Et lite under

Undrenes tid er ikke forbi, og nå skjer et lite mirakel på Norges musikkhøyskole. På tross av at NMH er inne i en omstillingsprosess og må gjøre innsparinger, skal de til høsten gi tilbud om Alexanderteknikk til sine studenter.

Studentene ved NMH er noen ordentlige heldiggriser. De får et opplegg som går over et helt år med 2x90 minutters klasser annenhver uke. Gruppeundervisning i Alexanderteknikk kan passe bra for musikkstudenter. De er vant til «masterclass», som går ut på at læreren underviser én student mens de andre observerer. Å få feedback fra og utveksle erfaringer med medstudenter vil være veldig nyttig.

Det forventes at studentene bruker tid på egenøving ved å bruke teknikken i aktiviteter 10-20 minutter daglig. I tillegg må de levere to skriftlige oppgaver og gjøre en muntlig presentasjon.
Lærer er Stephan Parker, en dyktig og dynamisk lærer fra Bergen. Han har erfaring fra å undervise ved Griegakademiet og Carte Blance Dansekompani.
Å lære Alexanderteknikk ligner det å lære å spille et instrument. Dette kurset er derfor bare en introduksjon, men det vil gi et veldig godt grunnlag for å lære mer.

Foreløbig gjelder tilbudet bare for studenter på 2. avdeling, dvs de som går tredje og fjerde år, og studenter på videreutdanning. Det er litt synd, fordi ofte er det førsteårs-studentene som får belastningsproblemer i det tøffe møtet med musikkstudiene. Men mer erfarne studenter har et modenhetsnivå som gjør at de helt sikkert vil få enda mer ut av faget. Det å anvende Alexanderteknikken i musikkutøving krever stor disiplin. Motivasjon er avgjørende. Derfor synes jeg også det er riktig at dette er valgfag og ikke obligatorisk, selv om alle musikere har nytte av timer i Alexanderteknikk.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt et slikt tilbud den gangen jeg var musikkstudent. Jeg har følt behovet på kroppen rett og slett. I dag har studentene tilbud om «arbeidsfysiologi», noe som i alle fall er bedre enn ingenting. Men som alexanderlærer har jeg undervist musikkstudenter i mange år og ser at arbeidsfysiologi-faget har alvorlige mangler. Det heter seg at studentene gjennom faget skal «bli kjent med egen kropp, og lære å bruke den på en funksjonelt riktig måte». Når musikkstudentene kommer til meg vet de knapt hvor de har hofteledd. Selv om de sikkert har lært noe i teorien har det tydeligvis liten praktisk konsekvens.

Det fine med Alexanderteknikken er at den handler om mye mer enn ergonomi og fysiologi. Alexanderteknikken handler om tenkning i forhold til bevegelse. Alexanderteknikken foregår i området mellom musikalsk idé klingende musikk, og kan frigjøre kreative impulser. Derfor er det passende at Alexanderteknikk er ett blant flere fag oppført under «Musikk og bevegelse».

Kurset på Norges musikkhøyskole har som mål at studentene skal:

• develop the ability to avoid any damaging or unproductive tendencies
• develop critical observational capacities and the ability to give constructive advice
• acquiring the capacity to recognize the personal habits that impede coordination of mind and body and the means to work on these, thereby developing insights into how to apply the Alexander Technique to personal practice and performance

Les mer på NMHs hjemmesider:
http://www.nmh.no/for_studenter/timeplan/valgemner/59635/59792/alex20_alexander_technique_5

Alternativ idioti

Meslinger er på fremmarsj kunne NRK melde denne uka. Årsaken er at mange lar være å vaksinere barna sine. En homøopat sjokkerte med sine uttalelser i saken. Jeg ble også sjokkert. Men ikke overrasket.

Jeg er glad når slik idioti blir avslørt. Samtidig gir det meg ekstra grunn til å være oppgitt over at Alexanderteknikken blir satt i båsen «Alternativ medisin», sammen med homøopati, krystall-healing og «kvantemedisin» etc.

Frederick Matthias Alexander kritiserte «faith healing» i sin første bok. Han mente healing både var usikkert og potensielt farlig. Ved smerte kunne healing redusere symptomene uten å gjøre noe med årsaken. Men aller viktigst var at tenkemåten knyttet til healing, og alle andre former for behandling som baserer seg på placebo, forsterker vanemessig tenkning og ville på sikt gjøre alle skadelige uvaner mer inngrodde.

Alexander kom selv med drøye påstander tidlig i sin karriere. I 1903 skrev han en artikkel med tittelen «The Prevention and Cure of Consumption» (consumption = tuberkulose). På den tiden, før det fantes vaksine eller noen god behandling, ble mennesker med tuberkulose sendt på kuranstalt hvor det ble lagt vekt på god hygiene, sunn kost og frisk luft. God pustefunksjon passet inn i den tenkemåten. Alexander kunne med sin metode hjelpe med å avlære muskulære uvaner og dermed gi tuberkuløse bedret pustefunksjon. Han var så suksessfull i dette at mange leger i Australia sendte pasientene sine til ham.

I dag, snart hundre år etter, vet vi at Alexanderteknikk verken kan forhindre eller kurere tuberkulose. Faktisk så vil en alexanderlærer fortelle deg at vi ikke kurerer noe som helst, vi underviser.
Homøopatien, derimot, bygger på en hypotese fremsatt av en tysk lege for over 200 år siden, og homøopatene tror på hypotesen fremdeles!

Det finnes gode grunner til å være skeptisk til legemiddelindustrien. Medisinbruken i vårt samfunn er sykt høyt. Det er også forståelig at det stilles spørsmål rundt fjorårets pandemi-vaksine. Men vaksinasjon er samtidig en av legevitenskapens store triumfer som har reddet millioner av menneskeliv. Nå motarbeides suksessen av ubegrunnet vaksinemotstand.

Det ligger to problemer her. Det ene er det åpenbart helsemessige - risikoen for økt barnedødelighet. Det andre problemet er ikke så opplagt. Retorikken vaksinemotstanderne fører ligner til forveksling den du ser hos tilhengere av konspirasjonsteorier. Retorikken er preget av fremleggelse av mengder av «vitenskapelige fakta» og mengder av henvisninger til mer eller mindre pålitelige kilder. Internett er et lettvint medium i så måte. Leter du lenge nok på nettet kan du finne dokumentasjon for å hevde absolutt hva som helst.
Så utbredt som konspirasjonsretorikken er på internett er jeg bekymret for at en slik måte å oppfatte virkeligheten på etterhvert vil komme til å prege store grupper av befolkningen. Les kommentarfeltene på nettavisenes debattsider, så ser du hva jeg mener.

Som lærer i Alexanderteknikk hører jeg til en profesjon som dessverre er mer preget av pseudovitenskapelig svada enn de fleste andre yrker. Jeg holder meg borte fra alt slikt. I timene forsøker jeg å være mest mulig saklig. Når noen ymter frampå om «varme hender», kan jeg opplyse om at det jeg gjør med hendene ikke er noe hokus pokus, men resultatet av mange år med hardt arbeid og øving, øving og øving.

Ellers er det ikke min sak hva mine elever tror eller mener. De får tro hva de vil for meg. I undervisningen er fokus på det som skjer der og da. Det får tankene inn i kroppen og beina ned på jorda.

Treiginger

Det er en utbredt misoppfatning at å bevege seg avspent er å bevege seg langsomt. Hva gjør du for at sykkelen skal trille saktere? Bremse. Bevegelser kan være likedan. For eksempel vil du bruke mer krefter på å sette deg ned langsomt enn om du overlater mer av jobben til tyngdekrafta.

Mye av bevegelsene vi gjør kan tyngdekrafta sørge for. Det gir bevegelsene en viss karakter, og hastighet. Vi tenker kanskje ikke så mye over det med tyngdekrafta. Den er jo bare der. Forestill deg at du var på månen, så skjønner du hvor mye den betyr. Når noen beveger seg sakte kan det være fordi de har spenninger som motarbeider tyngdekrafta og dermed bevegelsene.

Langsomme bevegelser har stor fordel når du skal gjøre noe nøyaktig. I timer i Alexanderteknikk hender det ofte at vi skrur tempo ned for å se på detaljene i en aktivitet. Ulempen er at nybegynnere kan misforstå og tro dette er «riktig» måte å gjøre aktiviteten på. De vandrer langsomt rundt og er hva vi kaller «alexandroide», en ikke uvanlig begynnerfeil. (Som vi alexanderlærere må ta på oss ansvaret for).

Et alternativ til langsomme bevegelser er å legge inn pauser. En fiolinist kan for eksempel dele opp et løp av raske noter i mindre biter med pause i mellom. Hver bit utføres i riktig tempo og fordelen er at musikken beholder sin raske karakter og strøkbevegelsen blir den samme.
Noen bevegelser kan ikke gjøres langsomt uten at de endrer karakter og blir noe annet. Du kan ikke kaste en ball langsomt for eksempel. Å kaste er en ballistisk bevegelse. Ballistiske bevegelser styres annerledes enn langsomme bevegelser.

I Alexanderteknikken legger vi også inn pauser, vi kaller det «inhibition». «Inhibition» betyr å stoppe. Men «inhibition» er først og fremst mentalt og tar aldri lengre tid enn det tar deg å tenke ordet «nei».
I motsetning til hva mange tror gir «inhibition» raskere bevegelser. Vi forbereder alle bevegelser og ofte med for mye spenning. Det klassiske eksempelet er nakkespenning som forberedelse til å reise seg fra en stol. De aller fleste vil spenne nakken og dermed dra hodet bakover og ned. Svært ineffektivt når kroppen skal fram og opp. «Inhibition» betyr å la være å spenne nakken, la være å sette på bremsene. Bevegelsen blir dermed både lettere og raskere.

Å reise seg fra en stol innebærer et viktig element, nemlig reflekser. Når du får kroppsvekten over føttene dine er aktivering av muskulaturen i beina styrt av reflekser. Hvis du tillater dem å virke. Forsøker du å reise deg langsomt må du stoppe noe av bevegelsen og du pålegger deg selv unødvendig arbeid. Effektiv kroppsbruk innebærer å tillate alt som kan skje automatisk. Da kan naturlig hastighet være nødvendig.

Å bevege seg langsomt kan også påvirke balansen. Å sykle veldig sakte er utfordrende for balansen. Det samme er å gå veldig sakte. Å utfordre balansen er sannsynligvis den beste veien til kroppsbeherskelse. Men det kan gå galt.
Jeg gav en gang alexandertimer til noen som drev med «walking meditation». Det innebar å gå så langsomt som mulig. Dessverre må jeg si at jeg knapt har vært borti noen som har vært så anspent. Kombinerer du balanseutfordringen med Alexanderteknikken unngår du en slik skjebne.

Å bevege seg er som musikk. Og som musikk er noen bevegelser raske, andre langsomme. Spenninger kan påvirke hastighet og rytmen i bevegelsene. Alexanderteknikk er ikke å gjøre alt langsomt, men å ta bort alt som forstyrrer naturlig tempo og rytme. Bare å bevege seg langsomt vil være som å bare spille langsom musikk. Eller som å male med bare én farge.

Hennes & Mauritz Freak Show

Utenfor Kristian Augusts gate 19, der jeg har kontor, står et av de der alt for store reklametårnene. På tårnet henger det en alt for stor plakat fra Hennes & Mauritz. Dama på plakaten er helt deformert. Hun har venstre skulder helt oppe ved øret, bekkenet tippet motsatt vei, og et litt forbauset uttrykk i ansiktet. Hun er retusjert til plastikk og har sykelig smale hofter som fjerner enhver eim av sensualitet. Hva er meningen med den groteske holdningen? Er det for å vekke oppsikt?

Kanskje må det kroppslige uttrykket på plakaten overdrives for at folk skal legge merke til den? Spesialiserte nerver i hjernen er i aktivitet når vi tolker andre mennesker, såkalte «speil-nevroner». Men disse cellene er i sin tur avhengige av informasjon fra vår egen kropp for å tolke andres. Jeg tror mennesker i vårt samfunn er blitt så kroppsfraværende at de ikke aner hva som foregår. De er helt sløve for nyanser i kroppslige uttrykk.

Jeg husker da jeg hadde mine første timer i Alexanderteknikk. Jeg begynte å se verden med nye øyne. Ikke bare begynte jeg å få sterkere opplevelse av egen kropp, jeg så helt andre ting hos andre. Det første du blir bevisst på er det mest opplagte, kroppsformen, kroppsholdningen. Du begynner å oppdage hvor mye du selv deformerer din egen kropp, og så begynner du plutselig å se det samme hos andre mennesker.

Men du behøver ikke timer i Alexanderteknikk for å se det. Se på små barn når de beveger seg, se hvordan de sitter og står, bøyer seg ned og reiser seg. Sammenlign det med voksne mennesker og du ser forskjellen. Hvor er det blitt av vitaliteten, spensten, mykheten? Voksne mennesker har mistet noe de aldri hadde behøvd å miste.

Reklameplakater er veldig interessante i den sammenheng. De sier noe om hva som oppfattes som naturlig. Fotomodeller er naturligvis det minst naturlige som finnes. Normale, kanskje, men ikke naturlige. Hvis du kikker nærmere på reklamen er stive og anspente, til og med deformerte kropper, det vanlige.

Vi er blitt så vant til at det skal være sånn at situasjonen er helt utenfor fatteevne. Det kan ta tid å begynne å se nyansene. Som jeg nevnte er det første du legger merke til mennesker kroppsholdning. Men det er mer å oppdage. Etter mange år som alexanderlærer aner jeg mønster i dynamikken i muskulaturen som jeg ikke har lagt merke til tidligere. Akkurat som du kan bli stadig mer vàr opplevelsen i deg selv, kan du begynne å se mer av andre.

En engelsk alexanderlærer ga timer til en fotomodell som hadde vært med på reklame for en solkrem. Hun ble avbildet bakfra med bar, brun rygg. «Do you want a back like this?», var teksten. Ironisk nok hadde hun alvorlige ryggproblemer og begynte med Alexanderteknikk på grunn av det.

Det er altså mange gode grunner til å ikke ville se ut som en fotomodell. Alexanderteknikken går ut på å bruke det du har på best mulig måte. Fotomodeller fra H&M er gode eksempler på hva du IKKE skal gjøre.