VAR

Vi lever i en tid da det skjer store og alvorlige ting. Hendelser som tvinger oss til å ta stilling til viktige spørsmål. Viktigst av alt er spørsmålet: Var det straffe? 

Eller var det filming? 

Det er ikke alltid lett å si. Dommerne i fotball-VM får hjelp av VAR-teknologi, Video Assistant Referee, slik at de om nødvendig kan studere episoden i sakte film. I sakte film kan du oppdage bevegelser som avslører spillerens intensjon. Intensjonen kan ha mye å si for dommerens avgjørelse.

I Alexanderteknikken er også intensjon avgjørende. Uten intensjon, ingen bevegelse. Det er intensjonen som må endres om vi vil bevege oss på en annen måte. Eventuelle uvaner vi har er sterkt knyttet til intensjon om handling.

Framgangsmåten FM Alexander beskriver i første kapittel av The Use of the Self hadde til hensikt å svekke forbindelsen mellom vanemessig intensjon og handling (Alexander 1985). Han brukte det vi kaller for «inhibition» og «direction», som kan beskrives som intensjon om hva vi vil ikke skal skje og intensjon om hva vi vil skal skje.

Uvanene det er snakk om kan være vanskelig å oppdage. De er så godt integrert i bevegelsen, og er og føles som en naturlig del av bevegelsen. Det ser naturlig ut også, og du ser kanskje ikke uvanene om du ikke har trening i å observere slik Alexanderteknikk-lærere har.

Filmingen hos fotballspillerne i VM ser ikke naturlig ut. Du kan se det er noe de legger til med vilje. Du ser hva intensjonen er, og intensjonen er å jukse. Verdens største fotballstjerner er verdens dårligste skuespillere.

Men jeg tror neppe de tenker over hva de gjør. De handler spontant og automatisk. Å filme seg til frispark og straffer er blitt en vane. Så og si alle gjør det mer eller mindre hele tiden. 

Man skulle kanskje tro at tv-kamera på hver enkelt spiller ville fått dem til å la være. Det ser jo helt latterlig ut. Jeg kan ikke forstå at de frivillig dummer seg ut for millioner av TV-seere. Man skulle også tro at det ble slutt på filmingen med VAR-teknologien. Nå kan også dommerne se hvor latterlig barnslige fotballspillere er, og spillerne kan bli tatt for å jukse.

Jeg kunne ønske dommerne delte ut flere gule kort for filming, gjerne også i situasjoner hvor spilleren ender opp med å få rettmessig frispark. Men det vil neppe hjelpe. Kombinasjonen av viljen til å gjøre hva som helst for å vinne og en inngrodd tradisjon og aksept for juks endres ikke ved sporadiske straffereaksjoner.

Vaner må endres, og vaner kan være vonde å vende. Det vet vi Alexanderteknikk-lærere alt om. Det er tross alt jobben vår.

Relaterte blogginnlegg

Hel volley

Samspill

Ballfølelse

Begynnelser

Alexanders plan

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Fullstendig kollaps

Forrige søndag så jeg titusenmeteren fra EM på skøyter. Det er noe underlig beroligende og meditativt ved å se noen gå runde etter runde, og derfor en passende aktivitet på en søndag ettermiddag. Skøyeløperne derimot tok det ikke med ro. Sverre Lunde Pedersen sprengte seg fullstendig. Jeg har yrkesfaglige grunner til å se sport på TV og Lunde Pedersen var et virkelig interessant tilfelle.

10 000

Lunde Pedersen hadde gått en litt svak 1500-meter tidligere på dagen, men lå an til å ta tredjeplassen sammenlagt om han slo parkameraten på titusen, russeren Denis Yuskov, med tre sekunder. Det gikk veldig lett. Etter halvgått løp ledet han med en halv runde på russeren.

Men samtidig måtte han ikke la seg slå med mer enn cirka fjorten sekunder av Belgieren Bart Swings. Swings hadde gått en sterk titusen på 13.15.54 Lunde Pedersen måtte under 13.30.

Lenge så det ut til å gå riktig vei. Lunde Pedersen gikk jevnt med rundetider akkurat i overkant av 32 sekunder. Selv om han tapte litt til Swings hele veien lå han an til å kapre tredjeplassen sammenlagt. Da det var seks runder igjen gikk rundetiden opp til 32.4. Fremdeles var det bare snakk om å holde samme tempo til mål. Men treneren virket urolig og ville sette ekstra fart. På vekslingssiden holdt han fram en lapp der han hadde skrevet «lap han», dvs. ta parkameraten igjen med en runde. På det tidspunktet lå Sverre Lunde Pedersen bare 70-80 meter bak Yuskov.

Lunde Pedersen prøvde å gå rundetidene ned, men det motsatte skjedde. Først kom 32.5, så 32.7 og 33.6. Han kollapset fullstendig, «møtte veggen» som det heter, og var så sliten at han holdt på å falle i svingen. Den siste runden måtte han støtte hendene på lårene for å holde seg i gang. I mål var han nesten halvminuttet bak Swings og langt bak bronsemedaljen.

Det kan hende Sverre Lunde Pedersen uansett ikke var i form til å gå milløpet under 13.30. Det ble sagt at han var syk. Men 5000-meteren dagen i forveien kan tyde på at problemet også ligger på et annet plan.

5000

Lunde Pedersen gikk en solid 5000-meter på mesterskapets første dag. Han gikk jevne runder på 30 blank. Men sisterunden gikk han på 31.3 og tapte et helt sekund. Ekspertkommentatoren på TV sa dette var «gamle synder» og typisk av Lunde Pedersen. Det kan tyde på at når han skal gå sisterunde og skal gi på litt ekstra så kollapser teknikken. Ofte når du skal gi alt du har og prøve det du kan, så ender du opp med å motarbeide deg selv.

Ekstra innsats må «oversettes» til teknisk god utførelse, ellers går innsatsen til spille. Hvis det er typisk for Pedersen at teknikken bryter sammen på spurtrunden var det et særdeles dårlig valg av treneren å be ham prøve å ta igjen russeren med en runde. Og det er det ikke bare jeg som sier.

Means-whereby og end-gaining

Tidligere OL-mester Bjørg Eva Jensen sa i et intervju med NRK at: «– Man må jobbe med de arbeidsoppgavene man hadde bestemt seg for på forhånd».

Å fokusere på arbeidsoppgavene er det vi i Alexanderteknikken å fokusere på «the means-whereby». Det motsatte er «end-gaining». End-gaining er når du jobber mot målet uten å sørge for å bruke de riktige virkemidlene. Å forsøke å ta igjen parkameraten var «end-gaining». Det riktige «means-whereby» ville vært å tenke riktig for å holde en stabil teknikk. Teknikken sitter mellom ørene.
Som sagt kan det være at Lunde Pedersen hadde gått på en smell uansett. Like før rundetidene gikk opp hadde han gått rundetiden litt ned i et par runder. Det kan hende at det kostet for mye. I en slik situasjon er det desto viktigere å fokusere på de riktige tingene. Da Lunde Pedersen forsøkte å ta igjen russeren begynte kreftene å gå i feil retning og teknikken falt sammen. Hadde han fått mer konstruktive beskjeder hadde han kanskje klart seg litt bedre.

Relaterte blogginnlegg: 

Såpeopera on ice

Hoppfenomenet ingen kan forklare

Lenker

Skøyter – EM 8. jan. · 10 000 m allround, menn

Siste del av Pedersens løp fra ca. 10 min. Treneren viser lappen med «lap han» ved 11.30 da det er seks og en halv runde igjen.

Laptimes on startingorder 10000m. Men

Pedersen kollapset på 10.000 meter

Lunde Pedersen kollapset og mistet EM-medaljen: – Trolig syk

OL-mester reagerer etter Pedersen-kollaps

Hoppfenomenet ingen kan forklare

For en tid tilbake hadde NRK en artikkel på sine nettsider om hoppfenomenet ingen kan forklare. Artikkelen handler om hvordan skihoppere kan miste formen og ha vanskelig med å komme tilbake igjen. Jeg tror fenomenet ikke er så uforklarlig som det hevdes.

Automatisering og fleksibilitet

Skihoppere utøver en sport som avhenger av stor grad av automatisering av bevegelser. Satsen, den avgjørende fasen av hoppet, skjer i løpet av brøkdelen av et sekund. Da skal mest mulig kraft gå i riktig retning. Samtidig som bevegelsen er automatisert må det være et visst element av fleksibilitet i teknikken fordi hastighet og vind kan variere, og hoppbakker varierer i utforming. Satsen avhenger i sin tur av hva som skjer i tilløpet hvor hopperen møter de samme utfordringene når det gjelder automatisering og fleksibilitet, men hvor han (eller hun) tross alt har noe bedre tid. I tilløpet må hopperen være i balanse hele veien selv når vinkelen og trykket under skiene endrer seg. Det betyr at det må skje en mengde små og store justeringer i kroppen selv om posisjonen er den samme. I det hele tatt er det snakk om bevegelsesferdighet på et svært høyt plan.

Som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan vi lære feil når vi lærer en ferdighet. Vi stopper heller ikke å lære etter at ferdigheten er innøvd. Vi lærer hele tiden. Det er både vår styrke og vår svakhet. Vi kan lære oss uvaner og da mister vi noe av den fleksibiliteten som skihopperen er så avhengig av.

Propriosepsjon og feilsansing

At vi lærer oss uvaner er lett å se. Bare se på hvordan folk flest står sammenlignet med et barn på tre år. Noen som ikke står helt oppreist er kanskje bevisst på at de har «dårlig holdning», men de er neppe i stand til å ha «korrekt holdning» uten å se seg i speilet. For å oppnå «korrekt» holdning vil de bruke feil muskler, blant annet fordi holdningen de vil oppnå er ulik den vante og de vet derfor ikke hvordan «korrekt» holdning vil kjennes.

Dette er noe vi rett som det er ser i Alexanderteknikk-timer. Læreren justerer elevens balanse. Eleven er mer oppreist og har bedre «holdning» men sier det føles som om han/hun lener seg forover eller bakover. Vi kaller dette «feilsansing». Det vante føles riktig selv om det er feil, det uvante føles feil selv om det er riktig. Vaner (eller uvaner) kan derfor være rusk i det proprioseptive maskineriet og du kan ikke lenger være sikkert på om du gjør det du tror du gjør. For en skihopper på vei ned unnarennet i nærmere hundre km i timen vil selv en ørliten grad av feilsansing kunne bety total fiasko.

Prøve for hardt

I NRK-artikkelen nevnes problemet med å prøve for hardt og at hopperen dermed overstyrer prosesser som må skje automatisk. Det kan diskuteres om det å prøve for hardt er årsaken til hopperens vanskeligheter eller bare en konsekvens. Men det er i alle fall årsaken til at hopperen ikke finner tilbake til formen. Når du prøver for hardt forsøker du til å få til det du tror er riktig, dvs hva som er riktig i forhold til en kroppsfølelse som kanskje er bittelitt feil.

Å prøve for hardt er det vi i Alexanderteknikken kaller «end-gaining». Det er når du forsøker å oppnå noe uten å ta hensyn til de nødvendige stegene du må gjennomføre for å komme dit.

Som Alexander sa det: «Trying is only emphasizing the thing we know already» (Alexander 2000, s 21).

Hva bør hopperen som er ute av form gjøre?

En ny plan

Aller først må hopperen gi opp forsøket på å hoppe bra. Han (eller hun) må tillate seg muligheten til å hoppe dårlig. Siden hopperen er ute av form og allerede hopper dårlig burde det i utgangspunktet ikke være så vanskelig, men er lettere sagt enn gjort.

Bruker vi en enkel stimulus-responsmodell kan vi si at ønsket om å hoppe bra er den vanemessige responsen på tanken på å hoppe på ski. Siden skihoppingen ikke fungerer kan vi også slå fast at denne responsen ikke er tilfredsstillende. Hopperen må derfor gi opp, eller la være å reagere på, ønsket om å hoppe bra for å gi seg selv muligheten til å gjøre ting på en ny måte.

Neste steg er å reorganisere og forbedre koordinasjonen i muskel-skjelettsystemet gjennom det vi i Alexanderteknikken beskriver som å «tenke retning». Denne reorganiseringen har en dobbel hensikt. Den innebærer både mer effektiv bruk av krefter, og økt følsomhet i muskulaturen.

Tredje og siste steg er å gjennomføre den praktiske oppgaven, dvs å hoppe på ski, med forbedret koordinasjon.

Det sier seg selv at dette ikke er en plan du forsøker å implementere mens du suser ned unnarennet i hundre km i timen. Du forsøker noe enklere først.

Generell koordinasjon

I Alexanderteknikk-undervisningen begynner vi gjerne med helt enkle, dagligdagse bevegelser, som det å sette seg og reise seg. Kritikere av tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning har med rette påpekt at dette ikke nødvendigvis er den mest interessante eller hensiktsmessige aktivitet å basere undervisningen på. Men i tilfellet med skihoppere er det å sette seg og reise seg fullstendig relevant. (Å sette seg på huk er selvfølgelig også et aktuelt alternativ).

Bevegelsen opp fra sittende har likhetstrekk med satsen på hoppet, men er en enklere og dagligdags bevegelse. Utfordringen det er å bryte et vanemønster er den samme siden det å sette seg og reise seg er noe vi gjør hele tiden og dermed «øver» mye på. Utøveren må forholde seg til intensjonen om å reise seg på samme måte som med ønsket om «å hoppe bra på ski».

Å ha god koordinasjon og effektiv kroppsbruk i dagligdagse bevegelser blir grunnlaget for å gjennomføre god hoppteknikk. Muskel-skjelettsystemet skihopperen bruke i sin daglige bevegelser er det samme som han/hun bruker i bakken, og prinsippene for god koordinasjon er de samme. Hvor effektivt du organiserer deg i forhold til tyngdekrafta er alltid grunnlaget. Forenklet sagt vil god koordinasjon være kjennetegnet av at kroppen har en tendens til å ekspandere som respons på økt muskelaktivitet. Den generelle forbedringen av koordinasjon tar utøveren så med seg inn i sin spesialiserte aktivitet.

Å forbedre koordinasjonen generelt avhenger blant annet av å vite mer om hvordan kroppen er ment å fungere. Jeg har ofte lurt på hva gutta på hopplandslaget vet om god koordinasjon når jeg ser dem sitte og vente i toppen av tårnet. Ikke det at de må være godt koordinert der og da, det er jo i hoppet det gjelder, men jeg har lurt på om de er i stand til å balansere på sitteknutene like godt som de kan balansere i hoppskoa.

Dette er forøvrig ganske typisk blant toppidrettsutøvere. Roger Federer er et godt eksempel. Han beveger seg som en akrobat på tennisbana men kollapser som en sekk i stolen på pressekonferansen. Jeg mener ikke at hoppgutta i tårnet må sitte pent rett opp og ned når de venter. Å prøve å sitte «riktig» vil være like destruktivt som å forsøke å hoppe «bra». Men generelt er det slik at det du trener på blir du flinkere til, og er du generelt diskoordinert til daglig vil du trene på dårlig koordinasjon som kanskje vil smitte over på koordinasjonen i hoppbakken. Idrettsutøvere på toppnivå har som oftest en kroppsbevissthet langt høyere enn gjennomsnittet. Men det betyr ikke nødvendigvis at de alltid er klar over hva de gjør.

Arbeidsoppgavene

Når god koordinasjon skal gjennomføres i hoppbakken konvergerer Alexanderteknikk og hoppteknikk. Målet er det samme: effektiv bruk av kraft. Middelet er velkjent blant toppidrettsutøvere: å fokusere på arbeidsoppgavene. I Alexanderteknikken kaller vi det å fokusere på «the means-whereby». Alexander skrev i The Use of the Self: 

«It is not the degree of 'willing' or 'trying', but the way in which the energy is directed, that is going to make the 'willing' or 'trying' effective» (Alexander 1985, s. 62).

Hva som er konstruktivt og hensiktsmessig arbeidsoppgave under hoppet vil være individuelt. Her må hopptrenerens ekspertise overta. Alexanderteknikken ligger i bakgrunnen og gir utøveren evnen til å «oversette» trenerens instruksjoner slik at de samsvarer med god koordinasjon. I denne forbindelse fungerer Alexanderteknikkens ideer først og fremst preventivt slik at utøveren kan la være å prøve «å hoppe bra», fokusere på arbeidsoppgaven, og overlate resten til automatikken.

Vindkast over kulen

Artikkelen nevner følelsesmessige problemer og ruskevær i privatlivet som mulig årsak til manglende form hos hoppere. Det kan helt sikkert være tilfelle i en sport hvor det mentale fokuset er så avgjørende. Trivsel er en forutsetning. På den annen side blir du ikke en god skihopper bare ved å være lykkelig. Årsaken til manglende resultater må søkes i det konkret hopptekniske og hopperens måte å gjøre ting på.

Vi som svever på andre måter

Du tror kanskje at dette blogginnlegget handler bare om sport. Du tar feil. Grunnleggende sett har skihoppere som mister formen samme problem som mange av dem som sliter med ulike muskel-skjelettplager. Selv når plagene er en følge av skader eller overbelastning kan det være omorganisering av muskelsystemet og bedring av generell koordinasjon som skal til for å komme ut av sporet du er kommet inn i.

Problemet skihopperen møter er også det samme som møter andre som er helt avhengige av kvaliteten på bevegelser. Det gjelder for eksempel alle slags utøvende kunstnere, som skuespillere, musikere og dansere. De kan også kjøre seg inn i et mønster som gjør at de mister spontaniteten eller som gjør at de pådrar seg skader.

Mange vil hevde at skihoppere også er utøvende kunstnere. Hoppsporten har et estetisk element. De får jo til og med stilkarakterer. Du behøver ikke å ha greie på hoppsport for å synes at det var en estetisk nytelse å se Prevc vinne VM i skiflyging. De norske hopperne gjorde det bra, men det var kvalitetsforskjell mellom Prevc og Gangnes som kom på andreplass . Satsbevegelsen til Gangnes er mindre effektiv, noe du lett ser på hva han gjør med armene. (Du kan se Prevc og Gangnes hoppe 56 min ut i denne videoen fra VM-konkurransen).

Tåke

De norske hopperne har gjort det bra i år, med blant annet lagmedalje i VM i skiflyging. Men som NRK-artikkelen påpeker er det ikke alle som gjorde det bra ifjor som gjør det bra i år. Som jeg har prøvd å vise her kan svingningene i prestasjonene ha helt naturlige og forklarlige årsaker. Vi kan si at de har fått tåke i teknikken. I morgen er det Holmenkollsøndag og hopprenn. Vi får håpe tåka letter og at det svinger av prestasjonene.

Relaterte blogginnlegg:

Skihopping

Litteratur: 

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, Frederick Matthias. 2000. Aphorisms. Mouritz.

Butterfly

Svømmesesongen har vart ekstra lenge i år og jeg forsøker å strekke den så langt jeg kan. Ennå håper jeg å ha noen turer tilgode. August pleier å være den fineste tida, da lufta begynner å bli kjølig og vannet fremdeles er varmt. I år har været vart langt ut i september. Jeg har hatt en spesiell motivasjon for å tøye svømmesesongen. Jeg har nemlig lært meg å svømme butterfly.

For noen år siden kom jeg over noen videoer om butterfly med Steven Shaw. Shaw er Alexanderteknikk-lærer og tidligere svømmer. Han har utviklet sin egen metode kalt The Shaw Method, basert på Alexanderteknikken. Jeg har vært på et par korte kurs med ham for noen år siden. Men på de kursene hadde vi bare brystsvømming og crawl.

Da jeg så Vikki Harmer svømme butterfly i denne videoen, tenkte jeg: det der vil jeg også kunne! Ta en kikk. Det er vakkert.

Å lære meg butterfly

Jeg kan ikke helt huske når jeg begynte å øve på butterfly. Jeg har i alle fall trent på det i to år. I fjor sommer brukte jeg veldig mye tid på bare å trene bølgebevegelsen og delfinspark som er basis for stilarten. Hver gang jeg var ute og svømte varmet jeg opp med delfinspark i ulike varianter.

I bølgebevegelsen er det hodet som leder og kroppen som følger. Hørt det før? Det er Alexanderteknikk. Gi slipp på hodet og la kroppen være lang. Å la vannet bære hodets vekt er en nøkkel både i butterfly og andre stilarter. Nedover går det greit, men når hodet kommer opp igjen gjelder det å forsatt la nakken være fri og fleksibel og ha lengde i kurven gjennom kroppen. Bevegelsen må være en naturlig fortsettelse av oppdriften vannet gir hodet ditt.

Du kan se flere basis-øvelser i denne første videoen: A Shaw way to fly Alexander technique..Butterfly lesson 1

På slutten av fjorårssesongen begynte jeg å bruke armene også. Først bare under vann, uten den karakteristiske framoverbevegelsen over vannflata. Å ta ett tak med armene og så bare gli er en fin øvelse. Du kan se det i denne andre videoen: A Shaw way to fly Alexander technique..Butterfly lesson 2 

Det som kalles «breastafly» er spesielt nyttig. Da tar du ett butterfly-tak, glir gjennom vannet, og så fører du armene fram som i brystsvømming før du tar neste tak. Denne varianten er fin å bruke også i et basseng. Som en kollega av meg sier: «butterfly er ikke særlig sosialt».

Tørrtrening på land som vist i videoen kan være fint for å bevisstgjøre hva som skjer. Øvelsene tror jeg er noe Shaw har utviklet fordi han ofte underviser større grupper. Da kan slike øvelser være nyttige. Men ellers synes jeg ikke øvelsene på land er så bra utført i videoen som de i vannet.

Først denne sommeren begynte jeg for alvor å gjøre vanlig butterfly-bevegelse med armene. Det som er veldig nyttig i den forbindelse er Alexanderteknikk-konseptet om «fri» nakke og lang og bred rygg. Når armene skal opp og ut til siden er det lett å stramme nakken. Da dras armene inn i skuldrene, det blir mye tyngre å gjøre bevegelsen, og skuldrene kan bli overbelastet. Av og til når jeg har blitt for ivrig og ikke gjør bevegelse med god kvalitet har jeg kjent hvordan det «krasjer» i skulderen. En gang fikk jeg til og med akutt smerte, men det gikk heldigvis raskt over. Nakken må være fri, hodet må være på vei forover, ryggen lang og bred, og armene lange, løse og ledige. Tenk gjerne lengde i armen helt fra korsbeinet og til fingertuppene. La hånden være lang og bred og forholdsvis løs, også når hendene er nede i vannet. Da får du størst grep og best tak i vannet.

Til å begynne med gjorde jeg bare ett butterfly-tak om gangen. For hvert tak lot jeg meg gli gjennom vannet, løftet så hodet opp for å puste (uten å stramme nakken for mye og uten å miste lengde i ryggen), før jeg tok et nytt tak. Pausen mellom hvert tak er viktig. Det gir tid til å komme tilbake til nøytral og bare flyte lang i vannet, og planlegge neste tak og vurdere om det var noe jeg måtte justere på.

Når du lærer en kompleks ferdighet er det best å gjøre det trinnvis, slik vist i videoene. I Alexanderteknikken har vi et eget begrep for det: «attending to the means-whereby». 

Det er også veldig nyttig å ta små pauser hele tiden. Stopp og tenk deg om. Sørg for å ha en klar forestilling om hva det er du skal få til før du begynner bevegelsen. Hvis det ikke funker så stopp og tenk deg om en gang til og finn på noe nytt. Hvis noe ikke virker er det høl i hue å prøve på samme måte en gang til.

Hvis du merker at du prøver og prøver febrilsk på noe er det et symptom på det vi kaller «end-gaining». End-gaining er motsatsen til fokus på «means-whereby» og innebærer tankeløs streben etter å nå et mål uten å vurdere midlene. Svømming er ofte preget av end-gaining. Alle midler blir tatt i bruk, også de som ikke er hensiktsmessige, for å nå andre enden av bassenget fortest mulig.

Når jeg hadde klart å gjøre ett og ett tak var det ganske enkelt å gjøre to eller tre etter hverandre. Fortsatt hadde jeg ikke anelse om hvordan jeg skulle få til og puste, så antall tak om gangen begrenset seg naturlig. Det var egentlig like greit, så fikk jeg mulighet til å tenke meg om, som nevnt ovenfor.

Pusten

Pusten er alltid en utfordring ved svømming, siden vi hverken har gjeller eller pustehull på toppen av hodet. Jeg strevde lenge med å finne ut hvordan jeg skulle puste i butterfly. Generelt er problemet for de fleste som har pusteproblemer under svømming at de ikke puster ut. Såpass visste jeg, så det var ikke det som var problemet. I butterfly er man enda mer avhengig av timing mellom pust og bevegelse enn i andre svømmearter. Det var ett eller annet jeg ikke hadde skjønt.

Av og til fikk jeg til å puste og trodde jeg hadde løst problemet, men etterpå kunne jeg ikke forstå hvordan jeg hadde fått det til. Bare flaks, og den går det ikke an å stole på i lengden.

Løsningen kom da jeg innså at jeg hadde grunnleggende feil rytme. I denne artikkelen om The Secrets of Shaw Method Superfly står det at butterfly er tredelt. Det er riktig at stilarten har tre faser, men de tre fasene er ikke like lange. Jeg svømte i en slags tretakt, og det var feil. Butterfly går i to-takt. Eller kanskje det er riktigere å si 6/8-dels takt (3+3). Bølgebevegelsen går fram og ned på 1-2-3, armene bakover og kroppen oppover på 4-5-6. Den tredje fasen, armene ut til sidene og fram, skjer lett og raskt som opptakt til neste ener slik at hendene lander i vannet på «1».

Da jeg hadde skjønt det med rytmen gjorde jeg endelig framskritt. Men jeg støtte på et nytt problem: stress.

Der er veldig lett å stresse for å puste når man svømmer. Det er helt naturlig. Hvis vi ikke puster dør vi, så uten pust blir situasjonen fort prekær. Jeg gjorde samme feilen som sikkert alle andre gjør i butterfly, jeg tok i ekstra mye på puste-taket. Hodet må løftes, noe som gjør at man er ekstra tilbøyelig til å stramme i nakken. Samtidig forsøkte jeg å bevege armene raskere, noe som gjorde at jeg trakk dem inn og strammet nakke og skuldre enda mer.

Etterhvert oppdaget jeg at jeg i tillegg hadde en forestilling om at jeg ikke burde komme for mye opp av vannet. Denne forestillingen gjorde at jeg stoppet hodet fra å gå fremover og dermed bremset jeg hele bevegelsen.

Løsningen er ikke vanskelig å gjette seg til hvis du kjenner Alexanderteknikken. Jeg lot hodet få gå forover, lot nakken være fri, ryggen lang og bred og armene lange. Å la ryggen være bred og armene lange gjør en veldig stor forskjell i butterfly. Forskjellen i følelse er så tydelig. Det er som å ha store vinger som begynner helt nede i korsbeinet. Ganske passende at det heter butter-«fly».

Ett av gjennombruddene kom en dag det var bølger. Jeg trodde det ville bli vanskelig å svømme butterfly i urolig sjø. Det var tvert imot lettere. Bølgene gjorde tydeligere dynamikken mellom kroppen og vannet. Jeg kjente tydeligere oppdriften jeg kunne få når jeg beveget meg forover. For å få til butterfly må du samarbeide med vannet, gi deg hen og ikke kjempe imot.

I denne tredje og siste videoen om Shaw Method butterfly kan du se hvordan det kan gjøres: A Shaw way to fly Alexander technique..Butterfly lesson 3

Butterfly for konkurranse

Når jeg (litt stolt) forteller folk at jeg har lært meg butterfly får jeg ofte spørsmålet: Men er ikke det veldig anstrengende? Nei, egentlig ikke. Butterfly krever noe mer styrke og fleksibilitet enn andre stilarter, men utfordringen er først og fremst teknisk.

Folk flest forbinder butterfly med hvordan konkurransesvømmere utfører den. Det viktigste for en konkurransesvømmer er å komme fortest mulig til den andre siden. Problemet er at i vann er motstanden stor. Motstanden øker når farten øker. Konkurransesvømmere må legge inn enormt mye energi for å få den siste lille fartsøkningen.

Shaw og Harmer har utviklet en form for butterfly basert på rolig rytmer og myke bevegelser. Alle kan lære den. Profesjonelle svømmere vil sikkert fnyse av denne måten å svømme på. Men hvorfor skal man hele tiden svømme fortest mulig? Du spurter ikke for fullt hver gang du er ute og løper. Du går ikke det forteste du kan hele tiden når du er ute på skitur. Likevel er det manges holdning til svømming. Kjempeteit spør du meg.

Shaw Method butterfly vektlegger glifasen. I glifasen bruker du ikke kraft, men går likevel forover. Å utnytte glifasen i vannet avhenger mye av hvordan du klarer å gi slipp på hodet og la hodet lede bevegelsen, akkurat som i Alexanderteknikken. Hvis du stresser når du svømmer hopper du over glifasen. Det blir som å gå på ski uten gli.

Her er en video som viser en dyktig svømmer svømme butterfly. Når du ser henne forfra, legg merke til hvordan hodet er rotert. Et sikkert tegn på unødvendig spenning. Den spenningen hjelper henne ikke å svømme fortere.

Crawl

Hvis du ikke kan crawl (fristil) bør du lære det før butterfly. Sammenlignet med butterfly er crawl enkelt. I crawl kan du lære grunnleggende svømmeferdigheter som å gi slipp på hodet i vannet, å balansere og la seg bære av vannet, og å gli gjennom vannet med lengde gjennom kroppen.

For en del år siden lærte jeg meg bedre crawl gjennom en kombinasjon av Alexanderteknikk, Shaw-metoden og Total Immersion. Total Immersion er en svømmemetode utviklet av Terry Laughlin. Metoden har mange øvelser som passer godt til anvendelse av Alexanderteknikken. Jeg hadde spesielt nytte av boken «Swimming made easy».

Akkurat som når jeg lærte meg butterfly brukte jeg mye tid på det grunnleggende. Først bare beinspark liggende på ryggen eller på siden, deretter med en arm utstrakt, og etterhvert rotasjon og armbevegelser. Grundig arbeid og fokus på «the means-whereby» vil lønne seg i lengden. Om to år glir du gjennom vannet som en fisk. Det er verdt det.

Jeg har fremdeles ting å forbedre på butterfly-teknikken. Jeg jobber spesielt med bevegelse og timing når jeg skal opp og puste. Jeg har en forestilling om at det kan gjennomføres med mindre bruk av krefter og mindre plask. En generell regel for svømming er at jo mindre plask jo mer effektiv er teknikken.

Nå når jeg endelig har lært meg butterfly benytter jeg enhver mulighet til å svømme i det klare høstværet. Jeg må bare passe på så jeg ikke holder på for lenge og blir for nedkjølt. Det er så gøy å svømme butterfly at jeg ikke vil opp av vannet.

Relaterte blogginnlegg:

Svømming

Lenker:

A Shaw way to fly Alexander technique..Butterfly lesson 1

A Shaw way to fly Alexander technique..Butterfly lesson 2

A Shaw way to fly Alexander technique..Butterfly lesson 3

The Secrets of Shaw Method Superfly

 

Svømming

Sommeren er her forlengst. Badesesongen er i full gang. Vannet gir deg gode muligheter til å utvikle dine ferdigheter i Alexanderteknikk.

Balanse

Det er få andre situasjoner hvor du har muligheten til å gi helt slipp på hodet samtidig som du er i bevegelse. For å svømme effektivt må du balansere i vannet. For å balansere i vannet må du gi slipp på hodet og la det flyte i vannet slik at kroppen kan være lang. En lang kropp glir lettest gjennom vannet. Å gi slipp på hodet og la ryggen være lang er akkurat det vi er ute etter når det gjelder bevegelse på land også. Det er en av grunnene til at du kan lære mye om Alexanderteknikken når du svømmer.

Eksperimentér med det å flyte i vannet. Det er lettere å få til i sjøen enn i et basseng. I saltvann flyter du bedre. Du kan flyte på ryggen, på siden eller på magen. Prøv både med armene langs kroppen eller over hodet. Når du flyter på siden kan du ha den underste armen utstrakt. Ansiktet kan være vendt oppover eller ned i vannet. Å flyte på magen begrenser seg fordi du må snu deg eller løfte hodet for å puste. Pusten er den største utfordringen for avspent og effektiv kroppsbruk i vannet.

Pust

Hold aldri pusten når du svømmer. Pust heller ut under vann. Pusteproblemer under svømming kommer oftest av at man ikke får kvittet seg med gammel luft før ny skal inn. Problemet er for mye luft og ikke for lite.

I Alexanderteknikken brukes ofte en pusteøvelse som kalles «hviske a». Den går ganske enkelt ut på å la kjeven falle og puste ut gjennom munnen på en hviske-lyd, lukke munnen og la luften komme inn gjennom nesen. Det er selvfølgelig mer som kan sies om denne øvelsen, som er en koordinasjonsøvelse som krever ganske mye oppmerksomhet og tenkning om den skal utføres bra. Poenget her er at hviskelyden gir en ørliten større motstand på utpusten. Innpusten vil deretter komme helt av seg selv som en refleks. Vannet gir også motstand på utpusten. Innpusten kommer av seg selv når du får munnen over vannet.

Hvis du har problemer med pusten når du svømmer lønner deg seg å øve på å puste ut under vann mens du står i vannet. La nakken og kjeven være myk. Neste skritt er å puste ut under vann mens du flyter på magen eller på siden i vannet. Når du skal puste, la øynene lede bevegelsen, la nakken være fri slik at hodet lett kan følge til du har munnen over vannskorpa. Det gjelder enten du ligger på siden og roterer hodet for å puste, eller ligger på magen og løfter hodet opp (som i brystsvømming). Dette er en veldig fin utfordring til det å kunne la være å stramme nakken generelt. Bevegelsen er også veldig viktig for svømmeteknikken fordi enhver unødvendig spenning som oppstår når du skal puste underveis vil forstyrre balansen du har i vannet. Behovet for å puste kan lett føre til veldig mye stress og kaving når du svømmer.

Stress

Enten du er i et basseng eller på stranda kan du alltid se noen som kaver mer enn andre. Det kan være mange grunner til det. Det kan være at de egentlig ikke er komfortable i vannet. Det er synd. For å flyte i vannet er noe av det deiligste som finnes. Å bli vant til å puste ut under vann, å lære seg å balansere i vannet, og å bli vant til å kunne snu kroppen og/eller hodet for lett å kunne puste, er konkrete ferdigheter som kan bidra til å løse problemet.

Et annet problem, som er mer typisk for basseng enn sjøen, er uvanen med å på død og liv skulle svømme en bestemt lengde. Det er fint å sette seg mål. Men fokus burde være på kvalitet.

Det interessante er at du tar med deg bevegelsesvanene dine i vannet. Unødvendige spenninger fører ofte til asymmetri. Asymmetri blir veldig tydelig i vannet. Vannet kan forstørre uvaner du har og gi deg muligheten til å bli mer bevisst på dem. Du kan lære av vannet.

Temperaturen i vannet kan også være en stressfaktor. Her i Oslo er temperaturen stort sett behagelig. I Molde der jeg kommer fra er det flere grader kaldere. Jeg pleier likevel alltid å ligge å flyte ei lita stund for å finne balansen i vannet. Det er også en fin øvelse i å la være å reagere. Du blir ikke særlig mindre kald om du strammer eller stresser heller. Når du har funnet balansen har du et bedre utgangspunkt for å svømme effektivt.

Teknikk

God svømmeteknikk betyr å gli lengst mulig for hvert svømmetak. I vannet lønner det seg ikke å bruke for mye krefter eller å ha hastverk. Mye plasking kan være tegn på at krefter går til spille. Alexanderteknikkens prinsipper om «inhibition» og «direction» hjelper deg til å ikke gjøre mer enn nødvendig.

Du kan få gode tips om svømmeteknikk hos Steven Shaw. Han er Alexanderteknikk-lærer som har utviklet sin egen svømmemetode. 

Svømmeeksperter vil kanskje mene at metoden ikke er optimal. Proffe svømmere må gjøre ting med kroppen som kanskje ikke er direkte sunt for å komme enda litt fortere fram i vannet. Den jevne mosjonist bør derfor ikke forsøke å kopiere proffene.

Sunt

Det sies at svømming er sunt. Noen ganger kan man lure. Svømming kan se ut som systematisert stress. Brystsvømming med hodet ut av vannet medfører mye spenninger i nakke og skuldre og press på korsryggen. Det er ikke optimalt. Ikke noe du bør trene mye på. Men skal du bare plaske litt rundt sammen med andre ved stranda gjør det ikke så mye. Det kan for såvidt være fin øvelse å svømme med hodet opp av vannet og likevel la nakken være relativt fri og la ryggsøyla ha lengde samtidig som den er kurvet. Selv foretrekker jeg ofte hundesvømming eller å flyte på ryggen om jeg svømmer i en «sosial» sammenheng. Synd vi ikke kan kommunisere under vann som delfiner.

Hopp i havet og god sommer!

Jeg tar bloggferie, men underviser ut uke 29.

Lenker:

Kort artikkel om svømming på min hjemmeside

www.alexanderinfo.no/svomming.htm

Hjemmeside til Steven Shaw

www.artofswimming.com

Artofswimming på youtube: 

www.youtube.com/user/shawswim

Ian Cross. Alexanderteknikk-lærer, svømmeinstruktør og svømmeentusiast:

http://www.swimmingwithoutstress.co.uk

Ian Cross på youtube. Blant annet en fin video om ei dame som får hjelp for sin vannskrekk.

www.swimmingwithoutstress.co.uk/advice/useful-resources

Intervju med Ian Cross. 40 min podcast. Kommer inn på mange sider ved Alexanderteknikk og svømming.

How the Alexander Technique can help swimmers

Total Immerson. Svømmemetode utviklet av Terry Laughlin. God trinnvis innføring av svømmetekniske elementer. Egner seg godt å kombinere med Alexanderteknikken.

Hjemmeside: totalimmersion.net

Total Immersion på youtube. Balanse.

www.youtube.com/watch?v=XggAWXqnIOc

Bøker:

The art of swimming, Steven Shaw

Master the Art of Swimming, Steven Shaw

Swimming without stress av Ian Cross

Swimming made easy, Terry Laughlin

De tre første er omtalt på min hjemmeside:

alexanderinfo.no/litteratur.htm#sport

VivoBarefoot

For litt over ett år siden kjøpte jeg meg nye sko, et par VivoBarefoot Evo II. Jeg hentet dem på posten en fredags formiddag da jeg hadde noen timer ledig. Jeg kom hjem, pakket ut skoene, tok dem på og gikk ut. Jeg hadde bare tenkt å gå noen få minutter men ruslet rundt i en halvtime, jeg hadde ikke lyst til å stoppe. Etterpå måtte jeg skynde meg tilbake til kontoret.

Barfotsko gir en deilig følelse av frihet og bevegelighet. Jeg kunne kjenne hvordan hofteleddene fikk bevege seg i alle retninger. Vanlige sko tvinger bevegelsene inn i ett plan. Jeg kunne føle detaljer i bakken under føttene. Det er som en ny dimensjon. Du får følelsen av å virkelig være i ett med underlaget. Selv asfalterte fortau er egentlig ikke så ensformige og kjedelige lengre.

Ideen til VivoBarefoot kommer fra Tim Brennan som er sønn av en Alexanderteknikk-lærer i Irland. Tim var entusiastisk tennisspiller da han var ung, men han var mye plaget av skader i anklene. Faren foreslo at han skulle prøve å spille barbeint. Da Tim tok utdannelse innen industri-design fortsatte han å spille tennis samtidig som han eksperimenterte med å lage sine egne sko. Han utviklet et konsept han kalte «in vivo» som er latinsk betegnelse for forsøk på levende organismer, (i motsetning til «in vitro»).
Store skoprodusenter forkastet ideen hans, noe de kanskje angrer på i dag. Brennan fikk til slutt napp hos Terra Plana. Den første prototypen av VivoBarefoot ble lansert i 2004. Den var til salgs på den store internasjonale Alexanderteknikk-kongressen i Oxford det året. Jeg var der, men var mest interessert i å kjøpe bøker.

Da barfotbølgen kom for alvor rundt 2010 hadde jeg allerede begynt å løpe litt barbeint innimellom. Flere Alexanderteknikk-kolleger var begynt å gå i VivoBarefoot. Alle var like begeistret. Neste gang jeg trengte nye sko måtte jeg prøve.


Overgangen
De første ukene brukte jeg bare skoene til å gå i. Etterhvert begynte jeg å løpe korte turer rundt noen kvartaler. Det var nesten mindre uvant å løpe i skoene enn å gå. Når du går lander du på hælen, men om du løper barbeint lander du midt på eller på forfoten. Det kan føles tungt fordi leggmuskulaturen må gjøre mer jobb, men det er helt naturlig og du venner deg til det. Det viktige er å ta seg god tid. Selv for meg som er Alexanderteknikk-lærer og relativt dynamisk og fleksibel tok prosessen flere måneder. «Normale» mennesker som jogger tungt i fulldempede løpesko vil ha store problemer.

Det er ikke bare hvor på foten du lander som har betydning, men hele organiseringen av balansen, inkludert hodet og armene. Med fulldempede sko kan du komme deg unna med dårlig løpeteknikk, uten demping går ikke det. Jeg vil anbefale alle som liker å løpe å prøve å løpe noe barbeint. Men husk at du aldri kan begynne forsiktig nok! Det kan holde med noen få meter om gangen, og å veksle mellom å gå og å løpe.


Knær
Jeg har en gammel kneskade som jeg alltid må ta hensyn til når jeg løper. Med vanlige joggesko måtte jeg ha en hviledag eller to mellom hver gang jeg tok en løpetur. Det siste halve året har jeg ofte løpt mange dager på rad uten problemer. Vanligvis løper jeg ikke så langt, bare 2-3 kilometer og ca en gang i uka en tur på 5 kilometer eller mer. Belastningen på knærne blir annerledes med barfotløping. Til å begynne med var det uvant og jeg ble noe øm, men etterhvert når muskler og bindevev har vent seg til belastningen ser den ut til å gå mindre ut over knærne enn løping med vanlige joggesko.
Noe av grunnen kan være selve løpeteknikken hvor du lander på forfoten og dermed utnytter fjæringen i akillessenen og leggmuskler. Den andre faktoren er sannsynligvis den tynne sålen som gjør at følsomheten i foten ikke sløves og at resten av beinet og kroppen er bedre forberedt på belastningen.


Vinter
VivoBarefoot Evo har en såle av kevlar som bare er 3 mm tykk, og en tynn innersåle som kan tas ut. Overdelen er ganske luftig. Det virker ikke som en sko du kan løpe med om vinteren, men det gikk helt fint. Sålen har ikke noen utpreget gripeevne, men fordi den er så tynn har du god føling med underlaget, og jeg følte meg mer sikker på isen med barfotskoene enn med vanlige joggesko. Forfotløping er også det naturlige valg om du skal løpe på is. Lander du på hælen er du sikker på å havne på rumpa.Da snøen kom la jeg inn en tynn ekstra såle inni for å få litt mer isolasjon. Det var strengt tatt ikke nødvendig, men jeg frøs i alle fall ikke. Jeg tok til og med en tur opp på Vettakollen i snøvær. Om du holder deg i bevegelse er selv en tynn såle nok til å isolere mot kulda.


Nye sko
I fjor høst trengte jeg noen nye sko å gå med og kjøpte VivoBarefoot Off Road. De har en kraftigere såle så du får ikke samme barfotfølelsen, men sålen er fremdeles uvanlig myk og fleksibel. Problemet med Off Road var at hælkappen var veldig høy og stiv og gav meg gnagsår. Det tok lang tid å gå skoene inn. Jeg la også inn en tynn ekstra innersåle for å få foten litt høyere, dermed er sålen nesten tykk som på en vanlig sko. Den store fordelen som gjenstår er at hælen ikke er høyere enn resten av sålen. Den fordelen skal ikke undervurderes. I vanlige sko er hælen alltid litt forhøyet. Du kommer aldri ned på bakken med hælene, du får aldri strekt ut leggmuskulaturen og du får aldri full effekt av fotbevegelsen når du går.

Jeg har kjøpt mine VivoBarefoot på internett. Hver gang har de vært utsolgt for herrestørrelse 40 som jeg bruker. Jeg har kjøpt dameversjonen istedet, som er litt mindre og smalere. De har passet veldig bra. Siden 40 er den minste herrestørrelsen regner jeg med å fortsatt måtte kjøpe damesko. Heldigvis har de samme modeller for herrer og damer.

VivoBarefoot har en norsk hjemmeside, men kjøper du på nett er det like greit å gå til den engelske siden. Foreløbig tror jeg det bare er Løplabbet som har begynt å selge VivoBarefoot i butikk, og da bare løpesko. Men VivoBarefoot har veldig bra vanlig sko også. Jeg regner med at det blir en god stund til VivoBarefoot åpner butikk i Norge. Neste gang jeg er i London må jeg benytte sjansen til å shoppe.

De store skoprodusentene har også kastet seg på barfotbølgen. Til og med Nike har gjort et krampaktig forsøk. Det er ikke så rart. Barfot er det eneste naturlige. Da «moderne» joggesko begynte å bli produsert på 70-tallet ble det ikke tatt hensyn til fotens funksjon og et naturlig løpesett. De var løsningen på et problem som ikke hadde med foten å gjøre, men var en kompensasjon for dårlig kroppsbruk. I dag finnes endelig teknologien som kan gi en lett og samtidig holdbar sko som ikke hemmer fotens naturlige funksjon. Framtida er barbeint.

 

Lenker
Historien bak VivoBarefoot
The Origins of VIVOBAREFOOT by the creator: Tim Brennan

Video fra Terra Plana med gode tips om løpeteknikk
Terra Plana - Learning the skill of barefoot running

vivobarefoot.com
vivobarefoot.no


Relaterte blogginnlegg
Skoene som ødelegger helsa

Skihopping

Jeg har aldri vært spesielt interessert i skihopping, men etter at jeg begynte å undervise i Alexanderteknikk har skihopping blitt mye mer interessant. Jeg har til og med vært på hopprenn i Holmenkollen. Da den nye bakken stod ferdig til prøve-VM kjøpte jeg meg billett langt oppe på tribunene. Jeg satt der og så hopperne fly forbi i hundre kilometer i timen. Det er fart og det er krefter. En sport for tøffinger.   

Skihopping dreier seg om intensjon og handling, avspenning og spenning, balanse og bevegelse og om å la krefter gå i riktig retning. Alexanderteknikken er akutt aktuell.  

Når hopperen slipper seg ut fra bommen går han (eller hun) ned på huk. Stillingen må være stabil samtidig som den er dynamisk. Når farten er over 90 km/t, og kanskje nærmere 100, endrer vinkelen i unnarennet seg. Anklene må være frie, selvfølgelig, men korresponderende justeringer i balanse må skje gjennom hele kroppen, hele veien til hodet, slik at hele kroppen kan være ei fjær som tar imot trykket fra underlaget. Er hopperen låst i overrennet er hoppet allerede ødelagt, slik vi ofte har sett Romøren denne sesongen.   

På hoppet må hopperen i løpet av brøkdeler av et sekund trykke ned i underlaget, i riktig retning. Trykket må på en måte komme hele veien fra hodet, dvs det må ikke være noe som trekker i motsatt retning. Hvis hopperen prøver for hardt, eller tråkker feil, kan det ses på at han/hun trekker kroppen sammen. Hodet trekkes bakover og skuldrene og armene går opp. Da vil noe av kraften som brukes gå andre veier enn ned i hoppet.  

Bevegelsen på hoppet har mange likheter med det å reise seg fra en stol. Det handler om at krefter må gå i riktig retning. Så mange tusen ganger som vi Alexanderteknikk-lærere jobber med den bevegelsen i løpet av året er vi eksperter. Utfordringen er at på hoppkanten skjer bevegelsen så fort at det krever et øvet blikk for å få med seg hva som skjer.

Når hopperen kaster seg ut i flyvestilling må han/hun stramme opp kroppen og bruke ski og kropp som vinge. Alexanderteknikken gjør det lettere å holde en stabil posisjon uten å være helt stiv. Hopperen kan ikke være som en tømmerstokk, det kan være nødvendig å gjøre justeringer i forhold til oppdrift.

Nedslaget er teknisk sett den enkleste delen av et skihopp, i alle fall så lenge du ikke lander på sletta. Telemarknedslag kan ses på som en variant av Alexanderteknikkens «position of mechanical advantage». Alexanderteknikken kan ha noe å tilføre der også.

Generelt kan Alexanderteknikken skjerpe den proprioseptive sansen for hopperne. Bjørn Wirkola sa noe interessant i et intervju under skiflygings-vm i Vikersund. I hans tid var det ikke så vanlig å ha trener, og han sa hans sterke side var evnen til å oppfatte hva han selv gjorde galt når han gjorde noe galt.  

Ser du hopprenn på tv får du ofte glimt fra hoppergarderoben. Det er litt ymse hvordan de bruker kroppen når de ikke hopper. For hoppet de snart skal utføre har det kanskje ikke så mye å si, men hvis den måten å «dis-organisere» kroppen på er representativt for hva de gjør til daglig er det mer betenkelig. Dårlig organisert muskelspenning vil bli en vane som påvirker hoppformen negativt.

Jeg er blitt fortalt at en Alexanderteknikk-lærer på en gang på nitti-tallet hadde et møte med han som var trener for det norske hopplandslaget. (Sannsynligvis Trond Jøran Pedersen). Møtet var ingen suksess. Det er vanskelig for utenforstående å overbevise fagpersoner at de har noe å tilføre. Ofte er det avgjørende å være inne fagterminologien, og det kan ikke forventes av en Alexanderteknikk-lærer som knapt hadde hatt ski på beina. Det betyr derimot ikke at den læreren ikke kunne ha vært til god hjelp for hopperne.

Selv kan jeg skryte av å ha praktisk erfaring med skihopping. Men det begynner å bli lenge siden. Ikke har jeg hoppet særlig langt heller. Fem meter kanskje, i bakker vi lagde selv. Jeg har mest erfaring som tilskuer. Men flere turer i kollen har det ikke blitt. Under prøve-vm fikk jeg ikke sett det jeg helst ville se - tilløpet og satsen. Da måtte jeg ha sittet på trenertribunen. Der slipper jeg neppe til.  

Derfor ser jeg heller hopprenn på tv. Folkehavet og stemningen kan jeg godt gå glipp av. Det er gøy en gang i blant, men vi Alexanderteknikk-lærere har prinsipielt ikke sansen for hordementalitet og massehysteri.

 Av og til når det er viktige renn ser jeg på nett-tv og hører radio samtidig. Sendingen på nettet er alltid litt forsinket. Jeg hører ekspert-kommentatorene på radio først, og så ser jeg hoppet på skjermen, og på den måten kan jeg lære enda mer om hoppsportens finesser.

I morgen er det holmenkoll-renn igjen. Kanskje ser jeg på sendingen. Hvis jeg ikke er ved en bakke ute i skauen for å prøve å slå min egen personlige rekord.

Hel volley

Sist skrev jeg om Jabulani, ballen som blir brukt i fotball-vm. Jabulani, har fått mye av skylda for keepertabber og skudd som går over mål. Men nå når de beste lagene og de beste spillerne er igjen, treffer skuddene bedre. Ballen kan ikke ha all skylda, det må være noe med spillerne.

Når noen skyter over mål sies det ofte om spilleren at han (vanligvis han, men det kunne like gjerne vært hun) fikk «ryggsekk». Spilleren legger seg bakpå i det skuddet går og ballen fyker over. Egentlig er det i øyeblikket rett før skuddet at det fatale skjer. Noe skjer som ikke bør skje.

Noe som ikke bør skje? Dette høres ut som en sak for Alexanderteknikken og non-doing.

Tv-produksjonen i fotball-vm er ganske fin. Innimellom sender de repriser av detaljer i super slow-motion. Det avslører alt. Det avslører feilene hos en spiller som skal skyte og som tar i alt han kan. Ønsket om å skyte hardt fører til masse unødvendig muskelspenning. Siden musklene er arrangert slik de er, fører det til at hodet trekkes bakover og ned og der har du ryggsekken.

Rådet spillere får er å ha hodet over ballen. Den instruksjonen kan fungere - hvis den fungerer preventivt. Jeg har hørt trenere snakke om å «presse hodet ned». Omtrent like idiotisk som å dra skuldrene bakover for å ikke dra dem forover. Kompenserende spenning løser ingen problemer. Gode spillere har god teknikk fordi de ikke gjør noe unødvendig. For å forbedre teknikk må det avlæring til.

Å la være å spenne nakken kan være nok til å unngå «ryggsekk». Det skal derfor lite til før fotballspillere får igjen for å lære Alexanderteknikk. Men det handler ikke bare om hvilken vei hodet går. Det handler om individuelle spenningsmønstre som forstyrrer balansen. Bare se på spillere når de går av banen, ikke akkurat idealer for dynamisk balanse.

Mest av alt handler det om hva som skjer inni hodet. Den ultimate testen er skudd på hel volley. Et perfekt utført volley-skudd er beviset på en fotballspiller i fysisk og mental balanse. Ballen går i en bue i lufta og du må «vente» til den møter foten. Fristelsen til å dra til for tidlig er kjempestor. Evnen til å vente, eller avstå fra handling, det vi i Alexanderteknikken kaller inhibition, er altså en avgjørende ferdighet i fotball.

Men hva har dette å si for oss som ikke tjener millioner av kroner på å løpe rundt og sparke en ball? Vel, bortsett fra det med millionene er det akkurat det samme om du skal ta en ball på hel volley eller åpne ei dør.

Finn ei dør, gjerne ei dør du bruker daglig. Stå noen meter fra døra, gå bort og åpne den og gå igjennom. Gjør det samme flere ganger slik at du vet at du går bort til døra og åpner den omtrent som du pleier å gjøre. Neste gang, dette er testen, stopper du idet du har hånda på dørhåndtaket.
Kan du merke om du har spent musklene noe sted, forberedt døråpninga med for mye og for tidlig spenning? Hvordan er balansen?
Et hvilket som helst dørhåndtak kan være mulighet for å teste deg selv. Teste om du har bedre kontroll enn Wayne Rooney. Det har du vel?

Når du står der med hånda på dørhåndtaket vil du kanskje lure på hva som skal til av spenning for å åpne den. Det kan du godt lure på. Forrige innlegg gir et hint.

Løpetid

Forrige lørdag hjalp jeg til under en konsert på Youngstorget. Samtidig var det gateløp og mens storbandet spilte makedonsk folkemusikk i sju-åttendelstakt passerte horder av løpere opp Youngsgate bak scenen. På et surrealistisk vis passet det sammen.

Nå når det er blitt litt varmere finner flere og flere fram joggesko og durer i vei med bikinisesong i blikket. For at innsatsen ikke bare skal bli selvpining, men også egenpleie, vil jeg gjerne komme med noen tips.

Hvis du ikke har løpt hele vinteren må du ta det veldig med ro når du setter i gang. Stort sett holder jeg det gående vinteren gjennom, men hvis det er lenge siden jeg har løpt går jeg mer enn jeg løper. Jeg løper kanskje bare 30-40 meter om gangen.

Noe av det mest interessante du kan gjøre er å veksle mellom å gå og å løpe. Veldig mange som er ute og løper lener seg for mye forover og lander tungt med føttene. For å finne ut om du er en av dem kan du for det første følge med på hva som skjer i overgangen fra å løpe til å gå. Kanskje opplever du at du er mer oppreist når du går, at du kan komme «opp igjen» når du slutter å løpe og begynner å gå? Prøv flere ganger for å få et klart inntrykk av forskjellene.

Neste steg er å sette i gang å løpe uten å være mindre oppreist. Hvis du er en av dem som er skikkelig «frampå» vil det føles veldig uvant og du vil kanskje til og med tro at det ikke er mulig. Det er mulig. Jeg har vært der selv. Det kan være en god hjelp å ha blikket rettet forover når du setter i gang. Og selvfølgelig å la hodet slippe oppover og la ryggen være brei, hvis du har peiling på Alexanderteknikk.

Når du løper mer oppreist får beina dine bedre plass under deg, og de vil bevege seg mer av seg selv. Det betyr også at arbeidet beina gjør kan være noe uvant, så ikke løp for lenge av gangen om du må legge om stilen.

Hvis formen er bra nok til at du kan løpe i et jevnt tempo kan du prøve følgende:
Legg inn en spurt nå og da og følg med på hva du gjør med hodet. Når du tar litt mer i er det mulig du gjør unødvendige ting med hodet. Særlig typisk er å enten dra haka ned eller legge hodet bakover. Ikke gjør noen av delene. Den ekstra innsatsen du gjør skal ned i bakken, ikke sløses bort i nakke og skuldre. Heller ikke prøv å kompensere ved å «slappe av» ved å la hodet dingle. Det er enormt uhensiktsmessig. Hodet ditt veier mange kilo.

Et godt alternativ til å legge inn en spurt er å finne et sted der du kan først løpe flatt og så opp en bakke. Hold samme fart i oppoverbakken uten å gjøre noe unødvendig med hodet.

Til slutt en liten idé om knær. Knær går alltid forover når vi bruker beina. Det er en fin ting, for å slippe knær forover er det som skal til for å frigjøre spenning i lår og legg. Så la alltid begynnelsen av bevegelsen skje ved at du slipper kneet forover. Det gjelder enten du løper eller går.
Slipp knærne løs, det er vår.

Såpeopera on ice

Det har vært nesten stille om Bøkko og Mueller siste uka. Stille før stormen. Snart begynner OL og da er det vel full fart igjen.
Rart hvor spennende det er å se to stykker løpe i ring på skøyter. Men det er spennende. Minner meg om da jeg var liten og så opera på tv. Det var ikke bare musikken og sangerne som fanget interessen, det var det langsomme, det å vente på det neste som skulle skje, vente på neste runde.

Opera er drama. Skøyteløp er drama. Du ser det i ansiktene, og på bevegelsene. Kampen om kreftene, følelsene, viljen, smerten.

Den lave fremoverbøyde posisjonen gjør at sviktende krefter og/eller sviktende teknikk er ubarmhjertig. Hode og knær mister retning, nakken kollapser og trykket forsvinner fra skøytene, og kreftene lekker ut av kroppen. Selv Bøkko dingler med hodet lenge før det skulle være nødvendig. Hurtigløp på skøyter er antagelig den idrettsgrenen der Alexanderteknikken lettest vil gi utslag på resultatlisten.

Jeg har synest synd på Bøkko i det siste. Han har vært i en skikkelig kinkig situasjon. Jeg skjønner godt han gjerne vil beholde treneren så kort tid før OL. Men når du har hatt samme treneren i 5 år er det egentlig bare sunt å bytte. Ny trener vil få fram nye sider ved talentet. Den gamle treneren blir heller ikke «borte», fordi etter 5 år må eleven ha lært å være sin egen trener. Lært å tenke sjæl. Hvis treneren er god.

Marit Breivik har vært en av de beste trenerne i Norge de siste årene. Hennes suksess kom i stor grad av at hun fikk spillerne til å ta ansvar og tenke selv. Det er målet for en lærer i Alexanderteknikk også. Eleven må ta i bruk ideer fra timen i sitt dagligliv og bli mer og mer selvstendig. Det er først da undervisningen gir mening. Alexander selv brukte å si: «I want to do away with teachers like myself».

Bøkko må være ganske lett å trene. Et naturtalent. Snør på ham skøyter og gi ham et tupp i ræva. De andre på laget er en større utfordring, med varierende kvalitet på kroppsbruk. (Mueller er forresten ikke noe forbilde i den sammenhengen, og ikke så mange andre trenere heller.)

Noen trenger noen ganger et «tupp i ræva», men som grunnleggende strategi er det forkastelig. Det går mange historier om gammeldagse fiolin- eller pianolærere som kjefter opp elevene. Noen slike lærere (og trenere) har fått ufortjent stor anerkjennelse. Du behøver ikke å være geni for å skjelle ut noen. Utskjelling gir negativ læring, det meste av tiden.

Utfordringen, ikke minst for alexanderlærere, er å tilpasse undervisningen til hver enkelt. Alexanderteknikken handler om hvordan eleven bruker sin oppmerksomhet, og hvordan eleven tenker. Tilnærmingsmåten kan bare være individuell. Noen ganger passer det med mye aktivitet og bevegelser, andre gangen med lite. Noen ganger gis mye instruksjoner, andre ganger nesten ingen. Noen timer er alvorlige, i de fleste timer passer det å le. Kjefting passer aldri.

Bøkko er en smart gutt, som sikkert kan tenke selv. Det må han jo også. Inn i hodet til Bøkko kan selv ikke Peter Mueller komme.

Så får vi se da, hvordan det går i OL. Ikke lenge igjen nå. Noen begynner nok å bli lei allerede. Forstår jeg godt. Men drama blir det. Runde for runde. Flere runder med såpeopera blir det sikkert også.

Verdens verste eventyr

Å løpe er som å sveve. Når det går bra, er det som å sveve. For meg som er en «Alexander junkie» er Alexanderteknikken med i alt jeg gjør, men særlig når jeg løper. Det er Alexanderteknikken som gjør at jeg får «lift off» og løper lettere.

De aller fleste har ingen anelse om hvor viktig god løpeteknikk er, og de aner ikke hva de selv gjør. De bare lunter avgårde i joggetempo mens hele kroppen sagger. Det ser tungt ut, og det ER tungt. Dårlig kroppsbruk viser seg når du beveger deg, når du går helt vanlig. Men når du løper blir det enda tydeligere. Det gjør at store gateløp er for meg en lidelse å se på. På søndag er det Oslo Maraton. Løypa går forbi i nærheten av der jeg bor, og jeg regner med å bli uskyldig vitne til en massemønstring i dårlig kroppsbruk.

De som virkelig KAN løpe er det en nytelse å studere. Vakkert, vakkert som hester og antiloper. Den dagen Holmenkollstafetten gikk i vår ruslet jeg gjennom Slottsparken på vei til kontoret. Der så jeg ei gruppe afrikanske jenter varme opp til løpet. De bidro sikkert til «vårens vakreste eventyr».

Kontrasten blir desto sterkere til de som sliter med å løpe. De piner seg selv. Det er så usunt. I Alexanderteknikken har vi det meget betegnende uttrykket «misuse», «misbruk» på godt norsk. Å bruke kroppen på en uhensiktsmessig måte er direkte usunt, i lengden skadelig. De kunne like gjerne pisket seg selv i gatene. Er det noe rart jeg snur meg bort? Ikke det at jeg er noen utpreget elegant løper selv, eller noe teknisk vidunder, men jeg driver da i alle fall ikke med selvskading.

Det tragiske er at det skal så lite til for å gjøre en forandring. En smule mer bevissthet og det å løpe hadde blitt mye lettere, mer behagelig, komfortabelt. Ikke nødvendigvis vakkert, men mindre vondt å se på. Fem timer i Alexanderteknikk kan gi en gjennomsnittlig joggende selvplager ny bevissthet, tjue timer et nytt og bedre liv.

VM i friidrett

Nå er VM i friidrett over. Det var mye å se på for en sportsinteressert Alexanderlærer. (Sportsidiot?)
Det som er mest i øynefallende, som alle kan se, er forskjellen på løperne. De som vinner har god teknikk, viser «god bruk» som vi sier det i Alexanderteknikken. De er oppreist og i balanse, det som på engelsk kan beskrives som «poise». Og de beholder denne dynamikken i kroppen selv når de nærmer seg mål og tempoet øker. Løperne som kommer sist har flere uvaner. Nakke og skuldre er stivere, hodet ofte dradd bakover, og når de forsøker å øke tempoet, eller de blir slitne, så blir spenningene bare enda tydeligere.

Det er mest utfordrende å studere tekniske øvelser som høyde, lengde og kast. Det krever et trent øye å observere kraftutfoldelsen i et kort øyeblikk. I tv-sendinger har vi heldigvis reprise i sakte film som kan bekrefte observasjonen. I sakte film kan alle se hvordan krefter noen ganger går i feil retning og hvordan bevegelse stoppes unødvendig. Igjen er det unødvendig spenninger som spiller inn, noe som er der som ikke skulle være der.
Avspenning er ikke løsningen. Det nytter ikke å «slappe av». Det handler om å la være å spenne. Og det er noe helt annet.

Kanskje aller mest interessant var det å se på ti- og syv-kjemperne. Siden de ikke er spesialister i noen bestemt gren og ikke har så finslepen teknikk, viste de et stort repertoar av det vi Alexanderlærere kaller «misbruk». Uhensiktsmessig bruk av krefter. Det viser seg naturlig nok tydeligst på den avsluttende 1500-meteren. Den er drepende. Utøverne er dødsslitne og har vondt i hele kroppen, og det synes. Men det var likevel overraskende hvor dårlig løpeteknikk mange hadde. Det er jo snakk om mer eller mindre profesjonelle dette.

Innsatsen var det ingenting å klage på, men hva med fokus på arbeidsoppgaver? («Means-whereby» som Alexander ville sagt det).Den norske deltageren var et godt eksempel. Enorm innsats, men rom for tekniske forbedringer. Typiske tendenser er spenning som drar tyngdepunktet forover (vi faller jo den veien, ingen vits å bruke krefter), og ikke minst hodet som vinglet fra side til side. Å la hodet vingle er veldig lite hensiktsmessig da det veier over fire kilo og forstyrrer balansen. I Alexanderteknikken snakker vi om å «la nakken være fri», men det betyr ikke at hodet skal dingle. «Fri nakke» betyr først og fremst å la være å presse hodet ned.

Men hva er nå vitsen med å henge seg opp i slike detaljer, tenker du kanskje? Det opplagte svaret er forbedring av idrettsprestasjoner, og i dagens idrett betyr det penger, masse penger.
Men det er en annen grunn som er viktigere: Du ser de samme typer unødvendige spenninger og uhensiktsmessig kraftbruk i alle slags dagligdagse bevegelser. Forbedring hos folk flest ville gitt store helsegevinster.

Ja, og så gir alt dette en sportsinteressert Alexanderlærer en unnskyldning for å glo.