Stimuli

Det heter ikke «et stimuli», men «en stimulus». Hankjønn, og dessuten er stimuli flertall.

Stimuli er en bra ting. Uten stimuli ville vi ikke overlevd særlig lenge. Vi ville ikke visst hvor vi var eller hvor vi skulle, ikke visst hva som var opp eller ned, eller hvordan vi skulle få i oss maten. Vi hadde ikke engang visst at vi var sultne.

Stimuli kan være irriterende, som naboens høye musikk. Irriterende stimuli vil vi helst unngå. En måte å gjøre det på å er å overdøve med andre stimuli. Noen går for eksempel med musikk i ørene for å slippe å høre sine egne tanker, eller høre signalene fra kroppen når de er ute og jogger. Andre tyr til kunstige stimuli, som røyk og kaffe eller alkohol. Men irriterende stimuli kan være nyttige signaler. Kanskje lyden du hører ikke er musikk, men naboen som gauler etter hjelp?

Noen tror at stimuli fører til stress. Det kommer an på opplevelsen. For eksempel kan det være noen som faktisk liker naboens høye musikk. Kanskje de synes den er stimulerende? Det er vår reaksjon på stimuli som er stress.

Stimuli kan vi ikke gjøre noe med, når vi først har fått dem, (litt som med influensa). Men vi kan ha noe på kontroll på hvordan vi reagerer.

Vi kan ikke ha kontroll over den følelsesmessige reaksjonen. Følelser er en bølge som må få lov å slå over oss og passere. Heller ikke kan vi ha kontroll over stimulus som representerer umiddelbar fare. Hvis du hører et veldig høyt smell (fra naboen kanskje), går lydsignalene gjennom hørselsnerven direkte til alarmsentralen i hjernen og du skvetter i været før du vet hva som skjer.

Men stort sett har vi kontroll. Vi har først og fremst kontroll ved å kunne velge å la være å reagere. Problemet er at vi ikke alltid følger helt med, vi er ikke helt tilstede. For ikke bare kommer stimuli utenfra, de viktigste stimuli kommer innenfra.

Innskytelsen, ønsket eller trangen til å gjøre noe, kan også kalles en stimulus. En stimulus møter en annen et sted i hjernen din og så blir de enige om å gjøre noe sammen, og så med ett får du lyst til å klø deg på nesa. Det skjer stadig vekk. Ikke at du klør deg på nesa kanskje, men at du beveger deg, gjør noe. Vi reagerer mer eller mindre kontinuerlig på impulser innenfra.

Stress kommer på en måte fra oss selv. For å ha noe kontroll på stress må vi derfor se nøyere på prosessen fra tanke til bevegelse, slik vi gjør i Alexanderteknikken.

Noe som gjør forholdet til stimuli vanskelig, enten de kommer utenfra eller innenfra, er at stimuli tolkes på veien til bevisstheten. De går gjennom et filter som er skapt av erfaringer og vaner, og uvaner. Det vi er vante med føles riktig, enda det kan være feil, noe som kan gjøre det vanskelig å endre bevegelsesvaner helt på egen hånd, uten hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer.

Selv er jeg så vant til å si «et stimuli» at «en stimulus» føles helt feil. Men det heter altså «en stimulus».

Relaterte blogginnlegg:

Nei