Ønskeliste

Musklene dine gjør alt de får beskjed om. Når du for eksempel løfter armen går det en strøm av signaler fra hjernen til muskler i ulike deler av kroppen. Noen muskler må gjøre mer, andre mindre. Signalene følger velbrukte mønstre akkurat som vann følger furer i et landskap. Det meste er automatisk, men er samtidig en manifestasjon av dine ønsker. Du kan ha mer bevisst innflytelse og kontroll enn du kanskje tror.

Skal du forbedre ferdigheter, eller minske uønsket spenning og belastning må du forandre signalene musklene dine får. Det er avgjørende å kunne la være å sende signaler, la være å gjøre noe, si «nei» som jeg skrev om i forrige innlegg.

Men hva så? Hva ønsker du at musklene dine skal gjøre? Over 600 muskler, det blir litt av en jobb det!

Heldigvis går det an å være smart. Detaljstyring er unødvendig. Tenk indirekte. Samspillet mellom muskler, bindevev og skjelett fungerer mest effektivt når vi har lengde og bredde i kroppen - og forholdet mellom hodet og ryggsøylen er av gjørende for å få lengde og bredde. Det gir oss følgende ønskeliste:

• la nakken være fri
• la hodet gå fram og opp
• la ryggen være lang og bred
• la knærne gå fram og fra hverandre

Denne listen er bare en mal, den generelle ideen, som kan formuleres på mange måter, og være mye lengre om du vil. Hva punktene på listen innebærer er vanskelig å forstå uten at du har hatt timer med en Alexanderteknikk-lærer.

Siden dette er ønsker er det ingenting du skal gjøre. Du skal bare ønske det, sende mentale beskjeder. På den måten graver du nye grøfter slik at vannet kan gå dit du vil ha det, når det kommer. Samtidig hindrer du vannet i å gå dit du ikke vil det skal gå. Det er preventive beskjeder også, du sier fortsatt «nei».

Prosessen kan sammenlignes med å legge jernbaneskinner. Du legger ned skinner der det skal gå tog. Du legger nye linjer for bevegelsene dine. Jo mer du øver på å tenke ønskene, jo bedre blir linjenettet utbygd, og desto mer kontroll vil du få over organiseringen av muskelspenning. Vi som er lærere i Alexanderteknikk kan gjøre det vi gjør med hendene fordi vi har investert i lyntogforbindelse.

Å bruke mentale ønsker eller beskjeder kalles «to give directions» i Alexanderteknikken. Det kan oversettes med å tenke retning. Dette er er en ferdighet du kan øve på. Som med alle ferdigheter lønner det seg å øve ofte og litt om gangen. Du kan tenke retning når som helst, men å ligge i «aktiv hvilestilling» er en perfekt anledning. Da er det naturlig å formulere ønskene litt annerledes:

• la nakken være fri
• la hodet gå ut fra kroppen
• la ryggen bli lang og bred
• la knærne gå opp mot taket

Alle punktene hører sammen, så tilsammen utgjør de bare ett ønske: ekspansjon. Du kan lage din egen liste. Hvilke som helst deler av kroppen kan du tenke på å la gå fra hverandre. Et par tips er at kroppen er tredimensjonal, og at den ikke har noen rette linjer. Et minimum er at du tenker på å la nakken være fri, ellers er det bare å bruke fantasien.


Relaterte blogginnlegg
Nei
Forsakelse og bønn

Nei

Hver gang jeg gir time til en ny elev blir jeg minnet om hvor avgjørende det er å kunne la være å gjøre noe. Vi gjør så mye hele tiden, og hvis vi har et problem gjør vi enda mer, enda løsningen kan være å gjøre mindre. For å bli kvitt unødvendige muskelspenninger, endre vaner eller mestre stress, må vi kunne gjøre mindre. Vi må bli flinkere til å la være å reagere på stimuli. Si nei.

Når Alexander underviste en ny elev ville han at eleven skulle si «nei» når han eller hun ble bedt om å sette seg ned. Et noe konstruert og kunstig eksempel på «inhibisjon». Men det viser et poeng. Det hender jeg gjør det samme med elever bare for å gjøre klart at de har et valg for hver eneste bevegelse de gjør.

Skal vi ha håp om å endre vaner må vi bli bevisst impulsen til bevegelse, eller kanskje det er mer korrekt å si at vi må bli bevisst intensjonen bak bevegelsen. Alle bevegelser begynner som en intensjon, eller ønske, eller «desire» som Alexander ville formulert det.

Å bli bevisst på hvordan vi reagerer på ytre stimuli er enklest. Lyden av telefonen som ringer, grønt lys i trafikken. Men impulsen til bevegelse kommer alltid innenfra, og det er den vi reagerer på, vanligvis ved å følge den. Hele tiden får vi impulser til bevegelse og hele tiden beveger vi oss. Hvor ofte er det vi stopper opp?

Noen mennesker stopper aldri opp. Den neste bevegelsen følger den forrige og alt går i samme spor. De som kommer til en første time i Alexanderteknikk er av og til slik. Det er nesten som de er fartsblinde. De tror de står i ro, men så gjør de ikke det likevel.

Jeg mener ikke at de skal bevege seg mindre eller langsommere, men de må bli i stand til å tenke før de beveger seg. For å få til det kan det i begynnelsen være nødvendig å stoppe helt. Når du stopper helt opp er det letter å bli bevisst intensjonen bak bevegelsen.

En øvelse jeg av og til gjør selv er å sitte helt stille og vente på neste gang jeg får lyst til å bevege meg. Lysten til å bevege seg kommer gjerne raskt, siden vi beveger oss mer eller mindre hele tiden. Når jeg får lyst til å bevege meg igjen tenker jeg: Nei. Og så lar jeg være.
Det er en øvelse du ikke skal gjøre om du har vondt eller får vondt på noen måte. Å sitte stille er krevende. Helt stille sitter vi aldri. Du kan merke pusten bevege seg, at øynene beveger seg, og at kroppen svaier ørlite. Det skal den gjøre. Du skal ikke bruke spenninger for å holde kroppen i ro. Du skal gjøre ingenting og vente på ønsket om bevegelse slik at du kan øve på å si nei.

Gjennom denne øvelsen blir du mer bevisst på intensjonen bak bevegelsene. For noen kan det kanskje være et ukjent område av bevisstheten, men det er her du kan gjøre forandringer.

Øvelsen kan også gjøres stående, eller hvilken som helst annen posisjon. Du kan også tenke på denne måten når du ligger i «aktiv hvileposisjon».

Du behøver ikke være i ro særlig lenge. Du kan lære mye på bare to minutter. Bare prøv.


Relaterte blogginnlegg
Stopp, ikke stopp
Forsakelse og bønn
Clutch og brems

Å komme opp

Forrige blogginnlegg handlet om å synke sammen. Å være oppreist er det naturlige og nøytrale utgangspunkt for alt vi gjør. Men det er også naturlig å synke sammen av og til. Som jeg var inne på kan det være mange årsaker til at vi synker sammen – vi kan være trøtte og slitne eller deprimerte og lei oss. Det er viktig å erkjenne den faktiske tilstanden (og årsaken).
I slike situasjoner kan det være feil å tvinge seg selv til god holdning fordi det er så lett å stivne om du forsøker, og da er du ikke lenger «opp» i Alexanderteknikkens betydning av ordet.

Noen ganger er det ålreit å la seg synke sammen. «Enjoy a good slump», som en Alexanderteknikk-lærer sa det. Det avgjørende er å være så fleksibel at du kan komme opp igjen. Men hvordan kommer du det opp igjen?

Det er i hovedsak to måter å komme seg opp igjen på når du har sunket sammen. Den enkleste måten er å bevege seg. Vanligvis synker folk sammen når de sitter. Hvis de da prøver å rette seg opp vil de nesten uten unntak bruke feil og for mye muskler og stramme seg opp. Så går det noen minutter så er de sammensunket igjen.

Når jeg underviser fiolin og eleven spiller sittende hender det ofte at eleven synker sammen etter en stund. De er så vant til å gjøre det når de sitter på skolen. Eller for å si det som det er: de færreste er i stand til å sitte oppreist i det hele tatt særlig lenge. Å be dem rette seg opp er lite hensiktsmessig. Det jeg gjør er å be eleven reise seg opp et øyeblikk, og så sette seg. Da vil de veldig ofte havne på stolen i en bedre posisjon. Noen ganger må jeg be dem reise seg og sette seg flere ganger før de havner oppreist.

Når du beveger deg settes alle system i gang i kroppen som har med organisering av balanse å gjøre. Kroppen re-justeres som forberedelse til bevegelse, og underveis i bevegelsen. Hvis du gjør en stor bevegelse som å reise deg er det ganske mye forandring som må skje. Denne dynamiske tilstanden er det vi utnytter i Alexanderteknikk-undervisningen. Ved å la være å stramme nakken skjer justeringene i muskel-skjelettsystemet best mulig.

Så når du oppdager at du har sunket sammen kan du reise deg, kanskje gå litt rundt, og sette deg igjen. Med litt flaks havner du mer oppreist på stolen, men det er selvfølgelig ikke sikkert. Det avhenger av hva du gjør når du setter deg. Klarer du å la være å stramme nakken når du setter deg er sjansen størst for at du har en lang rygg når du treffer stolen. Dette fungerer bedre for barn enn for voksne, siden voksne er stivere og mindre fleksible.

Den andre måten å komme seg til oppreist stilling er å rette seg opp ved hjelp av Alexanderteknikken. Da kan du rette deg opp uten å «stramme» deg opp. Å bruke Alexanderteknikken betyr at du tenker «retning» først, og så lar du bevegelsen skje ved at du utnytter det dynamiske forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Du lar hodet lede bevegelsen.

Om du har hatt timer Alexanderteknikk kan du eksperimentere med å la deg synke helt sammen når du sitter, og forsøke å komme opp igjen på en god måte. La deg synke sammen og gi deg god tid på å komme opp igjen. Tenk «retningene»: la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, ryggen blir lang og bred, og sitteknutene går ned i stolen. Prøv å la disse retningene bli til en bevegelse som kan skje mest mulig av seg selv. Når du får det til kan det føles som om det er hodet som løfter deg opp.

Normalt når vi jobber med retningene «hodet fram og opp osv» er vi i utgangspunktet ikke sammensunket, og det å tenke retning vil ikke nødvendigvis føre til faktisk fysisk bevegelse. Men når du i utgangspunktet er sammensunket kan effekten bli bevegelse. Å eksperimentere med å komme opp fra en sammensunket posisjon kan derfor brukes til å forstå dynamikken ved «hodet fram og opp». (Dette er ikke for nybegynnere).

Som jeg var inne på er voksne mennesker ofte ikke fleksible nok til å komme opp til oppreist stilling på en god måte. Deres nøytrale «oppreiste» stilling, er egentlig ikke helt oppreist. De er komprimerte av vanemesssig spenning. Å komme «opp» vil for dem ta lengre tid. De kan ha nytte av en tredje mulighet for å bli mer oppreist – å legge seg i «aktiv hvilestilling», også kalt «semi-supine».

I aktiv hvilestilling får nakke og skuldre og ryggmuskler en sjanse til å slippe taket. Ryggen kan bli lengre og bredere. Du får en mer nøytral, og dermed «oppreist» stilling. Det er utrolig hvor mye forbedring som kan skje om du går inn for å ligge i aktiv hvilestilling hver dag.
Når du ligger i aktiv hvilestilling kan du gi slipp på hodet slik at du gir plass til ryggsøylen. I oppreist stilling vil det i praksis bety at du lar hodet ta deg opp til din fulle høyde.


Relaterte blogginnlegg:
Å synke sammen

Lenker:
Aktiv hvilestilling