Passiv bevegelse

Vi Alexanderteknikk-lærere møtes av og til for å utveksle erfaringer og øve «hands-on» på hverandre. Sist gang fortalte en av mine kolleger om en elev som hadde mislikt at han løftet hodet hennes ganske høyt når hun lå på benken. Vi eksperimenterte på hverandre for å prøve ut hvor høyt det var fordelaktig å løfte. Min kollega innrømmet at så høyt som han løftet hodet ville det påvirke pusten negativt.

Om du tar timer i Alexanderteknikk er det viktig at du sier ifra om du opplever noe som ubehagelig. Vi Alexanderteknikk-lærere trenger den informasjonen for å kunne tilpasse undervisningen.

Det kan være fristende for en lærer å bevege eller løfte litt ekstra i et forsøk på å få mer til å skje. Dette er et feilspor. Passiv bevegelse av eleven er strengt tatt ikke en nødvendig del av timen. Det avgjørende er kvaliteten av kontakt.

Passiv bevegelse kan likevel ha sin plass i undervisningsprosessen. Eleven kan på den måten bli mer bevisst på eget spenningsmønster, kan få hjelp til å gi slipp på spenninger og sist og aller viktigst – få erfaring og trening i å ikke spenne (inhibition).


Fysioterapi
I en tankevekkende artikkel i Fysioterapeuten, The Modernisation of Manipulative Therapy, blir fysioterapeutenes bruk av passiv bevegelse kritisert. Max Zusman fra Curtin University of Technology skriver:
«... the rationale for the delivery of selected parameters of therapeutic passive movement, have been seriously questioned».

«Given the widely available evidence it would seem no longer acceptable to imply that some or other «concept» of passive movement might be a rehabilitative end in its own right».

Dette er noe vi Alexanderteknikk-lærere bør tenke over fordi passiv bevegelse kan ha den faren at eleven blir passiv. Den faren er større jo mer av elevens vekt vi tar.

Forskjeller

Men det er viktige forskjeller på fysioterapeuters bruk av passiv bevegelse og det som skjer i en Alexanderteknikk-time. Det kan diskuteres om bevegelsene brukt i undervisningssammenheng egentlig er «passive».

Når eleven ligger på benken og læreren beveger for eksempel armen, er det elevens oppgave å ikke hjelpe til. «Å ikke hjelpe til» er ikke det samme som å slappe av. Å «slappe av» vil normalt innebære kollaps slik at armen blir tung. Når eleven lar være å gjøre noe gir han eller hun slipp på armen samtidig som muskeltonus bevares. Dette er trening i «inhibition». Alexander kalte det å arbeide med eleven i liggende stilling for «inhibition work». Mennesker som er svært anspente kan ha nytte av å få erfaring med å tenke «inhibisjon» mens de ligger. Det er lettere enn når de er oppreist.

Hva slags bevegelse læreren gjør, eller hvor stor bevegelsen er, er underordnet. En liten bevegelse kan være like effektiv som en stor. Min kollega hadde ikke behøvd å løfte elevens hode så mye som han gjorde.
Det avgjørende er kvaliteten på kontakt mellom lærerens hender og elevens kropp, som igjen avhenger av hvor godt læreren lykkes i å organisere seg selv, sitt eget muskelskjelett-system. Her er et definitivt skille mellom det en fysioterapeut gjør og det en Alexanderteknikk-lærer gjør.

Det er en direkte sammenheng mellom hvor godt eleven er i stand til å la være å hjelpe til, og hvor mye læreren selv er i stand til å anvende inhibisjon. Dette blir tydeligere jo mer anspent eleven er. Den samme bevegelsen utført av noen som ikke har utdannelse som Alexanderteknikk-lærer vil ikke gi eleven den samme muligheten til inhibisjon, selv om bevegelsene i det ytre synes identiske.

Mennesker som er svært stressa og anspent trenger å lære seg «inhibition». Å kunne la være å gjøre noe er selve nøkkelen til kontroll. «Passive bevegelser» kan gi en mulighet til å utvikle denne ferdigheten. Passive bevegelser kan derfor være nyttige, men selvfølgelig bare om de er del av en større læringsprosess.

Arbeidsmodeller

Ulikheten i Alexanderteknikkens og fysioterapiens former for «passive bevegelser» kommer av ulike arbeidsmodeller. Fysioterapien bygger på en «biomekanisk» modell. Når en fysioterapeut bruker passive bevegelser er det for å modifisere struktur. Endret struktur skal gi endret funksjon.

Alexanderteknikkens arbeidsmodell er konseptet om «bruk». (Jfr tittelen på Alexanders bok «The Use of the Self). En Alexanderteknikk-lærer kan bruke passive bevegelser for å kommunisere med elevens «bruk» av seg selv, med hvordan eleven gjør noe. Endret bruk gir endret funksjon.

Å endre struktur er passiv behandling. Å endre bruk avhenger av læring.

Lenker
Kronikk i fysioterapeuten 5/12

The Modernisation of Manipulative Therapy

Relaterte blogginnlegg

Fysioterapiens blindsone