Overtro

Er du forutinntatt?

Forrige gang fortalte jeg om hvordan Alexander beskrev bevegelsesprosessen som egentlig bestående av to prosesser - første skapes en forestilling om bevegelsen, deretter velger vi å gjøre den. Dette var lenge før hjerneforskningen var kommet langt nok til å si noe sikkert om hva som egentlig foregår. Men kanskje tok ikke Alexander helt feil.

I blogginnlegget «Derfor har du en hjerne» finner du en lenke til et foredrag med hjerneforskeren Daniel Wolpert. Han forklarer hvordan vi planlegger og utfører bevegelse. Vi foretar en praktisk form for sannsynlighetsberegning der vi utfører nye bevegelser på grunnlag av tilgjengelig sanseinformasjon og tidligere erfaringer. Planen blir kontinuerlig oppdatert. 
Ifølge Alexander blir tolkning av ny sanseinformasjon også  påvirket av våre tidligere erfaringer (Alexander 2004). Satt på spissen kan vi si at vi beveger oss slik vi tror vi skal bevege oss. Wolpert bruker faktisk uttrykket «belief». Denne «troen» kan være mer eller mindre korrekt.

Forrige gang skrev jeg om hvor nyttig det kan være å bli bevisst intensjonen om bevegelse, og spesielt om du holder muligheten åpen for å ikke utføre bevegelsen. Hvis du holder åpen muligheten for å ikke gjøre bevegelsen vil du ha opplevelsen av å ha mer tid og større kontroll.

Det du i tillegg kan tenke over er at planen du har for bevegelse ikke er en perfekt plan. Den er alltid bare sånn omtrentlig og kan inneholde feil informasjon. Etter hvert vil du kanskje legge merke til om du forbereder bevegelsene på en feil måte. 

Ofte tror vi at vi må gjøre mye mer enn vi trenger for å utføre en bevegelse. Vi kan godt kalle det en form for overtro. Vi kan tro at vi ikke vil være i stand til å gjøre bevegelsen uten den ekstra muskelspenningen. Dette kan vi begynne å legge merke til om vi holder åpen muligheten for ikke å utføre bevegelsen. 

For å unngå denne formen for unødvendig spenning holder det ikke å  «slappe av».  Spenningen er assosiert med intensjonen om bevegelse og det er tenkingen i forhold til bevegelse som må endres. 

Noen ganger er det slik at om vi ikke gjøre de vante forberedelsene til en bevegelse, så føles det som om vi ikke er i stand til å utføre den. Vi kan ikke tro det er mulig. Kanskje vi kan kalle det for «undertro»?

I Alexanderteknikk-timer kan dette bli veldig tydelig. Noen ganger kan du bli bedt om å gjøre bevegelser som du opplever som umulig å gjennomføre. Med fysisk veiledning fra en Alexanderteknikk-lærer vil du få oppleve at det likevel er mulig. Noe av hensikten med «hands-on» alexanderteknikk-timer er å vise deg muligheten av det umulige.

Relaterte blogginnlegg

To prosesser

Derfor har du en hjerne

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 2004. Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz. 

To prosesser

I det siste har jeg lest The Gold Dust Project som er et sammendrag av Alexanders fire bøker. En erfaren Alexanderteknikk-lærer har forsøkt å samle gullkornene i bøkene til Frederick Matthias Alexander. Langt fra alt som står i bøkene kan sies å være gullkorn.

Gjennom å lese en annens fremstilling av teksten gjorde jeg noen nye oppdagelser i bøker som jeg har lest flere ganger. En av bøkene er The Use of the Self. Dette er Alexanders tredje bok og den mest lettleste. I første kapittel forteller Alexander historien om hvordan han gjorde sine oppdagelser og utviklet teknikken. I andre kapittel går Alexander gjennom prinsippene for teknikken før han gir eksempler på teknikken anvendt i praksis i kapitlene The golfer who cannot keep the eyes on the ball og The stutterer. Dette er anbefalt lesning for alle som er interessert i Alexanderteknikken. 

Andre kapittel har tittelen Use and function in relation to reaction. Alexander skriver: 

... no act can be described as wholly "mental" or wholly "physical. "The most that can be said is that in some acts the " mental" side predominates and in others the " physical." For instance, let us take the act of lifting the arm, which would be described off-hand by many people as a "physical" act. ... The result of the receipt of a stimulus to lift the arm is, as we all know, a" mental" conception of the act of lifting the arm, this conception being followed by another so-called "mental" process, that of giving or withholding consent to react to the stimulus to lift the arm. If this consent is withheld, the reaction which would result in a lifting of the arm is inhibited, and the arm is not lifted. If consent is given, the direction of the mechanisms required for the act of lifting the arm becomes operative, and messages are sent out which bring about the contraction of certain groups of muscles and the relaxation of others, and the arm is lifted (Alexander 1985).

Det jeg ikke hadde tenkt over ved tidligere lesninger er at Alexander beskriver det som skjer som to påfølgende prosesser. Når vi får lyst til å gjøre en bevegelse dannes først en forestilling om bevegelsen, deretter velger vi å gjøre bevegelsen (eller ikke). 

Er Alexanders beskrivelse korrekt? Alexander skrev dette rundt 1930. Hjerneforskningen hadde ikke kommet langt. Men uansett om Alexander hadde hjerneforskningen på sin side eller ikke foreslår han en smart måte å tenke på.

Når vi gjør en bevegelse går alt i ett, en uavbrutt bølge fra vi får lyst til å gjøre bevegelsen og til vi har gjort den. I det store og hele er det slik vi vil ha det. Alt går av seg selv.

Men hva om ting ikke går helt som vi ønsker? Om planen for bevegelse ikke er optimal vil vi ønske å endre den. Da er det nyttig å tenke seg det som skjer som to prosesser. 

Om vi klarer å skille mellom intensjonen om bevegelse og avgjørelsen om å utføre, slik Alexander beskriver, betyr det at vi har et valg. Vi kan velge å ikke gjøre bevegelsen. Hvis vi hele tiden holder åpen muligheten til å ikke gjøre bevegelsen vil vi kunne oppleve å ha mer oversikt, mer avstand til det vi gjør, opplevelse av å ha mer tid og større kontroll. 

Dette forutsetter at vi er oppmerksom på intensjonen om bevegelse. Det høres kanskje vanskelig ut, men behøver ikke være det. I mange situasjoner er det ganske enkelt. Mange av bevegelsene vi gjør er fullstendig forutsigbare. Vi står opp om morgenen, kler på oss, åpner og lukker dører, åpner kjøleskapet, flytter på ting, pusser tennene, vasker hendene, tar opp mobilen, trykker på tastatur, får lyst til å klikke på ei lenke. Mulighetene er mange til å observere intensjonen vi har til å gjøre noe. Ved å holde muligheten åpen for ikke å gjøre bevegelsen vil intensjonen om bevegelse tre tydeligere fram. 

Og så kan vi tenke på at vi har et valg: Vi kan la være å gjøre bevegelsen, eller vi kan gjøre den på en annen måte. Det finnes alltid en annen måte. Men den andre måten er ikke mulig før vi innser at vi kan velge å ikke gjøre bevegelsen. 

Relaterte blogginnlegg

En ting om gangen

Lyst til å klikke

Alltid beredt

Surf, ikke surf

Kontroll

Nei

Forventninger

Vendepunkter

Har du noe valg?

Litteratur

Alexander, F M (1932, 1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.