MBT

MBT-sko er en fin oppfinnelse, men markedsføringen stinker. Her en dag var jeg inne i en sportsbutikk som hadde en hel vegg med MBT-sko. Ved siden av stod en innretning der du kunne teste «hvor god balanse» du har. Det var en platform med ei myk pute. Instruksjonen var å stå på puta på ett bein, lukke øynene og telle baklengs fra 20 til 15.

Klarer du å balansere på ett bein på et mykt underlag og med lukkede øyne, har du usedvanlig god balanse. Hvis du i tillegg klarer å løse en mental oppgave som krever romlig tenkning har du en balanse helt utenom det vanlige. På tross av 100 milliarder hjerneceller har vi begrensede resurser i hodet. Selv unge, friske mennesker vil takle balanseutfordringer betraktelig dårligere om de samtidig må manipulere objekter mentalt.

Jeg skjønte opplegget og juksa litt, tenkte gjennom tallrekken noen ganger på forhånd. Men hva med de menneskene som er ute på shopping, har vært innom to-tre andre butikker, er sånn passe sliten og går opp på platformen for morro skyld? De vil ikke ha nubbsjans. Testen viser ikke om du har god balanse, bare om du har eksepsjonelt god balanse. Men de som mislykkes vil tro de har «dårlig balanse» og ingenting gir så dårlig balanse som å tro at du har dårlig balanse. Løsningen er selvfølgelig å kjøpe MBT-sko, for MBT-sko gir bedre balanse, det skal de ha. MBT-sko utfordrer balansen.

En annen suspekt greie med markedsføringen av MBT-sko er fokus på økt forbrenning. Her slenger de seg på slankebølgen. Det er ikke nødvendigvis slik at økt energibruk er positivt. Det kan være tegn på ineffektivitet, og når det gjelder dagligdagse bevegelser kan det innebære unaturlig og usunn belastning for kroppen. Fersk forskning viser at forbrenningen øker om du går med armene i kors, og enda mer om du går passgang. Så hvorfor ikke prøve det? Fordi det gir mye større belastning for knærne. Det er godt mulig MBT-sko kan gi lignende belastningsproblematikk, uten at jeg på nåværende tidspunkt har erfaring nok til å si noe sikkert.

Enda en noe suspekt greie med markedsføringen er fokuset på å «styrke» muskler. Her er MBT på litt tryggere grunn. Styrkingen skjer gjennom balanseutfordring, derfor sikres dynamisk muskelbruk og at hele kroppen er involvert. Styrketrening har mange positive sider og skal ikke undervurderes, men generelt blir det lagt alt for liten vekt på hvordan styrken kontrolleres. Det er forbindelsen mellom tankene og musklene som er viktig. Styrke uten styring fører til maktmisbruk, det gjelder både i kroppen og i politikken.

Men det mest råtne i markedsføringen av MBT-sko er påstanden om at teknologien er «naturlig». B i MBT står for «barefoot». Utgangspunktet har vært hvordan foten fungerer på mykt underlag, men å påstå at en sko er «naturlig» er bare tull. Å gå barbeint er det eneste «naturlige».

MBT-sko etterligner til en viss grad det å gå på mykt underlag, så MBT-sko er bedre enn sko som er stive og sko som har hæler (og det har de aller fleste). Jeg har snakket med og gitt alexandertimer til flere som har stor nytte av MBT-sko i jobbsammenheng hvor de står mye av dagen. Den dynamiske balansen MBT-sko gir er mye sunnere enn å stå med flate sko på flatt gulv. Jeg har også sett hvordan MBT-sko ved å utfordre balansen kan løse opp hofteledd og ryggsøyle og gi friere bevegelser og bedre kroppsholdning. Men jeg har også sett hva overdreven bruk av MBT-sko kan føre til. Går du mye i MBT-sko kan du få kantete gange når du går uten skoene. Du kan bli avhengig av MBT.

Slik jeg forstår problemet for øyeblikket gir MBT-sko arbeid til ankler og legger, men fordi forholdet mellom fotsåle og sko er relativt konstant får ikke følsomheten i fotsålen den graden av kontroll over muskelaktiviteten som er naturlig. Det blir litt som å gå med gips på føttene. Barbeint er variasjonen mellom fotsåle og bakken mye større, selv på et flatt gulv. Vanlige sko gir samme problem selvfølgelig, men med MBT-sko blir belastningen på muskulaturen større og dermed blir også effekten større. Sterke legger, men sløve føtter og tær.

Jeg begynte med å skrive at MBT-sko er en fin oppfinnelse. Jeg bruker å sammenligne det med sykling. Sykkel er en fin oppfinnelse, men det betyr ikke at å sykle hele tiden nødvendigvis er sunt. Alt med måte.

Tankens makt

«Ikke tenk - da kan alt gå galt», stod det i A-magasinet forrige fredag. En amerikansk psykolog har nettopp gitt ut ei bok der hun beskriver hva som skjer når noen svikter når de skal prestere. De tenker for mye, mener hun, og kaller det «paralysis by analysis». Dette går rett inn i kjernen av Alexanderteknikken som går ut på å ikke forstyrre det som kan skje automatisk.

Men hva betyr egentlig å «tenke»? Artikkelen i Aftenposten har tittelen «Tankens makt» og handler om det å tenke kontra det å «ikke tenke». Mange gode og tilsynelatende motstridende ideer blir lagt fram av ulike eksperter på prestasjonsforberedelse. Alle har litt rett, og alt blir hengende i lufta fordi det finnes ulike former for tenkning og det kommer ikke klart nok fram i artikkelen.

Å ikke tenke

Å gi noen råd om å «ikke tenke» er tullete. «Ikke tenke» kan bety å ikke bry seg om hva som er i tankene. Da overlater du prosessen til tilfeldighetene, og du kan ikke stole på flaksen, usikkerhet og forvirring kan oppstå. Vi tenker på en eller annen måte uansett, så spørsmålet må bli hvordan vi skal tenke.

Oppmerksomhet eller konsentrasjon

I Alexanderteknikken tenker vi «la nakken være fri» for ikke å forstyrre det som skal skje av seg selv. Nybegynnere vil ofte prøve for hardt, og forsøke å kjenne etter i stedet for bare å tenke. Da vil de lett begynne å gjøre noe. Det å bare tenke og ikke gjøre noe er uvant for mange når det gjelder bevegelse. «Tenke» er ofte forbundet med anstrengelse, med «konsentrasjon» som stadig blir krevd av oss på skolen eller andre steder. Med «konsentrasjon» forbinder jeg en innsnevring av oppmerksomheten, noe som kan være nødvendig noen ganger, men i Alexanderteknikken, og det meste av livet ellers, er det åpen oppmerksomhet vi trenger. En nybegynner kan lykkes bedre med tenkningen om han eller hun er i aktivitet og dermed blir distrahert fra å forsøke for hardt.

I en prestasjons-situasjon vil oppmerksomheten om hode/nakke/rygg være det nøytrale utsiktspunkt du kan betrakte din egen aktivitet i forhold til. I hode/nakke/rygg skal ingenting skje. Golf-proffen Jack Nicklaus pleide å tenke på lilletåa si, forteller artikkelen. Det er en noe lignende strategi. Tilsynelatende «ikke tenke», men oppmerksomheten om sin egen kropp gjør at han er helt tilstede.

Planlegging eller vanetenkning

Med «tenke» vil de fleste mene mental oppgaveløsning. For å løse praktiske og/eller kognitive oppgaver trengs denne formen for tenkning. Det er ofte fristende å hoppe over tenkingen og gå rett løs på oppgaven. I Alexanderteknikken kaller vi det for «end-gaining». Resultatet av end-gaining kan bli at du maler deg inn i et hjørne. Vi har vel alle vært der, om enn i overført betydning. Motsatsen til end-gaining er å fokusere på «the means-whereby», eller «arbeidsoppgavene» som enhver halvseriøs idrettsutøver pleier å si, i annenhvert intervju. For å unngå end-gaining må du avstå fra trangen til å nå målet umiddelbart. Du må velge. Det er en avgjørende mental ferdighet, en tenke-ferdighet.

Å planlegge på forhånd er helt nødvendig under innlæring av nye ferdigheter, men i en prestasjons-situasjon er det for seint. Å forsøke å tenke ut en løsning tar for mange hjerneceller og for mye tid.

Det spesielle ved å tenke «la nakken være fri og la ryggen være lang og bred» er at det samtidig er å fokusere på «means-whereby». Du lar nakke og rygg være uforstyrret i prosessen for å beholde frihet i bevegelsene.

Intensjon eller ønsketenkning

Å tenke «å la nakken være fri» er en positiv intensjon, et ønske. For noen vil det innebære en form for visualisering. Visualisering kan på sin side gå for langt i retning av fantasi og dagdrøm. Dagdrømme er fint, men i Alexanderteknikken bruker vi konkrete tanker. Vi må være litt forsiktig med ideer som tar oss vekk fra det som er realiteten. Det er fullt mulig å lure seg selv og tro at man gjør noe «riktig» når det slettes ikke er det. Men på den annen side kan vi bruke hva som helst som virker, og av og til kan ganske fantasifulle ideer være effektive.

Tankens makt

Tankene og kroppen er sider av samme sak. Hvor stor innvirkning tankene har på kroppen burde være helt opplagt, men er det ikke. Det er verdt å tenke over ordene til en alexanderlærer med femti års erfaring:

«People imagine that their bodies are disobedient and unreliable in carrying out their wishes, whereas nothing could be further from the truth» -Walter Carrington

Spjong

Kroppen er litt som viskelær, litt elastisk, og presses sammen når du er anspent. Men hva skjer om du slutter å presse? Et viskelær spretter tilbake til sin opprinnelige form. Noe lignende kan skje i kroppen.

Det er veldig lite bevegelse det er snakk om. Hvis du legger to fingertupper mot hverandre og presser kan det være en illustrasjon på noe av det som skjer i kroppen. Enkelte steder i kroppen er det bare bein og så og si ingen elastisitet. Unødvendig spenning vil ikke føre til deformasjon, bare til press. Andre steder har vi mye elastisitet og vi kan få mer av «viskelæreffekten». Ryggsøyla er spesielt deformerbar med bruskskivene mellom virvlene.

Unødvendig spenning presser kroppen sammen og i forrige blogginnlegg skrev jeg om hvor viktig det var å ikke skvise kroppen. Men det går an å ha en mer positiv vinkling på problemet og fokusere på det som skjer når du slipper spenningen.

Hvis du presser to fingre mot hverandre kan du se hvordan fingertuppene gjør en bitteliten bevegelse fra hverandre når du slipper spenningen. Å slippe spenning kan derfor ses på som en frigjørende bevegelse, en utvidelse. Det er en bevegelse du ikke kan gjøre, fordi å gjøre en bevegelse vil innebære å bruke musklene. Muskler fungerer ved at de trekker seg sammen og den bevegelsen du er ute etter oppstår tvert imot når spenning reduseres.

Noen alexanderlærere bruker en fjæring når de skal illustrere hva som skjer mellom hode og bekken. På en måte kan det være riktig, ryggsøyla fungerer som ei fjær. Men sammenligningen kan være litt overdrevet. Bevegelsen det er snakk om er så liten, hvis det er noen i det hele tatt. Først og fremst handler det om å slutte å presse.

Fordelen med å se frigjøring av spenning som å lede til bevegelse er at vi kan bruke ønsket om bevegelse på en bevisst og positiv måte. Ønsket om bevegelse stimulerer kroppens systemer for organisering av muskelspenninger. Det er når du ønsker å bevege deg at kroppens balansesystem blir aktivt. Balansen utfordres og alle muskler må være med i samspillet.

Derfor bruker vi i Alexanderteknikken ideen: la nakken være fri slik at hodet går fram og opp og slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Dette er en slags bevegelse, en indre bevegelse. Det er en bevegelse du ikke kan gjøre. Du kan bare ønske den. Den innebærer å redusere unødvendig spenning og å gjøre kroppen klar for bevegelse. Alle andre bevegelser kan ses på som fortsettelsen av denne indre bevegelsen.

Istedenfor å være en avspenningsteknikk er Alexanderteknikken heller den ultimate forberedelse til aktivitet.

Viskelær

Min viktigste oppgave når jeg gir en time i Alexanderteknikk er å få eleven til å gjøre mindre. Folk «gjør» så mye med musklene sine hele tiden, unødvendige ting, spenning som ikke har noen nytte verken for kroppsholdning eller bevegelser. De går og holder på seg hele tiden. Kjører med bremsene på.

Mitt viktigste redskap er hendene. Med hendene kan jeg invitere elevens muskler til å avslutte overarbeidet. For å få det til må kvaliteten av kontakt mellom mine hender og eleven være god. Det kan den bare være om jeg organiserer spenningene i min egen kropp.
For eleven kan det virke som magi, men det er ren ferdighet. Innsikt og øving er alt som skal til. En veldig forenklet beskrivelse av prosessen er at jeg legger hendene på og gjør minst mulig, deretter gjør jeg enda mindre. Det er litt som å bruke viskelær. Ta bort unødvendige streker.

Når spenningene slipper taket hender det eleven spør hva jeg gjorde. «Ingenting», hender det at jeg svarer. Ikke helt korrekt kanskje, men poenget er at det eleven opplever er effekten av det å gjøre mindre i egen kropp. Muligheten ligger der, det er bare for eleven å lære å benytte seg av den.

Neste steg er å engasjere elevens tenkning. Da er ikke hendene lenger tilstrekkelig, jeg må bruke ord og instruksjoner. Eleven og jeg må samarbeide for å finne måter å tenke på som gjør at eleven ikke setter bremsene på når han eller hun skal bevege seg.
Et viskelær er fint å sammenligne med da også. Et viskelær er elastisk, akkurat som kroppen din er det. Unødvendige spenninger presser kroppen sammen, akkurat som når du presser sammen et viskelær. Når vi beveger oss kan vi bruke tanker på en ganske enkel måte som gjør at unødvendig sammenpressing ikke skjer.

Men til vanlig går folk rundt og presser kroppen sammen, akkurat som de presser et viskelær sammen. Og så lurer de på hva de skal gjøre. Alt de behøver å gjøre er å slutte å presse. I stedet tøyer og strekker de på «viskelæret», for det kjennes lindrende og behagelig. De fortsetter å presse «viskelæret» sammen samtidig som de tøyer, de presser bare mer andre steder enn vanlig.

Min jobb som Alexander er altså å få folk til å gjøre mindre. Det er som å bruke viskelær for å få rene ark før du skal tegne et nytt bilde. Ikke prøv å «slappe av», da tar du i for hardt og skrubber hull i papiret. Gjøre mindre er tingen. Du skal ikke gjøre annet enn å ta bort det unødvendige. Så får du blanke ark. Fargestifter har du sikkert selv.