Hver gang jeg gir time til en ny elev blir jeg minnet om hvor avgjørende det er å kunne la være å gjøre noe. Vi gjør så mye hele tiden, og hvis vi har et problem gjør vi enda mer, enda løsningen kan være å gjøre mindre. For å bli kvitt unødvendige muskelspenninger, endre vaner eller mestre stress, må vi kunne gjøre mindre. Vi må bli flinkere til å la være å reagere på stimuli. Si nei.
Når Alexander underviste en ny elev ville han at eleven skulle si «nei» når han eller hun ble bedt om å sette seg ned. Et noe konstruert og kunstig eksempel på «inhibisjon». Men det viser et poeng. Det hender jeg gjør det samme med elever bare for å gjøre klart at de har et valg for hver eneste bevegelse de gjør.
Skal vi ha håp om å endre vaner må vi bli bevisst impulsen til bevegelse, eller kanskje det er mer korrekt å si at vi må bli bevisst intensjonen bak bevegelsen. Alle bevegelser begynner som en intensjon, eller ønske, eller «desire» som Alexander ville formulert det.
Å bli bevisst på hvordan vi reagerer på ytre stimuli er enklest. Lyden av telefonen som ringer, grønt lys i trafikken. Men impulsen til bevegelse kommer alltid innenfra, og det er den vi reagerer på, vanligvis ved å følge den. Hele tiden får vi impulser til bevegelse og hele tiden beveger vi oss. Hvor ofte er det vi stopper opp?
Noen mennesker stopper aldri opp. Den neste bevegelsen følger den forrige og alt går i samme spor. De som kommer til en første time i Alexanderteknikk er av og til slik. Det er nesten som de er fartsblinde. De tror de står i ro, men så gjør de ikke det likevel.
Jeg mener ikke at de skal bevege seg mindre eller langsommere, men de må bli i stand til å tenke før de beveger seg. For å få til det kan det i begynnelsen være nødvendig å stoppe helt. Når du stopper helt opp er det letter å bli bevisst intensjonen bak bevegelsen.
En øvelse jeg av og til gjør selv er å sitte helt stille og vente på neste gang jeg får lyst til å bevege meg. Lysten til å bevege seg kommer gjerne raskt, siden vi beveger oss mer eller mindre hele tiden. Når jeg får lyst til å bevege meg igjen tenker jeg: Nei. Og så lar jeg være.
Det er en øvelse du ikke skal gjøre om du har vondt eller får vondt på noen måte. Å sitte stille er krevende. Helt stille sitter vi aldri. Du kan merke pusten bevege seg, at øynene beveger seg, og at kroppen svaier ørlite. Det skal den gjøre. Du skal ikke bruke spenninger for å holde kroppen i ro. Du skal gjøre ingenting og vente på ønsket om bevegelse slik at du kan øve på å si nei.
Øvelsen kan også gjøres stående, eller hvilken som helst annen posisjon. Du kan også tenke på denne måten når du ligger i «aktiv hvileposisjon».
Du behøver ikke være i ro særlig lenge. Du kan lære mye på bare to minutter. Bare prøv.
Relaterte blogginnlegg
Stopp, ikke stopp
Forsakelse og bønn
Clutch og brems
Når Alexander underviste en ny elev ville han at eleven skulle si «nei» når han eller hun ble bedt om å sette seg ned. Et noe konstruert og kunstig eksempel på «inhibisjon». Men det viser et poeng. Det hender jeg gjør det samme med elever bare for å gjøre klart at de har et valg for hver eneste bevegelse de gjør.
Skal vi ha håp om å endre vaner må vi bli bevisst impulsen til bevegelse, eller kanskje det er mer korrekt å si at vi må bli bevisst intensjonen bak bevegelsen. Alle bevegelser begynner som en intensjon, eller ønske, eller «desire» som Alexander ville formulert det.
Å bli bevisst på hvordan vi reagerer på ytre stimuli er enklest. Lyden av telefonen som ringer, grønt lys i trafikken. Men impulsen til bevegelse kommer alltid innenfra, og det er den vi reagerer på, vanligvis ved å følge den. Hele tiden får vi impulser til bevegelse og hele tiden beveger vi oss. Hvor ofte er det vi stopper opp?
Noen mennesker stopper aldri opp. Den neste bevegelsen følger den forrige og alt går i samme spor. De som kommer til en første time i Alexanderteknikk er av og til slik. Det er nesten som de er fartsblinde. De tror de står i ro, men så gjør de ikke det likevel.
Jeg mener ikke at de skal bevege seg mindre eller langsommere, men de må bli i stand til å tenke før de beveger seg. For å få til det kan det i begynnelsen være nødvendig å stoppe helt. Når du stopper helt opp er det letter å bli bevisst intensjonen bak bevegelsen.
En øvelse jeg av og til gjør selv er å sitte helt stille og vente på neste gang jeg får lyst til å bevege meg. Lysten til å bevege seg kommer gjerne raskt, siden vi beveger oss mer eller mindre hele tiden. Når jeg får lyst til å bevege meg igjen tenker jeg: Nei. Og så lar jeg være.
Det er en øvelse du ikke skal gjøre om du har vondt eller får vondt på noen måte. Å sitte stille er krevende. Helt stille sitter vi aldri. Du kan merke pusten bevege seg, at øynene beveger seg, og at kroppen svaier ørlite. Det skal den gjøre. Du skal ikke bruke spenninger for å holde kroppen i ro. Du skal gjøre ingenting og vente på ønsket om bevegelse slik at du kan øve på å si nei.
Gjennom
denne øvelsen blir du mer bevisst på intensjonen bak bevegelsene.
For noen kan det kanskje være et ukjent område av bevisstheten, men
det er her du kan gjøre forandringer.
Øvelsen kan også gjøres stående, eller hvilken som helst annen posisjon. Du kan også tenke på denne måten når du ligger i «aktiv hvileposisjon».
Du behøver ikke være i ro særlig lenge. Du kan lære mye på bare to minutter. Bare prøv.
Relaterte blogginnlegg
Stopp, ikke stopp
Forsakelse og bønn
Clutch og brems
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar