Feilsansing og primær kontroll

Alexanderteknikken er en praktisk teknikk, noe du kan bruke i en hvilken som helst aktivitet, og for så vidt også som avspenningsteknikk når du er i ro.

Teknikken består først og fremst av de praktiske elementene «å stoppe» og «å tenke tetning», på engelsk «inhibition» og «direction», som jeg skrev om forrige gang. Inhibition og direction er en form for mentale ferdigheter. Tenkning relatert til bevegelse. Teknikken er blitt beskrevet som «thinking in activity».

I tillegg til de praktiske elementene «å stoppe» og «tenke retning» er det nyttig og kjenne noen av de andre prinsippene i teknikken. Viktigst er «feilsansing» og «primær kontroll».

Feilsansing*

Frederick Matthias Alexander utviklet det vi kaller Alexanderteknikken mens han prøvde å gjøre noe med stemmeproblemene han opplevde som skuespiller. Han observerte seg selv i speil og oppdaget at han ikke gjorde det han trodde han gjorde. Han la hodet bakover når han snakket, men kunne ikke føle at han gjorde det. Dette har å gjøre med at sansene våre først og fremst registrerer forskjeller. Det vi er vant til blir vi fort blinde for.

Når noen som har vært vant til å synke sammen står mer oppreist etter en time i Alexanderteknikk, hender det at de føler det som om de lener seg bakover. Vi må derfor ha et pragmatisk forhold til sanseinntrykk, registrere nøye hva vi kan kjenne, men avstå å fra å søke etter det som kjennes «riktig».

I stedet for å kjenne etter i kroppen må vi stoppe opp og bruke hodet, tenke etter hvilken retning vi skal i, og så la bevegelsene skje. Sanseopplevelsen er en konsekvens av bevegelsen og noe vi må vurdere i etterkant. Prøver vi å kjenne eter underveis vil vi alltid være på etterskudd. Derfor er rekkefølgen i prosessen: stoppe - tenke - bevege - vurdere.

Primær kontroll

Alexander oppdaget underveis i sine selvobservasjoner at hva han gjorde med hode og nakke hadde en avgjørende innflytelse på bevegelsene. Han kalte denne innflytelsen for «primary control».

Alexander selv varierte i sin definisjon og beskrivelse av «primær kontroll». Den enkleste forklaringen på primary control er at vi mennesker som de aller fleste virveldyr går med hodet først, selv om det ikke alltid ser slik ut. Dit hodet går følger kroppen etter. At det er slik er helt naturlig om vi tenker etter. Hodet er den viktigste delen av kroppen. Her har vi syn og hørsel, smaks- og luktesans. Vi spiser og drikker gjennom munnen, puster gjennom nesa, kommuniserer med stemme, ansiktsuttrykk og blikkontakt. 

I tillegg har vi organer for balanse i det indre øret, og svært sensitive muskler i nakken som registrerer endringer i forholdet mellom hodet og kroppen.

Hvordan vi bruker hodet, bokstavelig talt, har stor innflytelse på bevegelsene. Alexanderteknikken går blant annet ut på å utnytte denne iboende egenskapen. Dette er noe alle kan lære. I teorien kan du lære deg det på egen hånd, slik Alexander gjorde. Men det jeg kalte feilsansing kan bli en nærmest uoverkommelig utfordring. Det enkleste er å ta timer i Alexanderteknikk hos en lærer.

*Egentlig er det mest korrekt å snakke om feiltolkning av sanseinntrykk. Det er ikke sansereseptorene det er noe i veien med. Men jeg bruker «feilsansing» for enkelthets skyld.

Relatere blogginnlegg

Hvordan fungerer Alexanderteknikken?

Feilsansing

Mirakelmekanismen

Nirvana

Hvordan fungerer Alexanderteknikken?

I forrige blogginnlegg skrev jeg at Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å forbedre måten vi beveger oss på. Men hvordan virker teknikken? Hvordan kan vi sørge for at bevegelsene blir best mulig?

Gode bevegelser avhenger av god organisering av muskelskjelettsystemet i forhold til tyngdekrafta. Er organiseringen dårlig må vi bruke unødvendig med krefter for å holde oss oppreist og balansert. Kroppen blir som et sykkeldekk med for lite luft. Forutsetningene for bevegelse blir dårligere og alt blir tyngre.

Jeg skrev også i forrige blogginnlegg at Alexanderteknikken i all enkelthet går ut på å unngå å skvise kroppen. Unødvendig muskelspenning har, i tillegg til å være uheldig i seg selv, som konsekvens at prosessen med å organisere muskelskjelettsystemet forstyrres. Det samme skjer om vi har for lite spenning, om vi kollapser og synker sammen. Min erfaring er at folk flest gjør begge deler på en gang, spenner seg noen steder og kollapser andre steder. Du kan sammenligne det med en ustemt gitar som har noen strenger som må slakkes og andre som trenger mer spenning. Hvordan kan vi «stemme» kroppen?

Tenke retning 
Om vi kollapser eller spenner oss er effekten noe av det samme – vi blir kortere. Kroppen fungerer best om musklene har mulighet til å være relativt lange når de arbeider. Da er de mest effektive og samspillet mellom muskler, knokler og bindevev fungerer mest optimalt. Vi må derfor unngå å bli kortere, eller som sagt unngå å skvise kroppen. I Alexanderteknikken gjør vi dette ved prosessen vi kaller å tenke «retning». Vi gir preventive signaler til musklene ved å tenke en indre retning for kroppen. Den mest vanlige beskrivelsen er: å la hodet gå fram og opp slik at ryggen kan bli lengre og bredere. 

Vi forsøker altså ikke å endre bevegelser direkte, men gjør det indirekte ved å endre måten å tenke på. Grunnen er at hver eneste gang du velger å bevege deg vil du sette igang din vanlige måte å organisere deg selv på i forhold til tyngdekrafta. Tyngdekrafta er jo der hele tiden, så den vanen er vanskelige å komme unna. Du kan derfor ikke gjøre noe for å skape endring. Du må kunne la være å gjøre noe. 

Å stoppe
Hver gang vi bestemmer oss for å gjøre en bevegelse, stor eller liten, må hjernen beregne hvilken konsekvensens det vil ha for balansen. Det vi må gjøre for å sikre en annen respons er å stoppe, vente, og ta tid til å tenke retning før bevegelsen. Sagt på en annen måte handler Alexanderteknikken om å stoppe og tenke seg om.

Vanligvis er det slik at vi har unødvendig aktivitet i muskulaturen selv når vi er i ro. Vi gjør noe unødvendig uten at vi er klar over det. Vi er ikke i nøytral. Det er ikke det beste utgangspunktet for bevegelse. Mye av arbeidet med Alexanderteknikken går derfor ut på å gjøre stadig mindre. Ved å å finne ut hva vi gjør, og så slutte med det, kan vi falle til ro og komme til et nøytralt utgangspunkt.

Disse to mentale prosessene, å stoppe og å tenke retning utgjør de praktiske elementene av Alexanderteknikken. I tillegg finnes noen flere prinsipper det er nyttig å kjenne. De to viktigste skal jeg skrive om i neste blogginnlegg.


Relaterte blogginnlegg

Hva er Alexanderteknikk?

En enkel forklaring

Hva er Alexanderteknikk?

Det passer fint å begynne det nye året med å skrive om hva Alexanderteknikken er. «Alexanderteknikk? Hva er det?», er det første folk spør om. En grei definisjon er: 

• et hjelpemiddel til å forbedre måten du beveger deg på

Alexanderteknikken kan være så mye mer. Den kan være ulike ting for ulike mennesker. Folk kommer til teknikken av mange forskjellige grunner. Men grunnleggende handler det om bevegelse. Bevegelse i videste forstand. Å puste er bevegelse og å være oppreist avhenger av at vi kan bevege oss.

Vi beveger oss hele tiden, og for det meste med minimal oppmerksomhet om hvordan vi gjør det. Det meste er automatisk og vanemessig.

Evnen til bevegelse og grunnlaget for bevegelsene er medfødt, men bevegelse er også noe vi lærer og utvikler. Vi mennesker lærer fort og lett, derfor lærer vi også lett uvaner Bevegelsene vi gjør er ikke nødvendigvis optimale. De er gode nok, men det er vanligvis rom for forbedring. 

Typisk er at vi bruker mer muskelspenning enn nødvendig eller vi bruker muskelkraft i feil retning. Uhensiktsmessig bruk av spenning har det kjennetegnet at den bidrar til å presse kroppen sammen i stedet for å hjelpe til med å holde den oppreist og i bevegelse. 

I all enkelhet kan vi si at Alexanderteknikken går ut på å unngå å skvise kroppen.

Hvordan du kan få det til skal jeg skrive om neste gang.

Relaterte blogginnlegg: 

Alexandersvada

4 minutter
Økseskaft