Lyst til å le

Da jeg holdt introduksjonskurs nylig fikk jeg et spørsmål jeg ofte får – om eleven kan få følelsesmessige reaksjoner når muskelspenninger slipper taket i timene. 

Det er et godt spørsmål, for endringene i en enkelt time kan være store. Jeg svarte som jeg pleier at følelsesmessige utbrudd forekommer, men er relativt sjeldne. Sannsynligvis har det sammenheng med at vi arbeider så forsiktig med hendene og at vi arbeider med balansen og med sammenhengen gjennom kroppen. Selv om vi er ute etter frigjøring av spenning og ekspansjon, er vi hele tiden ute etter å «samle» eleven. Det krever alltid en viss grad av samarbeid og tilstedeværelse som gjør at eleven har kontroll. 

Men nå har jeg tenkt litt mer på det med følelsesutbrudd i timene. De er jo egentlig ikke så sjeldne. Tvert imot ganske vanlige. Ikke i form av tårer, men som latter. Det er veldig vanlig å le i en Alexanderteknikk-time. 

I en Alexanderteknikk-time jobber vi med at du gir slipp på unødvendige spenninger slik at du kan bli mer oppreist. Å være oppreist er bokstavelig talt mer oppløftende enn å være nedtrykt, eller snarere ned-trukket. Kanskje vi er mer disponert til å tenke glade tanker når vi kommer opp til vår fulle høyde. Jeg tror ikke det er noe noen naturlov, men det kan være en tendens, med individuelle forskjeller og situasjonsavhengig. 

I klassikeren «The Alexander Principle» skriver Wilfred Barlow:

Many habitual postures do not represent an immediate expression of an emotion, but are rather a position from which certain actions and emotions can be possible. 

- Wilfred Barlow (1973) side 128 

Det er egenskaper ved menneskekroppen som gjør at det å være oppreist er naturlig. Hvis du ikke kommer opp til din fulle høyde er det fordi du gjør noe unødvendig. Alexanderteknikk-læreren bruker hendene for å frigjøre prosessene som organiserer kroppen til oppreist holdning. Det er mer snakk om å ta bort noe enn å tilføre noe, litt som å løsne ei fjær. Det er det som gjør det så gøy å bruke hendene slik en Alexanderteknikk-lærer gjør. 

Jeg husker da jeg bestemte meg for å bli Alexanderteknikk-lærer. Det var høsten 1992. Da bodde jeg langt fra nærmeste lærer og hadde timer bare en gang i måneden. Men timene gjorde sterkt inntrykk på meg. Eller det som egentlig gjorde inntrykk var å sitte utenfor og vente og se de som kom ut fra time. De var alltid så strålende glade. Det var slående. 

Alexander skrev om lykke i en av sine bøker. Hans ideal er barn som helt og fullt engasjerer seg og er til stedet i det de gjør. En journalist utarbeidet en forkortet versjon av Alexanders bøker. I den spissformulerte han Alexanders idé slik: 

Man today not knowing happines, pursues pleasures. 

- Ron Brown, Authorised Summaries of F.M. Alexander's Four Books (1992), side 72

I stedet for å være tilstede og engasjert stimulerer vi sansene for å flykte.

Jeg tror det blir for enkelt å hevde at du blir «lykkelig» av Alexanderteknikken. Det er riktigere å si at du kan oppleve å føle mer, av hva det nå er for slags følelser du har. Men det skal jeg komme tilbake til en annen gang. I denne omgang var det snakk om opplevelser i en time. Det som preger de fleste Alexanderteknikk-timer er så avgjort en viss grad av optimisme. Og plutselig kan det boble boble over. 

Mens jeg arbeidet med dette innlegget fant jeg siste post på bloggen til en kollega, som tilfeldigvis skriver om akkurat det samme. Hennes sju år gamle sønn synes Alexanderteknikk-timer høres morsomme ut: 

Can the Alexander Technique help me be happier?

Lyst til å leke

Jeg fikk en kommentar etter å ha brukt ordet «disiplin» i forrige innlegg. Kanskje er det for strengt? Kanskje var det skyggen av et vestlandsk protestantisk pietistisk troll som stakk hodet fram. Eller ekko fra den klassisk musikertradisjons herostratiske selvplaging?

Jeg skrev at å lære Alexanderteknikken krever selv-disiplin. Men ved nærmere ettertanke er det utrolig lite som kreves av en elev i Alexanderteknikk. Hvis du betaler timene innen rimelig tid vil den jevne alexanderlærer være såre fornøyd, og alt du behøver å gjøre er å møte opp til avtalt tid. Selv om du bare kommer på timene, for deretter å glemme alt om Alexanderteknikken idet du går ut døra, vil 30 timer i Alexanderteknikk gjøre en forskjell i livet ditt. Det er det mange eksempler på.

Dyrt er det heller ikke. I gjennomsnitt brukte hver nordmann 20 000 kr på sommerferien i år. Et livsforandrende kurs i Alexanderteknikk koster mye mindre enn det. 

Du får mer igjen for pengene hvis du gjør en liten innsats selv. Men det er bare snakk om en ørliten innsats. Hvis du tenker Alexanderteknikk i en aktivitet 3-4 ganger om dagen, bare noen sekunder av gangen, og i tillegg legger deg ned i «aktiv hvilestilling» 15-20 minutter hver dag, er det tilstrekkelig til å holde en utviklingsprosess i gang. Da er det en læringsprosess også. Du lærer Alexanderteknikken. Den blir din.

Å utvikle sine Alexanderteknikk-ferdigheter krever en slags disiplin. Men det er en disiplin som er innebygget i arbeidsprosessen. Og egentlig ligner det mer på reglene som barn lager og følger når de leker, eller som forskere må følge når de gjør vitenskapelige eksperimenter. Du stopper, tenker, og beveger deg. Det er et eksperiment for å oppdage nye ting, eller rettere sagt oppdage hva som skjer når du beveger deg uten unødvendige spenninger.

Denne uka gav jeg en første time til ei dame med nakkeproblemer. Vi prøvde ut noen enkle ideer. Hun så seg over skulderen noen ganger og så utbrøt hun: så langt har jeg ikke kunnet bevege meg siden før operasjonen!

Å lære Alexanderteknikken er som å utforske stier opp til en fjelltopp. Når du kommer til toppen ser du nye ting og får et nytt perspektiv. Gleden over å oppdage noe nytt, nå et nytt mål, følelsen av mestring, overgår slitet på vei opp. 

Jeg husker når jeg begynte å lære å spille fiolin. Av og til bladde jeg tilbake i spilleboka og spilte stykker fra et halvt år tilbake, og gledet meg over hvor mye bedre jeg spilte og hvor mye mer jeg kunne. Med Alexanderteknikken fikk jeg den følelsen i alle ting. Alt kan utvikles og forbedres, selv dagligdagse ting som å sitte eller stå.

Hvis en elev kommer til Alexanderteknikken med feil type disiplin, dvs med et sterkt ønske eller behov om å gjøre ting «riktig», er det til hinder for læringen. Det blir ikke plass til det nye og ukjente. Det er bedre å være sånn passe disiplinert enn fryktelig disiplinert. Hvis du prøver for hardt motarbeider du deg selv. Å lære Alexanderteknikk går best om du ser det som en lek.

Verdensberømt

«The world famous method» står det utenpå flere av bøkene jeg har om Alexanderteknikken. Det er vel på grensen til ironi. Hvor lite skal til for å bli verdensberømt?

Alexanderteknikk-lærere finnes så og si over hele verden, men berømt er teknikken ikke. I England, der de har hatt Alexanderteknikken i over hundre år og har den største tettheten av lærere, er det relativt få som vet hva teknikken går ut på, selv om mange kanskje har hørt navnet. Hvis vi ser bort fra musiker- og skuespillermiljøer er teknikken så godt som ukjent i Norge.

Uka som har gått har vært «International Alexander Awareness Week», en uke der foreninger for lærere tilknyttet «Alexander Technique Affiliated Societies» gjør sitt for å gjøre Alexanderteknikken mer kjent. Jeg hadde introduksjonskurs i går og gjorde mitt for at teknikken skal bli verdensberømt.

Vi har en stor utfordring når vi skal markedsføre Alexanderteknikken - hvordan skal vi gjøre det på en enkel måte, og samtidig få fram hva teknikken går ut på? Når jeg ser teknikken omtalt i engelske nett-aviser og magasiner handler det om «posture». Kroppsholdning?? Hvis poenget med Alexanderteknikken var «kroppsholdning» hadde ikke jeg giddet å holde på med den.

Alexanderteknikken er så vanskelig å definere fordi den er så grunnleggende, og dermed så omfattende. Men samtidig er den i prinsippet enkel. 

This is so simple, people think its hard 

-Marjorie Barstow

Når Alexanderteknikken er så enkel, og har eksistert i over hundre år, hvorfor er den ikke forlengst verdensberømt? Jeg tror det er minst tre gode grunner til det.

For det første handler Alexanderteknikken om sammenhengen mellom tanke og bevegelse. Det er en sammenheng de færreste er bevisst. Det vanlige er å oppfatte «å bevege seg» og «å tenke» som to ulike og adskilte fenomener. Dette kommer av sløv proprioseptiv sans. Du kan ikke tenke en tanke uten at den påvirker muskulaturen din ett eller annet sted, på en eller annen måte. Men forskjellen i kroppen er så liten at det kreves øvelse for å registrere den. Her har vi lærere en pedagogisk utfordring når vi underviser. Men det er også et stort hinder for at folk flest skjønner hva teknikken handler om. De har rett og slett ikke forutsetningene.

For det andre er teknikken et hjelpemiddel for å kunne møte utfordringer. Løsningen teknikken gir er det å la være å gjøre det unødvendige. Det er kjempesmart. Dessverre er ikke dette den vanlige måten å møte utfordringer og problemer på. Det vanlige er å bruke makt og kraft, gjøre ting så fort som mulig, trene eller gjøre øvelser, eller ta en pille. Igjen representerer Alexanderteknikken noe hinsides den vanlige oppfatning.

Den tredje og siste, men ikke minste, grunnen er at Alexanderteknikken krever selvdisiplin. Når du kommer til Alexanderteknikk-timer er det du som har med pensum i form av dine vaner. Teknikken er bare et hjelpemiddel. Folk er villige til litt av hvert, men å kreve at de har selvdisiplin nok til å observere sine egen måte å gjøre ting på, er å gå over streken. Å gå på autopilot gjennom livet er et foretrukket ideal.

Michael Gelb, den eneste celebre Alexanderteknikk-lærer (nå for tiden mest kjent for bøker som «How to think like Leonardo Da Vinci» og sitt samarbeid med Tony Buzan), skrev i boken Body Learning:

... the emphasis on patient observation and careful thought ensure that it will never become too popular.
- Michael Gelb, Body Learning, Preface xiii

Ønsker vi egentlig at Alexanderteknikken skal bli populær?

I 2008 publiserte British Medical Journal forskning som viste at Alexanderteknikken er effektiv mot ryggsmerter. Det førte til stor media-omtale i England, noe av det bra, men også noe lettvint propaganda. Her må vi alexanderlærere være forsiktig med markedsføringen. Berømmelse må ikke gå på bekostning av anerkjennelse.

Flere lignende forskningsprosjekter er underveis, og er resultatene positive kan vi forvente økning i etterspørselen etter timer. Fint for oss lærere som kan få en inntekt det går an å leve av. 

Men siden Alexanderteknikk-lærer ikke er en beskyttet tittel og hvem som helst kan tilby «Alexanderteknikk» er det også en viss fare for at dårlige etterligninger kommer på markedet, særlig hvis etterspørselen etter timer overstiger tilbudet - noe som lett kan skje når vi er så få lærere.

Økt mediaomtale gir også større fare for at teknikken blir feil fremstilt, noe som forsåvidt er et problem allerede.
Positive forskningsresultater vil gi Alexanderteknikken økt anerkjennelse innen det medisinske fagmiljøet. Det vil kunne gi oss muligheten til å hjelpe flere som trenger det. På den annen side vil det sementere oppfatningen av Alexanderteknikken som «terapi».

Jeg kunne ønske Alexanderteknikken var litt mer berømt, men bare litt. Det hjelper ikke om den blir mer berømt om den ikke blir mer forstått. Selv forsøker jeg hele tiden å bli litt mer berømt som Alexanderteknikk-lærer. Det er del av jobben min. Men jeg behøver bare å være verdensberømt blant noen titalls mennesker om gangen.

Nakkesmerter

Nakken er en undervurdert kroppsdel. Nakken er bare et sted på veien mellom hodet og resten av organismen. Et forbigått område mellom trynefaktor og body mass index. Hvis du ikke har vondt.

Har du vondt, tenker du på nakken din. Du har et problem. På engelsk bruker de uttrykket a pain in the neck om et irriterende problem. Men om det ikke er snakk om akutt skade begynte problemet lenge før du fikk vondt.

Hodet er den viktigste delen av kroppen, viktigere enn nakken. Nakken er hodets slave som hele dagen bærer hodet rundt og dermed gjør det mulig for deg å gjøre alt det du gjør. Det er en tung oppgave. Før du leser videre foreslår jeg at du finner noe som veier cirka 4 kilo og holder vekten av det i hånden. Du kan f.eks finne noe på kjøkkenet, melposer eller brusflasker, eller du kan fylle ei bøtte delvis med vann.

Når du kjenner på vekten av ca 4 kilo forstår du at nakken utfører en formidabel jobb. Heldigvis er det ikke meningen at vi skal kjenne det arbeidet. Det går av seg selv. Når så stor vekt balanserer på toppen av en relativt lang og slank struktur er det lett å forstå at kvaliteten på den balansen påvirker resten av systemet.

Men jobben nakken gjør handler om mye mer enn bare fysisk arbeid. Den handler også om følsomhet. Hvis du har nakkesmerter skjønner du at nakken er følsom, men nakken har også en følsomhet som du ikke kjenner. Nakkemusklene, spesielt de små som ligger dypt, har stor tetthet av muskelspoler. Muskelspoler er sanseorganer i musklene som registrerer strekk. Du har mye muskelspoler i hendene, i musklene som styrer øynene, og i nakken. Signaler fra muskelspolene oppdaterer hjernen på hvordan hodet balanserer i forhold til kroppen. I en bok om nakken og svimmelhet har en svensk professor beskrevet hodet og nakkemusklene som et sanseorgan for balanse. («The neck and Human Balance» M. Karlberg 1995). Om du har nakkesmerter, eller er stiv i nakken, påvirker det følsomheten for balanse.

Men det er mer.

Før du leser videre kan du finne leddet mellom hodet og nakken. Da legger du en fingertupp rett nedenfor hvert øre, rett bak kjeven og foran beinklumpene bak ørene Alt det som er nedenfor fingrene dine er nakken. Det som er ovenfor er hodet. (Og det som er foran er kjeven - som i denne sammenhengen er en del av hodet). Mellom fingertuppene dine har du nå leddet hvor hodet balanserer på toppen av ryggsøyla. Hodet ditt er tyngst foran dette leddet. Kjenner du øverst i nakken, fra ørene og bakover, kan du kjenne muskler som er med å balansere hodet. Du må alltid ha noe spenning i nakken. Det blir lett for mye spenning. Da blir nakken stiv, og etterhvert kan det bli nakkesmerter, og hodepine osv.

At hodet er tyngst foran og må holdes oppe er egentlig en veldig bra ting. Det foroverbalanserte hodet trekker nemlig forsiktig i de dype nakkemusklene og er med på å aktivere holdningsmuskulaturen nedover langs ryggsøyla. (Denne strekken skal du ikke kjenne. Hvis du kjenner strekk i nakken gjør du noe alvorlig feil). Hodet holder deg oppe. Hodebalansen fungerer som en slags «anti-gravitasjonsmekanisme».

Har du smerter på grunn av nakkeskade, whiplash, prolaps eller slitasje i nakken er det lett å forstyrre denne mekanismen. Smertene fører til kompenserende spenninger som hemmer normal funksjon. Disse spenningene gjør rehabilitering vanskelig og må avlæres. Trening og øvelser er som oftest en dårlig løsning, eller ingen løsning i det hele tatt. Med så stort og tungt hode som du har burde nakken få nok trening av daglig aktivitet alene, hvis du beveger deg på en god måte.

Vanligvis kommer nakkesmerter av muskelspenning, og ikke av skader, og er assosiert med andre symptomer som hodepine og smerter i skuldre og armer. Nakkesmerter som kommer av spenninger er det fullt mulig å bli kvitt. Ved å lære å bevege deg på en bedre måte i dagliglivet vil du bruke mindre muskelspenning og smertene vil forsvinne. Uttøyning, massasje, akupunktur og andre former for behandling virker bare midlertidig. Hvis du fortsetter å bruke for mye spenning til daglig vil spenningene og smertene bare komme tilbake.

Jeg skrev i begynnelsen av innlegget at problemet med nakkesmerter begynte lenge før du fikk vondt. Nakkesmerter er bare toppen av isfjellet. Før smertene kommer har det foregått årevis med unødvendig spenning som forstyrrer hodebalansen. Det er først når det gjør vondt at mennesker tyr til handling. Vanligvis be-handling, som har forbigående effekt.

Alexanderteknikken har en smartere tilnærming. En indirekte tilnærming som går ut på å avlære uvaner som forstyrrer nakkens balansemekanisme. Mindre spenning, mindre smerte, og bedre bevegelser. Alt på en gang.

Lære mer

Hvis du vil lære mer om hvordan å unngå stiv nakke kan du ta en time i Alexanderteknikk. Kontakt meg på mobil-nr 41 41 90 96 eller send epost til halvard@alexanderinfo.no

Relaterte poster:

Mirakelmekanismen

Den himmelske kules tjenerinner

Grenser

En gang for flere år siden gav jeg en time til ei dame som allerede hadde hatt noen få alexandertimer i England. Jeg regnet med at hun var vant til måten vi alexanderlærere jobber på og satte i gang som jeg pleide. Da timen var ferdig og hun var i ferd med å gå sa hun rett ut at hun ikke likte måten jeg jobbet på. Læreren hun hadde hatt i England hadde brukt mindre berøring og mer bevegelser. Særlig mislikte hun at jeg ofte hadde hatt hånden min under haken hennes. (Hun hadde mye spenninger i halsen). Jeg kom for tett på.

Jeg sa jeg kunne tilpasse det jeg gjorde i forhold til det hun var bekvem med. Men hun ville ikke ha flere timer og jeg så henne aldri igjen.

Når man er lærer i Alexanderteknikk blir det å berøre noen med hendene en selvfølge. Da er det lett å glemme at det ikke er en selvfølge for andre. I begynnelsen er det spesielt viktig å ta det pent og tilpasse seg eleven. Du kan aldri vite hvor en persons grenser går, og grensene kan uansett endre seg ganske mye alt etter hva situasjonen er. 

Kanskje det er en fordel at de fleste som kommer til Alexanderteknikken har prøvd alt mulig av terapier og dermed er vant til berøring i en eller annen form. Men eleven må uansett informeres og gi samtykke på forhånd. 

Under utdannelsen i England gav vi timer under tilsyn av en lærer. En gang skulle jeg gi time til en mann som hadde gått til massasjebehandling hos en jeg kjente. Jeg bare gikk ut fra at vedkommende visste hva det her gikk ut på og la hånda mi på ryggen hans uten noen forklaring. Han skvatt til. En dårlig begynnelse på en første time.

En fordel i Alexanderteknikk-undervisning er at eleven er fullt påkledd. Det kan gi eleven en tryggere situasjon sammenlignet med terapi. Dessuten berører vi først og fremst nakken og ryggen og vi står derfor på siden eller litt bakenfor eleven. På den måten er risikoen mindre for at vi invaderer elevens private rom.

Noen elever føler seg spesielt sårbare når de ligger på benken i «aktiv hvilestilling». Det viktigste til å begynne med er at eleven lærer å utnytte posisjonen til eget bruk. Lærerens kan begrense berøringen og likevel få mye til å skje. F.eks kan læreren arbeide mye med ryggen på en indirekte måte gjennom kontakten med knær, albuer og hodet. 

Det finnes ingen steder på kroppen en Alexanderteknikk-lærer må berøre. Kvaliteten på kontakt er viktigere enn hvor kontaktpunktet er. En erfaren lærer kan i teorien jobbe med hele kroppen ut i fra berøring i ett punkt. Det er ikke noe mystisk i det. Vi jobber jo med balansemekanismene. Tenk på at du i prinsippet kan dytte en stående person overende nærmest uansett hvor du dytter.

Berøringspunkt er altså ikke så viktig. Men det er avgjort en fordel å kunne berøre hodet, nakken og fra midten av ryggen og oppover. Forholdet mellom hodet, nakken og ryggen har avgjørende innflytelse. Jeg hadde en gang en time med en av de mest erfarne lærerne i verden. Han hadde stort sett hånda på nakken og ryggen min gjennom hele timen. Han greide seg lenge med det. I alle fall tydet effekten av timen på det.

Forskjellen mellom Alexanderteknikk-lærere på hvor de legger hendene har ofte sammenheng med hvor de er utdannet. Man kopierer lærerne man går hos og så danner det seg en kultur for hva som er «naturlig» berøring, noe vi alexanderlærere må være veldig bevisste på.

Som student var jeg på en workshop hvor hun som da var leder for The Society of Teachers of the Alexander Technique var med som instruktør. Hun jobbet med beina mine mens jeg lå på en benk. Til min overraskelse la hun hånda langt opp på låret mitt. Jeg har normalt ikke noe imot å bli befølt av kvinner, men den gangen forekom det meg noe upassende. Hun gjorde sikkert bare akkurat som hun pleide og tenkte nok ikke over det.

Som nevnt kan grensene endre seg med situasjonen. Kanskje hadde jeg følt det annerledes om det hadde vært en lærer jeg kjente fra før, og det ikke hadde vært en situasjon der mange så på.

En annen gang hadde jeg time med en erfaren Alexanderteknikk-lærer som absolutt skulle berøre sitteknutene mine når jeg bøyde meg ned i «monkey». Jeg antydet at selv om det var nyttig med feedback fra den delen av systemet gikk han kanskje litt for langt? Hans reaksjon overrasket meg. Han satte igang med å skulle overbevise meg om at det var mine grenser som var feil, ikke hans arbeidsmåte. Snakk om uvitenhet.

Et menneskes personlige grenser er aldri «feil». Grensene må aksepteres på samme måte som vi må akseptere utseendet vårt. Når en annen person overskrider grensene og invaderer vårt personlige rom setter deler av det autonome nervesystemet kroppen i beredskap. Da kan vi ikke velge å ikke reagere. Å forsøke å ignorere signalene er ingen god idé, det skaper bare mer spenning.

Alexander sa en gang: 

You are not here to do exercises or to learn to do something right, but to get able to meet a stimulus that always puts you wrong and to learn to deal with it.

Alexanderteknikk-lærere som tolker aktivitet i autonome nervesystem (nærmere bestemt det sympatiske) som «feil», vil kunne mene det er ok å provosere eleven for at eleven skal lære å «takle det». Problemet er at når det autonome nervesystemet setter kroppen i beredskap er vi i en situasjon som ikke er kompatibel med læring.

En gang så jeg en erfaren lærer nærmest drite seg ut ved uforvarende å provosere en elev. «Eleven» i dette tilfellet var dessverre en journalist som ikke hadde vært borti Alexanderteknikken før, og som skulle skrive en artikkel om teknikken. Læreren skulle demonstrere og stilte seg rett foran journalisten og tok tak rundt hodet hennes. Journalisten, som hadde dårlig tid og var stressa fra før, så nesten ut til å få anfall. Takket være sin dyktighet med hendene klarte læreren å roe henne ned etterhvert, men demonstrasjonen var en fiasko og det ble ingen artikkel.

Når det autonome nervesystem setter oss i beredskap er det en helt naturlig reaksjon. Skjer det passe mye gir det oss energi, skjer det for mye forteller det at vi kanskje skal gjøre noe annerledes. Men det er ikke selve aktiveringen som er problemet, det er ingen «feil» det er bare en beskjed. Hvis en Alexanderteknikk-lærer uforvarende invaderer elevens private rom er rette måten å takle det på å si ifra. Det er ikke alltid mulig for en lærer å vite hvor grensen går, folk er så forskjellig. 

Folk flest er så anspente og stive i nakken at det er helt overflødig for oss alexanderlærere å provosere noe mer. Ofte bruker vi det meste av timen på å få eleven ned på det som burde være et normalt nivå. Vi bruker hendene aktivt for å få det til. Berøring er alltid ment å berolige, aldri provosere.

Når vi underviser arbeider vi indirekte med elevens ferdighet til å takle spenninger og stress gjennom fokus på kvaliteten på bevegelsene. I prosessen vil eleven bli mer bevisst på signalene fra kroppen, og dermed vil de også kunne bli mer bevisst på hvor egne grenser går. Det er bra. Grenser er en god ting.