Mathanda e lang

Vi Alexanderteknikk-lærere bruker hendene når vi underviser, men det kan være forskjellig hvor aktivt vi bruker dem. En amerikanske alexanderlærer bruker konsekvent ikke hendene når hun har en ny elev. Istedet lar hun eleven begynne å utforske egne bevegelser på egen hånd helt fra begynnelsen, mens læreren observerer og instruerer.

Bevegelsen hun bruker er å la eleven ta opp ei bok som ligger på bordet. Eleven må lene seg forover og strekke ut armen. Det er en veldig vanlig bevegelse og en bevegelse som egner seg godt for å observere hva som skjer i forholdet mellom hodet, nakke og ryggen. Du kan prøve selv. Her kommer noen tips om hvordan du kan gå fram.

1.

Legg en gjenstand på et bord eller en stol såpass langt unna at du må lene deg forover for å nå den. Ta tingen opp og legg den tilbake et par ganger. Legg merke til hva som skjer i nakken og ryggen. Du skal ikke være ute etter å finne noen «feil», bare få et inntrykk av hvordan bevegelsen føles for å ha noe å sammenligne med.

2.

Det neste du kan gjøre er å ha ene hånda på nakken mens du gjør bevegelsen. Du vil kunne kjenne musklene arbeide. Noe av spenningen er helt sikkert nødvendig, men kan du spenne mindre ved å tenke på å la nakken være myk?

Hvis du klarer å påvirke spenningen kan du gjøre det samme uten å ha hånda på nakken. Oppleves bevegelsen annerledes nå enn første gang du gjorde den? Gir det å la nakken være myk bevegelsen en annen karakter?

3.

Gjøre bevegelsen en gang til og tenk over hvilke muskler du bruker for å komme framover. Går det an å bruke mindre av disse musklene og heller la tyngdekrafta ta deg forover? Hvis du allerede utnyttet tyngdekrafta er det bra, og uvanlig. De fleste finner ut at de bruker mer spenning enn nødvendig og at de kan bruke mindre ved å la tyngdekrafta gjøre jobben. For å la tyngdekrafta gjøre jobben må du si «nei» til vanemessig spenning. I Alexanderteknikken kaller vi det å tenke «inhibisjon».

4.

Når du tenker på tyngdekrafta kan det godt hende du begynner å synke sammen. For å utforske hvilken effekt det har på bevegelsen kan du overdrive en gang. Du kan la deg selv synke sammen og så strekke deg etter gjenstanden og ta den opp. Legg merke til hva slags karakter bevegelsen fikk nå.

Effektive bevegelser avhenger av at ryggsøyla beholder sin optimale lengde. Sitt et øyeblikk og bare opplev avstanden mellom hode og bekken. Den avstanden avhenger av lengden av ryggsøyla di. Gjør så bevegelsen en gang til, mens du har et ønske om å la ryggsøyla beholde lengden. Hvordan oppleves bevegelsen?

Du kan veksle mellom å la deg synke sammen, og å la ryggsøyla beholde lengden. Hva er forskjellen i karakter på bevegelsene?

5.

Du har nå gjort bevegelsen med myk nakke, ved å la tyngdekrafta gjøre jobben, og med lengde i ryggsøyla. Nå kan du utnytte alt dette på en gang, men det krever en litt annen måte å tenke på.

Tyngdekrafta skal gjøre jobben for deg, men tenk nå at det er hodet som leder bevegelsen. Men du må ønske å la hodet falle oppover(!) i den retningen som ryggsøyla peker. Du lar hodet falle oppover slik at ryggsøyla kan bli lengre. Hvordan blir bevegelsen da?

Gjennom å eksperimentere med denne bevegelsen kan du få et inntrykk av hva som menes med «inhibisjon», det å la være å spenne, og «retning», å tenke lengde. «Inhibisjon» og «retning» er tenkning i forhold til bevegelse. Det er dette som er Alexanderteknikken.

Når vi i en Alexanderteknikk-time jobber med bevegelsen å lene seg forover for å plukke opp noe, er det normale at bevegelsen blir lettere når du beholder lengden i ryggsøyla, og du når mye lengre.

Det får meg til å tenke på et uttrykk som min bestemor av og til brukte ved matbordet når noen strakte hånda ut istedet for å be pent om å bli tilsendt: mathanda e lang!

Med Alexanderteknikken når du lettere fram til godbitene.

Ta en pause

(Innlegget forutsetter at du har noe erfaring med Alexanderteknikken)

Alexanderteknikken kan brukes til å forbedre måten du gjør ting på, til å unngå bruk av unødvendig spenning og effektivisere bruken av krefter. Men teknikken kan også brukes til å forbedre det du gjør når du ikke gjør noe. Du kan ta pauser mer effektivt.

Pauser er en nødvendig del av å arbeide. Kvaliteten på ethvert arbeide avhenger at du er våken og opplagt. Uten pauser synker kvaliteten på det du gjør. Uten tilstrekkelig pauser vil du heller ikke kunne holde ut så lenge med oppgaven. Mangel på avbrekk reduserer utholdenheten. Etterhvert vil mangel på pauser gå ut over helsa.

Det er en direkte sammenheng mellom våkenhet og balanse. Min erfaring er at med friere nakke vil du lettere merke når hjernen begynner å skru seg av og du må bruke mer spenning for å holde deg oppreist. Når jeg som musikkstudent begynte å ta timer i Alexanderteknikk førte det til at jeg øvde i kortere perioder om gangen. Jeg ble mer vár for når jeg var sliten og trengte pauser.

Musikere og musikkstudenter vet hvor viktig det er å ta pauser. Ofte av bitter erfaring. Når du er engasjert i musisering er det veldig fristende å bare fortsette og fortsette. Jeg har brukt mange timer av mitt liv på å øve fiolin og vet at en stor del av den tiden var bortkastet. Kvaliteten var for dårlig.

Enhver arbeidsoppgave kan ses på som et stykke utøvende kunst, og ikke minst det nesten alle bedriver for tiden: å skrive på pc. Ser du arbeidsoppgaven som utøvende kunst setter du kvaliteten i fokus. Hemmeligheten bak kvalitet ligger blant annet i hvordan du bruker pausene.

Pause først

Når du skal utføre en oppgave må du ikke bare vite hvilket mål du skal nå, du må også vite hvordan du skal gå fram for å utføre oppgaven. I Alexanderteknikken kaller vi dette for «attending to the means-whereby». Har du sterk lyst og motivasjon til å gjøre en oppgave er det fristende, akkurat som for musikeren, å sette i gang med fynd og klem uten en klar ide om utførelsen. Da er det lett å kjøre seg fast, kaste bort tida, og/eller holde på for lenge uten å ta pause. Før du begynner må du stoppe og tenke deg om.

Å stoppe, vente, eller la være å reagere, kaller vi i Alexanderteknikken for inhibition. Ved å stoppe og tenke deg om, gir du deg selv tid til å tenke ut neste steg, eller økt. Det kan inkludere å planlegge hvor lenge du skal holde på før du tar pause. Hvor lang en passende økt er, vet bare du, og det er mange måter å ta pause på, som jeg skal komme inn på etterhvert.

Når jeg skriver blogg-innlegg, f.eks, begynner jeg ikke å skrive før jeg har en nokså klar forestilling i hodet om hva jeg skal skrive. Vanligvis legger jeg med ned i «aktiv hvilestilling» for å forberede meg. Når jeg har fått de første tankene ned på papiret (eller rettere sagt skjermen), eller har formulert et avsnitt eller to, kan det være på sin plass med en aldri så liten pause. Når det stopper opp, og det gjør det før eller siden, bruker jeg pausene konstruktivt for ikke å bli sittende å «trøkke», ellers kaster jeg bare bort tida.

Mikropauser

En mikropause tar bare noen sekunder. En musiker vil kanskje ta ned instrumentet fra spillestilling et øyeblikk. Jobber du ved pc kan du legge hendene på lårene, eller du kan la dem ligge på tastaturet eller bordet. I en mikropause tenker du gjennom «retningene» i kroppen: Å la nakken være fri, la hodet slippe fram og opp, la ryggen bli lengre og bredere, la sitteknuter ta imot støtten fra underlaget, la knær slippe ut fra hoftene, etc. «Retningene» kan beskrives på utallige måter. Alle har sin måte å tenke på. Du avgjør selv hvor detaljert du gjør det, men du bør inkludere hele kroppen, og særlig huske hode-nakke-ryggsøyle + kontakten med underlaget.

Ved å ta en mikropause kommer du tilbake til deg selv. Du fornyer kroppsbevisstheten, slipper eventuelle spenninger og gjenvinner dynamisk balanse. Gjenoppfrisker du dynamikken i kroppen på denne måten vil det smitte over på bevegelsene du bruker når du jobber.

Har du ikke for vane å benytte deg av mikropauser er det lurt å bestemme seg på forhånd for at du skal gjøre det. Ellers blir det lett glemt.

Vanningspauser

Et vanlig råd om arbeidsrutiner er å ta ofte pause, reise seg, gå litt rundt, prate med en kollega, ta ett glass vann e.l. Avbrekk med bevegelse er et enkelt og godt råd.

Aktiviteter som brukes i Alexanderteknikk-timer egner seg god som pause-aktiviteter. Men det er aktiviteter du kanskje helst vil gjøre i enerom. Det kan for eksempel være «monkey», balansere på ett bein eller gå opp på tå.

Hensikten er å gjøre bevegelsene med oppmerksomhet, med «inhibition» og «direction». Du tilfører bevegelsene en ny dimensjon, Uten oppmerksomhet går poenget med aktivitetene tapt. Bevegelse med «inhibition» og «direction» re-organiserer muskel-skjelettsystemet. Samtidig bidrar fokus på viljestyrt bevegelse til å «rydde opp i» nettverk i hjernen. Det blir mer orden i tankene.

Om du vil kan du utvide aktivitetene ved å legge til armbevegelser. Og om du har lært det i timene – «hviske a» eller annen form for stemmebruk. Da får du brukt absolutt hele systemet.

Nok en mulighet er å utføre bevegelsene rytmisk. Det gjør bevegelsene mer dynamisk. Men behold oppmerksomheten på det du gjør, tenke fortsatt «inhibition» og «direction».

Time-out

Å legge seg ned i «aktiv hvilestilling», også kalt «semi-supine» er en enkel og effektiv måte å ta pause på. Fordelen med semi-supine er at du slipper spenning i nakke og skuldre, og får «lengde og bredde» i ryggen, uten at du behøver å gjøre annet enn å la være å gjøre noe som helst. Nybegynnere kan ha problemer med å balansere knærne i starten, men med forbehold om at beina ikke strammes kan hvem som helst benytte seg av hvilestillingen med god effekt.

Hvis du er av dem som aldri legger deg ned i løpet av dagen kan 20 minutter i «aktiv hvilestilling» midt på dagen gjøre en veldig stor forskjell. Å legge seg ned for å hvile er helt naturlig, men kan stride mot en misforstått forestilling om arbeidsmoral. Det er viktigere å bruke sunn fornuft enn å rette seg etter konvensjoner.

Hvis det ikke er anledning til å legge seg ned på gulvet finnes det varianter. F.eks kan du stå med lett bøyde knær med ryggen mot en vegg, en slags stående variant av semi-supine. Selv liker jeg å stå i krabbestilling om gulvet ikke akkurat egner seg til å ligge på.

Yoga-stillinger kan også brukes. De er ofte mer avanserte og dermed potensielt enda mer effektive. Det som kalles «muslimsk bønneposisjon» - liggende på kne med pannen i gulvet, er en posisjon jeg av og til bruker selv.

Går du inn i en posisjon som er annerledes enn den du vanligvis jobber i, endrer du forholdet til tyngdekrafta. Muskelskjelett-systemet må omorganiseres. Anvender du Alexanderteknikkens «inhibition» og «direction» når du går inn i og mens du er i posisjonen, stimulerer og letter det omorganiseringen, og du kan utnytte den automatiske omorganiseringen av spenninger til å finne mer «lengde og bredde».

Å gå

Å gå seg en tur kan være den beste måten å ta pause på om du holder på med noe som krever mye kreativt tankearbeid. Det er som om de rytmiske bevegelsene rister på plass ideer som har hopet seg opp i hodet.

Å gå er også den aktiviteten det er aller enklest å bruke til å tenke Alexanderteknikk mens du er i bevegelse. Det er mye du kan observere uten at du behøver å bruke særlig mye hjernekapasitet til å holde bevegelsene i gang. Alexanderteknikk «retninger» kan gjøre en merkbar forskjell på om du synker sammen eller er anspent når du går. Når du går for å ha en pause er hensikten å komme tilbake til seg selv. Jeg tror den beste måten å tenke på da er å ha oppmerksomhet mot hele ryggen, være i ryggen din, mens du går

Søvn

Stressa mennesker holder seg gjerne gående med unødvendige spenninger på tross av at de er trøtte. Når noen blir trøtte i en Alexanderteknikk-time kan det være fordi omorganisering av tanker og muskler er energikrevende, men det kan også være fordi de bruker mye ekstra spenning til å holde seg oppreist, og når denne spenningen reduseres opplever de hvor slitne de faktisk er.

Å sove har en så gunstig effekt på oss at jeg ikke synes vi skal forbeholde søvn til natta. Spise når du er sulten, drikke når du er tørst, sove når du er trøtt, tror jeg er en grei regel.

Alexanderteknikk «inhibition» og «direction» kan brukes til å roe seg for å sovne. Da er det viktig at du tenker lettest mulig, ikke ha for sterkt ønske om «lengde og bredde». Tenk heller negativt: «Hvor er det jeg holder, kan jeg gi slipp på det? Hva er det jeg gjør (i hele kroppen eller en kroppsdel), kan jeg slutte med det? Hva skjer om jeg gjør ingenting? Kan jeg gjøre enda mindre?»

«Semisupine» eller «aktiv hvilestilling» egner seg i utgangspunktet ikke som sovestilling. Vanlig instruksjon fra alexanderlærere er at du skal ha øynene åpne. Hvis du må lukke øynene for å kunne «slappe av» har du feil innstilling til, og forståelse av, hva det vil si å slappe av.

Men om du ligger i semisupine og er trøtt og føler behov for å lukke øynene, så kan du godt gjøre det. Om du dupper av et øyeblikk så er det helt greit. Da var det det du trengte.

Ingen liker å bli lurt

Jeg har store problemer med å akseptere at Alexanderteknikken blir definert som alternativ terapi. Det meste av alternative terapier representerer en tenkning som jeg overhode ikke kjenner meg igjen i. De er som mystiske fabeldyr som vandrer rundt i ei tåke av overtro og røkelse.

I en artikkel i Aftenposten 4.mars med tittelen «Vitenskap og tarmskylling» brukte Jørgen Skavlan begrepet «fornuftsbasert komplementær medisin». Bytt ut «medisin» med «metode» så kan jeg godta å legge Alexanderteknikken inn under begrepet. Alexanderteknikken er anvendt sunn fornuft, og «komplementær» er en smule bedre enn alternativ, siden Alexanderteknikken ikke er noe «alternativ» til vanlig helsetjeneste.

Undersøkelser viser at alternativ behandling blir mer og mer akseptert i Norge. Nordmenn bruker milliarder av kroner hvert år på alternative metoder. Hvorfor ikke hive seg på bølgen? Her må det da være penger å tjene?

De som kommer for å få alternativ behandling er «pasienter». Vi Alexanderteknikk-lærere vil gjerne ha «elever». En pasient er passiv og kommer i håpet om å bli reparert. Selv med en passiv innstilling vil du kunne ha nytte av timer i Alexanderteknikk, men på ett eller annet tidspunkt vil utviklingen stoppe opp og du ender med å gå i ring.

Blir pasienten «elev» og er nysgjerrig og villig til å forske på seg selv og prøve ut ting på egenhånd, får læringsprosessen en helt annen dynamikk. Ringen blir til en læringsspiral, en spiral som kan fortsette i det uendelige.

I alle internett-kataloger blir Alexanderteknikken katalogisert under «alternativ behandling». En Alexanderteknikk-lærer som skal kjøpe slike tjenester har ikke mye valg. Mitt inntrykk er at beskrivelsene av teknikken på slike sider er blitt bedre de siste årene. De begynner ofte med «Alexanderteknikken er egentlig ikke en form for terapi ...».

Alexanderteknikken tilhører en kategori som ennå ikke eksisterer.

Selv om alternative terapier blir stadig mer akseptert er det store deler av befolkningen som ikke gjør det. I og med at Alexanderteknikken er så låst fast til båsen alternativ behandling innebærer det at vi overses av en stor gruppe mennesker. De ville kunne hatt nytte av det vi har å tilby. Mennesker med den rette blanding av skepsis og nysgjerrighet og evne til å tenke selv, er lette å undervise. Som å gå på fjelltur i klarvær. Det går greit å finne veien.

Vi Alexanderteknikk-lærere må selv ta noe av skylda for hvordan Alexanderteknikken kategoriseres. Det begynte allerede med F. Matthias Alexander selv og handler om å skaffe seg et levebrød. Skal du selge en tjeneste må du fokusere på hva kunden vil få i utbytte av tjenesten, dermed er det lett å ende opp med lista over helsemessige fordeler. (Ja, jeg har ei slik på min egen hjemmeside også). Den lista er ofte mistenkelig lik lista til diverse alternative terapier.

Hadde vi begrenset oss til å beskrive eller definere teknikken, f.eks at teknikken går ut på å unngå unødvendige spenninger, er det ikke sikkert kunden ser sammenhengen med egne plager. «Unødvendige spenninger? Nei, tror ikke det. Jeg har bare så vondt i hodet, nakken, skuldrene og armene. Tror jeg får ringe en akupunktør for å bli kvitt smertene».

Mange av de som kommer til meg går til, eller har gått til, en eller annen form for alternativ behandling. Det er helt greit. De behøver ikke dele min skepsis. Jeg underviser alle uavhengig av rase, religion, seksuell legning eller politisk tilhørighet, og uavhengig om de er tilhengere av tarmskylling eller homeopati.

Blant mine alexanderlærer-kolleger finnes det også en god del tilhengere av det alternative. Det finnes til og med de som hevder at Alexanderteknikken åpner veien til åndelige opplevelser. Jeg ønsker dem god tur. Jeg er for opptatt av å bli en bedre alexanderlærer til å ha tid til å bli med i den retningen. Om noen i den forbindelse kaller meg sneversynt og snusfornuftig tar jeg det som en kompliment.

Skavlans artikkel i Aftenposten ble publisert i forbindelse med lanseringen av kampanjen «Ingen liker å bli lurt». Hensikten med kampanjen er å få folk til å tenke mer kritisk, noe jeg støtter fullt ut.

I Alexanderteknikken er det nødvendig med skepsis. Du kan se unødvendige spenninger som en form for overtro. Du bruker mer spenning enn nødvendig fordi du tror (vanligvis ubevisst) at det er nødvendig.

I arbeidet med å bli kvitt unødvendige spenninger er du avhengig av å registrere ørsmå endringer. Du ønsker at endringer skal skje, dermed er det lett å lure seg selv. Du må altså til å med være skeptisk til dine egne erfaringer i Alexanderteknikken.

Å anvende Alexanderteknikken begynner akkurat som all forskning: med observasjon. Du observerer det som skjer her og nå, dine reaksjoner og spenningsmessige uvaner. Å observere objektivt innebærer at du må akseptere alle data som kommer inn, enten det er følelser, spenninger eller smerte. Det er skjøre planter du observerer, og det må skje i klarvær, ellers risikerer du å bli trampet ned av et snublende fabeldyr fra tåkeheimen.

«Vitenskap og tarmskylling» av Jørgen Skavlan:
www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4049448.ece


Om kampanjen «Ingen liker å bli lurt» på Human-Etisk Forbunds hjemmeside:
www.human.no/Aktuelt/Kampanjen-Ingen-liker-a-bli-lurt/
Til opplysning: jeg er ikke medlem av Human-Etisk forbund og har overhode ikke planer om på bli det.


Hjemmesiden til kampanjen «Ingen liker å bli lurt»:
www.ingenlikerablilurt.no

Knokkelen uten navn

Knokler og muskler har navn på latin eller gresk. Mange av navnene forteller hva beinet eller muskelen ligner på. I håndrota har du for eksempel både båtbein, halvmånebein og ertebein.

Hoftebeinet har flere navn, ett av dem er os innominatum som betyr «knokkelen uten navn». Det er kanskje fordi hoftebeinet ikke ligner på noe bestemt. Kanskje ikke så rart da at bekkenet har en struktur det kan være vanskelig å se for seg. I midten har du korsbein og halebein, og på hver side har du et «anonymt» hoftebein.

Hoftebeinet består av tre deler. Hos barn er de tre delene adskilt av brusk. Først når vi er voksne er knoklene helt sammenvokst. De to nederste knoklene, sittebein og underlivsbein, er med å danne det som kalles «det lille bekken». Den øverste delen, tarmbeinet, danner sammen med korsbeinet «det store bekken».

(Jeg har lært all anatomi på engelsk, det var først nå jeg fant ut at det heter «tarmbein». På latin heter det «ilium» som kan bety flanke eller side. Men på norsk er «sidebein» brukt om ribbeina.)

Tre punkter

Jeg synes det alltid er like forunderlig å se skjelettet av et bekken, og det tok lang tid før jeg kunne forestille meg at det var slik mitt eget bekken så ut. Det «anonyme» hoftebeinet samsvarer godt med den manglende bevissthet mange har om den delen av kroppen. Kan du se for deg ditt eget bekken?

Som jeg har vært inne på tidligere har dårlig kroppsbruk ofte sammenheng med uklar forestilling om kroppens struktur. Å få en klarere forestilling om bekkenet kan være en god hjelp på veien til bedre kroppsbruk. Du trenger ikke en nøyaktig kjennskap til hele bekkenet, men tre punkter bør være klare: Sitteknuter, hofteledd og hoftekam.

Hoftekammen

Hoftekammen er letteste punktet å finne. Det viktigste med hoftekammen er at hoftekammen IKKE er i høyde med hofteleddet. Hofteleddene er lengre ned. En annen viktig ting er at hoftekammen IKKE er nederst på kroppen. Kroppen din går hele veien ned til sitteknutene.

Når vi i Alexanderteknikken tenker «lengde og bredde» kan det av og til være praktisk å tenke på forholdet mellom brystkasse og bekken. Da kan hoftekammene være punkter å orientere seg etter. Men når vi sier «lengde og bredde i ryggen» menes lengden av hele kroppen helt ned til og med sitteknutene. Ryggen stopper ikke ved bekkenet, bekkenet er en del av ryggen.

Likedan kan det noen ganger være praktisk å ha hoftekammen som utgangspunkt når du tenker «lengde» langs sidene av kroppen, fra hoftekam til armhule f.eks. Når du sitter hviler bekkenet på stolen og hoftekammene kan være utgangspunkt for å tenke «opp» langs sidene. Du kan eksperimentere med å veksle mellom å tenke «opp» fra sitteknuter eller hoftekammene. (Forutsatt at du har lært det i Alexanderteknikk-timene selvfølgelig). Kan du merke ulik effekt?

Eddikbegeret

Sett fra siden er hoftebeinet smalest omtrent på midten. Like nedenfor ligger hofteskåla. Den ligger der de tre delene av hoftebeinet møtes. Den vender ikke rett ut til siden, men litt forover. På latin heter hofteskåla acetabulum som betyr «eddikbeger».
Romerne pleide å ha et beger fylt med eddik stående på bordet under måltidene. Hofteskåla ligner formen på dette begeret, derav navnet.

Kroppsbevissthet gjennom bevegelse

Jeg kan ikke få sagt ofte nok hvor nyttig det er å ha en klar forestilling om sine egne sitteknuter og hofteledd. I dag da vi sitter store deler av dagen er det alvorlig at så mange ikke er i stand til å sitte. De er ikke i stand til å balansere på sitteknutene sine.

Det er ikke nok å vite i teorien hvor hofteledd og sitteknuter sitter. Du må kunne erfare det i egen kropp. Førsteårs-studentene ved musikkhøyskolen har et fag som heter arbeidsfysiologi, men når de kommer til meg aner de færreste av dem hvor de har hofteleddene. De har kunnskapen, men kan ikke gjøre seg nytte av den.

Du må altså finne ut hvor ting sitter i din egen kropp. Men du må gjennom enda et trinn for å la erfaringen bli en del av kroppsforståelsen: du må ta den nye erfaringen med i bevegelsene dine. Du må kunne oppleve hvor du har hoftekam, hofteledd og sitteknuter mens du beveger deg.

Anatomiske plansjer gir deg en ide om bekkenets utforming, men for å få en forståelse for bekkenets tredimensjonale struktur kan ingenting måle seg med å legge hendene på et ordentlig skjelett. Hvis du har muligheten til å studere en skjelett-modell av bekkenet i full størrelse så benytt anledningen til å oppdatere forestillingen om ditt eget bekken.

Jeg vil nevne et par ting til som har med Alexanderteknikk og bekkenet å gjøre.

Lang mage

Som sagt er det vanlig å tro at hofteleddet sitter ved hoftekammen. Når det gjelder forsiden av kroppen er det lett å tro at magen også slutter omtrent der. Kanskje er det fordi vi går med bukser og så tror vi at magen slutter ved bukselinningen. Men magen går helt ned til underlivsbeinet. Hele veien fra underlivsbeinet og opp til brystkassa har du en lang myk mage. Å oppleve at magen faktisk går så langt ned kan hjelpe til at du slipper til pusten. Vi holder lett pusten med magemusklene.

Bred bakside

På et skjelett kan du se at det er mye åpnet rom på baksiden, mellom hoftebein og korsbein/halebein. I kroppen din er det mye bindevev og muskler her. Ytterst ligger gluteus maximus som er den største muskelen i kroppen og som utgjør mye av rumpeballene. Innenfor den ligger andre muskler som går fra korsbeinet og bakerste del av sitteknutene til lårbeinet. En av dem heter piriformis, «pæremuskelen», som naturlig nok kan minne om ei pære i formen. Isjias-nerven går nedenfor, eller noen ganger til og med gjennom denne muskelen. Skader eller muskelspenninger kan føre til irritasjon av nerven og gi smerter nedover beinet, en tilstand kalt piriformis-syndrom. En av «løsningene» på dette problemet, en heller desperat sådan, er rett og slett å kutte muskelen. Å forandre bruken av musklene vil selvfølgelig være å foretrekke.

Det er to «retninger» vi anvender i Alexanderteknikken som går spesifikt på dette området og som er med å forhindre unødvendig muskelspenninger. Å «la ryggen være bred» betyr også å la baksiden av bekkenet være bredt. Som sagt er bekkenet en del av ryggen. Du kan tenke bredde over hoftene akkurat som du tenker bredde over skuldrene. «Bredde over baken», med andre ord. (Merkelig nok er denne ideen ofte upopulær blant kvinner selv om det å være bred over baken i alle henseender er en positiv egenskap).

Den andre ideen er å tenke lengde fra korsbeinet til kneet. Da får du med musklene mellom bekken og lårbein i samme slengen. Ideene du kan prøve ut er å tenke korsbein og kneskål som to ender som beveger seg fra hverandre. Eller du kan tenke lengde fra korsbeinet og rundt hoftene til utsiden av kneet. Bredden av ryggen går over til å bli lengde i beinet. Dette er varianter av gode gamle «knær forover». Dermed har vi beveget oss bort fra hoftebeinet, knokkelen uten navn, så da passer det å slutte her.

Jeg har skrevet om sitteknuter og hofteledd mange ganger, mest praktisk informasjon finner du i dette innlegget: 

http://alexanderteknikk.blogspot.com/2010/08/rompa-di.html