Ett eller et

En språkfeil som er svært utbredt for tiden er bruken av tallordet «ett» i stedet for ubestemt artikkel «et». Dette irriterer mitt språkøre og skjærer i mitt musikerhjerte. 

Å si «jeg vil gjerne ha et stykke kake» har en annen betoning og mening enn: «Jeg vil gjerne ha ett stykke kake». I sistnevnte tilfelle er det underforstått at jeg vil bare ha ett, og ikke flere, kakestykker. (Jeg må innrømme at dette er et urealistisk eksempel). Forskjellen blir tydelig om du oversetter setningen til engelsk: «I would like a piece of cake, please», eller «I would like one piece of cake, please».

Språkfeilen er naturlig nok mest utbredt i sosiale medier, men jeg har sett den dukke opp andre steder også. Selv godt utdannede personer ser ut til å ignorere forskjellen mellom de to ordene. Jeg skal overlate til ekspertene å forklare årsaken til utviklingen. Jeg antar det kan være en påvirkning fra svensk.

Som Alexanderteknikk-lærer vil jeg si fenomenet tyder på manglende følsomhet. Jeg tror mange er blitt så vant til at «ett» brukes i stedet for «et» at de ikke legger merke til det. Dette er akkurat som med vanene vi har i bevegelser og kroppsholdning.

Hvis du er vant til å gjøre ting på en bestemt måte vil det føles riktig. Om det innebærer at du bruker unødvendig muskelkraft eller kollapser vil du ikke merke det. Du har kanskje sett speilbilde av deg selv eller en video og opplevd at det du ser ikke stemmer med hvordan du tror du beveger deg. Sansene våre er relative og sender først og fremst signal om endringer. Når alt er ved det gamle er alt ok. Det gjør at mange mennesker bruker kreftene sine feil uten å være klar over det. I lengden kan det gå på helsa løs.

For en Alexanderteknikk-lærer er dette frustrerende å observere. Å forveksle «ett» og «et» er mindre alvorlig. Jeg vet jeg burde irritere meg mindre over det.

Du kan lese mer om «et» og «ett» hos språkrådet: Et eller ett

Relaterte blogginnlegg

Prøv noe nytt

Feilsansing

Fake news

Prøv noe nytt

Håper du har hatt en fin sommer. I riktig gamle dager regnet man alder etter hvor mange somre man hadde levd. Det var somrene som telte. Vi ønsker å ha fine opplevelser om sommeren. Mange reiser bort for å komme bort fra den vanlige tralten og oppleve noe nytt. 

Det finnes andre måter å oppleve nye ting på.

Alt du opplever opplever du gjennom sansene. Du kommer til et nytt sted og ser nye ting, kjenner nye lukter, hører nye lyder, smaker ny mat og kjenner sol på kroppen.

Men noe er uforandret: Du beveger deg på den måten du pleier. Om det er varmere beveger du deg kanskje lettere enn du ellers ville gjort, men i det store og hele følger du de samme bevegelsesvanene som før.

Hvordan du beveger, hvordan du «bruker» deg selv, som vi sier i Alexanderteknikken, påvirker hvordan du tolker sanseinntrykk. Sansing er ikke en passiv prosess. Sansen jeg snakker om her er først og fremst kroppsansen (proprioseptiv/kinestetisk sans), ofte kalt den sjette sansen. Kroppssansen er viktigere enn du aner. Livet består av bevegelser, og kroppsansen styrer bevegelsene, som i sin tur påvirker hvordan du opplever deg selv. Satt på spissen kan vi si at du opplever ikke noe nytt før du endrer bevegelsesvanser.

I Alexanderteknikken jobber vi med å rekalibrere kroppssansen. Det skjer indirekte ved at vi endrer hvordan vi tenker i forhold til kroppsholdning og bevegelser, noe som endrer organiseringen av muskelskjelettsystemet, som i sin tur innebærer endring i proprioseptiv/kinestetisk sans. Eller sagt på en enklere måte: du beveger deg mer avspent, og dermed mer følsomt.

I en Alexanderteknikk-time skjer endringen mer direkte. I en time vil læreren ved hjelp av følsom og forsiktig berøring stimulere muskelskjelettsystemet til å reorganisere seg. Den proprioseptive/kinestetiske sansen vekkes. Du blir i stand til å oppleve noe helt nytt. 

Du behøver ikke å dra til utlandet. Nye og fantastiske opplevelser er like rundt hjørnet. Finn en Alexanderteknikk-lærer og få en reise du aldri vil glemme. 

Relaterte blogginnlegg 

Hva jeg trodde jeg visste

Feit

Objektivitet

Hva jeg ikke hadde forstått

Forrige gang fortalte jeg om hvordan jeg hadde lest om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time, og hvordan jeg ikke hadde forstått det jeg hadde lest.

Jeg trodde Alexanderteknikken handlet om kroppsholdning og at det gjaldt få hodet i «riktig» posisjon. Jeg kan ennå huske hvordan jeg en dag stod på en trikkeholdeplass i Oslo og prøvde å få de ulike delene av kroppen i riktig forhold til hverandre mens jeg ventet på at trikken skulle komme. 

For å forstå hva jeg ikke hadde forstått må vi se nærmere på hvordan kroppen er ment å fungere. Det første vi må tenke på er at vi er bygd for bevegelse, og at vi beveger oss i et tyngdefelt. Hvordan vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta er grunnlaget for alle bevegelser. «Kroppsholdning» er en veldig forenklet beskrivelse av hva vi gjør i forhold tyngdekrafta. Vi må gjøre noe for å holde oss oppreist, så på en måte er «kroppsholdning» en beskrivelse som ikke er helt feil. Problemet er kort sagt at vi «holder» for mye. Dette er noe vi Alexanderteknikk-lærere kan observere i alle undervisningstimer uten unntak. Ikke minst holder vi for mye på hodet. Når vi gjør det, og er vant til det, kan vi normalt ikke selv registrere at vi gjør det. Vi må jo alltid ha noe spenning i nakken, ellers ville hodet falle ned på brystkassa. Så hvordan kan vi holde mindre?

For å holde mindre, for ha mindre «kroppsholdning», må vi endre måten vi beveger oss på. Ved første øyekast kan dette virke som en selvmotsigelse. For var det ikke slik at «kroppsholdning» er grunnlag for alle bevegelser? Jo, men hvis du tenker over det er det også et faktum at «kroppsholdningen» vår endrer seg hele tiden. Den endrer seg når vi beveger oss. Det må den gjøre, ellers kunne vi ikke holde balansen. Hver gang vi får et ønske om å gjøre en bevegelse vil prosesser som sørger for å regulere vår organisering i forhold til tyngdekrafta øke i intensitet. Dette fenomenet kan vi utnytte.

Måten vi utnytter den naturlige reguleringen av «kroppsholdning» på er ved å tenke preventivt, ved å unngå å forstyrre prosessen. 

Helt generelt er kjennetegnet på ukoordinert og unødvendig muskelspenning at vi gjør kroppen mindre, vi trekker oss sammen. Nakken strammes, hodet trekkes (vanligvis) bakover og ned og kroppen blir kortere og smalere, vi trekker armer og bein inn mot kroppen. 

Motsatt ønsker vi at nakken skal være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen (kroppen) kan blir lengre og bredere. Dette er «retningene» vi tenker i Alexanderteknikken. De er preventive mentale beskjeder som vi lærer å anvende i aktivitet.

Før jeg hadde timer i Alexanderteknikk trodde jeg at jeg kunne gjøre «hodet fram og opp» som en bevegelse. Hodet vil kunne gå fram og opp, om du slutter å dra hodet bakover og ned, men det er ingen bevegelse du kan gjøre. Jeg trodde også at «hodet fram og opp» skulle ende i en posisjon. Men jo mer vi tenker «kroppsholdning» som posisjon, jo mindre kan vi bevege oss, og jo mer feil blir kroppsholdningen. Og sist, men ikke minst, trodde jeg at jeg kunne føle når hodet var i «riktig posisjon». Jeg hadde jo ikke engang noen bevissthet om i hvilken grad jeg allerede holdt for mye på hodet. Å sette hodet i en ny posisjon gjorde bare vondt verre. Det var som legge ut på seilas med et kompass som viste feil retning, og i tillegg ikke vite hvilken havn jeg la ut ifra, eller egentlig hvor jeg skulle.

Det klokeste jeg gjorde var å få en los ombord, ta Alexanderteknikk-timer slik at jeg fikk lære meg selv og min egen kropp og kjenne, og få lære å ta i bruk en ny bevegelsesstrategi.

Relaterte blogginnlegg

Hva jeg trodde jeg visste

Lese om Alexanderteknikken

Hva jeg trodde jeg visste

Før jeg hadde min første time i Alexanderteknikk leste jeg ei bok om teknikken. Jeg fikk en forståelse for prinsippene. De er enkle og logiske. Dermed trodde jeg at jeg ville være i stand til å anvende teknikken i praksis. Der tok jeg feil.

Jeg hadde lest at hodet skulle «fram og opp». Hvordan går hodet fram og opp? En studiekamerat hadde allerede tatt alexandertimer og en dag vi snakket sammen om Alexanderteknikken prøvde jeg å få hodet «fram og opp» slik jeg hadde lest. Tilfeldigvis var det et speil der. I speilet kunne jeg se hva jeg gjorde. Det så ikke bra ut. Jeg var fullstendig stiv. Det var i det øyeblikket jeg innså at jeg måtte ta timer hos en lærer.

Jeg studerte musikk, jeg spilte fiolin. Jeg hadde tatt fiolintimer i mange mange år. Spille fiolin er ikke noe du lærer på egen hånd. Nå innså jeg at Alexanderteknikken var likedan.

På en måte er Alexanderteknikken lettere. Du behøver ikke å gjøre andre aktiviteter enn de du pleier. Det er ingen avanserte eller komplekse bevegelser å lære. Men på en annen måte er Alexanderteknikken mye vanskeligere.

I Alexanderteknikken jobber vi med å endre grunnleggende koordinasjon, endre hvordan vi organiserer kroppen for å holde oss oppreist og bevege oss. Dette er noe vi gjør automatisk og vanemessig. Det handler om noe vi har gjort hele livet og som vi er så vant til at det er nærmest umulig å forestille seg hvordan vi kan gjøre det på en annen måte. Hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer kan være til uvurderlig nytte.

Om vi igjen sammenligner med det å lære å spille fiolin blir det som å lære på gehør. Er du nybegynner er det mye lettere å lære en ny sang om læreren spiller for deg slik at du hører hva du skal spille og du ser hvordan du kan få det til. Får du noten foran deg og skal prøve på egen hånd er du kanskje ikke engang i stand til å forestille deg hvordan melodien skal være.

Alt blir lettere med en lærer. Eller kanskje det er riktigere å si at uten en lærer er det nærmest umulig å lære verken Alexanderteknikken eller å spille fiolin. Jeg hadde i alle fall ikke kommet noen vei uten lærer. Å ta timer i Alexanderteknikk var som å tre inn i en ny verden der jeg opplevde alt på en ny måte. Jeg fant også ut etter hvert hva det egentlig betyr at hodet skal «fram og opp». Men mer om det en annen gang.

Relaterte blogginnlegg

Hva du tror du vet

Hva du trenger å vite

Lese om Alexanderteknikken 

Hva du tror du vet

I forrige blogginnlegg skrev jeg at det du behøver å vite om Alexanderteknikken før du tar timer er: ingenting!

Det var en underdrivelse. Litt er det kjekt å vite, for eksempel at teknikken er et hjelpmiddel til å endre måten vi beveger oss på. Problemet er at når vi vet bare litt om noe er det vanskelig å vurdere om kunnskapen vi har er korrekt eller ikke. 

Jeg hadde lest ei hel bok før jeg hadde min første time. Før det igjen hadde jeg lest en artikkel. Artikkelen fikk meg til å tro at Alexanderteknikken handlet om kroppsholdning. Det var ikke artikkelens skyld. Det var mine manglende forutsetninger for å forstå hva jeg leste. 

At teknikken handler om kroppsholdning er en vanlig misforståelse. Den er ikke fullstendig feil. Alexanderteknikken vil forbedre kroppsholdning, kroppsholdning og bevegelser er to sider av samme sak. Men det fungerer kanskje ikke på den måten du tror.

En annen misoppfatning er at Alexanderteknikken er en form for behandling, at du tar timer for å bli frisk fra en eller annen lidelse. Det kan godt hende du blir bedre. Endring av hvordan vi bruker kroppen vil kunne ha en effekt på hvordan kroppen fungerer, og dermed en effekt på helsemessig tilstand. Men det du gjør i en Alexanderteknikk-time er å lære å bevege deg bedre, og det er ikke behandling.

Kanskje den verste formen for misforståelse er å tro at Alexanderteknikken er en avspenningsteknikk. Alexanderteknikken gir avspenning i og med at du sannsynligvis vil bevege deg mer effektivt. Teknikken kan til og med brukes som en avspenningsteknikk. Men det er ikke poenget. Å prøve å «slappe av» når du beveger deg vil bare føre til kollaps og muskulært kaos.

Alt i alt er det like greit å vite minst mulig før du tar timer i Alexanderteknikk. Da er det minst sjanser for at du har feil oppfatning av hva teknikken går ut på. Det er lettere å lære noe nytt enn å forandre en oppfatning du allerede har.

Hvis du har en oversikt over Alexanderteknikkens prinsipper kan du dra nytte av det etter hvert. Prinsippene er logiske og kan forstås og aksepteres intellektuelt. Problemet er at du ikke kan vite hva det å følge disse prinsippene vil bety i praksis for deg. Du beveger deg på måten du gjør fordi den måten føles naturlig for deg. Å bevege seg annerledes vil føles annerledes. Hvordan det vil føles og hvilke endringer som vil finne sted er umulig å vite på forhånd.

En viss grad av uvitenhet er en forutsetning for læring. Kanskje er det en trøst å vite at dette gjelder også for oss som har holdt på med Alexanderteknikken i årevis. Det er teknikkens natur. Å bli bedre i Alexanderteknikken betyr å bli bevisst på hva vi gjør for så å kunne endre det. Vi søker hele tiden det vi ikke vet noe om.

Som Alexander sa en gang: «You can't do something you don't know if you keep on doing what you do know» (Alexander 1995, s. 196).

Velkommen til det ukjente.

Relaterte blogginnlegg

Hva du trenger å vite 

Litteratur 

Alexander, F.M. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Fake News

Når vi underviser Alexanderteknikk er det en fordel å bruke ord og uttrykk som folk kjenner. Alexanderteknikk-lærer Judith Kleinman har skrevet en bok om å undervise teknikken til unge på ungdomskole- og videregåendenivå. Et av begrepene hun bruker er «fake news».

Alexander [Technique] includes learning that we often get fake news about how we do things from our senses as they are not always reliable, notice the ”Moonwalking Bear“ effect. This really helps students see that it is hard wired into us at some level to edit the information we receive. Humans quickly focus on what seems to be important in a situation and not always reliably. Sometimes this is a sort of safety mechanism e.g. seeing a stick and thinking it's a snake or over-adapting to being in pain by standing on one leg. Observing these false alarms help us understand that life is not always an emergency. Explaining Alexander work helps students to get a more reliable sense of how they do things not only by improving their senses, but also by thinking through more intelligently and changing their relationship to getting things wrong (Kleinman 2018, s 29). 

Feilsansing 

Kleinman bruker uttrykket «fake news» som erstatning for «faulty sensory awareness», det jeg på norsk har kalt «feilsansing».

Hun inkluderer ikke bare det å feiltolke signaler fra kroppen, men også det å feiltolke situasjoner, og at vi bare kan være oppmerksom på en begrenset del av sanseinntrykkene. Sanseinformasjonen blir utsatt for en utvelgelsesprosess, en prosess som blir påvirket blant annet av vaner og tidligere erfaringer.

Vanlige eksempler på feilsansing i Alexanderteknikk-undervisningen er når en eleven opplever å bruke mindre muskelspenning. Bevegelsene, eller bare det å være oppreist, føles mye lettere. Det betyr at den foregående overdrevne bruken av muskelspenning ble vurdert som passende, noe som var feil.

Om en elev har for vane å være sammensunket vil dette føles normalt, og en forbedret oppreist stilling vil kunne føles som å lene seg bakover. Det hender eleven må se i et speil eller se seg selv på film for å kunne konstatere fakta.

Når et bedre organisert muskelsystem innebærer en ny posisjon blir dette en ny posisjon å begynne bevegelsene fra. Av og til kan det å begynne bevegelsen fra den nye posisjonen og uten de vante spenningene føles som «umulig», noe som slettes ikke stemmer.

Du har kanskje selv opplevd en form for feilsansing om du forsøker å løfte noe du trodde var mye tyngre enn det det var. Feilsansing gjør ikke bare at vi feilvurderer hva vi gjør, men også det vi planlegger å gjøre.

Fake News

Det interessante med begrepet «fake news» er at det brukes om helt forskjellige, til og med motsatte fenomener.

I utgangspunktet blir uttrykket brukt om faktafeil. Men etter at det ble brukt av en viss amerikansk president blir det også brukt med motsatt betydning. Uttrykket kan være betegnelse på fakta som er korrekte, men som du betviler riktigheten av, eller som du rett og slett ikke aksepterer. Ubehagelige sannheter.

Som vist over kan begrepet feilsansing i Alexanderteknikken ha ganske vid betydning, men faktisk ligger meningen nærmest den brukt av våre kjære president. Om vi er gjennomsnittlig normale og friske mennesker kan vi regne med at sanseorganene i kroppen fungerer utmerket. Det er tolkningen av sanseinformasjonen som svikter.

Nå du leser det Frederick Matthias Alexander skrev om feilsansing kan du noen ganger få inntrykk av at han mente at tolkningen av sanseinntrykk aldri er til å stole på. Enkelte kritikere har forkastet begrepet feilsansing av den grunn. (Se Don Weeds What You Think is What You Get). Men dette er en feiltolkning av hva Alexander mente, (fake news). Om sansene våre var hundre prosent upålitelige hadde vi ikke klart å stå opp om morgenen. Vi hadde ikke visst hva som er opp eller ned. 

Alexander skriver utførlig om feilsansing i sin andre bok, Constructive Conscious Control. Sansetolkning er bokens gjennomgående tema. Han skriver om sansing i forhold til alt fra menneskets utvikling til lykke: «Irritation is incompatible with happiness, ...» (Alexander 2004). Menneskets utvikling har Alexander lite greie på, viktigst er det han skriver om sansefortolkning relatert til undervisning, læring og avlæring.

I boken bruker Alexander uttrykket «faulty sensory appreciation»*. Appreciation betyr i denne sammenhengen forståelse. Det er altså snakk om noe mer enn bare «awareness», som er uttrykket Kleinman benytter i sin bok, og som mange andre alexanderlærere bruker. Når jeg har valgt å oversette faulty sensory appreciation med «feilsansing» er det en forenkling. Strengt tatt burde jeg skrive om feiltolkning av sanseinntrykk.

Fakta 

Fordi Alexander la så stor vekt på «faulty sensory appreciation» har det sneket seg inn i tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning en tendens til ikke å ville spørre eleven hva han eller hun føler. Dette har vært begrensende for pedagogikken. Riktignok skal vi være skeptisk til sanseinntrykk, å legge for mye vekt på sanseinntrykk kan være en blindvei, men det er viktig å få vite hva eleven tenker. 

Når vi er i en situasjon som gir en bestemt følelse, positiv eller negativ, er det viktig å finne ut hva og hvordan vi tenkte, som er det som førte til situasjonen. Det er ok å fokusere på sanseinntrykk bare vi har riktig perspektiv.

Det er særlig i forbindelse med vaner og uvaner at sansene kan være upålitelige. Alexander hadde problemer med stemmen og brukte speil for å kunne observere hva han gjorde feil. Han fant ut at uten speil kunne han ikke få korrekt informasjon. Han kunne ikke stole på det han sanset.

Med tanke på Alexanderteknikkens opphav er det kanskje litt merkelig at speil ikke blir anvendt mer i undervisningen, eller video nå som de fleste har mobil eller nettbrett med kamera. Det har blitt mer vanlig å bruke slike hjelpemidler. Men vi møter faktisk noe av det samme problemet: hvordan tolker vi det vi ser? Og hva gjør vi med det?

En person som ser seg selv sammensunket i speilet, og/eller med skuldrene dradd forover, vil ikke nødvendigvis forstå årsaken til det han/hun observerer. Istedet for å endre bruksmønsteret som forårsaker situasjonen vil personen vanligvis forsøke å endre strukturen direkte ved å rette seg opp opp og bruke unødvendig og feilkoordinert spenning, eller dra skuldrene bakover og med det skape nye problemer.

Postfaktuelt 

Fordi sansene våre har begrensninger og ofte kommer til kort særlig når det gjelder noe vi er vant til å gjøre, er det desto viktigere å holde fast på det vi kan slå fast med sikkerhet.

Når det gjelder kroppssansen er kontakten vi har med bakken bokstavelig talt faste holdepunkter. Å lokalisere hvor leddene er i kroppen gir ytterligere holdepunkter. Ellers er det en hjelp å være klar over at sansene er relative, de registrerer først og fremst endringer. Om du observerer en endring er dette korrekt informasjon, selv om du ikke kan slå fast graden av endring, eller om endringen er god eller dårlig. Så langt det er mulig bør vi avstå fra å kategorisere og bedømme endringer. 

Å bedømme endringer som gode eller dårlige kan være problematisk. Vi bedømmer ut ifra tidligere erfaringer, og det er ikke alltid riktig målestokk. Når noe kjennes «riktig» er det ofte fordi det er noe vi kjenner fra før. Skal vi gjøre noe på en ny måte har det begrenset verdi. 

Et problem med mange alternative terapier og metoder er at de innebærer en antagelse om at så lenge noe føles riktig, så er det riktig. Alexanderteknikkens prinsipp om «faulty sensory appreciation» sier at dette kan være falske nyheter. 

I Alexanderteknikken er vi hele tiden ute etter å finne ut hva som faktisk foregår, hva situasjonen faktisk er, hva som er «fake news» og ikke, uavhengig av hva vi måtte føle. I timene får du hjelp av lærerens hender, som fungerer som en slags speil. Underveis i prosessen er det nyttig å tenke over at sanseinntrykk alltid er noe som kommer etterpå. Hva vi må finne ut av er hva vi gjorde og tenkte for å havne i situasjonene vi er i.

Vi er ute etter sannheten, og av ikke å la oss lure av «fake news». Jeg synes det er viktig i en tid da så mange ser ut til å akseptere løgn. 

*Sitat fra Alexanders bok Constructive Conscious Control:
Influence of Sensory Appreciation Upon Conception in All Psycho-Physical Activity
This dependence of the process of conception upon the general psycho-physical condition is a factor of paramount importance. For if, as we contend, all so-called mental processes are mainly the result of sensory experiences in psycho-physical action and reaction, it will be obvious that in our conception of how to employ the different parts of the mechanism in the acts of everyday life we are influenced chiefly by sensory processes (feeling). Thus we may receive a stimulus through something we hear, something we touch, or through some other outside agency; in every case, the nature of our response, whether it be an actual movement, an emotion, or an opinion, will depend upon the associated activity, in action and reaction, of the processes concerned with conception and with the sensory and other mechanisms responsible for the "feeling" which we experience. This associated activity is referred to throughout my work as sensory appreciation. 

... we must be prepared, in cases where the instinctive processes are unreliable, to restore the sensory appreciation to that standard of reliability upon which the adequacy of the functioning of all psycho-physical processes depends (Alexander 2004, s. 22-23)

Relaterte blogginnlegg 

Klimaskepsis

Feilsansing 

Å se

Alt du vet er feil 

Litteratur 

Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Kleinman, Judith. 2018. Alexander in Secondary and Tertiary Education: A Workbook and Practical Guide to Teaching the Alexander Technique in Secondary Schools and Tertiary Institutions. The Developing Self. 

Weed, Don. 2004. What You Think Is What You Get: An Introductory Text Book for the Study of the Alexander Technique. ITM Publications.

Feilsansing og primær kontroll

Alexanderteknikken er en praktisk teknikk, noe du kan bruke i en hvilken som helst aktivitet, og for så vidt også som avspenningsteknikk når du er i ro.

Teknikken består først og fremst av de praktiske elementene «å stoppe» og «å tenke tetning», på engelsk «inhibition» og «direction», som jeg skrev om forrige gang. Inhibition og direction er en form for mentale ferdigheter. Tenkning relatert til bevegelse. Teknikken er blitt beskrevet som «thinking in activity».

I tillegg til de praktiske elementene «å stoppe» og «tenke retning» er det nyttig og kjenne noen av de andre prinsippene i teknikken. Viktigst er «feilsansing» og «primær kontroll».

Feilsansing*

Frederick Matthias Alexander utviklet det vi kaller Alexanderteknikken mens han prøvde å gjøre noe med stemmeproblemene han opplevde som skuespiller. Han observerte seg selv i speil og oppdaget at han ikke gjorde det han trodde han gjorde. Han la hodet bakover når han snakket, men kunne ikke føle at han gjorde det. Dette har å gjøre med at sansene våre først og fremst registrerer forskjeller. Det vi er vant til blir vi fort blinde for.

Når noen som har vært vant til å synke sammen står mer oppreist etter en time i Alexanderteknikk, hender det at de føler det som om de lener seg bakover. Vi må derfor ha et pragmatisk forhold til sanseinntrykk, registrere nøye hva vi kan kjenne, men avstå å fra å søke etter det som kjennes «riktig».

I stedet for å kjenne etter i kroppen må vi stoppe opp og bruke hodet, tenke etter hvilken retning vi skal i, og så la bevegelsene skje. Sanseopplevelsen er en konsekvens av bevegelsen og noe vi må vurdere i etterkant. Prøver vi å kjenne eter underveis vil vi alltid være på etterskudd. Derfor er rekkefølgen i prosessen: stoppe - tenke - bevege - vurdere.

Primær kontroll

Alexander oppdaget underveis i sine selvobservasjoner at hva han gjorde med hode og nakke hadde en avgjørende innflytelse på bevegelsene. Han kalte denne innflytelsen for «primary control».

Alexander selv varierte i sin definisjon og beskrivelse av «primær kontroll». Den enkleste forklaringen på primary control er at vi mennesker som de aller fleste virveldyr går med hodet først, selv om det ikke alltid ser slik ut. Dit hodet går følger kroppen etter. At det er slik er helt naturlig om vi tenker etter. Hodet er den viktigste delen av kroppen. Her har vi syn og hørsel, smaks- og luktesans. Vi spiser og drikker gjennom munnen, puster gjennom nesa, kommuniserer med stemme, ansiktsuttrykk og blikkontakt. 

I tillegg har vi organer for balanse i det indre øret, og svært sensitive muskler i nakken som registrerer endringer i forholdet mellom hodet og kroppen.

Hvordan vi bruker hodet, bokstavelig talt, har stor innflytelse på bevegelsene. Alexanderteknikken går blant annet ut på å utnytte denne iboende egenskapen. Dette er noe alle kan lære. I teorien kan du lære deg det på egen hånd, slik Alexander gjorde. Men det jeg kalte feilsansing kan bli en nærmest uoverkommelig utfordring. Det enkleste er å ta timer i Alexanderteknikk hos en lærer.

*Egentlig er det mest korrekt å snakke om feiltolkning av sanseinntrykk. Det er ikke sansereseptorene det er noe i veien med. Men jeg bruker «feilsansing» for enkelthets skyld.

Relatere blogginnlegg

Hvordan fungerer Alexanderteknikken?

Feilsansing

Mirakelmekanismen

Nirvana

Hva gjør du på?

En liten gutt spurte faren sin om han var flink til å huske ansikter. Jo, faren mente han var rimelig god til det. «Det var bra pappa, for speilet du bruker når du barberer deg knuste i tusen biter».

Selv om vi kjenner ansiktet og kroppen vår som vår egen bukselomme har vi behov for å sjekke i speilet for hvordan det egentlig ser ut. Det er en naturlig grense for hva vi kan kjenne. Du kan prøve et eksperiment: Stå foran et speil, lukk øynene og løft begge armene strake rett fram med fingrene pekende mot speilet. Åpne øynene og se om fingrene på de to hendene er i samme høyde. Sjansen er stor for at det er en liten forskjell.

Det er ikke greit å vite helt hva vi gjør når vi beveger oss. Det er begrenset hva vi kjenner. Med trening kan vi kjenne mer. Men en ting som gjør at vi kan gjøre noe annet enn det vi tror, er vanene våre.

Vaner er ikke så lett å få øye på, selv ikke i speil. De kan være så små at de knapt er synlige. Selv om de knapt er synlige kan det være vaner som har store negative konsekvenser. Da kaller vi dem uvaner.

Alexanderteknikken går ut på å avlære uvaner. Men for å avlære uvaner må du bli klar over hva du gjør først. En Alexanderteknikk-lærers hender fungerer som en slags speil som gjør at du lettere kan observere hva du gjør.

Hver gang en annen Alexander-lærer legger hender på meg oppdager jeg noe mer enn det jeg kan observere på egen hånd. Det er er alltid ett eller annet som foregår som jeg ikke behøver å gjøre. 

Man kan lure på hvorfor det er slik. Hva er det vi gjør av unødvendige ting, og hvorfor gjør vi dem

For mye

Den enkleste formen for uvaner er rett og slett å bruke for mye kraft for å gjennomføre noe. Når vi lærer noe nytt er det helt normalt å bruke mer kraft enn nødvendig før man lærer seg å bruke akkurat passe. Men fordi vi er fornøyd med å klare å gjennomføre oppgaven er det ikke alltid at vi tar skrittet videre og reduserer kraften som trengs. Det kan være å trykke på en skjerm, åpne ei dør, trykke ned et dørhåndtak.

Jeg ser hele tiden mennesker som bruker ekstra kraft på ting. Dette er normalt og behøver ikke ha så mye å si. Men vi kan ikke se bort ifra at det i noen sammenhenger har helsemessige konsekvenser, i tillegg til at vi kaster bort mye energi.

Feil sted

En grunn til at vi bruker for mye kraft kan være at vi ikke bruker kraften på en effektiv måte. Vi bruker kreftene der det ikke behøves. Da er vi over på en litt mer kompleks form for «misbruk». Vi kan ende opp med å gjøre ting med en del av kroppen som egentlig skulle vært gjort av en annen del. Skal jeg for eksempel åpne et gjenstridig lokk på et syltetøyglass har jeg lett for å stramme i halsen og dra haka ned. Å stramme i halsen får selvfølgelig ikke opp lokket. Det går alltid lettere om jeg lar være.

Noe lignende skjer når noen skal reise seg fra en stol og heiser skuldrene og strammer nakken. Det hjelper veldig lite å heise skuldrene. Det er beina som må gjøre jobben med å løfte kroppen. Alexander skrev om et lignende tilfelle i en av sine bøker, en mann som gjorde med nakken det som egentlig skulle gjøres med ryggen: 

«Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting or other ordinary acts of life. This is a sign that he is endeavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notably those of the back» (Alexander 1996, s. 59).

Dette er snakk om ubevisst tillærte uvaner som kommer av manglende differensiering av bruken av krefter. Andre ganger kan det være snakk om bevisst tillærte uvaner.

Tillært uvane

Jeg ser mange eksempler på bevisst tillærte uvaner i mitt arbeid som Alexanderteknikk-lærer. Jeg ser folk som har lært «riktig» måte å gå på, eller som prøver å ha en «korrekt» kroppsholdning. Jeg ser folk som har lært øvelser i tai chi og yoga og som tror de har lært «riktig» måte å bevege seg på til daglig. Og jeg ser musikere som har fått velmente instruksjoner som har ført til at de gjør helt unødvendige ting når de spiller.

Vi har alle slike oppfatninger om «riktig» måte å gjøre ting på. (Alexanderteknikk-lærere er intet unntak, kanskje heller tvert imot). Det er vanskelig å gjøre endringer når vi tror vi har rett. Som et utgangspunkt for endring må vi derfor tenke oss muligheten av at vi tar feil. Det er ikke særlig fristende, for vi vil jo så gjerne ha rett. Jo mer rett vi vil ha jo vanskeligere blir det. Her er det følelser med i bildet.

Følelser

Følelsesmessige reaksjoner kan føre at koordinasjonen i muskelskjelett-systemet svikter. For eksempel hvis du skal utføre noe krevende, for eksempel når du spiller et instrument, kan du forstyrre prosessen ved å prøve for hardt, det selv om teknikken som ligger til grunne er god nok. Det samme kan skje om du blir for opptatt av ikke å gjøre feil. Eller du prøver å gjøre noe «bra» eller du prøver å være «flink». Slike intensjoner kan gjøre at fokuset blir tatt vekk fra det som egentlig er arbeidsoppgavene. I Alexanderteknikken kaller vi det «end-gaining».

Noen ganger opplever vi situasjoner som kan gi følelsesmessige reaksjoner som bokstavelig talt får oss ut av balanse. Følelser må vi bare akseptere som noe som skjer. Forsøker vi å «gjøre» noe med dem gjør vi bare ting vanskeligere – som for eksempel om en musiker som skal til å gå på scenen forsøker å «ikke være nervøs». Andre ganger kan en situasjon oppleveles som truende fordi vi tolker den til å være det. Igjen kan dette være noe vi «gjør» vanemessig. Det er ikke alltid enkelt å dra et skille mellom hva vi gjør som er unødvendig og ting som skjer automatisk og som må få lov til å skje. Et godt eksempel er pusten.

Pust og kroppsholdning

Å puste er en automatisk prosess som fungerer helt fint helt av seg selv. Samtidig er det fullt mulig for oss å kontrollere pusten bevisst. Det har både fordeler og ulemper. Den største ulempen er at det er fryktelig lett å legge seg til uvaner i forhold til pusten. Kort sagt går det ut på at vi gjør noe vi ikke behøver å gjøre.

Når vi gjør noe som forstyrrer pusteprosessen kan det også være et symptom på andre unødvendige ting vi gjør. Pusten er et barometer. Det kan for eksempel være det vi kaller «kroppsholdning» som ikke fungerer. Det er om mulig enda vanskeligere å oppdage om du gjør noe unødvendig for å holde kroppen oppe enn om du gjør noe unødvendig med pusten. Tyngdekrafta er jo der hele tiden, derfor er det ikke så enkelt å oppdage hvordan vi responderer på den, men det er mulig.

Slutt å holde

Vel hjelp av Alexanderteknikken kan du begynne å organisere deg annerledes i forhold til tyngdekrafta. Det vil ha innvirkning på hvordan du beveger deg, hvordan du puster og på hvordan du opplever og påvirkes av følelser. Det vil også gjøre at du letter oppdager når du gjør noe som er unødvendig i forhold til automatiske prosesser, enten det er kroppsholdning, pust eller følelser.

Det unødvendige vi gjør går som regel ut på at vi holder fast eller fikserer. Når vi oppdager det og kan slutte med det, kan vi spørre oss selv hvorfor vi holder på slik. Men det er en annen historie.

Relaterte blogginnlegg:

Bjelken i øyet

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. (1910) 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Feit

Hvis du spiser for mye blir du feit. Så enkelt er det. Blir du feit har du større risiko for diverse sykdommer og belastningsskader. Og så lever du kortere. Det er de triste fakta.

Det er lett å bli feit. Det er bare å følge instinktene. Jo feitere maten er, jo bedre smaker det. Vi er genetisk programmert til å foretrekke kaloriene. Kake med krem. Det føles helt riktig. Og sjokolade. Ingenting i veien med sjokolade. Aldri noe i veien med sjokolade.

Dessverre er det ikke slik at det som føles bra nødvendigvis er det beste for oss. Slik er det med maten vi spiser, og slik er det med måten vi bruker kroppen på. Sofaen er deilig og utallige helsestudio-abonnementer ligger ubrukt.

Men det finnes et skjult aspekt ved bevegelsene våre. Alle vet at passe med kalorier ikke er nok. (Egentlig heter det kilojoule nå som vi for lengst har gått over til det metriske system). Vi må ha et variert kosthold også. På samme måte må vi ha variasjon i vår fysiske aktivitet og bevegelsene vi gjør til daglig.

Det er bare ett problem. Måten vi bruker kroppen på er ikke nødvendigvis så variert som vi kan innbille oss.

Vi beveger oss som vi gjør, ikke fordi det er den beste måten å gjøre det på, men fordi den føles riktig, og det føles riktig fordi vi er vant med den.

Våre motoriske ferdigheter bygger på nedarvede egenskaper men er i stor grad tillært. Det gjelder selv fundamentale ferdigheter som å stå oppreist. Dermed er ikke det naturlige vår rettesnor, men det tillærte og tilvante.

I det store og hele fungerer dette bra. Vi har tross alt overlevd på planeten i flere hundretusen år som art. Men tidene forandrer seg. I dag er fedme et globalt helseproblem. Mat er tilgjengelig i mengder og hele tiden, på en måte den ikke var (stort sett ) i prehistorisk tid. Det funker ikke å stole på at instinktene skal styre hva du spiser. Du risikerer å bli feit.

På samme måte er vårt fysiske miljø fullstendig endret. Vi sitter på en stol det meste av dagen og er konstant foran en dataskjerm. Dette påvirket hvordan vi bruker oss selv med dertil hørende konsekvenser av stiv nakke, vonde skuldre, ryggsmerter og andre muskelskjelettlidelser.

Det er krevende å endre mønsteret vi har fordi det er så grunnleggende at det også påvirker hvordan vi forholder oss til tyngdekraften. Å kaste datautstyret, mobiltelefoner og alle stoler ville muligens gjort det noe lettere, men er vel neppe aktuelt. Løsningen på problemet er å bruke hue.

Vi må ta bevisste valg om hvordan vi bruker oss selv, akkurat som vi må ta bevisste valg når det gjelder kosthold. Men vi må ha noe å ta et valg i forhold til. Det er umulig å vite hvordan vi skal forbedre bevegelsene våre når vårt innebygde kompass er ute av kurs.

Det er her Alexanderteknikken kommer inn. Ved å avlære uvaner når det gjelder bruk av kraft og spenning blir du mer bevisst, og blir i stand til å gjøre valg om hvordan du gjør ting. Da kan du bevege deg på en sunnere måte. Det betyr ikke at det bare finnes én korrekt måte å bevege seg på. Det finnes uendelig mange måter. Akkurat som det finnes uendelig med ulike typer mat som alle er sunne å spise. Variasjon er viktig.

Å endre stereotype bevegelsesvaner krever litt disiplin, akkurat som å endre kosthold. Men du gir ikke avkall på nytelse og du får mye igjen for det. Å bevege seg blir bare bedre.

Relaterte blogginnlegg:

Ortomani

Feilsansing

Et av prinsippene i Alexanderteknikk er «unreliable sensory appreciation» som jeg oversetter med «feilsansing». Oversettelsen er en forenkling. Det er ikke sansene som er feil, men sanseinntrykkene som tolkes feil av hjernen.

Hvert øyeblikk mottar vi så mange sanseinntrykk at hjernen må gjøre en prioritering. Prioriteringen går blant annet ut på at det først og fremst er forskjeller som registreres. Inntrykk som er forskjellig fra det normale får mest oppmerksomhet. Det normale og vanemessige ligger i bakgrunnen og blir ikke lagt så mye merke til. Derfor er det mulig å ha ganske dårlige vaner, som for andre er veldig tydelige, men som vi merker lite til selv.

At det er vanskelig å legge merke til egne (u)vaner er grunnen til at vi i Alexanderteknikk-undervisningen bruker hendene for å veilede eleven. Slik får eleven mulighet til å oppleve noe annet enn det vanlige, og se og forstå at det finnes alternative måter å gjøre ting på. 

Feilsansing merkes også i undervisningen ved at av og til kan en elev som for eksempel har for å vane å stå foroverlent, får opplevelsen av å stå bakoverlent når han i virkeligheten står rett opp og ned. Det som er «riktig» vil altså kjennes feil, og gjør det vanskelig å endre vaner i kroppsbruk uten veiledning.

Fenomenet med feilsansing, eller «unreliable sensory appreciation», betyr at vi må være litt skeptiske til sansopplevelser vi får. Vi kan rett og slett ikke ta det for gitt at det vi tror vi føler gir en korrekt gjengivelse av virkeligheten. I praksis betyr det at vi må gi opp et hvert forsøk på å gjøre ting «riktig». Det vi kan prøve på er å gjøre ting bedre. Det gjør vi ved å følge prinsippene i Alexanderteknikken.

Sansene er selvfølgelig ikke 100 prosent upålitelige. Hvis det hadde vært tilfelle hadde vi ikke klart å stå opp av senga og heller ikke fått i oss mat. Vi hadde dødd ganske raskt. Likevel er det noen som tror at vi i Alexanderteknikken overser sanseinntrykk. Dette er helt feil. Nettopp fordi sansene våre kan være upålitelige er de av absolutt stor interesse. Det er bare spørsmål om å forholde seg til dem på en konstruktiv måte.

Alexanderteknikken er en tankeprosess anvendt i aktivitet. Prosessen går ut på å stoppe først (for å begynne fra et nøytralt utgangspunkt), tenke retninger, og tenke retninger underveis i aktiviteten. I denne prosessen er sanseinntrykk underordnet. Bevisst intensjon er styrende. Dette er også på grunn av et annet fenomen med sanseinntrykk – de kommer alltid på etterskudd. Det tar et sekund fra sanseinntrykk når hjernen fra føttene. At vi opplever sanseinntrykkene i «sann tid» er egentlig en illusjon. Dermed vil du, hvis du hele tiden prøver å «kjenne etter» hva du gjør, være på etterskudd.

Etterpå, når bevegelsen eller aktiviteten er over, da er tiden inne til å tenke over og vurdere hva du fikk av sanseinntrykk. Det som først og fremst er verdt å legge merke til er forskjeller. Hva som endret seg i forhold til hva. Dette fordi som sagt, det «riktige» ikke eksisterer. Dermed må vi forholde oss til relative verdier når det gjelder å bedømme sanseinntrykk.

Ved hjelp av Alexanderteknikken vil sanseinntrykk, propriosepsjon og kinestetisk sans, gradvis bli mer finjustert. Delvis skjer dette ved at uvaner blir tydelige når du har fått noe å sammenligne med. Delvis er det fordi muskel-skjelettsystemet er bedre organisert, mer fleksibelt og dynamisk. Dermed er musklene mer følsomme.

I denne forbindelsen er det verdt å merke seg en fallgruve enkelte går i når det gjelder sanseinntrykk. Fordi Alexanderteknikken generelt fører til avspenning som oppleves veldig behagelig, er det lett å tro at det er den gode følelsen som er målet og det vi er ute etter. Det er vi faktisk ikke. Pålitelige sanser betyr at du registrerer det som faktisk foregår i kroppen. Hvis du er anspent og elendig er det helt ok at du føler deg anspent og elendig, fordi det er det du er. Det betyr ikke at du ikke skal gjøre noe med det. Men du må anerkjenne det reelle utgangspunktet.

Et annen side ved dette er at det som føltes som en stor avspenning forrige uke, fordi du slapp vanemessig spenning, vil denne uken ikke kjennes så dramatisk ut. Du kan kanskje tro det er mangel på fremskritt, men egentlig er det jo et fremskritt at det nye er mer det normale. 

Hvis du til stadighet blir anspent og har behov for avspenning, kan det være at du ikke har gjort nødvendige endringer. Gjentatte opplevelser av å slippe muskelspenninger kan være tegn på at du står på stedet hvil. Alexanderteknikken går ut på å unngå unødvendig spenning.

Å bli kvitt unødvendig spenning er selvfølgelig en fordel, men følelse av avspenning kan ikke være et mål i seg selv. Tankeprosessen i Alexanderteknikken må prioriteres. Hvordan det føles er underordnet. Enkelte har problemer med å godta dette faktum.

At sansene våre er relative, og kan være relativt upålitelige, betyr at vi kan ikke ta forgitt at noe føles likt fra dag til dag. Vaner endrer seg (forhåpentligvis). Du endrer deg. I morgen vil ting være annerledes. Patrick MacDonald sier det slik i «The Alexander Technique As I See It»:

Do not forget that right and wrong change, and should change as your body and co-ordination change. What is right for you today should be wrong for you tomorrow.

Relaterte blogginnlegg:

Ingen engler

Galileos kikkert

Galileos kikkert

Verden ser annerledes ut fra en annen synsvinkel.

Da jeg var liten var min storesøster kjempehøy. Nå er hun minst. Da en venn av meg var liten pleide de å gå tur på Frognerstranda. Der lå et kjempedigert anker. Ankeret ligger der fremdeles, men nå er det mye mindre.

Kroppen er alle tings målestokk. Verden ser annerledes ut når kroppen er annerledes. Verden ser annerledes ut gjennom Alexanderteknikken.

Når du har opplevd hvordan det er å gi slipp på unødvendig spenning og lette på trykket, så begynner du å legge merke til når du anstrenger deg unødvendig, når du presser deg sammen.

Du begynner kanskje å observere andre. Hvordan er det de beveger seg? Hvordan er det de gjør ting. Gjør de det bedre enn deg? Det er alltid noen som er verre, som du kan lett se trekke seg sammen. Etterhvert vil du oppdage flere. Hele samfunnet er sammenpresset, komprimert. Alt skal ta så liten plass og så lite tid.

Du vet at dette ikke er nødvendig. Det behøver ikke å være slik. Det er mulig å utføre sine daglige gjøremål uten å skvise alt. Hele seg og ryggsøyla. På sikt fører det til ubehag, kanskje også skade og smerter.

Man begynner å lure på hva som er feil. Er det stolen? Er det jobben? De ser ikke at det er måten de gjør ting på som er problemet. Måten de utfører jobben på fører til at de komprimerer seg selv. Det er de selv som gjør det. Hva med om de slutter å gjøre det?

Vi trenger ikke bruke krefter på å presse oss sammen. Det er ikke nødvendig. Det er bare tasten på tastaturet som trenger et lite trykk. En liten dytt. Det kan du gjøre uten å presse nakken sammen, og uten å holde pusten.

Alle disse menneskene som går og er så sammenpressede. Når jeg underviser lurer jeg på hvordan de kan klare å bli så komprimerte. Men når jeg tar en time selv, eller samarbeider med en kollega, så oppdager jeg alltid at jeg holder et eller annet sted. Det er som om hendene er speil som gjør at jeg automatisk kan oppdage ting jeg gjør, som jeg ikke helt var klar over at jeg gjorde, og som jeg kan la være å gjøre. 

Det er så deilig. Å kunne slippe opp spenningen. Lette trykket. Kaste av seg åket og se verden med nye øyne.

Relaterte blogginnlegg:

Spjong

Økseskaft

Uttrykket «God dag mann – økseskaft!» kommer fra en historie i Asbjørnsen og Moes eventyr. En svært tunghørt mann venter besøk av lensmannen. Han funderer over hva lensmannen vil spørre om og bestemmer seg på forhånd for hva han skal svare. Når lensmannen kommer følger han sin plan til punkt og prikke. Samtalen begynne med «god dag, mann» og svaret «økseskaft» og fortsetter i samme leia. Om du ikke husker historien kan du lese den her eller høre den her.

Uttrykket «god dag mann – økseskaft!» brukes for å beskrive meningsløse svar på spørsmål. I overført betydning kan historien beskrive hvordan vi planlegger ut ifra våre erfaringer og handler ut ifra våre forventninger. Vi erfarer gjennom sansene, og vår sansetolkning er uløselig knyttet til hvordan vi bruker kroppen. Vanene vi har er et filter for forståelsen. I Alexanderteknikken blir dette veldig tydelig.

Før jeg hadde min første time i Alexanderteknikk leste jeg boken «Body Learning» av Michael Gelb. Det er en god introduksjonsbok, men jeg tolket alt jeg leste gjennom mitt forhold til min egen kropp. Da jeg kort etter begynte å ta timer forstod jeg ganske snart at jeg ikke hadde fullt ut forstått det jeg leste. Sett i ettertid bar min forståelse preg av å være veldig mekanisk. Hadde jeg prøvd å få til teknikken ut i fra mitt utgangspunkt ville jeg endt opp med en stiv holdning og stive bevegelser. Jeg tenkte økseskaft.

Jeg var vant til å skulle gjøre noe for å få til noe. Alexanderteknikken går i stor grad ut på å slutte å gjøre det som er uhensiktsmessig. Det var et helt ukjent paradigme. Når jeg i tillegg hadde et fjernt forhold til egen kropp var det ikke mye jeg forstod av boken. Alexanderteknikken virket fornuftig. Forklaringene var gode. Men jeg hadde ikke forstått hva teknikken ville bety i praksis, for meg.

Når jeg forklarer Alexanderteknikken for noen som ikke har hørt om den forsøker jeg først og fremst å si noe som er fornuftig og enkelt. Jeg har ingen forventninger til at de egentlig skal forstå utover det å få en viss peiling om hva teknikken dreier seg om. Hvordan forklaringen blir forstått vil ha sammenheng med vedkommendes opplevelse av egen kropp. Det blir som å beskrive musikk. En som har peiling på barokkmusikk vil for eksempel ha en idé om musikken til Corelli uten å ha hørt ham. Men enkelte ganger blir det å beskrive Alexanderteknikken som å forklare musikk for noen som aldri har hørt musikk. Det er da det er helt nødvendig for oss Alexanderteknikk-lærere å bruke hendene til å fortelle med.

Å bruke berøring og veiledning med hendene er mye mer presist enn å bruke ord. Muligheten for misforståelser er mye mindre. «Hands-on» veiledning gir direkte, nyansert og dynamisk kinestetisk informasjon. Å oppleve musikk er noe helt annet enn å bare snakke om den.

Dessverre er kun «hands-on» veiledning heller ikke tilstrekkelig i seg selv. Det er fullt mulig å ha en masse Alexanderteknikk-timer uten å egentlig begripe hva teknikken går ut på. Timene blir en lang rekke fine opplevelser som kan virke både magiske og mystiske, men uten å ha praktiske konsekvenser i det virkelige liv. Et esoterisk økseskaft, og fortsatt like meningsløst. Vi kommer aldri helt utenom ordene, og hvilke ord som duger vil avhenge av eleven. Kunsten er å finne den beste kombinasjonen.

Det er fullt mulig å forklare Alexanderteknikken til hvem som helst på en slik måte at det gir mening. Utfordringen er å finne forklaringsmåter som gir mening for personen det gjelder. Vi Alexanderteknikk-lærere kan som alle fagpersoner være fagidioter. For fagidioter kan det være vanskelig å gjøre forklaringene enkle nok. Derfor er det viktig å stille spørsmål. Læreren må stille eleven spørsmål for å få greie på hvordan han eller hun tenker. Eleven må stille spørsmål for å forstå hva læreren mener.

Ikke gi opp om svaret i første omgang er uforståelig. Spør mer, eller spør igjen senere. Noen ganger kan det være vanskelig å svare fordi det ikke finnes noe enkelt svar. Andre ganger kan læreren mislykkes i å gi et svar som tar hensyn til elevens forutsetninger. Svaret vil oppfattes som «økseskaft». Om det stadig gjentar seg er det svært frustrerende. Historien i Asbjørnsen og Moes eventyr ender med at lensmannen ber mannen dra et visst sted. «Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks, sa mannen».

Relaterte blogginnlegg:

Innlegg 100

Alexandersvada

Tradisjon

17. mai er tradisjon. 17. mai er bunad, norske flagg, korps, barnetog, is, brus, pølser og russ i bakrus. 17. mai er ikke en vanlig dato. Det er umulig å tenke på 17. mai uten å tenke på tradisjonene knyttet til dagen. Assosiasjonene til 17. mai-feiringen er så sterke. 

Mange har sine egne tradisjoner på 17. mai. Det er helt bestemte ting som må gjøres. Fast antrekk, fast timeplan, faste aktiviteter og fast meny. Hvis ikke alt er med er ikke dagen komplett. Tradisjonene kan være så sterke at de overskygger hensikten med feiringen. 

Som lærer i Alexanderteknikk er jeg bærer av en tradisjon. Når vi underviser Alexanderteknikk bruker vi hendene som et hjelpemiddel i undervisningen. Dette er en ferdighet, et håndverk, som overføres fra en generasjon til den neste, fra lærer til student, akkurat som folkemusikk overføres fra spillemann til spillemann. Mine lærere var John og Carolyn Nicholls. Deres lærer var Walter Carrington. Hans lærer igjen var Frederick Matthias Alexander himself.

Som bærere av tradisjon viderefører vi noe verdifullt. Vi holder et håndverk levende. I dag da maskiner tar over for mange håndtverkere, finnes yrkestradisjoner som holder på å gå i glemmeboken. Å holde disse ved like har en stor verdi. Det er kunnskap som vanskelig kan lagres digitalt.

Men som tradisjonsbærere kan man også føre videre ting som kanskje ikke fortjener å videreføres. Alexanderteknikken har utgangspunkt i én person, Frederick Matthias Alexander. Alt han sa, skrev og gjorde får en spesiell posisjon.

Alexander var eksepsjonelt dyktig i bruken av hendene. Han kunne skape store forandringer i elevens muskelskjelett-system gjennom kombinasjonen av berøring og bevegelse. Bevegelsen han brukte var i stor grad det å sette seg ned og reise seg opp fra en stol. «Stol-arbeid» er dermed blitt det sentrale element i tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning.

Problemet er at selv om stolen gir gode muligheter for læreren til å omorganisere elevens muskelspenningsmønster er det ikke sikkert at bevegelsene inn og ut av stolen alltid er de som er mest egnet som virkemiddel for at eleven skal lære å bruke Alexanderteknikken på egen hånd. Selve Alexanderteknikken, det eleven skal lære, er å tenke «inhibition» og «direction». Eleven skal lære å tenke selv, ikke å sette seg ned og reise seg opp. 

Alexander påpekte for så vidt dette selv. Men opp igjennom Alexanderteknikkens historie finnes eksempler på at tradisjonalister har hevdet at å undervise uten å bruke en stol ikke egentlig er Alexanderteknikk. Bare tull selvfølgelig.

Enda mer krakilsk ble tradisjonalistene når noen kom på at det kanskje ikke er nødvendig for læreren å ha hendene på hele tiden, men at det kanskje til og med er lurt å ta dem av av og til og la eleven prøve seg på egen hånd.

Dette kan ha noe med at Alexander foreslo en snever pedagogiske modell. I kapitlene i bøkene hvor han beskriver læringsprosessen virker det som om eleven bare skal være ganske passiv. Han skal tenke «inhibition» og «direction» mens læreren gjør alt arbeidet med sine hender. Det gir inntrykk av å være en form for dressur eller passiv omprogrammering.*

Slik tenker ikke jeg, og forhåpentligvis ikke de fleste Alexanderteknikk-lærere. Det er ikke engang sikkert om Alexander selv fulgte denne oppskriften i særlig grad. Antagelig var hans undervisning mer eklektisk. Likevel står det på min diplom fra Society of Teachers of the Alexander Technique at jeg skal undervise teknikken slik den er utlagt i Alexanders skrifter. Jeg vet ikke om STAT har gått bort fra denne formuleringen. I alle fall er det en anakronisme. En avleggs tradisjon.

Alexander presenterte litt av hvert i sine bøker som ikke er verd å videreføre. For eksempel hadde han en nokså merkelig oppfatning av evolusjonsprosessen. Og i hans første bok finnes rasistiske utsagn. Dette kan kanskje sammenlignes med jødeparagrafen i grunnloven. Grunnloven er heldigvis oppdatert. Alexanderlæreres forhold til Alexanders ideer er dessverre ikke helt oppdatert på alle punkter.

Alexander hadde få begrensninger når det gjaldt å antyde hva teknikken hans kunne forårsake av positive effekter. Det finnes lærere som følger den tradisjonen den dag i dag. Denne uken hørte jeg om en Alexanderlærer som i fullt alvor snakket om at Alexanderteknikken kunne virke forebyggende mot lungekreft. Slikt er ikke akseptabelt. Dette er en av grunnene til at jeg skrev om Eyebody i de tre foregående blogginnleggene. Eyebody er en slags form for alternativ behandling basert på Alexanderteknikken og som hevdes å kurere både det ene og det andre, blant annet både grå og grønn stær.

For de som er inne i tradisjonen kan det være vanskelig å oppdage dens problematisk sider. Det er nyttig med input utenfra. Jeg ble bevisst mine fastlåste forestillinger om 17. mai første gang jeg var i utlandet på den datoen. Det var rart å oppleve dagen som en helt vanlig dag. Det blir som med uvaner. Du aner knapt at du har dem før du oppdager alternativet, noe som er et velkjent fenomen i Alexanderteknikk-timer.

Jeg hadde for eksempel en elev som når han skulle opp fra en stol ikke kunne la være å dra skuldrene opp, dra hodet bakover og gjøre et kast forover med overkroppen. Det eneste han egentlig behøvde å gjøre var å la overkroppen helle enda et lite stykke forover slik at han fikk vekt på føttene, så kunne beina gjøre resten og skuldre og nakken kan være relativt avspent. Da han oppdaget den nyere og enklere måten virket det neste som en åpenbaring. Bevegelsen ble mange kilo lettere. Men det gikk ikke like bra alle gangene til å begynne med, for selv når det finnes enklere måter vil vi gjerne holde på den måten vi er vant til, holde på tradisjonene.

Du har helt sikkert dine egne 'tradisjoner' når det gjelder hvordan du beveger deg og gjør dagligdagse ting. Jeg har mine egne. Jeg vet at ikke alle er like bra. Vi må alltid prøve å oppdatere tradisjonene slik at de tjener oss til noe positivt og ikke er en blokkering. Noen Alexanderlærere anbefaler knepet med å bytte om på høyre og venstre hånd i dagligdagse aktiviteter. Det fører ikke nødvendigvis til at du gjør ting bedre, men du får i alle fall et nytt perspektiv på ting.

Tradisjoner må fornyes, akkurat som grunnloven er blitt fornyet i disse dager. Prinsippene i Alexanderteknikken er også en slags grunnlov, en rettesnor for å ha et bevisst forhold til egne handlinger.

Prinsippene kan forstås og tolkes på ulike måter, noe som fører til ulike tradisjoner og retninger innen Alexanderteknikken. Min tolkning av prinsippene skriver jeg om i denne bloggen. Bloggen feirer 5 års-jubileum i disse dager. Det er også blitt en tradisjon.

God 17. mai!

*Se for eksempel Constructive Conscious Control, del 2, kapittel III Imperfect Sensory Appreciation og kapittel IV Illustration.

Relaterte blogginnlegg:

Innlegg nr 100

Trafikklys

Eyebody