Det aller verste

Forrige gang skrev jeg om det beste ved Alexanderteknikken. Teknikken kan være til hjelp på så mange måter. Jeg synes det beste er at den kan brukes når som helst. Alexanderteknikken er et verktøy du alltid har med deg. Men det finnes fordeler og ulemper ved alt. Det vil ikke gi et riktig bilde av Alexanderteknikken om jeg ikke skriver noe om ulempene også.

Så hva er ulempene ved Alexanderteknikken? Noen vil kanskje mene at den ikke er lett å lære. Å lære en hvilken som helst ferdighet krever innsats. På den måten skiller ikke Alexanderteknikken seg fra det å lære seg å kjøre bil for eksempel. I prinsippet er det enkelt. Men siden Alexanderteknikken handler om å endre vaner er det ikke alltid like rett fram. Selv vil jeg ikke kalle utfordringene med å lære teknikken for «ulempe». Jeg spiller fiolin og vet godt hva som kreves for å mestre en krevende ferdighet. Til sammenligning er Alexanderteknikken barnemat. At det krever en innsats å lære noe er bare naturlig.

En annen side ved Alexanderteknikken som kanskje også kan ses på som negativ er at den er enklest å bruke i enkle situasjoner, og tilsvarende krevende i krevende situasjoner, når vi trenger den som mest. Igjen er dette som ellers i livet og ikke spesielt for Alexanderteknikken. Man kunne ønske det var annerledes, men det blir ønsketenkning.

Hvis jeg skal trekke fram det «verste» ved Alexanderteknikken er det økt følsomhet. Teknikken gjør muskelsystemet mer dynamisk og fleksibelt. Det gir deg muligheten til å gi slipp på spenninger, og bruke bare det som er nødvendig. Men det gjør også at du blir mye mer følsom for spenningene som kommer. Det skal mye mindre til før du merker noe. Siden livet er som det er kan vi ikke unngå å møte situasjoner som gjør oss anspente. Heldigvis gir Alexanderteknikken det du trenger for å takle situasjonen på best mulig måte.

Relaterte blogginnlegg

Det aller beste

Bivirkninger

Prøv noe nytt

Håper du har hatt en fin sommer. I riktig gamle dager regnet man alder etter hvor mange somre man hadde levd. Det var somrene som telte. Vi ønsker å ha fine opplevelser om sommeren. Mange reiser bort for å komme bort fra den vanlige tralten og oppleve noe nytt. 

Det finnes andre måter å oppleve nye ting på.

Alt du opplever opplever du gjennom sansene. Du kommer til et nytt sted og ser nye ting, kjenner nye lukter, hører nye lyder, smaker ny mat og kjenner sol på kroppen.

Men noe er uforandret: Du beveger deg på den måten du pleier. Om det er varmere beveger du deg kanskje lettere enn du ellers ville gjort, men i det store og hele følger du de samme bevegelsesvanene som før.

Hvordan du beveger, hvordan du «bruker» deg selv, som vi sier i Alexanderteknikken, påvirker hvordan du tolker sanseinntrykk. Sansing er ikke en passiv prosess. Sansen jeg snakker om her er først og fremst kroppsansen (proprioseptiv/kinestetisk sans), ofte kalt den sjette sansen. Kroppssansen er viktigere enn du aner. Livet består av bevegelser, og kroppsansen styrer bevegelsene, som i sin tur påvirker hvordan du opplever deg selv. Satt på spissen kan vi si at du opplever ikke noe nytt før du endrer bevegelsesvanser.

I Alexanderteknikken jobber vi med å rekalibrere kroppssansen. Det skjer indirekte ved at vi endrer hvordan vi tenker i forhold til kroppsholdning og bevegelser, noe som endrer organiseringen av muskelskjelettsystemet, som i sin tur innebærer endring i proprioseptiv/kinestetisk sans. Eller sagt på en enklere måte: du beveger deg mer avspent, og dermed mer følsomt.

I en Alexanderteknikk-time skjer endringen mer direkte. I en time vil læreren ved hjelp av følsom og forsiktig berøring stimulere muskelskjelettsystemet til å reorganisere seg. Den proprioseptive/kinestetiske sansen vekkes. Du blir i stand til å oppleve noe helt nytt. 

Du behøver ikke å dra til utlandet. Nye og fantastiske opplevelser er like rundt hjørnet. Finn en Alexanderteknikk-lærer og få en reise du aldri vil glemme. 

Relaterte blogginnlegg 

Hva jeg trodde jeg visste

Feit

Objektivitet

Høyre og venstre

Jeg skrev i et tidligere innlegg at Alexanderteknikken gir økt følsomhet. Elever begynner for eksempel raskt å legge merke til forskjellene mellom høyre og venstre side av kroppen. Når de beskriver ulikhetene kan de gi uttrykk for at det er noe alvorlig feil med dem. Det er det ikke.

Anatomi og fysiologi

Fra naturens side er vi ikke fullstendig symmetriske. Blant annet ligger hjertet til venstre for midten i brystet, noe som gjør at høyre og venstre lunge er ulikt utformet. I utgangspunktet er ikke vår anatomi fullstendig symmetrisk.

Men viktigst er at vi er født høyre- eller venstrehendt. Vi har en dominerende hånd, og fot. De to hendene får helt naturlig ulike oppgaver. Vi holder brødet med den ene hånda og skjærer med den andre. Dette må ses på som en form for spesialisering, akkurat som høyre og venstre hjernehalvdel til en viss grad er spesialisert for ulike type funksjoner.

Funksjon, bruk og struktur 

At den ene hånden (eller foten) har en dominerende rolle vil påvirke muskler og skjelett. I Alexanderteknikken har vi et prinsippet om at «bruk påvirker funksjon». I forbindelse med høyre-/venstrehendthet kan vi si at det er medfødt funksjon som påvirker bruken. «Bruk» vil i sin tur påvirke struktur. Den dominante siden vil bli sterkere. Dette er helt naturlig.

Men høyre-/venstrehendthet vil også påvirke uvaner vi har i form av unødvendig og uhensiktsmessig muskelbruk. Skjevbelastning vil øke. Vi kan si at dårlig «bruk» øker asymmetrien i kroppen. Konsekvensen er at den naturlige tendens til rotasjon i kroppen vil øke og at vi blir mer «skrudd». Dette kan gi symptomer på overbelastning.

Alexanderteknikk-lærer Rickard Brennan har et eksempel i en av sine bøker. (Han har skrevet mange og jeg har for øyeblikket ikke funnet ut hvilken). Historien Brennan forteller er om ei dame som går til legen med smerter i et kne. Legen mener årsaken ganske enkelt er aldersforandringer. Legen hadde ganske sikkert rett i dette til en viss grad, men som pasienten påpekte var begge knærne like gamle, og hun hadde bare smerter i det ene. Timer i Alexanderteknikk gjorde henne bevisst på vaner hun hadde som førte til unødvendig belastning på kneet og da hun klarte å endre vanene forsvant smertene. 

Det kan være verdt å observere hvordan (u)vaner kombinert med høyre/venstrehendthet påvirker hvordan vi bruker kroppen. 

Vi kan bli vant til økt asymmetri. Vi vil begynne å tolke det som symmetri. Når vi senere begynner å gi slipp på skjevhetene kan det gi opplevelse av at noe er feil. Jeg var inne på fenomenet i blogginnlegget Tenke, ikke føle. Denne historien fra en av Alexanders bøker gir et godt eksempel på hva som kan skje:

A little girl who had been unable to walk properly for some years was brought to the writer for a diagnosis of the defects in the use of the psycho-physical mechanisms which were responsible for her more or less crippled state. When this had been done, a request was made that a demonstration should be given to those present of the manipulative side of the work (the child, of course, to be the subject to be manipulated), so that certain readjustments and co-ordinations might be temporarily secured, thus showing, in keeping with the diagnosis, the possibilities of reeducation on a general basis in a case of this kind. The demonstration was successful from this point of view. For the time being the child's body was comparatively straightened out -- that is, without the extreme twists and distortions that had been so noticeable when she came into the room. When this was done, the little girl looked across at her mother and said to her in an indescribable tone: "Oh! Mummie, he's pulled me out of shape." (Alexander 2004).

Skumle tendenser

Om du oppdager at kroppen er asymmetrisk og skjev er det fristende å gjøre noe med det direkte. I prinsippet er det mulig. I prinsippet kunne du gjøre alt med motsatt hånd og dermed kompensere for overdreven rotasjon. Men det ville innebære at du ville måtte gjenskape dine egne uvaner også, og hvor realistisk er det? Ikke er det ønskelig heller med tanke på at overdreven rotasjon gir kompresjon gjennom kroppen. Skal du øve på å komprimere andre siden av kroppen også, og gjøre ting dobbelt så ille?

Vi må også tenke på at høyre-/venstrehendthet er en naturlig spesialisering og selv om det i noen spesielle aktiviteter, som for eksempel å spille piano eller fotball, er en fordel å kunne gjøre ting like godt med begge hender eller føtter, så er det antagelig ikke verd innsatsen.

Før i tida ble venstrehendte tvunget til å bruke høyre hånd, den «riktige» hånda. På engelsk heter høyre til og med «right»! Venstrehendthet ble sett på som noe unaturlig og skummelt, og det engelske ordet «sinister» (skummel/ondskapsfull) har opphav i «sinistra», det latinske ordet for venstre. Jeg har selv møtt venstrehendte som ble tvunget til å bruke den andre hånden som barn. Unødvendig, hemmende og potensielt traumatiserende.

Når det er sagt finnes det likevel én god grunn til å prøve å gjøre ting med motsatt hånd. Å gjøre ting med venstre hånd, om du er høyrehendt, kan være en hjelp til å bli mer bevisst på spenningsmønstrene du anvender når du bruker «riktig» hånd. Du vil kunne oppdage tendenser i måten du gjør ting på som kan være nyttig, og det kan være en hjelp i det å bryte vaner. Men å gjøre ting med andre hånden for å bli mer symmetrisk i kroppen er bortkastet arbeid.

Non-doing

Hva skal vi så gjøre med ulikhetene mellom høyre og venstre side av kroppen?

Ingenting.

Når Alexander i sin beskrivelse av den lille jenta han møtte skriver at han «manipulerte» betyr det ikke at han gjorde noe direkte med den overdrevne rotasjonene i jentas kropp. Du kan tenke deg at ryggsøyla kan sammenlignes med ei fjær. (Ikke fuglefjær men en støtdemper). Når ryggsøyla komprimeres og roteres slik at kroppen blir asymmetrisk vil det å slutte å komprimere gjøre at ryggsøyla vender tilbake til en mindre rotert tilstand.

En Alexanderlærer jobber altså med hendene på en slik måte at eleven gjør mindre av det som er unødvendig. Løsner fjæra, om du vil, og kroppen vil bli mer symmetrisk. Vi gjør det samme mentalt når vi tenker preventive retninger: la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lengre og bredere. Du gir slipp på hodet og kroppen vil derotere.

Du kan altså bli mer symmetrisk ved hjelp av Alexanderteknikken. Men helt symmetrisk blir du aldri. Du kan like godt akseptere deg selv som du er.

Relaterte blogginnlegg

Tenke, ikke føle

Skjev rygg

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

 

Tenke, ikke føle

«When people are wrong, the thing that is right is bound to be wrong to them», FM Alexander.

Når vi har en vane kan det som er riktig føles feil. Om du for eksempel har for vane å stå foroverbøyd kan du få følelsen av å lene deg bakover når en alexanderlærer tar deg opp i nøytral stilling. Kroppssansen kan være upålitelig. 

En av effektene av Alexanderteknikken er at du blir mer følsom. Men enda viktigere enn at du føler mer, er at kroppssansen (proprioseptiv og kinestetisk sans) blir mer pålitelig. Denne følsomheten øves paradoksalt nok ikke opp gjennom å «kjenne etter». Den øves best opp på en indirekte måte.

Å kjenne etter 

Å «kjenne etter» kan virke mot sin hensikt, for hva kjenner du etter? Mest sannsynlig kjenner du etter noe du kjenner fra før, noe som føles kjent, noe du vil kjenne igjen. Da er det liten sjans for at du vil kjenne noe nytt, og enda mindre sjans for at du vil bevege deg på en ny og bedre måte. 

Fokuserer du på det som er kjent risikerer du å overse ny og ukjent og uventet informasjon. I et berømt psykologisk eksperiment ble deltagerne bedt om å se en video av en gruppe personer som kastet en ball mellom seg. De ble bedt om å telle antall kast. Etterpå skulle de svare på noen spørsmål. Ett av dem var: Så du gorillaen? The Monkey Business Illusion

Vær oppmerksom, følg med, men ikke kjenn etter. Å ha en generell oppmerksomhet og være klar for hva som helst er mest hensiktsmessig i Alexanderteknikken (og ellers). 

Gjøre for å føle 

Et ytterligere problem med overfokusering på det du føler er tendensen til unødvendig muskulær aktivitet. Et typisk eksempel er når du ber noen om å tenke på føttene. De vil kanskje begynne bevege på dem. Da kjenner de mer, men da er det ikke lenger mulig å observere tilstanden til føttene før bevegelsene ble gjort. Det er som du skule se på noe som står skrevet på et ark og begynner med å rable over ordene.

En annen risiko ved å fokusere på spesifikke lokale følelser er at det frister til å gjøre noe for å endre eller forbedre følelsen. Typisk er reaksjonen når noen oppdager at skuldrene kanskje er i en posisjon som ikke er optimal. Veldig ofte vil de gjøre en bevegelse for å korrigere direkte. Dette er forståelig, men en dårlig idé fordi det ikke gjør noe med årsaken. Alt du gjør er å legge nye muskelspenninger utenpå de gamle. (Skuldermyter)

Trafikkfare 

Å «kjenne etter» vil ofte avgrense seg til en viss del av kroppen. Kanskje kjenner du noe i armen eller skulderen, eller i kneet. Informasjonen er ikke nødvendigvis relevant for bevegelsene dine. Det blir som om du beveger deg gjennom et veikryss og henger deg opp i om bilen fra venstre er rød eller blå eller er en Tesla eller Toyota.

Det som betyr noe i trafikken er hastighet og avstand, og slik er det i Alexanderteknikken også. Det som betyr noe i trafikken og i teknikken er forholdet mellom delene. Hvor er hodet på vei i forhold til bekkenet? Eller armen i forhold til hodet? Hva du kjenner i selve armen, om den er myk og avspent eller stiv og vond, er underordnet i denne sammenhengen.

Indirekte prosess 

Hvordan forbedrer du følsomheten indirekte? Gjennom det vi kaller «konstruktiv tenkning» eller å «tenke i aktivitet», altså gjennom å bruke Alexanderteknikken i praksis. Det er dette Alexanderteknikk-lærere gjør under hele utdannelsen og hele tiden når vi underviser.

Enkelt og skjematisk framstilt går prosessen ut på først å komme til nøytral, ikke gjøre noe, inkludert ikke gjøre noe i et forsøke på å «kjenne etter». 

Neste skritt er å tenke retning (for eksempel «nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred). Å tenke retning er først og fremst preventivt, men kan ha flere effekter:

- Unødvendig spenning reduseres, (jo mer spenninger jo mindre følsomhet), samtidig som nødvendig tonus opprettholdes. En aktiv muskel er mer følsom enn en inaktiv muskel. 

- Muskelspenningene og kreftene som virker i muskelskjelettsystemet omfordeles. Dette kan også innebære redusert unødvendig spenning og økning av nødvendig muskeltonus. 

- Muskelskjelettsystemet er mer dynamisk, det er klar til bevegelse.

Tredje steg er å fortsette å tenke retning idet bevegelse igangsettes. Det er når vi har intensjon om bevegelse at den proprioseptive sansen settes i beredeskap. Når vi tenker retning under bevegelse brukes minimalt av spenning, og muskelarbeid og bruk av kraft blir mest mulig jevnt fordelt utover muskelskjelettsystemet, noe som minsker risikoen for å «overdøve» proprioseptive signaler. Bevegelsen blir også «ny» ved at eventuell vanemessig spenning reduseres. Dette gir ny proprioseptiv informasjon.

Til slutt er tiden inne for å vurdere sanseinformasjon. Nå kan du spørre: hva var nytt, var noe annerledes? Tenkning og bevegelse kommer først, sanseinformasjon kommer etterpå. Prøver du å «kjenne etter» på forhånd forsøker du det umulige. Tenk først.

Relaterte blogginnlegg

Tenke, ikke gjøre

Skuldermyter

Muskelsans

Tenke først

Litteratur

Alexander, FM (2000). Aphorisms. Mouritz.

Hva gjør du på?

En liten gutt spurte faren sin om han var flink til å huske ansikter. Jo, faren mente han var rimelig god til det. «Det var bra pappa, for speilet du bruker når du barberer deg knuste i tusen biter».

Selv om vi kjenner ansiktet og kroppen vår som vår egen bukselomme har vi behov for å sjekke i speilet for hvordan det egentlig ser ut. Det er en naturlig grense for hva vi kan kjenne. Du kan prøve et eksperiment: Stå foran et speil, lukk øynene og løft begge armene strake rett fram med fingrene pekende mot speilet. Åpne øynene og se om fingrene på de to hendene er i samme høyde. Sjansen er stor for at det er en liten forskjell.

Det er ikke greit å vite helt hva vi gjør når vi beveger oss. Det er begrenset hva vi kjenner. Med trening kan vi kjenne mer. Men en ting som gjør at vi kan gjøre noe annet enn det vi tror, er vanene våre.

Vaner er ikke så lett å få øye på, selv ikke i speil. De kan være så små at de knapt er synlige. Selv om de knapt er synlige kan det være vaner som har store negative konsekvenser. Da kaller vi dem uvaner.

Alexanderteknikken går ut på å avlære uvaner. Men for å avlære uvaner må du bli klar over hva du gjør først. En Alexanderteknikk-lærers hender fungerer som en slags speil som gjør at du lettere kan observere hva du gjør.

Hver gang en annen Alexander-lærer legger hender på meg oppdager jeg noe mer enn det jeg kan observere på egen hånd. Det er er alltid ett eller annet som foregår som jeg ikke behøver å gjøre. 

Man kan lure på hvorfor det er slik. Hva er det vi gjør av unødvendige ting, og hvorfor gjør vi dem

For mye

Den enkleste formen for uvaner er rett og slett å bruke for mye kraft for å gjennomføre noe. Når vi lærer noe nytt er det helt normalt å bruke mer kraft enn nødvendig før man lærer seg å bruke akkurat passe. Men fordi vi er fornøyd med å klare å gjennomføre oppgaven er det ikke alltid at vi tar skrittet videre og reduserer kraften som trengs. Det kan være å trykke på en skjerm, åpne ei dør, trykke ned et dørhåndtak.

Jeg ser hele tiden mennesker som bruker ekstra kraft på ting. Dette er normalt og behøver ikke ha så mye å si. Men vi kan ikke se bort ifra at det i noen sammenhenger har helsemessige konsekvenser, i tillegg til at vi kaster bort mye energi.

Feil sted

En grunn til at vi bruker for mye kraft kan være at vi ikke bruker kraften på en effektiv måte. Vi bruker kreftene der det ikke behøves. Da er vi over på en litt mer kompleks form for «misbruk». Vi kan ende opp med å gjøre ting med en del av kroppen som egentlig skulle vært gjort av en annen del. Skal jeg for eksempel åpne et gjenstridig lokk på et syltetøyglass har jeg lett for å stramme i halsen og dra haka ned. Å stramme i halsen får selvfølgelig ikke opp lokket. Det går alltid lettere om jeg lar være.

Noe lignende skjer når noen skal reise seg fra en stol og heiser skuldrene og strammer nakken. Det hjelper veldig lite å heise skuldrene. Det er beina som må gjøre jobben med å løfte kroppen. Alexander skrev om et lignende tilfelle i en av sine bøker, en mann som gjorde med nakken det som egentlig skulle gjøres med ryggen: 

«Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting or other ordinary acts of life. This is a sign that he is endeavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notably those of the back» (Alexander 1996, s. 59).

Dette er snakk om ubevisst tillærte uvaner som kommer av manglende differensiering av bruken av krefter. Andre ganger kan det være snakk om bevisst tillærte uvaner.

Tillært uvane

Jeg ser mange eksempler på bevisst tillærte uvaner i mitt arbeid som Alexanderteknikk-lærer. Jeg ser folk som har lært «riktig» måte å gå på, eller som prøver å ha en «korrekt» kroppsholdning. Jeg ser folk som har lært øvelser i tai chi og yoga og som tror de har lært «riktig» måte å bevege seg på til daglig. Og jeg ser musikere som har fått velmente instruksjoner som har ført til at de gjør helt unødvendige ting når de spiller.

Vi har alle slike oppfatninger om «riktig» måte å gjøre ting på. (Alexanderteknikk-lærere er intet unntak, kanskje heller tvert imot). Det er vanskelig å gjøre endringer når vi tror vi har rett. Som et utgangspunkt for endring må vi derfor tenke oss muligheten av at vi tar feil. Det er ikke særlig fristende, for vi vil jo så gjerne ha rett. Jo mer rett vi vil ha jo vanskeligere blir det. Her er det følelser med i bildet.

Følelser

Følelsesmessige reaksjoner kan føre at koordinasjonen i muskelskjelett-systemet svikter. For eksempel hvis du skal utføre noe krevende, for eksempel når du spiller et instrument, kan du forstyrre prosessen ved å prøve for hardt, det selv om teknikken som ligger til grunne er god nok. Det samme kan skje om du blir for opptatt av ikke å gjøre feil. Eller du prøver å gjøre noe «bra» eller du prøver å være «flink». Slike intensjoner kan gjøre at fokuset blir tatt vekk fra det som egentlig er arbeidsoppgavene. I Alexanderteknikken kaller vi det «end-gaining».

Noen ganger opplever vi situasjoner som kan gi følelsesmessige reaksjoner som bokstavelig talt får oss ut av balanse. Følelser må vi bare akseptere som noe som skjer. Forsøker vi å «gjøre» noe med dem gjør vi bare ting vanskeligere – som for eksempel om en musiker som skal til å gå på scenen forsøker å «ikke være nervøs». Andre ganger kan en situasjon oppleveles som truende fordi vi tolker den til å være det. Igjen kan dette være noe vi «gjør» vanemessig. Det er ikke alltid enkelt å dra et skille mellom hva vi gjør som er unødvendig og ting som skjer automatisk og som må få lov til å skje. Et godt eksempel er pusten.

Pust og kroppsholdning

Å puste er en automatisk prosess som fungerer helt fint helt av seg selv. Samtidig er det fullt mulig for oss å kontrollere pusten bevisst. Det har både fordeler og ulemper. Den største ulempen er at det er fryktelig lett å legge seg til uvaner i forhold til pusten. Kort sagt går det ut på at vi gjør noe vi ikke behøver å gjøre.

Når vi gjør noe som forstyrrer pusteprosessen kan det også være et symptom på andre unødvendige ting vi gjør. Pusten er et barometer. Det kan for eksempel være det vi kaller «kroppsholdning» som ikke fungerer. Det er om mulig enda vanskeligere å oppdage om du gjør noe unødvendig for å holde kroppen oppe enn om du gjør noe unødvendig med pusten. Tyngdekrafta er jo der hele tiden, derfor er det ikke så enkelt å oppdage hvordan vi responderer på den, men det er mulig.

Slutt å holde

Vel hjelp av Alexanderteknikken kan du begynne å organisere deg annerledes i forhold til tyngdekrafta. Det vil ha innvirkning på hvordan du beveger deg, hvordan du puster og på hvordan du opplever og påvirkes av følelser. Det vil også gjøre at du letter oppdager når du gjør noe som er unødvendig i forhold til automatiske prosesser, enten det er kroppsholdning, pust eller følelser.

Det unødvendige vi gjør går som regel ut på at vi holder fast eller fikserer. Når vi oppdager det og kan slutte med det, kan vi spørre oss selv hvorfor vi holder på slik. Men det er en annen historie.

Relaterte blogginnlegg:

Bjelken i øyet

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. (1910) 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Å kjenne veldig godt etter

I forrige innlegg kommenterte jeg noen som mente Alexanderteknikken handlet om å «kjenne veldig godt etter». Det er jo ikke helt feil, men som jeg påpekte er det nødvendig å tenke først, sanseinformasjon kommer alltid på etterskudd.

Det er viktig å være bevisst på alt du sanser, å ha åpne kanaler, både 'innover' og 'utover'.
Men det å «kjenne veldig godt etter» kan være problematisk. Må du «kjenne etter» for å føle noe kan du ha et problem. La oss gjøre et lite eksperiment.

Forsett å lese, uten å gjøre noen bevegelse. Jeg vil bare at du skal gjøre noe med oppmerksomheten din. Det du skal gjøre med oppmerksomheten er å tenke på føttene dine. Opplev hvor føttene dine er, hvordan de føles. Har du klart det uten å bevege noe?
Gratulerer!

Hvis jeg ber en elev i en time om å rette oppmerksomheten mot føttene vil eleven i ni av ti tilfeller begynne å bevege på føttene, vrikke på dem for liksom å kjenne etter hvor de er.
Dette er veldig naturlig fordi følsomhet er avhengig av utgående signaler. Hjernen bruker utgående signaler for å samle informasjon. Det er litt som radarprinsippet.

Bevege for å kjenne er særlig typisk hvis jeg snakker om nakken. Nakken er et område hvor du har lite direkte følsomhet, selv om det er et følsomt område når det gjelder kroppsbalanse. Det er ikke samme følsomhet som den du for eksempel har i fingertuppene.

Problemet er at hvis du beveger deg for å «kjenne godt etter» forandrer du situasjonen du skulle ha registrert. Du føler mer, men kanskje ikke de nyansene du kunne ha lagt merke til.
Følsomhet er som å se ned i vann. Beveger du noe kruses vannflaten og du ser ingenting. Det er derfor vi alexanderlærere stort sett bruker veldig forsiktig berøring, samtidig som vi gjør minst mulig unødvendig inni oss. Det verste vi kan gjøre er å prøve veldig hardt å «kjenne etter».
Jo mer du prøver å kjenne etter, jo mer vil du gjøre av muskelarbeid, selv om du ikke beveger noe. Oftest består muskelarbeidet i å holde pusten, da stivner du.

Du behøver selvfølgelig ikke gjøre noe som helst for å kjenne noe. Hvert sekund mottar du millioner av sansesignal, det er bare å velge og vrake. Du velger hva du gjør med oppmerksomheten, du trenger ikke gjøre mer enn det.

Det du må gjøre med oppmerksomheten er å ha et stort oppmerksomhetsfelt. Å prøve for hardt å «kjenne etter» kjennetegnes ofte av opptatthet av en liten del av kroppen og så glemmes resten. Du må ha overblikk.

I alexandertimer prøver vi ut ulike måter tenke på når du gjør bevegelser. Bevegelser som gjøres i forsøk på å «kjenne etter» er annerledes. De gjøres uten å tenke. Du vrikker og vrir og strammer litt her og der. Ubevisst kan et ønske om å ha den «riktige» følelsen ligge under. Slike ubevisste korrigeringer bidrar bare til å forsterke spenninger.

Når du beveger deg i en alexandertime er vi ute etter å merke ørsmå forskjeller. Små forskjeller er viktigere enn store. Men ethvert forsøk på å «kjenne etter» er både unødvendig og vil virke mot sin hensikt.
De ørsmå endringene som skjer kan ligge på grensen til det du er i stand til å registrere. Noen ganger kan det hende du ikke kjenner noen forskjeller, og det er helt greit, en helt riktig observasjon. Noen ganger er hva du tenkte det eneste du kan være rimelig sikker på. Det er til gjengjeld mye viktigere enn å «kjenne godt etter».
Tankeprosessen er viktigst. Innkommende signaler må du bare ta som de kommer.

Tenke først

Med jevne mellomrom googler jeg «alexanderteknikk» for å se om det dukker opp noe nytt. Her forleden fant jeg teknikken diskutert på et nettforum. Tema var «Aleksanderteknikken for rygg, nakke og bekken» og ingen visste helt hva «Aleksanderteknikken» var for noe.
En som heter Eirik skrev:
«Det er jo hovedsakelig snakk om hjelp til selvhjelp, slik jeg ser det. Men på en mer objektiv måte ville jeg tro. Enhver intelligent person, med en solid dose selvinnsikt vil kunne leve og styre etter tilsvarende teknikker. Det er "bare" snakk om å kjenne veldig godt etter, hva en gjør, hvilke muskler en bruker og i tillegg kjenne etter hvilke muskler man faktisk ikke trenger å bruke.. Dette kan redusere belastningen på muskler, senefester og ledd. Avhengig av hvor godt man kan dette..
Det er ihvertfall slik jeg tolker det som sto der..»

Eirik er inne på noe her. Han er i alle fall inne på riktig jorde, selv om han er et stykke utpå. Hvis du prøver å «kjenne veldig godt etter, hva en gjør, hvilke muskler en bruker og i tillegg kjenne etter hvilke muskler man faktisk ikke trenger å bruke» vil du lære mye. Du vil kunne samle informasjon som er nyttig når du lærer Alexanderteknikk, men du vil ikke lære Alexanderteknikken.

Sanseinformasjon er viktig å være bevisst på. Men ikke bare fra muskler, du må være våken og åpen for alt som kommer inn. Men denne informasjonen kan du ikke gjøre noe med, du må bare ta den som den kommer, akseptere den. Sanseinformasjon kommer i etterkant. Hvis du hele tiden går og bare skal «kjenne veldig godt etter» er du hele tiden på etterskudd. Alexanderteknikken handler mer om de signalene du sender til musklene.

Hvordan sender du signaler til musklene? Det gjør du hver gang du skal bevege deg. En definisjon brukt på Alexanderteknikken er tenkning i forhold til bevegelse.

Tanken kommer alltid før bevegelsen, så det første du må gjøre er å stoppe, for å kunne tenke deg om, ellers vil du ikke kunne gjøre bevegelsen på en ny måte. Du må tenke på nytt først.

Når du skal bevege deg tenker du ikke på hva du skal gjøre med den og den muskelen, du behøver bare å vite i hvilken retning bevegelsen skal gå. I Alexanderteknikken tenker vi i tillegg på indre bevegelse. Vi ønsker å bevege oss med lengde og bredde i kroppen, vi ønsker utvidelse.

Sagt på en annen måte ønsker vi å unngå å skvise kroppen. Da snakker vi om det vi ikke vil skal skje. Da kan det en sjelden gang være nyttig å tenke på muskler du ikke trenger å bruke, som Eirik er inne på. Men ofte vil spenningene ikke dukke opp så lenge du ikke skviser kroppen.

Kanskje du finner ut, når du stopper og tenker deg om, at du ikke hadde noen klar idé om hvordan bevegelsene skulle gjøres, og at det i seg selv var årsak til at spenningene kom. Kanskje bruker du ikke fullt ut mulighetene leddene gir. Når du har en klar idé, en god plan, går alt mye glattere.

Så Alexanderteknikken er enklere enn Eirik tror - tenk riktig og spenningene forsvinner av seg selv, eller de dukker ikke opp engang. Hvordan vil det føles? Det kan du ikke vite før du har prøvd.

Kilden til Eiriks kunnskaper ser ut til å være min egen hjemmeside. Kanskje jeg bør forandre teksten. Jeg har en jobb å gjøre der, nå som ferien er over.

Hender - kroppens speil

Jeg var på et større familietreff i sommer. Veldig koselig å treffe så mange hyggelige mennesker. Men også interessant for meg som Alexanderteknikk-lærer. Når jeg håndhilste på så mange mennesker slo det meg hvor mye et håndtrykk kan fortelle.

Erfaringen som Alexanderteknikk-lærer har gitt meg en følsomhet som gjør det å ta noen i hånden til en helt ny opplevelse. Alexanderlærere er beryktet for å være ganske slappe i håndtaket, kanskje på grunn av følsomheten har vi tendens til å være noe forsiktige. Men uavhengig om håndtrykket er sterkt eller svakt, forsiktig eller kraftig, kan håndtrykket, kontakten med en annen persons muskelsystem, fortelle ganske mye om tilstanden i muskelsystemet. Hånden speiler muskelspenningene i kroppen, som øynene sies å speile 'sjelen'.

Et håndtrykk varer vanligvis så kort at det ikke er mye tid å vurdere på. Når du danser med noen har du mye bedre tid. På slektstreffet danset vi polonese og vals. I hver dans var det bytte av partner, noe som gav anledning til å være i kontakt med mange ulike par hender i rask rekkefølge. Det er særlig tre ting du kan legge merke til. Lettest å merke er om leddene i armene er stive. Du kan også få et inntrykk av tilstanden i ryggen og ikke minst hvor god kontakt vedkommende har med bakken. Følsomheten for å registrere dette er avhengig av at du ikke spenner i din egen kropp.

For ikke lenge siden hadde jeg en annen opplevelse av hender. En dag jeg stod på postkontoret kom noen og la ei hånd på nakken min. Du skulle forvente at det var en ubehagelig opplevelse, men det var det ikke, og jeg ble ikke overrasket når jeg snudde meg og så at det var min Alexander-kollega Nigel. Jeg la også merke til at jeg ubevisst hadde ventet å se en høyere person. Nigel er ganske liten av vekst, men hans åpne myke hånd gav meg assiasjoner til noen større. Nigel skulle for spøk bare «sjekke om nakken var fri».

Til slutt ei historie fra slekta som også handler om hender. Min bestemor og hennes søstre vokste opp på den lille øya Bjørnsund utenfor Molde. Det er egentlig to øyer, Søndre og Nordre, og min bestemor kom fra Nordre.
En dag kom de med båten og ble hjulpet i land. Ei av søstrene var av den lubne typen og fikk en noe dristig dytt i baken av en mann. De snakket om det etterpå. «Han va frå Søndre», sa de til henne. Hun svarte: «Ja, I kjende det på handlagja»

Det er utrolig hva hender kan fortelle.