150-årsdag

I dag er det 150 år siden en gutt ble født et sted på nordkysten av Tasmania. Hans navn var Frederick Matthias Alexander og kom til å forandre livet til mange mennesker, inkludert mitt. 

Fred 

Fred, som han ble kalt, ble født for tidlig, tålte ikke morsmelk og måtte mates med geitemelk. Han var spinkel og mye syk som barn. Det kan ha vært en skuffelse for faren som var smed og som kanskje så for seg at hans førstefødte skulle ta over etter ham. «The boy with the old hans» ble lille Fred også kalt. Hendene, som han senere skulle bruke på en så eksepsjonell måte, var lange og knoklete. 

Freds mor kunne i motsetning til faren både lese og skrive og ønsket å gi barna utdanning. Men Fred var en vanskelig skolegutt. Ifølge ham selv ville han ha svar på alt, og om han fikk til svar at det stod i ei bok spurte han om hvordan de som hadde skrevet boka kunne vite at de hadde rett. Til alles beste tok læreren Fred ut av klassen og gav ham i stedet undervisning på kveldstid. Da kunne han bruke dagene til det han likte best: å ri, jakte og fiske. Han utviklet en livslang lidenskap for hester. 

Fred og læreren ble gode venner og han ble en mønsterelev. Som tenåring ble Fred lærerens betalte assistent. Læreren vekket også interessen for Shakespeare hos sin elev, en interesse som skulle få avgjørende betydning 

Skuespiller 

Fred reiste hjemmefra som 17-åring, først til en by i nærheten, senere til Melbourne på fastlandet. Han hadde forskjellige småjobber samtidig som han tok timer for å bli skuespiller. Det sies at han også tok timer i fiolin. Kanskje var det derfor Alexander senere skrev så negativt om musikk i sin første bok? Fiolinist ble han aldri. 

Etterhvert fikk han betalt for teateroppdragene og han kunne begynne å kalle seg skuespiller. Det var bare ett problem: han begynte å bli plaget av heshet under forestillingene. Dette er den mest kjente historien om Alexander. Historien forteller at han studerte sine vaner og utviklet en måte å endre dem på. Vi vet ikke helt når dette skjedde. Det kan ha vært i årene rundt 1892. I sin beskrivelse av «The Evolution of a Technique» i boken The Use of the Self gir Alexander inntrykk av at oppdagelsene skjedde i løpet av måneder. Andre ganger får vi høre at det tok år. Vi vet ikke helt når Alexanderteknikken ble født. 

Alexander gir også inntrykk av at han fant ut alt på egen hånd, at han var det ensomme geni. Men vi vet i dag at han hadde inspirasjonskilder. Vi vet bare ikke helt sikkert hvem, hva og hvordan.

Stemmepedagog og Breathing Man 

Alexander fortsatte å arbeide som skuespiller, men markedsførte nå sin metode for stemmebruk. I hvor stor grad det er Alexanderteknikken som vi kjenner den er usikkert. Han er først og fremst stemmepedagog, med kanskje en spesiell interesse for avlæring av uvaner. På markedsførings-materialet presenterer han seg som F. Matthias Alexander. 

Han jobber først i Melbourne, så fra 1900 i Sydney. I Sydney blir han kjent med en lege ved navn McKay som sender pasienter til ham. På denne tiden var tuberkulose et et stort problem. God pusteteknikken ble sett på som en del av behandlingen. Sannsynligvis for å utnytte markedspotensialet publiserte Alexander, med Mckays godkjenning, en artikkel som mer enn antyder at hans metode kunne forebygge og kurere tuberkulose. Etterhvert skulle Alexander få tilnavnet «the breathing man». I dag hadde han blitt kategorisert som alternativ behandler av den tvilsomme sorten.

McKay oppfordrer Alexander til å flytte til London og for å gjøre sin metode kjent der. I 1904 ankommer Alexander hovedstaden i det britiske imperiet. Her får han raskt en travel praksis blant skuespillere, og med hjelp fra McKays kontakter, også blant en del leger. 

I London framstår F. Matthias Alexander som engelsk gentleman. Han tok seg godt betalt og ansatte tjenere. Vi kan anta at den australske aksenten var borte for lengst. En av grunnene til at timer i stemmebruk var så populært i Australia på Alexanders tid var nettopp for å kunne snakke dannet og sivilisert. Gutten fra landsbygda var blitt verdensmann.

I artiklene Alexander publiserte de første årene i London kan vi se hvordan han gradvis går fra å undervise en metode for å puste bedre, til å promotere en metode som gjelder bruk av kroppen generelt. Men en Alexanders elever fra Australia besøker ham i 1909 og kommenterer at han underviser den samme metoden som før. Vi vet fortsatt ikke helt når vi kan kalle Alexander for Alexanderteknikk-lærer.

Forfatter og rasist

En av personene Alexander ble tidlig kjent med i London, og som han ha hatt innflytelse på ham, var legen Scanes Spicer. Han var øre-nese-hals-spesialist og hadde allerede en interesse for konsekvensen vaner kan ha for helse. Men Alexander mente, med rette eller urette, at Spicer stjal hans ideer og presentere dem som sine egne. 

For å beskytte sin metode og forhindre plagiat bestemte Alexander seg for å skrive bok. Problemet var bare at han ikke var noen forfatter. Han hadde skrevet noen artikler tidligere. En bok var noe annet. Han samarbeidet derfor med en «ghostwriter». Samarbeidet tok slutt etter noen kapitler.

Bøkene han skrev viser Alexanders mangel på formell utdannelse (utover noen år på folkeskolen). I et forsøk på å være nøyaktig bruker han lange omstendelige setninger, og muligens inspirert av Shakespeare, en indirekte talemåte. Kombinert med ikke alltid konsekvent bruk av begreper er resultatet katastrofalt. Som musiker liker jeg Alexanders stil, men som fagperson i Alexanderteknikken drives jeg til frustrasjon og vanvidd. 

Noe annet som kommer fram, særlig i Alexanders første bok Man's Supreme Inheritance, er hans syn på evolusjon og rasehygiene. Han skriver nedsettende om urinnvånere generelt og og de svarte i USA spesielt. Da andre utgave av boken kom i 1918 etter første verdenskrig var tyskerne også negativt beskrevet. Om vi skal kalle ham rasehygieniker kan diskuteres. Rasist var han som så mange andre på den tiden, etter dagens målestokk. Det var ikke før på 1990-tallet at Alexander-lærere begynte å ta et oppgjør med Alexanders ideer på dette punktet. Fremdeles er det lærere som støtter hans grandiose teori om at teknikken er veien til neste steg i menneskets utvikling.

Hissigpropp og gambler 

Med første verdenskrig kom nedgangstider og Alexander reiste til USA, noe han gjorde hvert år i de neste ti årene. I USA møtte han filosofen John Dewey som kom til å bli en viktig støttespiller. Dewey var sterkt medvirkende da Alexander skrev sin andre bok, Constructive Conscious Control. Det kan virke ironisk at Alexander la så sterkt vekt på «bevisst kontroll». Han hadde et sterkt temperament og kunne ikke alltid kontrollere det. En gang skal han ha kastet ei bok på en elev etter en time. Han var en hissigpropp. Noe annet som kan gi inntrykk av mangel på kontroll var hans lidenskap for hesteveddeløp. På travle dager skal han hatt noen til å plassere veddemålene for seg slik at han kunne vedde og undervise samtidig. Vi må kunne kalle ham en gambler. 

Noe annet som kan virke ironisk er at Alexander i sin andre bok er kritisk til både gamle og nye former for pedagogikk. Men da han få år senere startet en liten skole for barn var det en av hans assistenter som også var Montessori-lærer som fikk ansvaret. Det kan også virke ironisk at i en bok hvor han kritiserer andres pedagogikk gir eksempler på egen undervisning som gir inntrykk av en form for dressur.

Da Dewey skrev forordet til Alexanders tredje bok, The Use of the Self, kalte han Alexanders arbeid for «vitenskapelig», noe som må ha smigret Alexander voldsomt. Han ville gjerne spille på lag med vitenskapen, på egne premisser. Dewey skaffet Alexander muligheten for økonomisk støtte for å forske på teknikken, men Alexander avslo, til Deweys evige fortvilelse. Alexander ville ganske sannsynlig beholde kontrollen over sitt arbeide. Kanskje så han også støtten han fikk fra enkelte leger og vitenskapsmenn som bevis nok i seg selv på at hans teknikk virket. Selv om hans metode bygget på observasjon kan vi ikke kalle ham vitenskapsmann.

FM 

Etter børskrakket i 1929 ble det igjen hardere tider og Alexander gav etter fra presset fra sine tilhengere om å begynne utdanningen av nye lærere i Alexanderteknikken. Til da hadde bare noen få blitt opplært gjennom å være en slags lærling. Utdanningen begynte så smått i 1931. Alexander møtte studentene første dag med å si at siden han ikke hadde gjort dette før hadde han ingen anelse om hvordan han skulle gå fram. Vi kan i alle fall si at han var ærlig. Men elevene måtte lide under mangelen på undervisningsopplegg. En gruppe av dem bestemte seg for jobbe på egen hånd for å finne ut av ting. Kanskje hadde vi ikke hatt Alexanderteknikk-lærere i dag om de ikke hadde gjort det. En av studentene sa mange år senere at Alexander var en god teknikker, men ingen god lærer. Kanskje var det nettopp utfordringen med å forklare gjennom ord og dialog at Alexander i stedet utviklet en teknikk der han kommuniserte gjennom å bruke hendene?

Det var ikke vanlig på den tiden å tiltale lærere ved fornavn, og siden Alexanders bror også var lærer på skolen ble den praktiske løsningen at Alexander bare ble kalt «FM». Siden den gang har han vært omtalt som FM i Alexanderteknikk-kretser, og han kalles det gjerne den dag i dag.

Da Alexanders studenter nærmet seg slutten av tredje og siste år av studiene fikk de beskjed gjennom en av hans assistenter at han ikke var fornøyd med resultatet og at de måtte gå et fjerde år. Dette må ha kommet som et stort sjokk. Men de fleste av studentene gjennomførte et fjerde år. Kanskje følte de også selv at de tre årene ikke hadde vært nok.

Vinnerskalle og kvakksalver 

Utbruddet av andre verdenskrig satte en foreløpig stopper for utdanningen av lærere i England. Alexander og barna på hans lille skole ble for noen år evakuert til USA. Det ble antatt at Alexander med sin antityske holdning stod på Hitlers dødsliste. Om dette er riktig vites ikke.

Ved krigens slutt startet utdanningen av lærere opp igjen. I mellomtiden hadde Alexanders bøker og arbeide blitt sterkt kritisert i et Sør-Afriansk tidsskrift. Alexander ble kalt kvakksalver. Han gikk til sak for å få oppreisning.

Rettssak og påfølgende ankesak tok tid og før han fikk reist til Sør-Afrika for å vitne fikk Alexander slag. Han lå i koma i et døgn og ble lam på venstre side. Det forteller mye om hans innstilling og innsikt at han klarte å bli så og si fullstendig frisk igjen. Han hadde et enestående pågangsmot. «Vinnerskalle» hadde vi kalt ham i dag.

Alexander vant rettssaken om ærekrenkelse og ble tilkjent erstatning. Det var bare en liten hake. I dommen står det at grunnen til at de påtalte ble dømt var ikke fordi de hadde kalt Alexander for en kvakksalver, men fordi de hadde kalt ham for mer kvakksalver enn han var. 

Uforent 

Antall lærere i Alexanderteknikk økte i årene etter krigen og noen av dem ønsket å danne en forening. Fremst i dette arbeidet var Wilfred Barlow som var gift med Alexanders niese Marjory. På møtet hvor foreningen skulle stiftes satte Alexander foten ned. Han innså plutselig at i en demokratisk forening kunne han risikere å bli nedstemt. Barlow ble rasende og styrtet på dør, etterfulgt av Marjory som fra den dagen mistet kontakten med sin kjære onkel. 

Det var ikke før noen år etter Alexanders død at en foreningen ble dannet, The Society of Teacher of the Alexander Technique, i 1958.

Etter å ha hatt slag var Alexander svakere, men de som kjente ham mente han nå gjorde enda bedre arbeid med hendene nettopp av den grunn. Han overlot det meste av ansvaret for utdanningen av lærere til andre, men fortsatte selv å gi timer inntil en uke før sin død. Han døde etter kort tids sykeleie 10. oktober 1955. Etter eget ønske ble han kremert, uten noen seremoni. Asken ble spredd for vinden, ingen vet hvor.

Bakgrunn og opphav

Nå har du fått et inntrykk av dagens jubilant. Det er mye mer å fortelle som kan kaste lys over hvem han var. For eksempel var Alexander fra en religiøs familie, men han skal ha mistet sin gudstro etter at en yngre bror døde en langsom og smertefull død av hjernehinnebetennelse som spedbarn. Alexander kalte seg agnostiker og sa han trodde på «alt og ingenting». Som den individualist han var hadde han lite til overs for organisert religion. Men den protestantiske oppdragelsen preget ham, og han siterte gjerne bibelen.

Alexanders far var alkoholiker. Han sluttet å drikke etter en vekkelsesbølge da Alexander var ung. Men det ser ut til at han begynte å drikke igjen på et senere tidspunkt. Det var i alle fall slik at Alexanders mor og noen av hans søsken flyttet etter ham til det australske fastlandet, og siden til London. Alexander hadde et nært forhold til sin mor. Kontakten med faren ble brutt. Selv om faren levde helt til 1936 hevdet Alexander lenge at han var død. Som eldste sønn påtok Alexander seg økonomisk ansvar resten av familien. Økonomiske hensyn kan ha vært avgjørende for flere av valgene han måtte gjøre. 

Som så mange australiere på den tiden hadde Alexanders familie et mildt sagt anstrengt forhold til sitt opphav. Alle Alexanders besteforeldre kom til Tasmania som straffanger. Selv hevdet han å være av skotsk avstamming. Det kan være at han trodde på dette selv og at sannheten aldri ble fortalt ham.

Hvem var Frederick Matthias Alexander egentlig? Det er ikke godt å si. Kanskje visste han det ikke helt selv heller. Det vi kan si helt sikkert er at han var en fascinerende person som på tross av sine dårlige sider fortjener å bli hedret for det han klarte å skape. 

Gratulerer med dagen Frederick Matthias! 

Relaterte blogginnlegg

Frederick Matthias Alexander

Arven etter Alexander 

Et mørkt kapittel

Litteratur 

Alexander, FM. 1985. The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, F.M. 1995. Articles and Lectures: Articles, Published Letters and Lectures on the F.M. Alexander Technique. Mouritz. 

Alexander, F.M. 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz. 

Alexander, FM. 2000. The Universal Constant in Living. Mouritz 2000

Alexander, F.M. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individal. Mouritz 

Bloch, Michael. 2004. F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown. 

Evans, J.A. 2001. Frederick Matthias Alexander: A Family History. Phillimore & Co. 

Gounaris (ed), Taylor, Tarnowski. 2001. Taking Time: Six Interviews with First Generation Teachers of the Alexander Technique on Alexander Teacher Training. Novis.

McLeod, Rosslyn. 2017. Up From Down Under: The Australian Origins of Frederick Matthias Alexander and the AlexanderTechnique. Mouritz.

Staring, Jeroen. 2005. Frederick Matthias Alexander (1869-1955) The Origins and History of the Alexander Technique. Integral. 

Lulie Westfeld . 1998. FM Alexander, the man and his work. Memoirs of Training in the Alexander Technique 1931-34. Mouritz. 

Arme syndere

Oppdradd som jeg er som en god protestantisk kristen, frafallen sådan, er jeg vokst opp under forestillingen om at vi alle er syndere som trenger tilgivelse for våre akk så ufullkomne tanker, ord og gjerninger. Liknende forestillinger har jeg dessverre møtt i Alexanderteknikken. I Alexanderteknikken finnes visse kriterier for god og dårlig «bruk» av oss selv, og det er dessverre alt for lett å knytte disse til eventuelle moralske vurderinger.

Frederick Matthias Alexander var selv preget av den form for protestantisk kristendom han var oppvokst i skyggen av (se Bloch 2004*). Jeg skal ikke komme med noen analyse her og nå av eventuelt skjult religiøst tankegods hos Alexander, men vi alexanderlærere er kanskje preget av Alexanders holdninger i den grad de har overlevd. I dag er det mulig å ha en viss distanse til Alexanders syn, heldigvis - med tanke på rasismen uttrykt i hans bøker, men fordi vi er arvtagere av en tradisjon kan holdninger følge med på lasset hvis vi ikke er bevisste nok.

Ideelt sett er Alexanderteknikken nøytral, og potensielt tror jeg den er det. Den kan tilpasses og anvendes til hva som helst. Vi har derimot alltid med oss vårt eget verdisyn. Vi er ikke nøytrale og våre holdninger vil farge tolkningen av hva som er Alexanderteknikkens etiske implikasjoner.

Et uttrykk for slik tolkning er ideen om en slags Alexandersk arvesynd, at vi er ufullkomne og er avhengige av frelse. Alexander selv skal ha sagt til sine studenter: «You are quite perfect except for what you are doing». Det høres flott ut at vi alle er perfekte, men tenker vi etter innebærer Alexanderteknikken at vi blir ansvarlige for hva vi gjør, ikke minst hva vi gjør av uvaner. Dermed er vi ansvarlige og potensielt skyldige.

Det jeg har hørt fra særlig en del eldre alexanderlærere er: «We are all stiffening our necks», sagt i en tone som gjør det underforstått at vi er nettopp syndere som har behov for Alexanderteknikkens form for tilgivelse eller frigjøring. Det er for så vidt riktig at vi alle har en lei tendens til å stramme nakken unødvendig. Men sagt på denne måten er det uttrykk for en negativ og inhuman pedagogikk. En pedagogikk som bygger på en idé om at vi aldri blir frie og uavhengige, at vi er skrøpelige i kjødet og at vi for alltid vil være avhengige av alexanderlærerens hjelpende hånd for den ukentlige frigjøring og dermed frelse. Dette er gammeldags og avleggs og rent ut sagt forkastelig pedagogikk.

Det finnes en annen og mer konstruktiv tilnærming til forestillingen om kvalitet eller mangel på sådan implisitt i Alexanderteknikken. 

Ja, vi har alle lett for å stramme nakken, men dette er i utgangspunktet riktig og naturlig. Det er en del av vår nedarvede og medfødte forsvarsmekanisme, noe som definitivt gjennom historien har hjulpet oss til å overleve.

Vi strammer nakken ofte mer enn nødvendig. Det kan være et symptom på dårlig koordinert muskelbruk, og vi beveger oss bedre om vi som et første skritt kan stramme nakken litt mindre. Men de som snakker om at vi alle er så stive i nakken har misforstått Alexanderteknikkens funksjon. I Alexanderteknikken er bruken av nakken ikke problemet, men en del av løsningen. Det er irrelevant om du er stiv i nakken eller ikke. 

Det som betyr noe er at du tenker på en konstruktiv måte, at du er i stand til å gi litt slipp på hodet i det du initierer bevegelse, og at du dermed beveger deg litt friere enn du ellers ville ha gjort. Da er du på riktig vei, og prosessen er alltid den samme uansett om nakken var stiv i utgangspunktet eller ikke. 

Alexanderteknikken gir oss et valg om å kunne bevege oss litt friere. Om du er stiv i nakken, hva så? At nakken din er anspent er det minst nyttige du kan gå rundt å tenke på og det minst konstruktive en alexanderlærer kan si til deg. Og som sagt har det ikke noe å si heller. Din oppgave blir den samme uansett. 

*«The world in which F.M was brought up was strongly religious, the dominant faith being a fierce evangelical Protestantism. (To this day, north-western Tasmania has a reputation as the island's ‘Bible belt’.) The Alexanders at first followed a ‘low’ form of Anglicanism (this being the only form of Protestant worship locally on offer), though they enthusiastically embraced Methodism when it reached Wynyard in the late 1880s. Although the adult F.M would claim to have been sceptical about Christianity from boyhood, and described himself as an agnostic, with little time for organised religion, there can be no doubt that he was deeply affected by his Protestant upbringing. Apart from a thorough familiarity with the scriptures, from which he often quoted in everyday speech, it instilled in him a profound belief in individual responsibility, self-discipline, right and wrong, and personal salvation (though he would develop his own conception of how people ought to be ‘saved’» (Bloch 2004 s 21-22).

Relaterte blogginnlegg

Forsakelse og bønn

Litteratur

Bloch, Michael. 2004. F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown. 

Indirekte kontroll

I forrige blogginnlegg skrev jeg om da Alexander saksøkte en lege som hadde kommet med saftig kritikk mot ham i en artikkel. Alexander vant saken og ble tilkjent erstatning. Legen, dr. Ernst Jokl, hadde rett i at Alexander på visse områder kunne kalles en kvakksalver, men Jokl hadde ikke satt seg godt nok inn i hva Alexanderteknikken gikk ut på og kom med påstander om teknikken som ikke var riktige. Om det han kaller «Alexander's mysterious consious control cult» skrev han: 

An Australian actor named Alexander has written four books in which he advertises a system of postural gymnastics of his own design. He believes that by devoting attention to the position of the head in relation to the cervical spine he can enable his pupils not only ‘to control consciously’ all their voluntary movements, but also the activities of their internal organs. (Jokl 1944)

Alexander påstod aldri at han kunne kontrollere indre organer. Han skrev tvert imot i en av sine bøker at det ville vært farlig:

So many people, I find, seem to regard the principles of conscious control as a kind of magic which may be worked by some suitable incantation. They appear to think that we may obtain conscious control of, say, the secretive glands, that we may be able to give an order to secrete more or less bile or gastric juice by a command of the objective mind. If such a thing were possible, and if I could endow any person with such power to-morrow, I should know perfectly well that I should, by so doing, be signing that person's death warrant; I might equally well give him a dose of poison (Alexander 1996, s 178).

Dr. Jokl hadde fått med seg at «conscious control» var tingen, men hadde ikke forstått hva Alexander mente. Alexander skriver videre i sin bok: 

To refer to my metaphor of the sovereign ruler, you might as well expect a king to order and superintend the detail of his subjects' private life as expect the conscious mind directly to order and. superintend every function of the body. If the king will ordain good and just laws, his policy will prosper; the detail of organization must be left to inferior officers. In the care of the body the organization is there, aptly and perfectly adjusted to its functions, and when the ruling power of conscious control has ordained the sane laws which shall establish peace and prosperity within the assembly, the organization already in force will work in harmony to its fit and proper ends (ibid).

På samme måte er kontroll i Alexanderteknikken alltid indirekte. Vi kontrollere ikke spesifikke bevegelser, men forutsetningen for bevegelse, først og fremst organiseringen i forhold til tyngdekraften. 

Negativ kontrol 

Et eksempel på slik indirekte kontroll kan ses i en vitenskapelig studie jeg omtalte kort i et tidligere blogginnlegg. Studien ble utført på en gruppe fiolinister som fikk i oppgave å løfte instrumentet og spille. Samtidig kunne de observere aktiviteten i egne nakkemuskler via en skjerm som viste ultralydbilde av nakken. Da musikerne fikk instruks om å minimere muskelaktivitet i nakken hadde dette positiv effekt på bevegelsene generelt i form av reduksjon av unødvendige bevegelser og reduksjon i muskelspenning. I studien beskrives dette som: «Proactive-selective inhibition targeted at the neck muscles reduces the global cost of movement» (Loram et al 2017).

Kontroll i Alexanderteknikken går blant annet ut på å kunne inhibere (stoppe) unønskede reaksjoner som ellers ville kunne forstyrre optimal funksjon, ikke minst stoppe uønsket spenning i nakken.

Primary control

Forholdet mellom hodet, nakken og ryggen spiller en viktig rolle i Alexanderteknikken. Alexander kalte dette forholdet for «the primary control». (Han kom med ulike definisjoner av «primary control» men dette er den enkleste og greieste). Den nevnte studien kan tyde på at hypotesen om en «primær kontroll» stemmer. Men samtidig er studien ikke noe endelig bevis for at dette forholdet er «primært». Det kan jo tenkes at forsøkspersonene hadde oppnådd lignende generell effektivisering av bevegelse gjennom for eksempel å unngå spenninger i føtter, ankler eller legger.

Vi kan si at «primary control» i alle fall til en viss grad er en fysiologisk mekanisme, en mekanisme vi drar praktisk nytte av i Alexanderteknikken. Men Alexander brukte ordet kontroll også på et mer overordnet plan. 

Midler og mål 

Alexander sa at «Control should be in the process, not superimposed» (Alexander 2000, s.75). Vi har kontroll i prosessen når vi fokuserer på «arbeidsoppgavene» for å nå målet, «the means-whereby» som Alexander kalte det (Alexander 2000b, s.11). Hvis du for eksempel skulle lære deg å spille et vanskelig stykke på piano vil det lønne seg å mestre elementer som grunnleggende spilleteknikk, skala og akkorder etc., og å ha en god klanglig forestilling om hvordan stykket skal låte. Ved å fokusere på midlene, på den stegvise prosessen kontrollerer du utfallet eller målet indirekte. 

Gandhi skal ha sagt: «take care of the means, and the ends will take care of themselves», som i prinsippet er det samme. Det motsatte er «end-gaining» - å være så opptatt av å få til noe umiddelbart at ikke nok hensyn blir tatt til midlene. «End-gaining» faller naturlig for oss. Innsats blir høyt verdsatt, og innsats er bra. Men noen ganger er det vi lar være å gjøre noe en nødvendig del av prosessen for å nå et mål. 

A plane to be reached

Alexanders prinsipielt indirekte form for kontroll tror jeg kan være grunnen til at konseptet «kontroll» i Alexanderteknikken ofte blir misforstått. Vi forbinder gjerne kontroll med direkte detaljstyring. Men det er også et problem at Alexander brukte ordet kontroll i så mange ulike sammenhenger. Dr. Ernst Jokl skrev i sin kritikk av Alexander: 

Alexander uses the term ‘control’ so vaguely that he is able to make an almost unlimited variety of claims as to the alleged efficacy of his ‘method.’ (Jokl 1944).

For eksempel skriver Alexander dette i to av sine bøker:

In this connexion I wish it to be understood that throughout this book I use the term conscious guidance and control to indicate, primarily, a plane to be reached rather than a method of reaching it. (Alexander 2000b, s. 8, Alexander 2004, s, 12)

Hva mente han egentlig med det? Det er jammen ikke godt å si. Kanskje visste han det ikke selv heller. Jeg har noen forslag, men det skal jeg ta en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg 

Et mørkt kapittel 

Kontroll

Mirakelmekanismen 

Litteratur

Alexander, F.M. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz. 

Alexander, F.M. 2000a. Aphorisms. Mouritz. 

Alexander, F.M. 2000b. The Universal Constant in Living. Mouritz

Alexander, F.M. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individal. Mouritz 

Jokl, Ernst. (1944). Quackery versus Physical Education. (Editorial) Manpower (Volkskragte), vol. 2, no. 2, pp. 1–26. 

Loram et al. (2017). Proactive Selective Inhibition Targeted at the Neck Muscles: This Proximal Constraint Facilitates Learning and Regulates Global Control. EEE Transactions on Neural Systems and Rehabilitation Engineering Vol. 25, Issue: 4, April 2017. Page(s): 357 – 369.

 

Framtida

Alexander mente hans teknikk viste veien inn i framtida. Han støttet det synet at neste steg i mennesket utvikling var økt bevissthet og hans teknikk var middelet for å oppnå det: 

… it appears to me that all we know of the evolution or development of life goes to show that it has progressed, and will continue to progress, in the direction of self-consciousness (Alexander 1996, s.25).*

Medfødte instinkter er ikke tilstrekkelig for å møte utfordringene i et moderne «sivilisert» samfunn. Vi må ta bevisste valg og kan ikke alltid stole på instinktene:

The failure of subconscious guidance in modern civilization is now being widely admitted, and the consideration of this fact has led a few to the logical conclusion that conscious guidance and control is the one method of adapting ourselves not only to present conditions, but to any possible conditions that may arise. We have passed beyond the animal stage in evolution and can never return to it (ibid, s.7).

Hans teknikk var et redskap for å oppnå økt «conscious control» og Alexander beskrev teknikken som : 

… a philosophy of fundamental value reduced to practical procedures to give to my generation which will prove to be the keynote of our future evolution … (ibid, s.xxiii).

Og det var ikke småtterier man kunne oppnå: 

For in the mind of man lies the secret of his ability to resist, to conquer and finally to govern the circumstance of his life, and only by the discovery of that secret will he ever be able to realize completely the perfect condition of mens sana in corpore sano (ibid, s 8).

Lamarck og Dawkins

Hvordan kan Alexanderteknikken påvirke evolusjonsprosessen? Det måtte jo bety at Alexanderteknikken gir økt sannsynlighet for reproduktiv suksess og at teknikken enten på en eller annen måte påvirket genmaterialet, eller at utøvere av teknikken av en eller annen grunn ble de som hadde de fordelaktige genene. Det virker ikke særlig sannsynlig. 

Dessuten kan det hende at det underliggende premisset, at neste steg i menneskets utvikling er økt bevissthet, er feil. Økt bevissthet blir resultatet av evolusjonsprosessen kun om det gir økt overlevelse. Kanskje er vi allerede så bevisste som vi behøver å være. Økt bevissthet koster kanskje mer enn det er verdt. 

Vi må huske i denne sammenheng at Alexander hadde et noe skrudd syn på evolusjon. Han hadde den foreldede oppfatning at tillærte egenskaper kunne nedarves, det som kalles lamarckisme.** 

Få alexanderlærere støtter et slikt syn i dag. Men det er fortsatt noen som hevder Alexanderteknikken vil bidra til menneskets utvikling, men med en annen argumentasjon. De anser evolusjonen som også å omfatte menneskenes kulturelle utvikling. Alexanderteknikken er et «meme». Et meme er «… an idea, behavior, or style that spreads from person to person within a culture …».

Alexanderlærere som støtter dette synet mener at spredningen av memet Alexanderteknikk vil føre til økt selvbevisshet, selvinnsikt og selvkontroll og dermed til økt evne til rasjonell adferd og sunn kroppsbruk.

For at Alexanderteknikken skal ha innvirkning på denne måten forutsetter det for det første at teknikken har større effekt på læringsprosesser, mental og fysisk mestring og helse, enn det kanskje er grunnlag for å hevde. Og for det andre at mange nok mennesker lærer seg og praktiserer teknikken på et høyt nok nivå - noe som virker relativt usannsynlig med tanke på dagen tilstand og teknikkens relative obskuritet. 

Mine spådommer

Alle kan spå om framtida, men ingen kan være sikre på å få rett. Jeg tror og håper at i framtida vil mer av Alexanderteknikken være basert på vitenskap og forskning, og at i den grad det blir nødvendig endres og forbedres forklaringsmodeller og undervisningsmetoder. Skal teknikken bli akseptert og utbredt er dette nødvendig. Det er også nødvendig å slutte å hevde at teknikken vil lede til neste steg i menneskets utvikling. Påstanden mangler troverdighet.

Jeg håper og tror at teknikken vil fortsette å være til praktisk nytte for mange, på mange områder og i mange sammenhenger. På lang sikt vil kanskje prinsippene i teknikken bli alment godtatt og integrert innen helse og utdanning, og på andre områder, ikke minst fordi det er snakk om sunn fornuft. Når vi kommer så langt vil navnet Alexanderteknikk være glemt og kanskje finnes det heller ikke lengre alexanderlærere. Men det vil neppe ha noe å si for menneskehetens utvikling.

*Sitatene er fra første del av Man's Supreme Inheritance. Alexander hadde hjelp av en «ghost writer» i begynnelsen av skrivearbeidet. Forumleringene er derfor muligens ikke Alexander's egne. Men siden teksten ikke ble endret i senere versjoner må vi anta at Alexander gikk god for innholdet.

**Staring i sin biografi om Alexander beskriver Alexanders syn som «butlerian» etter den britiske forfatteren James Butler. Butler mente vaner kunne nedarves og at individet på den måten kunne innvirke på evolusjonsprosessen gjennom sin adferd.

Relaterte blogginnlegg: 

Arven etter Alexander

Litteratur:

Alexander, FM. (1918) 1996. Man's Supreme Inheritance Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz

Staring, Jeroen 2005. Frederick Matthias Alexander (1869-1955) The Origins and History of the Alexander Technique. Integral

Paradokset

Det kan virke som et paradoks at Alexanderteknikken som handler om «bevisst kontroll» i så stor grad undervises gjennom ordløs kommunikasjon, gjennom berøring. Hendene er lærerens viktigste hjelpemiddel.

Hvorfor er det slik?

Begynnelsen

Da F.M. Alexander fikk problemer med stemmen (rundt 1890) brukte han speil for å kunne observere seg selv og finne ut hva han gjorde feil. Etter hvert fant han ut at speilet var helt nødvendig. Det var ikke alltid han gjorde det han trodde han gjorde. Når det gjelder uvaner kan sansene være upålitelige.

Da Alexander senere skulle undervise sin teknikk til andre møtte han de samme problemene hos eleven. I tillegg kom utfordringen med å kommunisere verbalt. Instruksjoner fra læreren «oversettes» og filtreres gjennom elevens vaner.

Vi vet ikke helt, men det er sannsynlig at Alexander benyttet speil i undervisningen i begynnelsen Det var noe han hadde fra karrieren som skuespiller, og kanskje spesielt fra sitt arbeid med Delsarte-metoden. Men ganske tidlig må Alexander ha begynt å bruke hendene i undervisningen for å få eleven til å forstå hva han mente.

Noen hevder dette var fordi Alexander ikke var spesielt flink til å forklare ting. Lulie Westfeldt som gikk på Alexanders første lærerutdanning skriver i boken F Matthias Alexander, The Man and His Work: 

A man indeed, whose inability to explain verbally what he meant was keeping his pupils from learning the first rudiments of his work. ... Colleagues in the training course, as well as private pupils who had had a great deal of work, were going around in a fog, not knowing how to carry on the work by themselves and doing some quite wrong things, so that most often they were destroying some of the benefits they had received (Westfeldt 1998, s. 49).

Selv om Alexander må ha vært eksepsjonelt tålmodig i arbeidet med egne uvaner virker det som han hadde liten tålmodighet med andre mennesker.

Da Alexander begynte å bruke hendene sine må han ha oppdaget at det var en mer effektiv metode enn å bare forklare med ord. Bare prøv å følge en brukanvisning uten illustrasjoner, så ser du hvor kronglete det er med kun verbale instruksjoner.

Å endre uvaner tar tid, og raske, merkbare endringer må ha betydd mye i arbeidet med å overbevise andre om at metoden han hadde utviklet fungerte. Da Alexander bodde og virket i London fra 1904 og utover var det vanlig at elevene kom 5 dager i uken i flere uker. På den måten klarte han å frembringe store, nærmest mirakuløse endringer i elevenes bevegelsesevne, kroppsholdning og helsetilstand.

Noen av dem som kom til Alexander for timer ser ut til å ha hatt betydelige fysiske problemer, f.eks bevegelseshemninger. I slike tilfeller er veiledning med hendene spesielt nyttig. Det kan ha vært en medvirkende årsak til Alexanders fokus på bruk av berøring.

Alexander utviklet stadig sine ferdigheter i å bruke hendene. Han skal ha fortalt at omkring 1912 begynte han å bruke hendene sine på en ny og antagelig mer følsom måte. Westfeldt skriver i sin bok at han en dag, dette var tidlig på trettitallet, uttalte: ‘«I can get it now in spite of them.’» Hun fortsetter: 

He said that his hands were now sufficiently skilled to get the new HN&B pattern going [forholdet mellom hode, nakke og rygg] without the pupil's help. He spoke as if a great burden had been lifted from him, as if he were freed from the frustrating struggle of trying to get the pupil to understand him (Westfeldt 1998, s. 51). 

Man kan stille spørsmål ved det etiske ved Alexanders uttalelse, men det viser at han hadde nådd et svært høyt nivå. For oss andre alexanderlærere, og i alle fall for meg, er det slik at elevens medvirkning er nødvendig. Ingenting skjer om ikke eleven vil. 

Betinging

På denne tiden begynte Alexander å bruke uttrykket «conditioning», betinging. et uttrykk han brukte i sine to siste bøker. Betinging kjenner vi fra eksperimentene Pavlov gjorde med hunder og vi forbinder det med automatiske innlærte reaksjoner. Noen tror derfor at Alexander mente han med hendene innøvde en automatisk og bedret kroppsbruk, en prosess som gjorde eleven til passiv mottaker. 

Men Alexander mente noe annet med uttrykket betinging. I The Use of the Self skriver han:

The fact that I was able, through my employment of the primary control, to bring about such an improvement in my reaction to the stimulus to use my voice that vocal activity did not result in hoarsness, is proof that quite early in my experiences a practical means had been found, whereby my habitual reflex activity was ‘conditioned’ as a natural consequence of the procedure adopted, ... (Alexander 1985, s. 50).

 Og videre skriver han: 

Indeed, my continued experience convinces me that unless the building up of a conscious direction of use ... is made a primary consideration ... we are not likely to develop a method for meeting the problem of the control of conscious, or, as it is sometimes called, ‘conditioned’ behaviour (ibid s. 51-52). 

Betinget aktivitet er aktivitet som er brakt under bevisst kontroll. 

Her må vi huske at Alexander ikke skilte mellom det fysiske og det mentale. Ingen tanke eller ide eller innskytelse til handling eksisterer fullstendig uavhengig av sanseinntrykk på ett eller annet plan. Reorganisering av elevens muskelskjelettsystem muliggjorde nye inntrykk som gjorde nye, bevisste handlingsmønstre mulig. Gjennom veiledning ved berøring får eleven økt proprioseptiv og kinestetisk informasjon som langt overgår hva som er mulig å gi eller motta gjennom ord. Det blir som forskjellen mellom å høre musikken og det å bare høre den omtalt.

Det enkleste eksempel på dette er når en alexanderlærer har hånden på elevens nakke. Alle som opplever det vil erfare at lærerens hånd gjør det mye lettere å oppdage om man strammer nakken, og mye lettere å la være å stramme nakken, selv uten at læreren gjør noe som helst aktivt. Lærerens berøringer fungerer som proprioseptive speil.

Speilvendt

Som nevnt i forrige blogginnlegg finnes det alexanderlærere som benytter berøring i mindre grad enn vanlig i tradisjonell alexanderundervisning. De underviser gjerne i gruppe, og i ekstreme tilfeller via Skype. Noen lærere prøver å gjenskape det de mener er Alexanders opprinnelige måte å undervise på, kun verbal instruksjon og bruk av speil som hjelpemiddel. Det er et prisverdig prosjekt. Det kan være mye å lære av det å gå tilbake til utgangspunktet Alexander hadde. Men vi finner nok aldri ut hvordan Alexander underviste til å begynne med. 

Jeg har sett det bli hevdet at det å instruere uten bruk av berøring er «bedre». Fordelen er at eleven er nødt til å være mer uavhengig, men bortsett fra det kan jeg ikke se at det er noen fordel å ha en kommunikasjonskanal mindre. Undervisning i Alexanderteknikk kan være god eller dårlig uavhengig av undervisningsmetode. 

Det er ingen motsetning mellom undervisning basert på veiledning med hendene og Alexanderteknikkens «bevisste kontroll» Det mentale og det fysiske er uadskillelig, og det er heller slik at bruk av berøring er det viktigste hjelpemiddelet til å bringe ubevisste tendenser inn i oppmerksomhetsfeltet. 

Det finnes en potensiell risiko at eleven blir mer opptatt av de fysiske endringene og den behagelige opplevelsen timene leder til, enn av læringsprosessen. Hvis det skjer kan det hemme videre utvikling. Ved ikke å bruke berøring unngår man selvfølgelig det problemet, men da finnes nok av andre fallgruver. Mer om det en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg:

Skype

Effekten av berøring

Litteratur: 

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1931). The Use of the Self Its Conscious Direction in Relation to Diagnosis, Functioning and the Control of Reaction. Victor Gollancz.

Westfeld, Lulie. 1998. FM Alexander, The Man and His Work. Memoirs of Training in the Alexander Technique 1931-34. Mouritz. 

En fordelaktig posisjon

Dette blogginnlegget er skrevet med tanke på alexanderlærere og viderekomne elever.

I Alexanderteknikken kan hvilken som helst aktivitet brukes som «øvelse». I tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning er det likevel noen aktiviteter som går igjen. En bevegelse som ble mye brukt av Alexander og enkelte andre lærere, var å ta eleven bakover i stolen til eleven lente seg mot stolryggen. Alexander kalte dette for «a position of mechanical advantage». 

Mechanical advantage

I sin første bok skriver Alexander om «position of mechanical advantage»:

The position of mechanical advantage, which may or may not be a normal position, is the position which gives the teacher the opportunity to bring about quickly with his own hands a co-ordinated condition in the subject.» (Alexander 1996, s. 118)

I en fotnote gir han så beskrivelsen av det å lene eleven bakover mot stolryggen: 

A simple, practical example of what is meant by obtaining the position of mechanical advantage may be given. Let the subject sit as far back in a chair as possible. The teacher, having decided upon the orders necessary for the elongation of the spine, the freedom of the neck (i.e. requisite natural laxness), and other conditions desirable for the particular case in hand, will then ask the pupil to rehearse those orders mentally, at the same time that he himself renders assistance by the skilful use of his hands. Then, holding with one hand one or two books against the inner back of the chair, he will rely upon the pupil mentally rehearsing the orders necessary to maintain and improve the conditions present, while he, with the other hand placed upon the pupil's shoulder, causes the body gradually to incline backwards until its weight is taken by the back of the chair. The shoulder-blades will, of course, be resting against the books. The position thus secured is one of a number which I employ and which for want of a better name I refer to as a position of "mechanical advantage." (ibid, s. 118).

 Alexander gir den samme beskrivelsen i artikkelen Re-Education of the Kinæsthetic Systems fra 1908 (Alexander 1995, s. 82-83). I en kommentar til artikkelen skriver Jean Fischer at: «The use of the phrase “mechanical advantage” here indicates any position which, when combined with directions, will facilitate the proper expansion and co-ordination of the whole organism» (ibid s. 78). 

Alexander forklarer at gjennom «position of mechanical advantage» oppnår man å aktivere muskler som er ment å være aktive, og avspenne muskler som skal være avspent:

For relaxation really means a due tension of the parts of the muscular system intended by nature to be constantly more or less tensed, together with a relaxation of those parts intended by nature to be more or less relaxed, a condition which is readily secured in practice by adopting what I have called in my other writings the position of mechanical advantage. (Alexander 1996, s 17).

Hensikten med posisjonen er å lære eleven hvordan å oppnå god koordinasjon:

The placing of the pupil in what would ordinarily be considered an abnormal position (of mechanical advantage) affords the teacher an opportunity to establish the mental and physical guiding principles which enable the pupil after a short time to repeat the co-ordination with the same perfection in a normal position (ibid, s. 119).

Utført på riktig måte kan det å bringe eleven bakover i sittende stilling bidra til å frigjøre pusten: 

Further, when this position of mechanical advantage has been attained through the employment of the first principles of conscious guidance and control, a rigid thorax may regain mobility, no matter what the age of the subject, and full thoracic expansion and contraction may be acquired and, with the minimum of effort, maintained (ibid).

 Frank Pierce Jones skriver i Freedom to Change: 

In such a position breathing would be facilitated and stiffening of the neck and arms and other postural faults would be reduced. Alexander claimed that with a pupil who employed his powers of inhibition adequately and rehearsed the orders correctly a skilful teacher could bring about truly remarkable changes. (Jones 1997, s. 21).

Effekten som Jones og Alexander beskriver kan være forsåket av flere fysiologiske forhold. Litt bakoverlent posisjon med støtte mot skulderbladene kan gi avlastning for muskler i dette området som for aktivt holder kroppen oppreist, særlig om hodet og nakken luter forover. Denne spenningen hindrer mobilitet i ribbeina. Friere ribbein vil gi det Alexander kalte «widening of the back» (Alexander 2004). Posisjonen vil også gjøre at muskler som balanserer vekten av hodet får en litt lettere jobb siden hodets tyngdepunkt ligger foran leddet mellom hode og nakke. Redusert spenning i nakken i denne posisjonen vil kunne tillate mer lengde i øvre del av ryggsøyla samtidig som hodet har friheten til å rotere forover. Forklart med Alexanderteknikk-terminologi oppmuntres ryggen til å bli lengre og bredere, og hodet til å gå fram og opp. 

Opprinnelse

Uttrykket «mechanical advantage» kommer fra fysikken. Men innholdet i begrepet slik Alexander bruker det kan være inspirert av Delsarte-metoden. François Delsarte var en fransk sanger som utviklet et system for kunstnerisk uttrykksfullhet gjennom bevisst bruk av kroppsholdning og bevegelser.

Delsartes bror, Camille, bodde og underviste i mange år i Hobart på Tasmania, men han døde mens FM Alexander ennå var ung. Delsarte-metoden ble utbredt og populær i Australia, og man vet ikke når eller hvordan Alexander ble kjent med Delsartes idéer, antagelig var det allerede på 1890-tallet. (Se for eksempel Staring 2005, s. 40). Da Alexander bodde i Sydney i 1900-1904 markedsførte han seg blant annet som lærer av «The Famous Delsarte System» (Alexander 1995, s. 13).

Jeando Masoero, en alexanderlærer i Frankrike, har studert Delsartes ideer inngående og funnet parallellene til Alexanderteknikken. Han sier blant annet:

Delsarte introduces the idea of balance as 1) "opposition" of the masses of the segments resulting from the law of gravitational attraction (law of oppositions) and 2) as the recourse to the extension of body and limbs to maintain elastic stability (law of extension). These concepts are mirrored in Alexander's writings, under the name of *mechanical advantage* … (Jeando Masoero, personlig kommunikasjon).

Alexander brukte betegnelsen «position of mechanical advantage» i noen tidlige artikler og i sin første bok Man's Supreme Inheritance. I bok nummer to, Constructive Conscious Control, fra 1923 er betegnelsen bare brukt en enkelt gang, selv om «hands on the back of a chair», som må beskrives som en «position of mechanical advantage», er gjennomgått i detalj (Alexander 2004). 

Etterhvert tok begrepet «primary control» over noe av funksjonen «position of mechanical advantage» hadde hatt. Alexander fortsatte å bruke slike posisjoner i sin undervisning, min kanskje i mindre grad. En årsak kan være at han etterhvert opparbeidet seg så store ferdigheter i bruken av hendene at han ikke trengte den ekstra hjelpen posisjonen kunne gi. (Se sitat av Carrington nedenfor). Frank Pierce Jones skriver: 

The term disappears from Alexander's writings after 1923. Though he continued to put pupils into such positions I never heard him use the terms “position” or “posture” in writing about the technique. In The Use of the Self, the term “position of mechanical advantage” is replaced by “primary control,” a different concept altogether (Jones 1997, s. 46)

Anvendelse

Alexander pleide å ta eleven bakover i stolen som et element i undervisningen, men dette var også en form for øvelse han gjorde på egen hånd. Alexander er kjent for å ha brukt ei sigareske trukket med fløyel som hjelpemiddel. Walter Carrington forteller i A Time to Remember:

He wanted someting to place behind his back in the chair in order to feel that part of his back. At first he tried an ordinary book. that was too heavy and tended to fall out of place. Then he tried tying it to the back of the chair with tape. That was not satisfactory beause it was inclined to stimulate him to pull down and shorten his back. Next he tried an emtpy cigar box, but that slipped too easily. Finally he hit on the idea of a velvet-covered cigar box. This would stay in position tending to cling to his clothes, but at the same time it would slide easily on the polished back of the chair and so enable him to lengthen up from it without difficulty. The purpose of the cigar box was (a) to stimulate the somewhat insensitive region of the anti-gravity muscles and (b) to stimulate the shoulder-blades to slip into place. He said that he does not often use the ‘book’ himself now, because he an get what he wants with other means by his hands, but he advises us to do so in working with pupils and on ourselves (Carrington, 1996, s 11-12).

Marjory Barlow hadde en litt annen forklaring på sigarboksen: 

In Man's Supreme Inheritance FM says that you need to place one or to two books against the inner back of the chair before inclining the pupil backwards. But that instruction was provided because FM's teaching chair had a hollow in it. And FM would take you a long way back – not from the very front, but certainly when you were seated in the middle of the chair (Barlow & Carey, 2011, s. 119).

Sigaresker har gått helt av moten, og heller ikke er det så vanlig å legge ei bok mot stolryggen. I neste blogginnlegg skal jeg skriver mer om hvordan det å lene seg bakover brukes i undervisningen, og om hvordan du kan eksperimentere på egen hånd.

Relaterte blogginnlegg: 

Mirakelmekanismen

Opposisjon

Lenker:

Fem minutter ut i denne videoen kan du se en av Patrick Macdonalds studenter ta en «elev» bakover i stolen:

In the 80's: Alexander Technique lesson by Patrick Macdonald - part 1 of 2

Fire minutter ut i dette klippet kan du se Macdonald utføre en «ekstremversjon». Han tar eleven langt bakover i stolen og så rett opp til stående. Ser merkelig ut for den uinnvidde, men krever et veldig høyt nivå av «inhibisjon og retning» hos både lærer og elev. 

Patrick Macdonald :: 1980

Jeando Masoero forsøker å gjenskape det han mener er Alexanders opprinnelige måte å arbeide på, basert på Delsartes filosofi og Alexanderteknikkens prinsipper. Her er hans blogg og facebookside: 

www.initial-alexandertechnique.org

www.facebook.com/initialAT

Her er en serie intervjuer Robert Rickover har gjort med Masoero om Delsarte og Alexander:

Francois Delsarte's Influence on F. Matthias Alexander and the Alexander Technique

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. (1910/1918) 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz. 

Alexander, Frederick Matthias. (1923) 2004. Consctructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Barlow, Marjory & Carey, Sean. 2011. The Ground Rules. Hite Books.

Carrington, Walter. 1996. A Time to Remember. The Sheildrake Press

Jones, Frank P. 1997 (1976). Freedom to Change. Mouritz.

Staring, Jeroen. 2005. Frederick Matthias Alexander (1869-1955) The Origins and History of the Alexander Technique. Integral