Nigels hender

Min gode venn og kollega Nigel døde i mai. Han ble 82. Jeg hadde min første time i Alexanderteknikk hos Nigel høsten 1990. Etter et par år bestemte jeg meg for å bli Alexanderlærer selv. Det var Nigels hender som inspirerte meg. Jeg ønsket å kunne gjøre det samme som ham.

Jeg forstod Ingenting om hvordan han gjorde det han gjorde. Det var magisk og uforståelig at den lette berøringen kunne få spenninger til å løsne og bevegelser til å bli friere.

I dag synes jeg det ikke er mystisk i det hele tatt. Å bruke hendene som en Alexanderteknikk-lærer er en ferdighet som kan læres, akkurat som for eksempel å spille fiolin. (Jeg er utdannet fiolinist også).

På en måte er det enklere å bruke hendene som Alexanderteknkk-lærer enn å spille et instrument. Bevegelsene er enklere. Ofte er det mest effektivt å bare legge hendene på og ikke gjøre noe ekstra. På en annen side kan det være vanskeligere enn å spille et instrument fordi det er så forskjellig fra hvordan vi ellers bruker hendene. Vi er vant til å gjøre noe, manipulere. Prosessen bak en Alexanderteknikk-lærers bruk av hendene er i hovedsak mental.

Vi Alexanderlærere tenker retning i egen kropp og så legger vi hendene på. Retningene sørger for dynamisk spenning som øker følsomheten. Kroppen blir som ei spent trommehinne. Vi føler eleven med hele kroppen. Dynamisk spenning sikrer også kvaliteten av kontakt. To muskelskjelett-system kobles sammen.

For å få noe til å skje i behøver vi ikke å manipulere, gjøre noe med selve hendene. Vi stimulerer til endring ved å tenke retning i egen kropp. Endringene smitter over på eleven som også får mer dynamisk muskelspenning. Hvorfor det er slik kan vi ikke si med sikkerhet. Det finnes for øyeblikket ingen vitenskapelig forklaring på fenomenet. Alexander selv begynte antagelig å bruke hendene på denne måten rundt 1914.

Å tenke retning er noe selv nybegynnere i teknikken begynner med. Lærere gjør det bare på et annet nivå, akkurat som det er forskjell på å spille Bjørnen sover og en fiolinkonsert av Mozart. Det er en grunn til at lærere i Alexanderteknikk har tre års intensiv opplæring i praktisk undervisning. Det tar tid å lære å bruke hendene, og du blir aldri utlært. Eldre lærere, som Nigel, har ofte et høyere nivå enn yngre og mindre erfarne lærere.

Vi Alexanderteknikk-lærere jobber på hverandre for å øve på å bruke hendene. Vi kaller det å "utveksle arbeid". Jeg utvekslet arbeid mange ganger med Nigel. De siste årene begynte han å bli gradvis fysisk og mentalt redusert, men han kunne fortsatt bruke hendene. Da kviknet han til. Vi pleide å møtes på mitt kontor. Etterpå gikk vi ned i bakeriet i første etasje og drakk varm sjokolade. De siste gangene møttes vi hjemme hos ham. Han måtte sitte når han jobbet, men han hadde ferdighetene fremdeles.

Nigel og jeg var uenig om mange ting. Vi hadde ulikt syn på både det ene og andre når det gjelder Alexanderteknikken. Det var ikke til hinder for at jeg lærte mye av ham, kanskje snarere tvert imot.

Vi var uenige om andre ting enn Alexanderteknikken også. Nigel var dypt religiøs, noe jeg slettes ikke er. Nigel snakket ofte om Gud. Allerede for mange år siden snakket han om at vi skulle møtes i det neste liv. Da skulle han by meg på en kopp te. (Nigel var typisk engelsk og lærte seg aldri ordentlig norsk selv om han prøvde).

Det hadde vært fint å møtes igjen. Jeg ser fram til den koppen med te.

Relaterte blogginnlegg

Mine første Alexanderteknikk-timer

Hender - kroppens speil

Kvalitet

Hodebalansens hemmelighet

Nytt kontor

Noen forutsetninger for god bruk av hendene

Håndspåleggelse

Skru på strømmen

Berøre med hånden, føle med kroppen

Pianostemming

Hemmeligheten bak berøringen

Bli bevisst intensjonen bak bevegelsene

Du beveger deg bedre om du beholder lengde og bredde i kroppen. Å være oppmerksom på lengden i aktivitet kan være nok. I fjor skrev jeg flere blogginnlegg om hvordan du kan eksperimentere med ideer om lengde og bredde.

Å bruke tanker konstruktivt i forhold til aktivitet kaller vi i Alexanderteknikken å tenke retning, eller "directions" på engelsk. Vanligvis tenker vi ikke bare på lengden, vi tenker aktivt på å bli lengre. Vi har en intensjon om bevegelse. Intensjonen blir generelt formulert som "å la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere".

Hva vil det si å ha en intensjon om bevegelse? Du har helt sikkert intensjon om bevegelse stadig vekk. Du beveger deg mer eller mindre hele tiden. Det er naturlig. Men det er ikke så lett å være bevisst intensjonen bak bevegelsen. Ønsket om bevegelse oppstår ubevisst. Vi blir klar over intensjonen først like før gjerningsøyeblikket.

Eksperiment 1

Du kan gjøre et par eksperimenter for å observere intensjonen til bevegelse. Det ene er å gjøre en bevegelse flere ganger, som for eksempel å løfte en arm, og hver gang gjøre bevegelsen mindre til du nesten bare tenker den. Det andre er å gi deg selv valget mellom to bevegelser, for eksempel løfte høyre eller venstre arm, men utsette lengst mulig valget om hvilken arm du løfter.

Å ønske å løfte en arm eller å la hodet gå "fram og opp" er ganske likt, men ikke helt. Det finnes en annen måte å sette i gang bevegelse på. Et annet eksperiment kan belyse det.

Eksperiment 2

Hold underarmen opp foran deg slik at den er vertikal og med hånden lett knyttet. Du kan godt hvile albuen mot noe. Hvis du gir slipp på hånden vil du sette i gang bevegelse - hånden vil falle, mest sannsynlig falle i den retningen håndflaten vender. Hvis du forestiller deg at underarmen er kroppen din, og hånden er hodet, så tilsvarer bevegelsen at du lar hodet falle ned mot brystet. Det betyr kollaps og ikke det vi ønsker selvfølgelig. Vi vil at hodet faller "oppover".

La hånden falle noen ganger til. Gi så slipp på hånden enda en gang, men istedet for å la den falle, tenk at den går oppover i den retningen underarmen peker. Du vil mest sannsynlig ikke kjenne at det skjer noe. Det er heller ikke meningen. Tanken om retning er først og fremst preventiv. Effekten viser seg først når du er i aktivitet Hvis du har intensjon om å la hodet gå opp mens du gjør en bevegelse, vil andre ting skje i kroppen enn om du ikke gjorde det. Du vil beholde lengden.

Eksperiment 3

Om du blir anspent blir du kortere. Hold underarmen vertikalt igjen og knytt hånden lett. Hvis du strammer knyttneven bruker du muskler i underarmen. Samtidig som hånden knyttes vil den bli dratt i retning albuen. Det blir et økt press mellom knokler i håndrota og underarmen. Når du gir slipp minsker presset og hånden føles lettere. Veksler du mellom å stramme og å holde hånden lett knyttet kan du se fingrene bevege seg når de blir klemt sammen. Det samme skjer mellom virvlene ryggsøyla om du er anspent. Det er derfor du blir litt lengre etter en time i Alexanderteknikk.

Om du gir slipp på hodet kan spenningen minke, ryggsøyla bli lengre, og hodet gå "opp". Dessverre er ikke dette så enkelt som å gi slipp på knyttneven. Vi strammer nakken av mange grunner, og å avspenne nakken direkte vil ikke alltid virke. Dessuten må vi alltid ha noe spenning i nakken, noe som gjør at du ikke bare kan "slappe av". Men du kan påvirke nakken og resten av kroppen indirekte ved å tenke retning for hodet.

Eksperiment 4

Igjen, hold underarmen loddrett. Denne gangen kan du knytte neven hardt, og så slippe helt så hånden faller. Gjenta noen ganger før du uten å slippe spenningen bare tenker at du gir slipp på hånden i retning oppover, vekk fra albuen. Du gjør ingenting, men gjentar intensjonen.

Kanskje kjenner du en effekt i underarmen, men mest sannsynlig ikke. Poenget er at det er mulig å ha en intensjon om retning samtidig som du bruker kraft. På samme måte kan du tenke retning på hodet og samtidig ha tilstrekkelig tonus i nakke og rygg, eller tenke retning når du for eksempel løfter tungt.

Å tenke retning er lett. Du gjør det hele tiden. Det uvanlige er å gjøre det bevisst, for intensjon til bevegelse oppstår ubevisst. Intensjonen er også uløselig knyttet til bevegelsen. Intensjonen om bevegelse og selve bevegelsen er en og samme ting, samme prosess. Men du må prøve å skille mellom årsak og virkning.

I Alexanderteknikken har vi intensjon om bevegelser du ikke kan gjøre. Da kan det føles som om noe mangler, for du er så vant til at det skjer noe. Det er veldig fristende å gjøre noe ekstra for å kjenne en effekt. Når du gjør en bevegelse vet du at du har gjort den. Når du tenker retning er det at du har tenkt det eneste du kan vite sikkert.

Det hender at en direkte effekt kan kjennes, særlig om du oppnår å gi slipp på spenning. Men veldig ofte om du kjenner noe kan du mistenke at det er noe du gjør galt. Effekten av intensjon om lengde og bredde viser seg først og fremst anvendt i aktivitet, så de er noe du må prøve ut i praksis. Det skal jeg skrive mer om en annen gang.

Relaterte blogginnlegg

Ønsketenkning

Å ønske bevegelse

Tenke, ikke gjøre

Intensjon, ikke posisjon

Avstand i aktivitet

Rotasjon som retning

Alexanderteknikken består av to ferdigheter - «inhibition» og «direction». Inhibition er evnen til å la være å gjøre noe, direction er mentale beskjeder som organiserer bruken av krefter.

«Directing», eller å «tenke retning», er en intensjon om utvidelse, et ønske om bevegelse: la nakken være fri slik at hodet går fram og opp slik at ryggen blir lengre og bredere». Dette er en bevegelse du ikke kan gjøre. Å tenke retning fungerer først og fremst preventivt.

Hvis du har et ønske om bevegelse er det veldig lett å begynne å gjøre noe uten at du er klar over det. I de siste blogginnleggene har jeg foreslått å ha oppmerksomhet om avstander i kroppen som et enklere alternativ. Et annet alternativ til å tenke ekspansjon er å tenke rotasjon.

Når vi blir anspent trekker vi oss sammen. Vi krymper og trekker armer og bein inn i kroppen. Fordi muskelsystemet er organisert i et slags spiralmønster vil det også være en tendens til å vri armer og bein.

Å tenke at armer og bein roterer innover ser ut til å kunne motvirke spenningene. Venstre overarm roterer med klokka, den høyre mot klokka. Det er mest hensiktsmessig å tenke på overarmer og lår. Resten av arm eller bein vil følge etter. Som med ideen om ekspansjon er dette bevegelse du ikke skal gjøre men bare ønske.

Det fine med ideen er at den kan relateres til ekspansjon av ryggen, at ryggen blir bredere. «Widening the back» kan være vanskelig å få taket på. Kanskje kan det hjelpe å tenke at overarmer og lår roterer og kommer ut av ryggen.

Å tenke seg at overarmer og lår roterer er en relativt ny idé. Jeg har ikke fått prøvd den ut i særlig grad med elever. Jeg presenterer den her på bloggen som noe du kan prøve ut. Skriv gjerne til meg og fortell hvordan det går!

Relaterte blogginnlegg

Avstand i aktivitet

Avstand i aktivitet

De siste blogginnleggene har handlet om å være oppmerksom på avstander i kroppen. Oppmerksomhet om avstander kan forhindre at du blir kortere. Du blir kortere hvis du blir anspent og presser deg sammen, eller om du kollapser. Begge deler bør du unngå om du vil bevege deg best mulig.

Å ha oppmerksomhet om avstand er forholdsvis enkelt. Du vet for eksempel hvor hode og føtter er uten at du behøver å kjenne etter. Men for at ideen skal ha en preventiv effekt må tanken være tilstede mens du er i aktivitet, og det krever litt øvelse. Du må prøve det ut og eksperimentere med ideen i praksis.

Gå

Enkleste aktivitet å utføre samtidig som du har oppmerksomhet om kroppen pleier å være å gå. Andre regelmessige bevegelser som å løpe eller sykle kan også være greie å begynne med. Det fine med denne typen aktivitet er at du vil kunne merke at du sakker farten om du overfokuserer. Da vil du begynne å hemme bevegelsene.

Daglige aktiviteter

Daglige rutinemessige aktiviteter er fine å bruke til å øve typen oppmerksomhet det er snakk om her. Det kan være å pusse tenner, kle på seg, spise/drikke, vaske opp,

se på mobilen, kjøre bil. Hva som helst kan brukes. Velg din favoritt og bruk den over tid.

Trening

Alle former for fysisk aktivitet egner seg godt til å øve oppmerksomheten om deg selv. Gå, løpe, sykle som nevnt tidligere, men også styrketrening, trening med apparater eller strikk. Treningsformer som chi gung, taiji og yoga egner seg spesielt godt.

Litt oppmerksom

Du behøver bare litt oppmerksomhet om deg selv. Det ligner det å kjøre bil. Du er bevisst kjørebevegelser og trafikk samtidig som du vet hvor du har bilen. Forskjellen er at nå er der deg selv og ikke bilen du er oppmerksom på.

Ikke prøv å holde oppmerksomheten fast. Oppmerksomheten flytter seg naturlig. Det er fint å veksle mellom å tenke lengden mellom hodet og føttene eller mellom hodet og bekkenet. Tenker du lengden mellom hodet og hendene kan du inkludere det du eventuelt holder i hånden som en del av kroppen.

Å ha lengde er en god ting, men ikke gjør noe for å rette opp om du opplever at du har gjort deg selv kortere. Å prøve å rette seg opp kan gjøre vondt verre. Om du er oppmerksom på lengden av kroppen vil du få lengden tilbake når du beveger deg.

Begrenset ressurs

Hvordan du velger å bruke oppmerksomheten må å tilpasses situasjonen du er i. Oppmerksomheten er en begrenset ressurs.

Noen situasjoner/ aktiviteter er spesielt utfordrende. Det kan for eksempel være å jobbe på datamaskin. Noen arbeidsoppgaver er fullt mulig å utføre samtidig som du er oppmerksom på deg selv, andre ikke så mye. Da kan du være oppmerksom bare i små glimt, eller du kan ta mikropauser. Små pauser er gode å ta uansett.

Andre krevende situasjoner kan være når du samtaler med noen. Jo viktigere samtalen er, jo mer krevende er det. Du blir fullt engasjert, og spesielt utfordrende å være oppmerksom når du selv snakker. Det er likevel, eller kanskje derfor, nyttig å prøve det ut. Finner du en god måte å inkludere oppmerksomhet om deg selv på blir du mer tilstede og kommunikasjonen blir bedre.

Noen ganger vil vi ikke være tilstede, men drømme oss bort. Det kan være når du ser en spennende film eller serie på tv, eller leser ei god bok. Hvordan vil det være å ha oppmerksomhet om lengden av kroppen da? Det er ikke noe du må klare, men noe det kan være interessant å prøve ut.

Lengde eller lengre

Å være oppmerksom på avstander i kroppen er en forøvelse til å tenke «direction». Direction i Alexanderteknikken betyr (vanligvis) å ha intensjon om bevegelse eller utvidelse. Det er en mer dynamisk måte å tenke på som jeg skal skrive mer om en annen gang. Om du mestrer å ha oppmerksomhet om avstander i kroppen mens du er i aktivitet er du halvveis der.

Relaterte blogginnlegg

Aktiv avstand 2

Aktiv avstand

Tenke avstand

Tenke avstand

I forrige blogginnlegg skrev jeg om å være oppmerksom på avstanden mellom hodet og bekkenet, eller hodet og føttene. Det er en måte å tenke retning på. Vanligvis når vi «tenker retning» i Alexanderteknikken tenker vi bevegelse eller ekspansjon. Å være oppmerksom på avstanden er en mer nøytral tenkemåte.

Fordelen med å tenke avstand er at det er så lett. Alle kan klare å være oppmerksom på avstanden mellom hode og bekken. Det er ikke noe du behøver å lære. Du vet hvor hodet ditt er og hvor bekkenet er, og du vet det uten å måtte kjenne etter.

Et problem mange har når de skal tenke retning er at de konsentrerer seg for mye. De kjenner etter og lukker kanskje til og med øynene. Det er både unødvendig og upraktisk. Alexanderteknikken skal kunne brukes i aktivitet. Du behøver ikke å kjenne etter for å vite hva du tenker.

Å tenke avstand er så lett at du sikkert kan gjøre det mens du gjør noe annet. Du klarer sikkert å være oppmerksom på avstanden mellom hode og bekken mens du leser dette, eller når du tar en kopp kaffe, eller når du pusser tennene; kanskje også når du ser på tv, om det ikke er for spennende. Mulighetene er mange og ideen lett å ta i bruk.

Å tenke avstand er så enkelt at du ikke behøver å anstrenge deg for å få det til. Når vi tenker retning i Alexanderteknikken ønsker vi ekspansjon. Det er en intensjon om bevegelse. Når du beveger deg er du vant til at noe skjer, og du er vant til å kjenne at det skjer. Men å tenke retning er først og fremst preventivt og det er ikke sikkert at noe skjer, eller at det som skjer er på et nivå det er mulig å sanse. Du kan bli fristet til å gjøre bittelitt med musklene for å kjenne at det skjer noe. Å være oppmerksom på avstanden er mer nøytralt enn å tenke ekspansjon. Derfor er det mindre fare for at du gjør noe unødvendig.

Å være oppmerksom på avstand kan være nok til at du unngår å spenne deg eller kollapse slik at du blir kortere. Det kan fungere preventivt. Å tenke avstand inneholder derfor den viktigste av ingrediensene i Alexanderteknikkens retninger. Hvis du er nybegynner kan du godt begynne med bare å tenke avstand, og så lære deg å tenke mer aktivt og dynamisk retning etter hvert.

Relaterte blogginnlegg

Veien til butikken

Hold avstand

Hold avstand

Alexanderteknikken er en ferdighet som alle kan lære. I blogginnlegget «Alle kan tenke» skrev jeg om hvordan du kan øve på det vi kaller å "tenke retning". Du kan gjøre det når som helst. Jeg skrev også at å tenke retning for hodet ikke er det enkleste.

Hva du gjør med hodet påvirker resten av kroppen. Derfor er det viktig å inkludere hodet i oppmerksomheten.  

I Alexanderteknikken sier vi at hodet skal «fram og opp». Fram og opp gir ikke alltid mening selv etter at du har hatt flere timer i teknikken. Selv det å tenke at hodet bare skal «opp» kan føre til problemer i begynnelsen. Det kan lønne seg å prøve noe enda enklere.

Alexanderteknikken er først og fremst preventiv. Noe du kan prøve å unngå er å dra hodet mot det du holder på med. Den generelle tendensen vi har er å la hodet gå mot det vi ser på, enten vi ser på en skjerm eller gjør noe med hendene, eller kanskje begge deler. Tendensen kan føre både til at vi kollapser og til unødvendige spenninger.

Å være oppmerksom på avstanden mellom hodet og skjermen kan være en enkel og  effektiv måte å unngå denne tendensen på. Tanken på rommet mellom hodet ditt og for eksempel en skjerm kan gjøre at du ikke drar hodet forover. Du må selvfølgelig ikke begynne  gjøre det motsatte og dra hodet bakover.  Du skal bare nyte avstanden slik den er. Du behøver ikke å gjøre noe. 

Jeg ser ofte eksempler på hvor effektiv denne tenkemåten er når jeg underviser fiolin. Om en elev spiller et stykke han eller hun synes er vanskelig vil eleven lene seg mot notene for liksom å se bedre. Du gjør helt sikkert det samme foran dataskjermen. Vi assosierer det å se bedre med å forstå bedre, men kan hende ser vi mer enn bra nok. Du drar deg bare ut av balanse og anstrenger deg unødvendig. Når fiolineleven lener seg forover fører det til spenninger som gjør at armene fungerer dårligere. Lar hun eller han avstanden til notene være som den er fungerer alt mye bedre. 

Når vi i Alexanderteknikken sier at hodet skal opp» er det opp i forhold til kroppen.  På samme måte som du tenker på avstanden mellom hodet og noe du ser på kan du tenke avstand eller rom mellom hodet og en annen del av kroppen. Avstanden mellom hodet og bekkenet er mest naturlig om du sitter,  avstanden mellom hodet og føttene om du står. 

Avstanden hode-bekken er omtrent lengden av ryggsøyla.  Den avstanden avgjør om du kollapser eller ikke. Du ønsker å kunne «slappe av» uten å kollapse. 

Fordelen med å tenke avstand, lengde eller rom i kroppen på denne måten er at det ikke koster noe. Du behøver ikke anstrenge deg. Du vet hvor hodet ditt er og omtrent hvor bekkenet er, og det er alt som skal til. Hvis du føler at du må kjenne etter eller konsentrere deg så tenker du feil. Det er enklere enn du tror. 

Relaterte blogginnlegg 

Alle kan tenke

Hvor er du?

Hode og hale 

Fram og opp

Hodebalansens hemmelighet

 

Alle kan tenke

Forrige gang skrev jeg om å kunne øve Alexanderteknikk når du venter på noe og ikke har annet å gjøre. 

Men hvordan?

Alexanderteknikken har to komponenter, «inhibition» og «direction». De er en form for mentale ferdigheter. Her skal det handle om direction, eller å «tenke retning» som jeg har valgt å kalle det på norsk.

Directions er det vi bruker før og under bevegelse for å påvirke muskeltonus. Det er tanker som er ment å virke preventivt slik at vi unngår å stivne eller kollapse. Når jeg holder introduksjonskurs er det ofte imponerende hvor enkelt og greit deltakere kan tenke retning uten å ha gjort det før.

Directions er vanligvis beskrevet som å «la nakken være fri slik at hodet kan gå og opp, slik at ryggen kan bli lang og bred». Dette er bare en generell beskrivelse. Kort sagt ønsker du ekspansjon. Du kan bruke andre ord, eller enda bedre - ikke bruke ord i det hele tatt. (Du kan jo forestille deg bevegelser uten at du behøver ord).

Vi tenker retning for hele kroppen. Viktigst er retning for hodet. Å tenke retning for hode og nakke kan være utfordrende til å begynne med. Hvis du har en liten pause og ønsker å øve på å tenke retning kan du godt begynne et annet sted. Det er for eksempel enklere å tenke på hender og armer enn hode og nakke. Hendene bruker vi hele tiden og er mer i kontakt med.

Det kan være fristende å fokusere på en del av kroppen som kjennes anspent eller smertefull. Tenk motsatt. Finn et sted i kroppen som kjennes ok. Tenk at den delen av kroppen blir lengre og bredere eller større. Når du får til å tenke slik om én del av kroppen kan du la idéen om ekspansjon smitte over til andre deler.

Å tenke retning er å tenke bevegelse. (Stort sett, det finnes unntak). Dette er bevegelser som ikke kan gjøres. Faren er at du lett å begynner å gjøre bittelite grann, konsentrerer deg for mye, blir stiv i blikket og holder pusten. Fortsett å se, og å puste. Tenk lett.

Å tenke retning kan gi avspenning om du er anspent, men vi er egentlig ikke ute etter en direkte effekt. Å tenke retning har en preventiv hensikt. Effekten vil vise seg først når du tenker retning mens du er i aktivitet.

Alexander sammenlignet det å tenke retning med det å legge ned jernbaneskinner. Du forbereder et spor bevegelsesimpulsene kan følge. Jeg tror ikke du skal ta sammenligningen helt bokstavelig. Poenget er at det blir lettere å tenke retning om du har øvd på det.

Kjennskap til grunnleggende anatomi er en fordel, men ikke en forutsetning. Konkret kunnskap gjør at du kan tenke mer presist. Men med det som utgangspunkt er det ingenting i veien med å bruke litt fantasi.

Relaterte blogginnlegg

Mens vi venter

Ønsketenkning

Tenke, ikke gjøre

Lengde og bredde

Smil

Mens vi venter

I desember ble Alexanderteknikken nevnt i en vitenskapelig artikkel om muskeltonus. Endringer i muskeltonus kan påvirke bevegelsesmønstre og smerter. Med Alexanderteknikken endres muskeltonus ved å tenke «retning» eller «directions», vanligvis beskrevet som å «la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere».

Det er mange måter å tenke retning på, avhengig av situasjon og person. Måten det gjøres på må alltid være individuelt tilpasset.

Å tenke retning er å tenke litt annerledes enn du er vant til. Det krever øvelse. Det fine er at du kan øve på det når som helst.

Da jeg begynte med Alexanderteknikken studerte jeg musikk. Jeg var vant til å øve mentalt. Når jeg for eksempel satt på trikken kunne jeg spille en fiolinkonsert i hodet. Ved hjelp av Alexanderteknikken kunne jeg være mer tilstede i kroppen samtidig.

I forrige blogginnlegg skrev jeg om hvor mye av livet som kan være en form for venting. Korte eller lange stunder med venting kan brukes til å tenke retning.

Dessverre er det blitt færre og færre av disse ledige stundene. Mobiltelefonen er alltid for hånden, og det er alltid nyheter eller sosiale medier som skal sjekkes. Selvfølgelig er det mulig å tenke retning mens du bruker mobilen. Det kan til og med være en nyttig utfordring. Men det er stor fare for at mobilen vinner og tar hundre prosent av oppmerksomheten og ikke bare nittini.

Legg vekk mobilen og tenk på deg selv i stedet. Å tenke retning er alltid nyttig. Med Alexanderteknikken har du aldri et bortkastet øyeblikk.

Relaterte blogginnlegg

Å vente

Directions - movement and energy

Thinking, “giving” or “sending” directions is one of the basic principles of the Alexander Technique. Directions are primarily preventive, and aimed at facilitating efficient organisation of the musculoskeletal system.

Directions can take many forms depending on the person and on the situation. In a recent blog post “Directing the neck, or not” I pointed out that the directions often are described as intentions for movement. As soon as we intend to move, processes kicks in that prepares the body for the impending challenge to our balance. This facilitates changes in the organisation of muscular tensions.

F.M Alexander wrote this about directions in his second book, Constructive Conscious Control:

Another difficulty which pupils make for themselves is in connexion with the giving of guiding orders or directions. They speak sometimes as if it were a strange and new thing to ask them to give themselves orders, forgetting that they have been doing this subconsciously from their earliest days, else they would not be able to stand up without help, much less move about. The point that is new in the scheme we are considering is that the pupil is asked consciously to give himself orders, … (Alexander 2004 p.104).

There is nothing mystical about directions. Directions are intentions, and we intend to do something more or less all day long. The difference is that in the Alexander Technique we do it consciously, and, since the basic directions are primarily preventive, we don't perform the intended actions.

One problem with teaching and learning conscious direction is that people are different. Given the same instruction they will think in different ways. Since directions necessarily are formulated in words, some make the mistake of equating the words with the directions. The words are only descriptions. (Using new words doesn't necessarily mean you have invented a new way of directing yourself). If you do a movement, for instance if you stand up, you could formulate your intention verbally to yourself, but normally you don't. Your intention is beyond words.

Thinking the words, or saying the words out loud, may be helpful, not the least to keep the directions going, but at some point this will be practically impossible. Also, saying the words doesn't necessarily mean you are directing. Thinking about something and having an intention for doing it may be two different things.

Patrick Macdonald writes about his difficulties of finding the right mode of thinking in The Alexander Technique As I See It:

In the early days of my studentship, I was much confused over the matter when A. R. Alexander, FM's brother, remarked to me, “Of course directions are doings, but they are very small. They are usually below the sense register.” This made the matter very much clearer for me, and I offer you AR's comment in the hope that it may do the same for you (Macdonald 2015 p.68).

(For the uninitiated - Macdonald was among the students at Alexander's first training course for teachers in the 1930s).

AR's instruction was apparently useful for Macdonald, who went on to be extremely skilled with his hands in teaching. For Macdonald, the instruction described the right mode of thinking. For others, such an instruction could be disastrous. The problem for most people is trying too hard and ending up doing more than just thinking the directions.

Walter Carrington, another of the first generation teachers, (teachers trained by Alexander), says in Thinking Aloud, a collection of talks:

It's all very well standing at the crossroads and seeing the signposts saying umpteen miles to Peking and thinking, “Yes, I don't know, it would be rather fun and I suppose if I went, that is the way I'd go.” …You can congratulate yourself that you are here and not in a whole lot of other places that you might be. But the fact of the matter is that you still haven't got going. And it's the getting going, and the continuing to go, that is the real problem in the Alexander Technique, as in life. Now, one very good way, in fact the only real way, of getting people going is to make them think …What's the best way of getting people to think? I'm afraid I don't know what the best way is (Carrington 1994 p.18) …You got to determine the direction first, admittedly, but then if there isn't the supply of energy, you won't get anything (ibid p.19).

In another talk he says: 

Conscious direction of energy … that is what using yourself is all about – the conscious direction of energy. You clearly direct your energy by thinking about it. … When we just repeat the orders like the neck to be free, and the head to go forward and up, and the back to lengthen and widen, when we repeat them parrot fashion, there is really no energy at all being directed to the mechanism … (ibid p.23-24).

Carrington then quotes Alexander's definition of directions in a footnote in The Use of the Self, which Carrington says is “one of the most important things he ever put on paper” (ibid p.23): 

When I employ the words ‘direction’ and ‘directed’ with ‘use’ in such phrases as ‘direction of my use’ and ‘I directed the use,’ etc., I wish to indicate the process involved in projecting messages from the brain to the mechanisms and in conducting the energy necessary to the use of these mechanisms (Alexander 2018 p.35).

As I pointed out in my article on “Vitalism in the Alexander Technique”, this definition of directions is rooted in vitalism. Vitalism is the belief that living beings are endowed with a special non-physical element, energy, or “life force.” The concept of “chi” is maybe the most well-known example. Some Alexander Technique teachers equate directions with chi (see for instance Farkas 2016 p.122, or Farkas 2019 p.29).

Alexander and Carrington probably found the idea of directing as sending or “conducting” energy to be practically helpful. To them, and probably many others, it inspired the right mode of thinking, just as AR's “doings below the sense register”. It is a description of movement, of internal movements. A parallel metaphor could be the idea of water or fluid moving through the body (Holladay 2012 p.131; Connington 2020 p.67). The problem with such metaphors is that, although they work perfectly well, it is not a correct representation of how the body works. Chi doesn't exist.

I'm in favour of using any idea that can help in the process of directing, no matter how weird or outlandish. But in the long term I think it is best to keep it as simple as possible and rid oneself of any superfluous or nonexistent elements.

We move about in our daily lives, “directing” ourselves subconsciously. Conscious direction doesn't need to be that much more complicated.

Related blog posts

Directing the neck, or not

Vitalism in the Alexander Technique Part 1

Literature

Alexander, F.M. (2004) Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Alexander, F.M. (2018) The Use of the Self. Orion Spring.

Carrington, Walter 1994 Thinking Aloud. Mournum Time Press.

Connington, Bill (2020) Introduction to the Alexander Technique: A Practical Guide for Actors (Acting Essentials). Methuen Drama.

Farkas, Alexander (2016) Tapping into the Well of Chi. In Gering-Hasthorpe, R. (ed), The Congress Papers 2015 (pp.121-122). STATBooks.

Farkas, Alexander (2019) Alexander Technique: Arising from Quiet. Hite Books.

Holladay, Sue (2012) Playing with Posture: Positive Child Development Using the Alexander Technique. HITE.

Macdonald, Patrick (2015) The Alexander Technique As I See It. Mouritz.

Nye ideer

I undervisningen forsøker jeg alltid å prøve ut nye ideer. Folk er forskjellige og undervisningen må tilpasses hver enkelt. Selv om prinsippene er de samme er det veldig ulikt hva som fungerer. En ide som er praktisk nyttig for én person kan virke meningsløs for en annen.

Med tiden forandrer vi oss også, (utvikler vi oss, forhåpentligvis). Måten du tenker på i dag er kanskje ikke den beste om et halvt år. Derfor er det bra å prøve ut noe nytt.

Her er noen ideer jeg har brukt en del i det siste.

Trekant

Å bøye seg ned er en bevegelse vi gjør mye. Vi gjør det hver gang vi setter oss ned og hver gang vi skal ha tak i noe som ligger lavt.

Å bøye seg ned er en bevegelse som gjør at vi lett presser oss sammen. Vi ønsker det motsatte, at vi ekspanderer. Å bøye seg ned er egentlig en veldig enkel bevegelse. Den er nærmest innebygd i kroppen. La beina folde seg sammen og det går av seg selv.

Intensjonen om å komme seg lavere kombinert med at vi holder igjen i beina på diverse måter gjør at det ikke går helt glatt. Vi motarbeider oss selv og ender opp med å presse sammen overkroppen og nakken. 

En ide som kan gjøre at du gir mer slipp på beina er å forestille seg at bekken og knær danner en trekant, og at du lar trekanten bli større jo lavere ned du går. Effekten blir at du lar beina gjøre jobben og unngår å stramme nakken.

Knær

Men hva er knær egentlig? Hva mener vi når vi bruker ordet? Vi tenker kanskje på den store klumpen som utgjør enden av lårbeinet, eller kanskje på kneskåla? Men når vi beveger oss er det ikke der bevegelsen skjer. Ser du på bilder av skjelettet vil du se at selve leddet der bevegelsen skjer ligger nedenfor kneskåla. Denne kunnskapen er ikke akkurat noen ny ide, men kan også hjelpe deg til å gi lettere slipp på beina.

Huk

Å sette seg ned er en bevegelse mye brukt i Alexanderteknikk-timer. Den viser veldig tydelig om du krymper eller ekspanderer. «Alle» har problemer med den bevegelsen, selv de som lett setter seg helt ned på huk. Vi har ofte dårlige vaner knyttet til det å sitte på en stol, og stolen får oss til å reagere uhensiktsmessig. Men er du av dem som kan gå helt ned på huk kan du unngå mye av det.

Av og til i en time kan jeg ta bort stolen og be eleven gå ned på huk og komme opp igjen. Så setter jeg stolen tilbake og ber eleven gjenta bevegelsen. Samtidig ber jeg ham/henne tenke på å gå ned på huk selv om stolen står der. Uten unntak vil eleven sette seg ned på en bedre måte, dvs. bruke beina i stedet for å skvise kroppen. Prøver du ut denne tenkemåten vil du kanskje oppdage at du kan bøye deg ned lettere og dypere enn du tror. 

Relaterte blogginnlegg

Knær eller rygg

Trigonometri

Kontekst

Alexanderteknikken er en måte å tenke på i aktivitetene vi gjør. Teknikken består av «inhibition» - å la være å reagere; og «direction» - å tenke retning. Vanligvis sier vi at inhibisjon kommer først. Du lar være å reagere på en innskytelse til handling for så å tenke retning. Men i praksis er det ikke alltid slik det foregår. Det kommer an på situasjonen.

Da Alexander begynte å utvikle teknikken eksperimenterte han. Han tenkte på å gjøre noe, for eksempel å lese en setning, (han var skuespiller og eksperimenter med å bruke stemmen). På den måten gav han seg selv en stimulus som han kunne velge å reagere på eller ikke. Dette var selvfølgelig en litt kunstig situasjon. Noe lignende skjer i Alexanderteknikk-timer når du skal sette i gang en aktivitet, enten det er du som bestemmer selv, eller om det er læreren som inviterer verbalt eller med hendene. Du har muligheten til å tenke «nei», vente og tenke retning.

I dagliglivet møter vi også situasjoner hvor vi på denne måten kan ta tid mellom stimulus og respons. Men hva om vi allerede er i gang med å gjøre noe? Vi behøver ikke vente på en (ny) stimulus. Vi kan like godt begynne med å tenke retning. Det kan vi gjøre når som helst.

Å tenke retning har den effekten at det omorganiserer bakgrunnsspenningen i muskulaturen. Musklene blir både generelt mer avspent, men også mer dynamiske og følsomme. Mot denne bakgrunnen av muskelspenninger blir alt du gjør mer tydelig. Unødvendig spenningsmønstre trer fram, dermed kan du bli i stand til å la være å bruke dem. Å tenke retning gir kontekst som gjør inhibisjon mulig.

Hva som kommer først av inhibition eller direction er egentlig vanskelig å si. Det blir som høna og egget. Vi må også ta med at «direction», å tenke retning, fungerer preventivt. Vi tenker for eksempel «nakken fri» først og fremst for å unngå å spenne den. Direction må inneholde inhibition, ellers fungerer det ikke. Så kanskje er det slik at inhibition kommer først uansett.

Relaterte blogginnlegg

Trafikklys

To innfallsvinkler

Alexanders plan

Leseøving

Alexanderteknikken er en form for ferdighet. Som alle ferdigheter kan den trenes. 

Et av elementene i Alexanderteknikken er å tenke retning eller «directions». Retningene pleier å være ønsker eller intensjoner om ekspansjon, vanligvis formulert som: «la nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lang og bred». Det er mange måter å tenke retning på. Jeg skal ikke gå inn på det her. Det viktigste er å være klar over er at retningene er noe som bare tenkes. Du kan lese mer om å tenke retning i artiklene det er lenket til nedenfor.

Nybegynnere vil synes det er enklest å tenke retning når de er i ro. Å ligge i det som kalles «aktiv hvilestilling» er en fin anledning til å øve på å tenke retning. For å få mer nytte av teknikken bør du kunne tenke retning når du er i bevegelse. Da er det å tenke retning mens du går kanskje det enkleste å begynne med. 

Å tenke retning mens du leser er en annen aktivitet du kan prøve ut. Fordelene med å tenke retning mens du leser er flere. 

- Du er i ro. Det kan være letter å tenke retning når kroppen ikke beveger seg for mye. 

- Selv om du er i ro, er du likevel i en slags aktivitet. Det kan være en hjelp til ikke å overfokusere, men ha overblikk. 

- Du får erfaring med å tenke retning i en «mental» aktivitet. Du vil få en sterkere opplevelse av sammenhengen mellom kropp og tanke. 

- Det å lese er noe vi gjør ofte, enten det er på mobiltelefon, nettbrett, dataskjerm eller i bøker. Mulighetene for å øve er mange, og øvelse gjør som kjent mester. 

Relaterte blogginnlegg

Tenk på en banan  

Tenke, ikke gjøre

Å ønske bevegelse

Veien til butikken 

Fixed Knees and Fixed Ideas

This blog article is written with teachers and advanced pupils in mind.

In January a very nice interview with Alexander Technique teacher and running coach Malcolm Balk was published on The Developing Self Youtube channel. In the video, titled "FM.'s knees forward and away revisited," Balk tells about how new insights changed his understanding of the directions.

His former way of thinking had been one-dimensional and thus led him to inhibit (in a negative sense) the natural rotational movements of the legs and feet. At first I was a bit puzzled. These rotational movements were something I learnt about when I was training to be an Alexander Technique teacher more than twenty years ago. On the other hand, having a limited or even wrong understanding of the directions is fairly common. I'm sure we have all been there.

It is like learning to play an instrument like the violin. First, your ability to play in tune is limited. Later, you are able to adjust, and add vibrato.

In the beginning, our understanding of the directions is bound to be limited. With time our  understanding will change and evolve. The basic directions as formulated by Alexander by others are only general descriptions. There is nothing wrong with them, unless you have put a meaning into them which is not intended, or you are trying to apply them inappropriately. Blaming your problems on the directions is like blaming your inability to play in tune on the violin.

No learning process is perfect. Misconceptions about directions can ensue, and we can, ironically, develop bad habits in the attempt at eliminating them. Some of these habits are very basic and very common, others can be quite sophisticated and cultivated even by experienced Alexander Teachers. Here follows a few examples.

Neck free

When a "free neck" or anything related is mentioned in lessons I have sometimes observed that the person wiggles his/her head about. It is as if they want to make sure that the neck isn't tense, and then they go on tensing it in the process. This wiggling can become a habit. 

The other extreme may also happen. With the intention not to tense the neck the pupil might try to avoid moving the head at all, turning themselves into what's aptly defined as "alexandroids".

Another response to the idea of a "free" neck can be to tuck the chin in. This could possibly be because the feeling of stretching the neck muscles is associated with release.

Forward and up

Alexander wrote that this is a "dangerous instruction to give" (Alexander 2004, p.113). Head balance is a delicate thing and easily interfered with. I remember trying to put my head "forward and up" after having read Body Learning by Michael Gelb prior to having my first Alexander lessons. I was standing in front of a mirror,  stretching my neck trying to put the head into the assumed correct position.

The forward and up direction is seemingly two-dimensional and can potentially lead to the same avoidance of rotational movements in the neck as Balk describes relating to knees forward and away. This adds to the "alexandroid" tendency.

Forward and up can also be the inspiration for a similar tucking in of the chin as with the idea of "freeing" the neck.

Lengthening

The average person thinking of "lengthening" or "up" would possibly try to straighten the back. Other tendencies associated more generally with the idea of "up" can be to look up and raise the eyebrows, and maybe move the head backwards, lifting the chin.

Some years ago I happened to watch myself in a shop window as I was walking past. It looked like I was leaning backwards. It wasn't entirely clear that I was due to it being winter and me having lots of clothes on. I kept watching myself over the following days and found that I was indeed leaning backwards from the hips when walking. I came to the conclusion that once having had the habit of leaning forward I associated the feeling of leaning backwards with being "up". Last year someone posted a video on a Facebook group showing an experienced Alexander teacher doing the same. Our sense of direction can become corrupted if we rely on feeling.

Widening

The unwanted responses to the idea of widening is maybe not as obvious as with lengthening, but they do occur. They can show up as an unnecessary movement of the shoulders or the pushing out of the ribs.

Other directions

The above are some examples of bad habits that can appear associated with attempting to give directions relating directly to the organisation of the body. But we also have to organise ourselves in relation to the rest of the world and in relation to our activities. Frank Pierce Jones describes this very well as "the organisation of awareness" (Jones 1996).

To continue using the musical metaphor - we  have to relate to our surroundings just like musicians needs to be aware of the conductor and/or fellow musicians.

Various ways of thinking about points of contact, of surrounding space or the field of vision can be very useful and have positive influence on bodily organisation. This category of directions can include any conscious idea intended to inhibit interference with natural functioning. The ideas not directly involving the physical body are probably less likely to cause negative bodily habits. Believing that they don't at all, is a mistake however.

Suggesting to someone that they are aware of their field of vision, for instance, can make them tense their eyes and hold their breaths. Suggesting to a performer that he/she is aware of the space behind them can tempt them to a tendency to lean backwards. Suggesting to someone that they say to themselves that they are "free" can make them dissociate and space out. Any thought is an act, and any act can potentially lead to unnecessary "doing".

If you think you have found a way of directing, or of teaching giving directions, which have zero risk of leading to bad habits, you are dangerously and gravely underestimating the creativity of your pupils.

To direct or not direct

Walter Carrington writes in his diary from 1946 published as A Time to Remember:

At tea F.M. said that he had, at last, decided that we must cut out in future teaching all instructions to order the neck to relax or to be free because such orders only lead to other forms of doing. If a person is stiffening the neck, the remedy is to get them to stop projecting the messages that are bringing about this condition and not to project messages to counteract the effects of other messages. He said that the implied contradiction had worried him for a long time but, after working on Hallis this morning, he saw that it must be changed so all orders in future will be framed so as to emphasise “non-doing.” (Carrington 1996, p.59).

Some have used this as an argument for not teaching pupils to direct, or to even stop giving directions themselves. This is clearly a misinterpretation. 

There is no such thing as "not giving directions". Alexander writes in Constructive Conscious Control:

They [pupils] speak sometimes as if it were a strange and new thing to ask them to give themselves orders, forgetting that they have been doing this subconsciously from their earliest days, else they would not be able to stand up without help, much less move about. The point that is new in the scheme we are considering is that the pupil is asked consciously to give himself orders, evolved from a consideration of the requirements, not of a subconscious, but of a conscious, reasoning use of the organism, ... (Alexander 2004, p.104)

If the process of consciously giving directions has become fraught with bad habits, then it is definitely worth considering giving it up for the time being. Maybe you have misunderstood the whole thing and need to reconsider.

In my view, not giving conscious directions is not an option for teachers of the Alexander Technique. Basically, we need to be aware of our bodily intentions. The nature of the direction process, however, should be up to individual teacher, "evolved from a consideration of the requirements". It doesn't have to be "let the neck be free", etc. 

The same goes for our pupils. As Alexander expressed after apparently a bad day at the office, we should be very careful with what we present to our pupils. We need to be pragmatic about what we teach each individual. Their personality, attitude, interests, aspirations and present situation must all be taken into account. Not everybody will learn the same, or learn it to the same level. This is similar to violin teaching, to continue the musical reference. Not all violin pupils need to learn the key of G flat major. (It's not for beginners).

The Art of Directing

You wouldn't judge the value of the violin as a means of expression based on what you hear of someone who hasn't mastered it. Similarly you should not judge the value of mastering the skill of giving conscious direction on instances when it goes wrong. 

The examples of bad habits related to giving directions  mentioned above are normally caused by misunderstandings and misconceptions. These could be:

1. Doing the directions. The directions are thoughts, or rather intentions. 

2. Not realising the directions are preventive. You wont necessarily feel any direct effects of giving directions. 

3. Not understanding they are indirect. Directions are not ends in themselves. They must be seen in relation to the organisation of the body as a whole.

4. Mistaking the words for directions, and giving the words a fixed meaning. Any verbal formulation is only a general description of the thought. (Similarly to a musical note being only a limited description of the sound).

5. Idea of directions not in accordance with the facts of physiology, e.g. not allowing the rotational movements inherent in most movements.

6. Wrong mode of thinking, for instance trying too hard, or narrowing the focus, or not adapting the mode of thinking to the situation.

Giving Alexander Technique directions is a skill, and an art. Part of that art is to continually refine the thought process, making the directions increasingly accurate. This entails continuously rooting out any bad habits, because they will arise. We humans have an incredible capacity for learning, this includes the capacity for acquiring bad habits. As we progress we become increasingly aware of this fact.

Part of the art of giving conscious direction is also to become increasingly mentally flexible. As we change, our directions must also change. Our conscious directions should be the opposite of fixed ideas. 

Related blog posts

Words or Intentions

Thinking, not doing

The Wrong Direction

Literature

Alexander, Frederick Matthias. 2004. Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Carrington, Walter. 1996. A Time to Remember: A Personal Diary of Teaching the F.M. Alexander Technique in 1946. Sheildrake Press.

Jones, Frank P. 1997. Freedom to Change- the Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz.

Skalaøvelser

De to viktigste prinsippene i Alexanderteknikken er å stoppe og å tenke retning. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om å tenke retning. Jeg foreslo å forestille seg at retningene hadde lyd. Du kan godt gjøre det bare for moro skyld, men det kan også være praktisk nyttig. Det gjør tankene mer konkrete og viser likheten mellom det å lære Alexanderteknikk og det å lære å spille et instrument. Instrumentet i denne sammenhengen er kroppen din.

Å spille et instrument og å bruke Alexanderteknikk er begge deler ferdigheter, ferdigheter som kan øves og som du mestrer bedre jo mer du øver.

Skalaøvelser

De aller fleste musikere gjør skalaøvelser av ett eller annet slag. Skalaøvelser blir vanligvis assosiert med klassisk musikk, men jazzmusikere er blant dem som er mest avhengig av å kunne skalaer. Tradisjonell jazzimprovisasjon bygger på godt kjennskap til skalaer, tonearter og akkorder. Her er det en parallell til Alexanderteknikken. Å tenke retning mens du er i aktivitet er en form for improvisasjon. Det lønner seg å ha god grunntrening i å tenke retning.

Øveposisjon

Å øve på å tenke retning kan du gjøre når som helst, men å ligge i aktiv hvilestilling er en spesielt god anledning. Noe av effekten av å tenke retning skjer av seg selv, og du har god anledning til bare ligge og tenke. Akkurat som skalaøvelser er det å ligge i aktiv hvile noe vi har godt av å gjøre hver dag.

En annen mye brukt posisjon i Alexanderteknikken er «monkey», en «position of mechanical advantage». Akkurat som med aktiv hvile (ofte beskrevet som semi-supine), er dette en posisjon som stimulerer til effekt av retningene. Retningene kan godt øves på i sittende og stående også. Å tenke retning bør ses på som forberedelse til bevegelse. Å sitte og stå er utgangspunkt for mange av bevegelsene vi gjør.

Treklanger og akkorder

Retningene i Alexanderteknikken danner en organisk enhet, de skal henge sammen. Alexander beskriver det som «all together, one after the other» (Alexander 1985). Du tenker den første retning og fortsetter å tenke den mens du legger til neste retning. I denne forbindelse er det en ekstra fordel å tenke seg at retningene har lyd. Du kan tenke treklanger som danner akkorder, (eller fir- eller femklang om du har forkjærlighet for jazz).

Akkurat som det finnes mange forskjellig tonearter og akkorder som det er nyttig for musikere og kunne, finnes det mange forskjellig måter å tenke retning på som kan ha sin nytte i ulike sammenhenger. Den vanligste måten å formulere retningene på er: la nakken være fri, slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lang og bred. En kortversjon som jeg ofte bruker selv er å tenke hodet - bekken - knær, at hver av delene går fra hverandre. Du kan sammenligne det med å spille C-dur treklang, bare hvite tangenter på pianoet.

Forestiller du deg at retningene har lyd er det antagelig mest naturlig å tenke seg at hver kroppsdel har sin egen tone. Men Jeg tror ikke den ene måten er bedre enn den andre. Her er det fritt fram for fantasien.

Kromatikk

Når vi er i en øvesituasjon, som når vi ligger i semi-supine/aktiv hvile, har vi tid til å tenke mer på detaljene, kanskje ha oppmerksomhet på deler av kroppen vi ellers ikke gir så mye oppmerksomhet. Vi kan blir bedre kjent med kroppen og få mer kontakt, noe som vil gjøre det letter å inkludere disse delene når vi tenker retning ellers. Det blir som når en musiker tar ut en frase av musikken og øver på den separat.

I denne forbindelse er det veldig nyttig å kunne noe om anatomi. Jo bedre du kjenner kroppen din, jo bedre kan du tenke retning. Jeg har skrevet en serie blogginnlegg om «body mapping», som går ut på å bli bedre kjent med anatomien. Bruk denne lenken til innlegg om  body mapping, eller klikk på «Anatomi (body mapping)» i listen over nøkkelord.

Nybegynnere på piano spiller veldig ofte mest på de hvite tangentene. Det blir regnet for det enkleste. Nybegynnere i Alexanderteknikk begrenser seg gjerne i første omgang til å tenke «la nakken være fri» eller «ryggen lang og bred». Det finnes mange andre tanker å prøve ut, og deler av kroppen å inkludere, akkurat som det kan gi spennende nye klanger å ta med noen toner som normalt ikke hører til skalaen.

Å spille på alle tangentene på pianoet gir det vi kaller en kromatisk skala. Krom kommer av det greske «chroma» som betyr farge, en skala som har alle fargene. Retningene vi tenker i kroppen kan være tilsvarende rik på klangfarger.

Øv hjem

Jeg gikk en gang i tiden i et skolekorps. Dirigentens standarduttrykk var «øv hjem!», (han var trønder). Er det noe vi ønsker å bli bedre på bør vi helst øve på det hver dag. Ingen forventer å lære seg for eksempel å spille piano uten at de øver. Det samme gjelder Alexanderteknikken. Det skal ikke så mye til, bare det er hver dag. Da kan du få til det utroligste.

Relaterte blogginnlegg

Samklang

Lyden av Alexanderteknikk

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Samklang

Alexanderteknikken går ut på å kunne stoppe eller vente (inhibition) og å tenke retning (direction). Retningene er intensjoner om bevegelse, men det er bevegelse som ikke er mulig å gjøre fysisk.* Retningene blir oftest formulert som: la nakken være fri, slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere, (osv). 

Alexander omtalte gjerne retningene som «ordrer». Han skriver dette om å tenke retning i sin andre bok:

They speak sometimes as if it were a strange and new thing to ask them to give themselves orders, forgetting that they have been doing this subconsciously from their earliest days, else they would not be able to stand up without help, much less move about. The point that is new in the scheme we are considering is that the pupil is asked consciously to give himself orders, [...] (Alexander 2004).

Å tenke retning er altså noe du allerede gjør selv uten å ha lært Alexanderteknikk, forskjellen er at i Alexanderteknikken gjør vi det bevisst.

Retningene forbereder kroppen for bevegelse, men retningene er først og fremst preventive. På en måte er «direction» også en form for «inhibition».

Tonesetting

Ordene som beskriver retningene er ikke selve retningene. Du kan ønske bevegelse uten å tenke det med ord. Intensjonen kan være ordløs. I noen situasjoner kan du ikke bruke ordene. Hvis du må tenke ordene for å tenke retning vil du for eksempel få problemer med å tenke retning under en samtale. 

Ordene kan være til hjelp for å lede tankene. Du kan bruke andre hjelpemidler også. Selv er jeg utdannet musiker og tenker gjerne auditivt. Jeg forestiller meg at retningene har sin egen klang. 

Fem fordeler

Fordelen med å forestille seg at retningene lyd er at de blir mer konkret og enklere å variere og tilpasse situasjonen. 

Den vanligste feilen når noen skal forsøke å «tenke retning» er at de prøver for hardt. Ved å forestille seg retningene som en svak klang i bakgrunnen er det lettere å tenke lett. 

En annen feil er å forsøke å «slappe av». Fordi en av effektene av Alexanderteknikken er avspenning kan du bli fristet til å tenke for mye på avspenning og bli for passiv. Akkurat som både musikk og bevegelser noen ganger kan være rolig og andre ganger heftig må tenkemåten være tilsvarende dynamisk og variert. Retningene må være like dynamiske som bevegelsene. 

En annen fordel med å forestille seg retningene som lyd er at de kan ha sin egen rytme. Det er lettere å holde tankene i gang når de skjer rytmisk eller taktfast. Rytme hjelper også til at tankeprosessen har et visst tempo.

Søker du for mye etter følelsen av avspenning vil du «kjenne etter» og dermed holde igjen og tenke for omstendelig. Retningene må ha en viss hastighet for at hele kroppen hele tiden får litt oppmerksomhet. En erfaren Alexanderteknikk-lærer beskrev det som å holde i gang et hjul med stadige små dytt (Carrington 2017). Akkurat som et fly trenger en viss hastighet for å lette må retningene ha et visst tempo for at vi skal få «lift off». I Alexanderteknikken sier vi at vi «går opp».

En tredje fordel med å tenke seg at retningene har klang er at det hjelper oss til å binde retningene sammen, at de kan fortsette inn i hverandre. Alexander skrev at retningen skal gis «all together, one after the other» (Alexander 1985).**

Nakken må fortsatt få beskjed om å at den skal forbli «fri», mens hodet får tillatelse til å gå fram og opp, og hodet må tillates å gå fram og opp fortsatt, mens ryggen får tillatelse til å bli lang og bred osv. (Soar 1999).

Hvis du tenker retningene som klang kan du forestille deg at det er som å spille en tone som fortsetter å klinge mens du spiller neste tone som også fortsetter å klinge. Til slutt danner alle retningene en akkord hvor hele kroppen er med.

En fjerde fordel med å tenke retningene som klang er at det viser likheten mellom det å tenke retning og det å spille et instrument. Begge deler er ferdigheter, og ferdigheter kan øves. Skal du lære å spille et instrument må du øve hver dag. Jo mer du øver, jo bedre mestrer du ferdigheten, og mer får du igjen for innsatsen. Slik er det med Alexanderteknikken også. Jobber du med den hver dag blir det lettere å tenke retning i alle mulige situasjoner og sammenhenger. Jo mer du tar i bruk teknikken, jo mer får du igjen. 

En femte fordel med å tenke retningene som lyd er at det er gøy. Du kan bruke fantasien og forestille deg alle mulige slags lydeffekter. Bare prøv!

*(Begrepet «directions» i Alexanderteknikken kan ha en videre betydning og omfatte mange former for konstruktiv tenkning og planlegging. Dette blogginnlegget handler om det som vanligvis menes med «å tenke retning».

**Alexander gav et eksempel: «This process is analogous to the firing of a machine-gun from an aeroplane, where the machinery is so co-ordinated that each individual shot of the series is timed to pass between the blades of a propeller making 1,500 or more revolutions to the minute» (Alexander 1985).

Relaterte blogginnlegg

Fra ord til intensjon

Chunking

Å ønske bevegelse

Lyden av Alexanderteknikk

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, Frederick Matthias. (2004). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Carrington, Walter & Dilys . 2017. An Evolution of the Alexander Technique: Selected Writings. The Sheildrake Press

Soar, Tim. 1999. Defining the Alexander Technique. Publisert privat.