Axis

Å være fri og balansert betyr å ha frihet til bevegelse. Bevegelse skjer der vi har ledd, og et hjelpemiddel til å finne mer frihet er å bli bevisst hvor leddene er.

Leddet mellom hodet og nakken er spesielt viktig og noe vi Alexanderlærere stadig maser om. På fagspråket heter det atlanto-occipital-leddet (leddene, i flertall, for å være korrekt, det er to små ledd). Navnet kommer av occiput, som kommer av caput som betyr hode, og Atlas, som er navnet på øverste nakkevirvel. Atlas skrev jeg om for noen uker siden. (Se blogginnlegg 14.11.2010)

Når du lærer Alexanderteknikk vil du blant annet lære å bli mer bevisst på hva du gjør med hode og nakke. Du vil lære at det er en veldig god idé å la nakken være myk, la være å spenne nakken.

De første stegene du tar i en læringsprosess er ofte preget av usikkerhet. I de første forsøkene på ikke å spenne nakken er det veldig fristende for en alexander-elev å bli passiv. Ønsket om ikke å spenne nakken, hvis det overdrives, dvs eleven prøver for hardt, kan føre til at eleven ikke lar naturlig bevegelse av hodet finner sted.

Vi har et eget ord for det: alexandroid. Prøv å bevege deg rundt uten å bevege hodet i forhold til kroppen – du blir robot med en gang. Hodet holdes unaturlig stille, og det er jo akkurat det vi vil bli kvitt i Alexanderteknikken, unødvendig holding.

Denne nybegynnerfeilen (egentlig er det lærerens feil, for noe har helt klart gått galt i undervisningen) kan unngås ved å lære mer om nakkevirvel nummer to. Den heter Axis, og som navnet tilsier har den med rotasjon å gjøre.

Axis er spesiell fordi den har en tapp eller «tann» (den heter odontoid process) som stikker opp og som Atlas og hodet kan rotere i forhold til. Når du snur hodet er det her en del av bevegelsen finner sted, ca 30 grader i hver retning er et anslag jeg har sett.

Tilsammen gjør de to øverste nakkevirvlene at du kan bevege hodet ditt i alle mulige retninger. Egentlig «fri» er derfor ikke nakken din før du også kan la hodet fritt bevege seg sideveis, som når du ser til siden. Og det er akkurat det som er den naturlige bevegelsen som de «alexandroide» mangler.

Hvis du reiser deg opp og rusler litt rundt i rommet vil du ikke ha hodet fiksert i en posisjon. Du vil helt sikkert se deg rundt og dermed bevege på hodet, kanskje med veldig veldig små bevegelser, for øynene vil også bevege seg og gjøre sin del av jobben, men hodet vil ikke være fiksert.

Om du ser på ett bestemt punkt vil du kanskje holde hodet relativt stille i forhold til det du ser på. Da vil nakken og resten av kroppen bevege seg i forhold til hodet og det vil være rotasjon i nakken. Det er selvfølgelig ikke bare mellom de to øverste nakkevirvlene, atlanto-axial-leddet, at vi har rotasjon. I realiteten vil alltid flere nakkevirvler være engasjert i bevegelsen.

Som en kontrast kan du forsøke å gå rundt i rommet samtidig som du prøver å holde hodet helt stille i forhold til kroppen, forsøke å være «alexandroid» en stund. Forhåpentligvis vil du like det ganske dårlig. Eldre mennesker mangler ofte rotasjonsbevegelse i nakken. Det betyr at om du er «alexandroid» vil du også se eldre ut enn du er. Så la nakken være fri, tillat rotasjon, og hold deg ung.

På med lua

Jeg hørte en gang en forsker si på radioen at de ikke helt visste hvorfor vi mennesker fremdeles har hår på hodet når vi har mistet det meste av pelsen ellers. Jeg har ganske lite hår igjen og kunne gitt ham flere gode grunner. En god grunn er å isolere mot kulde. Uten hår blir det fort kaldt. Jeg bruker gjerne lue allerede i september.

Det som er interessant i forhold til luer og Alexanderteknikken er hvordan folk tar av og på seg lua. Når noen kommer for å ta timer legger jeg ofte merke til det. Når de tar den av går det som regel greit, de bare feier den av med ei hånd, men når de skal ta lua på, da skjer det noe. De tar lua i begge hender, og så, istedet for bare å bruke armene, drar de hodet ned, trykker seg bokstavelig talt sammen for å få hodet lavere, og så settes lua på.

En liten filleting, tenker du kanskje, og det er det jo. Men jeg tror det er symptom på et generelt problem - det at skuldrene er så stive at det lønner seg bedre å dra hodet ned enn å løfte armene. Og har du problemer med å løfte armene over hodet har du virkelig et problem, for skuldrene dine vil bare bli stivere og stivere.

Hva gjør du når du tar på lua? Finn et speil, finn fram ei lue (eller lignende hodeplagg), og se hva som skjer når du tar den på. Kan du ta den på uten å spenne nakken? Jeg sier ikke at det er feil å bøye nakken, bare at det er uheldig om du gjør det med mer spenning enn nødvendig, dvs presser hodet ned på nakkevirvlene.

Som en kontrast kan det være ok å ta lua på uten å bevege hodet nedover i det hele tatt. Det vil kanskje føles rart ut om du er vant til å gjøre det annerledes. Du vil kanskje oppleve det som om du må gjøre en unødvendig stor bevegelse. Men det er det ikke. Bevegelsen er bare utenom det repertoaret du er vant til. Hvis du tenker deg om så burde jo armene fint være i stand til å gjøre den jobben.

Du kan prøve bevegelsen liggende i «aktiv hvilestilling». Da kan du observere om du spenner nakken når du beveger armene, og du kan bli vant til å la ryggsøyla være lang (dvs ikke presse den sammen). Du får ikke tredd lua på hodet når du har det hvilende på bøkene, det er bare armbevegelsen det er snakk om å gjøre.

Når du skal ta på deg lua har du en mulighet til å bruke bevegelsen til å øve på å la nakke og skuldre være friere. Når vi ser på en slik bevegelse i en alexandertime vil jeg foreslå ulike strategier å prøve ut. Det enkleste, og som ser ut til å fungere for de fleste, er å tenke på å la nakkeledd og ankler være frie, dvs ha potensiale for bevegelse, når du løfter armene. Anklene må være frie for å kompensere for vektforskyvningen, og at nakken er fri gjør at du unngår spenning i skuldrene (blant annet).

Når du tar på deg lua har du et valg. Du kan gjøre det som du pleier, eller du kan bruke bevegelsen til å øve på å få en friere nakke. Velger du det siste vil skuldrene etterhvert også bli friere og du kan nå lengre opp uten anstrengelse. Opp til øverste hylle, der kakeboksen står ...

Skjerf

Som Alexanderlærer er jeg opptatt av at folk tar vare på seg sjøl når det er kaldt. Det gjelder å kle godt nok på seg. Går du og hutrer blir du anspent og stiv.

Skjerf er veldig godt å ha, mye varme tapes gjennom halsen. Fra et Alexanderteknikk-perspektiv er det også viktig for spenninger. Fryser du i halsen vil du lett dra hodet ned og spenne nakken. Stiv nakke er ikke bra for da blir hele kroppen stivere.

Men selv med skjerf er det lett å spenne nakken. Jeg ser ofte folk som har skjerf som likevel krøker seg sammen. Jeg merker selv det er fristende å dra haka ned for å unngå risikoen for kald luft på halsen. Så skjerfet må være sånn at du fremdeles kan la hodet slippe oppover uten at du fryser noe sted.

Men spenninger i nakken kan også komme av mer indirekte årsak fordi det er naturlig å trekke seg sammen for å gjøre overflaten mindre når det er kaldt. Det kan hende du strammer nakken fordi du er kald andre steder på kroppen. Du kan altså bli stiv i nakken selv om du bruker skjerf.

En annen form for stivhet kan komme av kombinasjonen av høye krager og skjerf. Begrenset bevegelighet kan føre til spenninger. Men det er ikke sikkert det er klærne som er problemet i og for seg. Jeg har lagt merke til at forventningen om mindre bevegelighet kan være det som stopper meg fra å bevege hodet fritt. Jeg stopper meg selv fra å snu på hodet fordi jeg har en oppfatning om at det ikke går så lett. Det er ikke bra, for er det noe som gir stiv nakke er det mangel på rotasjonsbevegelse.

Løsningen er å gjøre det som er naturlig. Det er naturlig å snu på hodet når vi skal se på noe. La øynene søke noe å se på og la nakken være myk slik at hodet er fritt til å følge øynene. Det er avgjørende å tenke først, tenke å la nakken være fri, før bevegelsen. Bevegelsen kommer som en følge av å slippe spenning og ikke som en sammentrekning.

Dette er en fin måte å øve på å la nakken være fri også i andre sammenhenger. Men kan altså være noe å tenke på når du bruker skjerf. Så holder du deg myk til våren kommer.

Uante muligheter

På kontoret mitt henger et postkort med en tegning av en blomst mot en glødende gul bakgrunn. Kortet er fra noen kolleger i England og kunstneren som har laget det var en av deres elever. På kortet skriver mine kolleger om kunstneren:

She was told by a physiotherapist that she would never be able to draw again. Thirty lessons on and, guess what, she is drawing again ...

Jeg har hørt om lignende tilfeller. Det blir forventet av helsepersonell at de skal kunne vurdere hva som er mulig når det gjelder rehabilitering. Samtidig må de være realistiske, de vil ikke gi falske forhåpninger. Dermed kan de risikere å knuse det lille som finnes av håp. Det hadde vært bedre om de i slike tilfeller sier som sant er: vi vet ikke.

Heller ikke en alexanderlærer er i stand til å vite hva som er mulig av forandring. I den store undersøkelsen om Alexanderteknikk og korsryggsmerter som ble publisert i 2008, ble lærerne bedt om å fylle ut en vurdering av hver enkelt forsøkspersons muligheter for utvikling. Når resultatene kom viste det seg at selv erfarne alexanderlærere ikke kunne forutsi utviklingspotensialet med sikkerhet. Noen gjorde det mye bedre, andre dårligere.

Når jeg får en ny elev er det umulig for meg å si hvor mye Alexanderteknikken kan hjelpe når det gjelder funksjonsnivå og smerte. Det jeg kan si med noe sikkerhet er at hvis jeg lykkes med undervisningen, så vil personen kunne bevege seg med mindre unødvendige spenninger og mer tilstedeværelse i kroppen. Konsekvensene av det vil være positive, men akkurat hvordan det vil arte seg er umulig å si.

"Bruk" er et eget konsept i Alexanderteknikken. Med "bruk" menes hvordan vi gjør det vi gjør. Hvordan vi gjør ting har innflytelse på vår tilstand, på godt og vondt. Denne innflytelsen må ikke undervurderes. Helsevesenet har stort sett oversett den. "God bruk" handler ikke om å gjøre ting riktig, men om å unngå å gjøre det unødvendige og skadelige. Det handler altså om avlæring, og dit har ikke helsevesenet kommet ennå.

"Dårlig bruk" er lett å se, den finnes overalt. Det er så mye "dårlig bruk" at det er lett å glemme den positive effekten av "god bruk". Potensialet for forandring. Mulighetene ligger der, vi vet bare ennå ikke hva som er mulig. Alt vi kan gjøre er å ta vare på oss selv i øyeblikket. Derfor er det fint å ha en påminnelse om muligheter vi ennå ikke kjenner, en tegning av en blomst som lyser gult.

Skoene som ødelegger helsa

Dagbladet gir meg alltid noe å skrive om. Forrige uke hadde de en artikkel om at «Vanlige sko kan ødelegge helsa». Som vanlig hadde de snakket med noen medisinske eksperter, pluss en skomaker, De sa alle litt forskjellige ting, men hovedbudskapet så ut til å være at skoene måtte gi «støtte», de burde ha hælkappe og relativt stive såler.

Før du leser videre kan du gjøre et lite eksperiment. Ta av deg sko og sokker og gå litt rundt mens du tenker over det faktum at fotsålene er ekstremt sensitive. Ikke så sensitive og bevegelige som hendene, men likevel blant de mest sensitive områdene på kroppen. Legg merke til hvor mye nyanser du kan oppleve med føttene selv på et helt flatt underlag. Forestill deg at føttene er som hender og at du føler deg fram.

Tenk så på hendene dine og tenk over hvordan det er å ha på seg hansker det meste av dagen. Tenk deg at hanskene skulle være litt ekstra tykke for å gi «støtte»...

Ja, jeg trekker det for langt. Føttene er ikke som hendene, de er annerledes. Og hvorfor er de annerledes? De har utviklet seg gjennom flere millioner år til å bli ett av kjennetegnene ved oss mennesker. De har utviklet seg til en unik konstruksjon som gjør at vi med letthet kan bevege oss rundt på to bein. Nå hevder altså noen «eksperter» at de kan forbedre funksjonen til foten ved å spjelke den med en stiv såle. Omtrent like lurt som lobotomi.

Sko som ikke gir støtte er ifølge artikkelen uheldig for de som har feilstilling i foten. Feilstilling er det mange som har, opptil 70 prosent har jeg lest et sted. Kan en sko eller innleggssåler rette opp feilstilling? Er det slik at du etter å ha gått med innleggssåler noen år en vakker dag kan ta dem ut og feilstillingen er borte? Nei. Du går med sålene resten av livet. Sko og såler løser ikke problemet, de kan bare kompensere.

Noen få mennesker har bruk for oppbygning i skoene, men for de aller flestes vedkommende vil endret kroppsbruk kunne redusere og til og med fjerne feilstilling over tid. Kroppen og nervesystemet er mer fleksibelt enn det er vanlig å tro. Feilstilling er et resultat av noe du gjør feil, for feilstilling er ikke det naturlige. Slutt å gjøre feilen og du er på vei til bedring. Use affects functioning. Du må altså ta bort noe, ikke legge noe til. Dessverre er det bare vi alexanderlærere som tenker slik.

I Dagbladets artikkel blir et par typer sko trukket fram som eksempler på «dårlige» sko. Det blir hevdet at de er dårlige fordi de ikke gir støtte til foten. Men såvidt jeg kan forstå er problemet dårlig design som gjør at skoene ikke sitter ordentlig på. Det er klart at har du en sko som henger og slenger kan det være en slags forbedring å ha hælkappe slik at skoen i det minste sitter.

Dagbladet skriver «Vanlige sko kan gi smertefulle lidelser i føtter, rygg og knær». Det er bare problemer i føttene som blir omhandlet nærmere, de fleste plagene antagelig forårsaket av trange sko og høye hæler. Høye hæler har lenge vært fy-fy i alexanderverdenen, men nå har noen innsett at hvis kvinner på død og liv må, så kan vi i det minste hjelpe dem til å gjøre det beste ut av det:

Walking in Stilettos.

Skoenes utforming har vært nærmest uforandret de siste par hundre årene. Innimellom har det vært mange rare påfunn, men i det store og hele er konseptet det samme. Skoene har en mer eller mindre stiv såle, en tupp som smalner inn mot midten, en hæl som er tykkere enn resten av sålen, og gjerne en avstivet hælkappe. Moderne joggesko bygger på samme konsept og er ikke moderne i det hele tatt, bare pålesset mye bortkastet stæsj. Steinaldermenneskenes dyrehuder fungerte minst like bra. Vi har siden den gang knust atomer, transplantert hjerter og landet på månen, men en rimelig god sko har vi store problemer med å produsere.

Men nå står vi overfor en revolusjon. Barfot-teknologien kommer. Nye materialer gjør det mulig å og lage sko som er myke nok til å ikke forstyrre fotens naturlige funksjon, og samtidig sterke nok til å beskytte foten. Blant andre har sønnen til en irsk alexanderlærer utviklet en sko kalt Vivo Barefoot. Jeg har knapt prøvd dem selv, men har snakket med andre alexanderlærere som er veldig begeistret. Jeg har planer om å kjøpe meg et par. Hittil har du bare kunnet få dem i utlandet, men nå har de kommet til Norge.

Vivo Barefoot

I fremtiden vil de le av skoene vi bruker i dag, og de vil riste på hodet over denne setningen fra Dagbladet: "Fordi små barns føtter fortsatt er i utvikling er det viktig med god hælkappe og støtte for foten." Det er nettopp fordi barns føtter fortsatt er i utvikling at de ikke skal støttes opp. Når Dagbladet hevder at "vanlige sko kan ødelegge helsa" har de helt rett. Hvis du vil vite mer om hvorfor kan du lese denne artikkelen av en som jobbet for sko-industrien i mange år:

Why Shoes Make "Normal" Gait Impossible

Og her er lenke til Dagbladets artikkel:

Vanlige sko kan ødelegge helsa

Atlas

Atlas var en av titanene i gresk mytologi som gjorde opprør mot Zevs. Som straff ble han satt til å holde himmelhvelvingen oppe. Han står ved verdens ende, der himmel og jord møtes. Den mest kjente historien om Atlas finnes i mange versjoner og handler om møtet mellom Atlas og Herkules.

Den er omtrent slik:

Herkules hadde fått i oppdrag å stjele Hesperidenes gullepler og for å greie oppgaven trengte han hjelp av Atlas. Herkules gikk til Atlas og inngikk en avtale om at han skulle ta over jobben med å holde himmelen oppe for en stund, mot at Atlas fikk tak i gulleplene. Atlas greide bragden og kom tilbake med eplene. Men han var lite lysten på å ta tilbake sin gamle jobb, så han tilbød å ta på seg oppgaven med å levere gulleplene for Herkules, noe som også kunne være en farlig affære.

Herkules skjønte at Atlas neppe hadde planer om å komme tilbake, men lot som ingenting og sa ja til forslaget. «Men, sa han, jeg må bare legge børa bedre til rette, kan du holde bare et øyeblikk?» Atlas var dum nok til å adlyde og Herkules tok eplene og stakk.

Så der står nok Atlas fremdeles. Atlasfjellene i Nordvest-Afrika har navn etter ham. På 1500-tallet ble det utgitt et verdensatlas med Atlas avbildet på forsiden. Siden har Atlas blitt synonymt med kart over jorda, selv om det altså er himmelen han holder oppe.

Du vet kanskje ikke at Atlas også holder hodet ditt oppe. «Atlas» er navnet på den øverste nakkevirvelen. Den er ganske bred, akkurat som mytenes Atlas var bredskuldret, og sitter like nedenfor ørene dine. På den fremre delen er det to små avlange skålformede fordypninger (på størrelse omtrent med ytterste ledd av pekefinger) der to motsvarende former under hodet kan gli fram og tilbake. Det er ikke mye bevegelse i leddene, bare ca 30 grader forover og bakover, stort sett bare en liten nikkebevegelse. For å gjøre mer bevegelse enn det må leddene lengre ned i nakken være med.

For at bevegelsene våre skal være myke må vi ha bevegelighet i nakken, eller «fri nakke» som vi sier i Alexanderteknikken. Det betyr blant annet frihet i «atlanto-occipital-leddet», leddet mellom hodet og atlas. (Occipital kommer av «caput» som betyr hode). Strammer du i nakken er det som å sette på bremsene og bevegelsene blir stivere.

Det første du må gjøre for å få myke bevegelser er å la være å sette på bremsene. Ofte hjelper det mye bare å være klar over at nakken er bevegelig nesten helt opp til ørene. Det hjelper å bli kjent med atlas.

Bad Use

I løpet av det siste året er alle badene blitt pusset opp i blokka der jeg bor. Nå i høst var turen kommet til mitt bad. Det er årevis siden det hadde vært gjort noe med badet og det var bare å kaste alt interiør og kjøpe nytt. Jeg tråkket rundt fra butikk til butikk, samlet ganske mange kilo med brosjyrer, og brukte mye tid på å forestille meg hvordan det nye badet skulle bli.

Når du tenker over det sier baderommet ganske mye om forholdet vi har til kroppen. Vi er kroppsfikserte men har samtidig beveget oss langt bort fra det som er naturlig kroppsbruk.

Det jeg la merke til var for eksempel at underskap ofte har skuffer istedet for hyller. Når du drar ut en skuff får du full oversikt over innholdet, veldig praktisk. Men en skuff kan også gjøre at du slipper å bøye deg ned. Det er et typisk trekk ved baderomsinteriør, forsåvidt annet interiør også: du skal slippe å bøye deg. Pedalbøtta er et annet eksempel, bare tråkk og kast.

Vegghengt do er blitt veldig populært. Mye lettere å holde rent, og du behøver ikke å bøye deg ned og krype på alle fire. Det ble ikke vegghengt på meg denne gangen. Entreprenøren tilbød nytt klosett som del av pakken. En helt standard do ble valget. Så jeg får fortsatt testet ut bevegelsesferdighetene når jeg skal gjøre rent i krokene.

Av alle møbler vi har er toalettet det mest bemerkelsesverdige. Det naturlige når du skal på do er å sitte på huk, ikke henge på en ring og dingle med beina. Nå blir det visst vanlig å ha doen enda høyere, i USA kaller de det «comfort height». Du kan lese mer om det å sitte på huk på do i denne artikkelen:
Don't Just Sit There!

Å sitte på huk tar tid å venne seg til, siden vi aldri gjør det naturlige. Et godt eksempel på Alexanders prinsipp om at «use affects functioning».

Rullestolbrukere trenger dagens klosetthøyde, og eldre mennesker som aldri har sittet på huk, alle andre kan godt greie seg uten. Kanskje det kan lages toaletter der flere posisjoner var mulig.

Mange innvandrere fra asia sitter fremdeles på huk, og med det store antall innvandrere i Europa vil de kanskje med tiden være med å bringe oss andre tilbake på huk. Det ville vært et fremskritt.

Fremskrittet har ennå ikke nådd mitt bad. Men fint ble det.

MBT

MBT-sko er en fin oppfinnelse, men markedsføringen stinker. Her en dag var jeg inne i en sportsbutikk som hadde en hel vegg med MBT-sko. Ved siden av stod en innretning der du kunne teste «hvor god balanse» du har. Det var en platform med ei myk pute. Instruksjonen var å stå på puta på ett bein, lukke øynene og telle baklengs fra 20 til 15.

Klarer du å balansere på ett bein på et mykt underlag og med lukkede øyne, har du usedvanlig god balanse. Hvis du i tillegg klarer å løse en mental oppgave som krever romlig tenkning har du en balanse helt utenom det vanlige. På tross av 100 milliarder hjerneceller har vi begrensede resurser i hodet. Selv unge, friske mennesker vil takle balanseutfordringer betraktelig dårligere om de samtidig må manipulere objekter mentalt.

Jeg skjønte opplegget og juksa litt, tenkte gjennom tallrekken noen ganger på forhånd. Men hva med de menneskene som er ute på shopping, har vært innom to-tre andre butikker, er sånn passe sliten og går opp på platformen for morro skyld? De vil ikke ha nubbsjans. Testen viser ikke om du har god balanse, bare om du har eksepsjonelt god balanse. Men de som mislykkes vil tro de har «dårlig balanse» og ingenting gir så dårlig balanse som å tro at du har dårlig balanse. Løsningen er selvfølgelig å kjøpe MBT-sko, for MBT-sko gir bedre balanse, det skal de ha. MBT-sko utfordrer balansen.

En annen suspekt greie med markedsføringen av MBT-sko er fokus på økt forbrenning. Her slenger de seg på slankebølgen. Det er ikke nødvendigvis slik at økt energibruk er positivt. Det kan være tegn på ineffektivitet, og når det gjelder dagligdagse bevegelser kan det innebære unaturlig og usunn belastning for kroppen. Fersk forskning viser at forbrenningen øker om du går med armene i kors, og enda mer om du går passgang. Så hvorfor ikke prøve det? Fordi det gir mye større belastning for knærne. Det er godt mulig MBT-sko kan gi lignende belastningsproblematikk, uten at jeg på nåværende tidspunkt har erfaring nok til å si noe sikkert.

Enda en noe suspekt greie med markedsføringen er fokuset på å «styrke» muskler. Her er MBT på litt tryggere grunn. Styrkingen skjer gjennom balanseutfordring, derfor sikres dynamisk muskelbruk og at hele kroppen er involvert. Styrketrening har mange positive sider og skal ikke undervurderes, men generelt blir det lagt alt for liten vekt på hvordan styrken kontrolleres. Det er forbindelsen mellom tankene og musklene som er viktig. Styrke uten styring fører til maktmisbruk, det gjelder både i kroppen og i politikken.

Men det mest råtne i markedsføringen av MBT-sko er påstanden om at teknologien er «naturlig». B i MBT står for «barefoot». Utgangspunktet har vært hvordan foten fungerer på mykt underlag, men å påstå at en sko er «naturlig» er bare tull. Å gå barbeint er det eneste «naturlige».

MBT-sko etterligner til en viss grad det å gå på mykt underlag, så MBT-sko er bedre enn sko som er stive og sko som har hæler (og det har de aller fleste). Jeg har snakket med og gitt alexandertimer til flere som har stor nytte av MBT-sko i jobbsammenheng hvor de står mye av dagen. Den dynamiske balansen MBT-sko gir er mye sunnere enn å stå med flate sko på flatt gulv. Jeg har også sett hvordan MBT-sko ved å utfordre balansen kan løse opp hofteledd og ryggsøyle og gi friere bevegelser og bedre kroppsholdning. Men jeg har også sett hva overdreven bruk av MBT-sko kan føre til. Går du mye i MBT-sko kan du få kantete gange når du går uten skoene. Du kan bli avhengig av MBT.

Slik jeg forstår problemet for øyeblikket gir MBT-sko arbeid til ankler og legger, men fordi forholdet mellom fotsåle og sko er relativt konstant får ikke følsomheten i fotsålen den graden av kontroll over muskelaktiviteten som er naturlig. Det blir litt som å gå med gips på føttene. Barbeint er variasjonen mellom fotsåle og bakken mye større, selv på et flatt gulv. Vanlige sko gir samme problem selvfølgelig, men med MBT-sko blir belastningen på muskulaturen større og dermed blir også effekten større. Sterke legger, men sløve føtter og tær.

Jeg begynte med å skrive at MBT-sko er en fin oppfinnelse. Jeg bruker å sammenligne det med sykling. Sykkel er en fin oppfinnelse, men det betyr ikke at å sykle hele tiden nødvendigvis er sunt. Alt med måte.

Tankens makt

«Ikke tenk - da kan alt gå galt», stod det i A-magasinet forrige fredag. En amerikansk psykolog har nettopp gitt ut ei bok der hun beskriver hva som skjer når noen svikter når de skal prestere. De tenker for mye, mener hun, og kaller det «paralysis by analysis». Dette går rett inn i kjernen av Alexanderteknikken som går ut på å ikke forstyrre det som kan skje automatisk.

Men hva betyr egentlig å «tenke»? Artikkelen i Aftenposten har tittelen «Tankens makt» og handler om det å tenke kontra det å «ikke tenke». Mange gode og tilsynelatende motstridende ideer blir lagt fram av ulike eksperter på prestasjonsforberedelse. Alle har litt rett, og alt blir hengende i lufta fordi det finnes ulike former for tenkning og det kommer ikke klart nok fram i artikkelen.

Å ikke tenke

Å gi noen råd om å «ikke tenke» er tullete. «Ikke tenke» kan bety å ikke bry seg om hva som er i tankene. Da overlater du prosessen til tilfeldighetene, og du kan ikke stole på flaksen, usikkerhet og forvirring kan oppstå. Vi tenker på en eller annen måte uansett, så spørsmålet må bli hvordan vi skal tenke.

Oppmerksomhet eller konsentrasjon

I Alexanderteknikken tenker vi «la nakken være fri» for ikke å forstyrre det som skal skje av seg selv. Nybegynnere vil ofte prøve for hardt, og forsøke å kjenne etter i stedet for bare å tenke. Da vil de lett begynne å gjøre noe. Det å bare tenke og ikke gjøre noe er uvant for mange når det gjelder bevegelse. «Tenke» er ofte forbundet med anstrengelse, med «konsentrasjon» som stadig blir krevd av oss på skolen eller andre steder. Med «konsentrasjon» forbinder jeg en innsnevring av oppmerksomheten, noe som kan være nødvendig noen ganger, men i Alexanderteknikken, og det meste av livet ellers, er det åpen oppmerksomhet vi trenger. En nybegynner kan lykkes bedre med tenkningen om han eller hun er i aktivitet og dermed blir distrahert fra å forsøke for hardt.

I en prestasjons-situasjon vil oppmerksomheten om hode/nakke/rygg være det nøytrale utsiktspunkt du kan betrakte din egen aktivitet i forhold til. I hode/nakke/rygg skal ingenting skje. Golf-proffen Jack Nicklaus pleide å tenke på lilletåa si, forteller artikkelen. Det er en noe lignende strategi. Tilsynelatende «ikke tenke», men oppmerksomheten om sin egen kropp gjør at han er helt tilstede.

Planlegging eller vanetenkning

Med «tenke» vil de fleste mene mental oppgaveløsning. For å løse praktiske og/eller kognitive oppgaver trengs denne formen for tenkning. Det er ofte fristende å hoppe over tenkingen og gå rett løs på oppgaven. I Alexanderteknikken kaller vi det for «end-gaining». Resultatet av end-gaining kan bli at du maler deg inn i et hjørne. Vi har vel alle vært der, om enn i overført betydning. Motsatsen til end-gaining er å fokusere på «the means-whereby», eller «arbeidsoppgavene» som enhver halvseriøs idrettsutøver pleier å si, i annenhvert intervju. For å unngå end-gaining må du avstå fra trangen til å nå målet umiddelbart. Du må velge. Det er en avgjørende mental ferdighet, en tenke-ferdighet.

Å planlegge på forhånd er helt nødvendig under innlæring av nye ferdigheter, men i en prestasjons-situasjon er det for seint. Å forsøke å tenke ut en løsning tar for mange hjerneceller og for mye tid.

Det spesielle ved å tenke «la nakken være fri og la ryggen være lang og bred» er at det samtidig er å fokusere på «means-whereby». Du lar nakke og rygg være uforstyrret i prosessen for å beholde frihet i bevegelsene.

Intensjon eller ønsketenkning

Å tenke «å la nakken være fri» er en positiv intensjon, et ønske. For noen vil det innebære en form for visualisering. Visualisering kan på sin side gå for langt i retning av fantasi og dagdrøm. Dagdrømme er fint, men i Alexanderteknikken bruker vi konkrete tanker. Vi må være litt forsiktig med ideer som tar oss vekk fra det som er realiteten. Det er fullt mulig å lure seg selv og tro at man gjør noe «riktig» når det slettes ikke er det. Men på den annen side kan vi bruke hva som helst som virker, og av og til kan ganske fantasifulle ideer være effektive.

Tankens makt

Tankene og kroppen er sider av samme sak. Hvor stor innvirkning tankene har på kroppen burde være helt opplagt, men er det ikke. Det er verdt å tenke over ordene til en alexanderlærer med femti års erfaring:

«People imagine that their bodies are disobedient and unreliable in carrying out their wishes, whereas nothing could be further from the truth» -Walter Carrington

Spjong

Kroppen er litt som viskelær, litt elastisk, og presses sammen når du er anspent. Men hva skjer om du slutter å presse? Et viskelær spretter tilbake til sin opprinnelige form. Noe lignende kan skje i kroppen.

Det er veldig lite bevegelse det er snakk om. Hvis du legger to fingertupper mot hverandre og presser kan det være en illustrasjon på noe av det som skjer i kroppen. Enkelte steder i kroppen er det bare bein og så og si ingen elastisitet. Unødvendig spenning vil ikke føre til deformasjon, bare til press. Andre steder har vi mye elastisitet og vi kan få mer av «viskelæreffekten». Ryggsøyla er spesielt deformerbar med bruskskivene mellom virvlene.

Unødvendig spenning presser kroppen sammen og i forrige blogginnlegg skrev jeg om hvor viktig det var å ikke skvise kroppen. Men det går an å ha en mer positiv vinkling på problemet og fokusere på det som skjer når du slipper spenningen.

Hvis du presser to fingre mot hverandre kan du se hvordan fingertuppene gjør en bitteliten bevegelse fra hverandre når du slipper spenningen. Å slippe spenning kan derfor ses på som en frigjørende bevegelse, en utvidelse. Det er en bevegelse du ikke kan gjøre, fordi å gjøre en bevegelse vil innebære å bruke musklene. Muskler fungerer ved at de trekker seg sammen og den bevegelsen du er ute etter oppstår tvert imot når spenning reduseres.

Noen alexanderlærere bruker en fjæring når de skal illustrere hva som skjer mellom hode og bekken. På en måte kan det være riktig, ryggsøyla fungerer som ei fjær. Men sammenligningen kan være litt overdrevet. Bevegelsen det er snakk om er så liten, hvis det er noen i det hele tatt. Først og fremst handler det om å slutte å presse.

Fordelen med å se frigjøring av spenning som å lede til bevegelse er at vi kan bruke ønsket om bevegelse på en bevisst og positiv måte. Ønsket om bevegelse stimulerer kroppens systemer for organisering av muskelspenninger. Det er når du ønsker å bevege deg at kroppens balansesystem blir aktivt. Balansen utfordres og alle muskler må være med i samspillet.

Derfor bruker vi i Alexanderteknikken ideen: la nakken være fri slik at hodet går fram og opp og slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Dette er en slags bevegelse, en indre bevegelse. Det er en bevegelse du ikke kan gjøre. Du kan bare ønske den. Den innebærer å redusere unødvendig spenning og å gjøre kroppen klar for bevegelse. Alle andre bevegelser kan ses på som fortsettelsen av denne indre bevegelsen.

Istedenfor å være en avspenningsteknikk er Alexanderteknikken heller den ultimate forberedelse til aktivitet.

Viskelær

Min viktigste oppgave når jeg gir en time i Alexanderteknikk er å få eleven til å gjøre mindre. Folk «gjør» så mye med musklene sine hele tiden, unødvendige ting, spenning som ikke har noen nytte verken for kroppsholdning eller bevegelser. De går og holder på seg hele tiden. Kjører med bremsene på.

Mitt viktigste redskap er hendene. Med hendene kan jeg invitere elevens muskler til å avslutte overarbeidet. For å få det til må kvaliteten av kontakt mellom mine hender og eleven være god. Det kan den bare være om jeg organiserer spenningene i min egen kropp.
For eleven kan det virke som magi, men det er ren ferdighet. Innsikt og øving er alt som skal til. En veldig forenklet beskrivelse av prosessen er at jeg legger hendene på og gjør minst mulig, deretter gjør jeg enda mindre. Det er litt som å bruke viskelær. Ta bort unødvendige streker.

Når spenningene slipper taket hender det eleven spør hva jeg gjorde. «Ingenting», hender det at jeg svarer. Ikke helt korrekt kanskje, men poenget er at det eleven opplever er effekten av det å gjøre mindre i egen kropp. Muligheten ligger der, det er bare for eleven å lære å benytte seg av den.

Neste steg er å engasjere elevens tenkning. Da er ikke hendene lenger tilstrekkelig, jeg må bruke ord og instruksjoner. Eleven og jeg må samarbeide for å finne måter å tenke på som gjør at eleven ikke setter bremsene på når han eller hun skal bevege seg.
Et viskelær er fint å sammenligne med da også. Et viskelær er elastisk, akkurat som kroppen din er det. Unødvendige spenninger presser kroppen sammen, akkurat som når du presser sammen et viskelær. Når vi beveger oss kan vi bruke tanker på en ganske enkel måte som gjør at unødvendig sammenpressing ikke skjer.

Men til vanlig går folk rundt og presser kroppen sammen, akkurat som de presser et viskelær sammen. Og så lurer de på hva de skal gjøre. Alt de behøver å gjøre er å slutte å presse. I stedet tøyer og strekker de på «viskelæret», for det kjennes lindrende og behagelig. De fortsetter å presse «viskelæret» sammen samtidig som de tøyer, de presser bare mer andre steder enn vanlig.

Min jobb som Alexander er altså å få folk til å gjøre mindre. Det er som å bruke viskelær for å få rene ark før du skal tegne et nytt bilde. Ikke prøv å «slappe av», da tar du i for hardt og skrubber hull i papiret. Gjøre mindre er tingen. Du skal ikke gjøre annet enn å ta bort det unødvendige. Så får du blanke ark. Fargestifter har du sikkert selv.

The Game

Av og til kommer det menn, eller skal vi si «gutter», for å ta timer i Alexanderteknikk etter å ha lest boka «The Game». I The Game forteller forfatteren om hvordan han ble en ekspert i å sjekke opp damer. Alexanderteknikken er nevnt som et råd for å få bedre kroppsholdning.

Det er jo riktig at Alexanderteknikken kan gi bedre holdning, gjøre at du blir mer oppreist. Det er fordi uvanene vi har får oss til å trekke oss sammen, eller synke sammen. Ved å avlære uvanene kan du få bedre holdning. God holdning er naturlig. Vi har en medfødt disposisjon til å kunne være oppreist og i balanse. Alexanderteknikken gir deg altså ikke bedre holdning ved å lære deg å gjøre noe, men først og fremst ved at du klarer å slutte med noe.

Det som er sunn kroppsholdning vil kunne se litt forskjellig ut fra person til person. At vi har ulik kroppsform er like naturlig som at vi har ulike ansikter. Dessverre har kroppsfascistene i årevis fått herje fritt med sin «flat mage»- og «trekke skuldrene bakover»-politikk. Budskapet har i alle år vært at du må gjøre noe for å få «god holdning». Det eneste du må gjøre er å gjøre bevegelsene du gjør til daglig på en god måte, dvs med god holdning.

De som leser The Game leser for å lære noe, for å lære knep og triks, noe de kan gjøre. De vil prestere. Og de kommer til Alexanderteknikken med den holdningen. «Skal jeg gjøre sånn? Eller sånn?» «Er dette riktig?»

De som har kommet til meg etter å ha lest The Game har uten unntak vært veldig hyggelige mennesker. Men de kan være en utfordring, for som lærer må jeg gi dem et nytt konsept. De må bli mer interessert i hva de allerede gjør enn å skulle prestere noe nytt og fantastisk. Da må de for det første akseptere den kroppen de har, og så ha en positiv (eller helst entusiastisk) innstilling til det å oppdage egne uvaner relatert til kroppsholdning. Ikke noe fake, ikke noe «spill», men kan gjerne ses på som en lek.

Jeg har ikke lest The Game og kan ikke uttale meg om innholdet. Sjekking er utenfor mitt fagområde. Men mitt subjektive og sikkert fordomsfulle inntrykk er at det hele virker overfladisk. Det mest interessante er at knepene virker, og det forteller oss at på mange måter er vi enklere i hodet enn vi liker å tro.

Ryggøvelser I

Så gjorde Dagbladet det igjen. Og de kommer sikkert til å gjøre det igjen. Og igjen: presentere «rygg»-øvelser fra steinalderen.

Det var forrige lørdag det skjedde, så dette er gammelt nytt, men det var Dagbladets artikkel også. På forsiden stod det: "Ekspertenes beste rygg-råd. 7 enkle øvelser du må prøve". Siden rygg er mitt arbeidsfelt, på godt og ondt, ble min faglige nysgjerrighet tilstrekkelig pirret til at jeg kjøpte blekka.

Inni var det samma greia som tidligere, et sammensurium av gode og mindre gode råd. Ekspertene som er intervjuet er fagpersoner som har god greie på det de snakker om. De gode rådene de gir har vi hørt før:
«Det aller viktigste du kan gjøre er å være i variert fysisk aktivitet hjemme, ute og på jobben.»
«Man kan gå turer i ulendt terreng eller gå i trapper. Dette beveger ryggen og aktiverer de små ryggmusklene. Problemet er at normal fysisk aktivitet for de fleste i dag er å sitte på en stol og ta heisen.»

Det er stor uenighet blant rygg-ekspertene om hvorvidt fysiske øvelser faktisk virker. Det overser Dagbladet glatt ved å bruke mesteparten av de tre sidene på bilder av ryggøvelser, og til og med bilder av «riktig» og «feil» sittestilling.

Den dypere årsak til uklarheten rundt øvelser i forhold til ryggsmerter er at alle andre faggrupper enn alexanderlærere mangler konseptet om «bruk». En øvelse eller bevegelse er bare god om den utføres med god kvalitet.
Dessverre er det liten sjanse for at den jevne helsearbeider skal kunne forstå hva som menes med «god kvalitet». For å forstå noe må du ha erfaring med det. Og siden god bruk av egen kropp ikke inngår i utdanningen av helsepersonell vil det heller ikke finnes særlig mulighet for forståelse. Et konkret eksempel på manglende evne og forståelse er helsearbeideren som viser øvelsene i Dagbladet.

Men jeg skal ikke bruke tid på å analysere selve utførelsen av øvelsene, bare si noe kort om hva som er feil med hele konseptet.

Øvelsene som vises er kompenserende øvelser. De skal «løse opp og forebygge stivhet», men det sies null og niks om hvordan du kan la være å bli stiv i utgangspunktet. Om du ikke lærer hvordan du kan unngå å bli stiv er jo hele poenget borte.
Øvelsene vil løse opp stivhet, men det er fordi det er bevegelser. Nærmest hva som helst av bevegelser vil gjøre den nytten. Det er gode grunner til å velge å ikke gjøre bevegelsene som er beskrevet i artikkelen. De har skadelige bivirkninger. Øvelsen kalt «elevator» er et godt eksempel:

«Trekk venstre skulderblad inn mot ryggsøylen og trekk venstre skulder opp mot øret. Mens du puster inn bøyer du hodet over mot venstre slik at øret nærmer seg venstre skulder. Hold i 2-3 sekunder før du på utpust fører hodet tilbake igjen og senker skuldra. Gjenta 5-6 ganger på hver side.»

Legg merke til at du skal «gjenta 5-6 ganger». Hva er det du øver på her? Du øver på å heise skulderen. Hvor dumt er det, på en skala fra 1 til 10, å øve på å heise skuldrene? Jeg tror vi kan være enige om at det er en ganske sterk tier.

Ironisk nok er overskriften inne i avisen: "Dårlig rygg? Øvelser gjør mester". Mester i hva da? Selvplaging?

De andre øvelsene er av samme ulla. I én av øvelsene skal du «kjenne at arma er tung». Da er vi inne på en pervers form for avspenning, som jeg helt sikkert kommer til å skrive om ved en senere anledning.
Opphavet til disse øvelsene er at en person for over hundre år siden studerte anatomiske plansjer og så at «den muskelen går sånn og den muskelen går slik, og hvis kroppsholdningen er sånn, så må du stramme denne muskelen litt der og den muskelen litt der ...».

Det er ikke slik kroppen fungerer. Det er som å skulle lære å kjøre bil etter konstruksjonstegningene istedenfor å lære å bruke gass, clutch, brems og ratt.

Til slutt om det å sitte «riktig». Jeg tviler på at ekspertene fikk se de bildene før de kom på trykk. Er det noe ekspertene er enige om er det at «riktig sittestilling» hjelper lite. Naturlig nok. Om en posisjon er aldri så «riktig» kan den likevel være stiv.

Du kan ikke presentere noe fornuftig om det å sitte uten å snakke om to grunnleggene måter å sitte på – med og uten støtte i ryggen. Så må du si noe fornuftig om hvordan du utnytter støtte, og om hva som er forutsetninger for bevegelighet når du sitter. Og det er en lang historie fordi, kort sagt, 9 av 10 personer er ikke i stand til å balansere på sitteknutene. De kan rett og slett ikke sitte! Og vil de lære det av en artikkel i Dagbladet? Neppe

Jeg har kalt dette innlegget «ryggøvelser 1», fordi jeg sikkert kommer til å skrive om det igjen. Og igjen. Og igjen.

Balansenøkler

Det var med stor skepsis jeg begynte å lese boka «Balansenøkler». «Balanse» er et ord nesten like mye misbrukt av alternativbevegelsen og de nyreligiøse som ordet «energi». Layouten forsterket skepsisen: lekker og feminin, spirende grønnfarger mot det hvite, vakkert bilde av runde steiner på forsiden (eller er det egg?), og en lykkelig smilende terapeut på baksiden. Skulle det bli nok et måltid kvalmende næringsløs New Age-suppe? Men jeg måtte igjennom. Jeg hadde grunn til å tro at Alexanderteknikken var nevnt og jeg måtte lese.

Jeg fant ingenting om Alexanderteknikken, heldigvis. Merete Sparre er psykomotorisk fysioterapeut, «kommunikolog» og lærer i taiji og qigong. Hun har antagelig ikke spesielt god greie på Alexanderteknikken (se forrige innlegg), men holder seg i boken til det hun har greie på. Til gjengjeld har hun veldig godt greie på det hun skriver om. Jeg måtte raskt legge vekk min forutinntatthet og innrømme at her var det fast føde.

Boken er blitt til på «veldig lang og veldig kort tid». Den er essensen av lang yrkeserfaring og personlige opplevelser. Jeg ble sittende og nikke gjenkjennende for hvert kapittel: ja, slik er det, slik henger det sammen. Og jeg måtte ta fram blyanten og notere ned gullkorn.

Kommunikologien gav Sparre et verktøy for å sortere kunnskap og erfaring fra ulike metoder og arbeidsformer. Hele boken er en slags sortering: Øst og vest, Oppe og nede, Foran og bak, Høyre og venstre, Ytre og indre, Innpust og utpust, Innenfra og utenfra, Gjøre og være, Jeg og du, Syk og frisk. Hver sortering belyser forhold som det er verdt å reflektere over. Med få setninger forteller Sparre egne eller andres historier og opplevelser. Hun forteller enkelt og direkte om det som kan kalles forandringens kunst, nesten uten å bli esoterisk. Noen små oppgulp mot slutten kan tilgis.

Sparre tillegger fysioterapeut Merete Pihl konseptet om indre og ytre muskulatur. Det ville vært interessant å vite hvor Pihl har fått ideen fra. Konseptet fant veien inn i Alexanderteknikken i alle fall så tidlig som 1986 med første nummer av tidsskriftet Direction Journal. Professor David Garlick fra New South Wales University, som var fast spaltist, skrev om «rød og hvite» muskelfibre. Siden dengang har en enkel forklaringsmodell for Alexanderteknikken vært: å gjøre mindre med bevegelsesmuskulatur for at holdningsmuskulaturen kan gjøre jobben sin.

De fleste kapitlene i Balansenøkler avsluttes med enkle øvelser. Vi alexanderlærere er grunnleggende skeptiske til øvelser. En øvelse er god bare når den utføres godt. Det gjelder alle øvelser, også qigong. Men stort sett er øvelsene som presenteres i Balansenøkler av det overveiende sunne slaget. Noen få er velegnet for det å dyrke egne uvaner, men slik er det alltid.
Den knappe beskrivelsen er både en svakhet og en styrke. For lite informasjon og leseren vil kanskje ikke forstå; for detaljert og øvelsen blir utført med en rigid holdning. Sparre gir i det minste leseren stor frihet, og foreslår til og med et sted at leseren selv finner på egne bevegelser.

Øvelser er nødvendig for endring. Endringer kommer ikke av seg selv, som Sparre er inne på kreves hardt arbeid. Kanskje kan denne boken brukes til en første utforskning, en utprøvende arbeidsbok. Inspireres noen lesere til å utforske øvelsene og bruke noen av dem, f.eks til morgengymnastikk, vil boken kunne føre gode ting med seg. Kanskje vil noen finne nye vinkler til selvinnsikt?

Jeg antar boken appellerer til kvinner på 40+. Med innbydende utseende og overkommelige pris vil du sikkert finne den i hylla med gavebøker. Men den fortjener noe mer. Den fortjener større plass enn det de knapt hundre sidene skulle tilsi. Ikke fordi den på noen måte er banebrytende, men fordi boken med sin åpne og enkle form gir rom for refleksjon. Her kan du finne noe å tygge på.

«Balansenøkler» meg minner litt om Walter Carringtons «Thinking Aloud» som etter min mening er en av de beste som noengang er skrevet om Alexanderteknikken. Den enkle stilen gir inntrykk av en slags naivitet, men går du inn i materien og leser flere ganger oppdager du stadig noe nytt. Det skal stor innsikt til for å gi enkle forklaringer.

Artikkelen «Fra eple til frukt» omtalt i forrige innlegg inneholder avsnitt fra Balansenøkler. Du kan lese artikkelen her: Fra eple til frukt

Foran og bak

(Nei, dette er ikke fortsettelsen av forrige innlegg...)

Med jevne mellomrom googler jeg «Alexanderteknikk» for å se hva for noe rart som skrives om teknikken på nettet. For en tid tilbake fant jeg et foredrag holdt på Norges Musikkhøgskole i fjor høst av kommunikolog og psykomotorisk fysioterapeut Merete Sparre. Tittelen på foredraget var «Fra eple til frukt» (se lenke nederst).

Hun sier:
«Å diskutere hva som er best av Qigong, Pilates, Alexander eller Feldenkrais, er som å diskutere hva som er best av eple, pære, appelsin og banan. I stedet for å snakke om frukt! Hva er det som er så bra med frukt? Hvilke nyttige ingredienser er det i frukt som det finnes mer eller mindre av i alle frukter?

I kommunikologien fant Sparre verktøyet hun trengte:
«Da jeg utdannet meg til kommunikolog, lærte jeg ikke en ny teknikk eller metode, men jeg kan si at jeg fikk installert et "filter". Dratt gjennom dette filteret, ble det mening i mangfoldet av metoder jeg allerede hadde med meg. Isteden for tilsynelatende motsetninger, satt jeg igjen med det de hadde felles, nemlig "nøklene". Et resultat av denne filtreringen var det man i kommunikologien kaller grunnsorteringer. Vi kan også kalle det grunnleggende balanseforhold. Eksempler på grunnsorteringer er oppe og nede, foran og bak, venstre og høyre, indre og ytre, bevisst og ubevisst, dissosiert og assosiert osv.
Bevegelser kan i tillegg deles inn i bøyninger og strekninger, rotasjoner og diagonaler.»

Hun sier videre:
«Vi kan sortere i metodene ved å se på hvilke bevegelser og hvilke grunnsorteringer de ivaretar. I taijien har man mye diagonaler, som vi vet ivaretar høyre/venstre balansen, både i kroppen og i hjernen, Feldenkrais er uovertruffen på rotasjoner, og både Feldenkrais og qigong er lite utenfra - eller pedagogstyrt og lar eleven komme godt inn på indre bane, noe som regulerer bevisst/ubevisst og ytre/indre balansen godt, Alexanderteknikk er glimrende på foran/bak-sorteringen, osv. osv.»

«Foran/bak-sortering»? Her skimter jeg et overfladisk kjennskap til Alexanderteknikken. Hvis jeg skulle «sortere» Alexanderteknikken på en sånn måte ville nok det først som falt meg inn være «opp og ned» fordi Alexanderteknikken rent fysiologisk handler mye om hvordan vi organiserer oss selv i forhold til tyngdekraften. Eller jeg ville si «lengde og bredde» siden det er ord vi ofte bruker for å beskrive den bevisste intensjonen vi har i bevegelse.

Repertoar
Siden Sparre ser ut til å sortere ut i fra bevegelser som anvendes kan det tenkes hun har hatt noen timer i Alexanderteknikk hvor bevegelses- repertoaret stort sett var å reise og sette seg. Det blir som når et barn har to fiolintimer og lærer melodier på to toner. Fiolin er glimrende for melodier på kvintintervallet siden det er spranget mellom to strenger, men fiolin kan brukes til mer, noe fiolin-eleven forhåpentligvis vil oppdage. Og sånn er det med Alexanderteknikken også.

Det er ingen grenser for hvilke bevegelser Alexanderteknikken kan benyttes i. Jeg har elever som spiller musikkinstrument på timen, eller gjør Qigong eller Taiji. Qigong og Taiji er glimrende aktiviteter å bruke Alexanderteknikken i.
En god del Alexanderteknikk-lærere jobber utelukkende med utgangspunkt i aktiviteter som eleven selv foreslår. Det er bra for elevens motivasjon og interesse, men kan jo også ende i stereotypi. Andre lærere er konsekvent utforskende, mer á la Feldenkrais.
Mange Alexander-lærere er svært opptatt av spiraler. Det går tilbake til anatomen Raymond Dart, en ivrig tilhenger av Alexanderteknikken. Han beskrev muskelsystemet som bestående av en dobbel heliks. Han utviklet også sine egne bevegelses-øvelser basert på menneskets evolusjon. I 1970 holdt han the F.M Alexander Memorial Lecture som nok var med på å bidra til mye krabbing og andre mindre vanlige bevegelser i Alexander-miljøet.

Det er debatt blant Alexander-lærere om i hvilken grad en stol bør brukes i undervisningen. Hvis det blir for mye av det samme, og hvis læreren i for stor grad er den som initierer bevegelsene, kan eleven gå glipp av både uavhengighet og forståelse. Sparres sortering kan derfor ses som en betimelig kritikk av noe av Alexanderteknikk-pedagogikken. Men hvis det skal være en beskrivelse av hva selve Alexanderteknikken er, går hun glipp av poenget.

Dimensjoner
Hvis Sparre har mer enn et overfladisk kjennskap til Alexanderteknikken kan det hende hennes «foran/bak»-sortering henspiller på hvilke ord som oftest brukes for å beskrive «retninger» i Alexanderteknikken: La nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, og slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Hvis du opplever kroppen som todimensjonal kan det være lett å tolke disse «retningene» også som todimensjonale.

Vi har få eksempler på at Alexander beskrev spesifikke «retninger». Stort sett er han generell, og henviser alltid til at læreren må ta hensyn til individuelle forhold. Når han i 1923 formulerer «retningene» i ord, noe han visstnok senere angret på, sier han at ordene er «most inadequate». «Retningene» i Alexanderteknikken er fast bare i den grad vi har den samme anatomiske strukturen. Ellers er de alltid i forandring. Hvordan jeg tenker retning i dag er ikke identisk med hva jeg tenkte for tre uker siden.
Du skal ikke lete lenge blant Alexander-lærere før du finner et vell av kreative beskrivelser av «retning» som for mange kan fungere langt bedre enn Alexanders egne formuleringer.

Tankeprosess
Alexanderteknikk «retninger» er tanker. Alexanderteknikken er en tankeprosess. Når Sparre skriver:
«Langsom bevegelses trening som Feldenkrais, qigong, taiji, yoga m.fl. har mye oppmerksomhet på indre bane og har dermed innebygget oppmerksomhetstrening», kunne hun tatt med Alexanderteknikken i samme slengen.

Jeg tror den vanligste «sorteringen» jeg gjør av Alexanderteknikken, i alle fall for meg selv, er «bevisst/ubevisst». Allerede etter få timer med Alexanderteknikk slo det meg hvordan den hele tiden foregår i skjæringspunktet mellom det jeg vet og det jeg ikke vet, mellom ubevisst vane og bevisst handling, mellom medfødt refleks og tillært bevegelsesmønster.
Men spør ti ulike Alexander-lærere og du vil få ti ulike svar. Noen vil kanskje til og med synes at "foran og bak" er en glimrende sortering.

Balansenøkler
Jeg fant etterhvert ut at Merete Sparre har skrevet en bok som heter «Balansenøkler». Siden hun hadde nevnt Alexanderteknikken i sitt foredrag var jeg nysgjerrig på om teknikken var nevnt i boka. Jeg er nå nettopp ferdig med å lese den. Alexanderteknikken er ikke nevnt, men hva jeg fant er verdt å skrive om. Neste gang.

Foredrag NMH 21.08.09: Fra eple til frukt

Rompa di

De mest populære bloggene er skrevet av blondiner som skriver om seg selv, og handler om kropp, sminke, hår og mote og slikt. Jeg håper fremdeles å kunne definere meg som blond, selv om det ikke er mye igjen, og vil gjerne tilfredsstille interessene til det norske folk. Men for ikke å være navlebeskuende skriver jeg om rompa di og ikke min egen.

Er du som folk flest tilbringer du betydelige deler av dagen sittende på rompa. Rompa er blitt det mest brukte arbeidsredskapet i vårt samfunn. Mange tilbringer også mye av fritida frivillig på rompa. Likevel er det en sørgelig utbredt uvitenhet om hvordan dette arbeidsredskapet skal brukes, med yrkesskadelige konsekvenser, les: ryggproblemer.

Sitteknuter
Jeg antar du sitter på rompa di nå. Legg ei hånd under hver rompeball. Om du ikke har for mye naturlig polstring kan du kjenne noe hardt i hver rompeball. Det er sitteknutene dine, de nederste endene av bekkenet. Sitteknutene har litt form som meier, og her ligger mye av hemmeligheten: du har innebygd gyngestol!

Sitteknutene gjør at du kan bevege deg lett forover og bakover på stolen. Eller det vil si, det bør du kunne. Fri bevegelse på sitteknutene avhenger av frihet i hofteleddene.

Hofteledd
Legg ei hånd på hvert lår og beveg lårene med hendene. Er bevegelsene frie? Hvis du sitter på en relativt hard og flat stol bør de være det. Sitteknutene er nederste ender av bekkenet, hofteleddene sitter litt lengre opp. Du kan legge ei hånd under ene sitteknuten og bevege låret med motsatt hånd. Beinet er bevegelig og sitteknuten er i ro.

Beveg begge beina med hendene igjen. Kanskje du kan kjenne at sitteknutene er mer eller mindre i ro mens beina beveger seg?

For å få overblikk over hele bekkenet, legg hendene på hoftekammene. Hoftekammen er øverste ender av bekkenet. Mange tror de har hofteleddet der (ja, faktisk!), en av de mest skadelige av alle vrangforestillinger. Kan du kjenne sitteknutene mot stolsetet mens du har hendene på hoftekammene?

Behold hendene på hoftekammene mens du beveger knærne litt fram og tilbake. Du har nå hendene øverst på bekkenet, nederste ender av bekkenet (sitteknutene) på stolen, og hofteleddene frie på hver side.

Beina
Spenning i beina når du sitter låser hofteleddene og hindrer kroppen fra å kunne bevege seg på stolen. For å kunne balansere fritt på rompa må du frigjøre beina.
Se på beina dine. De har en lang form. Musklene går nedover langs lårbeinet, og langs leggbeinet. Hvis du har stramme muskler, muskler som trekker seg sammen, betyr det at du drar føttene oppover mot bekkenet. Her kommer Alexanderteknikken til hjelp. Hvis du 'slipper' føttene ned på bakken gir du samtidig slipp på spenningen i beina. Derfor er det nyttig å ha bakkekontakt med føttene når du sitter. Kvaliteten av kontakt er viktigere enn å ha hele foten i bakken, men jo mer av foten som hviler på bakken, jo lettere er det å gi slipp på spenning i beina.

Brei rompe
Rompemusklene er de største i hele kroppen (gluteus maximus). Når du gir slipp på spenning i beina løsner du også på rompemusklene og baken blir bredere. Bredde over baken er bra. Stram rompemusklene og kjenn hvordan det løfter sitteknutene opp fra stolen. Lar du rompa være brei får sitteknutene slippe ned på stolen, og da er det lettere å gi slipp på hodet som er i andre enden av kroppen. Sitteknuter slipper nedover og hodet oppover, og du letter trykket på ryggsøyla.

Lang rygg
Lang (og brei) rygg gjør det lettere å bevege seg i alle retninger på sitteknutene. Arbeidsbelastningen blir fordelt over et større område. Hvis du lener deg forover må ryggmusklene jobbe mer. Å lene deg forover har du ofte bruk for når du sitter. Bruk gyngestolen i stedet for å la brystkassa synke sammen.

Hvis du lener deg over mot siden, som for å nå noe bortenfor armlengdes avstand, sitter du på ene sitteknuten. Prøv det, og strekk armen ut.
Prøv nå ut hvordan det kjennes å holde armen utstrakt om du synker sammen i overkroppen. Lar du ryggen være lang kjennes armen lettere, og du rekker kanskje lengre også. Husk det neste gang du må strekke deg etter enda et kakestykke.

Bevegelse og hvile
Når du kan balansere på sitteknutene har du alle muligheter for bevegelse åpne. Du kan bevege deg forover og bakover, og fra side til side, eller i i sirkler, eller i åttetall. Du kan danse på sitteknutene.

Når du sitter i en myk sofa eller i en lenestol blir det annerledes. Da har du (håper jeg) god støtte i ryggen. Det blir mer som å ligge, eller en slags mellomting mellom ligge og sitte. Ligge er ikke så dumt, men skal du først ligge er det beste å legge seg helt ned. Vi er ikke konstruert for å sitte stille på rompa så lenge om gangen, så har du sjansen til å ligge i stedet for å sitte, hvorfor ikke gjøre det av og til?

Rompa di blir belastet mye av dagen. Noen ganger med rent drittarbeid. Gi rompa di litt fri iblant.

Veien til butikken

Hvor er nærmeste butikk?

Og hvor har du leddet mellom hodet og nakken?

Du vet sikkert svaret på første spørsmål, kanskje ikke på andre. I mine ti år som lærer i Alexanderteknikk har ingen svart helt riktig på spørmålet om hvor de har leddet mellom hode og ryggsøyle. Noen peker midt på nakken, andre er nærmere, men peker bak i nakken og ikke nedenfor øret. Leddet sitter høyere opp og lengre fram enn de fleste er klar over.

Du vet altså hvor du finner nærmeste matbutikk, men finner kanskje ikke fram i din egen nakke?

Hvis du har hatt timer i Alexanderteknikk regner jeg med du visste hvor leddet er. Men hvordan tenkte du på det? Mitt poeng er at du ikke behøver å tenke annerledes enn om du tenker på hvor du finner nærmeste butikk. Så enkelt kan det gjøres. Så enkelt må det gjøres.

Du vet sikkert også omtrent hvor langt det er til denne butikken? Du har en ide om avstanden. På samme måte kan du ha forestilling om avstander i kroppen din.
Dette kan være en måte å tenke Alexanderteknikk «directions» på. Tenkemåten er preventiv, hensikten er å unngå spenning i bevegelser. For mye spenning betyr sammenpressing av kroppen. Ved å beholde lengde og bredde unngås spenningen.

Men du bruker ikke mindre spenning om du tenker på hvor langt det er til butikken. Oppmerksomheten må utvides til å inkludere deg selv.

Du kan prøve et eksperiment og tenke på avstanden mellom deg selv og en gjenstand i rommet du er i. Se deg rundt og velg hva som helst. Gjør det noe med oppmerksomheten om deg selv og din egen kropp?

Noen ganger kan unødvendig spenning innebære at du drar deg selv mot noe, eller kanskje fra noe. Du gjør noe ekstra og unødvendig. Det mest typiske er å dra seg mot skjermen du sitter og ser på, så tenk på avstanden mellom deg og skjermen. Du skal ikke gjøre noe, bare oppleve avstanden. Om du har dradd deg mot skjermen vil du kanskje oppdage det og kan la være å gjøre det.

Nå kan du bruke skjermen til å ta oppmerksomhet om avstand inn i kroppen din. Begynn med å tenke på avstanden mellom skjermen og hodet ditt.

Deretter utvider du oppmerksomheten til å inkludere om avstanden mellom hodet og sitteknutene. Bruk noen minutter på bare å oppleve lengden av kroppen.

Når du føler for det, gjør en bevegelse, for eksempel strekk hånden ut etter noe, eller reis deg opp. Ta opplevelsen av lengden av kroppen med deg inn i bevegelsen. Hele poenget er å kunne bruke denne måten å tenke på i aktiviteter du gjør.

Kanskje får bevegelsene en annen karakter? Kanskje merker du ingenting? I timene jeg gir prøver vi ofte ut alternative måter å tenke på for å finne tenkemåten som gir mening for deg.

Å tenke lengde (og bredde) er fint å øve på når du ligger i «aktiv hvilestilling» (se lenke nederst).
Du kan tenke på lengden eller bredden mellom hvilke som helst punkter i kroppen. Det er bare å bruke fantasien og legge ut på oppdagelsesferd. Lengden mellom hode og bekken, og/eller hode og føtter, er det grunnleggende, så kan du finne på hva som helst utover det. Selv liker jeg for tiden spesielt å tenke på lengde mellom fingertupper og albue, eller korsbein og kneskåler.

Pass på om du på noe tidspunkt spenner deg eller holder pusten, Da 'gjør' du noe istedet for bare å tenke. Forskjellen er veldig viktig. Gå tilbake til å tenke på avstanden til butikken eller lignende, avstanden mellom hodet ditt og en gjenstand osv. Du er ikke ute etter å kjenne noe spesielt, bare bruke oppmerksomheten. Det er som å slå på lyset, men uten å sette i gang å rydde rommet.

Jeg ser dette som en forøvelse til Alexanderteknikken, en slags skala-øvelse om du vil. Meningen er å kunne ta denne måten å tenke på inn i bevegelse og aktivitet. Hensikten er som sagt å unngå unødvendig spenning.

Det kan hende tenkemåten også fungerer indirekte gjennom hjernens kart over kroppen. Hjernens forestilling om kroppen er grunnlag for planlegging av bevegelser. Men denne forestillingen er ikke fast, den påvirkes av hvordan vi bruker kroppen og dermed av spenninger og andre uvaner. Å tenke lengde og bredde i bevegelser kan kanskje oppdatere og korrigere kroppsbildet i hjernen. Forskning vil vise om det er noe i den hypotesen.

Mine 20 år med Alexanderteknikken og 10 år som alexanderlærer sier meg i alle fall at det virker i praksis. Klarer du å finne veien til nærmeste butikk vil du kunne klare å finne veien til bedre bevegelser.

Aktiv hvilestilling

Livets harde fakta

Mennesker som kommer for å ta timer i Alexanderteknikk har en ting felles: muskelspenninger. De lider av anspenthet og stress. De føler det i musklene, og hva som skjer i musklene har direkte sammenheng med hvordan de tenker. Da har de kommet til rett sted, for Alexanderteknikken er en måte å tenke på.

Men muskler er vage greier. Det skjer mye i musklene du ikke kan kjenne. Og det du kan føle er ikke alltid sammenfallende med hva som faktisk skjer. Tar du timer i Alexanderteknikk løses dette problemet ved at læreren har hendene sine på deg og kan gi deg direkte feedback.
Men ofte kan det være nyttig å begynne et annet sted, særlig hvis du ikke har mulighet for å ta timer hos en alexanderlærer. Du kan begynne med å bli kjent med livets harde fakta - skjelettet.

Skjelettets utforming, og særlig leddene, gir de fysiske forutsetninger for hvordan du fungerer. Sammenlignet med musklene er skjelettet uforanderlig fra øyeblikk til øyeblikk, og derfor noe konkret å forholde seg til. Det er ofte en sammenheng mellom unødvendige spenninger og en ubevisst feiloppfatning om hvordan kroppen er satt sammen. Mest typisk er feil oppfatning om hvor leddet mellom hode og nakken er, hvor hofteleddene er og utformingen av skulderpartiet.

Sistnevnte viser seg igjen i en sang mange barn har sunget som heter«De bena», hvor det sies at «skulderbenet henger fast i nakkebenet». Det er bare tull. Skulderbeinet (skulderbladet) henger fast i kragebeinet, som igjen henger fast i ... Ja det kan du forresten finne ut selv.

Å lære om skjelettet bør være barnelærdom, og i dag er det heldigvis det. Men det må være noe galt i måten det undervises på. Mitt inntrykk er at barna ikke lærer hvordan de kan bruke informasjonen de får. Når de har virkelig bruk for informasjonen, når de kommer i tenårene, har de glemt hele greia. Men kanskje det er like greit, når de er blitt systematisk feilinformert.

Feiloppfatninger om skjelettet kan gjøre at du forsøker å bevege kroppen der det ikke er ledd. Det kan være ganske slitsomt. I alle fall er det befriende å la bevegelsen skje i leddene.

Skjelettet er«harde fakta» ikke fordi det er tøft, men fordi det er solid. «Facts are friendly» sa en av lærerne jeg hadde. En annen alexanderlærer forteller om hvor store forandringer elever kan oppnå, til og med før de lærer Alexanderteknikken, bare ved å gjøre en enkel øvelse. Øvelsen består i å gå gjennom alle de viktigste leddene i kroppen hver dag og bevege i alle retninger (lette bevegelser, ingen tøying). Det tar ikke lang tid. Men først må du kanskje orientere deg om hvor leddene faktisk er, de harde fakta. For mer info om skjelettet kan du se på min hjemmeside, under «artikler».

Skjelettet - tilværelsens harde fakta.

Du kan se det som et første steg til å mestre anspenthet og stress. Anspenthet og stress har å gjøre med hvordan du tenker, dvs hvordan du takler andre av livets harde fakta. Mer om det en annen gang.

Å kjenne veldig godt etter

I forrige innlegg kommenterte jeg noen som mente Alexanderteknikken handlet om å «kjenne veldig godt etter». Det er jo ikke helt feil, men som jeg påpekte er det nødvendig å tenke først, sanseinformasjon kommer alltid på etterskudd.

Det er viktig å være bevisst på alt du sanser, å ha åpne kanaler, både 'innover' og 'utover'.
Men det å «kjenne veldig godt etter» kan være problematisk. Må du «kjenne etter» for å føle noe kan du ha et problem. La oss gjøre et lite eksperiment.

Forsett å lese, uten å gjøre noen bevegelse. Jeg vil bare at du skal gjøre noe med oppmerksomheten din. Det du skal gjøre med oppmerksomheten er å tenke på føttene dine. Opplev hvor føttene dine er, hvordan de føles. Har du klart det uten å bevege noe?
Gratulerer!

Hvis jeg ber en elev i en time om å rette oppmerksomheten mot føttene vil eleven i ni av ti tilfeller begynne å bevege på føttene, vrikke på dem for liksom å kjenne etter hvor de er.
Dette er veldig naturlig fordi følsomhet er avhengig av utgående signaler. Hjernen bruker utgående signaler for å samle informasjon. Det er litt som radarprinsippet.

Bevege for å kjenne er særlig typisk hvis jeg snakker om nakken. Nakken er et område hvor du har lite direkte følsomhet, selv om det er et følsomt område når det gjelder kroppsbalanse. Det er ikke samme følsomhet som den du for eksempel har i fingertuppene.

Problemet er at hvis du beveger deg for å «kjenne godt etter» forandrer du situasjonen du skulle ha registrert. Du føler mer, men kanskje ikke de nyansene du kunne ha lagt merke til.
Følsomhet er som å se ned i vann. Beveger du noe kruses vannflaten og du ser ingenting. Det er derfor vi alexanderlærere stort sett bruker veldig forsiktig berøring, samtidig som vi gjør minst mulig unødvendig inni oss. Det verste vi kan gjøre er å prøve veldig hardt å «kjenne etter».
Jo mer du prøver å kjenne etter, jo mer vil du gjøre av muskelarbeid, selv om du ikke beveger noe. Oftest består muskelarbeidet i å holde pusten, da stivner du.

Du behøver selvfølgelig ikke gjøre noe som helst for å kjenne noe. Hvert sekund mottar du millioner av sansesignal, det er bare å velge og vrake. Du velger hva du gjør med oppmerksomheten, du trenger ikke gjøre mer enn det.

Det du må gjøre med oppmerksomheten er å ha et stort oppmerksomhetsfelt. Å prøve for hardt å «kjenne etter» kjennetegnes ofte av opptatthet av en liten del av kroppen og så glemmes resten. Du må ha overblikk.

I alexandertimer prøver vi ut ulike måter tenke på når du gjør bevegelser. Bevegelser som gjøres i forsøk på å «kjenne etter» er annerledes. De gjøres uten å tenke. Du vrikker og vrir og strammer litt her og der. Ubevisst kan et ønske om å ha den «riktige» følelsen ligge under. Slike ubevisste korrigeringer bidrar bare til å forsterke spenninger.

Når du beveger deg i en alexandertime er vi ute etter å merke ørsmå forskjeller. Små forskjeller er viktigere enn store. Men ethvert forsøk på å «kjenne etter» er både unødvendig og vil virke mot sin hensikt.
De ørsmå endringene som skjer kan ligge på grensen til det du er i stand til å registrere. Noen ganger kan det hende du ikke kjenner noen forskjeller, og det er helt greit, en helt riktig observasjon. Noen ganger er hva du tenkte det eneste du kan være rimelig sikker på. Det er til gjengjeld mye viktigere enn å «kjenne godt etter».
Tankeprosessen er viktigst. Innkommende signaler må du bare ta som de kommer.

Tenke først

Med jevne mellomrom googler jeg «alexanderteknikk» for å se om det dukker opp noe nytt. Her forleden fant jeg teknikken diskutert på et nettforum. Tema var «Aleksanderteknikken for rygg, nakke og bekken» og ingen visste helt hva «Aleksanderteknikken» var for noe.
En som heter Eirik skrev:
«Det er jo hovedsakelig snakk om hjelp til selvhjelp, slik jeg ser det. Men på en mer objektiv måte ville jeg tro. Enhver intelligent person, med en solid dose selvinnsikt vil kunne leve og styre etter tilsvarende teknikker. Det er "bare" snakk om å kjenne veldig godt etter, hva en gjør, hvilke muskler en bruker og i tillegg kjenne etter hvilke muskler man faktisk ikke trenger å bruke.. Dette kan redusere belastningen på muskler, senefester og ledd. Avhengig av hvor godt man kan dette..
Det er ihvertfall slik jeg tolker det som sto der..»

Eirik er inne på noe her. Han er i alle fall inne på riktig jorde, selv om han er et stykke utpå. Hvis du prøver å «kjenne veldig godt etter, hva en gjør, hvilke muskler en bruker og i tillegg kjenne etter hvilke muskler man faktisk ikke trenger å bruke» vil du lære mye. Du vil kunne samle informasjon som er nyttig når du lærer Alexanderteknikk, men du vil ikke lære Alexanderteknikken.

Sanseinformasjon er viktig å være bevisst på. Men ikke bare fra muskler, du må være våken og åpen for alt som kommer inn. Men denne informasjonen kan du ikke gjøre noe med, du må bare ta den som den kommer, akseptere den. Sanseinformasjon kommer i etterkant. Hvis du hele tiden går og bare skal «kjenne veldig godt etter» er du hele tiden på etterskudd. Alexanderteknikken handler mer om de signalene du sender til musklene.

Hvordan sender du signaler til musklene? Det gjør du hver gang du skal bevege deg. En definisjon brukt på Alexanderteknikken er tenkning i forhold til bevegelse.

Tanken kommer alltid før bevegelsen, så det første du må gjøre er å stoppe, for å kunne tenke deg om, ellers vil du ikke kunne gjøre bevegelsen på en ny måte. Du må tenke på nytt først.

Når du skal bevege deg tenker du ikke på hva du skal gjøre med den og den muskelen, du behøver bare å vite i hvilken retning bevegelsen skal gå. I Alexanderteknikken tenker vi i tillegg på indre bevegelse. Vi ønsker å bevege oss med lengde og bredde i kroppen, vi ønsker utvidelse.

Sagt på en annen måte ønsker vi å unngå å skvise kroppen. Da snakker vi om det vi ikke vil skal skje. Da kan det en sjelden gang være nyttig å tenke på muskler du ikke trenger å bruke, som Eirik er inne på. Men ofte vil spenningene ikke dukke opp så lenge du ikke skviser kroppen.

Kanskje du finner ut, når du stopper og tenker deg om, at du ikke hadde noen klar idé om hvordan bevegelsene skulle gjøres, og at det i seg selv var årsak til at spenningene kom. Kanskje bruker du ikke fullt ut mulighetene leddene gir. Når du har en klar idé, en god plan, går alt mye glattere.

Så Alexanderteknikken er enklere enn Eirik tror - tenk riktig og spenningene forsvinner av seg selv, eller de dukker ikke opp engang. Hvordan vil det føles? Det kan du ikke vite før du har prøvd.

Kilden til Eiriks kunnskaper ser ut til å være min egen hjemmeside. Kanskje jeg bør forandre teksten. Jeg har en jobb å gjøre der, nå som ferien er over.