Kontroll

Control should be in the process, not superimposed
- FM Alexander*

Har du kontroll?

Tenk deg at du kjører på ski ned en bakke i påskefjellet. Det er hardt og bratt. Hva er det som avgjør hvor fort du kjører? Tenk deg at du er ute og kjører bil i dårlig vær og på glatt føre? Hva avgjør hvor fort du velger å kjøre? 

Du avpasser farten etter forhold og ferdigheter, og den avgjørende faktoren er om du er i stand til å stoppe. (Med helsa i behold). Evnen til å stoppe avgjør om du har kontroll. En person som røyker kan ha problemer med å slutte å røyke. Så lenge han ikke er i stand til å stoppe har han ikke kontroll med sin nikotinavhengighet.

Vaner

Det meste vi gjør av bevegelser er automatiske og vanepregede. I det øyeblikket vi får innskytelsen til å gjøre bevegelsen, utfører vi den. Det går fint så lenge bevegelsesvanene er gode. Men hva om du opplever å få hodepine, stive skuldre og vondt i armene hver gang du sitter foran PCen? Det må være noe du gjør, måten du bruker en pc på, eller rettere sagt - måten du bruker deg selv når du bruker en pc. Hva er det du gjør?

Antagelig merker du ikke hva som forårsaker problemene fordi aktiviteten og bevegelsene er vanemessige. Det leie med vaner er at vi som regel ikke merker hva vi gjør. Hva vi gjør er helt «normalt» og sansene våre registrerer det som «ok». Siden vi registrerer vaner som ok og ikke merker dem, har vi ikke kontroll. Så lenge vi ikke er bevisst en uvane er det den som har kontroll med oss. «Hands-on» veiledning i Alexanderteknikken brukes blant annet for å bevisstgjøre hva som faktisk skjer i kroppen slik at vi har muligheten for å ta kontroll.

Vi kan ta som eksempel en annen aktivitet som ofte medfører mye uhensiktsmessig og unødvendig spenning: Å skrive for hånd med penn eller blyant. Spenningene kommer allerede når du setter kroppen i en posisjon for å skrive. Tanken på å skrive setter kroppen i «skrive-modus». Du kan antagelig lettest merke det på hvordan du holder pennen eller blyanten. Følsomheten er størst i fingrene.

Når du skriver former du ord og setninger i tankene som automatisk og vanemessig oversettes til bevegelser i fingrene og hånden. Målet om å skrive styrer bruken av spenninger. Så lenge spenningene er hensiktsmessige er det greit, men hva om de ikke er det? Hvordan kan du ta kontroll?

Et fromt ønske om å bruke mindre spenning kan fungere til en viss grad, men vil neppe gjøre at du endrer innøvde bevegelses- og spenningsmønstre.

Prosess

For å endre bruken av deg selv må du ta kontroll, og for å ta kontroll må du ha muligheten til å stoppe. Hvordan du gjør det kan til en viss grad avhenge av situasjonen og problemet du står overfor.

Når du kjører bil senker du farten for å ha kontroll. Du bremser for eksempel ned i en sving. Kjører du på ski kan du også senke farten, eller du kan kjøre raskt men ta korte kontrollerte strekk om gangen, som når du krysser ned en bratt fjellside.

Fokuset på hvert steg som skal til for å nå målet, på prosessen eller «arbeidsoppgavene», er det som gir kontroll. Et mål kan ikke kontrolleres direkte, men kan kontrolleres indirekte gjennom prosessen for å nå målet.

I Alexanderteknikk-undervisningen brukes mange ulike framgangsmåter. Noen ganger er det hensiktsmessig å gjøre noe langsomt, andre ganger kan aktiviteter deles opp trinn for trinn, eller man kan gjøre andre varianter av aktiviteten.

Uansett framgangsmåte er det viktig å begynne fra et nøytralt utgangspunkt for å gjøre synlig hva du gjør som reaksjon på å skulle gjøre noe (som for eksempel skrive), og for å ha muligheten til å stoppe en uønsket reaksjon.

Ved å begynne fra nøytral kan du også oppdage eventuell ubevisst bakenforliggende intensjon. Kanskje skriver du anspent og krampaktig fordi du ubevisst føler at du må gjøre deg ferdig fortest mulig?

En annen ting vi gjør i Alexanderteknikk-undervisningen er å sørge for å ha en velfungerende balanse mellom hodet, nakken og ryggen. Det skaper et bakteppe av godt organisert spenning som gjør at unødvendige spenninger trer tydeligere fram. Alexander kalte forholdet mellom hode, nakke og rygg for «The Primary Control».

Alexander

Alexander var veldig opptatt av kontroll. Hans første bok hadde undertittelen «Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution», hans andre bok het «Constructive Conscious Control of the Individual» og hans tredje bok, The Use of the Self, hadde undertittelen «Its Conscious Direction in Relation to Diagnosis, Functioning and the Control of Reaction».

Det kan synes som om han var en kontrollfreak.

Alexander mente at instinktive og ubevisste reaksjonsmåter som gjorde mennesket tilpasset et liv ute i naturen ikke var tilstrekkelige for å møte utfordringen i et «sivilisert» samfunn. I et moderne samfunn hvor vi uavlatelig møter nye impulser behøver vi bevisst kontroll for å gjøre veloverveide valg.

Alexander hadde mye rett i det han skriver, men måten han skriver på er preget av tiden han levde i. Rundt 1925, inspirert av forskningen til den tyske fysiologen Rudolf Magnus begynte han å beskrive bruken av forholdet mellom hodet, nakke og rygg som «The Primary Control». Rudolf Magnus kartla hode-nakke-refleksene som gjør at hos pattedyr har kroppen tendens til å organisere seg etter hodets orientering.

«Control» i Primary Control må ikke ses på som en absolutt kontroll, men heller ses på som noe som har en sterkt innflytelse på organiseringen av muskel-skjelettsystemet. I praksis kan Primary Control fungere som en sikkerhetsventil. Hvis du har en intensjon om å la nakken være «fri» når du setter i gang en bevegelse, vil det være med å sikre at du ikke bruker mer spenning enn nødvendig.

Primary Control fungerer som en indirekte kontroll. Hvis du forsøker å kontrollere forholdet mellom hode,nakk og rygg direkte, ved å bruke muskelspenninger, vil du bare fiksere hodet i en posisjon. Kroppen vil bli stiv. Dette er eksempel på negativ kontroll, overkontrollering.

Negativ kontroll

Det er visse ting du ikke bør prøve å kontrollere direkte. Hodebalansen er ett eksempel. Å gjøre noe veldig langsomt kan også medføre en form for overkontrollering. Hvis du reiser deg opp veldig sakte vil du overstyre reflekser som hjelper å rette ut beina og du bruker mer krefter enn nødvendig. Andre ganger kan det være fristende å ta kontrollen mer enn nødvendig når en bevegelse egentlig kan overlates til tyngdekrafta.

Pusten kan du kontrollere når du gjør øvelser, men forsøker du å kontrollere pusten under normal aktivitet vil det garantert gå galt før eller siden. En annen ting som ikke kan kontrolleres direkte er følelser.

En person som forsøker å slutte å røyke har i utgangspunktet en lett oppgave. Alt han eller hun behøver å gjøre er å la være å ta en røyk. I Alexanderteknikken kaller vi det å la være å reagere på noe for «inhibisjon». Skal du endre måten du skriver på må du «inhibere» dine vanemessige reaksjoner på ønsket om å skrive, men du må fortsatt skrive. Røykeren kan ganske enkelt la være å gjøre noe som helst.

Men røykeren slipper ikke unna følelsen av tap når behovet for røyk ikke dekkes. Han (eller hun) kan ty til kompenserende stimuli, med andre negative konsekvenser. Vi kan forestille oss at røykeren i respons på trangen til røyk bruker muskelspenning som avledning fra følelsene, eller i et forsøk på å stoppe seg selv fra å ta en røyk. På den måten reagerer han mer på røyksuget, ikke mindre, og han har egentlig ikke kontroll.

Røykere hemmer seg selv, og i en slik sammenheng brukes ofte ordet «inhibisjon». Alexanderteknikkens inhibisjon ligner mer på begrepet brukt inn nevrologi og vil ha motsatt effekt. Ved å avstå fra å reagere på stimulus oppnår du kontroll. Men du kan ikke unngå å oppleve følelsene som stimulusen fremkaller. For å ha kontroll med reaksjonen på stimulus må du akseptere følelsen.

Begrensninger

Det er grenser for i hvor stor grad vi kan ha kontroll over våre reaksjoner, illustrert av dette berømte eksempelet:

I put my face close to the thick glass-plate in front of a puff-adder in the Zoollogical Gardens, with the firm determintation of not starting back if the snake struck at me; but, as soon as the blow was struck, my resolution went for nothing, and I jumped a yard or two backwards with astonishing rapidity. My will and reason were powerless against the imagination of a danger which had never been experienced. - Charles Darwin**

Å være lettskremt øker overlevelsesevnen i visse sammenhenger. Er du i fare for å bli påkjørt når du hører en bil bak deg er det bra at automatikken tar over. Da er det sunt at det er grenser for vår bevisste kontroll. Den er ikke alltid mest hensiktsmessig.

Andre ganger tar det autonome nervesystemet mer kontroll enn det behøver. For eksempel er sceneskrekk et resultat av naturlig aktivitet i det autonome nervesystemet som fremkaller ubehagelige reaksjoner. Men reaksjonen er knyttet til en situasjon som egentlig ikke er virkelig farlig eller livstruende. Årsaken til at vi finner den truende kan til en viss grad være tillært. Våre minner og oppfatninger kan gjøre at vi vanemessige tolker situasjonen som farligere enn den behøver å være. Da er det oss selv som setter begrensninger for kontrollen vi kan ha.

Beredskapen til det autonome nervesystem kan vi ikke koble ut. Det er heller ikke ønskelig fordi vi uansett har nytte av en viss beredskap for å prestere. Men vi kan bli bevisst reaksjoner som kommer i form av vanemessige tanker og dermed åpne for en ny tolkning av situasjonen. Det arbeidet må gjøres på forhånd som del av forberedelsene. Du må ha tid til å stoppe opp, bli bevisst tankene du gjør deg og ta tid til å stille spørsmål ved dem. Kanskje det hjernen din trodde var en slange ikke er en slange likevel.

*FM Alexander. Aphorisms (2000), side75. 

**Charles Darwin. The Expression of Emotions in Man and Animals (1872).

Relaterte blogginnlegg:

Tilbake til nøytral

Nei

Mirakelmekanismen

Sceneskrekk