Årsak og virkning

(Dette blogginnlegget er skrevet for deg som allerede har litt praktisk kjennskap til teknikken. Er du helt ny til teknikken anbefaler jeg å lese innlegg under nøkkelordet nybegynner.)

I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om sammenhengen mellom bevegelsene vi gjør og retningene vi tenker for kroppen. Det er om å gjøre å ha klart for seg hva som er retning vi bare tenker og hva som er retning for bevegelsene. Jeg har også skrevet om hvor viktig det er å bare tenke retningene og ikke gjøre dem. 

Noe annet det er viktig å skille mellom er retningene i seg selv og effekten av dem. 

Tanke og følelse 

Retningene er tanker du du tenker om kroppen, eller kanskje rettere sagt i kroppen. Du kan ikke kjenne retningene fordi du kan ikke føle en tanke, men du kan føle kroppslige reaksjoner assosiert med tanken. 

Noen ganger kan du oppleve effekten av å tenke retning indirekte ved at du gir slipp på unødvendig muskelspenning eller ved at bevegelser endrer kvalitet og karakter. Men retningene er først og fremst preventive, noe du tenker for å unngå noe. De skal hjelpe deg til å slutte å gjøre noe, gjerne noe du ikke er klar over at du gjør.

Det du gjør er vanemessig og i mange tilfeller under sansenivå. Om du slutter å gjøre noe er det ikke sikkert at du merker forskjellen umiddelbart. Du kan derfor ikke regne med å føle direkte effekt av å tenke retning. Dette betyr at retningene fungerer selv om du ikke kjenner noe. Ja, ofte er det slik at om du kjenner noe så gjør du et eller annet unødvendig. 

Avspenning 

I noen situasjoner kan det å tenke retning beskrives som å tenke avspenning med retning. Det gjelder blant annet om du tenker retning mens du ligger i aktiv hvilestilling. Muskler som er anspente vil alltid ha en tendens til å bli kortere. Det er slik muskler fungerer. Det gjelder selv om de reelt sett ikke blir kortere, det vil si de når de utfører såkalt isometrisk muskelarbeid. 

Å tenke retning vil si å tenke lengde og bredde. Musklene tillates å bli lengre. De få dermed indirekte beskjed om å avspennes. Effekten av å tenke retning kan derfor være avspenning. Det du må ha klart for deg er at den muskulære avspenningen du opplever er ikke retningen. Retningen er beskjeden som førte til avspenningen. 

Avspenning er alltid behagelig, noe vi ønsker. Når vi opplever avspenning vil vi gjerne ha mer. Det kan bli som narkotika. Opplevelsen av avspenning blir fort et mål i seg selv.

Når du ikke kan føle retningene er det fristende å bli opptatt av effekten av retningene mer enn prosessen å tenke retning, særlig når effekten det er snakk om er avspenning. Resultat kan bli at det du ønsker ikke er «lengde og bredde», men avspenning. Dermed har ønsket om avspenning tatt over for å tenke retningene. Du går rett på målet uten å ta hensyn til midlene. I Alexanderteknikken kalles dette for «end-gaining».

Når ønsket om avspenning har tatt over for å tenke retning har du sluttet å tenke effektivt. Men noe positivt kan skje likevel, om du ligger i «aktiv hvilestilling». 

Aktiv hvile 

I aktiv hvilestilling vil kroppen ha en tendens til å ekspandere akkurat som du ønsker når du tenker retning. Det skjer uten at du behøver å tenke på det (bortsett fra at man strengt tatt bør tenke noe på beina). Dette er en av fordelene ved å ligge i aktiv hvilestilling. Men det er også ulemper. 

Delvis er det en ulempe at å tenke retning ikke er strengt tatt nødvendig, dermed kan man droppe å lære seg å tenke retning. Potensielt er det også en ulempe at avspenning skjer så lett i denne posisjonen, og særlig om du tenker retning. Du kan oppnå en sterk opplevelse av avspenning. 

En alexanderelev kan få oppfatningen at like stor grad av avspenning er ønskelig eller mulig i oppreist stilling. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Å tenke retning i aktivitet vil føles annerledes selv om tankene er de samme. 

Kollaps 

Om eleven forsøker å oppnå samme grad av avspenning i aktivitet som i aktiv hvilestilling vil det føre til kollaps og dårlig organisert bruk av spenning. 

Vi må alltid være på vakt etter tendenser til kollaps. For å demonstrere et eksempel på kollaps kan du løfte armene ut til siden. De fleste vil i denne posisjonen kunne la skuldrene falle noe ned. Dette er kollaps og ikke noe vi ønsker. Det vi vil er å la armene bli lengre og ha retning «ut» av kroppen. 

En ting å tenke over er at følelsen av avspenning i stor grad avhenger av hvor mye du på forhånd har av unødvendig spenning i musklene. Du vil altså ikke ønske å fortsette å oppleve den samme grad av avspenning gang etter gang fordi det vil innebære at du står på stedet hvil, eller rettere sagt går i ring. Du vil være evig nybegynner. Går utviklingen i riktig retning vil hyppigheten og karakteren på opplevelsen av avspenning endres.

Å tenke avspenning i stedet for retning er en typisk nybegynnerfeil. Etter min erfaring har det ofte sammenheng med at vedkommende ennå ikke har gjort jobben med å integrere teknikken i daglige aktiviteter. 

Tendensen til å tenke avspenning med tilhørende kollaps kan også være et symptom på at vedkommende ikke ennå har lært å tenke retning kombinert med det å utøve kraft. Du kan for eksempel forsøke å tenke retning samtidig som du klemmer noe med knyttet hånd. (Jeg skal ikke her gå inn på hvordan du tenker i praksis). Hvis du ikke får det til er dette noe du må lære.

Prosessorientering 

For å kunne bruke teknikken i praktiske aktiviteter, og for å unngå å bli avhengig av følelsen av avspenning, må vi skille mellom det å tenke retning og effekten av å tenke retning. 

Tenk over hva du tenker. Ha fokus på å tenke retning uansett ytre (eller indre) omstendigheter. Effekten vil komme av seg selv. Kanskje i form av avspenning, kanskje på andre måter. Så lenge du fokuserer på prosess er du garantert suksess.

Relaterte blogginnlegg 

Bevegelse eller retning 

Tenke, ikke gjøre 

Tenke, ikke gjøre

Alexanderteknikken går ut på å unngå å gjøre noe som gjør at du ikke beveger deg på en dynamisk og effektiv måte. Noen ganger er litt oppmerksomhet på f.eks lengden av kroppen tilstrekkelig til at du unngår å skvise kroppen og hemme bevegelsene. Andre ganger må du tenke mer aktivt. 

Ønske 

«Retningene» vi tenker for kroppen i Alexanderteknikken, - la hodet gå fram og opp, la ryggen bli lengre og bredere osv., kan ses på som et ønske om bevegelse. Hensikten med retningene er først og fremst preventiv. Vi ønsker å unngå at vi strammer nakken, drar hodet bakover og nedover og gjør ryggen kortere og smalere.

Vi kan også tenke motsatt, tenke direkte preventivt, at vi ikke vil dra hodet bakover og ned, ikke gjøre ryggen kortere, ikke gjøre ryggen smalere. Men et positivt ønske om retning ser ut til å kunne virke sterkere.

I et tidligere blogginnlegg har jeg sammenlignet det å tenke retning med det å tenke på en ting, at det å tenke retning er like lett som å tenke på en banan. Kanskje jeg heller skulle skrevet at det er som å ønske seg en banan. En intensjon om noe er mer enn bare å tenke på noe. 

Å tenke retning betyr å ha et ønske om bevegelse, men det er en bevegelse du ikke kan gjøre, en bevegelse du for all del ikke må forsøke å gjøre siden hensikten med ønsket først og fremst er preventivt. Hensikten er å unngår noe.

Gjøre

Alexanders bror, AR (Albert Redden), var også alexanderlærer. Han sa en gang til en student:

«Of course, Directions are doings, but they are very small. They are usually below the sense register» (Macdonald 1989, s 76, 2015, s 68).

På en måte hadde han rett. Bare det å tenke eller forestille seg bevegelse er nok til å sette igang bevegelsesprosessen. Dermed er det litt kunstig å skille mellom å tenke på å gjøre noe og å gjøre det. Men det betyr også at det slettes ikke er nødvendig å gjøre mer enn bare å tenke. Noe vil skje. 

AR skal ha vært en praktisk person og en god lærer. Jeg tror han sa dette for å forklare at retningene må tenkes med en viss intensitet, være et ønske om noe og ikke bare å tenke på noe. Dessverre blir sitatet fra AR rett som det er brukt som en unnskyldning for å gjøre noe mer enn å bare tenke eller ønske retningene.

Noen ganger, i visse situasjoner må vi gjøre mer enn å bare tenke retning. Hvis du for eksempel har sunket helt sammen må du gjøre en aktiv fysisk bevegelse for å rette deg opp. Men denne bevegelsen er ikke retningen. Det er en fysisk bevegelse som hvilken som helst annen du gjør, en bevegelse du gjør MED retning. 

Mental 

Vi tenker retning for at noe skal skje. Noe skjer, ikke noe vi kan føle direkte, men indirekte gjennom at bevegelser blir annerledes. Fordi vi er ute etter å endre de fysiske forutsetningene for bevegelse er det veldig fristende å gjøre noe, hjelpe litt til for å få umiddelbar bekreftelse på at vi lykkes.

Særlig for nybegynnere er det fristende å gjøre noe for å kjenne at noe skjer. Men selv erfarne lærere kan begynne å gjøre noe mer enn bare tenke uten å være klar over det. På samme måte som det vi vil skal skje ofte er under sansenivå kan det vi gjør uten å ville det også være utenfor det vi kan sanse.

Når retningene ikke lengre bare tenkes er dette alltid en blindvei, alltid noe som fører til nye uvaner og nye problemer. For å si det rett ut: Da går det til helvete. Selv om vi er ute etter endring som kan måles fysisk, må vi ikke glemme at Alexanderteknikken er en mental teknikk. Alexander skal ha sagt: 

«You think that the Alexander Technique is physical; I tell you that it is the most mental thing that has been discovered» (Carrington 1994, s19).

Relaterte blogginnlegg

Tenk på en banan

Tenke i aktivitet

Bevegelse eller retning

Litteratur 

Carrington, Walter. 1994. Thinking Aloud. Mournum Time Press. 

Macdonald, Patrick, 1989. The Alexander Technique As I See It. Rahula Books.

Macdonald, Patrick. (1989) 2015. The Alexander Technique As I See It. Mouritz. 

Tenke i aktivitet

Ved hjelp av Alexanderteknikken forbedrer du kvaliteten på bevegelsene dine. De praktiske elementene i teknikken er «å stoppe» og å «tenke retning». En alexanderlærer har beskrevet dette som tenkning anvendt på bevegelse. Den kjente filosofen John Dewey kalte det «thinking in activity». 

Hvordan tenker man i aktivitet? 

Vi utfører det meste av bevegelser uten å tenke over hvordan vi utfører dem, ofte til og med uten å tenke over at vi utfører dem. Er noe nytt eller krevende er vi oppmerksomme på hva vi gjør, men ikke nødvendigvis på hvordan vi gjør det. Å tenke i aktivitet innebærer å være oppmerksom på hva du gjør med deg selv, hvordan du «bruker» deg selv i aktiviteten. Det er nytt for de fleste. 

Intellektuell eller abstrakt

Ordet «tenke» assosierer du kanskje med å tenke på noe som har hendt eller noe som kommer til å skje, eller å tenke på et problem som må løses, eller kanskje dagdrømme eller fantasere. 

Denne formen for tenkning har sin plass i Alexanderteknikken i form av planlegging av bevegelser eller handling, men Alexanderteknikkens praktiske elementer, å stoppe og å tenke retning er i en annen kategori. Dette er tenkning anvendt på det som skjer akkurat her og nå, anvendt oppmerksomhet.

Oppmerksomhet eller konsentrasjon

Oppmerksomhet er i seg selv en form for tenkning. En mental aktivitet som kan ha ulik grad av bevissthet. Oppmerksomhet er en begrenset ressurs, derfor må vi velge å bruke oppmerksomheten på en effektiv og konstruktiv måte.

Frank Pierce Jones var en Alexanderteknikk-lærer som var aktivt med og forsket på teknikken. Han skrev en artikkel om teknikken med tittelen «The Organizarion of Awareness». Han beskriver konsentrasjon som et spotlys på en scene som gjør at resten av rommet ligger i mørke.

Overfokusering eller «konsentrasjon» er en tenkefeil som er vanlig å møte i alexandertimene. Feilen henger henger alltid sammen med et forsøk på å kjenne etter hva som skjer i et avgrenset område av kroppen. Patrick McDonald, en annen kjent alexanderlærer, skal en gang ha klappet en elev lett på skulderen og spurt: «Kjente du det?». «Ja», sa eleven. «Prøvde du å kjenne etter?». «Nei». Du behøver ikke å kjenne etter, å være oppmerksom er nok.

Jones foreslår i artikkelen å inkludere oppmerksomhet innenfra og utenfra i samme felt. Du kan ha noe fokus på det du gjør, men samtidig ha generell oppmerksomhet på deg selv og omgivelsene. Jones bruker igjen analogien med lys på en scene. Du kan ha et spotlys på selve aktiviteten, men i tillegg et generelt scenelys akkurat tilstrekkelig til å la deg oppdage om noe vesentlig skjer i andre deler av oppmerksomhetsfeltet.

Organisering 

Denne formen for inkluderende oppmerksomhet er ikke vanskelig. Du bruker den sikkert allerede. Om du kjører bil er det akkurat samme type oppmerksomhet du trenger i trafikken for å være i stand til å kjøre bilen samtidig som du er oppmerksom på det som skjer rundt deg. 

Særegent for Alexanderteknikken er at kjernen i oppmerksomhetsfeltet er oppmerksomhet om hodet, nakken og ryggen. Denne kjernen av oppmerksomhet er konstant mens du gjør hva som helst av aktivitet.

At du er oppmerksom gir muligheten for å gjøre valg, for eksempel å velge å la være gjøre noe, det vi kaller inhibition eller å stoppe. (Bremse, for å sammenligne med trafikken). Litt oppmerksomhet om deg selv og hva som skjer i din egen struktur kan i seg selv være nok til at du kan være dynamisk i bevegelsene og unngår å kræsje kroppen.

Relaterte blogginnlegg

En første øvelse

Samspill

Muskelsans

Alexanderteknikken går ut på å bevege seg i samsvar med hvordan kroppen er ment å fungere. Vi har visse fysiologiske forutsetninger for hvordan vi beveger oss. Å kjenne forutsetningene er nyttig når du lærer Alexanderteknikk. Jeg har tidligere skrevet om de ulike delene av skjelettet (body mapping), og noe om muskler (f.eks om røde og hvite muskelfibre og om nakkemusklene).

Mitt inntrykk er at folk flest har en endimensjonal forestilling om muskler – at musklene enten strammes og slakkes og at det er alt. Men musklene dine er mer avanserte og komplekse enn du aner. Muskler fungere også som sanseorganer.

Muskelspoler 

I musklene har vi sanseorganer som kalles muskelspoler. Muskelspolene registrerer lengdeforandringer i muskelen og hastigheten på endringene. Dette er sanseinformasjon som registreres ubevisst i nervesystemet og som vi ikke føler direkte, men som spiller avgjørende rolle for vår evne til bevegelse.

Muskelspolen består av en egen spesialisert muskelfiber omgitt av en bindevevskapsel. Rundt kapselen er det viklet en sansenerve, (derav navnet spole). Muskelspolen strekkes sammen med resten av muskelen og avgir signaler til sentralnervesystemet som er med på å regulere spenningen i muskelen. Generelt er spolen mest aktiv når muskelen strekkes, minst aktiv når muskelen er sammentrukket.

Det som er verdt å merke seg er at muskelspolens muskelfiber har en egen tilførsel av bevegelsesnerver kalt gammanevroner. Når signaler fra gammanevroner aktiverer spolens muskelfiber høynes sensitiviteten. Du kan sammenligne dette med det som skjer når to personer holder hver sin ende av et tau. Om tauet henger slapt kan personene bevege seg uten at den andre kjenner det gjennom tauet. Om tauet er akkurat stramt nok kan personene kjenne den andres bevegelser.

Generelt kan vi si at muskler er mest følsomme når de er relativt lange, relativt avspent og ikke for stramme. Samtidig er musklene mer følsomme når de er aktive enn når de er inaktive.

Alexanderteknikken

David Garlick var en australsk lege som jobbet ved University of New South Wales i Sydney. Han ga i 1990 ut ei lita bok med tittelen «The lost Sixth Sense - A medical Scientist looks at the Alexander Technique». Den «tapte» sansen er kroppssansen eller propriosepsjon.

I boken skriver Garlick:

As the person undertakes Alexander lessons so the trunk extenseor muscles become more active at a reflex level (partly due to muscle spindle activation) so that activation of cortical motor cells (with its feedback of a sense of effort) is not required. Also, there will be reduction in the over-contracted trunk flexor muscles which reduces intra-abdominal pressue. Both factors are likely to give the person a sense of decreased effort in standing, sitting or moving. There is sense of lightness and of ease (Garlick 1990, s. 43).

Garlicks hypotese er at økt aktivering av muskelspolene fører til økt automatisk aktivering av holdningsmuskulatur som igjen bidrar til redusert følelse av anstrengelse.

Jeg vil presentere en parallell hypotese og si at intensjonen vi har i Alexanderteknikken om å bevege oss med «lengde og bredde» i kroppen bidrar til optimale forhold for sanseregistrering fra muskelspolene. Musklene er relativt lange, relativt avspente, samtidig som de er aktive. 

Primary Control 

Kunnskapen om muskelspoler er relevant for Alexanderteknikkken også på andre måter. Vi har muskelspoler i all skjelettmuskulatur, men noen muskler har større tetthet av spoler enn andre. Dette er muskler som spiller en spesielt viktig sensorisk rolle. Vi har stor tetthet av muskelspoler i for eksempel øyemusklene og de dype musklene i nakken. Sanseorganene i nakkemusklene sender informasjon til hjernen om forholdet mellom hodet og nakken.

I boken The Neck and Human Balance av Michael Karlberg beskrives studier utført ved universtitetet i Lund på sammenhengen mellom nakkefunksjon og opplevelse av svimmelhet. Karlberg foreslår å betrakte hode, nakke og nakkemuskler som et balanseorgan, en slags otolitt. (Karlberg 1995).

At vi har særlig stor tetthet av spoler i nakkemusklene er et argument for at Alexander hadde rett når han betraktet forholdet mellom hodet og resten av kroppen for å være «the primary control», et forhold som må være fritt og dynamisk for at muskelskjelettsystemet som helhet kan være dynamisk og velkoordinert.

Hands-on

Funksjonen til muskelspolene er også med å forklare hvorfor vi alexanderlærere bruker berøring i undervisningen på den måten vi gjør.

I utgangspunktet er kvaliteten på berøring avgjørende for å integrere lærerens og elevens muskelskjelettsystem. Hva som skjer i de spesifikke musklene som berøres er mindre interessant enn forholdet mellom kroppsdelen som berøres og de andre delene av kroppen. Forholdet mellom kroppsdelene involverer som kjent sanseinformasjon fra muskelspolene.

Konsekvensen av dette er at alexanderlærere aldri benytter brå bevegelser fordi det vil utløse strekkrefleks i musklene, og at alexanderlærere som regel aldri masserer eller stryker muskler. Å massere eller stryke vil utløse massiv aktivitet fra sanseorgan i huden. Denne aktiviteten vil overdøve informasjon fra muskelspolene. Å masserer eller stryke er ikke Alexanderteknikk. 

Men det finnes ett unntak. Jeg har opplevd at enkelte erfarne alexanderlærere gnir et lite område omtrent midt på og på siden av ryggsøyla når eleven står. Dette gjøres om eleven har stått i ro ei stund og blitt statisk i kroppen. Stimulusen læreren gir ved å gni er en kombinasjon av å utfordre elevens balanse samtidig som læreren gir støtte til et punkt på elevens ryggsøyle. Utført riktig er effekten at eleven slipper taket og slutter å holde seg oppreist med for mye spenning.

Om jeg opplever at eleven blir for statisk benytter jeg en mindre sofistikert løsning. Jeg ber ganske enkelt eleven om å gå litt rundt i rommet før vi fortsetter aktiviteten vi holdt på med.

Pålitelig muskelsans

Hensiktene med Alexanderteknikken kan sies å være å gjenopprette funksjonell kroppssans. Alexander skrev i sine bøker om å gjenopprette «reliable sensory appreciation» (Alexander 2000*).

Sanseinformasjonen fra muskler og andre organer er der (med mindre det er snakk om fysisk skade). Men vaner kan gjøre at vi tolker informasjonen feil. Vi alexanderlærere observere det hele tiden i undervisningen. Noen tror de er oppreist når de er sammensunket, eller at de har hodet i nøytral posisjon når de legger det bakover, eller de bruker mer spenning enn de behøver for å holde seg oppreist.

Den ubevisste oppfatningen vi har av kroppen oppdateres hele tiden når vi beveger oss. Men det hjelper lite når vi beveger oss på samme måte som vi alltid har gjort. Alexanderteknikken gir en strategi for å begynne å bevege seg på en ny og mer bevisst måte. Teknikken gir ny informasjon til musklene samtidig som den skjerper muskelsansen.

*«For the fundamental shortcoming underlying all human psycho-physical defects, imperfections, and peculiarities is an imperfect and often delusive sensory appreciation, and until those conditions are restored in which the sensory appreciation (sense register) becomes again a more or less reliable guide, all exercises are a positive danger. A reliable sensory appreciation, therefore, is an essential, and we will proceed to consider the part which this invaluable human endowment must play in any reasoned and satisfactory plan of education. I shall therefore devote the rest of this volume to an examination of the part played by sensory appreciation in the process called education, taking this word in its broadest sense, …» (Alexander 2004). 

Relaterte blogginnlegg

Røde og hvite muskelfibre

Den himmelske kules tjenerinner

Anatomi (body mapping)  

Kvalitet

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Consctructive Conscious Control of the Individal. Mouritz.

Garlick, David. 1990. The Lost Sixt Sense: a medical scientist looks at the Alexander Technique. University of New South Wales.

Karlberg, Michael. 1995. The Neck and Human Balance. A Clinical and experimental Approach to 'Cervical Vertigo'. Universitetssykehuset i Lund.