søndag 19. januar 2020

Bøye seg ned

I forrige innlegg skrev jeg om Alexandeteknikken i praksis. Eksemplet jeg brukte var det å bøye seg ned – en bevegelse vi gjør mange mange ganger hver dag. Med litt oppmerksomhet kan du forbedre måten du gjør bevegelsen på og oppnå en bedre fysisk tilstand. Underveis vil du lære mer om både hvordan du selv fungerer og om Alexanderteknikken.

Jeg skrev om det å bøye seg ned generelt. Det var mange ting jeg ikke kom inn på. Om du går inn i prosessen med å observere hvordan du bøyer deg ned vil du ganske sikkert oppdage flere ting som er typisk for de fleste.

Bruk beina
Det første du sannsynligvis vil oppdage er at du må bruke beina mer enn du er vant til. Folk flest i vårt «siviliserte» samfunn er stive i beina, kanskje fordi vi sitter så mye. Når vi skal bøye oss ned foretrekker vi heller å kollapse i overkroppen enn å bøye knærne mer enn vi synes er nødvendig.

Å bli vant til å bruke beina har store positive ringvirkninger. En sterk og balansert kropp er avhengig av dynamisk spenning i beina. Bruker du beina mer vil beinmuskulaturen bli sterkere og leddene vil holde seg friske. Dynamisk spenning i beina vil også være positivt for spenningskvaliteten i armer og hender. Det er derfor vi Alexanderteknikk-lærere mer eller mindre alltid bøyer knær, hofter og ankler i «monkey»-posisjon når vi bruker hendene. Sist men ikke minst vil du ved å bruke beina unngå å stramme nakken og skvise ryggen.

La nakken være fri og bevar lengden
Det andre du vil kunne oppdage, men som er mye vanskeligere å observere, er at du sannsynligvis beveger øverste del av kroppen nedover før du har begynt å bruke beina. Konsekvensen er at du presser overkroppen sammen. Denne tendensen er vanligvis del av et mønster som går ut på at du spenner nakken og drar hodet bakover, samtidig som hodet og halsen trekkes ned mot brystkassa. Om du er en av de ytterst få som ikke har denne uvanen når du bøyer deg ned er du heldig.

Tenke først
Den tredje tingen du vil kunne oppdage, men som er enda vanskeligere å observere enn de to foregående tendensene, er at du vil begynne å spenne deg med en gang du får lyst til å bøye deg ned. Du vil kunne oppdage at selve forestillingen om å bøye seg ned er assosiert med det å bruke unødvendig muskelspenning. For eksempel vil du kanskje begynne å bøye deg ned allerede flere meter før du kommer fram til tingen du skal plukke opp.
En annen side ved det samme fenomenet er at mange synes å ha en forestilling om at det å bøye seg er tungt, til og med regelrett slitsomt. En slik forestilling vil gjøre at du engasjerer mer muskelkraft enn nødvendig. 
Bevisst eller ubevisst har vi alltid en forestilling om hva som skal til for å utføre en oppgave. Når denne forestillingen er feil har vi en uvane. For å endre vaner må vi derfor tenke før vi handler.

Det vi kan tenke over er at det å bøye seg ned ikke krever mye muskelspenning. Ja, det krever mer muskelarbeid å være i bøyd stilling enn å stå oppreist. Med en gang du bøyer deg må du må du bruke mer muskler i beina, ryggen og nakken. Men å komme ned i posisjonen krever ikke mye muskelkraft, og det er der de fleste av oss gjør feil. Vi bruker muskelspenning for å bøye oss ned når alt vi behøver å gjøre er å løsne hofter, knær og ankler og la tyngdekrafta gjøre jobben.

Når vi har tenkt over hvordan bevegelsen er ment å fungere og prøver den ut i praksis vil vi kunne oppdage nye og bedre måter å bøye seg ned på. Men vanene vi har i forhold til bevegelsene vi gjør er ofte så inngrodde og innprogrammert i systemet at du vil også ha nytte av å tenke mer spesifikt på hva du vil unngå. Det er her Alexanderteknikkens «retninger» kommer inn. Du ønsker å «la nakken være fri slik at hodet går fram og opp slik at ryggen kan være lang og bred», og du ønsker at knærne kan få slippe «forover og fra hverandre». Disse tankene er preventive og skal hindre at du strammer nakken og drar hodet bakover og lar overkroppen kollapse istedet for å la knærne bøye seg.

Ved å tenke retningene før og under bevegelsen får musklene bedre betingelser. Du bruker mindre muskelkraft og føler mer av hva som skjer, og kan bli mer oppmerksom på om du kollapser eller spenner deg.


Relaterte blogginnlegg