Har du 20 minutter til overs og vil ha et alternativ til å surfe på hjernedødt søppel i nettavisene kan du gå til ted.com. Der finner du korte foredrag om alt mulig innen vitenskap, design og samfunnsforhold, og et og annet kunstnerisk innslag.
Nylig kom jeg over et foredrag av hjerneforskeren Daniel Wolpert med tittelen «The Real Reason for Brains». Han stiller spørsmålet: hvorfor har vi egentlig en hjerne? Han hevder det er for å produsere komplekse og tilpassede bevegelser.
Som en illustrasjon forteller han om det som på norsk kalles sekkedyr eller sjøpung. På larvestadiet svømmer dyret rundt i havet. Når det finner et sted på havbunnen der det kan slå seg ned, fortærer dyret sin egen hjerne. Når bevegelse ikke lenger er nødvendig er hjernen overflødig.
Bortsett fra det å svette er all interaksjon med verden rundt deg avhengig av at du beveger deg ved hjelp av muskler. Bevegelse er altså ganske viktig her i livet, men på en måte nedvurdert fordi vi lager et kunstig skille mellom tenkning og bevegelse. Et skille Frederick Matthias Alexander var en innbitt motstander av.
Som Wolpert påpeker har vi fremdeles relativt dårlig forståelse av hvordan vi greier å bevege oss som vi gjør. Bevegelser er uhyre komplekse fenomener fordi det hele tiden dreier seg om mange usikre faktorer. Hver bevegelse involverer mange ledd, muskler og bindevev + vår mentale tilstand og ytre faktorer. Sanseinformasjonen er unøyaktig og full av «støy», det samme er signalene som styrer musklene. Bevegelser er aldri helt nøyaktige men viser stor variabilitet.
Wolpert presenterer en enkel modell for hva som skjer i hjernen når vi beveger oss. Vi bedriver en praktisk form for sannsynlighetsregning der vi forutsier nye bevegelser på grunnlag av tilgjengelig sanseinformasjon og tidligere erfaringer. Ut ifra modellen er det lett å se hvorfor Alexanderteknikken er så nyttig.
Våre erfaringer er hva våre vaner og uvaner er skapt av. Når du så skal beregne bevegelser ut ifra erfaring vil du bruke unødvendig muskelspenning hvis det er det du er vant til. Men ikke bare det. Sanseinformasjonen du mottar blir også tolket i forhold til dine vaner. Et typisk eksempel er når en elev i en Alexanderteknikk-time endelig opplever å stå oppreist og tolker posisjonen som at han eller hun lener seg bakover. Det vanemessige «oppreist» var egentlig foroverlent.
Vi beveger oss i forhold til erfaring og sanseinformasjon og begge deler er farget av våre vaner. Vi har et dobbelt problem. Alexander skrev mye om dette i sin andre bok, Constructive Conscious Control. Der skriver han om «sensory appreciation», som kan oversettes med sanseoppfatning eller sansetolkning. Det er veldig interessant at Wolpert bruker ordet «beliefs» i forhold til bevegelser vi planlegger. Det gjorde ofte Alexander også.
Løsningen Alexander presenterte for å fri seg fra vanenes eventuelle negative innflytelse var:
1) å stoppe eller la være å reagere (inhibition)
2) projisere preventive ordrer (directions) og
3) fortsette med dette under utførelsen av bevegelsen.
Dette høres sikkert komplisert ut, men er stort sett mye enklere enn du skulle tro. Det du oppnår er å redusere muligheten for å bruke unødvendig muskelspenning. Sagt på en annen måte reduserer du mengden av «støy» i prosessen. Ifølge Wolpert er det akkurat det vi er ute etter når vi beveger oss. «And the fundamental idea is you want to plan your movements so as to minimize the negative consequence of the noise»
Alexanderteknikken er forbedrer kvaliteten på bevegelser. Det er derfor vi har Alexanderteknikken.
Lenker
The Real Reason for Brains
Relaterte blogginnlegg
To innfallsvinkler
Tenke først
Nylig kom jeg over et foredrag av hjerneforskeren Daniel Wolpert med tittelen «The Real Reason for Brains». Han stiller spørsmålet: hvorfor har vi egentlig en hjerne? Han hevder det er for å produsere komplekse og tilpassede bevegelser.
Som en illustrasjon forteller han om det som på norsk kalles sekkedyr eller sjøpung. På larvestadiet svømmer dyret rundt i havet. Når det finner et sted på havbunnen der det kan slå seg ned, fortærer dyret sin egen hjerne. Når bevegelse ikke lenger er nødvendig er hjernen overflødig.
Bortsett fra det å svette er all interaksjon med verden rundt deg avhengig av at du beveger deg ved hjelp av muskler. Bevegelse er altså ganske viktig her i livet, men på en måte nedvurdert fordi vi lager et kunstig skille mellom tenkning og bevegelse. Et skille Frederick Matthias Alexander var en innbitt motstander av.
Som Wolpert påpeker har vi fremdeles relativt dårlig forståelse av hvordan vi greier å bevege oss som vi gjør. Bevegelser er uhyre komplekse fenomener fordi det hele tiden dreier seg om mange usikre faktorer. Hver bevegelse involverer mange ledd, muskler og bindevev + vår mentale tilstand og ytre faktorer. Sanseinformasjonen er unøyaktig og full av «støy», det samme er signalene som styrer musklene. Bevegelser er aldri helt nøyaktige men viser stor variabilitet.
Wolpert presenterer en enkel modell for hva som skjer i hjernen når vi beveger oss. Vi bedriver en praktisk form for sannsynlighetsregning der vi forutsier nye bevegelser på grunnlag av tilgjengelig sanseinformasjon og tidligere erfaringer. Ut ifra modellen er det lett å se hvorfor Alexanderteknikken er så nyttig.
Våre erfaringer er hva våre vaner og uvaner er skapt av. Når du så skal beregne bevegelser ut ifra erfaring vil du bruke unødvendig muskelspenning hvis det er det du er vant til. Men ikke bare det. Sanseinformasjonen du mottar blir også tolket i forhold til dine vaner. Et typisk eksempel er når en elev i en Alexanderteknikk-time endelig opplever å stå oppreist og tolker posisjonen som at han eller hun lener seg bakover. Det vanemessige «oppreist» var egentlig foroverlent.
Vi beveger oss i forhold til erfaring og sanseinformasjon og begge deler er farget av våre vaner. Vi har et dobbelt problem. Alexander skrev mye om dette i sin andre bok, Constructive Conscious Control. Der skriver han om «sensory appreciation», som kan oversettes med sanseoppfatning eller sansetolkning. Det er veldig interessant at Wolpert bruker ordet «beliefs» i forhold til bevegelser vi planlegger. Det gjorde ofte Alexander også.
Løsningen Alexander presenterte for å fri seg fra vanenes eventuelle negative innflytelse var:
1) å stoppe eller la være å reagere (inhibition)
2) projisere preventive ordrer (directions) og
3) fortsette med dette under utførelsen av bevegelsen.
Dette høres sikkert komplisert ut, men er stort sett mye enklere enn du skulle tro. Det du oppnår er å redusere muligheten for å bruke unødvendig muskelspenning. Sagt på en annen måte reduserer du mengden av «støy» i prosessen. Ifølge Wolpert er det akkurat det vi er ute etter når vi beveger oss. «And the fundamental idea is you want to plan your movements so as to minimize the negative consequence of the noise»
Alexanderteknikken er forbedrer kvaliteten på bevegelser. Det er derfor vi har Alexanderteknikken.
Lenker
The Real Reason for Brains
Relaterte blogginnlegg
To innfallsvinkler
Tenke først
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar