En gang for lenge siden bodde jeg i en liten by hvor bedehusene lå tett. Hvis jeg fortalte om Alexanderteknikken ble jeg noen ganger spurt om teknikken hadde noe med religion å gjøre. Jeg ble alltid overrasket over spørsmålet. Hvordan kunne de komme på å spørre om noe slikt?
Alexanderteknikken har ingenting med religion, mystisisme eller det overnaturlige å gjøre. Men felles for både Alexanderteknikken og religionsutøvelse er at begge kan ha dyp innvirkning på menneskers dagligliv. Å sammenligne prinsipper i Alexanderteknikken med visse sider ved religiøs praksis er fullt mulig, om ikke annet, så for moro skyld.
I morgen er det bots- og bededag. Hva passer vel bedre enn å skrive om forsakelse og bønn?
Forsakelse
Alle våre bevegelser kommer som et resultat av en impuls til å gjøre noe. Alexander skriver i The Universal Constant in Living:
Every living human being is a psycho-physical unity equipped with marvellous mechanisms, and it is through these when set in motion by the stimulus of some desire or need that all reactions take place. (UCL s 5)
Alexander bruker ofte ordet «desire» når han skriver om impuls til handling. Et gammeldags ord, men svært treffende. Når vi har ønske om en bevegelse har vi også samtidig ønsket om sanse-bekreftelse på at bevegelsen ble utført og at den ble utført som forventet.
Sansene våre, som gir oss en behagelig tilbakemelding når vi gjør som vi er vant til, er ifølge Alexander «fordervet». Vi kan ikke lenger stole på dem. De leder oss bare inn i fristelse til å gjenta en uvane. Han skriver om et case:
... he must have been beset with a condition of debauched kinaesthesia, the result of imperfect coordination, imperfect adjustment, and unreliable and delusive sensory appreciation. (CCC s 60)
Alexander høres noen ganger ut som den reneste svovelpredikant.
For å fri oss fra uønskede vaner må vi som først skritt la være å reagere på stimuli til handling. I Alexanderteknikken kaller vi dette for inhibisjon. Alexander definerte inhibisjon som:
the act of refusing to respond to the primary desire to gain an "end" (CCC s 123)
Når vi lar være å reagere på impulsen til handling, det vil si vi «inhiberer», gir vi samtidig avkall på tilfredsstillelsen ved å utføre bevegelsen. Det kan oppleves som et tap, og er en av grunnene til at å endre vaner kan være så vanskelig. Vi må være villige til å gi avkall på noe, til forsakelse. Dette er eneste mulighet for å kutte vanens lenker, og bli frelst fra uvaner. Men som alle vet – vi får vår lønn i himmelen.
Bønn
Vi forsaker, avstår fra å reagere på stimuluset til handling. Vi har unngått veien til fortapelse og kan velge ny retning. Men hvordan skal vi forhindre at vi faller tilbake til gamle synder? Vi må bruke tankens kraft.
Alexanderteknikk «directions» er mentale beskjeder. De er en slags kinestetisk tenkning, tenkning i kroppen. «Retningene» har en dobbel hensikt – preventivt mot unødvendig spenning og samtidig forberedelse til bevegelse. Det er avgjørende å bare tenke retningene, be om det, og ikke gjøre noe. Alexander skriver:
And it is rare in my experience to find adult pupils who are awake to the necessity of preventing themselves from falling back into their old subconscious habits, even though the necessity for this is proved to them over and over again. Very few, moreover, have any idea of giving themselves a guiding order or direction without making an attempt to carry it out. (CCC s 102)
Alexander brukte begrepet «ordre». Alexanderteknikk-lærere nå til dags bruker heller ordet «ønsker» som bedre beskriver holdningen som er nødvendig, en holdning som kan ha visse kvaliteter til felles med bønn. Når noen ber en bønn er det uten å kunne være sikker på å bli bønnhørt, eller om noen i det hele tatt hører.
Når vi tenker directions utnytter vi bredbåndskapasiteten mellom hjerne og muskler. Uansett hva du ønsker skal skje er det nesten ikke til å unngå at tanken har effekt på en eller annen måte. Å tenke retning som vi gjør i Alexanderteknikken kan beskrives som å ønske en bevegelse vi ikke kan gjøre. Å ønske en bevegelse setter i gang prosesser i hjernen som organiserer balansen.
Vi kan ikke føle directions, vi kan ikke føle vår egen tanke. Vi kan bare vite hva vi tenker. Fristelsen er stor til å gjøre noe for å føle en umiddelbar effekt. Alexander skriver:
He (læreren) tells the pupil that, on receiving the directions or guiding orders, he (eleven) must not attempt to carry them out; that, on the contrary, he must inhibit the desire to do so in the case of each and every order which is given to him. (CCC s 99)
Igjen må vi forsake, avstå fra å gjøre noe.
I natt er sommertiden slutt. Klokken stilles en time tilbake. En time mer til forsakelse og bønn!
Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias, Constructive Conscious Control of the Individual (1923/24) Mouritz 2004
Alexander, Frederick Matthias, The Universal Constant in Living, Mouritz 2000
Alexanderteknikken har ingenting med religion, mystisisme eller det overnaturlige å gjøre. Men felles for både Alexanderteknikken og religionsutøvelse er at begge kan ha dyp innvirkning på menneskers dagligliv. Å sammenligne prinsipper i Alexanderteknikken med visse sider ved religiøs praksis er fullt mulig, om ikke annet, så for moro skyld.
I morgen er det bots- og bededag. Hva passer vel bedre enn å skrive om forsakelse og bønn?
Forsakelse
Alle våre bevegelser kommer som et resultat av en impuls til å gjøre noe. Alexander skriver i The Universal Constant in Living:
Every living human being is a psycho-physical unity equipped with marvellous mechanisms, and it is through these when set in motion by the stimulus of some desire or need that all reactions take place. (UCL s 5)
Alexander bruker ofte ordet «desire» når han skriver om impuls til handling. Et gammeldags ord, men svært treffende. Når vi har ønske om en bevegelse har vi også samtidig ønsket om sanse-bekreftelse på at bevegelsen ble utført og at den ble utført som forventet.
Sansene våre, som gir oss en behagelig tilbakemelding når vi gjør som vi er vant til, er ifølge Alexander «fordervet». Vi kan ikke lenger stole på dem. De leder oss bare inn i fristelse til å gjenta en uvane. Han skriver om et case:
... he must have been beset with a condition of debauched kinaesthesia, the result of imperfect coordination, imperfect adjustment, and unreliable and delusive sensory appreciation. (CCC s 60)
Alexander høres noen ganger ut som den reneste svovelpredikant.
For å fri oss fra uønskede vaner må vi som først skritt la være å reagere på stimuli til handling. I Alexanderteknikken kaller vi dette for inhibisjon. Alexander definerte inhibisjon som:
the act of refusing to respond to the primary desire to gain an "end" (CCC s 123)
Når vi lar være å reagere på impulsen til handling, det vil si vi «inhiberer», gir vi samtidig avkall på tilfredsstillelsen ved å utføre bevegelsen. Det kan oppleves som et tap, og er en av grunnene til at å endre vaner kan være så vanskelig. Vi må være villige til å gi avkall på noe, til forsakelse. Dette er eneste mulighet for å kutte vanens lenker, og bli frelst fra uvaner. Men som alle vet – vi får vår lønn i himmelen.
Bønn
Vi forsaker, avstår fra å reagere på stimuluset til handling. Vi har unngått veien til fortapelse og kan velge ny retning. Men hvordan skal vi forhindre at vi faller tilbake til gamle synder? Vi må bruke tankens kraft.
Alexanderteknikk «directions» er mentale beskjeder. De er en slags kinestetisk tenkning, tenkning i kroppen. «Retningene» har en dobbel hensikt – preventivt mot unødvendig spenning og samtidig forberedelse til bevegelse. Det er avgjørende å bare tenke retningene, be om det, og ikke gjøre noe. Alexander skriver:
And it is rare in my experience to find adult pupils who are awake to the necessity of preventing themselves from falling back into their old subconscious habits, even though the necessity for this is proved to them over and over again. Very few, moreover, have any idea of giving themselves a guiding order or direction without making an attempt to carry it out. (CCC s 102)
Alexander brukte begrepet «ordre». Alexanderteknikk-lærere nå til dags bruker heller ordet «ønsker» som bedre beskriver holdningen som er nødvendig, en holdning som kan ha visse kvaliteter til felles med bønn. Når noen ber en bønn er det uten å kunne være sikker på å bli bønnhørt, eller om noen i det hele tatt hører.
Når vi tenker directions utnytter vi bredbåndskapasiteten mellom hjerne og muskler. Uansett hva du ønsker skal skje er det nesten ikke til å unngå at tanken har effekt på en eller annen måte. Å tenke retning som vi gjør i Alexanderteknikken kan beskrives som å ønske en bevegelse vi ikke kan gjøre. Å ønske en bevegelse setter i gang prosesser i hjernen som organiserer balansen.
Vi kan ikke føle directions, vi kan ikke føle vår egen tanke. Vi kan bare vite hva vi tenker. Fristelsen er stor til å gjøre noe for å føle en umiddelbar effekt. Alexander skriver:
He (læreren) tells the pupil that, on receiving the directions or guiding orders, he (eleven) must not attempt to carry them out; that, on the contrary, he must inhibit the desire to do so in the case of each and every order which is given to him. (CCC s 99)
Igjen må vi forsake, avstå fra å gjøre noe.
I natt er sommertiden slutt. Klokken stilles en time tilbake. En time mer til forsakelse og bønn!
Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias, Constructive Conscious Control of the Individual (1923/24) Mouritz 2004
Alexander, Frederick Matthias, The Universal Constant in Living, Mouritz 2000
Relaterte blogginnlegg
Ingen engler
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar