Viser innlegg med etiketten pseudovitenskap. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten pseudovitenskap. Vis alle innlegg

lørdag 19. april 2025

Alexander Technique and the Centrifugal Force

(This article is written primarily for Alexander Technique teachers).

An integral part of my job as an Alexander Technique teacher is to explain what the Technique is and how it works. I always try to find new ways of explaining things. Literature on the Technique is a source of inspiration. Sometimes I come across ideas that are good, others that are not so good, and sometimes ideas that are intriguing.

In her book The Actor's Secret, which in my view is a fairly good book on Alexander Technique for drama students, Betsy Polatin writes:
We live in a gravitational field, and therefore we are subjected to the forces of both gravity and antigravity. The force of gravity pulls us toward the earth, and the spinning of the earth creates an opposite, centrifugal force pushing outward. While gravity may give a downward, grounding pull, antigravity influences everything with an upward direction, including plants, trees and human beings (Polatin 2013 p.45).
Gravity and the centrifugal force creates "suspension and support" according to Polatin:
The intersection of these two forces creates suspension and support in the body. As you allow your neck to be free, your head frees upward so that your torso lengthens and widens. The rest of your body releases slightly downward toward the ground. The ground then supports you, and that support carries up through your legs, your spine, and your head. The forces of gravity and antigravity act on your body to create suspension from the top of your head, and support moving through your feet from the ground (ibid).
In her more recent book, Humanual she presents the same concept:
We live in a gravitational field, including gravity and antigravity, and we need to adapt to that field to be upright. … Gravity aims down with a centripetal force towards the centre of the Earth, while the spinning planet emanates a centrifugal force away from the planet called antigravity (Polatin 2020, p.101).
Naturally, Polatin thinks the centrifugal force has a role to play in how we use ourselves, and that it is relevant to Alexander Technique hands-on teaching:
How do you feel your own weight? It is a delicate balance between the centrifugal force (antigravity) coming up from the Earth, and the centripetal force (gravity) coming downward toward the Earth. This means you would feel weightless if you were simply allowing the universal forces to act. This is sometimes hard to feel unless you have had a direct (hands-on) experience of this with a qualified Alexander Technique teacher, or some other skilled practitioner who could help you experience yourself this way (Polatin 2020 p.222).

Where on Earth
The educated reader will have spotted Polatin's mistakes. But I find her attempts at explaining our experiences intriguing. If we define gravity as a centripetal force we could indeed say there is a centrifugal force working in the opposite direction. Polatin gives a quote in Humanual:
I find it fascinating that our bodies are so affected by the planet. Take, for example, this little nugget of information from a space science archive: "If the Earth were not spinning, you would be heavier, as you would feel the whole force of gravity. Since there is more centrifugal force at the equator to cancel gravity, your overall weight at the equator versus at the poles is even less. If you weighted 100 pounds at the North Pole on a spring scale, at the equator you would weigh 99.65 pounds, or 5.5 ounces less" (Polatin 2020 p.104).
As an Alexander Technique teacher I wonder if this means the technique works best at the equator, and not at the poles, (where there is no centrifugal force). And what about us living at 60 degrees north?


Understanding the physics
Contrary to what you might think at this point, Polatin does seem to understand the basic physics. In Humanual, (which is strictly speaking not a book on the Alexander Technique, albeit heavily influenced by it), Polatin writes:
It is less known that physicist Isaac Newton, in his later years, conceived of gravity as a mutual attraction between the mass of objects. In other words, because of gravity, objects act in relationship to one another, not independent from one another. This gravity is intrinsic to the interaction between two or more objects. There is some gravitational force between you and the sofa, or the planet and the sofa. In fact, there is gravity between every object in the entire universe and every other object. … In truth, without gravity we would be floating in space like astronauts. Gravity gives us the mutual attraction of an equal pulling of two objects towards each other (Polatin 2020 p.219).
I have not been able to verify whether Newton actually changed his theory, but Polatin is correct that gravity is always equal and opposite. And, as far as we now, that it works at infinite distances, although it is extremely weak compared to other forces.

Polatin also have an understanding of the ground reaction force. In The Actor's Secret she writes:
As much weight or mass as I put down into the earth, the earth matches that mass with an upward force. … The analogy is easy to see if we use water, another surface on the earth, instead of land. Picture a boat floating on the water. The boat is supported by the exact amount of force that it exerts on the water. Thus we say it is floating. Given this analogy, it is interesting to note that one of the common phrases spoken after an Alexander session is, ''I feel like I'm floating" (Polatin 2013 p.45).
I think this is a neat explanation. Although we are not floating objects, it gives us an idea of supporting force. I use a similar explanation when discussing the concept of support with pupils. I ask them to consider the fact that they can't walk on water, (at least as far as I know), but they can walk on ice. The surface meets our weight with an equal and opposite force.

It can be useful to imagine that this force or "support" is travelling up through the body, as Polatin describes:
Obviously, the ground is under you, but it might not be so obvious that the ground is under you and supporting you. Let the support come up through you. Receive it all the way up. … Feel the support rise up through ankles, knees, hips, whole back, torso, arms, neck, and head. Then let your head turn, and see what the world look like with support from the ground (Polatin 2020 p.104. See also Polatin 2013 p.51).
This way of thinking can be particularly useful for people who tend towards hypermobility. We should be careful, however, to point out that this is something we imagine. The contact forces always being equal and opposite means they are not actually moving up or down.

We should have the same caution regarding Polatin's centrifugal force. It may be inspiring and practically useful for some to imagine being levitated by such a force, but what Polatin suggests doesn't make sense.


Not making sense
In Humanual, Polatin claims:
We all get the support from the same place - the centrifugal force from the spinning of Earth is the "up" pressure from the ground (Polatin 2020 p.241).
This is not correct. Polatin confuses centrifugal force with the ground reaction force. This is odd, because they are inversely correlated. if we increase the centrifugal force, we decrease the ground reaction force, or "support" from the ground. At the poles there is no centrifugal force, we weigh a little bit more and there will be a higher ground reaction force. But according to Polatin, there will be no support from the ground at the poles!

Polatin is also mixing up different pairs of forces. She combines the "down" of gravity with the "up" of the ground reaction force. These are two different forces acting on the same body. Newton's third law is about equal and opposite forces between two bodies (as for instance your body and the Earth).

Gravity makes up one pair of forces, consisting of equal and opposite pulls between your body and the earth. Then you have contact forces like the ground reaction force. Standing still, it is equal to your weight. It is local, so while there will be gravity at work between the whole of the Earth and the whole of your body, the ground reaction force acts only between your feet and the ground. (There are other contact forces inside your body, of course, which gradually diminishes towards your head as the weight from above diminishes).

We could say, as Polatin does, that there is a third pair of forces, the centripetal and centrifugal forces. Gravity can be seen as acting like a centripetal force, and because of Earth's rotation we could say there is an opposite centrifugal force. But these are not equal. For the centrifugal force to cancel out gravity, the Earth would have to rotate approximately 17 times faster. This will be the effect at the equator only. The centrifugal force at the poles would still be zero.


A vitalistic centrifugal force
Interestingly, the centrifugal force doesn't actually exist. It is a "fictional" or "pseudo force". Polatin sometimes labels the centrifugal force "antigravity". (See for instance Polatin 2013 p.45; Polatin 2020, p.101, and p.222). As far as we know today, antigravity doesn't exist either.

Polatin writes about the centrifugal force almost as if it is something tangible and material: "… the spinning planet emanates a centrifugal force away from the planet" (Polatin 2020 p.101). It is "pushing outward" (Polatin 2013 p.45), "moving from the planet Earth toward the sun" (Polatin 2020 p.104). The extensor muscles "lift the body upward, away from the spinning centrifugal forces of Earth" (ibid p.22). Likewise, gravity seems to be "the force of outer space (ibid). "coming downward toward the Earth" (ibid p.222). Polatin asks the reader to "[r]emember the mutual attraction between gravity and the earth" (Polatin 2013 p.203).
She also likens the centrifugal force with "air gases":
In the image from space, Earth looks like a big balloon with a thin crust upon which we live. The air gases in that balloon are pushing outward, and we feel that as support (Polatin 2020 p.241).
I believe these description stems from Polatin's vitalist worldview. Vitalism is a main ingredient in Polatin's book Humanual in which the "life-force" plays a central part:
All the bodily functions … constitute one large network carrying out multiple individual roles to … keep the organisms life-force thriving and resilient (Polatin 2020 p.xxvi).
Polatin carries this concept into her physics. She claims gravity and the centrifugal force ("antigravity") is "the energetic connection between heaven and earth" (Polatin 2020 p.210). Posture is "based on the interaction and flow between gravity and antigravity, and our human reflexes" (ibid p.146). You receive the support from the centrifugal force as you "plug into Earth" (ibid p.104). "When a connection is made, the energy from the earth spreads up your legs, into your torso and arms, through your neck and head, and out into the world" (ibid p.137).
At the beginning of Humanual she declares:
Everything is connected energetically, according to ancient wisdom as well as modern neuroscience and quantum physics research (ibid p.11).
Previously I have written about vitalism in Alexander's writings. Polatin is an example of vitalism among present day Alexander Technique teachers. Many influential teachers of the technique have been vitalists. A vitalist view seems to go well with the day to day practical work. But when trying to explain the technique in a more "scientific" way, it can, as we have seen, go terribly wrong.


We all make mistakes
We read in the author's biography at the end of Humanual:
Betsy leads international trainings where she presents her unique and revolutionary fusion of ideas: scientific knowledge combined with ancient wisdom and intuitive human creativity (Polatin 2020 p.259).
Polatin is definitely creative. The common mistake is to confuse ground reaction force with gravity. Confusing it with the centrifugal force is very original.
Polatin's knowledge and understanding of the science of physics is limited. Invoking quantum physics, as she does in the beginning of Humanual, is a particularly typical sign of ignorance.

Her strong side seems to be knowledge and insights into emotions and trauma. She has for many years collaborated with Peter A Levine, the founder of "Somatic Experiencing". Her insights are apparent in both The Actor's Secret and Humanual. As mentioned before, The Actor's Secret is a fairly good book for drama students. Humanual contains many "EX-plorations" and "EX-ercises" that can be useful for anyone.

It is a shame that these books are tainted by factual errors. They deserve better. I don't think we should put all the blame for the mistakes on Polatin. The fact that Polatin could make a mistake in a book published in 2013 and then not only repeat the error, but elaborate on it, in another book seven years later, is a symptom of a general problem within the Alexander Technique teacher profession: too little scientific literacy and too little critical thinking.


Related blog posts


Links


Literature
Polatin, Betsy (2013) The Actors Secret: Techniques for Transforming Habitual Patterns and Improving Performance. North Atlantic Books.
Polatin, Betsy (2020) Humanual: A Manual for Being Human. Waterside Productions.



søndag 19. april 2020

Alexanderteknikk hjelper ikke ved covid-19

Til lettelse for mange som begynner å bli vel lange i luggen ser det ut til at frisører og andre tjenestetilbydere vil kunne åpne igjen mot slutten av måneden. Oppstart er betinget av regler for smittevern som skal utarbeides av Folkehelseinstituttet i samarbeid med bransjene.
Alexanderteknikken blir kategorisert som alternativ behandling. Vi kan starte opp allerede kommende uke sammen med fysioterapeutene og andre grupper. NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ behandling) pleier å ha oversikt over lover og regler som gjelder denne bransjen. Jeg gikk derfor inn på NAFKAM sine hjemmesider for å se om jeg kunne finne informasjon der. Det fant jeg ikke. Men jeg fant ei side med «
alternative behandlingsråd mot koronaviruset». 

Selv med så lite hår som jeg har fikk jeg bakoversveis da jeg så lista over foreslåtte metoder. Lista er lang og der står det mye rart. Jeg antar at disse metodene er ment som komplementær behandling og ikke som kur mot selve viruset. Det hadde jo vært ulovlig. Men det er likevel høyst betenkelig og viser hvor mye sprøtt som finnes innen alternativbransjen. Dessverre er det helt normalt at bransjen utnytter hver eneste lille mulighet til å tjene noen kroner på folks uvitenhet.

Heldigvis gir NAFKAM informasjon om de potensielt mest skadelige midlene på lista. De fleste er antagelig ufarlige og virkningsløse, som f.eks vann og sukkerpiller (=homeopati). Det eneste som faktisk kan ha en effekt er vel munnbind, (det alternative er at de har elektronisk rensefunksjon). Påfallende mange former for krydder, urter og vitaminer står på lista. Hypotesen er vel at de «styrker immunforsvaret». Problemet med sars-cov-2 er at immunforsvaret ikke kjenner igjen viruset. Da nytter det ikke med styrke. Immunforsvaret må trenes til å gjenkjenne patogenet. Det er akkurat det en vaksine vil gjøre, derfor trenger vi en vaksine.

Mange av midlene og metodene på lista kan sies å fremme velvære på en eller annen måte. Det er kanskje det mest positive man kan si om alternative terapier. Sjokolade og kattevideoer skulle så avgjort vært tatt med. Yoga, som også står på lista, er fint når man blir sittende inne mer enn ellers. Det er Alexanderteknikk også, men takk og pris står ikke Alexanderteknikk på lista. Jeg vil heller argumentere for at teknikken ikke hjelper mot covid-19.

Oppmerksom bevegelse
Alexanderteknikken gjør at du kan unngå unødvendige spenninger, ha et mer dynamisk muskelskjelett-system og bevege deg lettere og mer effektivt. Å lære seg Alexanderteknikken innebærer at du blir mer bevisst bevegelsene du gjør. Rent hypotetisk kunne man da tenke seg at du også vil bli mer bevisst på hva du gjør med hendene, og bedre i stand til å unngå å berøre deg selv i ansiktet. Men disse bevegelsene er det vanskelig å unngå helt. 

Jeg følger med på vitenskapsprogrammer på BBC radio. I et program ble en helseekspert spurt om akkurat dette. Hun anbefalte å bruke en alternativ strategi. Istedet for å tenke at du skal unngå å berøre ansiktet bør du heller bestemme deg for å ikke løfte hendene høyere enn skuldrene. Det er en mye enklere endring å gjøre. Hvis du ikke har hånden høyere enn skulderen er det svært vanskelig å ta seg i trynet.

Dette er motsatt av hva vi tenker i Alexanderteknikken. Vi fokuserer på kvaliteten av bevegelsene, ikke hvilke bevegelser du gjør eller ikke gjør. Et problem vi ofte jobber med i Alexanderteknikken er at folk er så stive i nakke og skuldre at de har vansker med å løfte hendene uten å anspenne seg. Alexanderteknikk gir mer bevegelsesfrihet. Med Alexanderteknikken kan du risikere at du lettere kan løfte hendene høyere enn skuldrene, og ta deg i ansiktet.

Friere pust
En annen hypotese man kunne framsette er at Alexanderteknikken gjør at du puster bedre, og at du dermed blir bedre i stand til å takle utfordringer for pusten som covid-19 medfører. Det ble gjort en pilotstudie for mange år siden som tyder på at Alexanderteknikken bedrer pustefunksjon hos friske mennesker. Om dette vil ha noe å si i forbindelse med covid-19 er en helt annen sak. De fleste som blir syke får bare milde symptomer og klarer seg fint. Hvis du skulle være så uheldig å få pusteproblemer vil du få ekstra oksygen og i verste fall bli lagt i respirator. Ligger du i respirator er det maskinen som puster for deg og dine egne puste- og bevegelsesvaner vil ha lite å si.

Konklusjon
Vi må konkludere med at det ikke finnes holdepunkter for å hevde at Alexanderteknikken har noen innvirkning i tilfelle covid-19. Alexanderteknikken kan hjelpe deg på andre måter. 

Ikke kast bort tid og penger på alternativ behandling. Følg rådene om smitteforebygging, - host i papirlommetørkle, vask hendene og hold avstand.


Relaterte blogginnlegg

Liste over alternative behandlingsråd mot koronaviruset.
(Listen blir oppdatert etter hvert. Denne er lastet ned 19.4). 

alfa-liponsyre, alkaliske/ basiske dietter, andrographis («kan jang»), aromatiske/ essensielle oljer, astragalus (mjelt), basilikum, betalt forbønn, biepollen (bee propolis), boswellia, bukkerhornkløver, c-vitamin, cannabis/ CBD, bakepulver (natron), chili, d-vitamin, detox/ renselse av mage og tarm, efedra/ ephedra, eplesider-eddik, essensielle fettsyrer, e-vitamin, fargebelg (Baptisia tinctoria), fennikkel, fermentert havre/ hvete, fermenterte soyabønner, grønn te, gurkemeie, hjortetrøst (Eupatorium perfoliatum), homeopatiske midler, honning, hvitløk, hydrasinurt (hydrastis canadensis), hyllebær/ svarthyll (Sambucus nigra), ingefær, japansk kaprifol, jod, johannesurt, kamille, kanel, klorvann, kombucha, kongslys (mullein), lakrisrot, laktosereduserte/ -frie produkter, legestokkrose, lerk (Larix occidentalis), linolsyre (CLA), løvetann, magnesium, melkefrie dietter, munnbind/ masker med elektronisk rensefunksjon, oliven-blader, oregano, ozon-generatorer, pau d’arco (Lapacho), pelargoniumrot (Umckaloabo), peppermynte, pionrot (peon, Paeonia), probiotika (melkesyrebakterier), prunus mume (plommetreblomst), resonans-(lydbølge) terapi, rosmarin, rødalm, salvie, sesamolje, sink, sitron, solhatt (Echinacea), svartfrø (nigella sativa), søtmalurt (Artemisia annua), sølvvann, tannkrem og munnskyllevann med nano-sølvpartikler, unani-medisiner, urteblandingen Ban Lan Gen Chong Ji, UV-lys-bestråling, yoga, ølgjær (brewer’s yeast). 






lørdag 2. juli 2016

Vektløs

Alexanderteknikken blir ofte regnet for å være en form for alternativ terapi. Jeg er ikke særlig begeistret for det, men har innsett at det er et problem jeg bare må leve med. En naturlig konsekvens av å være assosiert med alternativ behandling er at du i Alexanderteknikk-miljøet kan finne ganske så «alternative» idéer og mennesker.

I vinter kom jeg i diskusjon med en fyr på ei Alexanderteknikk-gruppe på facebook. Mannen mente i fullt alvor at han var vektløs når han satt i en stol. Man kunne trodd at vedkommende var sprøyte gal, men det var ikke tilfelle. Han tok fullstendig feil, men hadde stort sett rasjonelle argumenter for sin påstand.

Som Alexanderteknikk-lærer er det min jobb å realitetsorientere mennesker i forhold til hvordan kroppen fungerer og hvordan de «bruker» seg selv. En person som hevder å være vektløs på tross av bakkekontakt er en faglig utfordring. Jeg diskuterte med vedkommende over flere uker og klarte etterhvert å sette meg inn i hvordan han tenkte. Det var både lærerikt og fascinerende.

Fornuft og følelse
Vår vektløse venn skrev beskrev flere ganger hvordan han følte seg vektløs der han satt. Lett som ei fjær, uten noen fornemmelse av tyngde. Han synes i utgangspunktet å tro at vektløshet først og fremst er en følelse. Føler du deg vektløs, så er du vektløs. Det er typisk «alternativt» å definere sin egen virkelighet. Men vektløshet er et fysisk fenomen som er uavhengig av hva vi føler. En stol kan være vektløs, og den føler jo ingenting.

Dessuten kan vi ikke alltid stole helt på følelsene våre. «Faulty sensory appreciation», feiltolkning av sanseopplevelser, er et av Alexanderteknikkens prinsipper, og bygger på det faktum at sansetolkning i stor grad er relativ. Et typisk eksempel er når en anspent person tar timer i Alexanderteknikk. Redusert spenningsnivå og mer effektiv organisering av muskelskjelett-systemet kan gjøre at personen bruker mindre krefter på å holde seg oppreist. Etter en time kan han føle seg mye lettere, kanskje nærmest vektløs.

Det kan tenkes at min diskusjonspartner var en person som før han hadde Alexanderteknikk-timer pleide å være anspent, ukoordinert og tung i kroppen. Alexanderteknikk-timer kan ha gjort at han følte seg lettere, og så tolker han opplevelsen feil.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er at for oss mennesker er opplevelsen av vekt eller vektløshet avhengig av krefter som virker inne i kroppen. Men spørsmålet om vi er vektløs i fysisk forstand er avhengig av ytre krefter.

Ytre mekanisk kraft
Kan noen være vektløse når de sitter på en stol? Vår vektløse venn påpekte gang på gang at folk flest har feil oppfatning av hva vektløshet er. Den vanlige oppfatningen er at vektløshet er fravær av tyngde eller tyngdekraft. Fravær av tyngdekraft ville innebære vektløshet, men selv astronauter i bane rundt jorda er innenfor jordas tyngdefelt og er utsatt for 90 prosent av tyngdekraften sammenlignet med ved jordoverflaten.

Hva er så vektløshet om det ikke er fravær av tyngdekraften? En definisjon på engelsk wikipedia er at vektløshet er: 
an absence of stress and strain resulting from externally applied mechanical contact-forces
Hvis du ikke er påvirket av ytre mekaniske krefter, er du vektløs. Om du er i fritt fall er du ikke påvirket av ytre mekaniske krefter og du er vektløs. Astronauter i bane rundt jorda er vektløse fordi de er i fritt fall. De faller, sammen med romstasjonen, i bane rundt jorda.

Sagt på en annen, og kanskje litt overraskende måte, er at du er vektløs om tyngdekrafta er den eneste krafta som virker på kroppen din.

Hvilke krefter er det som virker på deg når du sitter i en stol? Tyngdekrafta virker mellom deg og planeten. I tillegg trykker kroppen din mot stolen og stolen trykker like mye tilbake på deg. Trykket fra stolen er en mekanisk ytre kraft som fører til «stress and strain», eller «spenning» og «tøyning» som det heter på norsk. Kan du kjenne kontakten med stolen under rumpa di kan du trygt konkludere med at du ikke er vektløs.

Men hva med vår vektløse venn? Han innrømmet at han kunne kjenne stolen han satt på, men hevdet at det ikke var noe «stress and strain» og at han derfor var vektløs. Igjen blandet han sammen den subjektive opplevelsen med fysiske fakta. «Stress and strain» er ikke nødvendigvis hva du føler, men ganske enkelt fysikkens beskrivelse av hva som skjer når mekanisk kraft overføres fra ett legeme (f.eks. stolen) til et annet (f.eks. ditt legeme).

Sansecellene i rumpa til vår vektløse venn ble utsatt for «stress and strain», men han forstod ikke signalene. Man kunne vært fristet til å si at dette er et eksempel på alvorlig «faulty sensory appreciation».

Men vår vektløse venn var ikke tapt bak en stol. Han hadde også en teoretisk forklaring på hvorfor kontakten med stolen ikke innebar «stress and strain». Han hevdet at det var fordi menneskekroppen er det som kalles for en «tensegrity-struktur».

Tensegrity
Begrepet tensegrity ble skapt av den berømte arkitekten Buckminster-Fuller, og er en sammenstilling av ordene «tension» og «integrity». En tensegrity-struktur består av sammenhengende tøyelige deler som er under spenn, og stive separate elementer som er under press. Her er bilde av en modell.

Kunstneren Kenneth Snelson hevder å være den som oppfant tensegrity-strukturen. Han har skapt fantastiske skulpturer basert på prinsippet.

I dag er det blitt populært å forsøke å beskrive menneskekroppen som en tensegrity-struktur. I hvor stor grad dette er riktig kan diskuteres. Body-work guruen Tom Myers forteller i denne korte videoen om hvordan tensegrity kan være en modell for muskelskjelett-systemets funksjon.

Menneskekroppen er ikke fullt ut en tensegrity-struktur, men konseptet er nyttig for å forstå samspillet mellom muskler, bindevev og skjelett. Konseptet kan også brukes til å forklare hva vi mener med «lengde og bredde» i Alexanderteknikken. Mange nyere bøker om Alexanderteknikk omtaler tensegrity. Biotensegrity blir systematisk misbrukt i alternative miljøer ved at fenomenet tillegges usannsynlige egenskaper. På mange måter minner det om en form for vitalisme.

Fyren jeg diskuterte med på facebook mente at i en tensegrity-struktur fordeles kreftene så effektivt at det ikke vil bli noe «stress and strain». Jeg tror ikke det er mulig uten å bryte naturlovene. All overføring av mekanisk kraft innebærer spenning og tøyning. Og uansett er det de ytre mekaniske kreftene som avgjør om et legeme er vektløst, ikke hva som skjer innvendig. Indre krefter har ingenting å si og det kan enkelt bevises.

Vår vektløse venn brukte sykkelhjulet som eksempel på en vektløs gjenstand. I et sykkelhjul fordeles kraften fra bakken til hele hjulet, derfor kan det være så spinkelt og samtidig bære vekten av deg og sykkelen.

Setter du et sykkelhjul på ei baderomsvekt vil hjulet virke på vekta med en kraft lik tyngden av hjulet, og vekta virker med en like stor (ytre mekanisk) kraft tilbake. Om du plukker hjulet fra hverandre og veier delene samlet vil vekta vise det samme. Den ytre mekaniske kraften som virker på hjulet er derfor fullstendig uavhengig av hvordan hjulet i seg selv er organisert.

Vår vektløse venn klarte aldri å forklare hvordan den ytre mekaniske kraften blir opphevet eller utlignet. (Han brukte ordet «negate»). Et av hans forsøk på å argumentere var å si at tensegrity-strukturen gjorde at kraften ble uniformt fordelt.
Som sagt er du vektløs om du ikke er i fritt fall. Men det finnes andre muligheter. En slik mulighet er om et annet kraftfelt enn tyngdekraften virker uniformt på alle atomene i kroppen din. Slik som for eksempel i denne videoen av en frosk i et magnet-felt.

Problemet til vår vektløse venn er at dette ikke er mulig med mekaniske krefter. Du kan få de mekaniske kreftene til å virke på hele overflaten til et legeme ved å senke det ned i vann. Da oppnår du det som kalles for «nøytral oppdrift». Nøytral oppdrift minner om vektløshet. Astronauter som skal på oppdrag i rommet trener på arbeidsoppgavene nedsenket i store basseng for å bli vant til å jobbe under lignende forhold som i bane rundt jorda. Men nøytral oppdrift, eller «neutral buoyancy» som det heter på engelsk, er ikke identisk med vektløshet.

De stive elementene i en tensegrity-struktur kan sies å «flyte» i et elastisk nett, og knoklene våre kan sies til en viss grad å «flyte» i bindevev. Enkelte bruker da også beskrivelsen «vektløse» om de stive elementene i en tensegrity-struktur, men dette er strengt tatt ikke en korrekt bruk av begrepet. Min diskusjonspartner på facebook mente at ikke bare knoklene hans, men hele kroppen, var like flytende og vektløs. 
Om han oppnådde «nøytral oppdrift» var det fordi han var nedsenket i sin egen ville teori og svømte rundt i et hav av misoppfatninger.

Uavhengig av tyngdekraften
Jeg spurte ham flere ganger om han kunne referere til forskning eller til andre som delte hans oppfatning. Alt jeg fikk var lenke til en artikkel skrevet av legen Stephen M. Levin, opphavsmannen til begrepet biotensegrity I artikkelen (dessverre ikke lenger tilgjengelig på nett) beskriver Levin levende organismer som å være «uavhengige av tyngdekraften». I motsetning til menneskeskapte strukturer, som for eksempel skyskrapere som er avhengig av tyngdekraften for å bevare strukturell integritet, kan levende organismer tilpasse seg til å fungere både på land, i vann og i lufta.

Mennesker er også uavhengige av tyngdekraften når det gjelder å bevare strukturell integritet. Vi kan også fungere relativt greit selv i vektløs tilstand. Vår vektløse venn mente derfor at vi er like vektløse enten vi er på en romstasjon i bane rundt jorda, eller om vi svever over bakken, eller om vi sitter på en stol.

Han mente likeledes at vi er like vektløse om vi er utsatt for g-krefter, som for eksempel når vi sitter i et fly som tar av. Dette er stikk i strid med en annen måte å definere vektløshet på som sier at vi er vektløse når vi er utsatt for 0 g. Hvis g-kreftene ikke hadde hatt betydning hadde det forresten ikke gjort noe å krasje i bil. Vår vektløse venn var på kollisjonskurs med grunnleggende fysikk.

Hans favoritt-eksempel på et objekt som er uavhengig av tyngdekraften, og som dermed er vektløst, var en leddet skrivebordslampe, det som kalles «anglepoise lamp». En «anglepoise»-lampe vil kunne fungere like bra på den internasjonale romtasjonen som på kontoret mitt. (Jeg har forresten en slik lampe på kontoret, fra Ikea, men fjærene fungerer dårlig så den er neppe vektløs). Slike lamper har en ganske tung fot for å holde den stabil. I vår diskusjon stilte jeg spørsmål om denne foten også var vektløs. Jeg fikk til svar at det var den, og lampen også, men bare om den var festet til resten av delene. Vi har da en ganske bemerkelsesverdig vektløs lampe. Ta av lampefoten og lampen er ikke lenger vektløs. Sett foten på og vips – den er vektløs igjen.

Ifølge vår vektløse venn er altså vektløshet en egenskap ved objektet, en egenskap som er avhengig av objektets indre organisering. Det samme mente han gjaldt for et menneske som sitter på en stol. Du er vektløs om du sitter velorganisert og balansert, men ikke om du kollapser og synker sammen. 
Et slikt syn på fenomenet vektløshet reiser ganske mange spørsmål, som for eksempel: hvorfor bruke penger på å studere effekten av vektløshet ved å sende mennesker til den internasjonale romstasjonen når du kan studere en fyr som sitter på en stol?

Enighet til slutt
Etter flere ukers intens diskusjon ble vi enige om å være uenige. Han hevdet at han var vektløs når han satt på en stol, og jeg var uenig.

Nå tror du kanskje at vår vektløse venn var en hippie av en Alexanderteknikk-lærer, med sjamanisme og cannabisdyrking som hobbyer og uten erfaring med grunnleggende fysikk. Men neida, han var – hold deg godt fast så du ikke letter fra stolen – ingeniør! Såvidt jeg forstod underviser han på en høyskole. La oss håpe han ikke konstruerer broer og slikt.

Jeg var ganske fornøyd med å forstå fysikk like godt som en ingeniør. Jeg som ikke har hatt fysikk siden første klasse på gymnaset. I løpet av diskusjonen begikk jeg en eller to unøyaktigheter, men han tok meg aldri i å gjøre feil. Han på sin side mente at han hadde rett og at det var vitenskapen som kom til kort.

Hadde han ikke vært ingeniør hadde jeg antagelig ikke kastet bort tid på å engasjere meg i en tidkrevende diskusjon. Her er en mann som uttaler seg om vitenskap og forskning med en viss faglig autoritet, men som fremmer pseudovitenskap og en anti-vitenskapelig holdning. Mange av mine Alexanderteknikk-kolleger har ikke nok kunnskap til å forstå at han farer med tøv, og jeg kan ikke akseptere at vrangforestillingene til vår vektløse venn blir spredt i Alexanderteknikk-miljøet. Vrangforestillinger finnes det nok av fra før.

Jeg må innrømme at jeg også fant diskusjonen svært underholdende.


Relaterte blogginnlegg:

Lenker:
Wikipedia-artikkel om vektløshet:

Kort artikkel på norsk som forklarer hva «tensegrity» er:

lørdag 5. mai 2012

Kraniosakral terapi

Jeg ble lettere sjokkert her en dag. Jeg hørte podcast av et intervju med en Alexanderteknikk-lærer i USA som også er professor i arkitektur. Hun skulle snakke om «hodets kompleksitet», og om «hodet fram og opp» som er et begrep innen Alexanderteknikken. Jeg forventet å lære noe nytt og interessant om hodets struktur og om hodebalanse.

Hodets balanse har en viktig rolle for kroppsholdning og bevegelser. Det er en dynamisk balanse der det er et intrikat samspill mellom hodets vekt, nakkens utforming, bindevev og muskler, for ikke å snakke om de nevrologiske prosessene som er involvert. Jeg hadde håpet at en arkitekt kunne belyse i det minste de mekaniske aspektene i dette samspillet.

Skuffelsen var derfor stor da arkitekten begynte å snakke om begreper fra kraniosakralterapi. Ikke bare var jeg skuffet. Jeg var en smule sjokkert. Vedkommende lærer nyter stor respekt blant Alexanderteknikk-lærere. Her kom hun med tvilsomme hypoteser og fremstilte det som vedtatte «vitenskapelige» sannheter.


Kraniosakralterapi
Kraniosakralterapi bygger på hypotesen om at spinalvæsken som omslutter hjerne og ryggmarg har en egen rytme, (flere ulike rytmer hevder noen). Kraniosakral-terapeutene mener å kunne påvirke denne rytmen gjennom varsom berøring og manipulasjon, med dertil helbredende effekt av ymse plager. De mener at knoklene i hodet er bevegelige i forhold til hverandre og at craniosacralterapeuter dermed kan registrere denne rytmen.

Seriøs forskning har ikke påvist rytme i spinalvæsken utenom den som kommer fra hjerte og blodsirkulasjon. Kraniosakral-terapeuter som har deltatt i forsøk har ikke vært i stand til å gi sammenfallende observasjoner av «spinalrytme» hos pasienter. Eksperimentell manipulasjon av knoklene i hodeskallen (riktignok hos kaniner) viser at slik manipulasjon ikke påvirker spinalvæsken, og at kraften som er nødvendig for å bevege knoklene er mye større enn den brukt av kraniosakral-terapeutene. Og takk og pris for det!


Intervjuet
Arkitekten forteller i intervjuet hvordan ideen om bevegelige knokler i hodeskallen kan brukes når du tenker «retninger» i Alexanderteknikken. «Retningene», eller «directions» er mentale beskjeder som først og fremst er preventive i forhold til unødvendige spenning, men skal også ha en avspennende effekt. I intervjuet blir det beskrevet hvordan du kan tenke at bakhodebeinet (occipital) beveger seg bakover og oppover mens pannebeinet (frontal) går fram og opp, og at dette kan føre til at du gir slipp på hodet og reduserer spenninger i nakken.

Virker det? Det kan det så absolutt gjøre! Det finnes dem som har nytte av å tenke seg at hodet er en ballong, eller at hodet trekkes opp av en «sølvtråd fra himmelen». Sistnevnte er en idé som brukes i taiji. Fungerer slike ideer for deg så bruk dem gjerne. Men «sølvtråden» kan like lett føre til at nakken din stivner som at du slipper spenning. Det har jeg sett mange eksempler på. Vær aktsom når du bruker visualiseringer som ikke er reelle, og vit hva som er virkelig og ikke!

Unødvendige spenninger og feil bruk av kroppen er som regel forbundet med en feilaktig oppfatning av hvordan kroppen henger sammen. Å erstatte én feiloppfatning med en ny er ingen god idé. Og er det noe som så avgjort er en vrangforestilling så er det troen på at du kan få knoklene i hodeskallen til å bevege seg ved å tenke på dem.

Dette er mer enn et praktisk problem. Det handler om troverdighet. En Alexanderteknikk-lærer som hevder at knoklene i skallen «flyter på hjernehinnen» som det blir sagt intervjuet, har sagt farvel til rasjonell tenkning. Alexanderteknikken er en praktisk ferdighet som bygger på sunn fornuft. Likevel er Alexanderteknikken hverken alment kjent eller alment akseptert. Hvordan kan vi noensinne ha håp om å oppnå aksept og anerkjennelse når mine kolleger løper rundt og promoterer pseudovitenskap? Useriøst er et for svakt uttrykk.

Mine kolleger i intervjuet setter kronen på verket ved å trekke fram en Alexanderteknikk-lærer som har skrevet bok om Alexanderteknikk og synssansen, og som har fullstendig bisarre forestillinger om hjernen. Du kan «aktivisere» en del av hjernen ved å tenke på den og til og med «kjenne at den sveller litt ut, akkurat som en blomkål» - hevdes det i podcastet. Med det har vi glidd over i psykiatrien. Du kan godt forestille deg at hodet ditt er en ballong, mens hvis du tror at hodet virkelig er en ballong, da lider du av noe som er mer alvorlig enn den unødvendige muskelspenningen du eventuelt skulle bli kvitt.

Bare helt på slutten av intervjuet nevnes kjeven og øynene. Faktorer som har en reell innflytelse på hodebalanse. Too little, too late.


Egne erfaringer
For en del år siden deltok jeg på en workshop med en Alexanderteknikklærer som også er kraniosakralterapeut. Jeg fikk et visst innblikk i hvordan kraniosakralterapeuter tenker og arbeider.
Det kraniosakralterapeuter gjør kan minne om det vi Alexanderteknikk-lærere gjør når vi legger hendene på eleven som ligger på en benk. Kraniosakralterapeuten legger hendene på og lytter, lytter etter noe som ikke finnes. Dermed blir berøringen ekstremt rolig og tålmodig. Når noen holder hodet ditt med berøring av slik kvalitet virker det både beroligende og samlende. Du blir både dypt avspent og mer tilstede. Det er en avspenning som jeg vil hevde er bedre og sunnere enn den du får av for eksempel massasje.

Den defekte forklaringsmodellen blir på en måte kraniosakralterapiens store fordel. Men den er også en stor ulempe fordi den kan få folk til å tro at kraniosakralterapi kan hjelpe dem med mer enn å bare slappe av. Det kan den antagelig ikke.

Alexanderteknikk-lærere er blitt tiltrukket av kraniosakral-terapiens forsiktige og rolige berøring. Vi vil beskrive det som «non-doing» berøring. Å være både lærer i Alexanderteknikk og kraniosakralterapeut er en ikke uvanlig kombinasjon. Det skal svært lite til før en Alexanderteknikk-lærer kan bedrive kraniosakralterapi. Det er bare å la eleven ligge på benken hele timen, la være å gi instruksjon og la hendene ligge ekstra lenge på. Forøvrig hjelper det med livlig fantasi og manglende anatomikunnskaper.


Lenker
Does Craniosacral Therapy Work?

Podcast: What is the «head» of «head forward and up». About our heads and why they are considerably more complex than most of us tend to assume and why it's important to understand these complexities


Relaterte blogginnlegg
Blogglisten