Føtter

Alle som er anspent er også anspent i føttene. Spenning gir stivhet, en stiv kropp balanserer dårligere og føtter, ankler og legger får unødvendig mer arbeid. I tillegg er det vanlig at folk i god tro gjør mye unødvendig med føttene. Svært mange har fått instruksjon av fysioterapeuter eller andre om å «bruke tærne aktivt» eller å «rulle med foten» når de går.

Instruksjonen er godt ment. Det terapeutene ser er ofte føtter som ikke jobber godt fordi tærne peker ut til siden når personen går. Årsaken er spenninger i resten av beinet og kroppen. Studerer du musklene i kroppen kan du finne at mange av dem følger et spiralmønster. En dobbeltspiral ifølge anatomen Raymond Dart. Unødvendig spenninger fører derfor ikke bare til sammenpressing, men også rotasjon av kroppsdelene. Ganske vanlig resultat er at foten blir rotert utover.

Den eneste gode løsningen er avlæring av unødvendige spenninger slik at hele beinet kan de-rotere. Å forsøke å tvinge foten tilbake til «riktig» posisjon gir bare mer unødvendig spenning.

Her en dag ba jeg en sanger tenke på føttene sine når han stod. Med ei hånd på ryggen hans kunne kjenne at han umiddelbart strammet i føttene. Spennning i beina kan alltid merkes i korsryggen. «Hva gjorde du nå?» lurte jeg på. Jo, han forklarte at han hadde lært hvordan han skulle stå av en sanglærer og rettet på føttenes posisjon.

Sanglærerens instruksjon var helt sikkert godt ment, og føttene kom sikkert i en posisjon som gav sangeren mer stabilitet. Men hva skjedde på veien? Helt tydelig at instruksjonen gav opphav til nye unødvendige spenninger. Slik er det ofte når vi tenker på kroppsbruk i form av posisjoner. Unødvendig fiksering er nærmest garantert.

Løsningen for sangeren var å bli bedre kjent med leddene i beina. Når hofter, knær og ankler er frie er skjelett, sener og muskler innrettet slik at føttene vil kunne fungere best mulig. Friere føtter betyr mer sensitive føtter, som betyr bedre balanse, og som betyr friere bevegelser, friere pust og en friere stemme.

Formi

Formi, formidlingsenheten for muskel- og skjelettlidelser ved Ullevål universitetssykehus, har lagt ut en artikkel om Alexanderteknikken på sine nettsider. Det er et stort fremskritt at de i det hele tatt nevner teknikken. Bakgrunnen for artikkelen er publiseringen av forskning på Alexanderteknikk og ryggsmerter i British Medical Journal i fjor høst.

Det er gledelig at Formi klarer å unngå de verste bommertene i sin beskrivelse. De skriver at «holdningsinstruksjon» er sentralt i teknikken. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi forsøker å få mennesker til å «holde» minst mulig. Hadde Alexanderteknikken bare handlet om kroppsholdning hadde jeg ikke giddet å holde på med det i snart 20 år.

I ingressen heter det: «Er Alexanderteknikk bedre enn annen trening ved langvarige korsryggsmerter?». Mange sier for enkelthets skyld at Alexanderteknikken er en «form for trening», men det korrekte er at det er en form for ferdighet. Du kan bruke Alexanderteknikken mens du gjør hva som helst av trening, unngå unødvendig spenning og dermed trene på en sunnere måte.

Formi referer til det anerkjente tidsskriftet «The Back Letter» som kom med en kritisk gjennomgang av forskningen. De peker på flere svakheter og at dette bare er en enkelt studie. Flere forsøk må gjøres for å verifisere resultatene.

Konklusjonen til Formi er at Alexanderteknikken er like effektiv som «andre former for manuell behandling». Det har de selvfølgelig helt rett i, bortsett fra at Alexanderteknikken ikke er behandling. Ett viktig aspekt kommer ikke fram her. Formi har ikke fått med seg at forskningsopplegget var lagt opp for å kunne avgjøre om de som tok timer i Alexanderteknikk faktisk lærte noe som hadde effekt over tid.

Personene i undersøkelsen ble fulgt opp etter ett år. Ett år er relativt kort tid. Det hadde vært svært interessant å kunne følge noen over flere år. Går du til manuell-terapi blir du fikset der og da, men hva skjer etter fem år, eller ti år? Det har en helt annen verdi å lære ferdigheter du har for livet sammenlignet med behandling med kortsiktig virkning.

Vi alexanderlærere må spørre oss selv om vi i vår presentasjon av ryggundersøkelsen har klart å fokusere nok på det pedagogiske aspektet. Hele poenget med Alexanderteknikken er å øke individuell mestring. Skal vi redusere muskel-skjelett-lidelser i Norge er det helt nødvendig å få flest mulig ut av pasientrollen og over i en praktisk mestrings-fase. Alexanderteknikken er det perfekte verktøy til den jobben.

Les artikkelen fra Formi her:

http://www.formi.no/index.php/pasienter/mer/alexanderteknikk