Gressklippere til salgs

Jeg har sett påfallende få gressklippere til salgs nå om dagen. Du har heller ikke sett noen kanskje? Nei, folk tenker vel ikke på gressklippere nå om vinteren, enda de vet våren er like om hjørnet og sommeren er nødt til å komme.

Kanskje du ikke har plen? Det er jo en god grunn til ikke å kontemplere innkjøp av gressklipper. Like greit det. Så mye annet å bruke pengene på.

Eller kanskje du har plen, kanskje flere mål til og med, men du overlater jobben til andre for å slippe å måtte tenke på gressklippere enten det er midt på vinteren eller sankthans.

Gressklipper er ikke noe man er nødt til å ha forresten. La gresset gro! Biologisk mangfold, og alt det der.

Alexanderteknikken er heller ikke noe som er livsens nødvendig. Til gjengjeld kan Alexanderteknikken brukes hele året, når som helst på dagen. 

Du trenger ikke plen, eller noe annet, for å ha nytte av Alexanderteknikken. Det holder at du har et hode, ei ryggsøyle, og et nervesystem. Ansvaret for hvordan du bruker kroppen din kan du ikke overlate til andre.

Så la gjerne andre tenke på gressklippere. Investér i helårs Alexanderteknikk til deg selv.

Relaterte blogginnlegg:

Sale

Skulderbladet

Menneskekroppen er fascinerende. Uansett hvor lenge du studerer den er det alltid noe nytt å oppdage. Når du forstår hvordan kroppen henger sammen forstår du bedre hvordan den er ment å fungere. Da forstår du også Alexanderteknikken bedre.

Skjelettets struktur er de harde fakta, basis for alle bevegelser. I serien av blogginnlegg om skjelettet skrev jeg for ikke lenge siden om kragebeinet. Kragebeinet er på alle måter nært knyttet til skulderbladet, som det skal handle om denne gangen. I motsetning til kragebeinet er skulderbladet ikke like enkelt å forstå seg på, men å bli kjent med det er være verdt innsatsen.

Utforming

Enklest er det å se for seg skulderbladet som en trekant med den lengste siden liggende parallelt med ryggsøyla. Fra det nederste hjørnet går den ytre (laterale) kanten på skrå oppover og utover til skulderleddet. Videre fra skulderleddet går den øvre kanten slakt på skrå mot hjørnet som er nærmest nakken.

Flaten av trekanten er svakt buet slik at innsiden som ligger mot ribbeina er skålformet. Derav det latinske navnet «scapula» som kan bety spade eller skuffe. Hjørnet med skulderleddet er tykkest og er på en måte «håndtaket».

Det var den enkle versjonen. Men det er mer. Om du finner hjørnet øverst og nærmest nakken på skulderbladet ditt med fingrene, og kjenner videre bakover og nedover, kommer du til en tydelig kant. Det er skulderkammen (scapular spine). Den går fra skulderbladets innerste kant, ca en tredels vei ned, og på skrå oppover og utover og blir gradvis kraftigere. På toppen av skulderen svinger skulderkammen forover og danner et utspring over skulderleddet som heter «acromion», (som er gresk og betyr «skulderhøyden»). På innsiden av dette utspringet finner du leddet mellom kragebein og skulderblad (acromioclavicular). Kjenn med fingrene langs kragebeinet ditt ut mot skulderen for få en idé om hvor dette leddet er. Som nevnt i artikkelen om kragebeinet kan skulderbladet bevege seg uavhengig av kragebeinet, noe som gjør at du har en fleksibel lenke av bestående av mange bevegelige deler fra brystbeinet til hånda.

Kjenn også med fingrene rundt skulderen og beveg på armen for å få en idé om hva som er overarm og hva som er toppen av skulderbladet (skulderhøyden). Under og innenfor skulderhøyden er leddflaten hvor overarmen sitter (glenoid fossa). Legg merke til at leddflaten er orientert litt forover og ikke rett ut til siden som mange kanskje tror. Denne orienteringen er ganske praktisk siden vi har mest bruk for å ha armene foran oss.

Når har du bare en én ekstra liten detalj igjen å studere. På innsiden av overarmen, like under kragebeinet, kan du kjenne en hard klump. Dette er «ravnenebbet» (coracoid process), en beintapp formet som en finger (eller ravnenebb ifølge de gamle grekere), en bit av skulderbladet som stikker ut på forsiden. Dette er feste for muskler (pectoralis minor, coracobrachialis og en del av biceps). 

Det kan være en idé å bruke et speil og undersøke skulderbladet både med fingrene og visuelt. Nedenfor denne artikkelen finner du lenker til bilder og videoer som du kan bruke for å bli bedre kjent med skulderbladene dine.

Misoppfatninger

Den største misoppfatningen mange har om skulderen og skulderbladet er at skulderen ikke skal bevege seg. Så mye prates om å ha «lave skuldre» og ikke å heve skuldrene at man kan få inntrykk av at skuldrene skal være helt i ro. Det er lett å danne seg en forestilling om at skulderen er et mer eller mindre fast hjørne på overkroppen, noe å henge jakka på. På en måte stemmer det, men skulderen og skulderbladet er samtidig like mye del av armen. Problemer i skulderen kommer ofte av mangel på bevegelse av kragebein og skulderblad i forhold til bevegelsene i armen, noe som gjør at strukturer rundt skulderleddet overbelastes.

Som nevnt i forrige artikkel må kragebeinet bevege seg når armen gjør bevegelser. Du kan se hvor mye skulderbladet beveger seg i denne animasjonen. Skulderbladene er kun festet til enden av kragebeina og ellers bare flyter de rundt på baksiden (og tildels på sidene) av brystkassa.

Den verste misoppfatningen jeg har hørt om når det gjelder skulderbladene var en person som trodde at hun bare hadde ett skulderblad som dekket øvre del av ryggen. Du kan tenke deg hvor stiv den kroppen må ha vært.

Korrigere posisjon

Å ha «høye skuldre» er selvfølgelig ikke bra. Men løsningen er ikke å holde dem nede. Siden skulderen ligger godt synlig på et hjørne er det den som lettest legges merke til når noe går galt. Skulderen får skylda for noe som er et større og mer komplekst problem. Årsaken til at skulderen går opp er feil koordinasjon av muskelkrefter.

Skuldrene blir også lett dradd forover. Dette er en kombinasjon av overbruk av fleksjonsmuskulatur på forsiden av kroppen og i armene, og manglende koordinasjon av hode, nakke og rygg som gjør at ryggsøyla kollapser.

Den tradisjonelle «løsningen» er å dra skuldrene bakover for å «styrke» musklene mellom skulderbladene. Det kan god godt være riktig at disse musklene skal ha mer tonus, men å forsøke å fikse dette lokalt og uavhengig av funksjon skaper bare flere problemer enn det løser.

To ting må på plass: For det første bedring av generell koordinasjon, dvs. koordinasjon av hode-nakke-rygg. Alt som skjer i skulderen er avhengig av at resten av ryggen fungerer. For det andre må måten armene og hendene brukes på forbedres. Det kan bare gjøres ved å se bruken i sammenheng med det som er naturlig funksjon. Å dra skulderbladene sammen er sjeldent hensiktsmessig når du bruker armene. (Jeg hadde senest denne uka en elev med problemer i skuldrene som hadde fått høre fra fysioterapeut at hun skulle dra skuldrene bakover. «Idioti» er den adekvate beskrivelsen av en slik framgangsmåte).

Ønsket om å korrigere skulderbladets posisjon kan til og med være feil i utgangspunktet. Som nevnt har skulderbladet en rundt form for at det skal kunne gli omkring på den runde flaten som ribbeina danner. I tillegg er flaten som utgjør leddet mot overarmen, «glenoid fossa» orientert litt forover. Når noen synes de har skuldrene for langt fram kan det være at de har feil oppfatning om hva som er naturlig posisjon for skulderbladet.

Mobilitet og stabilitet

Skulderen med kragebein og skulderblad er utformet for å gi maksimal bevegelighet. Skulderbladets evne til å gli over et stort område av brystkassa gjør at du kan nå både høyt og lavt og langt fram med hånda. Det er også lett å se at skulderbladet har den formen det har for å gi feste til muskler.

Det er grovt sett to grupper av muskler festet til skulderbladet. Noen muskler beveger armen, andre stabiliserer skulderen når armen brukes og sørger for støtdemping og kraftoverføring mellom kroppen og armen.

Hvis du for eksempel lar deg falle mot en vegg og tar deg for med hendene, vil du automatisk aktivere noen av støttemusklene rundt skulderbladet (blant andre pectoralis minor og serratus anterrior). Om du løfter en stol fra gulvet bruker du andre støttemuskler. Om du bøyer deg ned og tar tak i stolsetet når du løfter, kan du se hva som skjer om du lar skuldrene kollapse når du holder vekta av stolen. Da ser du resultatet av noe av jobben som skulderbladsmuskulaturen gjør. Om det ikke gjør noen forskjell å la skuldrene kollapset var de antagelig kollapset allerede da du tok tak i stolen. Ryggsøyla var ganske sikkert kollapset også.

Skuldersmerter

Mange mennesker, særlig de som har en jobb der de sitter foran en datamaskin hele dagen, har problemer i skuldrene. Et vanlig problem er å ha stive og ømme muskler rundt skulderbladet. Selv fysisk lette oppgaver krever at skuldermusklene gjør en aktiv jobb med å stabilisere. Men lette jobber med små bevegelser blir ofte statiske. Musklene stivner og blir etterhvert ømme. Merkelig nok ser jeg ofte at høyrehendte får vondt i den venstre skulderen. Det kan tyde på at det ikke bare er jobben som har skylda, men at smertene skyldes feil og unødvendig muskelaktivering.

De aller færreste som jobber med datamaskiner har en teknikk som er god. Sammenlignet med pianister som utfører bevegelser som ligner, har de fleste elendig teknikk. Bruken av armene og fingrene er en ting, det underliggende problemet er manglende koordinasjon av hodet, nakken, ryggen og beina. God teknikk må bygges på et fundament.

Men vi er ikke skapt for å sitte stille foran en datamaskin, og selv med god teknikk kan det bli for mye for skuldermusklene. For å løse opp er det fint å bevege på armene, strekke dem over hodet og gjøre store bevegelse som får skulderbladet til å ta seg en runde slik at musklene får variasjon. Dessverre er dette ofte bevegelser som blir del av problemet og ikke løsningen. Bare for noen dager siden møtte jeg en person som klagde over stive skuldre og som beveget armene for å løse opp. Men vedkommende strammet noe grusomt i armene og holdt dem helt stive. Skulderbladsmusklene er armens lydige tjenere og når armen blir holdt stiv og stram er det et signal til skuldermusklene om at her er det nødvendig å stramme opp. Selv dårlige bevegelser føles godt når noe er stivt, derfor merkes ikke de uheldige konsekvensene.

Hvordan utføre slike «pausebevegelser» er et tema som går igjen i Alexanderteknikk-timene. Et annet tema er hvordan gjøre styrkeøvelser. Forskning har vist at styrkeøvelser har god effekt på skulderproblemer relatert til statisk arbeid. Dette er ganske innlysende fordi skulderbladsmusklene elsker å få gjøre en skikkelig jobb, i det minst noen ganger i løpet av uka. Styrkeøvelser for skuldrene bør være mest mulig naturlige og funksjonelle, dvs. ved å ta belastning gjennom hendene. Om du gjør styrkeøvelser vil Alexanderteknikkens konsept om «retninger» være mer nyttig jo mer kraft du bruker.

Retninger

De grunnleggende «retningene» å tenke i Alexanderteknikken er: å la nakken være fri, la hodet gå fram og opp og la ryggen bli lengre og bredere. Retningene innvirker på koordinasjonen av hodet, nakken og ryggen, som på sin side er grunnlaget for at skulderbladene er godt integrert i resten av systemet.

I tillegg har vi noen «retninger» eller instruksjoner som går mer direkte på skuldrene, f.eks. «la skuldrene være brede», som er beslektet med «bredde» i ryggen. En annen variant av bredde over skuldrene er å tenke seg lengde langs kragebeinet. Som nevnt i forrige artikkel peker kragebeina i den retningen du vil skuldrene skal få lov å gå i.

En annen idé er å tenke seg at toppen av overarmene kan gå fra hverandre. Hvorfor dette er en god tanke har en naturlig anatomisk årsak som jeg skal komme tilbake til i neste artikkel om skjelettet. 

Du kan også tenke helt konkret i forhold til skulderbladene. «Coracoid process» eller ravnenebbet, den fingerformede tappen som stikker ut innenfor overarmen og like under kragebeinet, er som nevnt tidligere feste for den lille brystmuskelen (pectoralis minor). Når denne muskelen er for stram er skuldren dradd forover og innover. Samme sted er også feste for en del av biceps (som har to deler som navnet indikerer). Biceps er en muskel som lett blir overaktivert og som er med på å dra overarm og skulder inn mot kroppen. Dette er fleksjonsmuskulatur som vi gjerne kan bruke mindre av. Har du en idé om hvor «ravnenebbene» er kan du tenke deg at de går fra hverandre slik at du unngår å krympe på forsiden av kroppen når du f.eks bruker armene.

Du kan altså tenke retning for skuldrene på ulike måter, men min erfaring er at i praktiske situasjoner er det beste å bare glemme skuldrene. Hånden er den «smarte» delen av systemet. Det som skjer i skulderblad og skuldermuskler kan trygt overlates til automatikken om den generelle koordinasjonen (av hode, nakke og rygg) er god.

Tenk at du har lengde fra fingertuppene, som leder bevegelsen, til nederst i ryggen (f.eks. bekken eller korsbein). Skulderbladet blir et ledd i denne lenken og vil bevege seg naturlig og harmonisk med resten så lenge du ikke gjør noe unødvendig. Glem skulderen.

Aktiv hvile

Musklene rundt skulderbladene er tildels «holdningsmuskler». Det vil si at de er muskler som må ha en viss grad av aktivitet hele tiden. Derfor kan det være like galt å la skuldrene kollapse som å dra dem opp til ørene. At de er muskler som må ha noe tonus, akkurat som nakkemusklene som balanserer hodet, gjør at det både er veldig lett å legge seg til mer spenning i dette området enn nødvendig, og at det er tilsvarende vanskelig å vite at man spenner, eller å bli kvitt den unødvendige spenningen.

Den enkleste og beste måten å gi slipp på unødvendig spenning i skuldrene er å legge seg ned i «aktiv hvilestilling». Du ligger på et fast underlag, som gjør det lettere å oppdage og gi slipp på unødvendig spenninger som du holder på. Hodet er støttet opp av noen bøker slik at ryggsøyla er i nøytral posisjon. Armene er lett bøyd og hendene plassert på kroppen slik at leddene er i midtposisjon. Situasjonen er ideel for å kunne la skuldrene frigjøres. Det vil skje helt av seg selv om du lar det skje.

Mens du ligger i aktiv hvilestilling kan du også bli mer kjent med skulderbladene dine. Du vil antagelig kjenne dem fordi du mest sannsynlig ligger på en del av dem. Om du har for vane å dra skuldrene forover, vil skulderbladene falle noe ned mot bordet og bevege seg mot hverandre. De beveger seg mer mot baksiden av den sylinderformede brystkassa. Det kan virke selvmotsigende, men dette er også å ha «bredde» over skuldrene fordi skuldrene er friere og du presser brystkassa mindre sammen. Når du reiser deg opp igjen vil skuldrebladene være nærmere der de ønsker å være.

Hvor har du skulderbladene akkurat nå?

Har du en klar forestilling om form og posisjon, og tror du at den stemmer? Vet du hvor hjørnene på skulderbladet er, orienteringen av skulderleddet og hvor du har «coracoid process»?

Om du vet hvor skulderbladene dine er, men synes de burde vært i en annen posisjon, glem posisjon og sørg heller for å koordinere bevegelsene best mulig. Skulderbladene vil ende opp der de har behov for å være. Større bevissthet om skulderbladet vil på sin side gjøre at du bruker hele armen på en bedre måte.

Relaterte blogginnlegg:

Kragebeinet 

Skuldermyter

Lenker:

Store norske leksiskon:

https://sml.snl.no/skulderblad

Foto av skjelettmodell som viser coracoid eller «ravnenebbet»:

https://rehabmemos.files.wordpress.com/2013/03/coracoid.jpg

Illustrasjon som viser forbindelsen mellom skulderblad og overarm (glenoid fossa):

https://osteopathysingapore.files.wordpress.com/2015/04/articular-cartilage.jpg

Foto av skulderbladknokkel fra flere vinkler:

https://classconnection.s3.amazonaws.com/2/flashcards/796002/jpg/glenoid_cavity1317857553155.jpg

Illustrasjon av skulderbladet forfra og bakfra med navn på de ulike delene:

http://www.eorthopod.com/images/ContentImages/shoulder/shoulder_cuff_tear_arthropathy/shoulder_cuff_tear_arthropathy_anat03.jpg

Foto av skjelett hvor skulderkammen er avmerket:

http://www2.victoriacollege.edu/dept/bio/Pig/HumanSkeleton/webpages/scapspine2.jpg

10 min video med anatom som forklarer oppbygningen av skulderbladet.

Human Anatomy Video: Scapula

7 min animasjon som viser de ulike bevegelsene av skulderbladet:

Movements of the Scapula

1 min animasjon som viser bevegelsene til skulderbladet og blant annet hva som skjer når du synker sammen i overkroppen: Scapular movement

En første øvelse

Jeg skrev i blogginnlegget om «Øvelser» at det er vanlig å si at vi ikke har øvelser i Alexanderteknikken, men at dette ikke er helt riktig. Det finnes noen typiske «Alexanderteknikk-øvelser». En av dem er å ligge i «aktiv hvilestilling». Dessuten kan hva som helst brukes som øvelse i Alexanderteknikken.

Når noen har sin første time hender det jeg får spørsmål om hva de skal øve på. Noen ganger er aktivitetene den første timen ganske enkle, som for eksempel å sette seg ned og reise seg fra en stol. Om eleven spør om dette er noe han/hun bør øve på hjemme er svaret nei.

Hva er det så eleven kan øve på?

Inkluderende oppmerksomhet

Generelt er det behov for nye elever å bli vant til å være litt mer oppmerksom. Det er behov for å utvide oppmerksomheten og ta inn det som skjer i nakke og rygg, ikke bare det som skjer på forsiden av kroppen. Til å begynne med kan dette virke vanskelig fordi folk flest forbinder oppmerksomhet med det å fokusere og «konsentrere seg». 

Å utvide oppmerksomhetsfeltet fungerer annerledes. Det er den samme form for oppmerksomhet du bruker når du kjører bil og er oppmerksom på trafikkbildet mens du kjører. En musiker er på samme måte oppmerksom på sine kolleger når de spiller sammen, og fotballspillere er oppmerksomme på ballen og bevegelsene til de andre på banen.

Oppmerksomheten vi er ute etter er altså ikke noe mystisk eller noe som er vanskelig å oppnå, men en helt vanlig funksjon bare anvendt på en bevisst måte.

Grunnleggende struktur

Det som er gjennomgående i hvordan vi bruker oppmerksomheten i Alexanderteknikken er at oppmerksomheten alltid inkluderer deg selv. Ikke bare det. Det er du som alltid er i sentrum. 

Som et hjelpemiddel til å bli mer oppmerksom på deg selv er det nyttig å bli bedre kjent med din anatomiske struktur. Det er spesielt nyttig å bli mer bevisst på hvor leddene er, fordi det er der bevegelsene foregår. Siden hodet er den viktigste delen av kroppen begynner vi med leddet mellom hodet og nakken. De færreste vet hvor det er. (Om du ikke allerede vet det kan du lese om det i dette blogginnlegget). Du kan ikke føle hode-nakke-leddet, men det er alltid mulig å få en klarere idé om hvor du har det.

Å bli kjent med leddet mellom hode og nakke har flere funksjoner. For det første er feil bruk av kroppen vanligvis knyttet til feiloppfatning av kroppens struktur. Ved å lære sin egen kropp å kjenne, og spesielt skjelettet, ryddes mulige misoppfatninger av veien. For det andre er hodet den ledende del av kroppen hvor de aller fleste viktige ting foregår. Er du oppmerksom på hva du gjør med hodet er du oppmerksom på deg selv. Dermed kan du få bedre kontroll med hva du gjør.

For det tredje er kjennskap til hode-nakke-leddet første steg på veien til å bli bedre kjent med hvordan hele kroppen fungerer som ett system. Det er litt som å lære seg de første tonene i skalaen når du spiller et instrument. Det er grunnlaget du bygger videre på.

Normal aktivitet

Et annet kjennetegn ved bruken av oppmerksomhet i Alexanderteknikken er at det aldri handler om å «kjenne etter». Med «kjenne etter» mener jeg når du fokuserer på ett punkt og stenger andre ting ute, ofte ved å gjøre noe unødvendig og aktivt i forsøket på å føle. Som regel vil det inkludere å holde pusten og bli fjern i blikket. Hvis du må lukke øynene for å være oppmerksom på kroppen eller en del av kroppen, så er det en klar indikasjon på at du bruker feil form og grad av oppmerksomhet.

En annen indikasjon er om du må være helt i ro for å kunne være oppmerksom. Derfor er det essensielt helt fra begynnelsen å ta med seg den inkluderende oppmerksomheten om hode-nakke-leddet inn i bevegelsene du gjør. Oppmerksomheten om hode-nakke-leddet skal være så liten og så lett at du kan være oppmerksom både på nakken og på omgivelsene dine samtidig som du er i bevegelse.

Den enkleste og beste form for aktivitet å begynne med, som en øvelse, er å gå. Å gå er en funksjon som i stor grad er innebygd i vår fysiologi og som i stor grad foregår automatisk. Å gå går bokstavelig talt av seg selv. Skal du bare fra A til B har du alltids noen hjerneceller ledige til å bruke på å være bittelitt oppmerksom på nakke og rygg.

Lengde og avstand

Når du vet hvor leddet mellom hodet og nakken er har du en klarer forestilling om hva som er hodet (og hva som er nakke). En variant av å tenke på nakkeleddet når du er i bevegelse er være oppmerksom på hvor hodet ditt er. Du vet selvsagt hvor hodet ditt er, men få er bevisst på hvilken rolle hodet i realiteten har for organiseringen av oppmerksomheten. I oppmerksomhetsøvelser brukes ofte pusten eller en ekstern aktivitet eller et objekt, eller man «kjenner etter» i kroppen. Men for hjernen er hodet viktigst. Her har du innflytelsesrike funksjoner som syn, hørsel og pust, (du puster på en måte gjennom hodet); og her har du også hjernen selv som organiserer kroppen etter hvor hodet er.

Du kan tenke på hvor hodet ditt er i forhold til omgivelsene, og hvor det er i forhold til resten av kroppen. For eksempel kan du være oppmerksom på avstanden mellom hodet og bekkenet eller mellom hodet og føttene. På den måten får du en opplevelse av lengden av kroppen Dette er en første øvelse i det som i Alexanderteknikken kalles å «tenke retning».

Hensikten med å ha bevissthet om lengde er at alle former for det vi kan beskrive som feil bruk av kroppen innebærer at vi gjør kroppen kortere. Enten presser vi oss sammen, komprimerer og skviser oss selv, eller vi synker sammen og kollapser. Det veldig enkle grepet å ha oppmerksomhet om lengde kan være nok til at du unngår sammenpressing eller kollaps. Jeg ser igjen og igjen i undervisningen hvordan dette totalt kan forandre kvaliteten på bevegelser.

For nybegynnere er problemet ofte at observasjonsevnen ikke er godt nok utviklet til at de legger merke til at måten de tenker på har effekt på bevegelsene de gjør. På mange måter er det like greit fordi det kan være fristende å bli for opptatt av effekten. Effekten er resultatet av en tankeprosess og kan bare oppnås indirekte. Den er ikke noe som kan «gjøres».

Oppmerksomheten om lengde gjør at eleven etterhvert blir mer og mer bevisst på når bevegelser utføres på en slik måte at han/hun blir «kortere». Dette er første steg til å gjøre noe med problemet og oppnå friere bevegelser.

Øvelse eller eksperiment

En første «øvelse» jeg gir Alexanderteknikk-elever er altså at de har en tanke om hvor hode-nakke-leddet er mens de er i bevegelse, gjerne mens de er ute og går. De kan også tenke på hvor hodet er, eller på lengden av kroppen, (eller ryggsøyla). Etterhvert blir det naturlig å ha denne formen for oppmerksomhet også når de gjør andre aktiviteter. Det kan sammenlignes med skalaøvelser du gjør når du lærer å spille et instrument. Øvelsene begynner med det aller enkleste og blir gradvis mer avanserte og komplekse.

Men øving er farlig. Det er noe alle musikere vet. Problemet med øvelser er at du gjerne gjør samme ting på nøyaktig samme måte mange ganger. Da øver du både på det du gjør bra og det du gjør dårlig. Du trener på dine feil. Derfor skal Alexanderteknikk-øvelser ikke gjøres som vanlige øvelser, men som eksperimenter. Når du gjør et eksperiment vet du ikke hva utfallet blir. Du må være forberedt på at hva som helst kan skje.

Å forske er mer spennende enn å øve. Med Alexanderteknikkens prinsipper som arbeidsredskap kan jeg love deg at du vil gjøre mange fantastiske oppdagelser.

Relaterte blogginnlegg:

Øvelser

Exercise or experiment

Kunsten å gå

Hvor er du?

Hoppfenomenet ingen kan forklare

For en tid tilbake hadde NRK en artikkel på sine nettsider om hoppfenomenet ingen kan forklare. Artikkelen handler om hvordan skihoppere kan miste formen og ha vanskelig med å komme tilbake igjen. Jeg tror fenomenet ikke er så uforklarlig som det hevdes.

Automatisering og fleksibilitet

Skihoppere utøver en sport som avhenger av stor grad av automatisering av bevegelser. Satsen, den avgjørende fasen av hoppet, skjer i løpet av brøkdelen av et sekund. Da skal mest mulig kraft gå i riktig retning. Samtidig som bevegelsen er automatisert må det være et visst element av fleksibilitet i teknikken fordi hastighet og vind kan variere, og hoppbakker varierer i utforming. Satsen avhenger i sin tur av hva som skjer i tilløpet hvor hopperen møter de samme utfordringene når det gjelder automatisering og fleksibilitet, men hvor han (eller hun) tross alt har noe bedre tid. I tilløpet må hopperen være i balanse hele veien selv når vinkelen og trykket under skiene endrer seg. Det betyr at det må skje en mengde små og store justeringer i kroppen selv om posisjonen er den samme. I det hele tatt er det snakk om bevegelsesferdighet på et svært høyt plan.

Som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan vi lære feil når vi lærer en ferdighet. Vi stopper heller ikke å lære etter at ferdigheten er innøvd. Vi lærer hele tiden. Det er både vår styrke og vår svakhet. Vi kan lære oss uvaner og da mister vi noe av den fleksibiliteten som skihopperen er så avhengig av.

Propriosepsjon og feilsansing

At vi lærer oss uvaner er lett å se. Bare se på hvordan folk flest står sammenlignet med et barn på tre år. Noen som ikke står helt oppreist er kanskje bevisst på at de har «dårlig holdning», men de er neppe i stand til å ha «korrekt holdning» uten å se seg i speilet. For å oppnå «korrekt» holdning vil de bruke feil muskler, blant annet fordi holdningen de vil oppnå er ulik den vante og de vet derfor ikke hvordan «korrekt» holdning vil kjennes.

Dette er noe vi rett som det er ser i Alexanderteknikk-timer. Læreren justerer elevens balanse. Eleven er mer oppreist og har bedre «holdning» men sier det føles som om han/hun lener seg forover eller bakover. Vi kaller dette «feilsansing». Det vante føles riktig selv om det er feil, det uvante føles feil selv om det er riktig. Vaner (eller uvaner) kan derfor være rusk i det proprioseptive maskineriet og du kan ikke lenger være sikkert på om du gjør det du tror du gjør. For en skihopper på vei ned unnarennet i nærmere hundre km i timen vil selv en ørliten grad av feilsansing kunne bety total fiasko.

Prøve for hardt

I NRK-artikkelen nevnes problemet med å prøve for hardt og at hopperen dermed overstyrer prosesser som må skje automatisk. Det kan diskuteres om det å prøve for hardt er årsaken til hopperens vanskeligheter eller bare en konsekvens. Men det er i alle fall årsaken til at hopperen ikke finner tilbake til formen. Når du prøver for hardt forsøker du til å få til det du tror er riktig, dvs hva som er riktig i forhold til en kroppsfølelse som kanskje er bittelitt feil.

Å prøve for hardt er det vi i Alexanderteknikken kaller «end-gaining». Det er når du forsøker å oppnå noe uten å ta hensyn til de nødvendige stegene du må gjennomføre for å komme dit.

Som Alexander sa det: «Trying is only emphasizing the thing we know already» (Alexander 2000, s 21).

Hva bør hopperen som er ute av form gjøre?

En ny plan

Aller først må hopperen gi opp forsøket på å hoppe bra. Han (eller hun) må tillate seg muligheten til å hoppe dårlig. Siden hopperen er ute av form og allerede hopper dårlig burde det i utgangspunktet ikke være så vanskelig, men er lettere sagt enn gjort.

Bruker vi en enkel stimulus-responsmodell kan vi si at ønsket om å hoppe bra er den vanemessige responsen på tanken på å hoppe på ski. Siden skihoppingen ikke fungerer kan vi også slå fast at denne responsen ikke er tilfredsstillende. Hopperen må derfor gi opp, eller la være å reagere på, ønsket om å hoppe bra for å gi seg selv muligheten til å gjøre ting på en ny måte.

Neste steg er å reorganisere og forbedre koordinasjonen i muskel-skjelettsystemet gjennom det vi i Alexanderteknikken beskriver som å «tenke retning». Denne reorganiseringen har en dobbel hensikt. Den innebærer både mer effektiv bruk av krefter, og økt følsomhet i muskulaturen.

Tredje og siste steg er å gjennomføre den praktiske oppgaven, dvs å hoppe på ski, med forbedret koordinasjon.

Det sier seg selv at dette ikke er en plan du forsøker å implementere mens du suser ned unnarennet i hundre km i timen. Du forsøker noe enklere først.

Generell koordinasjon

I Alexanderteknikk-undervisningen begynner vi gjerne med helt enkle, dagligdagse bevegelser, som det å sette seg og reise seg. Kritikere av tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning har med rette påpekt at dette ikke nødvendigvis er den mest interessante eller hensiktsmessige aktivitet å basere undervisningen på. Men i tilfellet med skihoppere er det å sette seg og reise seg fullstendig relevant. (Å sette seg på huk er selvfølgelig også et aktuelt alternativ).

Bevegelsen opp fra sittende har likhetstrekk med satsen på hoppet, men er en enklere og dagligdags bevegelse. Utfordringen det er å bryte et vanemønster er den samme siden det å sette seg og reise seg er noe vi gjør hele tiden og dermed «øver» mye på. Utøveren må forholde seg til intensjonen om å reise seg på samme måte som med ønsket om «å hoppe bra på ski».

Å ha god koordinasjon og effektiv kroppsbruk i dagligdagse bevegelser blir grunnlaget for å gjennomføre god hoppteknikk. Muskel-skjelettsystemet skihopperen bruke i sin daglige bevegelser er det samme som han/hun bruker i bakken, og prinsippene for god koordinasjon er de samme. Hvor effektivt du organiserer deg i forhold til tyngdekrafta er alltid grunnlaget. Forenklet sagt vil god koordinasjon være kjennetegnet av at kroppen har en tendens til å ekspandere som respons på økt muskelaktivitet. Den generelle forbedringen av koordinasjon tar utøveren så med seg inn i sin spesialiserte aktivitet.

Å forbedre koordinasjonen generelt avhenger blant annet av å vite mer om hvordan kroppen er ment å fungere. Jeg har ofte lurt på hva gutta på hopplandslaget vet om god koordinasjon når jeg ser dem sitte og vente i toppen av tårnet. Ikke det at de må være godt koordinert der og da, det er jo i hoppet det gjelder, men jeg har lurt på om de er i stand til å balansere på sitteknutene like godt som de kan balansere i hoppskoa.

Dette er forøvrig ganske typisk blant toppidrettsutøvere. Roger Federer er et godt eksempel. Han beveger seg som en akrobat på tennisbana men kollapser som en sekk i stolen på pressekonferansen. Jeg mener ikke at hoppgutta i tårnet må sitte pent rett opp og ned når de venter. Å prøve å sitte «riktig» vil være like destruktivt som å forsøke å hoppe «bra». Men generelt er det slik at det du trener på blir du flinkere til, og er du generelt diskoordinert til daglig vil du trene på dårlig koordinasjon som kanskje vil smitte over på koordinasjonen i hoppbakken. Idrettsutøvere på toppnivå har som oftest en kroppsbevissthet langt høyere enn gjennomsnittet. Men det betyr ikke nødvendigvis at de alltid er klar over hva de gjør.

Arbeidsoppgavene

Når god koordinasjon skal gjennomføres i hoppbakken konvergerer Alexanderteknikk og hoppteknikk. Målet er det samme: effektiv bruk av kraft. Middelet er velkjent blant toppidrettsutøvere: å fokusere på arbeidsoppgavene. I Alexanderteknikken kaller vi det å fokusere på «the means-whereby». Alexander skrev i The Use of the Self: 

«It is not the degree of 'willing' or 'trying', but the way in which the energy is directed, that is going to make the 'willing' or 'trying' effective» (Alexander 1985, s. 62).

Hva som er konstruktivt og hensiktsmessig arbeidsoppgave under hoppet vil være individuelt. Her må hopptrenerens ekspertise overta. Alexanderteknikken ligger i bakgrunnen og gir utøveren evnen til å «oversette» trenerens instruksjoner slik at de samsvarer med god koordinasjon. I denne forbindelse fungerer Alexanderteknikkens ideer først og fremst preventivt slik at utøveren kan la være å prøve «å hoppe bra», fokusere på arbeidsoppgaven, og overlate resten til automatikken.

Vindkast over kulen

Artikkelen nevner følelsesmessige problemer og ruskevær i privatlivet som mulig årsak til manglende form hos hoppere. Det kan helt sikkert være tilfelle i en sport hvor det mentale fokuset er så avgjørende. Trivsel er en forutsetning. På den annen side blir du ikke en god skihopper bare ved å være lykkelig. Årsaken til manglende resultater må søkes i det konkret hopptekniske og hopperens måte å gjøre ting på.

Vi som svever på andre måter

Du tror kanskje at dette blogginnlegget handler bare om sport. Du tar feil. Grunnleggende sett har skihoppere som mister formen samme problem som mange av dem som sliter med ulike muskel-skjelettplager. Selv når plagene er en følge av skader eller overbelastning kan det være omorganisering av muskelsystemet og bedring av generell koordinasjon som skal til for å komme ut av sporet du er kommet inn i.

Problemet skihopperen møter er også det samme som møter andre som er helt avhengige av kvaliteten på bevegelser. Det gjelder for eksempel alle slags utøvende kunstnere, som skuespillere, musikere og dansere. De kan også kjøre seg inn i et mønster som gjør at de mister spontaniteten eller som gjør at de pådrar seg skader.

Mange vil hevde at skihoppere også er utøvende kunstnere. Hoppsporten har et estetisk element. De får jo til og med stilkarakterer. Du behøver ikke å ha greie på hoppsport for å synes at det var en estetisk nytelse å se Prevc vinne VM i skiflyging. De norske hopperne gjorde det bra, men det var kvalitetsforskjell mellom Prevc og Gangnes som kom på andreplass . Satsbevegelsen til Gangnes er mindre effektiv, noe du lett ser på hva han gjør med armene. (Du kan se Prevc og Gangnes hoppe 56 min ut i denne videoen fra VM-konkurransen).

Tåke

De norske hopperne har gjort det bra i år, med blant annet lagmedalje i VM i skiflyging. Men som NRK-artikkelen påpeker er det ikke alle som gjorde det bra ifjor som gjør det bra i år. Som jeg har prøvd å vise her kan svingningene i prestasjonene ha helt naturlige og forklarlige årsaker. Vi kan si at de har fått tåke i teknikken. I morgen er det Holmenkollsøndag og hopprenn. Vi får håpe tåka letter og at det svinger av prestasjonene.

Relaterte blogginnlegg:

Skihopping

Litteratur: 

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, Frederick Matthias. 2000. Aphorisms. Mouritz.