Viser innlegg med etiketten å stoppe. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten å stoppe. Vis alle innlegg

torsdag 30. januar 2025

Å vente

I juleferien leste jeg doktoravhandlingen til min niese Emma. Hun tok doktorgrad i litteratur og skrev om «poetic endurance» - hvordan lange dikt på ulike måter kan få oss til å vente. Det fikk meg til å tenke på hvor ofte vi venter. Å vente er et viktig element i Alexanderteknikken også.

Mennesker kommer til Alexanderteknikken fordi de ønsker forandring. De kan ha smerter eller spenninger, eller de ønsker å bevege seg bedre. «Hva skal jeg gjøre?», spør de. Men i Alexanderteknikken har vi en annen tilnærming. Vi begynner med hva du bør unngå, det som er unødvendig og som du ikke behøver å gjøre.

Ofte motarbeider vi oss selv uten å vite det. Kan vi unngå å sette bremsene på fungerer alt så mye bedre.

Først må du akseptere situasjonen som den er. Det er ikke alltid lett når du har et sterkt ønske om forandring. Det vil føles som å måtte vente, eller å måtte «holde ut»«endure», som Emma skriver i avhandlingen.

Trangen til å gjøre noe umiddelbart for å fikse problemet gjør at du reagerer vanemessig og alt blir som før. I stedet trenger vi å tenke på en ny måte. Det krever at du venter, tar tid. I praktisk anvendelse av Alexanderteknikken trenger du ikke å vente lenge, bare lenge nok til å tenke en ny tanke. Det tar bare brøkdelen av et sekund. For mange som er vant med å gjøre det meste automatisk og umiddelbart føles det som en evighet.

Forandrer vi kvaliteten på det vi gjør endres etter hvert kroppen og hvordan den fungerer. «Use affects functioning» som Alexander formulerte det (Alexander 2018). Noen ganger skjer endringer ganske umiddelbart. Vanligvis skjer det gradvis og tar det tid, og også noe du må vente på. Men plutselig en dag oppdager du at du kan gjøre noe du ikke har gjort før, eller ikke har kunnet gjøre på lenge, eller at det føles helt annerledes ut. Det er verdt å vente på.

Av og til kan vi vente forgjeves. Ikke alt lar seg forandre. Da kan Alexanderteknikken hjelpe oss til å gjøre det beste ut av situasjonen, til å holde ut, 
«endure».

Diktanalyse høres kanskje ikke så spennende ut, men avhandlingen til Emma var verdt å lese. Hun fikk kongens gullmedalje for arbeidet, og det var fullt fortjent.


Relaterte blogginnlegg


Litteratur 
Alexander, F.M. (2018) The Use of the Self. Orion Spring.

søndag 12. mars 2023

Kontekst

Alexanderteknikken er en måte å tenke på i aktivitetene vi gjør. Teknikken består av «inhibition» - å la være å reagere; og «direction» - å tenke retning. Vanligvis sier vi at inhibisjon kommer først. Du lar være å reagere på en innskytelse til handling for så å tenke retning. Men i praksis er det ikke alltid slik det foregår. Det kommer an på situasjonen.

Da Alexander begynte å utvikle teknikken eksperimenterte han. Han tenkte på å gjøre noe, for eksempel å lese en setning, (han var skuespiller og eksperimenter med å bruke stemmen). På den måten gav han seg selv en stimulus som han kunne velge å reagere på eller ikke. Dette var selvfølgelig en litt kunstig situasjon. Noe lignende skjer i Alexanderteknikk-timer når du skal sette i gang en aktivitet, enten det er du som bestemmer selv, eller om det er læreren som inviterer verbalt eller med hendene. Du har muligheten til å tenke «nei», vente og tenke retning.

I dagliglivet møter vi også situasjoner hvor vi på denne måten kan ta tid mellom stimulus og respons. Men hva om vi allerede er i gang med å gjøre noe? Vi behøver ikke vente på en (ny) stimulus. Vi kan like godt begynne med å tenke retning. Det kan vi gjøre når som helst.

Å tenke retning har den effekten at det omorganiserer bakgrunnsspenningen i muskulaturen. Musklene blir både generelt mer avspent, men også mer dynamiske og følsomme. Mot denne bakgrunnen av muskelspenninger blir alt du gjør mer tydelig. Unødvendig spenningsmønstre trer fram, dermed kan du bli i stand til å la være å bruke dem. Å tenke retning gir kontekst som gjør inhibisjon mulig.

Hva som kommer først av inhibition eller direction er egentlig vanskelig å si. Det blir som høna og egget. Vi må også ta med at «direction», å tenke retning, fungerer preventivt. Vi tenker for eksempel «nakken fri» først og fremst for å unngå å spenne den. Direction må inneholde inhibition, ellers fungerer det ikke. Så kanskje er det slik at inhibition kommer først uansett.


Relaterte blogginnlegg

torsdag 30. juni 2022

Former for inhibisjon

I de siste blogginnleggene har jeg skrevet om inhibisjon. Inhibisjon er et grunnleggende prinsipp i Alexanderteknikken. Men det er faktisk ikke et entydig begrep. Når Alexanderteknikk-lærere snakker om inhibisjon kan de mene litt forskjellige ting.

I de foregående blogginnleggene har jeg definert inhibisjon som det å velge å la være å gjøre noe, å avstå fra å reagere. Det er slik jeg vanligvis definerer inhibisjon.

Tidligere har jeg også skrevet om å la være å gjøre noe i den hensikt å komme tilbake til en slags nøytral tilstand der du ikke gjør noe unødvendig. Dette kan kanskje bedre defineres som «non-doing» enn som inhibisjon. Mange Alexanderteknikk-lærere og Alexander selv, brukte begrepet «non-doing» synonymt med inhibisjon.

Jeg har også skrevet om inhibisjon i form av å vente, ta tid. At du tar tid kan både være en følge av at du tenker inhibisjon, eller gjøre det mulig å bruke inhibisjon. Men jeg synes ikke «å vente» er en god definisjon. Du kan vente av gammel vane og ikke på grunn av et bevisst valg, og du kan ta tid fordi du er anspent og nøler. Ingen av delene har noe å gjøre med inhibisjon.

Hvis du ser på listen over nøkkelord til denne bloggen ser du nederst nøkkelordet «å stoppe». (Til høyre for teksten, nedenfor listen over tidligere innlegg. Er du på mobil må du kanskje rulle helt ned og velge «nettversjon»). «Å stoppe» er nøkkelordet jeg har brukt i innlegg om inhibisjon. Jeg har også skrevet blogginnlegg der jeg beskriver inhibisjon som det å stoppe. Men egentlig er ikke det heller noen fullgod definisjon. Det er i mange sammenhenger fullt mulig å tenke inhibisjon uten at du nødvendigvis stopper opp. Mer presist er å si at inhibisjon er å ha muligheten til å stoppe, om nødvendig. 

Sist, men ikke minst, har jeg skrevet om inhibisjon som implisitt i «direction», å tenke retning. Hvis du tenker at du vil la ryggen være lang og bred vil det motvirke at du gjør den kortere og smalere. 

En av lederne på skolen jeg utdannet meg som Alexanderteknikk-lærer var John Nicholls. Han har en fin artikkel på sin blogg om ulike måter Alexanderteknikk-lærere bruker begrepet «inhibisjon» på. Teksten er fra et intervju i boken Ageing with Poise: Three Types of Inhibition.

Patrick Johnson, Alexanderteknikk-lærer og forsker, har skrevet en liten avhandling med utgangspunkt i beskrivelser Alexanderteknikk-lærere har gitt av inhibisjon. Han knytter Alexanderteknikkens inhibisjon til noe som kalles «proaktiv inhibition»: The Science of Inhibition and End-gaining.

I listen over relaterte blogginnlegg nedenfor har jeg forsøkt å kategorisere en del av mine innlegg om inhibisjon etter hvilken forklaring jeg bruker på konseptet. Dette var ikke helt enkelt siden jeg av og til bruker flere ulike beskrivelser i samme innlegg. 

Hvordan vil du definere inhibisjon? Tror du det finnes flere typer for inhibisjon, eller er det bare snakk om samme fenomen i ulike former?


Relaterte bloggginnlegg

LA VÆRE Å REAGERE
Nei 

søndag 29. mai 2022

Valgmuligheter

Forrige gang skrev jeg om valg, nærmere bestemt om det å kunne velge å la være å gjøre noe. Et grunnleggende element i Alexanderteknikken, og avgjørende for å kunne endre vaner. Det kalles «inhibisjon».
Vi reagerer på ting hele tiden, og som jeg skrev forrige gang kan vi ofte ikke la være å reagere. Vi kan for eksempel ikke unngå å reagere følelsesmessig. Så hva slags reaksjoner er det vi kan avstå fra?

Det mest innlysende er reaksjoner som manifesterer seg som bevegelser. Når du beveger deg er det fordi du har et ønske om å bevege deg, eller du føler at du må. Du reagerer på en indre impuls. Du behøver ikke å reagere på impulsen. Du har muligheten til å la være om du er oppmerksom.

Du er kanskje ikke oppmerksom? Hvis du prøver vil du oppdage at du vet du kommer til å ta opp mobilen, eller den koppen, eller åpne den døra, eller bøye deg ned for å plukke opp skoa eller sekken. Det er endeløst mange impulser du kan la være å reagere på, om du velger det.

I Alexanderteknikk-timer brukes det å reise seg opp og sette seg ned, ikke for at du skal lære å sette deg og reise deg riktig,  men fordi du får muligheten til å la være å reagere umiddelbart på impulsen til å gjøre noe.

Hvis du alltid velger å la være å gjøre noe får du ikke gjort noen ting. Det kan være fint for en liten stund, men går ikke i lengden. Hensikten med å velge å la være er at det gir anledning til å tenke annerledes og konstruktivt.

Noen ganger kan vissheten om at du har et valg i seg selv være nok til å endre og forbedre bevegelser. Du kan få følelsen av å være mer i kontroll og dermed stresse mindre.

Legg merke til at det å velge å la være å gjøre noe er, selv om det kan kalles en villet handling, ikke noe du gjør. Du stopper ikke deg selv fysisk fra å gjøre noe. Du gjør kun et valg, og det er mentalt. Det er derfor mulig å inhibere også reaksjoner som vi vil betegne som «mentale». Mer om det en annen gang.


Relaterte blogginnlegg


søndag 22. mai 2022

Valg

De siste månedene har jeg stort sett skrevet om to ting: oppmerksomhet og pust. Begge deler er grunnleggende tema i Alexanderteknikken. Et tredje tema som er minst like grunnleggende er valg, nærmere bestemt det å kunne velge å la være å gjøre ting.

Vaner er noe vi gjør automatisk, og muligheten til velge er avgjørende for å kunne endre vaner. Å avstå fra å reagere kalte Alexander for «inhibition»

Det er viktig å ha klart for seg hva som menes med inhibisjon i Alexanderteknikken.  I psykologien brukes begrepet om fortrengning. Betydningen i Alexanderteknikken ligger nærmere nevrobiologien hvor det brukes om stoppsignal som er nødvendig for kontroll. Det kan sammenlignes med rødt lys i trafikken.  Uten stoppsignal blir det fort kaos.

Vær også klar over at slettes ikke alle slags responser på stimuli skal eller kan inhiberes. Mange, selv noen Alexanderteknikk-lærere, tror Alexander mente alle former for stimuli. Det er feil. 

Vi mottar en mengde stimuli hele tiden. Mange av dem kan vi ikke la være å reagere på. Om du hører en høy lyd vil du reagere før du rekker å tenke deg om, kanskje skvetter du i været. Dette er en naturlig beskyttelsesreaksjon. Om du er i en ubehagelig situasjon og opplever å bli såret eller sint er dette heller ikke reaksjoner du kan unngå å oppleve. Det samme gjelder positive opplevelser. Om du skulle være så heldig å vinne i lotto kan du neppe unngå at pulsen stiger. 

Alexanderteknikken kan gjøre deg mer avspent, og dermed gi deg større følelse av kontroll som indirekte kan dempe negative opplevelser. Men avspenningen kan også gjøre deg mer følsom og føre til at du føler mer. Hensikten med Alexanderteknikken er ikke å la være å reagere følelsesmessig. Alexanderteknikken hjelper deg til å fungere bedre, og du kan ikke fungere uten følelser. 

Problemer oppstår om vi forsøker å gjøre noe for å unngå å oppleve følelser. Da forsøker vi å gjøre noe som ikke er mulig. Skal du holde en tale, og prøver å unngå å oppleve nervøsiteten, vil det være som å hoppe i vannet og samtidig prøve å unngå å bli våt. Det må sies å være en uhensiktsmessig reaksjon, og det er uhensiktsmessige reaksjoner som skal inhiberes. 

Vi må altså ikke prøve å inhibere følelsesmessige reaksjoner. I stedet kan Alexanderteknikken hjelpe oss til bokstavelig talt å romme følelsene ved at vi unngår å trekke oss sammen, ved å ha til hensikt å beholde «lengde og bredde» i kroppen. Dette forutsetter å akseptere følelser, ikke unngå dem, og det kan være lettere sagt enn gjort. Inhibisjon er vanskeligst i situasjonene der vi trenger det mest, dessverre. Det betyr  ikke at det ikke er nyttig, snarere tvert i mot.

Det er mange ting vi ikke kan la være å reagere på. Desto viktigere er det å være stand til å kunne la være å reagere i de situasjonene der vi faktisk kan ha et valg. Det er kanskje oftere enn du tror. 


Relaterte blogginnlegg

søndag 20. juni 2021

Pauser

Å lære Alexanderteknikk er som å lære å spille et instrument. Instrumentet er deg selv. 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan Alexanderteknikk kan øves på samme måte musikere øver på å spille. (Se blogginnleggene Samklang, Skalaøvelser og Etyder). 

Et element i musikken som lett kan undervurderes er pausene. I all musikk gir små og store pauser form og mening til det du hører. Pausene i musikken er like nødvendige som tonene. Musikere må lære å mestre pausene. En vanlig feil nybegynnere gjør er å ikke ta pausene på alvor. 

Alexanderteknikken
I bevegelsene våre har vi også små og store pauser. I Alexanderteknikken utnytter vi pausene. Vi kan utvide pausene eller lage pauser, slik at vi har tid til å ta valg om hvordan vi gjør ting. Utnytter du ikke pausene har du ikke noe valg om hvordan du beveger deg.

Falle til ro
Vi mennesker er skapt for bevegelse, vi er sjelden helt i ro. Det er som om vi har musikken gående hele tiden. For å bevege oss på en ny måte, begynne på en ny melodi, må vi ta en pause og falle til ro. Det er som når musikerne i et orkester må være stille i det dirigentene hever taktstokken. 

For veldig mange mennesker er det vanskelig å falle til ro, og noe av det viktigste de lærer i timene er hvordan å få det til. Det er ikke uvanlig å bruke første del av timen på å gjøre eleven rolig nok til å kunne delta aktivt i undervisningenEtter hvert som han eller hun har flere timer blir det lettere og lettere. Til slutt skjer det på et øyeblikk.

Hensikten med å falle til ro er ikke å gjøre ingenting, (selv om det kan være viktig nok i seg selv). Hensikten er å være klar til bevegelse. Å falle til ro er forberedelse til aktivitet. 

Å falle til ro behøver bare å vare et øyeblikk før neste bevegelse. Vi stopper knapt opp, men det er tid nok til å velge å la være å anstrenge seg unødvendig i det som kommer. 

Kan du falle til ro? En fin øvelse kan være å telle hvor mange ganger i løpet av for eksempel en halvtime eller time du kan være et øyeblikk i ro. 

Du kan finne disse øyeblikkene selv i travle stunder. Du tror kanskje ikke du har tid? En musiker i et orkester har ikke noe valg om når å ta pause. Til sammenligning kan du ta deg et par sekunders pause nesten når som helst. Du har mer frihet enn du tror. 

Bjørnen sover
Det stille øyeblikket før bevegelsen begynner er det avgjørende øyeblikket. Det er da vi har muligheten til å ta nye valg og gjøre noe på en ny måte. Vi har pauser underveis i aktiviteter også, akkurat som det er pauser inni musikkstykkene. 

Tenk på Bjørnen sover. På slutten av første frase, etter «i sitt lune hi», er det en liten pause før neste frase. I alle sanger er det slike pauser fordi melodien følger teksten. Det er naturlig å ha tid til en pust mellom setningene. Ofte er pausen så liten at den ikke noteres i notene engang, vi bare stjeler litt tid fra siste tonen i frasen. Sangen «Alle fugler»  noteres gjerne uten pauser på slutten av frasene selv om vi i praksis tar små pauser. 

Vi har slike mikropauser mellom setningen når vi snakker. Vi har også små pauser naturlig i andre bevegelser der vi mer eller mindre stopper opp før vi fortsetter, eller for et øyeblikk reduserer bruken av kraft.
Når du går i ei trapp har du et lite øyeblikk der foten er på neste trinn før du får overført vekten fra bakerste fot og tar et nytt steg.  Når du har lagt brødkniven på brødet går det et øyeblikk før du begynner  skjære. Når du tar tak i kaffekoppen går det et brøkdel av et sekund før du begynner å løfte. Bevegelser har sin naturlige rytme og vi kan finne små pauser om vi leter. 

Valget
I Alexanderteknikken utnytter vi pausene. Hvordan utnytter vi dem?
Jeg har skrevet at vi velger å gjøre ting annerledes, på en ny måte, at vi velger å ikke anstrenge oss unødvendig. Det er riktig, men ikke helt presist. 

Hvordan vi beveger oss avhenger av hvordan vi tenker. Vi utnytter pausene til å velge hva slags intensjon vi har om hva som skal skje og ikke skje. Dette er en ferdighet i seg selv som jeg skal skrive mer om en annen gang. I første omgang må vi finne pausene for i det hele tatt å ha et valg. 


Relaterte  blogginnlegg

søndag 31. januar 2021

Overtro

Er du forutinntatt?

Forrige gang fortalte jeg om hvordan Alexander beskrev bevegelsesprosessen som egentlig bestående av to prosesser - første skapes en forestilling om bevegelsen, deretter velger vi å gjøre den. Dette var lenge før hjerneforskningen var kommet langt nok til å si noe sikkert om hva som egentlig foregår. Men kanskje tok ikke Alexander helt feil.

I blogginnlegget «Derfor har du en hjerne» finner du en lenke til et foredrag med hjerneforskeren Daniel Wolpert. Han forklarer hvordan vi planlegger og utfører bevegelse. Vi foretar en praktisk form for sannsynlighetsberegning der vi utfører nye bevegelser på grunnlag av tilgjengelig sanseinformasjon og tidligere erfaringer. Planen blir kontinuerlig oppdatert. 
Ifølge Alexander blir tolkning av ny sanseinformasjon også  påvirket av våre tidligere erfaringer (Alexander 2004). Satt på spissen kan vi si at vi beveger oss slik vi tror vi skal bevege oss. Wolpert bruker faktisk uttrykket «belief». Denne 
«troen» kan være mer eller mindre korrekt.

Forrige gang skrev jeg om hvor nyttig det kan være å bli bevisst intensjonen om bevegelse, og spesielt om du holder muligheten åpen for å ikke utføre bevegelsen. Hvis du holder åpen muligheten for å ikke gjøre bevegelsen vil du ha opplevelsen av å ha mer tid og større kontroll.

Det du i tillegg kan tenke over er at planen du har for bevegelse ikke er en perfekt plan. Den er alltid bare sånn omtrentlig og kan inneholde feil informasjon. Etter hvert vil du kanskje legge merke til om du forbereder bevegelsene på en feil måte. 

Ofte tror vi at vi må gjøre mye mer enn vi trenger for å utføre en bevegelse. Vi kan godt kalle det en form for overtro. Vi kan tro at vi ikke vil være i stand til å gjøre bevegelsen uten den ekstra muskelspenningen. Dette kan vi begynne å legge merke til om vi holder åpen muligheten for ikke å utføre bevegelsen. 

For å unngå denne formen for unødvendig spenning holder det ikke å  «slappe av».  Spenningen er assosiert med intensjonen om bevegelse og det er tenkingen i forhold til bevegelse som må endres. 

Noen ganger er det slik at om vi ikke gjøre de vante forberedelsene til en bevegelse, så føles det som om vi ikke er i stand til å utføre den. Vi kan ikke tro det er mulig. Kanskje vi kan kalle det for «undertro»?

I Alexanderteknikk-timer kan dette bli veldig tydelig. Noen ganger kan du bli bedt om å gjøre bevegelser som du opplever som umulig å gjennomføre. Med fysisk veiledning fra en Alexanderteknikk-lærer vil du få oppleve at det likevel er mulig. Noe av hensikten med «hands-on» alexanderteknikk-timer er å vise deg muligheten av det umulige.


Relaterte blogginnlegg


Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 2004. Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz. 


søndag 24. januar 2021

To prosesser

I det siste har jeg lest The Gold Dust Project som er et sammendrag av Alexanders fire bøker. En erfaren Alexanderteknikk-lærer har forsøkt å samle gullkornene i bøkene til Frederick Matthias Alexander. Langt fra alt som står i bøkene kan sies å være gullkorn.

Gjennom å lese en annens fremstilling av teksten gjorde jeg noen nye oppdagelser i bøker som jeg har lest flere ganger. En av bøkene er The Use of the Self. Dette er Alexanders tredje bok og den mest lettleste. I første kapittel forteller Alexander historien om hvordan han gjorde sine oppdagelser og utviklet teknikken. I andre kapittel går Alexander gjennom prinsippene for teknikken før han gir eksempler på teknikken anvendt i praksis i kapitlene The golfer who cannot keep the eyes on the ball og The stutterer. Dette er anbefalt lesning for alle som er interessert i Alexanderteknikken. 

Andre kapittel har tittelen Use and function in relation to reaction. Alexander skriver: 
... no act can be described as wholly "mental" or wholly "physical. "The most that can be said is that in some acts the " mental" side predominates and in others the " physical." For instance, let us take the act of lifting the arm, which would be described off-hand by many people as a "physical" act. ... The result of the receipt of a stimulus to lift the arm is, as we all know, a" mental" conception of the act of lifting the arm, this conception being followed by another so-called "mental" process, that of giving or withholding consent to react to the stimulus to lift the arm. If this consent is withheld, the reaction which would result in a lifting of the arm is inhibited, and the arm is not lifted. If consent is given, the direction of the mechanisms required for the act of lifting the arm becomes operative, and messages are sent out which bring about the contraction of certain groups of muscles and the relaxation of others, and the arm is lifted (Alexander 1985).

Det jeg ikke hadde tenkt over ved tidligere lesninger er at Alexander beskriver det som skjer som to påfølgende prosesser. Når vi får lyst til å gjøre en bevegelse dannes først en forestilling om bevegelsen, deretter velger vi å gjøre bevegelsen (eller ikke). 

Er Alexanders beskrivelse korrekt? Alexander skrev dette rundt 1930. Hjerneforskningen hadde ikke kommet langt. Men uansett om Alexander hadde hjerneforskningen på sin side eller ikke foreslår han en smart måte å tenke på.

Når vi gjør en bevegelse går alt i ett, en uavbrutt bølge fra vi får lyst til å gjøre bevegelsen og til vi har gjort den. I det store og hele er det slik vi vil ha det. Alt går av seg selv.

Men hva om ting ikke går helt som vi ønsker? Om planen for bevegelse ikke er optimal vil vi ønske å endre den. Da er det nyttig å tenke seg det som skjer som to prosesser. 

Om vi klarer å skille mellom intensjonen om bevegelse og avgjørelsen om å utføre, slik Alexander beskriver, betyr det at vi har et valg. Vi kan velge å ikke gjøre bevegelsen. Hvis vi hele tiden holder åpen muligheten til å ikke gjøre bevegelsen vil vi kunne oppleve å ha mer oversikt, mer avstand til det vi gjør, opplevelse av å ha mer tid og større kontroll. 

Dette forutsetter at vi er oppmerksom på intensjonen om bevegelse. Det høres kanskje vanskelig ut, men behøver ikke være det. I mange situasjoner er det ganske enkelt. Mange av bevegelsene vi gjør er fullstendig forutsigbare. Vi står opp om morgenen, kler på oss, åpner og lukker dører, åpner kjøleskapet, flytter på ting, pusser tennene, vasker hendene, tar opp mobilen, trykker på tastatur, får lyst til å klikke på ei lenke. Mulighetene er mange til å observere intensjonen vi har til å gjøre noe. Ved å holde muligheten åpen for ikke å gjøre bevegelsen vil intensjonen om bevegelse tre tydeligere fram. 

Og så kan vi tenke på at vi har et valg: Vi kan la være å gjøre bevegelsen, eller vi kan gjøre den på en annen måte. Det finnes alltid en annen måte. Men den andre måten er ikke mulig før vi innser at vi kan velge å ikke gjøre bevegelsen. 


Relaterte blogginnlegg


Litteratur
Alexander, F M (1932, 1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.


lørdag 21. desember 2019

Ta tiden du trenger

Alexanderteknikken går i all enkelthet ut på å finne ut hva du gjør som du ikke behøver å gjøre og så slutte med det. Det du ønsker å slutte med er alt som hemmer deg: det å bli anspent og fiksert eller kollapset og uorganisert.

For å motvirke slike tendenser tenker vi «retning». Vi tenker lengde og bredde i kroppen, vi har en intensjon om utvidelse og ekspansjon. I Alexanderteknikken blir dette ønsket ofte formulert som å: la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Å tenke på denne måten krever at du tar deg tid til det. Hvor mye tid trenger du? 

Tid til å tenke

Beskrivelsen av retningene Alexanderteknikken kan virke omstendelig, men i sum beskriver retningene en enkelt bevegelse. (Husk at dette er en bevegelse du ikke kan utføre muskulært, en tenkt bevegelse som først og fremst er ment å fungere preventivt). I prinsippet behøver du ikke mer tid til å tenke retningene enn det vil ta deg å ønske å reise deg fra stolen, kanskje en brøkdel av et sekund. 

En nybegynner trenger mye mer tid, kanskje noen sekunder. Det tar tid å venne seg til å tenke. Egentlig tenker vi lengre enn brøkdelen av et sekund, for vi ønsker å fortsette å tenke mens vi er i aktivitet. Men det avgjørende øyeblikket er rett før vi setter igang bevegelse.

I Alexanderteknikk-timer får du mange anledninger til å tenke før du beveger deg. Den mest brukte aktiviteten i Alexanderteknikk-timer er å reise seg og sette seg. Vi kaller det «stolarbeid». Men det handler ikke om å sitte riktig, heller ikke å sette seg ned eller reise seg på «riktig» måte. Det handler om å tenke før du handler. Alexander sa: 
Boiled down, it all comes to inhibiting a particular reaction to a given stimulus—but no one will see it that way. They will see it as getting in and out of a chair the right way. It is nothing of the kind. It is that a pupil decides what he will, or will not, consent to (Alexander 1995, s.203).

Det gjør en enorm forskjell om eleven i en Alexanderteknikk-time tar seg tid til å tenke, eller om han eller hun bare beveger seg automatisk. Til å begynne med er det snakk om en enkelt tanke, som det å la være å stramme i nakken. 

Ikke stress
Hvis du er stressa kan det være vanskelig å ta seg tid til å tenke. Desto viktigere er det å gjøre det. Å fokusere på den umiddelbart forestående bevegelsen gir oppmerksomheten en konstruktiv oppgave. Nettverkene i hjernen vil begynne å arbeide i takt og du vil oppnå mer ro og opplevelse av kontroll. 

Om det ikke hjelper er det alltid nyttig å legge seg ned i «aktiv hvilestilling», noen kaller det også «konstruktiv hvile». «Aktiv» eller «konstruktiv» henspiller på at dette er en posisjon vi bruker til å øve på å tenke. Når du ligger i denne stillingen har du ingen umiddelbart forestående bevegelse å utføre. Du kan bruke den tiden du vil til å tenke «retning». Samtidig er dette en posisjon som stimulerer til endringer i kroppen, ekspansjon som tilsvarer det retningene beskriver.

Du behøver ikke å tenke hele tiden mens du ligger i aktiv hvilestilling. Det er fint å tenke litt helt i begynnelsen, og før du reiser deg igjen. Ellers kan du se dette som en hvilestilling for å gjøre ingenting, for å komme til en nøytral tilstand, noe som også kan ses som en forberedelse til bevegelse.


Øvelse og erfaring
Jo mer du tar deg tid til å tenke, enten det er når du bare sitter eller ligger, eller det er før du beveger deg, jo lettere vil det bli etter hvert. Dette er en ferdighet. Alexander skriver om da han utviklet teknikken at han «would give the new directions in front of the mirror for long periods together, for successive days and weeks and sometimes even months, without attempting to " do " them» (Alexander 1955, s.19).

Å ta seg tid til å tenke er det aller viktigste i Alexanderteknikken, i timene og ellers også. Med erfaring trenger du mindre tid, men med erfaring og øvelse blir du også bedre til å ta den tiden du trenger, enten den er kort eller lang. 



Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 1955. The Use of the Self. Integral.

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures Articles. Mouritz.



lørdag 24. august 2019

Den fjerde dimensjon

Retningen som vektlegges aller mest i Alexanderteknikken er «opp». Det er fordi tyngdekrafta gir premissene for hva som er effektiv organisering av muskelskjelettsystemet. «Opp» er den viktigste retningen. Det kan gjøre at Alexanderteknikken ved første øyekast kan synes å handle om kroppsholdning, og det er lett å få inntrykk av at Alexanderteknikken er éndimensjonal. 

Alexanderteknikken er også blitt kritisert for å være todimensjonal. Det kan være to grunner til det. Den første grunnen kan være at den mest brukte aktiviteten i Alexanderteknikk-timer er å reise seg fra en stol og sette seg igjen. I denne aktiviteten er det enkelt for en Alexanderteknikk-lærer å ha hendene på eleven mens eleven utfører en bevegelse som involverer hele kroppen. Dette er den vanligste metoden læreren bruker for å stimulere til en omorganisering av elevens muskelskjelett-system.
Dessuten er dette en bevegelse vi gjør mye til daglig og er derfor nyttig i et pedagogisk perspektiv. Av pedagogiske hensyn blir bevegelsen også forenklet. Eleven reiser seg og setter seg uten å rotere kroppen slik du vil kunne gjøre om du setter deg foran et bord. Den enkle og noe stiliserte bevegelsen gjør det enklere for eleven å bli bevisst uhensiktsmessige spenningsmønstre. Det gjør også at folk uten nærmere kjennskap til Alexanderteknikken kan få inntrykk av at denne noe kunstige bevegelsen i kun forover-bakoverretning betraktes som «riktig» måte å bevege seg på. 

Den andre årsaken til et todimensjonalt inntrykk av Alexanderteknikken er at vi snakker mye om «lengde og bredde». Det kan gi inntrykk at vi tenker bare i to retninger, at vi har en flat forestilling om kroppen. Men «retningene» vi tenker i Alexanderteknikken følger kroppens anatomi, og kroppen er absolutt tredimensjonal. Uttrykket «lengde og bredde» er en kortversjon av det vi er ute etter – å ha en intensjon om ekspansjon. Uttrykket er faglig sjargong som er blitt sittende selv om det ikke er fullt ut dekkende.

Blant Alexanderteknikk-lærere er det blitt stadig vanligere å bruke mer romlige, tredimensjonale begreper. Dette går egentlig flere tiår tilbake, i alle fall så langt tilbake som til Frank Pierce Jones som beskrev teknikken som «re-organization of awareness». Bevisst kroppsbruk avhenger av oppmerksomhet både om oss selv og den aktiviteten vi utfører, og også oss selv i forhold til omgivelsene eller rommet vi befinner oss i. Kort forklart vil uhensiktsmessig bevegelse være kjennetegnet av unødvendige spenninger og sammenpressing eller kollaps. Vi vil ha en tendens til å gjøre oss selv mindre. Oppmerksomhet om volum eller romlighet vil kunne motvirke denne tendensen. En Alexanderteknikk-lærer har beskrevet teknikken som «mindfullness in 3D» og har gitt ut ei bok med samme tittel.

Men heller ikke tre dimensjoner er tilstrekkelig for å beskrive Alexanderteknikken. Mennesker er skapt for bevegelse og bevegelse er ikke mulig uten en fjerde dimensjon: tid.

Stillbilder kan gi et visst inntrykk av balansen og hva en person bruker av krefter under bevegelse, men å se bevegelsesforløpet er nødvendig for å få en god forståelse av den totale aktiviteten, av det vi i Alexanderteknikken definerer som «bruk», (engelsk «use»). For å endre bruken må vi ta tid. Vi må ha tid til å velge ny reaksjonsmåte. Å ta tid er nøkkelen til endring. Vi kan si at «opp» er den viktigste retningen i Alexanderteknikken, men tid er den viktigste dimensjonen. 


Relaterte blogginnlegg 


Litteratur 
Jones, F P. 1996. Freedom to Change: The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz.
Nobes, Peter. 2018. Mindfulness in 3D: Alexander Technique for the 21st Century .The Real Press.



onsdag 27. februar 2019

Bare så vidt

Forrige uke tok jeg fri fra Alexanderteknikk-elevene og reiste til Molde for å besøke mine gamle foreldre.

(Jeg har aldri pleid å kalle dem «gamle». Min far sa lenge at grensen for å kalles gammel var 80 år. Når 80 nærmet seg gikk han over til å si 85. Ved fylte 85 insisterer han på å si at han er i sitt seksogåttiende, så nå tillater jeg meg å bruke betegnelsen gammel).

En formiddag jeg satt og pratet med min mor sa hun: Hva skal vi gjøre nå? Jeg har ferie, sa jeg. Jeg skal ikke gjøre noen ting. Du klarer vel å ikke gjøre noe ting du også? Å, det er bare så vidt det, sa min mor. Det synes jeg var så treffene sagt om det å ikke gjøre noe. Det er lettere sagt enn gjort. 

Vi kan tro vi ikke gjør noe, men så gjør vi noe likevel. I en Alexanderteknikk-time kan for eksempel læreren løfte elevens arm og be eleven om ikke å hjelpe til. Til å begynne med vil eleven alltid hjelpe til i noen grad. Ved gjentatte bevegelser vil eleven gradvis forstyrre mindre. For noen er dette vanskelig, noen ganger nærmest umulig, og det har alltid sammenheng med hvor reaktiv og anspent vedkommende er.

At noen andre løfter armen din er en kunstig situasjon. Du kan lure på hva som er vitsen med å gjøre noe sånt. Noen vil kanskje tro at det er for at eleven skal gi slipp på spenninger, men det er bare delvis riktig. At eleven slipper spenning der og da er fint, men viktigere er at eleven finner ut hvordan han eller hun skal tenke for å unngå å hjelpe til.

Det er ikke mulig, eller hensiktsmessig, å beskrive hvordan du skal tenke. Måten å tenke på som fungerer vil oppleves ulikt fra person til person. Prøv å legge merke til hva du selv må tenke for å finne «av-knappen» når du har en Alexanderteknikk-time.

Tilstanden av å ikke gjøre noe som jeg søkte i ferien var av en mer generell karakter. Noen ganger er det bra å bare være helt i ro og se om det er mulig å gjør minst mulig. Noe aktivitet vil alltid finne sted. Vi gjør noe for å holde oss oppreist og vi puster. Mentalt er det også alltid aktivitet. Å ikke skulle gjøre noe mentalt blir som å ikke tenke på en rosa elefant. Derfor må vi gi oppmerksomheten en konkret oppgave. Vi observerer om det er mer vi kan la være å gjøre.

Vi kan lære mye om oss selv gjennom slik observasjon. Men vi kommer ingen vei om vi ikke tar neste skritt. Neste skritt er å gjøre noe, være i aktivitet, bevege seg og samtidig ha «av-knappen» tilgjengelig. Det krever planlagt bevisst intensjon. I Alexanderteknikken tenker vi «la nakken være fri» og lignende ideer. Når vi finner riktig måte å tenke på holder det å tenke tanken bare så vidt. Det kan være nok til å gjøre en forskjell.

Relaterte blogginnlegg 

fredag 21. desember 2018

Mellomrom

Jula er mellomrommet mellom året som snart er over og det neste. Mellomrom har den egenskapen at det kan fylles med ting. Jula fyller vi med julemat, julepresanger og juleselskaper. Jula blir ofte helt full og det er sjelden plass til noe mer.

Alexanderteknikken handler om mellomrommet mellom det vi gjorde og det vi skal til å gjøre. Vi utnytter mellomrommene for å kunne gjøre tingene på en bedre måte, enten det er å lage krumkaker eller julekurver, pynte juletre eller snekre pepperkakehus.

Om vi vil forbedre noe som er vanskelig å få til, eller endre en inngrodd vane, kan vi trenge mer tid og vi må gjøre mellomrommet litt større Tar vi tid til å til å tenke oss om er det ikke grenser for hva vi kan gjøre av forbedringer. Mellomrommet er nøkkelen.

Du har sikkert sett slike spill der det er om å gjøre lage et bilde ved å flytte på biter som ligger hulter til bulter. En bit mangler alltid slik at det er en ledig plass. Å ha en ledig plass gjør hele forskjellen. Det gir fleksibilitet og muligheter for endring. Uten et ledig mellomrom er du fastlåst i samme mønster.

Ledige mellomrom har en tendens til å bli fylt med uvesentlige ting. Vi fyller ledig hylleplass med rot og fyller ledige stunder med fjaseboka, Livet selv er et mellomrom mellom to evigheter av ingenting Fyll det med noe fint, og sørg alltid for å ha et ledig mellomrom.

God jul!



Relaterte blogginnlegg:

lørdag 6. oktober 2018

Conscious Inhibition

This article is written primarily for teachers of the Alexander Technique. It is a translated and rewritten version of the blog post Bevisst inhibisjon. The article discusses key concepts of the Alexander Technique presented in the article Beyond Posture from the Congress Papers from the 10th International Congress of the F.M. Alexander Technique in Limerick, Ireland. 


Inhibition – the ability to refrain from responding to an impulse is often said to be the most fundamental principle of the Alexander Technique. Some time ago I read an article by an experienced Alexander Technique teacher who said that conscious inhibition was not possible. He wrote:
'In our Alexander world, a lot of time and space is devoted to the idea that we need to inhibit our reactions and choose a better alternative. I suggest that it is impossible to choose to inhibit. By this I mean that we are in fact not capable of actively inhibiting our reactions to anything. Inhibition is not under our conscious volition. What actually happens in reality is that when a stimulus impacts on our organism, we either react to the stimulus, or not. There is simply no time to choose. Our neurological make-up does not offer this kind of option. Neural reactions take milliseconds, and the conscious brain can in no way intercede' (Kingsley 2016, p. 79).
Does he have a point? Yes and no.

Emotional reactions
What Kingsley describes applies to all forms of immediate sensory perceptions and emotional reactions. But the Alexander Technique is not about avoiding sensory perceptions or feelings. Alexander Technique is about unlearning unnecessary habitual reactions. Perception and emotions are necessary.

Alexander says in one of his "aphorisms":
'You come to learn to inhibit and to direct your activity. You learn, first, to inhibit the habitual reaction to certain classes of stimuli, and second, to direct yourself consciously in such a way as to affect certain muscular pulls, which processes bring about a new reaction to these stimuli' (Alexander 2000 p.72 ).
Alexander writes "certain classes of stimuli", not every stimulus. If we stopped reacting to stimuli, we would cease to be:

Human activity is primarily a process of reacting unceasingly to stimuli received from within or without the self. The first breath taken by a newly born child is a reaction to a stimulus to the respiratory centre, and the child remains a living organism only so long as it is capable of receiving stimuli and of reacting to them. No human being can receive a stimulus except through the sensory mechanisms, and supposing one could prevent the sensory mechanisms from receiving a stimulus, no reaction would be possible, and therefore no further activity. Life itself would then cease (Alexander 1985).

Most of what goes on in terms of reactions are beyond our direct control, and so it must be. If we for instance try to control our emotional reactions directly, we will create problems for ourselves. A musician about to go on stage, feeling increasingly nervous, will make things worse if he or she tries "not to be nervous." However, we can affect perception and feelings indirectly.

Indirect control
Alexander writes that the process of "inhibition" and "direction" creates "a new reaction to these stimuli." Our use of ourselves affects the bodily and mental state which in turn provides the prerequisites for how we react, including emotionally.

Kingsley is to some degree in line with Alexander. In his article he writes: 
'Essentially, our response to a stimulus is conditioned by our psychophysical state at the receipt of the stimulus ...' (Kingsley p. 79).
 He suggests regarding inhibition as a state or resource:
'It is a capacity for non-reaction in the face of life – the ability to keep engaged rather than becoming overwhelmed by 'emotional gusts'. And this resource, rather like a muscle in the brain, can become stronger and more easily available as a result of practice and discipline' (ibid).
 Further on he writes: 
'In other words, improving our use is essentially our growing ability not to react to stimuli both from without and from within the organism' (ibid p. 82).
Kingsley describes inhibition as an attribute that can be developed, but which only operates subconsciously. What then about Alexander's 'conscious control'?

Conscious control
One of Alexander's books is titled: "Constructive Conscious Control of the Individual." Kingsley writes about conscious control:
'Alexander did indicate that conscious control of the physical machinery and the parts involved was indeed a method for attaining physical perfection. When we follow this idea, we engage in self-reflection and try to become conscious of how we perform our actions. But this can only lead to self-consciousness and over-control – the dreaded [Alexan]droid!' (Kingsley p. 83).
The problem of self-consciousness and over-control is very relevant. But Kingsley uses misunderstood and misapplied Alexander Technique as an example. His argument thus becomes a straw man argument. Increased awareness about our actions are possible, and we have the ability to make conscious choices, although the scope is much narrower than we often like to think.

(Kingsley is correct that Alexander at one point claimed that physical perfection was possible. But I doubt that the average Alexander Teacher agrees with this, or sees it as an end in itself).

If the phone rings, you can not choose not to hear it. You can not avoid the neurological and physiological reactions that are the direct results of the sound. You can't avoid the possible emotional reactions to the phone ringing, especially if you're expecting an unpleasant call. But you will be fully capable of choosing whether to answer the call or not.

Some people may react immediately and habitually to the sound of the phone, ending up holding the phone to the ear without any awareness of what happened. In such a case it will be necessary to change the conditions so that it is possible to bring the manner of reaction within the field of awareness.

In any case it will be easier to choose not to react if you already have seen this as a possibility. Kingsley claims this is the only possibility: 'It is more accurate to suggest that when things work well, inhibition needs to be present before the receipt of a stimulus.' (ibid p. 79).

In other words, if the phone rings and you do not pick it up immediately, some kind of inhibition might already have taken place. Another explanation could be that the stimulus was not sufficient to elicit a reaction.

Stimulus-response
Although Kingsley says it is not possible to consciously inhibit the reaction to a stimuli, he still maintains that: 'The primary aim of the Technique is to evolve the capacity to not react to stimuli' (ibid, p. 83).

He refers somewhere else in the text to Alexander's statement that the Alexander Technique '... is primarily a technique for the development of the control of human reaction' (Alexander 2000).

I fundamentally agrees with this. But the stimulus-response model is not an adequate one for explaining the Alexander Technique, and here, I think, lies Kingsley's problem. He is trying to see the technique through a lens that is too narrow. Then he discards this lens and chooses one that is to wide and unfocused. Everything becomes a "state". Inhibition is a state, and so is "direction", and even "the primary control". There is no practical technique.

To understand the concept of conscious inhibition we have to look at the application of the Alexander Technique to real life. And life is movement. 

Ideo-motor process 
Scientific research shows us that when we choose to make a movement, our brain has already made the decision for us. Alexander was right that all we can do is to give consent. He explains it like this in The Use of the Self. 
'The result of the receipt of a stimulus to lift the arm is, as we all know, a “mental” conception of the act of lifting the arm, this conception being followed by another so-called “mental” process, that of giving or withholding consent to react to the stimulus to lift the arm. If this consent is withheld, the reaction which would result in a lifting of the arm is inhibited, and the arm is not lifted. If consent is given, the direction of the mechanisms required for the act of lifting the arm becomes operative, and messages are sent out which bring about the contraction of certain groups of muscles and the relaxation of others, and the arm is lifted.' (Alexander 1932/1985)
In his Aphorisms he puts it simply: 
'You ask me to lift that chair. If I give consent that is all I can do.' (Alexander 1995, Alexander 2000). 
 We can't claim that Alexander's explanation is scientifically accurate, but the point is that we have a choice. 

Most of the time, most of life consists of voluntary actions, movements that we can decide to do or not to do. You see the mug of tea on the table. You can pick it up, or you can decide not to. You hear the facebook notifications. You can check the updates, or decide not to. You see a book lying on the floor. You can pick it up, or decide not to. On this level, conscious inhibition is not at all impossible, although there are limits. 


The process from idea to action is mostly unconscious. During the process we only get a very tiny window of opportunity to veto the action. And when we succeed in refraining from reacting, some degree of reaction will in all probability already have taken place. Inhibition is probably never absolute and complete. Conscious inhibition is possible, but there are limitations, but this is precisely why conscious inhibition is so crucial. 


The ability to decide not to react depends on some degree of awareness in the moment. One can argue, as Kingsley, that this awareness in itself constitutes some form of inhibition. There is precedence for this. When working with applying the Alexander Technique to any activity it is useful to stop, return to "neutral", pause, take time to think before going into movement. This is an important aspect of making practical use of inhibition. But we don't get anywhere if we don't apply the skill of inhibition to the process of movement itself, in action. 

Although the possibility for conscious inhibition is limited, the opportunities are endless. Every minute of the day we make movements. Every minute of the day we are given the opportunity to decide not to react. How can it then be said that conscious inhibition is not possible?


The more we make use of this ability not to do, the better we get at it, not only in terms of an improved state or condition, but also as a skill. That is what the Alexander Technique is, not a state or condition, but a skill. 


Related blog posts (Norwegian only) 
Bevisst inhibisjon



Literature 
Alexander, F M (1932, 1985). The Use of the Self - Its Conscious Direction in Relation to Diagnosis, Functioning and the Control of Reaction. Victor Gollancz.
Alexander, F M (1995): Articles and Lectures. Mouritz.
Alexander, F M (2000): Aphorisms. Mouritz.
Kingsley, Anthony (2016). Beyond Posture. In The Congress Papers - 10th International Congress of the F.M Alexander Technique. STATBooks.