De siste månedene har jeg stort sett skrevet om to ting: oppmerksomhet og pust. Begge deler er grunnleggende tema i Alexanderteknikken. Et tredje tema som er minst like grunnleggende er valg, nærmere bestemt det å kunne velge å la være å gjøre ting.
Vaner er noe vi gjør automatisk, og muligheten til velge er avgjørende for å kunne endre vaner. Å avstå fra å reagere kalte Alexander for «inhibition».
Det er viktig å ha klart for seg hva som menes med inhibisjon i Alexanderteknikken. I psykologien brukes begrepet om fortrengning. Betydningen i Alexanderteknikken ligger nærmere nevrobiologien hvor det brukes om stoppsignal som er nødvendig for kontroll. Det kan sammenlignes med rødt lys i trafikken. Uten stoppsignal blir det fort kaos.
Vær også klar over at slettes ikke alle slags responser på stimuli skal eller kan inhiberes. Mange, selv noen Alexanderteknikk-lærere, tror Alexander mente alle former for stimuli. Det er feil.
Vi mottar en mengde stimuli hele tiden. Mange av dem kan vi ikke la være å reagere på. Om du hører en høy lyd vil du reagere før du rekker å tenke deg om, kanskje skvetter du i været. Dette er en naturlig beskyttelsesreaksjon. Om du er i en ubehagelig situasjon og opplever å bli såret eller sint er dette heller ikke reaksjoner du kan unngå å oppleve. Det samme gjelder positive opplevelser. Om du skulle være så heldig å vinne i lotto kan du neppe unngå at pulsen stiger.
Alexanderteknikken kan gjøre deg mer avspent, og dermed gi deg større følelse av kontroll som indirekte kan dempe negative opplevelser. Men avspenningen kan også gjøre deg mer følsom og føre til at du føler mer. Hensikten med Alexanderteknikken er ikke å la være å reagere følelsesmessig. Alexanderteknikken hjelper deg til å fungere bedre, og du kan ikke fungere uten følelser.
Problemer oppstår om vi forsøker å gjøre noe for å unngå å oppleve følelser. Da forsøker vi å gjøre noe som ikke er mulig. Skal du holde en tale, og prøver å unngå å oppleve nervøsiteten, vil det være som å hoppe i vannet og samtidig prøve å unngå å bli våt. Det må sies å være en uhensiktsmessig reaksjon, og det er uhensiktsmessige reaksjoner som skal inhiberes.
Vi må altså ikke prøve å inhibere følelsesmessige reaksjoner. I stedet kan Alexanderteknikken hjelpe oss til bokstavelig talt å romme følelsene ved at vi unngår å trekke oss sammen, ved å ha til hensikt å beholde «lengde og bredde» i kroppen. Dette forutsetter å akseptere følelser, ikke unngå dem, og det kan være lettere sagt enn gjort. Inhibisjon er vanskeligst i situasjonene der vi trenger det mest, dessverre. Det betyr ikke at det ikke er nyttig, snarere tvert i mot.
Det er mange ting vi ikke kan la være å reagere på. Desto viktigere er det å være stand til å kunne la være å reagere i de situasjonene der vi faktisk kan ha et valg. Det er kanskje oftere enn du tror.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar