Kjerne-koordinasjon

Her en dag så jeg et uttrykk jeg likte. Det var «core coordination». Jeg så det på en plakat for Feldenkrais-metoden. Feldenkrais-metoden og Alexanderteknikken er på en måte i slekt med hverandre, kanskje kan vi si søskenbarn, eller tremenninger. Begge metoder er pedagogiske. Moshe Feldenkrais og FM Alexander jobbet med samme problemområde, men angrep problemet fra ulike vinkler. På mange måter utfyller Feldenkraismetoden og Alexanderteknikk hverandre.

Etter litt googling fant jeg ut at «core coordination» handler om det som vanligvis beskrives som «core stability». «Core stability» er tvilsomme greier. Som oftest er det snakk om dype muskler rundt midjen, dvs transversus abdominis, de dypeste magemusklene, og multifidus-muskler i korsryggen. Disse musklene gir oss stabilitet ved tunge løft etc, men vi kan ikke selv styre på noen god måte hvor mye spent disse musklene skal være i forhold til resten av muskelsystemet. Vi kan ikke trene disse musklene direkte.

Det hevdes at «core stability» forhindrer ryggproblemer. Det er en tvilsom påstand. «Core stability»-trening synes å være en unnskyldning for å trene seg til flat mage. Flat mage er helt ok hvis du absolutt må, men treningen bør skje uten å skape ubalanse i systemet. Jeg vil hevde at folk flest allerede har ubalanse i muskelsystemet, en ubalanse mellom musklenes tre oppgaver: balanse, bevegelse og pust. Å trene spesifikke muskler vil bare øke ubalansen.

For mer om «core stability» anbefaler jeg artikkelen det er lenket til nedenfor «Core stability - pure stupidity?»

Når jeg leste ordene «core coordination» tenkte jeg på noe helt annet enn midjen. Hva er kjernen i kroppen? Det er jo ryggsøyla.
Ryggsøyla er en fascinerende struktur. Med tilhørende bindevev, muskler og sansereseptorer er den del av et avansert system. Et system som både bærer vekt og er bevegelig. Alexanderteknikken går ut på å koordinere denne «kjernen» vår, altså «kjerne-koordinasjon».

Hvordan foregår «kjerne-koordinasjon»? Ideelt skjer det av seg selv. Hva gjør små barn for å oppnå «kjerne-koordinasjon»? Ingenting. Det første prinsippet er derfor «non-doing». Som Alexander sa det: «If you can stop doing the wrong thing, the right thing does itself». Med andre ord: slutt å herpe ryggsøyla.

Øverst på ryggsøyla balanserer hodet, i andre enden har du bekkenet, begge deler viktige for «kjerne-koordinasjon». Noe av forskjellen mellom arbeidet til Feldenkrais og Alexander kan kanskje beskrives, hvis vi setter det veldig på spissen, ved at Feldenkrais la vekt på bekkenets rolle, mens Alexander la vekt på hodets rolle. Vi må selvfølgelig ha med begge deler. Men vi må prioritere riktig. I vårt daglige liv er hodet en tanke viktigere enn rompa.

Når jeg herved har provosert eventuelle Feldenkrais-tilhengere vil jeg skynde meg å tilføye at Feldenkrais-instruktører helt sikkert har en god tilnærmingsmåte til «core coordination» og «core stability». Feldenkrais-metoden er en tilnærmingsmåte preget av utforskning, eksperimentering, åpenhet og nysgjerrighet. En mulighet til å gjenoppdage «glemte» nyanser av bevegelser. En proprioseptiv oase i en ensformig bevegelses-ørken.

Lenke til artikkel om «core stability»:
http://www.artofperformance.co.uk/AOP_Art_Core.htm

Å lære av andres feil

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg er blitt tatt bilde av eller filmet på vei gjennom Slottsparken. Særlig i august er det fullt av turister og når jeg kommer gående eller syklende på veien gjennom parken står de der i hopetall. På ene siden veien står fotografen, på andre siden objektet. Det er vel for å få litt avstand at de står på hver sin side, men det medfører at vi som er på vei gjennom parken på vei til eller fra jobb ofte kommer i veien.

Noen ganger går jeg opp på plenen, andre ganger forsøker jeg å dukke, andre ganger venter jeg litt. Men noen ganger, det skal jeg innrømme, lar jeg det stå til, kommer meg forbi fortest mulig og tenker de like greit bare kan knipse en gang til hvis de mot formodning ikke skulle like trynet mitt.
Hvorfor skal de på død og liv stå der de står når slottsbakken er så stor?

Men turistene er ikke bare til irritasjon, de er interessante studie-objekter for en Alexanderteknikk-lærer. Her er det noe å lære, og noe å fundere over.

For det første er det påfallende mange fotografer som legger hodet og ryggen bakover for å få riktig avstand til skjermen i stedet for bare å bevege armene. Eller de presser overkroppen sammen for å få hodet lavere, istedet for bare å bøye knærne litt. Hva ville du ha gjort?

Det er akkurat det samme du ser når noen snakker i mobiltelefon. Istedet for bare å løfte mobilen til øret legger de hodet ned mot mobilen. Eller noen skal ta en slurk kaffe og beveger hodet ned mot koppen i stedet for bare å løfte hånda. Mange røykere gjør også noe lignende - truten ned mot sneipen i stedet for sneipen til truten. Konsekvensen er «sjimpanse»-kroppsholdning.

De som har øvelse i observasjon kan legge merke til noe annet også i slottsparken. Ofte kan du se at den som fotograferer eller filmer anspenner nakken. Grunnen til det kan være den sterke sammenhengen mellom syn og hodebalanse. Når vi fikserer blikket har vi lett for å fiksere nakken.

Det er lett å bli stiv i nakken når vi stirrer på en skjerm. Tenk på det der du sitter foran pc'n, eller mac'n. Det er derfor lurt med små knep som å se opp fra skjermen av og til, eller legge merke til ytterkanten av synsfeltet mens du ser på skjermen. Små knep som kan hjelpe til at du ikke strammer nakken.

I Alexanderteknikken er det å «la nakken være fri» en grunnleggende ferdighet. Hva en «fri» nakke virkelig innebærer kan du lettest å få en opplevelse av hvis du kommer og tar en time i Alexanderteknikk. Du behøver ikke å gjøre noe spesielt for å ha en fri nakke. Nakken er «fri» når du ikke strammer den, når du ikke gjør noe unødvendig, når du ikke gjør som turistene jeg ser i slottparken. Du må altså observere deg selv og finne ut når du strammer nakken, og så la være å stramme nakken.

Men det er lettere å se andres feil enn egne, og det er da turister i slottsparken kan komme til nytte. Min hensikt her er altså ikke å kritisere turistene, som for det meste er kortvokste og kommer fra et land langt øst i Asia, men å trekke lærdom fra det jeg observerer. For som det står skrevet er det lettere å se bjelken i sin nestes øye (eller noe sånt), og en fordel å kunne lære av andres feil også, ikke bare egne. Etter å ha funnet feil hos andre er det bare å gå hjem (eller på jobb) og gå i seg selv.

Riktig retning

Jeg trodde ikke det jeg hørte da jeg slo på radioen og Barack Obama var tildelt Nobels fredspris. Så uventet at det nærmest var surrealistisk. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, og vet det fortsatt ikke. Jeg forstår godt de som ler av tildelingen.

Jeg kan også forstå Nobelkomiteens begrunnelse. Obama har forandret den politiske kursen til USA, og dermed forandret det globale politiske klima. Obama har satt kursen for samarbeid og dialog i motsetning til konfrontasjon. Lite har skjedd, ennå, men konsekvensene av å sette ny politisk kurs skal ikke undervurderes.

I 2004 var jeg i Oxford på en internasjonal kongress for Alexanderteknikken. Walter Carrington, en kjent Alexanderlærer, holdt et av sine siste foredrag. Han snakket om «setting the compass» - å sette kurs, velge retning. Det er avgjørende å vite hvilken vei du skal gå.

I det praktiske liv handler det om å ha en klar forestilling om hva du vil, og ikke vil. Alt i livet avhenger av valg. Du står opp om morgenen fordi du bevisst eller ubevisst har tatt en beslutning om å stå opp. Slik er det med alle bevegelser, og ingen bevegelser du gjør er bare «fysiske», de avhenger av hva du tenker.

Den viktigste retningen i Alexanderteknikken er «opp». Det kan enklest forklares med hensyn til muskelspenninger. Muskler trekker seg sammen når de jobber. For mye muskelspenning betyr at musklene trekker seg for mye sammen. I kroppen din vil det innebære at hodet trekkes ned mot bekkenet og ryggsøyla trykkes sammen.

Å skvise ryggsøyla er ikke bra. Ryggsøyla er kjernen i kroppen og alle bevegelser avhenger av den. Bevegelser blir optimale når ryggsøyla får beholde sin lengde. I Alexanderteknikken unngår vi å «skvise» ryggsøyla ved å gi hodet retningen oppover.

Dette er ikke noe du gjør. Det er bare et ønske. En preventiv mental beskjed. Folk flest er ikke klar over hvor sterk innvirkning tankene har på hvordan de fungerer. helt fysisk og konkret. Når du ikke drar hodet ned vil muskulaturen ha en bedre lengde og ville kunne utføre mer arbeid. Den vil være sterkere. Samtidig som du påvirker muskulaturen til ikke å bli mer spent enn nødvendig.

Det er viktig at du ikke gjør noe fysisk i form av muskelspenning for å å gi retning til hodet. Prøver du for hardt vil du bare stramme musklene og bli stiv. Det er en typisk nybegynnerfeil. I Alexanderteknikken nytter det ikke å prøve hardt. Alexander pleide å si: «Give up trying, but never give up».

Vi har lært på skolen at vi skal prøve alt vi kan og litt til, fordi det er å være flink. Det er en blindvei. Jeg har litt følelsen av at Jagland og Nobelkomiteen har prøvd litt for hardt og vært litt for «flinke». Meningen med det, retningen, er god. Men vil verden gå framover?

Ingenting skjer og alt fungerer

Jeg havnet i en bokhandel her en dag og som vanlig tok jeg en tur innom «alternativhylla». Jeg fant et leksikon om alternative metoder. Der stod det at i Alexanderteknikken var det viktig å finne riktig posisjon for hodet. Etter hvert er jeg blitt ganske vant til slike tullete beskrivelser.

Finner du en «riktig» posisjon for hodet ditt vil du sikkert prøve å holde det der. Holder du på hodet, holder du det fast. Dermed spenner du nakkemusklene og du er på den brede vei til spenningshodepine. Det finnes ingen «riktig» posisjon.

Når du leser om Alexanderteknikken og om alle fantastiske forbedringer som kan skje, får du inntrykk av at det er om å gjøre ting «riktigst» mulig. Men egentlig er Alexanderteknikken helt motsatt. Alexanderteknikken handler ikke om å gjøre noe «riktig», men om å la være å gjøre det unødvendige.

Å prøve å gjøre ting «riktig» er tvertimot det største hinder for å lære teknikken. Det blir som om du kjører bil og mener du har funnet den «riktige» retningen å styre bilen i. Det er «riktig» retning bare til du kommer til første sving.

Prøver du å gjøre ting «riktig» vil du forsøke å gjøre det du tror er rett, det som kjennes riktig for deg. Det vil si - du vil bruke den muskelspenningen du er vant til å bruke. Det kan innebære for mye spenning, men også feil spenning til feil tid. Hvordan kan du vite hva som er «riktig»?

Heldigvis behøver du ikke vite det. Balanse, bevegelse og pust fungerer best når du ikke forstyrrer egenskapene du er født med. Muskler, skjelett, bindevev, nervesystem og sanseorganer fungerer utmerket i utgangspunktet. Er det noe som ikke fungerer er det fordi du gjør noe unødvendig. La være å gjøre det unødvendige og de rette tingene vil skje av seg selv!

I stedet for å prøve å gjøre noe «riktig» må du gi slipp på uvaner. Å gi slipp på uvaner er hva Alexanderteknikken handler om. Noen synes kanskje det høres strengt og kjedelig ut, men ingenting er så fundamentalt befriende. Hvor fri og kreativ kan du være om du blindt og bevisstløs bare reagerer vanemessig?

Barn beveger seg fritt og ledig fordi de ikke har hatt tid til å lære seg så mange uvaner ennå. Å legge av spenninger du har pådratt deg med årene blir som å skru tiden tilbake. Du kan komme til å se yngre ut etter 30 timer med Alexanderteknikk.

Når balansen og bevegelsene dine ikke forstyrres av unødvendige spenninger vil alt som bør skje automatisk, skje av seg selv. Refleksene virker som de skal, og du beveger deg lett. Alexander kalte denne tilstanden for «non-doing». For å komme dit må du for det første avstå fra å ville gjøre noe unødvendig, som for eksempel å ville ha hodet i «riktig» posisjon.

Elisabeth Langford siterer en svensk elev i en av sine bøker, et sitat som gir en god beskrivelse av Alexanderteknikken. Jenta hadde sin første alexandertime og utbrøt: So beautiful - nothing happens and everything works!

Slutt å stange hodet i veggen

Alexanderteknikken er effektiv mot kroniske smerter i korsryggen. Det viser forskning publisert i British Medical Journal i fjor høst. Resultatet var ingen overraskelse. Alexanderteknikken går ut på å endre vanemessige reaksjoner, derfor er det ingen overraskelse at teknikken har effekt på ryggsmerter, spenningshodepine, belastningsskader osv.

Hvis du har vondt et sted kan det være på grunn av sykdom eller skade, men oftest er det resultatet av måten du gjør ting på. Slutt å gjøre det som er skadelig, og du blir bedre. I Alexanderteknikk-terminologi heter det: USE AFFECTS FUNCTIONING. Hvordan du gjør noe påvirker hvordan du fungerer.

Det har vært forsket på Alexanderteknikken siden 1940-tallet, men forskningen har aldri hatt stort omfang. Det viktigste problemet har vært penger. Den såkalte ATEAM-studien publisert i British Medical Journal i fjor var mulig på grunn av 7 millioner kroner fra forskningsrådet til det engelske helsevesen.
Når det gjelder forskning på selve mekanismene for teknikken har problemet vært at vi, i motsetning til hva mange tror, rett og slett ikke har visst så mye om hvordan menneskets balanse fungerer før de siste 15-20 årene.

Filosofen John Dewey var en begeistret tilhenger av Alexanderteknikken og forsøkte på harde livet å få Alexander til å støtte vitenskapelig forskning på teknikken. Alexander så ut til å ha et ambivalent forhold til forskning. På den ene side skrøt han på seg en «vitenskapelig» framgangsmåte, på den andre siden likte han å holde kortene tett til brystet og forsvare eneretten til sine oppdagelser, kanskje av økonomiske årsaker.

Raymond Dart, anatomen som er berømt for å ha oppdaget fortidsmennesket australopithecus, var en annen begeistret tilhenger av Alexanderteknikken. Med sin innsikt i anatomi var Alexanderteknikken for ham innlysende. Den gjorde naturlig funksjon mulig.

Når Alexanderteknikk-lærere spurte ham om forskning på Alexanderteknikk svarte Dart: nei, forskning er ikke nødvendig, sett igang å undervise teknikken dere! Han mente det som skjedde i hver eneste time var bevis nok i seg selv.

Jeg er en nerd når det gjelder forskning, og er skeptisk til å tro på noe som helst før det er vitenskapelig bevist. Jeg ser fram til at ny forskning på bevissthet, balanse og bevegelseskontroll kan gi vitenskapelige forklaringer på mekanismene i Alexanderteknikken. Kanskje kan det hjelpe oss til å bli bedre Alexanderlærere.

Men jeg forstår godt hva Dart mente, jeg bruker jo teknikken selv hele tiden, og jeg ser stadig vekk endringer hos elever. Jeg ser er at avlæring av uvaner kan ha dramatisk helsemessig effekt. Forklaringen er enkel: USE AFFECTS FUNCTIONING. «Bruk påvirker funksjon», det må sies å være et aksiom, en sannhet i seg selv.

Det er en sannhet som pålegger oss stort ansvar for egen tilstand. Men det innebærer også at vi har store muligheter for å gjøre forbedringer på egenhånd. Alexanderteknikken er et godt hjelpemiddel på veien.

Det er ingen lettvint løsning. Utfordringen er å bli bevisst egne uvaner, noe de færreste liker, men premien for innsatsen er stor. Slutt å gjøre det som er skadelig, og du blir bedre. Eller for å sette det på spissen:
Hvis du har vondt i hodet, slutt å stange hodet i veggen!