Verdens verste eventyr

Å løpe er som å sveve. Når det går bra, er det som å sveve. For meg som er en «Alexander junkie» er Alexanderteknikken med i alt jeg gjør, men særlig når jeg løper. Det er Alexanderteknikken som gjør at jeg får «lift off» og løper lettere.

De aller fleste har ingen anelse om hvor viktig god løpeteknikk er, og de aner ikke hva de selv gjør. De bare lunter avgårde i joggetempo mens hele kroppen sagger. Det ser tungt ut, og det ER tungt. Dårlig kroppsbruk viser seg når du beveger deg, når du går helt vanlig. Men når du løper blir det enda tydeligere. Det gjør at store gateløp er for meg en lidelse å se på. På søndag er det Oslo Maraton. Løypa går forbi i nærheten av der jeg bor, og jeg regner med å bli uskyldig vitne til en massemønstring i dårlig kroppsbruk.

De som virkelig KAN løpe er det en nytelse å studere. Vakkert, vakkert som hester og antiloper. Den dagen Holmenkollstafetten gikk i vår ruslet jeg gjennom Slottsparken på vei til kontoret. Der så jeg ei gruppe afrikanske jenter varme opp til løpet. De bidro sikkert til «vårens vakreste eventyr».

Kontrasten blir desto sterkere til de som sliter med å løpe. De piner seg selv. Det er så usunt. I Alexanderteknikken har vi det meget betegnende uttrykket «misuse», «misbruk» på godt norsk. Å bruke kroppen på en uhensiktsmessig måte er direkte usunt, i lengden skadelig. De kunne like gjerne pisket seg selv i gatene. Er det noe rart jeg snur meg bort? Ikke det at jeg er noen utpreget elegant løper selv, eller noe teknisk vidunder, men jeg driver da i alle fall ikke med selvskading.

Det tragiske er at det skal så lite til for å gjøre en forandring. En smule mer bevissthet og det å løpe hadde blitt mye lettere, mer behagelig, komfortabelt. Ikke nødvendigvis vakkert, men mindre vondt å se på. Fem timer i Alexanderteknikk kan gi en gjennomsnittlig joggende selvplager ny bevissthet, tjue timer et nytt og bedre liv.

Krabb deg sunn

På fredag hadde NRK en artikkel på sine nettsider med overskriften «Kinesarar krabbar seg i form». Etter å ha undersøkt saken viste det seg at nrk-journalisten har misforstått opplegget. Det den 72 år gamle kinesiske snekkeren begynte med var å etterligne dyrs bevegelser, noe som allerede gjøres i kinesisk kampsport.

Blant bevegelsene den pensjonerte snekkeren bruker er å gå som en sjimpanse, altså ikke å krabbe på knærne som vi mennesker gjør. Antagelig har våre direkte forfedre aldri beveget seg som sjimpanser. Vi har aldri gått på knokene. De siste teorier går nå ut på at mennesket klatret ned fra trærne og beveget seg videre til neste tre i oppreist stilling. Det er mulig sjimpanse-gange har fordeler som vanlig krabbing ikke har. Siden føttene er i bakken brukes beina på en måte som ligner mer på hvordan vi bruker dem ellers. Bevegelsene kan derfor være mer relevante for oss voksne mennesker enn vanlig krabbing.

Ei helsesøster har en veldig fin kommentar under artikkelen:
«Krabbing er stimulering av diagonaler og rotasjoner. Krabbing stimulerer kobling mellom de ulike delene av hjernen. Høyre og venstre hjernehalvdel, samt hjernestammen og limbus. Som helsesøster er krabbing en av de viktigste oppgavene, motorisk, vi har overfor barn som utvikler fra liggende til oppreist. Prøv å krabbe 7 minutter, hver dag(7 dager) i 7 uker og kjenn etter hva som skjer.»

Godt forslag. Hvis du er uvant med å krabbe kan du gjøre det enklere til å begynne med. Du kan stå på alle fire og la kroppen svaie litt fram og tilbake, eller fra side til side, eller du kan gjøre små sirkelbevegelser. I krabbestilling må nakkemusklene jobbe mer, så tenk Alexander- «retningene». Tillat hodet å slippe vekk fra bekken og bekken vekk fra hodet, og la hendene slippe ned i underlaget.

Jeg bruker krabbing som aktivitet når jeg underviser Alexanderteknikk. Det er særlig for å forklare bruk av hendene. Når du står, stimuleres reflekser av kroppsvekten på føttene slik at det er lett å stå. Du har lignende reflekser i hendene. Disse refleksene stimuleres når du krabber. Du bærer hele ryggen. Du får «lengde og bredde» i ryggen og effektiv bruk av armene.

Forskning har vist at hos mennesker med problemer i armene mangler nødvendig, refleksstyrt spenning i skuldrene. Lokal behandling av problemet i armene, eller øvelser for å trene skuldre spesifikt, er bortkastet i så tilfelle. Det som behøves er bedre koordinert muskelaktivitet. Krabbing kan være en god hjelp i den prosessen.

NRK har fått en professor i idrettsmedisin til å uttale seg om kineserens treningsprogram. Han påpeker at langrenn, svømming og roing har samme effekt. Han har rett i at det er elementer av krabbing i de aktivitetene. Noe av den positive effekten Alexanderteknikk har på aktiviteter som langrenn, svømming og roing, er nettopp via å frigjøre og stimulere reflekser. Kanskje kan vi si det blir mer «krabbe-koordinasjon» i bevegelsene?

Lenker til NRK-artikkelen og lenke til samme sak hos Los Angeles Times:
http://nrk.no/programmer/tv/puls/1.6781627
http://www.latimes.com/news/nationworld/world/la-fg-china-animalwalk18-2009sep18,0,4808360.story

Hjerterom

Alexanderteknikken kan være til stor hjelp ved rehabilitering etter hjerteoperasjon. En kollega av meg fikk for et par år siden hjerteproblemer og måtte ha en by-passoperasjon. Det er et massivt inngrep. Brystbeinet skjæres opp for å komme inn til hjertet. Etterpå er det smertefullt både å puste og bevege seg. Min kollega delte rom med en førti-åring som hadde hatt samme operasjon. Han måtte ha hjelp for å komme ut av sengen etter operasjonen. Min kollega, erfaren som han er med teknikken, klarte seg på egen hånd, og dét enda han var over seksti!

Min kollega var sjokkert over hvordan de andre hjerteopererte kollapset etter operasjonen. Det er jo ikke så rart at de synker sammen. Smertene er store før brystbeinet er tilhelet, men å få en dårlig kroppsholdning er uheldig for pust og hjertefunksjon. Hvor mye bedre situasjon hadde ikke pasientene vært i om de FØR operasjonen hadde lært seg noe Alexanderteknikk! Problemet er jo at de aller fleste har en elendig kroppsholdning allerede før de blir operert, noe som altså virker negativt inn på hjerte- og lungefunksjon.

Det finnes historier om at Alexanderteknikken har kurert angina, såkalt «anekdotisk bevis». Ett eksempel er forfatteren George Bernhard Shaw. Han hadde angina og var over åtti når han hadde sin første time i Alexanderteknikk hos Alexander selv. Anginaen forsvant. Det kan være Shaw ikke hadde angina, men feilte noe annet, men uansett virker det som at det å bli mer oppreist var alt som skulle til for å gi bedring. Shaw mente selv at Alexander hadde gitt ham flere år ekstra å leve. Han ble 94.

Har du noe valg?

Du har sikkert lagt merke til det: snart er det stortingsvalg. Har du bestemt deg for hvem du skal stemme på? Kanskje du har bestemt deg for lenge siden? Kanskje du bare stemmer det du pleier å stemme? Kanskje du er dritt lei hele valget allerede og lurer på hva stortingsvalget har med Alexanderteknikken å gjøre?

Hva er det nå Alexanderteknikken IKKE er relevant i forhold til, spør nå jeg.

For det første handler Alexanderteknikken om det å ha valg, om det å ha muligheten til å velge. Tenk om vi hadde hatt diktatur? Da slapp vi valgsirkuset, men måtte pent tatt alt som det kom. Demokrati gir oss muligheten til å påvirke. Slik er det med Alexanderteknikken også. Å lære Alexanderteknikk er en slags innføring av demokrati på det individuelle plan.

Når du beveger deg som du pleier, følger du dine vaner, det går automatisk. Slik må det være. Måtte vi tenke over hver lille bevegelse kunne vi knapt gjort annet enn helt enkle ting. Men vi har uvaner også, og de vil vi gjerne bli kvitt. Uvaner fører oss i retninger vi egentlig ikke vil. Å la seg styre av uvaner er som å leve under diktatur.

Alexanderteknikken går ut på å kunne stoppe opp, la være å reagere (inhibition), for så å kunne velge hva vi heller vil gjøre (direction). Alexanderteknikken lar oss få valgmuligheten. På samme måte som ved et stortingsvalg handler det ikke om å velge i detalj, det tar kroppens reflekssystemer seg av. Vi velger i hvilken retning vi vil gå.

Det enkleste er selvfølgelig å gjøre det vi alltid har gjort, og stemme slik vi alltid har gjort. Det vante føles godt, trygt og riktig. Slik er det med muskelspenninger også. Også de spenningene vi går og holder på som er helt unødvendige. De føles riktige og nødvendige. Eller enda verre - vi er ikke klar over at vi har dem.

Å kunne ta nye valg krever at vi blir oppmerksomme på situasjonen, at vi blir mer bevisste. Oppvåkning og økt bevissthet kreves også for at en stat skal gå fra å være diktatur til å bli et demokrati. Undervisning i Alexanderteknikk er hjelp til demokratiseringsprosessen, hjelp til å bli klar over situasjonen, hjelp til å bli kvitt tyranniet av unødvendige muskelspenninger.

Lever du under diktatur og har lyst på litt demokrati?
Velg Alexanderteknikken!

Høy, mørk og pen

Jeg er under gjennomsnittlig høy, sånn omtrent 170. Det merker jeg godt når jeg står i kø f.eks, jeg har ikke særlig utsikt. I England var det annerledes. Der var alle litt lavere og mer på min høyde. Det var ganske påfallende.

En ting er å stå i kø, verre er det når du kommer inn på kinoen, eller i konsert- eller teatersalen, og havner bak en av de der skyskraperne. Å nei, tenker du, her blir det ikke mye å se. Men lykken kommer til den som venter. For hva skjer? Etter få minutter vil den lange synke ned i sin yndlingsposisjon og kysten er klar og sikten fri.

Jeg har opplevd det gang på gang etter at jeg begynte med Alexanderteknikken. Jeg har ingen problem med å sitte oppreist, mens de fleste andre synker sammen etter kort tid. Det er i alle fall en stor praktisk fordel på kino.

Mange som er lave av vekst prøver å virke høyere enn de er. Ofte legger de hodet bakover i en slags «giv akt»-stilling. Fordi øynene skifter posisjon får du en subjektiv opplevelse av å være høyere.

I Alexanderteknikken lar vi hodet slippe «fram og opp». Dette blir veldig ofte misforstått i begynnelsen og eleven vil enten dra hodet bakover i «giv akt»-stilling, eller forsøke å dytte hodet oppover. I begge tilfeller brukes muskler, nakken strammes og hodet blir dradd nedover.

Men klarer du å slippe tak i unødvendig spenning, vil hodet få retningen oppover. Muskelspenning presser kroppen sammen. Om du slipper opp noe av spenningen vil kroppen utvide seg. Dette er en ørliten tendens, ofte så lite at det knapt kan måles, men den er der. På lengre sikt kan det gi målbart utslag. Veldig mange som begynner med Alexanderteknikken opplever etter noen måneder at de er blitt en centimeter høyere. De er forsåvidt ikke høyere, de er bare blitt mindre korte. De har sluttet å synke sammen, eller trykke seg sammen.

Jeg har opplevd det samme selv. Jeg har en tvillingbror som alltid var høyere enn meg. Etter at jeg tok Alexanderlærer-utdannelsen i England var jeg blitt like høy. Høy, mørk og pen, som jeg pleier å si.