Nye elever

Under koronapandemien har det vært mindre enn vanlig for meg å gjøre som Alexanderteknikk-lærer. Jeg har noen få elever som har kommet regelmessig hver uke. Etter jul begynte interessen å ta seg opp litt etter litt. Både gamle og nye elever tok kontakt. Jeg hadde ikke gitt time til nye elever siden tidlig på høsten. Det ble en stor kontrast til de erfarne elevene jeg hadde undervist i mellomtiden. Det fikk meg til å reflektere over hva det er som er spesielt med å gi time til helt nye elever. 

Individuell tenkemåte

Det aller mest interessante med å ha nye elever er at ingen tenker på helt samme måte. Vi har ulike kropper og ulike erfaringer, ulik kunnskap og ulike interesser, dermed opplever og tolker vi inntrykk ulikt. Framgangsmåten som gir god læring for noen elever fungerer kanskje overhodet ikke for andre. 

Å finne ut hvordan en person tenker og opplever seg selv og verden, og tilpasse undervisningen til det, er noe av det mest utfordrende og spennende ved å være Alexanderteknikk-lærer. 

Denne utfordringen blir ikke helt borte selv om en elev har hatt mange mange timer, men det er aller mest påtagelig i de første timene. 

Stål og betong

Da jeg hadde nye elever i februar hadde det som gått flere måneder siden forrige gang jeg hadde lagt hånden på en ny elev. I flere måneder hadde jeg kun jobbet med ganske erfarne elever som er i stand til å bruke teknikken på egen hånd. 

Det var slående hvor annerledes kroppene til de nye elevene var. De var veldig anspente. Det var som å jobbe med stål og betong sammenlignet med myk leire. Men dette var bare helt til å begynne med. I løpet av et par uker endret det seg. Det ytterste skallet av spenninger smelter raskt bort. En så enkel ting som at eleven legger seg regelmessig ned i aktiv hvile-stilling noen minutter hver dag kan gjøre en stor forskjell. Etter enda noen uker begynner de nye elevens kropper å bli mer dynamiske, de livner til.

Å ha nye elever kan vise tydelig hvor nyttig Alexanderteknikken kan være, og hvor stor forskjell teknikken gjør.  Det er også tankevekkende at folk kan gå rundt med så mye spenninger uten å være klar over det.

Alltid hyggelig

Den tredje tingen som slo meg når jeg begynte med nye elever igjen var hvor hyggelig mennesker er. Unntakene finnes jo, men de er uhyre sjeldne. Det er alltid koselig å komme i kontakt med nye elever. De er alltid, nesten uten unntak, hyggelige mennesker. 

Nå før påske stengte Oslo ned igjen. På en måte er vi tilbake til samme situasjon som for et år side. En forskjell er at i denne omgang ble ikke en-til-en tjenester som frisører og fysioterapeuter stengt. Det betyr at vi Alexanderteknikk-lærere holder åpent.

Men med tanke på smittesituasjonen utsatte jeg å ta inn nye elever.  Jeg håper å kunne gi timer til nye elever etter påske og utover våren.  

Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt!

God påske!

Relaterte blogginnlegg

Å være nybegynner

Mine første Alexanderteknikk-timer

 I disse dager er det tretti år siden jeg hadde mine første alexandertimer. Det er ingen overdrivelse at timene forandret livet mitt. 

Jeg hadde hørt om Alexanderteknikken noen år tidligere. Første gangen tror jeg var i en artikkel i kveldsutgaven av Aftenposten i 1988. Det var et intervju med Nigel Hornby som skulle bli min første Alexanderteknikk-lærer. Av en eller annen grunn gjorde intervjuet inntrykk på meg. Jeg studerte musikk og spilte fiolin og var opptatt av å kunne koordinere og kontrollere bevegelser. I artikkelen i Aftenposten ble det sagt at balansen av hodet hadde stor innflytelse på kroppens bevegelser. Det hadde jeg aldri tenkt over. 

Året etter leste jeg Tension in the Performance of Music. I boken er det en artikkel av Alexanderteknikk-lærer og pianist Nelly Ben-Or, «The Alexander Technique and Performance». Der leste jeg om «primary control» - hvordan forholdet mellom hode, nakke og rygg påvirker funksjon og bevegelse. 

Så, i 1990 begynte en medstudent på Barratt Due med Alexanderteknikk-timer. Han spilte fløyte og hadde fått vondt i armene. Han fortalte begeistret om timene. Nå ble jeg enda mer interessert. Jeg gikk rett på Deichman bibliotek og lånte ei bok om Alexanderteknikken. Boka var Body Learning av Michael Gelb. Den er ei god introduksjonsbok. Jeg tror jeg begynte å skjønne prinsippene for teknikken. 

Det jeg ikke forstod var hvordan Alexanderteknikken ville fungere i praksis, hva den ville ha å si for meg. Men jeg innså at jeg ikke kunne lære teknikken fra ei bok. Jeg måtte finne en lærer.
Min historie er egentlig ganske typisk. Det tar gjerne flere år fra noen hører om Alexanderteknikken til de kommer så langt som til å ta timer. 

De første timene

Det jeg husker best fra de første timene var hvor avspent jeg ble, men samtidig hvor lett og bevegelig. Jeg svevde når jeg gikk. Til å begynne med hadde jeg to timer i uken. Etter et par uker begynte jeg å innse hvor fryktelig anspent jeg egentlig var. Det var en tankevekker. Jeg hadde gjort avspenningsøvelser daglig i årevis og trodde jeg hadde rimelig kontroll på hva jeg gjorde.

Det kan oppleves som et paradoks. Du blir mer avspent, men av den grunn blir du også mer følsom for spenninger. «I feel like an invalid», utbrøt jeg en gang i en time. Nigel svarte, mest på spøk: «Oh, but you are». Forbedringspotensialet var stort. 

Jeg husker det gjorde stor forskjell å begynne å tenke på at jeg hadde ei ryggsøyle. Ryggsøyla kan vi ikke kjenne direkte. Men bevisstheten om hvor den var, hvor lang den var, gjorde at jeg begynte å bli oppmerksom på hva jeg gjorde med meg selv. Jeg ble generelt mer oppmerksom og våken. 

Jeg ble også mer oppmerksom på når jeg var trøtt. Jeg tror dette har å gjøre med at jeg var mer avspent. Hvis du har mindre spenning i nakken og holder mindre fast på hodet til daglig vil du lettere merke når du har lyst til å duppe av. Fordelen var at jeg ble flinkere til å ta pauser når jeg trengte det. Dermed kunne jeg jobbe mer effektivt.

Etter omtrent ti timer la jeg merke til endringer i fiolinspillet. Forholdet til instrumentet føltes nærmere og mer intimt etter hvert som jeg ble mykere i kroppen. Klangen ble friere. 

Jeg tror jeg hadde bare én time med instrumentet i løpet av de første månedene. I denne fasen gjorde jeg ikke noe bevisst arbeid for å integrere teknikken i fiolinspillet. Forbedringene skjedde av seg selv. Hadde jeg hatt flere timer med instrumentet kunne jeg kanskje gjort mer. 

Etter tretti år er det begrenset hvor mye jeg husker. Jeg gjorde dessverre ikke notater fra de første timene. Jeg kan huske Nigel fortalte om hvor mye et hode veier, og så sa han at han hadde et hode i rommet ved siden av. Han gikk ut mens jeg ble sittende å lure på hva han hadde å vise fram. Til min lettelse kom Nigel tilbake med en stor stein med vekt tilsvarende hodet til et menneske.  

Jeg husker også en time der jeg følte jeg stod bakoverlent. Jeg nevnte det for Nigel. Han ba meg ta en kikk i speilet ved siden av meg. Jeg kunne se at jeg stod helt rett opp og ned. Sannsynligvis var jeg så vant til å synke sammen at jeg hadde feil oppfatning om hva det vil si å stå rett. 

Jeg opplevde flere fysiske forandringer da jeg begynte med Alexanderteknikken. Ei jakke jeg pleide å bruke ofte, og som jeg hadde hatt i flere år, ble for trang over skuldrene. Jeg har en tvillingbror. Vi er omtrent like høye, men han hadde pleid å være et par centimeter høyere enn meg. En gang vi målte viste det seg at jeg var høyere enn ham. Det gjorde forskjell at jeg hadde sluttet å trykke meg sammen. 

Misforståelser

I denne første tiden hadde jeg egentlig ikke veldig god forståelse for det vi kaller «directions», å tenke retning. Jeg tenkte mest på nakken, å ikke spenne nakken, eller å ha en «fri» nakke; det vil si - egentlig tenkte jeg mest på å slappe av. Å slappe av er ikke er det samme som å tenke retning.  Avspenning kan være en konsekvens av å tenke retning. Jeg hadde gjort avspenningsøvelser i så mange år at det påvirket sterkt hvordan jeg tenkte. 

Jeg følte jeg hadde god nytte av å ligge i semisupine eller «aktiv hvilestilling». Det var noe jeg kunne gjøre uten å vite eller kunne så mye. Men kanskje også dette ble for mye avspenningsøvelse og ikke så konstruktivt som det kunne har vært. 

Jeg begikk også den andre vanlige feilen, å tenke i form av «riktig» posisjon. Jeg hadde etter hvert forstått at det som kalles «primary control» ikke handlet om riktig posisjon av hodet, at det var noe mer subtilt og dynamisk. Men jeg husker godt at jeg tenkte mye på å sitte rett. Som nevnt gjorde det stor forskjell for meg å bli bevisst på at jeg hadde ei ryggsøyle. Det gav meg en slags forståelse for konseptet om å ha lengde. Men jeg hadde ikke kommet så langt at jeg forstod dynamikken i kurvene i ryggsøyla. 
Jeg tenkte mest på å være rett og forsøkte å sitte rett opp og ned selv i den mykeste sofa. Det tyder på en snever forståelse av teknikken og lite fleksibilitet i anvendelsen. 

Oase

På tross av min begrensede forståelse av Alexanderteknikken hadde jeg stor nytte av den. Jeg begynte å gradvis å oppdage meg selv, oppdage at det fantes flere muligheter, og ikke minst utviklingsmuligheter. 

Å komme inn i Nigels undervisningsrom var som å komme til en oase der det alltid var tid nok, tid til å oppdage de små øyeblikkene der du kan velge å reagere eller ikke. Det var som å få et glimt inn i en annen verden, en kontrast til verden utenfor og til musikkstudiet der vi måtte prestere hele tiden. 

Nigels følsomme hender kjentes uendelig store. Det var som de visste akkurat hvor jeg holdt fast på spenning jeg ikke trengte. De fortalte meg om meg selv på en måte som ikke kan beskrives med ord.

Jeg hadde antagelig seks timer før jul den høsten jeg begynte med Alexanderteknikken. I løpet av vinteren og våren hadde jeg ytterligere 20-25 timer. Det blir vanligvis regnet for å gi et godt grunnlag. Men jeg hadde langt ifra fått nok. Jeg ville lære mer.
Jeg hadde avsluttende eksamen på Barratt Due den våren og fikk min første jobb på kulturskolen i Flekkefjord. Planen var å komme tilbake til Oslo for å ta flere timer. Hvordan det gikk skal jeg fortelle om en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg

20 år

Hodebalansens hemmelighet

Hva jeg trodde jeg visste

På egen hånd

Å lære Alexanderteknikk ligner på mange måter det å lære andre ferdigheter, som for eksempel å kjøre bil eller å spille et instrument. De færreste vil prøve å gjøre det helt på egen hånd. Å ha en lærer er til stor hjelp. Med en lærer vil du kunne mestre ferdigheten bedre og på mye kortere tid.

Målet med all undervisning er å gjøre eleven uavhengig. Lærerens mål er å gjøre seg selv overflødig. Som nybegynner er det vanskelig å være uavhengig. En nybegynner på for eksempel fiolin vil fort legge seg til uvaner om han eller hun skulle klare seg på egen hånd, og det vil være vanskelig å holde utviklingen i gang.

Alexanderteknikken er spesielt vanskelig å lære på egen hånd, nærmest umulig vil noen si. I Alexanderteknikken jobber vi ikke først og fremst med hvordan vi manipulerer ytre objekter som en bil eller en gitar, men med hvordan vi «bruker» oss selv i aktivitet. Vi har ingen absolutte kriterier vi kan bruke for å bedømme om vi har gjort noe «riktig». Hvis du synger skal du treffe en tone som du kan høre opptak av eller registrere på en stemmemaskin. Om du gjør yoga er hensikten (blant annet) å innta en viss posisjon som du kan observere i et speil. 

I Alexanderteknikken jobber vi med å endre grunnleggende koordinasjon som bare til en viss grad kan observeres visuelt. Sansen vi er avhengig av er kroppssansen, kalt proprioseptiv eller kinestetisk sans. (De to begrepene har litt ulik betydning, men i denne sammenhengen ser vi dem under ett). Å endre grunnleggende koordinasjon betyr i praksis å endre vaner. Problemet er at kroppssansen forteller oss at det vi er vant til er «riktig». Hvordan kan vi endre på det? Det er ikke lett uten en lærer. Noe kan du likevel gjøre på egen hånd helt fra begynnelsen av.

Body Mapping

«Body Mapping» er et slags støttefag til Alexanderteknikken. Body Mapping går ut på å skaffe seg en klarer forestilling om hvordan kroppen henger sammen. Hvis du beveger deg med for mye spenning og på en uhensiktsmessig måte, vil du sannsynligvis også ha en feil oppfatning om hvordan kroppen er ment å fungere. Å få en riktigere oppfatning av strukturen, særlig hvor leddene er, kan være en god hjelp til å endre vaner. Ny og riktig informasjon gjør at kroppssansen kan rekalibreres.

Her og nå skal jeg ikke gå inn på hvordan du skal gå fram. Jeg har skrevet mange blogginnlegg om kroppens struktur og hvordan den er ment å fungere. Du kan også finne mye informasjon på nettet i form av illustrasjoner og videoer. Alt du behøver å gjøre er å sette igang og finne ut hvor leddene dine er og hva som skjer når du beveger deg.

Om du mener at du allerede har en klar oppfatning av leddene og kroppens struktur, er det likevel god grunn til å jobbe med saken. Vi blir aldri utlært i body mapping. Vi får aldri perfekt kroppsoppfattelse. Anatomi er et så stort emne at det er alltid noe nytt å lære.

Hva du vet eller tror du vet om kroppen din vil påvirke hvordan du tenker. Jo riktigere og klarere oppfatning du har av kroppen din, jo mer presist vil du tenke, og desto lettere vil det være å lære Alexanderteknikken. 

Å stoppe

Et grunnleggende element i Alexanderteknikken er det vi kaller «inhibition». Inhibition er evnen til å la være å reagere på en impuls. Alle har denne evnen i større eller mindre grad. Om du skal endre vaner er den helt avgjørende. 

Å kunne velge å la være å reagere er en ferdighet som kan oppøves. I våre dager med internett, mobiltelefoner og sosiale medier er det kjempeenkelt å øve på «inhibition». Neste gang du får lyst til å sjekke facebook, instagram eller snapchat, eller lyst til å klikke på ei lenke som helt klart bare er «click bait», kan du velge å la være å gjøre det. Du må ikke gjøre det på en anstrengt eller anspent måte, bruke muskelspenning for å hindre deg selv i å handle, men mentalt velge å ikke gjøre noe.

«Inhibition» i Alexanderteknikken er et begrep som dekker både det helt generelle og det spesifikke. Det kan være ønsket om en handling vi avstår fra, eller vi unngår et spesifikt spenningsmønster knyttet til en bevegelse. Uansett vil det å øve på ikke å klikke også gjøre deg bedre i stand til å unngå det uønskede når du tar alexandertimer og begynner å oppdage hva du gjør som hemmer deg.

Tenk opp

Alexanderteknikken består av «inhibition» og «direction». Jeg oversetter «direction» med retning, og den viktigste retningen er opp. Et godt og veldig enkelt eksempel er denne studien på parkinsonpasienter:  Lighten Up

En gruppe på tjue pasienter fikk to ulike instruksjoner, tenke «lighten up» som i Alexanderteknikken eller «pull up» som når du prøver å få bedre kroppsholdning. Effekten av de ulike tenkemåten ble målt:

Twenty subjects with PD practiced 2 sets of instructions and then attempted to implement both approaches (as well as a relaxed control condition) during quiet standing and step initiation. The “Lighten Up” instructions relied on AT principles of reducing excess tension while encouraging length. The “Pull Up” instructions relied on popular concepts of effortful posture correction. We measured kinematics, resistance to axial rotation, and ground reaction forces.

Alexanderteknikk hadde best effekt: 

Both sets of experimental instructions led to increases in upright postural alignment relative to the control condition. Only the Lighten Up instructions led to reduced postural sway, reduced axial postural tone, greater modifiability of tone, and a smoother center of pressure trajectory during step initiation, possibly indicating greater movement efficiency.

Å tenke på disse to måtene er noe du kan prøve ut selv. Du kan prøve det ut både når du står stille og når du går. Når du forstår forskjellen i måten å tenke på, og begynner å mestre det å tenke «opp», har du allerede begynt å bruke Alexanderteknikken på egen hånd.

Som jeg nevnte i begynnelsen er Alexanderteknikken en ferdighet. En ferdighet er noe du blir bedre på ved å øve. Det beste er hver dag, litt hver gang, men ofte. Lykke til!

Relaterte blogginnlegg

En første øvelse

Lenker 

Lighten Up: Specific Postural Instructions Affect Axial Rigidity and Step Initiation in Patients With Parkinson’s Disease 

Artikkel på min hjemmeside: Hva du kan gjøre selv

Hva du tror du vet

I forrige blogginnlegg skrev jeg at det du behøver å vite om Alexanderteknikken før du tar timer er: ingenting!

Det var en underdrivelse. Litt er det kjekt å vite, for eksempel at teknikken er et hjelpmiddel til å endre måten vi beveger oss på. Problemet er at når vi vet bare litt om noe er det vanskelig å vurdere om kunnskapen vi har er korrekt eller ikke. 

Jeg hadde lest ei hel bok før jeg hadde min første time. Før det igjen hadde jeg lest en artikkel. Artikkelen fikk meg til å tro at Alexanderteknikken handlet om kroppsholdning. Det var ikke artikkelens skyld. Det var mine manglende forutsetninger for å forstå hva jeg leste. 

At teknikken handler om kroppsholdning er en vanlig misforståelse. Den er ikke fullstendig feil. Alexanderteknikken vil forbedre kroppsholdning, kroppsholdning og bevegelser er to sider av samme sak. Men det fungerer kanskje ikke på den måten du tror.

En annen misoppfatning er at Alexanderteknikken er en form for behandling, at du tar timer for å bli frisk fra en eller annen lidelse. Det kan godt hende du blir bedre. Endring av hvordan vi bruker kroppen vil kunne ha en effekt på hvordan kroppen fungerer, og dermed en effekt på helsemessig tilstand. Men det du gjør i en Alexanderteknikk-time er å lære å bevege deg bedre, og det er ikke behandling.

Kanskje den verste formen for misforståelse er å tro at Alexanderteknikken er en avspenningsteknikk. Alexanderteknikken gir avspenning i og med at du sannsynligvis vil bevege deg mer effektivt. Teknikken kan til og med brukes som en avspenningsteknikk. Men det er ikke poenget. Å prøve å «slappe av» når du beveger deg vil bare føre til kollaps og muskulært kaos.

Alt i alt er det like greit å vite minst mulig før du tar timer i Alexanderteknikk. Da er det minst sjanser for at du har feil oppfatning av hva teknikken går ut på. Det er lettere å lære noe nytt enn å forandre en oppfatning du allerede har.

Hvis du har en oversikt over Alexanderteknikkens prinsipper kan du dra nytte av det etter hvert. Prinsippene er logiske og kan forstås og aksepteres intellektuelt. Problemet er at du ikke kan vite hva det å følge disse prinsippene vil bety i praksis for deg. Du beveger deg på måten du gjør fordi den måten føles naturlig for deg. Å bevege seg annerledes vil føles annerledes. Hvordan det vil føles og hvilke endringer som vil finne sted er umulig å vite på forhånd.

En viss grad av uvitenhet er en forutsetning for læring. Kanskje er det en trøst å vite at dette gjelder også for oss som har holdt på med Alexanderteknikken i årevis. Det er teknikkens natur. Å bli bedre i Alexanderteknikken betyr å bli bevisst på hva vi gjør for så å kunne endre det. Vi søker hele tiden det vi ikke vet noe om.

Som Alexander sa en gang: «You can't do something you don't know if you keep on doing what you do know» (Alexander 1995, s. 196).

Velkommen til det ukjente.

Relaterte blogginnlegg

Hva du trenger å vite 

Litteratur 

Alexander, F.M. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Hva du trenger å vite

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg hadde jeg lest ei bok om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time. Da jeg omsider begynte å ta timer viste det seg at den teoretisk kunnskapen hadde begrenset nytte, i alle fall til å begynne med.

Frederick Matthias Alexander, han som utviklet teknikken, skrev flere bøker. Alexander ville at de som kom for å ta timer hos ham hadde lest bøkene hans. Jeg kan forstå ønsket om at de som tok timer hadde en viss forståelse på hva det hele gikk ut på. For den praktiske undervisningen tror jeg derimot at det er bedre å ha noen timer først, for så å lese om teknikken etter hvert.

Å ta det praktiske og konkrete først er mest naturlig, å begynne å forholde seg til hvordan en selv gjør dagligdagse aktiviteter. Det var jo slik Alexander selv gjorde det. Det praktiske kom først, teorien senere.

Hva trenger du så å vite om Alexanderteknikken før du tar timer? Egentlig ingenting om selve teknikken. Det du trenger å vite noe om er hvordan undervisningen foregår. 

Undervisning i Alexanderteknikk går ut på å se på hva du gjør i aktivitet. Normalt begynner vi med grunnleggende aktiviteter som å stå, sitte, reise seg og sette seg. Disse aktivitetene vil være en del av de fleste alexandertimer. I en første time hender det at vi bruker andre enkle bevegelser også, eller en aktivitet som du selv ønsker å se nærmere på. Har du konkrete ønsker om noe å jobbe med er det det beste.

Det aller viktigste å vite om undervisningen er at den involverer berøring. Vi Alexanderteknikk-lærere har flere års utdanning i det å bruke berøring for å veilede bevegelser og koordinere muskelspenninger og balansen i kroppen. Vi bruker lett berøring, for det meste på hode, nakke, rygg og skuldre, men også på armer og bein. I mine år som alexanderlærer har jeg sjelden opplevd at noen finner berøringen ubehagelig på noen måte, men folk er forskjellig og opplever du noen form for ubehag er det viktig at du sier fra om det.

Du kan ha helt vanlige klær på når du tar timer og du trenger ikke ta av noe annet enn skoene. Det er fint om du har klær du kan bevege deg fritt i. Korte skjørt kan være greit å unngå siden det er vanlig at du ligger på en benk noe av tiden mens læreren jobber på deg.

En første time vil alltid begynne med en samtale. Da kan du fortelle om hvilke ønsker og tanker du har for timene. Jeg vil gjerne høre om hva slags aktiviteter du ønsker å jobbe med. Jeg vil gjerne også vite om eventuelle fysiske begrensninger for å kunne hensyn til dem i timen. Jeg trenger ikke alle detaljer. Alexanderteknikk-lærere har ikke medisinsk utdannelse og vi stiller ikke diagnoser. Har du medisinske problemer vil jeg alltid forsikre meg om at du har oppsøkt lege ført.

Jeg setter alltid av god tid til samtale også på slutten av en første time. Da har du kanskje spørsmål du ønsker svar på. Du må gjerne stille spørsmål underveis i timen også. Etter timen kan vi også diskutere hva som skjer videre, antall timer, hvor ofte timer, og selvfølgelig betaling. 

Det er fint om du setter av god tid til en første time. En vanlig time hos meg varer 50 minutter. En første timen kan ofte vare en time og et kvarter. Det er fint om du kan la være å stresse rett etter timen. Selv om en Alexanderteknikk-time går rolig for seg kan du bli mer sliten enn man skulle tro, og etter en første time kan det også være ting du ønsker å ha tid til å tenke over i ro og mak.

En siste ting jeg tror det kan være greit å vite før du tar timer i Alexanderteknikk er at alle Alexanderteknikk-lærere er forskjellig. Hver lærer har sin måte å gjøre ting på, selv om vi følger de samme grunnleggende prinsippene. Er du ikke fornøyd med min måte å gjøre ting på, prøv en annen lærer. Jeg gir gjerne tips om andre som eventuelt kan passe bedre for deg. 

Relaterte blogginnlegg

Lese om Alexanderteknikken

Hvordan begynne

Samle informasjon

Jeg skrev forrige gang at jeg leste ei bok om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time. Etter hvert fant jeg ut at det kanskje ikke var en god måte å begynne læreprosessen på. Å lære Alexanderteknikk ligner på det å lære å kjøre bil eller å spille et instrument. Ingen forventer at du skal kunne lære det ved å lese ei bok. 

I Alexanderteknikken er det du selv som er instrumentet. Du lærer hvordan å «bruke» deg selv på en bedre måte. Det kan bare skje gjennom å bli mer bevisst på hvordan du gjør ting. Du vet allerede hvordan å «bruke» deg selv. Du kan gjøre alt mulig, som å stå, gå, snakke, synge, lese, skrive, løpe, løfte, hoppe, danse osv. Du vet også hvordan det føles å stå, gå, snakke, synge osv. Og her er problemet: Du vet ikke hvordan det vil føles å gjøre det på en ny måte. 

Dette var problemet da jeg leste om Alexanderteknikken før min første time. Jeg leste og trodde jeg visste hvordan det skulle føles, noe som er umulig å vite på forhånd. Jeg havnet i ei blindgate. Å lese om teorien bak Alexanderteknikken er fint, men teknikken kan bare læres gjennom praktisk erfaring.

Noe praktisk erfaring kan du skaffe deg på egen hånd gjennom å bli mer bevisst «bruken» av deg selv . Det beste er å se det som et forskningsprosjekt hvor oppgaven først og fremst er å samle informasjon uten å trekke konklusjoner, uten å kategorisere noe som «feil» eller «riktig». 

Forskningstips

Hvis du skulle lære deg å spille et instrument, f.eks. fiolin eller trumpet, er det mye du kunne begynne å gjøre før du spiller på instrumentet. 

Du kunne for eksempel klappe takten til stykker du ønsker å lære å spille. Du kunne klappe eller synge melodiene. Hvis du lærte deg litt noter kunne du synge melodien på notenavn. Har du instrument kunne du gå rundt med det i armene, uten å holde det på noen «riktig» måte, for å bli vant til vekt og balanse og for å la det bli en del av kroppen (Ikke om det var piano selvfølgelig). Du kunne høre og se innspillinger av mange utøvere for å bli kjent med klangmulighetene til instrumentet, og så videre.

På samme måte er det mye du kan gjøre for å bli mer bevisst «bruken» av deg selv. Her er noen idéer. 

Instrumentet ditt 

• Bli kjent med hvor leddene i kroppen er og hva som er bevegelsesmulighetene. (Ikke bry deg om bevegeligheten er begrenset noe sted, akseptér situasjonen som den er). 
• Bli kjent med hvor kroppen din kontakter underlaget. Du er i kontakt med bakken på en eller annen måte hele tiden, (så lenge du ikke hopper). Ikke gjør annet enn å registrere antall kontaktpunkter og hvordan de endrer seg. For all del ikke prøv å få mer bakkekontakt ved å «slappe av». 
• Utforsk forholdet mellom tyngdekraft og bevegelse. Mange små og store bevegelser kan vi la bli utført av tyngdekraften. (Men igjen - ikke prøv å slappe av. Det fører bare til at du kollapser).
• Kroppen din har et tyngdepunkt. Kan du danne deg en forestilling om hvor det omtrent er? (Det endrer seg selvfølgelig når du beveger deg).
• Når du bruker kraft, f.eks. dytter på noe, trekker i ei tung dør eller forsøker å åpne et syltetøyglass, går det også kraft motsatt vei. Kan du danne deg en forestilling om hvordan kraften går gjennom kroppen din?

Kropp og tanke

Utforsk hvilken effekt tanker kan ha på bevegelser mens du er ute og går en tur. Forsøk å holde et jevnt tempo mens du veksler mellom å forestille deg at du

• bærer en kjempetung ryggsekk
• sekken faller av/hektes på
• sekken henger på ryggen eller på magen 
• har det travelt (uten sekk)
• har god tid
• går til et sted du egentlig ikke ønsker å gå til 
• går til et sted du gleder deg til å komme til
• (osv, finn på flere varianter selv) 

Forsøk noen av disse tankene eller forestillingene i en annen aktivitet du pleier å gjøre og observer hvilken effekt det har på bevegelsene. 

Vaner 

• Eksperimentér med å gjøre ting med motsatt hånd av hva du pleier. Kan den dominante hånden lære noe av den ikke-dominante? 
• Sitt på en annen stol enn du pleier, eller/og finn andre måter å sitte på. Bruk fantasien. Hvor mange måter å sitte på har du til vanlig?
• Beskriv hvordan du utfører en vanlig aktivitet med ord, trinn for trinn. Skriv det ned som instruksjoner. Utfør aktiviteten ved å følge dine egne instruksjoner.
• Hvilke av dine vante dagligdagse aktiviteter/bevegelser er det du synes er utfordrende, som du føler belastende eller stressende, og som du gjerne vil kunne gjøre på en bedre måte?

Reaksjoner 

• Hva skjer når du hører signaler fra epost/facebook/instagram etc? Hva skjer i kroppen (og i hodet) Kan du la være å reagere på signalet med én gang, og heller vente?
• Skru mobilen helt av noen minutter. Hvilken effekt har det å slå av mobilen, hva er annerledes?
• Prøv om du kan være bevisst din egen kropp og hva som skjer i deg selv mens du lytter til noen. (Ikke vær redd for ikke å ikke være oppmerksom nok. Du vil tvert imot bli en bedre lytter om du kan være bokstavelig talt fysisk tilstede. Vi kan lytte med hele kroppen. Forestill deg at hele kroppen er et øre).
• Observer hvordan du opplever og hva som skjer fysiologisk når du avstår fra noe du gjerne vil ha eller gjøre. Ta en kopp kaffe f.eks. Å avstå fra helt fundamentale muskulære vaner er også drevet av et ønske om å tilfredsstille et behov og kan oppleves på lignende måte.
• Og til slutt noe som kan være krevende: prøv å observere så objektivt som mulig, og uten å forsøke å endre noe, hva som skjer i kroppen og tankene dine når du er i en stresset situasjon. 

---

Du lærer ikke nødvendigvis Alexanderteknikk ved å utføre eksperimenteringen ovenfor. Ingenting av dette behøver å ha noe med Alexanderteknikken å gjøre. Men du vil kunne lære ganske mye om hvordan du gjør ting, og du vil få trening i selvobservasjon, noe som er fundamentalt for å lære Alexanderteknikk i praksis. 

Relaterte blogginnlegg 

Hvordan begynne 

Å være nybegynner

Lenke til artikkel på hjemmeside

Hva du kan gjøre selv

Hvordan begynne

I forrige blogginnlegg skrev jeg om hvor fint det er å være nybegynner. Men når du er nybegynner blir spørsmålet: Hvordan begynner du?

Å være nybegynner er som å være en maler som står foran et hvitt lerret. Hvor lage det første strøket?

Jeg hørte en gang et intervju med en mann som kunne mange språk. Han ble spurt om hvordan han ville begynne om han skulle lære seg enda ett språk Da ville han først danne seg en oversikt over grammatikken, sa han. Han var kanskje ikke å regne for nybegynner, men noen, inkludert meg selv, liker å skaffe seg oversikt først. Jeg leste ei bok om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time. Senere har jeg tenkt på at det ikke var noen god idé. Det praktiske bør komme før teorien, akkurat som i musikken. På barneskolen begynte jeg i korps. Vi hadde flere uker med notekurs før vi fikk utdelt instrument. Det er som å lære bokstavene før du kan snakke.

Alexander selv pleide å insistere på at den som kom for å ta timer hadde lest bøkene hans på forhånd. Han endte opp med å skrive fire bøker. Ikke noen lett tilgjengelig tjeneste han tilbød! Bøkene er tungleste og inneholder mye som ikke er vesentlig for en nybegynner. (Unntaket er kanskje The Use of the Self). Jeg kan se fordelene Alexander så i å ikke måtte forklare alt fra begynnelsen av gang på gang. Men pedagogisk gir det lite mening i og med at Alexanderteknikken er en praktisk teknikk og de grunnleggende prinsippene kan forklares på fem minutter.

Første time

Stilt over for en ny elev eller elever, er spørsmålet for læreren også hvordan å begynne.

Da jeg var fersk Alexander-lærer hadde jeg stort sett samme fremgangsmåte hver gang. Jeg brukte hendene og jobbet med elevens generelle koordinasjon mens eleven stod og satt. Jeg forklarte en del underveis, men mest av alt fikk eleven oppleve hvordan det er å bevege seg med bedre koordinasjon.

Problemet er at denne koordinasjonen er mye bedre enn den eleven selv kan frambringe på egen hånd. Eleven får et glimt av hva som er mulig men kan ikke nok til å komme dit ved egen hjelp, ikke ennå, og det kan være både forvirrende og frustrerende.

Med årene har jeg begynt å variere mer i måtene å begynne på. Enkelte ganger gir jeg en første time der jeg bruker hendene ganske lite. Andre ganger gir jeg timer helt uten at eleven setter og reiser seg - den mest vanlige aktiviteten brukt i Alexanderteknikk-timer, vi gjør andre aktiviteter i stedet.

Andre ganger igjen kan vi begynne ved å ta utgangspunkt i anatomien. Eleven gjør seg kjent med noen anatomiske fakta, som så på sin side har logiske konsekvenser for hvordan det er hensiktsmessig å bevege seg.

Det som fungerer bra, når det først fungerer, er at eleven gjør en aktivitet han eller hun er interessert i å utforske, og at det skjer med minst mulig manuell veiledning fra læreren og mest mulig aktiv deltagelse fra eleven. Når eleven er aktiv deltaker i prosessen forstår han/hun bedre hva som skjer, og hvorfor det skjer, og vil være i stand til å fortsette arbeidet utenom timen.

Hvordan begynne

Så hva vil skje i din første time? 

Det korte svaret på det er: Jeg vet ikke. Jeg kan ikke vite hvordan det passer for deg å begynne læreprosessen uten å bli litt kjent med hvem du er. Så du må komme og ta en time, eventuelt ta time med en annen lærer som vil tilpasse undervisningen etter dine behov og interesser. 

Hva om du ikke har mulighet til å oppsøke en Alexander-lærer? Hva kan du gjøre på egen hånd og hvor skal du begynne da?

Følg med neste uke.

Relaterte blogginnlegg

Å være nybegynner

Å være nybegynner

Å være nybegynner er deilig. Å få lov til å være fullstendig uvitende. Begynne med blanke ark. Alt er nytt og spennende. Den minste bit ny kunnskap eller ferdighet betyr at du kan uendelig mye mer enn dagen før. Du har ennå ikke rukket å bli frustrert av motgang, er lykkelig uvitende om fremtidige utfordringer og motivasjonen er på topp.

Du har kanskje ikke tenkt over det, men læreren har det på samme måte. Når jeg møter en ny elev vet jeg ingenting.

Eller nesten ingenting. Jeg har kunnskap og erfaringer og mange ideer om hvordan å undervise. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal undervise den nye eleven som akkurat kommer inn døra.

Jeg har normalt fått noe informasjon på forhånd om elevens situasjon og utfordringer, men jeg vet ennå ikke hvem og hvordan denne personen er. Skulle jeg bestemme på forhånd hvordan å undervise ville jeg tatt avgjørelsen på sviktende grunnlag. Aldri en god idé.

Med mange års erfaring er det fort gjort å begynne å kategorisere personer i forhold til hvor lett/vanskelig du antar de vil ha for å forstå Alexanderteknikken. Der har jeg tatt feil så mange ganger at jeg håper jeg har lært å la være. Hvor bra noen er i stand til å integrere Alexanderteknikken i sine aktiviteter og bevegelser er umulig å si på forhånd.

Bagasje

Den nye eleven er heller ikke helt blank. Han eller hun har jo tatt seg bryet med å komme. Noe informasjon har eleven fått på forhånd, og vedkommende har en eller annen forventning, bevisst eller ubevisst.

Hva den nye eleven vet eller ikke vet vil jeg gjerne ha klart før vi begynner. Mitt inntrykk er at de som kommer til en første time har fått med seg det grunnleggende om hva Alexanderteknikken går ut på. Men om jeg skal sette det på spissen er det nesten en fordel om de vet minst mulig. Da er de minst mulig forutinntatt.

Uavhengig av hvor mye eleven vet om Alexanderteknikken kan han/hun ha andre ting i bagasjen som gjør at det å lære Alexanderteknikken ikke begynner fra en helt nøytral situasjon.

Noen med erfaring fra yoga/taiji eller lignende metoder kan ha høy grad av kroppsbevissthet, men samtidig ha rigide forestillinger om hva som er «riktige» bevegelser. Noen som har lært å spille et instrument kan være vant til å jobbe selvstendig og målrettet, men samtidig ha tillagt seg spesielt mange uvaner. Noen kan ha lang utdannelse og være vant til å tenke og reflektere, men bare på en abstrakt måte, ikke konkret og praktisk i forhold til kroppen. Noen som har fysiske smerter kan være ekstra motivert for å gjøre en forandring ved hjelp av Alexanderteknikken, men de kan også være mer opptatt av å bli kvitt smertene enn av å lære.

Ingen kommer til Alexanderteknikk-timer helt uten forutsetninger som på en positiv eller negativ måte vil påvirke læreprosessen, forutsetninger læreren ikke vet om på forhånd. Lærerens oppgave blir å legge til rette for å utnytte fordelene på best mulig måte.

Beginner's mind

Alexanderteknikken handler om å avlære uvaner som på en eller annen måte hemmer normal eller optimal funksjon. Å lære Alexanderteknikken betyr å gjøre vante ting på en uvant måte. Hvordan det vil oppleves kan vi ikke vite på forhånd. Som en alexanderlærer sa det: «... if it feels familiar it's the thing you already do, so nothing has changed» (Nobes, 2018, s. 64). Vi må vær forberedt på å prøve det nye og ukjente, noe vi ikke kan kjenne på forhånd.

I Alexanderteknikken blir det ofte sagt at man alltid skal undervise «som om det var en første time». Det betyr ikke at vi skal ignorere det som ble sagt og gjort forrige time, men at læreren er mest mulig nøytral og nullstilt før han/hun legger hender på eleven. Læreren må alltid respondere på hvordan eleven er her og nå. Tilstanden til eleven kan være forskjellig fra forrige gang. Den greske filosofen Heraklit skal ha sagt at vi ikke kan stige ned i den samme elva to ganger. Vi kan også si at vi ikke har den samme kroppen to uker på rad. Vi må alltid begynne fra der vi er.

I Zen-buddhisme har man uttrykket «beginner's mind» som betyr å ha en åpen innstilling uten forutinntatte holdninger. Det er den innstillingen vi må ha i Alexanderteknikken. I Alexanderteknikken er vi alle nybegynnere.

Relaterte blogginnlegg

Pensum

Litteratur

Nobes, Peter (2018). Mindfulness in 3D. The Real Press 

Passivitet

Å være nybegynner kan være vanskelig. Du må være tålmodig, ta små skritt og det er lett å gjøre feil. Alt er nytt og uvant og misforståelser kan oppstå. Å være nybegynner i Alexanderteknikk er intet unntak. Jeg kunne listet opp en lang rekke med typiske nybegynnerfeil, men i denne omgang skal det handle om å bli passiv.

Et grunnleggende element i Alexanderteknikken er det vi kaller «inhibition» Med det menes evnen til å velge å la være å reagere. I praksis kan det bety å ta tid til å tenke før du handler. En brøkdel av et sekund er tilstrekkelig, men en nybegynner kan trenge mye lengre tid.

Det å la være å gjøre noe kan være en utfordring for mange. Å stoppe opp, ta en pause, kan føre til en form for statisk passitivitet eller fiksering. Det kan være like vanskelig som å stå stille på sykkel.

Noen mennesker har større vansker med dette enn andre. De er aldri i ro. I en alexandertime vil de få hjelp av lærerens hender til å gjøre mindre. De vil oppnå en tilstand som vi kan beskrive som "non-doing".

Non-doing er et uttrykk som blir ofte brukt i Alexanderteknikken men det kan diskuteres om det egentlig er et Alexanderteknikk-konsept. Alexander nevner non-doing i sin siste bok fordi han hadde hørt det av sin venn filosofen John Dewey. Non-doing betyr ikke at du ikke gjør noe. Non-doing betyr at du bare gjør det som er nødvendig. Du kan altså sykle eller løpe i en tilstand av non-doing.

I en «hands-on» alexandertime får eleven hjelp til å gjøre bare det som er nødvendig. At læreren har hendene på eleven medfører gjerne i praksis at eleven sitter, står eller ligger i ro lengre tid om gangen. Dette gir god anledning for eleven til å øve «inhibisjon», men samtidig er det en potensiell fare for at eleven blir passiv. Det er lærerens oppgave å påse at det ikke skjer, og at eleven får nok mulighet til å bevege seg. Det gjelder særlig nybegynnere. Et relatert problem et at den tilstand av balansert avspenning som «hands-on» alexanderundervisning skaper kan gi eleven lyst til å la være å bevege seg for å kunne bevare følelsen. Å bevare følelsen er selvfølgelig ikke mulig og fører også til passitivitet og fiksering.

Passitivitet er antagelig et mindre problem når undervisningen foregår med mindre bruk av berøring. Men selv ved instruksjon via Skype, helt uten berøring, kan passivitet være et problem. Du må uansett undervisningsmetode lære å stoppe. Uten evnen til å stoppe er det ikke Alexanderteknikk du driver med.

Hva er så løsningen?

Det handler som alltid å finne rette måten å tenke på. I undervisningen pleier jeg noen ganger å gjøre et eksperiment for å gi eleven praktisk opplevelse av forskjellen mellom å stoppe ved å fiksere og stoppe uten å fiksere. Eksperimentet går ganske enkelt ut på at eleven går rundt i rommet ganske raskt. Jeg gir så eleven beskjed om å stoppe på kommando. Siden farten er stor, og dermed momentet, vil eleven helt naturlig bruke muskelkraft for å stoppe bevegelsen. Eleven får deretter i oppgave igjen å gå i raskt tempo og stoppe på kommando, men denne gangen bare stoppe uten å «sette på bremsene». Det er denne formen for stopping uten å gjøre noe som vi er ute etter.

Vi kan så eksperimentere videre i timen med at eleven med vilje strammer nakken for å stoppe, og deretter utforsker forskjellen mellom å stoppe ved å stramme nakken og det å la nakken være «fri».

Det er den samme åpne og frie tilstanden vi ønsker enten det er snakk om å stoppe bevegelse eller begynne bevegelse.

Når vi eksperimenterer med ulike aktiviteter i en alexandertime (eller når du gjør det på egen hånd), er det alltid en god idé å begynne fra nøytral. Du er ikke i nøytral om du har satt på bremsene, dvs strammet musklene. Du er heller ikke i nøytral om du kollapser og synker sammen. Da er du på vei nedover. Å begynne fra nøytral betyr at du er fri til å bevege deg i hvilken som helst retning.

Her ligger løsningen til å unngå at «inhibisjon» leder til passitivitet. Du stopper for å være i nøytral som en forberedelse til bevegelse. Du er forberedt på hvilken som helst bevegelse eller aktivitet. Du gjør ingenting, for det ville bety at du allerede har startet, men du er i en våken og dynamisk tilstand. Du er i ro, men uten å være passiv.

Relaterte blogginnlegg:

Stopp, ikke stopp
Treiginger

Tilbake til nøytral

Non-doing

Ikke-gjøre

Frivillig

Noen ganger uttrykkes entusiasme for Alexanderteknikken med ønsker om at den skulle vært obligatorisk, enten i forbindelse med utdanning av musikere eller i andre sammenhenger. Selv om jeg deler entusiasmen er jeg imot at Alexanderteknikk-undervisning gjøres obligatorisk. Noe som er obligatorisk blir lett sett på som tvang. Dermed har man påført seg et ufordelaktig pedagogisk utgangspunkt.

For mange år siden underviste jeg fiolin ved Bergen kulturskole. En dag i uka var jeg på Steinerskolen på Paradis. På Steinerskolen var strykeundervisning obligatorisk i tredje- og fjerdeklasse. Det første året fungerte det vanligvis fint. I det andre gikk det over stokk og stein. Noen fattet interesse, mens resten gjerne kunne ha brukt tiden på noe annet.

Noe av det samme er problemet med forslag om obligatorisk vaksinasjonsprogram som har vært tatt opp i det siste. Tvang vil bare føre til motvilje. Så lenge det går bør man forsøke med fornuft, (selv om fornuft ser ut til å ha sine begrensninger overfor de som trenger det mest).

Frihet har for meg alltid vært en viktig side ved Alexanderteknikken. Frie bevegelser, frihet i tenkning. Frihet fra uvaner og muskelspenninger. Å bli bevisst sine egne reaksjonsmåter/reaksjonsmønstre gir muligheten for valg. Det gir økt kontroll og dermed økt frihet.

Undervisningen i Alexanderteknikk er også «fri» og følger ingen strenge regler eller fast opplegg. Undervisningen baserer seg på det eleven(e) kommer med av problemer og utfordringer og blir tilpasset hver enkelt. Et unntak er selvfølgelig undervisning av studenter innen musikk dans og drama innen høyere utdanning. Faget må som alle andre fag ha konkrete målsetninger og faste rammer.

Noen lærere utarbeider slike opplegg også for sine private elever. Det er selvfølgelig mulig, og jeg har gjort det selv når eleven har ønsket det. Om det er elevens ønske vil det fungere fint.

Litt betenkelig er det om læreren lager et fast opplegg fordi målet er å få eleven(e) til å forplikte seg til et visst antall timer. På den annen side gir det både lærer og elev noe konkret å forholde seg til.

Jeg er en stor tilhenger av å planlegge i forveien, men det må ikke gå ut over elevens frihet til å velge, enten det gjelder innhold i timene eller hvor mange timer han eller hun vil ha. Selv om Alexanderteknikken kan være nyttig i enhver sammenheng, må vi også innse at den kanskje ikke passer for alle. I alle fall er det slik at en lærers måte å undervise på ikke nødvendigvis passer hvem som helst. Eleven må ha frihet til å velge en annen lærer.

Alexanderteknikk-undervisningen kan ha dyptgripende innvirkning på et menneskes liv, men det forutsetter at eleven tar teknikken i bruk utenom timene. Alexanderteknikken er et arbeidsredskap. På den måten har eleven også frihet til å velge å fortsette som før, eller ta konsekvensen av det som er lært. Å ta i bruk Alexanderteknikken er frivillig. 

Relaterte blogginnlegg:

Har du noe valg?

Oppstandelsen

Det er vår. Påska er over. Det sies at Jesus har stått opp. Sevja stiger, det spirer og gror. Plantene strekker seg mot lyset. Alt er på vei oppover. Menneskene også.

I et evolusjonsperspektiv har vi også beveget oss oppover. Vi har reist oss på to og balanserer i vår fulle høyde. Ganske fantastisk egentlig. Utviklingen gjenspeiles og gjentas i barns utvikling. Min lille niese på ti måneder kommer ganske snart til å reise seg opp og stå. Et stort øyeblikk og avgjørende for hva hun kommer til å gjøre resten av livet. Evnen til å reise seg opp, komme seg på beina, stå på egne bein, kan vanskelig overvurderes. Vi tar det lett for gitt.

Å reise seg fra en stol er bevegelsen som kanskje blir mest brukt i en Alexanderteknikk-time. Det er ikke tilfeldig. Hvordan vi kommer oss opp avgjør hvor godt vi klarer å organisere oss i forhold til tyngdekrafta, som igjen er avgjørende for kvaliteten på alle bevegelser, inkludert pusten.

Evnen til organisering i forhold til tyngdekrafta er selvfølgelig innebygd og medfødt. Men det er mye vi gjør som hemmer organiseringen. Alexanderteknikken er derfor først og fremst preventiv. Du reiser deg ikke fra stolen for å lære å reise deg fra en stol. Det kan du allerede. Men du lærer å la være å reagere på måter som hemmer bevegelsen.

Enkelte mener at Alexanderteknikk-lærere fokuserer for mye på det å sette seg ned og å reise seg. Det er noe i den kritikken. For å anvende Alexanderteknikken i dagliglivet, som jo er formålet med undervisningen, kan det være andre aktiviteter som er mer anvendelige. Du reiser deg fordi du skal etter eller annet, og plutselig har du reist deg uten å være oppmerksom på hva du gjorde. Å fange øyeblikket kan være lettere i andre aktiviteter. På den annen side er det å reise seg opp noe du gjør ganske mange ganger i løpet av en dag, så muligheten byr seg stadig.

Egentlig behøver vi ikke å bruke en stol i Alexanderteknikk-undervisningen. Den er bare mest praktisk å bruke. Eleven kunne like gjerne reist seg opp fra gulvet, eller fra huk. Det avgjørende er evnen til å la organiseringen av muskel-skjelettsystemet skje uforstyrret i en bevegelse der retningen er oppover. Intensjonen om «opp» driver prosessen.

Deretter er det om å gjøre å finne retningen «opp» i andre aktiviteter også. For eksempel når du går. Når du løfter armene. Når du trekker fra gardinene og åpner vinduet. Når du skjærer brød og lager frokost. Eller når du bøyer deg ned (!) for å pumpe opp sykkelen, eller når du skifter til sommerdekk på bilen.

«Opp» gir dynamikk og elastisitet, fjæring og spenst i bevegelsene. Vårsola kan være til god hjelp for å komme «opp», men om du vil ha en ekstra håndstrekning kan du ta noen timer i Alexanderteknikk.


Relaterte blogginnlegg:

Smil

Tiramisu

Det gjør så vondt i ryggen min

Har du hatt hull i tennene noen gang? Hvis du får hull i tennene er det på grunn av to bittesmå fyrer som heter Karius og Baktus. En gang bodde de i tennene til en gutt som het Jens. Du har sikkert hørt den historien.

Jens hadde vondt i tennene sine: «Jeg har så vondt i tennene mine,» klagde Jens. Rådet Jens fikk var: «Du må pusse tennene dine, Jens».

Alle er enige om at det var et godt råd. Du pusser vel tennene dine hver dag du også, håper jeg?

Når noen har vondt et sted, er det mange som kommer med gode råd. Når noen har vondt i ryggen, for eksempel, så får de råd om at de må bevege seg. Alle er enige om at det er et godt råd. All forskning viser at å være i bevegelse er det beste for ryggen, og at å sitte stille er det aller verste. Og når «all forskning» viser noe, er det det aller lureste rådet vi kan følge, i alle fall til «all forskning» viser noe annet.

For å bli kvitt Karius og Baktus måtte Jens til tannlegen og bore. Å bore er ikke alltid nødvendig. Tannleger borer mindre i tennene nå enn før. Leger operer mindre for ryggsmerter også. Det er sjelden nødvendig å operere. Å bevege seg er viktigere. Jens måtte gjøre som mora hans sa og pusse tennene. Om du har vondt i ryggen må du gjøre som legen sier og bevege deg nok.

Men Jens hadde et problem: han var glad i søtsaker. Det var nok det beste han visste. Det var dumt, for det var det beste Karius og Baktus visste også, og jo mer de fikk av søtsaker og loff med sirup på, jo ivrigere ble de til å lage hull i tennene til Jens.

Dessverre er det ikke alltid at det vi liker er det beste for oss. Det kjennes godt ut, men er det ikke. Sånn er det med alle vaner vi har. De kjennes riktige ut, fordi vi er så vante med dem. Hadde Jens fått bestemme, hadde han nok bestemt at loff med sirup på var det mest riktige for ham.

For å vise hvordan vaner kjennes riktige ut kan du prøve dette: legg armene i kors og kjenn etter hvordan det kjennes. Du har din måte å gjøre det på som føles helt riktig. Men nå skal du prøve på en annen måte: prøv å legge armene i kors andre veien. Hvis den venstre armen er øverst, prøv å legge den høyre øverst. Hvordan kjennes det? Det blir feil, ikke sant? Den første måten å legge armene i kors på føles riktig, fordi det er den du er vant med.

Du bruker ryggen din på samme måte – den måten du er vant med og som kjennes riktig ut. Hvis du har vondt i ryggen så kan det være fordi du beveger deg for lite, og sitter for mye. Men om du beveger deg ganske mye allerede, og sitter ganske lite, så kan det hende at du har vondt i ryggen fordi måten du bruker ryggen på er feil. Du vil ikke kunne kjenne det, fordi uansett kjennes det riktig ut for deg.

Hva om du får råd om å bevege deg mer? Trene mer? Du vil fortsatt bruke ryggen på den vanlige måten, den som kjennes riktig for deg. Tenk om Jens skulle gjøre mer av det som kjentes riktig for ham? Mer loff og sirup! Karius og Baktus hadde blitt lykkelige, men ikke tennene til Jens.

Det meste av ryggsmerter går over i løpet av noen dager eller uker, og det aller viktigste er å komme seg i bevegelse. Men når ryggsmerter blir kroniske, eller stadig kommer tilbake, da holder det ikke med mer av det samme. Når ryggsmerter er kroniske er det sannsynlig at måten du beveger deg på ikke er riktig.

Å gjøre øvelser kan hjelpe, men alle bevegelser du gjør til daglig vil telle mer. Om du trener en time hver dag, hva med alle de andre 161 timene i uka? Tannlegen råder deg til å pusse tennene hver dag, fordi jevnlig tannpuss er det som teller. Akkurat likedan er det med bevegelser. Det er alle de daglige bevegelsene du gjør som teller for ryggen din.

Hva er din vante måte å bruke ryggen på? Er det mye loff med sirup på?

Det kan du ikke vite. Armene kan du legge i kors andre veien. Du kan ikke gjøre det samme med ryggen din. Ryggen din bruker du til å holde deg oppreist i forhold til tyngdekraften, og tyngdekraften er den samme hele tiden.

Min jobb som lærer i Alexanderteknikk går ut på å veilede med hendene slik at du får oppleve en ny måte å bruke ryggen på. En måte som er forskjellig fra din vante. I timene ser vi på hvordan du bruker ryggen i alle daglige aktiviteter. Om du vil vite mer om Alexanderteknikken kan du besøke min hjemmeside: www.alexanderinfo.no

Ingen vet hvordan det gikk med Karius og Baktus til slutt. De ble skyldt ut av munnen til Jens, ned i vasken, gjennom rørene og endte ute på det store havet. Men om Jens fortsatte å spise loff med sirup på kan det godt hende de er tilbake i tennene hans.

Relaterte blogginnlegg:

Tips mot ryggsmerter

Alexanderteknikk, trening og massasje mot ryggsmerter

Økseskaft

Uttrykket «God dag mann – økseskaft!» kommer fra en historie i Asbjørnsen og Moes eventyr. En svært tunghørt mann venter besøk av lensmannen. Han funderer over hva lensmannen vil spørre om og bestemmer seg på forhånd for hva han skal svare. Når lensmannen kommer følger han sin plan til punkt og prikke. Samtalen begynne med «god dag, mann» og svaret «økseskaft» og fortsetter i samme leia. Om du ikke husker historien kan du lese den her eller høre den her.

Uttrykket «god dag mann – økseskaft!» brukes for å beskrive meningsløse svar på spørsmål. I overført betydning kan historien beskrive hvordan vi planlegger ut ifra våre erfaringer og handler ut ifra våre forventninger. Vi erfarer gjennom sansene, og vår sansetolkning er uløselig knyttet til hvordan vi bruker kroppen. Vanene vi har er et filter for forståelsen. I Alexanderteknikken blir dette veldig tydelig.

Før jeg hadde min første time i Alexanderteknikk leste jeg boken «Body Learning» av Michael Gelb. Det er en god introduksjonsbok, men jeg tolket alt jeg leste gjennom mitt forhold til min egen kropp. Da jeg kort etter begynte å ta timer forstod jeg ganske snart at jeg ikke hadde fullt ut forstått det jeg leste. Sett i ettertid bar min forståelse preg av å være veldig mekanisk. Hadde jeg prøvd å få til teknikken ut i fra mitt utgangspunkt ville jeg endt opp med en stiv holdning og stive bevegelser. Jeg tenkte økseskaft.

Jeg var vant til å skulle gjøre noe for å få til noe. Alexanderteknikken går i stor grad ut på å slutte å gjøre det som er uhensiktsmessig. Det var et helt ukjent paradigme. Når jeg i tillegg hadde et fjernt forhold til egen kropp var det ikke mye jeg forstod av boken. Alexanderteknikken virket fornuftig. Forklaringene var gode. Men jeg hadde ikke forstått hva teknikken ville bety i praksis, for meg.

Når jeg forklarer Alexanderteknikken for noen som ikke har hørt om den forsøker jeg først og fremst å si noe som er fornuftig og enkelt. Jeg har ingen forventninger til at de egentlig skal forstå utover det å få en viss peiling om hva teknikken dreier seg om. Hvordan forklaringen blir forstått vil ha sammenheng med vedkommendes opplevelse av egen kropp. Det blir som å beskrive musikk. En som har peiling på barokkmusikk vil for eksempel ha en idé om musikken til Corelli uten å ha hørt ham. Men enkelte ganger blir det å beskrive Alexanderteknikken som å forklare musikk for noen som aldri har hørt musikk. Det er da det er helt nødvendig for oss Alexanderteknikk-lærere å bruke hendene til å fortelle med.

Å bruke berøring og veiledning med hendene er mye mer presist enn å bruke ord. Muligheten for misforståelser er mye mindre. «Hands-on» veiledning gir direkte, nyansert og dynamisk kinestetisk informasjon. Å oppleve musikk er noe helt annet enn å bare snakke om den.

Dessverre er kun «hands-on» veiledning heller ikke tilstrekkelig i seg selv. Det er fullt mulig å ha en masse Alexanderteknikk-timer uten å egentlig begripe hva teknikken går ut på. Timene blir en lang rekke fine opplevelser som kan virke både magiske og mystiske, men uten å ha praktiske konsekvenser i det virkelige liv. Et esoterisk økseskaft, og fortsatt like meningsløst. Vi kommer aldri helt utenom ordene, og hvilke ord som duger vil avhenge av eleven. Kunsten er å finne den beste kombinasjonen.

Det er fullt mulig å forklare Alexanderteknikken til hvem som helst på en slik måte at det gir mening. Utfordringen er å finne forklaringsmåter som gir mening for personen det gjelder. Vi Alexanderteknikk-lærere kan som alle fagpersoner være fagidioter. For fagidioter kan det være vanskelig å gjøre forklaringene enkle nok. Derfor er det viktig å stille spørsmål. Læreren må stille eleven spørsmål for å få greie på hvordan han eller hun tenker. Eleven må stille spørsmål for å forstå hva læreren mener.

Ikke gi opp om svaret i første omgang er uforståelig. Spør mer, eller spør igjen senere. Noen ganger kan det være vanskelig å svare fordi det ikke finnes noe enkelt svar. Andre ganger kan læreren mislykkes i å gi et svar som tar hensyn til elevens forutsetninger. Svaret vil oppfattes som «økseskaft». Om det stadig gjentar seg er det svært frustrerende. Historien i Asbjørnsen og Moes eventyr ender med at lensmannen ber mannen dra et visst sted. «Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks, sa mannen».

Relaterte blogginnlegg:

Innlegg 100

Alexandersvada