Alexanderteknikken er en måte å tenke på i aktivitetene vi gjør. Teknikken består av «inhibition» - å la være å reagere; og «direction» - å tenke retning. Vanligvis sier vi at inhibisjon kommer først. Du lar være å reagere på en innskytelse til handling for så å tenke retning. Men i praksis er det ikke alltid slik det foregår. Det kommer an på situasjonen.
Da Alexander begynte å utvikle teknikken eksperimenterte han. Han tenkte på å gjøre noe, for eksempel å lese en setning, (han var skuespiller og eksperimenter med å bruke stemmen). På den måten gav han seg selv en stimulus som han kunne velge å reagere på eller ikke. Dette var selvfølgelig en litt kunstig situasjon. Noe lignende skjer i Alexanderteknikk-timer når du skal sette i gang en aktivitet, enten det er du som bestemmer selv, eller om det er læreren som inviterer verbalt eller med hendene. Du har muligheten til å tenke «nei», vente og tenke retning.
I dagliglivet møter vi også situasjoner hvor vi på denne måten kan ta tid mellom stimulus og respons. Men hva om vi allerede er i gang med å gjøre noe? Vi behøver ikke vente på en (ny) stimulus. Vi kan like godt begynne med å tenke retning. Det kan vi gjøre når som helst.
Å tenke retning har den effekten at det omorganiserer bakgrunnsspenningen i muskulaturen. Musklene blir både generelt mer avspent, men også mer dynamiske og følsomme. Mot denne bakgrunnen av muskelspenninger blir alt du gjør mer tydelig. Unødvendig spenningsmønstre trer fram, dermed kan du bli i stand til å la være å bruke dem. Å tenke retning gir kontekst som gjør inhibisjon mulig.
Hva som kommer først av inhibition eller direction er egentlig vanskelig å si. Det blir som høna og egget. Vi må også ta med at «direction», å tenke retning, fungerer preventivt. Vi tenker for eksempel «nakken fri» først og fremst for å unngå å spenne den. Direction må inneholde inhibition, ellers fungerer det ikke. Så kanskje er det slik at inhibition kommer først uansett.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar