Treiginger

Det er en utbredt misoppfatning at å bevege seg avspent er å bevege seg langsomt. Hva gjør du for at sykkelen skal trille saktere? Bremse. Bevegelser kan være likedan. For eksempel vil du bruke mer krefter på å sette deg ned langsomt enn om du overlater mer av jobben til tyngdekrafta.

Mye av bevegelsene vi gjør kan tyngdekrafta sørge for. Det gir bevegelsene en viss karakter, og hastighet. Vi tenker kanskje ikke så mye over det med tyngdekrafta. Den er jo bare der. Forestill deg at du var på månen, så skjønner du hvor mye den betyr. Når noen beveger seg sakte kan det være fordi de har spenninger som motarbeider tyngdekrafta og dermed bevegelsene.

Langsomme bevegelser har stor fordel når du skal gjøre noe nøyaktig. I timer i Alexanderteknikk hender det ofte at vi skrur tempo ned for å se på detaljene i en aktivitet. Ulempen er at nybegynnere kan misforstå og tro dette er «riktig» måte å gjøre aktiviteten på. De vandrer langsomt rundt og er hva vi kaller «alexandroide», en ikke uvanlig begynnerfeil. (Som vi alexanderlærere må ta på oss ansvaret for).

Et alternativ til langsomme bevegelser er å legge inn pauser. En fiolinist kan for eksempel dele opp et løp av raske noter i mindre biter med pause i mellom. Hver bit utføres i riktig tempo og fordelen er at musikken beholder sin raske karakter og strøkbevegelsen blir den samme.
Noen bevegelser kan ikke gjøres langsomt uten at de endrer karakter og blir noe annet. Du kan ikke kaste en ball langsomt for eksempel. Å kaste er en ballistisk bevegelse. Ballistiske bevegelser styres annerledes enn langsomme bevegelser.

I Alexanderteknikken legger vi også inn pauser, vi kaller det «inhibition». «Inhibition» betyr å stoppe. Men «inhibition» er først og fremst mentalt og tar aldri lengre tid enn det tar deg å tenke ordet «nei».
I motsetning til hva mange tror gir «inhibition» raskere bevegelser. Vi forbereder alle bevegelser og ofte med for mye spenning. Det klassiske eksempelet er nakkespenning som forberedelse til å reise seg fra en stol. De aller fleste vil spenne nakken og dermed dra hodet bakover og ned. Svært ineffektivt når kroppen skal fram og opp. «Inhibition» betyr å la være å spenne nakken, la være å sette på bremsene. Bevegelsen blir dermed både lettere og raskere.

Å reise seg fra en stol innebærer et viktig element, nemlig reflekser. Når du får kroppsvekten over føttene dine er aktivering av muskulaturen i beina styrt av reflekser. Hvis du tillater dem å virke. Forsøker du å reise deg langsomt må du stoppe noe av bevegelsen og du pålegger deg selv unødvendig arbeid. Effektiv kroppsbruk innebærer å tillate alt som kan skje automatisk. Da kan naturlig hastighet være nødvendig.

Å bevege seg langsomt kan også påvirke balansen. Å sykle veldig sakte er utfordrende for balansen. Det samme er å gå veldig sakte. Å utfordre balansen er sannsynligvis den beste veien til kroppsbeherskelse. Men det kan gå galt.
Jeg gav en gang alexandertimer til noen som drev med «walking meditation». Det innebar å gå så langsomt som mulig. Dessverre må jeg si at jeg knapt har vært borti noen som har vært så anspent. Kombinerer du balanseutfordringen med Alexanderteknikken unngår du en slik skjebne.

Å bevege seg er som musikk. Og som musikk er noen bevegelser raske, andre langsomme. Spenninger kan påvirke hastighet og rytmen i bevegelsene. Alexanderteknikk er ikke å gjøre alt langsomt, men å ta bort alt som forstyrrer naturlig tempo og rytme. Bare å bevege seg langsomt vil være som å bare spille langsom musikk. Eller som å male med bare én farge.