I de to foregående blogginnleggene har jeg skrevet om å anvende Alexanderteknikken i en enkel, dagligdags bevegelse – det å bøye seg ned. Det er en bevegelse som ofte fører til både for mye spenning i deler av kroppen, og for lite andre steder. Med andre ord generell diskoordinasjon og kollaps.
Det har mye for seg å se nærmere på hvilke vaner du har i forhold til denne enkle bevegelsen. Til en viss grad skal det lite til for å forbedre måten du bøyer deg ned på. Men samtidig er det kanskje ikke så enkelt. Det kan være vanskelig å vite helt hva du gjør i en så mye brukt bevegelse. Vanene er så sterke og føles greit «riktig». I bøyd stilling bruker du mer muskler enn når du er oppreist, så du kan ikke bedømme det du gjør ut ifra et ønske om å være mer «avspent». Det kan i det hele tatt være problematisk å bedømme ut ifra hva du føler. Et av prinsippene i Alexanderteknikken går ut på at sansene våre er relative og at vi kan tolke sanseinformasjon feil, særlig når det gjelder vaner.
Så hva gjør vi med det?
Den enkle løsningen er å ta timer hos en Alexanderteknikk-lærer, men hva om du skulle gjøre som Alexander selv og finne ut av ting på egen hånd? For å finne ut mer må vi forske, og når vi forsker gjør vi eksperimenter for å samle mer informasjon. Her kommer noen forslag til eksperimenter.
Hjelpende hånd
Det første du kan prøve ut er noe jeg ofte bruker på introduksjonskurs. Legg ei hånd på nakken mens du bøyer deg ned og kjenn hva som skjer i nakken. Hodet er tungt og mye må skje i nakken når vi bøyer oss forover. Nakkemusklene får en større jobb. Dette er muskelaktivitet vi normalt ikke kjenner uten å for eksempel legge ei hånd på nakken. Men kanskje er det unødvendig aktivitet der også? Kanskje lar du hodet og nakken falle forover, eller drar du hodet bakover slik at nakken blir kortere? Kan du eventuelt la mindre skje i nakken? Det som skjer i nakken er ofte kompensasjon for noe som burde skje andre steder, for eksempel at du bøyer knærne.
Du kan selvfølgelig gjøre noe uønsket selv om du ikke beveger hodet og nakken. Du kan bli stiv og anspent, holde haka inn, f.eks. Selv om vi ikke ønsker å la nakken kollapse eller dra hodet bakover må hodet være bevegelig.
Å ha hånda på nakken har begrenset nytte. Det er jo ikke naturlig, ikke noe du vanligvis gjør. Men å registrere hva som skjer i nakken på denne måten kan forhåpentligvis gi en idé om hva vi prøver å unngå når det gjelder hode og nakke.
Du kan prøve ut noe du gjør til vanlig, f.eks plukke opp noe fra gulvet, med og uten hånda på nakken. Kan erfaringen fra å ha hånda på nakken gjøre deg mer oppmerksom på hva du gjør også når du ikke har hånda på nakken?
Relativitet
Det dynamiske forholdet mellosm hodet, nakken og resten av kroppen mens vi er i bevegelse er uhyre intrikat. Det handler om mye mer enn å unngå å stramme nakken. Å få en idé om hva som skjer i forholdet mellom hode og bekken kan være nyttig for å få en bedre forståelse.
I dette eksperimentet skal jeg be deg om å gjøre noe vi vanligvis ikke gjør i Alexanderteknikken: lukke øynene.
Alexanderteknikken handler om hvordan vi gjør ting. Vanligvis har vi øynene åpne når vi gjør noe. Å lukke øynene er ikke normalt. En annen ulempe ved å ha øynene lukket er at du lett kjenner for mye etter innvendig og henger deg opp i uviktige detaljer.
Men sanseinformasjon fra synet kan være ganske overdøvende. Å lukke øynene er et enkelt hjelpemiddel til å kunne bli mer oppmerksom på ting du vanligvis ikke kjenner, og kan skape en kontrast til den vanlige måten å gjøre noe på, i denne sammenheng det å bøye seg ned.
I dette eksperimentet begynner du med å stå rett opp og ned i nøytral stilling. Så bøyer du deg ned. Du bestemmer selv hvordan og hvor dypt, men tenk på at du skal gjøre det på mest mulig samme måte hver gang, slik at du har sammenligningsgrunnlag. La føttene beholde samme posisjon.
Bøy deg ned først et par ganger med øynene åpne. Spør deg selv om hva som skjer med forholdet mellom hode og bekken. Blir avstanden mellom hode og bekken kortere, eller er den det samme? Beveger hodet seg forover eller bakover i forhold til bekkenet, eller beveger hode, ryggsøyle og bekken seg som en enhet?
Lukk deretter øynene og gjør samme bevegelse. Blir noe annerledes, eller kan du oppdage mer av hva som skjer?
Åpne øynene og gjør bevegelsen igjen. Kan du ta med deg noe av den ekstra oppmerksomheten du fikk med lukkede øyne?
Sagt veldig firkanta vil vi helst at det skjer minst mulig i forholdet mellom hode og bekken. Ingen kollaps og ingen fiksering. Men med en gang vi prøver å gjøre noe direkte med forholdet har vi lett for å stivne, så ikke prøv på noe foreløpig.
Bruk speil
Alexander hadde ingen alexanderlærer til å hjelpe seg og måtte finne ut av ting på egen hånd. Hjelpen fikk han ved å se i speilet. Det kunne gi pålitelig informasjon om hva han gjorde. Å bruke speil kan være spesielt nyttig når du bøyer deg ned. Ved å bruke to speil kan du se deg selv fra siden eller litt bakfra. Da kan du lett seg om du kollapser eller trekker deg sammen.
Men den potensielle faren ved å bruke speil er at du prøver å oppnå en bestemt form. Du vil at det skal se bra ut, og dermed vil du stivne. Du må først og fremst godta informasjonen du får uten å gjøre noe med det.
Hvis du er av den teknologisk avanserte typen kan du kanskje sette opp kamera og skjerm i stedet for speil. Å ta bilde av seg selv med mobil eller få noen andre til å filme kan også fungere, men blir ikke det samme som å se seg selv «live».
Neste steg
Når du har prøvd ut det jeg har foreslått har du forhåpentligvis en bedre forståelse for hvordan du bøyer deg ned, og eventuelt hvilke tendenser til uvaner du har. Men hva skal du gjøre for å endre det? Neste gang skal jeg foreslå noen flere eksperimenter som går på akkurat det.
