Nakkeprolaps

Alexanderteknikken er ingen kur for nakkeprolaps. Prolapser er en sak for kvalifisert helsepersonell. Men som Alexanderteknikk-lærer vet jeg mye om hva som er sunn bruk av nakken, og hva som er usunn bruk av nakken. Jeg møter mennesker med nakkeproblemer, inkludert prolaps, som gjør nakkeøvelser som ikke bare er usunne, men som kan være direkte skadelige. Da er det min plikt å si ifra.

Tråden fra himmelen
Jeg har jevnlig små introduksjonskurs i Alexanderteknikk. Tema for kursene pleier for eksempel å være nakkeproblemer eller ryggsmerter. I fjor på et av kursene kom det en mann med slitasjeskader i nakken. Det var lett å se på måten han beveget seg på at han hadde nakkeproblemer.

Underveis i kurset kom det fram at mannen i mange år hadde drevet mye med taiji. Taiji er i utgangspunktet en forsiktig og sunn form for fysisk aktivitet som jeg gjerne anbefaler. I forbindelse med at jeg forklarte om forholdet mellom hodet og nakken, fortalte han om ideen ofte brukt i taiji om en tråd fra himmelen som drar hodet oppover. Mannen demonstrerte hva han mente, og demonstrerte samtidig, uten å vite det, hvor problemene hans kom fra. Han trakk haka inn og overstrekte nakken for å gjøre den «lang».

Nakken har en naturlig svai. Svaien er der for å gjøre nakken sterk. Det er en direkte sammenheng mellom styrken i ryggsøylen og ryggens kurver. Uten kurvene ville ryggsøylen bare tålt en tidel av det den gjør. Siden nakken er naturlig svai er nakkevirvlene til en viss grad kileformet. Hvis du gjør som mannen på introduksjonskurset og overstrekker nakken slik at den blir rettere enn den er ment å være, belaster du mellomvirvelskivene og etterhvert også selve virvlene og leddene i nakken.

Å dra haka inn og overstrekke nakken er en øvelse du ikke bør gjøre selv når du er frisk. Har du prolaps i nakken har du enda mer grunn til å styre unna.

«Dobbelthakeøvelsen»
På mitt forrige introduksjonskurs kom en ung kvinne med svært stiv nakke og prolaps. Som de fleste med slike problemer gikk hun til fysioterapi. Fysioterapeuten hadde blant annet gitt henne en øvelse som lignet bevegelsen taiji-mannen demonstrerte. Øvelsen gikk ut på å tøye nakken ved å dra haka inn og lage «dobbelthake». Søker du etter «nakkeøvelser» på nettet kommer du garantert over denne øvelsen.

Jeg mener «dobbelthake»- øvelsen ikke bør gjøres av noen med prolaps. Selv når den gjøres forsiktig vil øvelsen øke belastningen i deler av nakkestrukturen på en unaturlig måte.

Man kan jo lure på hva hensikten bak en slik øvelse er. Kanskje det er for å tøye stramme muskler i nakken slik at de slapper av? Nakkemusklene vil i beste fall slappe av akkurat idet du tøyer. så snart du er i gang med dine vanlige bevegelser, og bruker nakken som du pleier, vil du også spenne nakken som du pleier.

Om du skulle lykkes i å dra haka inn mer eller mindre permanent har du skaffet deg et virkelig problem. Hodet ditt er tyngst foran, musklene bak i nakken må alltid ha en viss aktivitet for å balansere hodet. Spenner du på forsiden i tillegg får nakkemusklene bare mer å gjøre. Alt du oppnår er å holde hodet mere fast på toppen av ryggsøyla. Du blir stivere i nakken. Er det det du ønsker?

Kanskje hensikten er å «styrke» nakken? Du skal ha griseflaks for å styrke de få små hodebalanserende musklene på forsiden av nakken på denne måten uten å forstyrre det intrikate nettverket av muskler som styrer tungebein og strupehode. Etter å ha spilt fiolin i over tretti år har jeg god trening i å stramme disse musklene unødvendig. Mitt råd er: ikke gjør det!

Kanskje hensikten med øvelsen er å få bedre «holdning»? Hvis noen råder deg til å dra haka inn for å få bedre kroppsholdning kan du rett og slett la være å høre på dem. Vedkommende har ikke peiling på hvordan kroppsholdning kan forbedres på en naturlig måte. Vedkommende forstår ikke engang hva god kroppsholdning er for noe!

Nakkeprolaps og kroppsbruk
Om du har prolaps er det ikke sikkert at det har å gjøre med akkurat hvordan du har brukt nakken din. Arvelige forutsetninger kan spille inn. Men at kroppsbruken kan ha en påvirkning er rimelig å anta. Det er også rimelig å anta at en øvelse som «dobbelthake»-øvelsen beskrevet ovenfor øker risikoen for prolaps heller enn å minske den.

Det finnes ingen god grunn til å gjøre øvelsen. Mange gode grunner til å la være å gjøre den. Om du likevel synes at du absolutt må gjøre nakkeøvelser finnes det mer enn nok av bedre alternativer. Spør fysioterapeuten din om råd. I all hovedsak er nakkeøvelser unødvendige. Det skal jeg skrive mer om en annen gang.

Mange har i det siste fortalt meg om Mette-Marit som er sykmeldt med prolaps. Jeg håper hun slipper å gjøre «dobbelthake»-øvelsen. Eller kanskje det er nettopp den øvelsen hun har gjort for mye av allerede? En ting er sikkert- prolapsen blir ikke bedre av at du drar haka inn. Og prolapsen blir garantert ikke verre om du lar være å gjøre det. Så du kan like godt la være å dra haka inn. Er det ikke deilig med alt du kan slippe å gjøre!

Relaterte blogginnlegg
Vond nakke
Stiv nakke
n^2+1

Å se

Jeg ser, jeg ser . . . .

Jeg er vist kommet på en feil klode!

Her er så underligt . . . .
- Sigbjørn Obstfelder

Da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk skjedde det en merkelig forandring. Jeg begynte å se andre mennesker på en ny måte. Jeg begynte å legge merke til hvordan de stod, satt og gikk. Jeg tror endringen skjedde fordi jeg fikk ny bevissthet om egen kropp.

Jeg spilte fiolin, noe som involverer mye bevegelse. Jeg var i relativt god form, likte å løpe. Jeg hadde gjort avspenningsøvelser daglig i 7 år i forbindelse med fiolinøving, og ofte noen yogaøvelser i tillegg . Likevel var min kroppsbevissthet temmelig begrenset.
Vi ser og forstår verden ut ifra det vi opplever i vår egen kropp. Med «ny» kropp så jeg med nye øyne.

Erfaring
Det jeg begynte å legge merke til hos andre var egentlig ganske overfladiske ting, hva vi kan kalle «kroppsholdning». Ettersom jeg har fått erfaring fra å jobbe som Alexanderteknikk-lærer ser jeg mer av mønstre i muskelspenninger og dynamikken i muskel-skjelettsystemet. Men det finnes enda et nivå – å få en forståelse for intensjonen bak bevegelse og kroppsbruk. Det er intensjonen som må endres om kroppsbruken, det du ser, skal kunne endres.

Det er ikke bare Alexanderteknikk-lærere som kan observere på denne måten. Jeg var på et kurs for Alexanderteknikk for ryttere for mange år siden. Erfarne ryttere hadde en forbløffende evne til å registrere endringer i både hest og rytter som kom som følge av Alexanderteknikk-instruksjon. Dansere kan også ha slik observasjonsevne.

Selv har jeg ikke spesielle talenter på dette området. Som musiker var jeg i årevis mest opptatt av det som kom inn gjennom ørene. Utdannelsen jeg tok som Alexanderteknikk-lærer var tradisjonell, dvs. den la veldig stor vekt på bruken av berøring og mindre vekt på visuell observasjon.

Med årene er jeg blitt flinkere til å bruke øynene, men fortsatt kan det være sånn at jeg foretrekker å legge hender på for å vite hva som faktisk skjer.
Å bruke hendene i undervisningen er på en måte enklere fordi du kan ha en kontinuerlig kommunikasjon gjennom berøringen. Om du bare observerer med øyne og instruerer «hands off», må du motta og tolke synsinntrykk, og så kommunisere verbalt. En pedagogisk fruktbar prosess, men det tar lengre tid.

Speil
Det er et paradoks at Alexanderteknikk-undervisning foregår så mye gjennom berøring, når det var visuell observasjon som var utgangspunktet. Alexander brukte speil for å observere sine egne uvaner når han brukte stemmen. Han kunne ikke stole på at det han kjente i kroppen stemte med bevegelsene han gjorde. Derfor måtte han bruke speil for å kontrollere seg selv.

Det er mye å lære ved å bruke speil. En utfordring er at det er veldig fristende å begynne å korrigere det man ser. Det hjelper ikke å rette på f.eks. skuldre for å få dem på «riktig» plass. Du må vite hvordan du skal tenke annerledes for å få andre ting til å skje i kroppen. Det du ser i speilet gir deg bare et overfladisk bilde av prosessen bokstavelig talt.

Men speil er veldig nyttig når det gjelder å observere uvaner. Kamera er på noen måter enda nyttigere fordi du kan observere om igjen dine egne bevegelser. Hadde Alexander levd i dag hadde han sikkert brukt tilgjengelige elektroniske hjelpemidler. Han måtte likevel ha utforsket og eksperimentert like grundig som han gjorde for å avdekke sine egne tanke og bevegelses-prosesser.

Jeg var en gang på besøk hos nylig avdøde Elisabeth Walker, på hennes skole for Alexanderteknikk-lærere i Oxford. Da snakket hun om det å se i speil. Se i speilet hver dag (det gjør du jo sikkert uansett), og ha som viktigste oppgave å ikke reagere på det du ser med å korrigere. Du skal bare observere, ikke gjøre noe.

Se andre
Jeg skal skrive mer om det å bruke speil/video i læringsprosessen en annen gang. Speil kan være ekstremt nyttig, men det er ikke nødvendigvis enkelt å bruke. Det er enklere å lære gjennom å observere andre. Da kan du ha mer avstand til det du observerer. Jeg skal ikke gå inn på hva du skal se etter. Det er en fordel å nærme seg observasjonsprosessen med færrest mulig forutinntatte ideer. Å analysere for tidlig i prosessen virker bare forstyrrende. Observer så mye du kan. Deretter kan du spørre deg selv: gjelder dette meg også? Har jeg slike mønstre? Kan jeg finne noe av det samme i meg selv?

TV er en fin ting når du skal observere andre. Da merker ingen om du glor. Dessuten kan kanskje lørdagsunderholdningen få et meningsfylt innhold, for en gangs skyld.

Relaterte blogginnlegg:
Uslepne diamanter
Alt du vet er feil 

200 øl

Det sies forfattere drikker på jobb. Ikke alle gjør det. Jeg har hørt om en norsk forfatter (jeg husker ikke navnet) som skjenker seg et glass rødvin når han setter seg til for å skrive, og lar det bli stående innen rekkevidde, urørt. Til inspirasjon. Kanskje placebo?

Årets Ignobel-pris i psykologi, som ble delt ut forrige måned, hedret forskere som fant ut at når du drikker øl tror du at du blir mer attraktiv. ('Beer goggle' study wins Ig Nobel award). Så her sitter jeg med en øl og skriver blogginnlegg nummer 200. I håp om å skrive et attraktivt blogginnlegg.

Når jeg begynte å blogge skulle jeg skrive om Alexanderteknikken og alt. Det har jeg også gjort. Jeg har skrevet om knokler og vond nakke, husarbeid og stortingsvalg. Noen ganger skriver jeg i en pedagogisk hensikt, andre ganger skriver jeg om ting som engasjerer meg.

I det siste har jeg vært positivt engasjert av boka Placebodefekten som jeg anbefaler deg å lese. Ikke bare fordi den gir kunnskap om alternativ behandling (nå holdt jeg jammen på å skrive «alternanaiv», så passende!), men også fordi du lærer noe om hvor skjør vår vurderingsevne kan være. Viktig å ta hensyn til i enhver læringsprosess, og ikke minst når man lærer Alexanderteknikk.

Den andre tingen som har engasjert meg i det siste er fysioterapeuter. På en negativ måte dessverre. Jeg har vært til stede på to kurs for musikklærere med to ulike fysioterapeuter. Jeg må understreke at begge hadde mye bra å komme med, mye godt og fornuftig. Men begge terapeuter fikk kursdeltagerne til å sitte og heise skuldrene opp til ørene. Heise opp og slippe ned. Heise opp og slippe ned. Hensikten var å «bevege på musklene vi ofte strammer». Det er jo forsåvidt greit. Men det kan gjøres på andre og bedre måter, ganske enkelt ved å bevege armene.

Om du heiser skuldrene går det signaler fra hjernen din til musklene dine med beskjed om å heise skuldrene. Når du gjør det som en øvelse, øver du rett og slett på å heise skuldrene. Du blir flinkere til å heise skuldrene dine. Alle, absolutt alle, er enige om at å heise skuldrene er en dårlig ting. Er det ikke da en utrolig teit ting å øve på?

Ukens gode råd er: ikke øv på å heise skuldrene! Kommer du ut for en fysioterapeut som ikke har lært at å øve på å heise skuldrene er en utrolig teit ting å gjøre, så gjør du dem en tjeneste ved å fortelle dem det. I all vennlighet selvfølgelig, og gjerne med litt andre ord. Kall det gratis faglig veiledning.

Hvis du ser du en plakat på arbeidsplassen eller andre steder der denne teite øvelsen vises, gjør du alle en tjeneste ved å krysse over den med penn eller tusj. Vi lever da i 2013 og er opplyste og oppegående mennesker, ikke sant?

***
Har du noe som engasjerer deg? Noe relatert til Alexanderteknikken som du mener jeg burde skrive om? Når jeg har valgt å skrive om Alexanderteknikken og «alt» varierer det mye hvem innleggene passer for. Noen innlegg passer for nybegynnere, andre for Alexanderteknikk-lærere. Jeg tar gjerne i mot tips og ønsker fra dere lesere.

I det siste har jeg begynt å vurdere om jeg må ha flere blogger. Jeg kunne tenke meg å skrive en egen blogg for Alexanderteknikk-lærere på engelsk, og en blogg om Alexanderteknikk for musikere. Problemet er bare at jeg må ha tid til å jobbe også. Jeg kan ikke sitte og drikke øl hele tiden.

Ifølge forskningen som fikk Ignobel-pris trenger du ikke alkohol for å tro at du er attraktiv. Det holder å tro at du har drukket alkohol. Placeboeffekten nok en gang. Nå kan jeg også avsløre at jeg drikker ikke øl her jeg sitter og skriver. Ikke ordentlig øl. Jeg har bare nippet til en lettøl. Faktisk så er de fleste av mine blogginnlegg skrevet uten kunstige stimuli, hverken alkohol eller koffein. Jeg behøver hverken dop eller sentralstimulerende midler for å ha tro på det jeg skriver.

Jeg overlater til edruelige lesere å vurdere hvor bra bloggen er. Kom gjerne med meninger om du har noen. Kommentarfeltet er åpent!

Relaterte blogginnlegg:
Alexandeteknikk og alt
Innlegg nr 100

Placebodefekten

Denne uka utkom «Placebodefekten» av blogger og samfunnsdebattant Gunnar Roland Tjomlid. Boka har undertittel «Hvorfor alternativ behandling virker som den virker». I motsetning til Snåsakoden av Kristian Gundersen som kom ut i vår er ikke Alexanderteknikken nevnt. Boka er likevel svært relevant for oss som driver med Alexanderteknikk.

Å lure seg selv
The first principle is that you must not fool yourself, and you are the easiest person to fool - Richard Feynman

Placebodefekten handler i det store og hele om hvor lett det er å lure seg selv. Alexanderteknikken handler om å ikke lure seg selv. Da Alexander observerte seg selv i speil og eksperimenterte for å bli kvitt uvaner som hemmet stemmen, oppdaget han tidlig i prosessen visse uheldige tendenser. Ganske raskt begynte han å få kontroll og opplevde en bedring, men så stoppet det opp. Han gikk så tilbake til å observere seg selv ved hjelp av speil og gjorde en sjokkerende oppdagelse. Uvanene var der ennå. Han gjorde rett og slett det motsatte av hva han trodde han gjorde.

Slik er det med uvaner. Vi er så vante med dem at vi ikke kjenner dem. Når vi så skal prøve å gjøre noe annerledes kan vi ikke lenger stole helt på sanseregisteret. Vi kan nemlig aldri være sikre på hvordan det nye kommer til å kjennes ut. Hvis vi går etter den vante følelsen vil vi bare ende opp med det vi gjorde før. Vi er ute etter noe nytt og må ta et steg ut i det ukjente. Eneste veien forover går gjennom konstant eksperimentering. Samtidig vil vi gjerne oppnå resultater. Da er er det lett å lure seg selv.

Placebodefekten setter dette i perspektiv ved å peke på mange faktorer som gjør at vi mennesker mer enn gjerne lurer oss selv. Et visst nivå av selvkritisk innstilling er helt nødvendig enten du lærer Alexanderteknikk, eller skal vurdere validiteten av alternativ behandling, eller ta andre viktige avgjørelser som har konsekvenser for liv og helse.

Vitenskapelig metode
Alexander's teaching is scientific in the strictest sense of the words - John Dewey 1)

John Dewey tok hardt i når han hevdet Alexanders metode var «vitenskapelig». Alexander var ingen vitenskapsmann, selv om han observerte og eksperimenterte iherdig. Dewey og andre presset på for at Alexander skulle tillate forskning på teknikken for å validere den. Alexanders svar finner vi i en av hans bøker:
I pointed out that quite a number of medical and a few scientific men had become convinced of its soundness after taking lessons and reading my books, while nineteen medical men had put their names to the letter which is reproduced in chapter II. Hence I considered that I was justified in concluding that what is necessary to bring conviction as to the soundness of my technique is now available. 2)

En slik holdning holder ikke. Jo mer vi mennesker forsker på mennesker forstår vi hvor lett vi tar feil. Ikke minst gjelder dette når vi skal avgjøre helsemessig effekt av en intervensjon. På grunn av placeboeffekten, og en masse andre faktorer, er det nødvendig med kontrollerte, randomiserte studier av god kvalitet for å være noenlunde sikre. Det er til og med behov for mer enn én studie. Forskning må reproduseres av andre forskere.

Tjomlid forklarer i Placebodefekten hvorfor det er slik. Les, og du vil forstå hvordan forskning fungerer. Når vi som er opptatt av Alexanderteknikken forstår hvordan forskning fungerer kan vi forholde oss nøkterne til nye forskningsresultater som kommer. (Blant annet oppfølging av ATEAM-studien 3) på Alexanderteknikk og ryggsmerter 4), og og en studie på Alexanderteknikk og nakkesmerter 5). Vi kan slutte å sitere «kjendiser» som nobelprisvinnerne Tinbergen og Sherrington for å imponere (det virker bare patetisk), vi kan være mer forsiktig når vi henviser til pilotstudier for å underbygge våre påstander, og vi kan være realistiske når vi beskriver sannsynlige helsegevinster knyttet til Alexanderteknikken.

I tillegg gjør forståelse for hvordan forskning fungerer at du bedre kan bedømme seriøsiteten av Dagbladets forsider, ta bedre valg når det gjelder egen helse, og ikke minst – du kan få deg en god latter når du skjønner at homeopati er en vits.

Placebo
Our study shows enduring benefits from lessons delivered by many different teachers. That six sessions of massage were much less effective at one year than at three months whereas six lessons in the Alexander technique retained effectiveness at one year shows that the long term benefit of Alexander technique lessons is unlikely to result from non-specific placebo effects of attention and touch. Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain 3)

For mange av de som ta timer i Alexanderteknikk er forventet helsemessig effekt svært viktig. Det er grunnen til at de tar timer. Foreløbig er det ganske sikkert at Alexanderteknikken har effekt mot ryggsmerter. Effekt utover det vet vi ennå ikke noe sikkert om.

For Alexanderteknikken som sådan er det ikke avgjørende om den har effekt mot lidelse A, B eller C. Alexanderteknikken er ikke behandling, den er en ferdighet. Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å bruke sine krefter hensiktsmessig og utføre bevegelser av god kvalitet. Det jeg finner fascinerende ved å lese Placebodefekten er at placebo og relaterte fenomener kan innvirke på undervisning og læring av Alexanderteknikken.

Vi Alexanderteknikk-lærere bruker berøring når vi underviser. Når berøring er involvert, og spesielt berøring av slik kvalitet som en Alexanderteknikk-lærer er i stand til å utføre, kan vi være ganske sikker på en viss placeboeffekt. Berøring påvirker blant annet deler av hjernen som har å gjøre med læring av bevegelser, men påvirker også dopamin-produksjon. Tjomlid foreslår i boken at placebo er knyttet til signalstoffet dopamin:
Hva forteller dette oss? Jo, det kan bety at placeboeffekten i stor grad er en belønningseffekt som styres av dopamin i hjernen. Placebodefekten s. 119

Bruken av berøring har praktiske funksjoner i undervisningen som jeg ikke skal komme inn på her. I tillegg gir berøring velvære, virker beroligende og avspennende. Underveis i timen er det mulig å observere en direkte sammenheng mellom Alexanderteknikk-instruksjon og eventuell avspenning. Men å bedømme etter timen hvor mye av opplevd avspenning som er følge av et bedre organisert muskel-skjelettsystem, og hvor mye som er effekt av berøringen i seg selv, vil være vanskelig.

Den gode følelsen etter en time kan være positiv for motivasjon og læring. Men den kan også bli et mål i seg selv og overskygge læringsaspektet. Eleven kommer kun for å få et «kikk». Problemet er velkjent, og vi har et eget (uoffisielt) uttrykk for det: «Alexander junkie». En relativt ufarlig form for avhengighet som kan prege et stadium i læringsprosessen. Men den kan innebære en form for avhengighet som lett kan utnyttes av en lærer med manglende etisk ballast.

Alexanderteknikken undervises i stor grad individuelt. Lærer og elev har et nært samarbeid. I den situasjonen er det både en fare for at eleven ubevisst går inn for å tilfredsstille læreren, og at lærerens ønske om resultater påvirker vurderingen av både elevens og eget arbeide. Vi må erkjenne disse svakhetene for å bli minst mulig påvirket av dem.

Tjomlid skriver i Placebodefekten at mennesker i vanskelige situasjoner har lettere enn andre for å se mønstre der det ikke finnes. De søker trygghet, og trygghet finnes i det forutsigbare. Som nevnt innebærer Alexanderteknikk-prosessen et steg ut i det ukjente. Søkes det kjente går man bare i ring. Noen ganger kan det være på sin plass å stille seg spørsmål om eleven, selv om han eller hun har tydelig utbytte av timene, anvender teknikken som et rituale utført for å illudere kontroll, i stedet for et hjelpemiddel til videre utvikling.

I prinsippet er det enkelt å finne ut om Alexanderteknikken har helsemessige effekter utover placebo. Det er kun et spørsmål om mange nok, og gode nok, studier. Tid og penger. Å finne ut hva som er god Alexanderteknikk-undervisning, og hva som gir effektiv læring, er mye mer komplisert. Det er en utfordring.

Ingen liker å bli lurt
Faith healing is dangerous in its practice and uncertain in its results - FM Alexander 6)

Forrige uke skrev jeg om kiropraktikk. jeg har tidligere skrevet om healing, kraniosakral terapi og homeopati. Hvorfor er jeg så (sykelig) opptatt av alternativ behandling?

En innlysende årsak er at vi Alexanderteknikk-lærere insisterer på at teknikken ikke er behandling. Vi underviser. Vi helbreder ingen. Samtidig blir Alexanderteknikk normalt sortert under begrepet alternativ eller komplementær behandling, og da må vi forholde oss til det.

Jeg har også mer personlige grunner for å skrive om alternativ behandling. Jeg har alltid vært interessert i vitenskap og forskning, men har ikke vært spesielt kritisk. En gang i tiden leste jeg «Bak tid og rom» av Erik Damman. Han mente kvantemekaniske effekter kan forklare ting som healing og utenomsanselig persepsjon. Kanskje var det noe i det?

Som ganske fersk Alexanderteknikk-lærer hadde jeg stand sammen med noen kolleger på alternativmessa i Oslo i 2001. Det begynte å skurre. Så mye tøv samlet på et sted. Det skjedde noe annet også i 2001: terroraksjonene i USA 11. september. Noen år senere, ca. 2003, blir en venn av meg overbevist om at aksjonene var utført av amerikanerne selv. Jeg leser side på side med informasjon han sender meg. Jeg blir sjokkert. Hvordan er det mulig å tro på noe så usannsynlig? Det gikk opp for meg at virkeligheten er en skjør blomst. Det er mye vi ikke kan vite helt sikkert. Det aller meste er faktisk ganske usikkert og tilfeldig. Desto viktigere er det å verne om det vi med ganske stor sikkerhet vet er sant.

På internett finnes uhorvelige mengder desinformasjon i form av pseudovitenskap, konspirasjonsteorier og usannsynlige alternative behandlingsformer. Oppvokst som jeg er i skyggen av vestlandspietisme som setter ærlighet høyt, har jeg lav toleranse for løgn og fanteri.

Placebodefekten prøver å gi svar på hvorfor enkelte faller for slikt, og peker på noen samfunnsmessige konsekvenser. Debatten om alternativ behandling handler ikke bare om helsevalg som har konsekvenser for enkeltindividet. Sett i et større perspektiv finnes konsekvenser som angår oss alle.

Placebodefekten
Placebodefekten er mindre harselerende i stilen enn Gundersens Snåsakoden. Tjomlid er ganske snill, underholdningsverdien tilsvarende lavere. Men jeg synes Tjomlid ligger hakket over rent språklig. Han skriver veldig godt til ikke å være proff forfatter/journalist. Tjomlid guider oss lekende lett gjennom tildels kompliserte problemstillinger. Placebodefekten har en logisk og organisk oppbygning. Boken er solid med over 400 referanser, det meste til nettadresser du lett kan sjekke selv. Det eneste jeg savner er stikkordregister. Mellom kapitlene er det korte artikler som imøtegår typiske påstander fra forsvarere av alternativ behandling.

Kun en ting hindrer denne boka fra å være en bestselger: den er for tjukk. Selv om det er 444 lettleste sider. Mitt ønske for framtida er ei ny bok på 144 sider, med samme tema og med morsomme illustrasjoner. Tjomlid gir foredrag om emnet så jeg er sikker på at han vet å forfatte seg kort og presist. Populariteten til tv-serien «Folkeopplysningen» viser at behovet og interessen for saklig informasjon er stort.


Noter:
1. John Dewey i forordet til Constructive Conscious Control, Alexander (2004).
2. The Universal Constant in Living, Alexander (2000) s. 103.
3. Randomised controlled trial of Alexander technique lessons, exercise, and massage (ATEAM) for chronic and recurrent back pain http://www.bmj.com/content/337/bmj.a884
4. Alexander Technique and Supervised Physiotherapy Exercises in back pain (ASPEN) feasibility study
5. Alexander Technique Lessons and Acupuncture Sessions (ATLAS) Trial
6. Man's Supreme Inheritance, Alexander (1996) s. 215.

Relaterte blogginnlegg:
Alternativ idioti
Ingen liker å bli lurt
Masseoverdose
Kraniosakral
Healing
Folkeopplysningen
Snåsakoden
Kiropraktikk

Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias (2004): Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias (1996): Man's Supreme Inheritance. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias (2000): The Universal Constant in Living. Mouritz.
Gundersen, Kristian (2013): Snåsakoden. Aschehoug.
Tjomlid, Gunnar R. (2013): Placebodefekten. Humanist forlag.