søndag 31. mai 2020

Håndspåleggelsen

Å kommunisere ved hjelp av berøring er et av Alexanderteknikk-lærerens nyttigste hjelpemiddel. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen der og da.

Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. Det handler om mer enn bare hendene. Hele kroppen må være optimalt koordinert. Forrige gang skrev jeg om hva vi må passe på for å ikke å forstyrre en naturlig god koordinasjon. Men det kritiske øyeblikket kommer når vi skal legge hendene på.

Balanse
Å løfte armene gir endring i kroppsbalansen som neppe er en utfordring for de fleste. Men sett i sammenheng med å bruke hendene i Alexanderteknikk-undervisning kan det ha mye å si. Bevegelsen kan ha en positiv eller negativ effekt på den generelle koordinasjonen.

I utdanningen av Alexanderteknikk-lærere gjøres derfor bevegelsene trinnvis. Først gjør Alexander-studenten «monkey» for å oppnå en mer dynamisk tilstand i muskelskjelettsystemet, deretter løftes armen(e). Hvis nybegynnere forsøker å gjøre monkey og løfte armene samtidig er det nærmest umulig å sikre god nok kvalitet på bevegelsene.

Når bevegelsene gjøres trinnvis har vi tid til å tenke før hvert nye steg. Og det er hva som skjer mentalt som er den store utfordringen.

Balanserte armer
Å bruke armene er noe vi gjør hele livet. Fra vi er født griper vi tak i det vi får fatt i. Slik fortsetter det ut livet. Forrige gang nevnte jeg at en Alexander-lærers bruk av hendene bygger på å bruke minst mulig av bøyemuskulaturen og heller bruke strekkemuskulaturen, muskulaturen vi bruker når vi bærer vekt. Vi bruker hendene som føtter. 

Bruken av hendene er sterkt knyttet til det å manipulere ting, gjøre noe. Dette blir en utfordring i Alexanderteknikken fordi vi må ha mest mulig nøytrale, åpne og lyttende hender. Hender som ikke er ute etter å manipulere, (selv om det er strengt tatt rent definisjonsmessig er det vi gjør. Alexander selv bruker uttrykket «expert manipulation» i en av sine bøker). (Alexander 2004, s.99). For mye bruk av bøyemuskulatur gjør at hendene trekkes tilbake samtidig som de skal legges på. Det fører til krig mellom spenningene.

Å bruke hendene som føtter, som når du krabber, motvirker både tendensen til å gjøre noe, og engasjerer mer av strekkemuskulaturen. Det betyr ikke at vi nødvendigvis legger vekt på hendene. Berøringen skal alltid i utgangspunktet være nøytral. Det vil si at læreren bærer vekten av sine egne armer. Igjen er dette avhengig av generell god og dynamisk koordinasjon i hele kroppen. Er beina stive blir armene stive. Læreren kan ikke bare «slappe av» i armene. Slappe armer vil bare føre til at armene blir tunge og læreren trekker armene til seg og mister kontakten. Ikke noen god opplevelse for eleven. Glem alt du har hørt og lært om avspenning. Balanserte og avspente armer er lette som fjær.

Intensjon
Før en Alexanderteknikk-lærer legger hånden på noen sørger han/hun for å være godt koordinert og organisert. Når hånden deretter legges på er det uten intensjon om å gjøre noe som helst. Hånden legger på for å registrere hva som skjer. Læreren kan godt ha en formening om elevens balanse og spenningsnivå, men mest mulig holdes det som foreløpige hypoteser. Forutinntatthet bør unngås. Det fører altfor lett til at læreren får til hensikt å gjøre noe bestemt, og dermed blir fokuset for snevert.

Å ha en nøytral innstilling er letter sagt enn gjort. Vi blir alle påvirket av det vi har foran oss. Særlig når det er snakk om en person vi er ute etter å hjelpe på en eller annen måte. For en Alexanderlærer-student begynner prosessen med å kunne ha en nøytral holdning lenge før han eller hun begynner å legge hendene på levende mennesker. At vi blir påvirket av det som er foran oss finner vi igjen i alle mulige sammenhenger. For studenter i Alexanderteknikken kommer utfordringen allerede når han eller hun blir bedt om å gjøre «monkey» og legge hendene på for eksempel et bord. Det enkle faktum at det står et bord foran vedkommende øker sjansen for kollaps. Jeg vil påstå at hvis du får noen til å bøye seg ned mens de står midt på gulvet, og så ber dem om å gjøre det samme stående foran et bord, vil 99 av 100 person kollapse mot bordet. Det er akkurat det samme som skjer når du sitter foran en dataskjerm, eller ser på mobilen din, så at den utfordringen også er tilstede når en Alexanderteknikk-lærer skal legge hendene på en elev er ganske naturlig.

Kontaktkvalitet
Alt det jeg har skrevet om nå handler egentlig bare om en eneste ting: å være i stand til å legge hendene/hånden på og oppnå god kontakt med god kvalitet. Alt handler om kvaliteten av kontakt. Uten at kvaliteten av kontakt er god kan ikke læreren gjøre noe som helst. Vi snakker om integrering av lærerens og elevens muskelskjelettsystem. Det krever bredbåndsforbindelse.

Hittil har jeg utelatt et viktig element i prosessen – å tenke retning. Å tenke retning, (f.eks at «nakken er fri, at hodet går fram og opp at og ryggen blir lang og bred, osv»), har først og fremst en preventiv hensikt. Retningen sørger for å bevare en naturlig god koordinasjon. De sørger også for at muskelskjelettsystem har en dynamisk, levende og fleksibel spenning. Denne spenningskvaliteten er nødvendig for å bevare god kontaktkvalitet, og gjør at lærerens muskelskjelettsystem kan fungere som et sanseorgan som kan «lese» elevens koordinasjon. 

Med god kontaktkvalitet kan læreren også gjøre mer enn bare å lytte. Hva er det læreren gjør? Det skal jeg skrive om en annen gang.


Relaterte blogginnlegg


Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 2004. Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.