De siste dagene har jeg kost meg med boka «Snåsakoden» av fysiologiprofessor Kristian Gundersen, «en kunnskapsbasert guide til alternativ medisin». Jeg ble overrasket over at Alexanderteknikken er nevnt så mange ganger, men ikke så overrasket over at presisjonsnivået er lavt.
Ordbruk og definisjoner
Det første jeg reagerer på er bruken av ord som «behandling», «behandlingsform» og «pasient», men dette må man antagelig bare godta når konteksten er alternativ behandling.
Verre er det med definisjonen av teknikken som «manipulasjonsbehandling» og «holdningsøvelser» og at den «tar sikte på å lære pasienten 'riktig' kroppsholdning».
En av forfatterens kilder er en norsk offentlig utredning, NOU 1998 nr. 21 Alternativ medisin, som gir følgende horrible definisjon av Alexanderteknikken: Alexanderteknikk er en manipulering av muskler og holdningsøvelser mot smerter i rygg/skjelett. 1)
Gundersen skriver selv om NOU 1998:21 at: Man tror jo gjerne at det som står i offentlige utredninger, er kvalitetssikret, men slik er det ikke her. 2)
Når forfatteren snubler i sin omtale av Alexanderteknikken er det ikke hans feil.
Mer forskning?
Alexanderteknikken står omtalt på side 51 i boka hvor Gundersen problematiserer kravet om mer forskning.
Tilsynelatende støttes Sosialkomiteens synspunkt om at «det må forskes mer» i mange vitenskapelige artikler som konkluderer på samme måten. Et eksempel er vurderingen av den såkalte Alexander-teknikken. Denne behandlingsformen er utviklet av den australske skuespilleren Frederick Matthias Alexander (1869-1955), som fikk problemer med scenestemmen sin og utviklet metoden for seg selv. Teknikken tar sikte på å lære pasienten «riktig» kroppsholdning, og dette skal angivelig virke mot en rekke plager, men det er særlig behandlingen av astma som har stått sentralt.
Jeg stusset veldig over at astma «har stått sentralt». I mine snart 13 år som lærer i Alexanderteknikk kan jeg ikke huske at noen har kommet til meg fordi de har hatt astma. Men så kom jeg til å tenke på at astma er blant de lidelser Alexanderteknikk-lærere ofte lister opp når de reklamerer for teknikken, og det nok er derfor det finnes en artikkel om «Alexander technique for chronic asthma» i Cochrane-databasen.
(Jeg kjenner ikke til at norske Alexanderteknikk-lærer hevder å kunne lindre astma. I Norge ville dette vært brudd på loven om alternativ behandling da astma er en konkret lidelse). 3)
Gundersen viser til Cochrane-studien og skriver at:
En såkalt metastudie har tatt for seg den forskningen som finnes på astma og Alexander-teknikken.
Det er gjort en metastudie, men det er ikke utført noen meta-analyse. I Cochrane-studien står det:
In the absence of any suitable controlled trials in this area, we were unable to perform a meta-analysis. An update search carried out in August 2010 did not yield any further studies. 4)
Det finnes ingen forskning på Alexanderteknikk og astma. Det eneste som finnes med mulig relevans er en liten studie som viser bedring av pustefunksjon hos friske mennesker etter undervisning i Alexanderteknikk. 5)
I sammendraget i Cochrane-studien konkluderer forfatterne med at:
Robust, well-designed randomised controlled trials are required in order to test claims by practitioners that AT can have a positive effect on the symptoms of chronic asthma and thereby help people with asthma to reduce medication. 6)
Gundersen kritiserer:
Denne konklusjonen er et retorisk mesterverk. Det står ikke noe galt der, men vi vet vel ikke om det vil hjelpe astmatikere eller redusere deres legemiddelforbruk å forske mer på Alexander-teknikken. Gjennomgangen av forskningen viste jo at det ikke er spesielt sterke grunner til å tro at denne behandlingen virker.
Det kan synes som om Gundersen bedriver sirkelargumentasjon. Gjennomgangen av forskningen viser at det ikke finnes forskning, derfor er det ikke behov for forskning?
Videre spør han retorisk:
Når vi nå skal bruke de begrensede midler som er tilgjengelig for forskning på astma, er det nå sikkert at vi skal legge en skuespillers egenbehandling til grunn når vi skal bestemme hvor vi skal sette inn støtet?
Selvfølgelig skal vi ikke det, hvis det hadde vært alt vi hadde å gå etter.
Alexanderteknikken kan neppe gjøre noe med selve astma-sykdommen, men muligens hjelpe indirekte. Pust er en bevegelsesfunksjon og unødvendige muskelspenninger kan hemme bevegelser. Pilot-studien som er utført kan tyde på at undervisning i Alexanderteknikk gir bedring av pustefunksjon hos friske personer. At Alexanderteknikken kan være til hjelp for astmatikere er ingen urimelig hypotese.
Jeg har ingen sterke meninger når det gjelder forskning på Alexanderteknikk og astma. Mitt poeng er at når forfatteren velger Alexanderteknikken som eksempel når han skal problematisere kravet om at «det må forskes mer» så er det et usedvanlig dårlig valg.
Det finnes færre enn 20 Alexanderteknikk-lærere i Norge. Sannsynligheten for at Gundersens skattepenger eller forskningsmidler skal gå til forskning på Alexanderteknikk er minimal.
Vitalisme
På side 60 i boka handler det om Franz Mesmers teori om «mesmerismer» som ble gjenstand for det første blindede forsøk. I den forbindelse nevnes «vitalisme». Forfatteren skriver:
Du vil finne lignende forestillinger innen en del av de alternative retninger som er beslektet med fysioterapi og innebærer kroppslig manipulasjon slik som Alexander-metoden, norsk psykomotorisk fysioterapi, kiropraktikk, Bowen-teknikken, rosenmetoden, Bates-metoden, Feldenkrais-metoden, osteopati, naprapati og rolfing, for nå nevne noen som er beskrevet i denne boken.
Jeg lurte veldig lenge på denne setningen. Det er etter mitt skjønn ingenting i Alexanderteknikken, Alexanderteknikkens prinsipper, eller undervisningsmetoden som kan tolkes som vitalisme. Vitenskapelig akseptert fysiologi og psykologi er tilstrekkelig forklaringsgrunnlag. Vitalisme er overflødig.
Etter mye søken fant jeg dette sitatet i Alexanders første bok, skrevet for hundre år siden:
I trust I may do something to convince thinking men and women that conscious control is essential to man's satisfactory progress in civilization, and that the properly directed use of such control will enable the individual to stand, sit, walk, breathe, digest, and in fact live with the least possible expenditure of vital energy. 7)
Vitalisme? Eller bare måten man ordla seg på den gangen? Jeg vet ikke. Men Gundersen fikk meg til å tenke. Kanskje lusker det vitalismespøkelser rundt i obskure Alexanderteknikk-miljøer. Jeg skal være på vakt.
(Siden jeg publiserte innlegget har jeg vært i korrespondanse med Kristian Gundersen om dette punktet. Hvis jeg forstår ham rett kan ideen om at «muskelspenninger = helbredelse» være et symptom på en vitalisme-tankegang. Som jeg skriver senere i artikkelen er fokus på muskelspenninger en popularisert utgave av teknikken, virkeligheten er mer kompleks. Når jeg skriver om «unødvendig muskelspenning» er det som et eksempel på aktivitet som kan gi feil- eller overbelastning i muskel-skjelett-systemet. I min enfoldighet har jeg oppfattet det som en, bokstavelig talt, mekanistisk fremstilling. Gundersen ser det helt motsatt. Ser han vitalismespøkelser på høylys dag? Men det finnes andre aspekter ved Alexanderteknikken som åpenbart kan invitere til vitalisme. Det skal jeg skrive om en annen gang.)
Mønsteret
Alexanderteknikken er igjen nevnt på side 81 under overskriften «Ser du mønsteret?»:
Som vi skal se, er en rekke alternative retninger «oppfunnet» på grunnlag av enkeltobservasjoner som det spinnes videre på. Typisk er gurubaserte teknikker slik som Alexander-teknikken, som ble beskrevet på side 51 og mange andre retninger som har personnavn. Disse er oppstått fordi grunnleggeren så et «mønster». Alexander mente å se et «mønster» i at holdningsøvelser hjalp mot sykdommer.
Gundersen har rett i at Alexander så forbindelser mellom sin metode og «helbredelse». Noen ganger tok han grundig feil. Han mente på ett tidspunkt å kunne kurere tuberkulose.8) Det kunne han ikke, og heller ingen andre på den tiden.
Å se sammenhenger mellom intervensjon og utfall som ikke er reelle er noe alle gjør, inkludert meg selv. Jeg kan derfor ikke regnes som troverdig sannhetsvitne for Alexanderteknikkens fortreffelighet når det gjelder helsemessig utbytte.
Jeg har derimot mer faktakunnskap om Alexanderteknikken enn Kristian Gundersen. Mønsteret som Alexander oppdaget var ikke «holdningsøvelser» mot sykdom. Han observerte at uvanene han hadde hemmet stemmebruken, og han oppdaget at avlæring av uvaner bedret stemmebruken. Prinsippet han oppdaget var «use affects funtioning».9) Bruk påvirker funksjon. Med andre ord: Slutter du å stange hodet i veggen så slutter det å gjøre vondt!
Det er meningsløst å vurdere Alexanderteknikken i forhold til helsemessig utbytte uten å ta hensyn til dette prinsippet. At bruk påvirker funksjon er Alexanderteknikkens eventuelle bidrag til folkehelsen, hverken mer eller mindre. Ingen andre bidrar med dette fordi ingen andre har det fokus på avlæring av uvaner slik Alexanderteknikk-lærere har. Vi kan dekke en av helsetilbudets blindsoner.
At bruk påvirker funksjon er innlysende. Det er noe alle kan observere. Prinsippet gjør det også innlysende at det er begrensninger for Alexanderteknikkens helsemessige effekt. Forskning vil avklare hvor grensene går. Kanskje vil man f.eks. finne ut at Alexanderteknikken slett ikke er til hjelp ved kronisk astma.
Guru-teknikken
Gundersen kaller Alexanderteknikken for «gurubasert». Han beskriver problemet med gurubaserte metoder slik:
Mange av de retningene som er beskrevet i denne boken, er det man kan kalle gurubaserte, de er basert på kanskje bare én karismatisk persons opplevelser. Denne utvikler og sementerer så sine ideer uten å utsette dem for kritisk vitenskapelig undersøkelse. Man er så sikker på sin egen metode at man etablerer den uten å teste om den faktisk har noe for seg. Ved å utvikle påfunnet gjennom praksis og kanskje også gjennom noe man kaller forskning, men som ike er kritisk, blir metoden enda mer magisk. Man skaper en sirkel der man kun bekrefter sine forutinntatte meninger, og påvirker andre via propaganda. (Snåsakoden s.96)
Mye av dette kan passe på Alexanderteknikken. En viktig forskjell er at prinsippene i Alexanderteknikken er enkle og praktiske. De passer godt med det vi vet om hvordan vi mennesker fungerer og er ikke særlig magiske.
Alexanderteknikken har ikke vært kritisk vitenskapelig undersøkt. Det var noe forskning på teknikken allerede fra slutten av 1940-tallet og framover, men den kan neppe kalles kritisk. God forskning i større skala har bare kommet de siste ti årene.
En studie publisert i 2008 i British Medical Journal om Alexanderteknikk og ryggsmerter viste positivt utfall.10) Resultatene ble overhauset i noen mediaoppslag. To større randomiserte kontrollerte studier er underveis. Hva gjør vi om resultatene er negative? Stikker hodet i sanden som homeopatene?
Uavhengig av positivt eller negativt utfall må vi Alexanderteknikk-lærere forholde oss nøkternt til resultatene. Det krever en forståelse av hvordan forskning fungerer, noe som dessverre veldig mange Alexanderteknikk-lærere ikke har. Basiskunnskap om vitenskapelig metode kunne med fordel vært del av utdannelsen til Alexanderteknikk-lærere. Vi behøver å bli mer selvkritiske.
Var Frederick Matthias Alexander en guru? Michael Bloch peker i sin utmerkede biografi på flere trekk ved Alexander som han har til felles med «guruer», og noen trekk som skiller ham ut. 11)
I løpet av de drøyt tjue årene jeg har vært kjent med Alexanderteknikken har de fleste av lærerne som ble utdannet av Alexander selv gått bort. Alexander som person er fjern, og mye har endret seg. Særlig er det blitt et mangfold og en iderikdom når det gjelder undervisningsmetodikk. Noen har foreslått å gi teknikken nytt navn. Det er lite guru igjen.
Roten til alt ondt
Om Norsk psykomotorisk fysioterapi står det i Snåsakoden:
Grunnideen er at muskelspenninger er roten til alt vondt. Det er ikke en helt original tanke, det er mange fysioterapilignende retninger som hevder lignende ting, slik som Alexander-metoden, kiropraktikk, Bowen-teknikken, rosenmetoden, Bates-metoden, Feldenkrais-metoden, naprapati, osteopati og rolfing.12)
Akkurat som forskere må også vi Alexanderteknikk-lærere popularisere når vi kommuniserer med folk flest. Da er det greit å snakke om muskelspenninger. Men «feil bruk» kan like gjerne føre til mangel på spenning, eller feil spenning, på feil sted, til feil tid.
Siden «bruk påvirker funksjon» vil den våkne leser slutte seg til at «misbruk» fører til dysfunksjon. Men det er heller ikke «misbruk» som er roten-til-alt-ondt ifølge Alexanderteknikken. Hvis noe skal sies å være roten-til-alt-ondt må det være «end-gaining».13) «Hastverk er lastverk» kan være en god forklaring på norsk.
Kjendis-teknikken
Alternativ medisin er også blitt kalt «celebrity based medicine»14) og Alexanderteknikken har sin egen skare av kjendis-tilhengere. En av dem var nobelprisvinner Nikolaas Tinbergen:
Alexander fikk hjelp av adferdsbiologen Nikolaas Tinbergen (1907-1921[?]) som også så et lite mønster. Han selv og hans søster mente seg nemlig helbredet med teknikken, og Tinbergen brukte store deler av sin Nobelforelesning på å fremme Alexander-teknikken. (Snåsakoden s. 81) 15)
Fra Kristian Gundersens ståsted taler ikke Tinbergens støtte til Alexanderteknikkens fordel. Jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. Når Alexanderteknikk-lærere bruker sitater fra Tinbergen som «bevis» for at Alexanderteknikken har effekt er det temmelig patetisk. Vi setter oss selv i samme bås som homeopatene, som får sin støtte fra nobelprisvinner Luc Antoine Montagnier. Men betyr Tinbergen = Montagnier nødvendigvis at Alexanderteknikken = Homeopati? Det synes å være en logisk feilslutning.
Anbefales
På omslaget til Snåsakoden står det om Kristian Gundersen at han er «en internasjonalt anerkjent forsker på samspillet mellom nervesystem og muskler». Det burde gi ham gode forutsetninger for å sette seg inn i Alexanderteknikken. Det er synd at han ikke har hatt bedre kilder.16)
Når det er sagt må jeg innrømme jeg liker «Snåsakoden». Jeg liker Gundersens måte å skrive på, selv når han harselerer over Alexanderteknikken og heller vil anbefale en IFA-pastill mot astma enn timer i Alexanderteknikk.
Jeg anbefaler boken til alle som har noe som helst å gjøre med alternativ behandling. Den har potensielt helbredende egenskaper. Dessverre tror jeg ikke de som trenger å lese den leser den.
Relaterte blogginnlegg:
Folkeopplysningen
Cochrane
Noter:
1) NOU 1998:21 Alternativ medisin, avsnitt 6.2. Definisjonen er gjentatt i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling mv. i tillegg nr.2.
2) Snåsakoden s.63, under oveskriften «Kunnskapens kilder». Da jeg var leder i NFLAT, Norsk Forening for Lærere i Alexanderteknikk, tok vi kontakt med departementet uten at det lykkes oss å få rede på bakgrunnsmaterialet for omtalen av Alexanderteknikk.
3) FOR 2003-12-11 nr 1501: Forskrift om markedsføring av alternativ behandling av sykdom
§ 2. Krav til markedsføringen. Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring ikke benytte påstander om at en behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser eller på andre måter utforme markedsføringen slik at den gir dette inntrykk.
http://www.lovdata.no/for/sf/ho/xo-20031211-1501.html
4) Alexander technique for chronic asthma
http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD000995.pub2/full
5) Enhanced respiratory muscular function in normal adults after lessons in proprioceptive musculoskeletal education without exercises.
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1643938
6) Alexander technique for chronic asthma
http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD000995.pub2/abstract
7) Man's Supreme Inheritance s.131. Alexanders «conscious control» må forøvrig sies å være motsatsen til «mesmerised».
8) Alexander publiserte i 1903 en pamflett med tittelen ««The Prevention and Cure of Consumption», se Articles and Lectures s.19.
9) I «The Use of the Self», s.28, skriver Alexander: In this way it was borne in upon me that the changes in use that I had been able to bring about by preventing the three harmful tendencies I had detected in myself had produced a marked effect upon the functioning of my vocal and respiratory mechanims.
10) Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain, http://www.bmj.com/content/337/bmj.a884.
11) Block 2004 s.244. Her henviser Bloch til «Feet of Clay» av Anthony Storr som beskriver en gurus kjennetegn.
12) Sitatet er fra side 96 i Snåsakoden. Indeksen mangler henvisning til Alexanderteknikk på denne siden.
13) I kapittelet «The Golfer Who Cannot Keep his Eyes on the Ball» i «The Use of the Self» skriver Alexander på side 57: It is clear that as long as he is dominated by his habit of end-gaining, he will react to the stimulus to 'make a good stroke' by the same misdirected use of himself, and will continue to take his eyes off the ball.
14) Det finnes til og med en seriøs(?) studie: Ernst, E. Celebrity-based medicine. Med J Aust 2006; 185 (11): 680-681. https://www.mja.com.au/journal/2006/185/11/celebrity-based-medicine
15) Dødsåret for Tinbergen skal være 1988, og det var ifølge Tinbergens nobelforelesning han, hans kone og hans datter som tok timer i Alexanderteknikk: But between the three of us, we already notice, with growing amazement, very striking improvements in such diverse things as high blood pressure, breathing, depth of sleep, overall cheerfulness and mental alertness, resilience against outside pressures, and also in such a refined skill as playing a stringed instrument. (Ethology and Stress Disease: The Nobel Oration, 1973) i Barlow 2005.
16) En av kildene er «Trick or Treatment» av Singh og Ernst. 2. utgavens omtale av Alexanderteknikken ble endret etter publikasjonen "ATEAM"-studien, (Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain).
Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias 1910 (1996): Man's Supreme Inheritance. Mouritz
Alexander, Frederick Matthias 1923/24 (2004): Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz
Alexander, Frederick Matthias 1932 (1985): The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, Frederick Matthias (1995): Articles and Lectures. Mouritz
Barlow ed, 1978 (2005): More Talk of Alexander. Mouritz
Bloch, Michael (2004): F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown.
Gundersen, Kristian (2013): Snåsakoden. Aschehoug.
Ordbruk og definisjoner
Det første jeg reagerer på er bruken av ord som «behandling», «behandlingsform» og «pasient», men dette må man antagelig bare godta når konteksten er alternativ behandling.
Verre er det med definisjonen av teknikken som «manipulasjonsbehandling» og «holdningsøvelser» og at den «tar sikte på å lære pasienten 'riktig' kroppsholdning».
En av forfatterens kilder er en norsk offentlig utredning, NOU 1998 nr. 21 Alternativ medisin, som gir følgende horrible definisjon av Alexanderteknikken: Alexanderteknikk er en manipulering av muskler og holdningsøvelser mot smerter i rygg/skjelett. 1)
Gundersen skriver selv om NOU 1998:21 at: Man tror jo gjerne at det som står i offentlige utredninger, er kvalitetssikret, men slik er det ikke her. 2)
Når forfatteren snubler i sin omtale av Alexanderteknikken er det ikke hans feil.
Mer forskning?
Alexanderteknikken står omtalt på side 51 i boka hvor Gundersen problematiserer kravet om mer forskning.
Tilsynelatende støttes Sosialkomiteens synspunkt om at «det må forskes mer» i mange vitenskapelige artikler som konkluderer på samme måten. Et eksempel er vurderingen av den såkalte Alexander-teknikken. Denne behandlingsformen er utviklet av den australske skuespilleren Frederick Matthias Alexander (1869-1955), som fikk problemer med scenestemmen sin og utviklet metoden for seg selv. Teknikken tar sikte på å lære pasienten «riktig» kroppsholdning, og dette skal angivelig virke mot en rekke plager, men det er særlig behandlingen av astma som har stått sentralt.
Jeg stusset veldig over at astma «har stått sentralt». I mine snart 13 år som lærer i Alexanderteknikk kan jeg ikke huske at noen har kommet til meg fordi de har hatt astma. Men så kom jeg til å tenke på at astma er blant de lidelser Alexanderteknikk-lærere ofte lister opp når de reklamerer for teknikken, og det nok er derfor det finnes en artikkel om «Alexander technique for chronic asthma» i Cochrane-databasen.
(Jeg kjenner ikke til at norske Alexanderteknikk-lærer hevder å kunne lindre astma. I Norge ville dette vært brudd på loven om alternativ behandling da astma er en konkret lidelse). 3)
Gundersen viser til Cochrane-studien og skriver at:
En såkalt metastudie har tatt for seg den forskningen som finnes på astma og Alexander-teknikken.
Det er gjort en metastudie, men det er ikke utført noen meta-analyse. I Cochrane-studien står det:
In the absence of any suitable controlled trials in this area, we were unable to perform a meta-analysis. An update search carried out in August 2010 did not yield any further studies. 4)
Det finnes ingen forskning på Alexanderteknikk og astma. Det eneste som finnes med mulig relevans er en liten studie som viser bedring av pustefunksjon hos friske mennesker etter undervisning i Alexanderteknikk. 5)
I sammendraget i Cochrane-studien konkluderer forfatterne med at:
Robust, well-designed randomised controlled trials are required in order to test claims by practitioners that AT can have a positive effect on the symptoms of chronic asthma and thereby help people with asthma to reduce medication. 6)
Gundersen kritiserer:
Denne konklusjonen er et retorisk mesterverk. Det står ikke noe galt der, men vi vet vel ikke om det vil hjelpe astmatikere eller redusere deres legemiddelforbruk å forske mer på Alexander-teknikken. Gjennomgangen av forskningen viste jo at det ikke er spesielt sterke grunner til å tro at denne behandlingen virker.
Det kan synes som om Gundersen bedriver sirkelargumentasjon. Gjennomgangen av forskningen viser at det ikke finnes forskning, derfor er det ikke behov for forskning?
Videre spør han retorisk:
Når vi nå skal bruke de begrensede midler som er tilgjengelig for forskning på astma, er det nå sikkert at vi skal legge en skuespillers egenbehandling til grunn når vi skal bestemme hvor vi skal sette inn støtet?
Selvfølgelig skal vi ikke det, hvis det hadde vært alt vi hadde å gå etter.
Alexanderteknikken kan neppe gjøre noe med selve astma-sykdommen, men muligens hjelpe indirekte. Pust er en bevegelsesfunksjon og unødvendige muskelspenninger kan hemme bevegelser. Pilot-studien som er utført kan tyde på at undervisning i Alexanderteknikk gir bedring av pustefunksjon hos friske personer. At Alexanderteknikken kan være til hjelp for astmatikere er ingen urimelig hypotese.
Jeg har ingen sterke meninger når det gjelder forskning på Alexanderteknikk og astma. Mitt poeng er at når forfatteren velger Alexanderteknikken som eksempel når han skal problematisere kravet om at «det må forskes mer» så er det et usedvanlig dårlig valg.
Det finnes færre enn 20 Alexanderteknikk-lærere i Norge. Sannsynligheten for at Gundersens skattepenger eller forskningsmidler skal gå til forskning på Alexanderteknikk er minimal.
Vitalisme
På side 60 i boka handler det om Franz Mesmers teori om «mesmerismer» som ble gjenstand for det første blindede forsøk. I den forbindelse nevnes «vitalisme». Forfatteren skriver:
Du vil finne lignende forestillinger innen en del av de alternative retninger som er beslektet med fysioterapi og innebærer kroppslig manipulasjon slik som Alexander-metoden, norsk psykomotorisk fysioterapi, kiropraktikk, Bowen-teknikken, rosenmetoden, Bates-metoden, Feldenkrais-metoden, osteopati, naprapati og rolfing, for nå nevne noen som er beskrevet i denne boken.
Jeg lurte veldig lenge på denne setningen. Det er etter mitt skjønn ingenting i Alexanderteknikken, Alexanderteknikkens prinsipper, eller undervisningsmetoden som kan tolkes som vitalisme. Vitenskapelig akseptert fysiologi og psykologi er tilstrekkelig forklaringsgrunnlag. Vitalisme er overflødig.
Etter mye søken fant jeg dette sitatet i Alexanders første bok, skrevet for hundre år siden:
I trust I may do something to convince thinking men and women that conscious control is essential to man's satisfactory progress in civilization, and that the properly directed use of such control will enable the individual to stand, sit, walk, breathe, digest, and in fact live with the least possible expenditure of vital energy. 7)
Vitalisme? Eller bare måten man ordla seg på den gangen? Jeg vet ikke. Men Gundersen fikk meg til å tenke. Kanskje lusker det vitalismespøkelser rundt i obskure Alexanderteknikk-miljøer. Jeg skal være på vakt.
(Siden jeg publiserte innlegget har jeg vært i korrespondanse med Kristian Gundersen om dette punktet. Hvis jeg forstår ham rett kan ideen om at «muskelspenninger = helbredelse» være et symptom på en vitalisme-tankegang. Som jeg skriver senere i artikkelen er fokus på muskelspenninger en popularisert utgave av teknikken, virkeligheten er mer kompleks. Når jeg skriver om «unødvendig muskelspenning» er det som et eksempel på aktivitet som kan gi feil- eller overbelastning i muskel-skjelett-systemet. I min enfoldighet har jeg oppfattet det som en, bokstavelig talt, mekanistisk fremstilling. Gundersen ser det helt motsatt. Ser han vitalismespøkelser på høylys dag? Men det finnes andre aspekter ved Alexanderteknikken som åpenbart kan invitere til vitalisme. Det skal jeg skrive om en annen gang.)
Mønsteret
Alexanderteknikken er igjen nevnt på side 81 under overskriften «Ser du mønsteret?»:
Som vi skal se, er en rekke alternative retninger «oppfunnet» på grunnlag av enkeltobservasjoner som det spinnes videre på. Typisk er gurubaserte teknikker slik som Alexander-teknikken, som ble beskrevet på side 51 og mange andre retninger som har personnavn. Disse er oppstått fordi grunnleggeren så et «mønster». Alexander mente å se et «mønster» i at holdningsøvelser hjalp mot sykdommer.
Gundersen har rett i at Alexander så forbindelser mellom sin metode og «helbredelse». Noen ganger tok han grundig feil. Han mente på ett tidspunkt å kunne kurere tuberkulose.8) Det kunne han ikke, og heller ingen andre på den tiden.
Å se sammenhenger mellom intervensjon og utfall som ikke er reelle er noe alle gjør, inkludert meg selv. Jeg kan derfor ikke regnes som troverdig sannhetsvitne for Alexanderteknikkens fortreffelighet når det gjelder helsemessig utbytte.
Jeg har derimot mer faktakunnskap om Alexanderteknikken enn Kristian Gundersen. Mønsteret som Alexander oppdaget var ikke «holdningsøvelser» mot sykdom. Han observerte at uvanene han hadde hemmet stemmebruken, og han oppdaget at avlæring av uvaner bedret stemmebruken. Prinsippet han oppdaget var «use affects funtioning».9) Bruk påvirker funksjon. Med andre ord: Slutter du å stange hodet i veggen så slutter det å gjøre vondt!
Det er meningsløst å vurdere Alexanderteknikken i forhold til helsemessig utbytte uten å ta hensyn til dette prinsippet. At bruk påvirker funksjon er Alexanderteknikkens eventuelle bidrag til folkehelsen, hverken mer eller mindre. Ingen andre bidrar med dette fordi ingen andre har det fokus på avlæring av uvaner slik Alexanderteknikk-lærere har. Vi kan dekke en av helsetilbudets blindsoner.
At bruk påvirker funksjon er innlysende. Det er noe alle kan observere. Prinsippet gjør det også innlysende at det er begrensninger for Alexanderteknikkens helsemessige effekt. Forskning vil avklare hvor grensene går. Kanskje vil man f.eks. finne ut at Alexanderteknikken slett ikke er til hjelp ved kronisk astma.
Guru-teknikken
Gundersen kaller Alexanderteknikken for «gurubasert». Han beskriver problemet med gurubaserte metoder slik:
Mange av de retningene som er beskrevet i denne boken, er det man kan kalle gurubaserte, de er basert på kanskje bare én karismatisk persons opplevelser. Denne utvikler og sementerer så sine ideer uten å utsette dem for kritisk vitenskapelig undersøkelse. Man er så sikker på sin egen metode at man etablerer den uten å teste om den faktisk har noe for seg. Ved å utvikle påfunnet gjennom praksis og kanskje også gjennom noe man kaller forskning, men som ike er kritisk, blir metoden enda mer magisk. Man skaper en sirkel der man kun bekrefter sine forutinntatte meninger, og påvirker andre via propaganda. (Snåsakoden s.96)
Mye av dette kan passe på Alexanderteknikken. En viktig forskjell er at prinsippene i Alexanderteknikken er enkle og praktiske. De passer godt med det vi vet om hvordan vi mennesker fungerer og er ikke særlig magiske.
Alexanderteknikken har ikke vært kritisk vitenskapelig undersøkt. Det var noe forskning på teknikken allerede fra slutten av 1940-tallet og framover, men den kan neppe kalles kritisk. God forskning i større skala har bare kommet de siste ti årene.
En studie publisert i 2008 i British Medical Journal om Alexanderteknikk og ryggsmerter viste positivt utfall.10) Resultatene ble overhauset i noen mediaoppslag. To større randomiserte kontrollerte studier er underveis. Hva gjør vi om resultatene er negative? Stikker hodet i sanden som homeopatene?
Uavhengig av positivt eller negativt utfall må vi Alexanderteknikk-lærere forholde oss nøkternt til resultatene. Det krever en forståelse av hvordan forskning fungerer, noe som dessverre veldig mange Alexanderteknikk-lærere ikke har. Basiskunnskap om vitenskapelig metode kunne med fordel vært del av utdannelsen til Alexanderteknikk-lærere. Vi behøver å bli mer selvkritiske.
Var Frederick Matthias Alexander en guru? Michael Bloch peker i sin utmerkede biografi på flere trekk ved Alexander som han har til felles med «guruer», og noen trekk som skiller ham ut. 11)
I løpet av de drøyt tjue årene jeg har vært kjent med Alexanderteknikken har de fleste av lærerne som ble utdannet av Alexander selv gått bort. Alexander som person er fjern, og mye har endret seg. Særlig er det blitt et mangfold og en iderikdom når det gjelder undervisningsmetodikk. Noen har foreslått å gi teknikken nytt navn. Det er lite guru igjen.
Roten til alt ondt
Om Norsk psykomotorisk fysioterapi står det i Snåsakoden:
Grunnideen er at muskelspenninger er roten til alt vondt. Det er ikke en helt original tanke, det er mange fysioterapilignende retninger som hevder lignende ting, slik som Alexander-metoden, kiropraktikk, Bowen-teknikken, rosenmetoden, Bates-metoden, Feldenkrais-metoden, naprapati, osteopati og rolfing.12)
Akkurat som forskere må også vi Alexanderteknikk-lærere popularisere når vi kommuniserer med folk flest. Da er det greit å snakke om muskelspenninger. Men «feil bruk» kan like gjerne føre til mangel på spenning, eller feil spenning, på feil sted, til feil tid.
Siden «bruk påvirker funksjon» vil den våkne leser slutte seg til at «misbruk» fører til dysfunksjon. Men det er heller ikke «misbruk» som er roten-til-alt-ondt ifølge Alexanderteknikken. Hvis noe skal sies å være roten-til-alt-ondt må det være «end-gaining».13) «Hastverk er lastverk» kan være en god forklaring på norsk.
Kjendis-teknikken
Alternativ medisin er også blitt kalt «celebrity based medicine»14) og Alexanderteknikken har sin egen skare av kjendis-tilhengere. En av dem var nobelprisvinner Nikolaas Tinbergen:
Alexander fikk hjelp av adferdsbiologen Nikolaas Tinbergen (1907-1921[?]) som også så et lite mønster. Han selv og hans søster mente seg nemlig helbredet med teknikken, og Tinbergen brukte store deler av sin Nobelforelesning på å fremme Alexander-teknikken. (Snåsakoden s. 81) 15)
Fra Kristian Gundersens ståsted taler ikke Tinbergens støtte til Alexanderteknikkens fordel. Jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. Når Alexanderteknikk-lærere bruker sitater fra Tinbergen som «bevis» for at Alexanderteknikken har effekt er det temmelig patetisk. Vi setter oss selv i samme bås som homeopatene, som får sin støtte fra nobelprisvinner Luc Antoine Montagnier. Men betyr Tinbergen = Montagnier nødvendigvis at Alexanderteknikken = Homeopati? Det synes å være en logisk feilslutning.
Anbefales
På omslaget til Snåsakoden står det om Kristian Gundersen at han er «en internasjonalt anerkjent forsker på samspillet mellom nervesystem og muskler». Det burde gi ham gode forutsetninger for å sette seg inn i Alexanderteknikken. Det er synd at han ikke har hatt bedre kilder.16)
Når det er sagt må jeg innrømme jeg liker «Snåsakoden». Jeg liker Gundersens måte å skrive på, selv når han harselerer over Alexanderteknikken og heller vil anbefale en IFA-pastill mot astma enn timer i Alexanderteknikk.
Jeg anbefaler boken til alle som har noe som helst å gjøre med alternativ behandling. Den har potensielt helbredende egenskaper. Dessverre tror jeg ikke de som trenger å lese den leser den.
Relaterte blogginnlegg:
Folkeopplysningen
Cochrane
Noter:
1) NOU 1998:21 Alternativ medisin, avsnitt 6.2. Definisjonen er gjentatt i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling mv. i tillegg nr.2.
2) Snåsakoden s.63, under oveskriften «Kunnskapens kilder». Da jeg var leder i NFLAT, Norsk Forening for Lærere i Alexanderteknikk, tok vi kontakt med departementet uten at det lykkes oss å få rede på bakgrunnsmaterialet for omtalen av Alexanderteknikk.
3) FOR 2003-12-11 nr 1501: Forskrift om markedsføring av alternativ behandling av sykdom
§ 2. Krav til markedsføringen. Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring ikke benytte påstander om at en behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser eller på andre måter utforme markedsføringen slik at den gir dette inntrykk.
http://www.lovdata.no/for/sf/ho/xo-20031211-1501.html
4) Alexander technique for chronic asthma
http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD000995.pub2/full
5) Enhanced respiratory muscular function in normal adults after lessons in proprioceptive musculoskeletal education without exercises.
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1643938
6) Alexander technique for chronic asthma
http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD000995.pub2/abstract
7) Man's Supreme Inheritance s.131. Alexanders «conscious control» må forøvrig sies å være motsatsen til «mesmerised».
8) Alexander publiserte i 1903 en pamflett med tittelen ««The Prevention and Cure of Consumption», se Articles and Lectures s.19.
9) I «The Use of the Self», s.28, skriver Alexander: In this way it was borne in upon me that the changes in use that I had been able to bring about by preventing the three harmful tendencies I had detected in myself had produced a marked effect upon the functioning of my vocal and respiratory mechanims.
10) Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain, http://www.bmj.com/content/337/bmj.a884.
11) Block 2004 s.244. Her henviser Bloch til «Feet of Clay» av Anthony Storr som beskriver en gurus kjennetegn.
12) Sitatet er fra side 96 i Snåsakoden. Indeksen mangler henvisning til Alexanderteknikk på denne siden.
13) I kapittelet «The Golfer Who Cannot Keep his Eyes on the Ball» i «The Use of the Self» skriver Alexander på side 57: It is clear that as long as he is dominated by his habit of end-gaining, he will react to the stimulus to 'make a good stroke' by the same misdirected use of himself, and will continue to take his eyes off the ball.
14) Det finnes til og med en seriøs(?) studie: Ernst, E. Celebrity-based medicine. Med J Aust 2006; 185 (11): 680-681. https://www.mja.com.au/journal/2006/185/11/celebrity-based-medicine
15) Dødsåret for Tinbergen skal være 1988, og det var ifølge Tinbergens nobelforelesning han, hans kone og hans datter som tok timer i Alexanderteknikk: But between the three of us, we already notice, with growing amazement, very striking improvements in such diverse things as high blood pressure, breathing, depth of sleep, overall cheerfulness and mental alertness, resilience against outside pressures, and also in such a refined skill as playing a stringed instrument. (Ethology and Stress Disease: The Nobel Oration, 1973) i Barlow 2005.
16) En av kildene er «Trick or Treatment» av Singh og Ernst. 2. utgavens omtale av Alexanderteknikken ble endret etter publikasjonen "ATEAM"-studien, (Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain).
Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias 1910 (1996): Man's Supreme Inheritance. Mouritz
Alexander, Frederick Matthias 1923/24 (2004): Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz
Alexander, Frederick Matthias 1932 (1985): The Use of the Self. Victor Gollancz.
Alexander, Frederick Matthias (1995): Articles and Lectures. Mouritz
Barlow ed, 1978 (2005): More Talk of Alexander. Mouritz
Bloch, Michael (2004): F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown.
Gundersen, Kristian (2013): Snåsakoden. Aschehoug.
