Stillheten

I begynnelsen var stillheten, og se, det var såre godt.

Alle ønsker stillhet. Selv naboen som spiller death metal og punk halve natta ønsker stillhet. Morgenen etter. Småbarnsforeldre har behov for stillhet. En gang iblant. Musikere og komponister trenger stillhet. Stillheten er deres hvite lerret.

Jeg ble en gang spurt av en elev om jeg alltid hadde vært en like rolig person som jeg gav inntrykk av. Jeg er av dem som ikke sier så mye. Jeg tror jeg svarte ja på spørsmålet. Men egentlig var det feil. Når mennesker gir inntrykk av å være stille utad kan det være fordi de er bråkete på innsiden. Konstant hysterisk indre dialog. Jeg er blitt mye roligere enn jeg var.

Alexanderteknikken handler om hvordan vi «bruker» oss selv, og problemet er at vi gjør for mye hele tiden. Det betyr ikke at vi er for fysisk aktive, bare at det er for mye støy i systemet. En erfaren sykepleier hadde timer hos meg for noen år siden. Når hun ble bevisst hvordan hun brukte hendene sine, sluttet hun å fikle med dem og ble «roligere i hodet», som hun sa det.

Hun hadde også lært av fysioterapeuter at hun skulle «rulle på foten» når hun gikk. Da hun sluttet med det gikk det mye bedre. Hun gikk mye bedre. Hun gjorde mindre når hun gikk og det ble mindre støy i systemet.

For å unngå å gjøre for mye når vi beveger oss har vi behov for stillhet. Bare et øyeblikk indre stillhet. I en Alexanderteknikk-time øver vi på akkurat det. Vi kaller det «inhibisjon». Hvis du for eksempel skal sette deg ned må du unngå å reagere med en gang for ikke å sette i gang bevegelsen på den vanemessige måten. Du trenger et øyeblikk av ingenting for å tenke på en ny måte. Du trenger et blankt lerret for å lage et nytt bilde.

Det fine med Alexanderteknikken er at når du er blitt vant til å bruke slike øyeblikk av stillhet vil du oppdage at de er tilgjengelige når som helst. Selv der det er ganske bråkete kan du oppleve stillhet når du har den med inni deg.

Relaterte blogginnlegg:

Nei

Våpenhvile