Alle disse bevegelsene

«Alle disse dagene som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var selve livet»

Alle disse bevegelsene vi gjør hele tiden. Det er det livet består av. Vi gjør en masse forskjellige bevegelser hele tiden. Bevegelser som vi må gjøre for å leve. Vi puster, vi spiser, vi vasker oss, kler på oss, legger oss ned, står opp, går, setter oss ned og reiser oss, plukker opp ting.

Det meste gjør vi automatisk og uten å tenke på det. Ikke det at vi må tenke på det. Hjernen er laget slik at vi klarer oss fint på automatikken. Men fordelene ved å være litt bevisst når ting skjer er mange.

Kan du gjøre de daglige bevegelsene med god kvalitet vil muskelskjelett-systemet fungere bedre. Du vil kunne gjøre andre (viktigere ting) også på en god måte.

I dag hadde jeg tenkt å skrive om en bevegelse som vi gjør spesielt ofte. Klarer du å gjøre denne bevegelsen bedre har du gode forutsetninger for å klare å forbedre mange aktiviteter, noe som kan ha store positive konsekvenser.

Bevegelsen jeg tenker på er å løfte hånda for å ta på noe, som for eksempel når du løfter hånda for å trykke på datamaskinen, eller for å slå på tv, eller når du tar opp mobilen, eller tar opp en penn eller en gaffel eller ... nesten hva som helst.

Bevegelsen er en forberedelse til å gjøre svært mange ting, og hva du gjør i forberedelse til noe har veldig ofte avgjørende betydning for kvaliteten oppgaven utføres med.

Eksperiment(er)

For å lære mer om hvordan vi gjør bevegelsen må vi eksperimentere. Her er forslag til noe du kan prøve ut. Velg selv hva du vil plukke opp eller berøre. Jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal gjøre bevegelsen. Hjernen din vet hvordan hånden effektivt kan komme fra A til B. Du behøver heller ikke å tenke på hva du gjør med selve armen, selv om det er mulig å tenke «retning» eller «lengde» og dermed påvirke muskeltonus under bevegelsen. I stedet skal vi utforske hvordan din generelle koordinasjon påvirker hvordan bevegelsen skjer.

La oss eksperimentere:

Først sitter du et øyeblikk uten å gjøre noe. Du må komme til et slags nøytralt utgangspunkt. Deretter gjør du bevegelsen du har valgt en gang og går tilbake til utgangsstillingen.

Liten pause.

Deretter gjør du det samme en gang til på samme måte. Det vi gjør er å definere et utgangspunkt, eller «base line» for å ha noe å sammenligne med.

Gjør bevegelsen en tredje gang, men denne gangen skal du gjøre det «dårlig» ut fra Alexanderteknikkens prinsipper. Det er uendelig mange måter du kan bruke kroppen dårlig på, men jeg foreslår at du begynner med å la nakke og rygg kollapse.

Igjen, før du gjør bevegelsen, begynn med å gjøre ingenting et lite øyeblikk. Kollaps, og gjør så bevegelsen.

Liten pause.

Hva var forskjellig mellom de to måtene å gjøre bevegelsen på? Ikke tenk på å gi noen fullstendig beskrivelse, bare tenk på en eller to ting du kanskje la merke til. Det må være noe konkret, ikke bare at den ene bevegelsen var «bedre» enn den andre. (Det er ikke sikkert at bevegelsen opplevdes som «dårligere» når du kollapset).

Nå kan du gjøre bevegelsen enda en gang til. Denne gangen forbereder du ved å tenke Alexanderteknikk «retninger». (Hvis du ikke vet hva det er må du ta noen timer). Begynn som før med å gjøre ingenting et lite øyeblikk. Tenk retning. Gjør bevegelsen.

Liten pause. Tenke på om du la merke til noe som var annerledes ved denne måten å gjøre bevegelsen på.

For å få fram kontrasten mellom å gjøre bevegelsen med Alexanderteknikk-retninger og å gjøre den «dårlig» kan du gjøre bevegelsen enda en gang. Denne gangen kan du prøve å forandre modus underveis. Å forandre den generelle koordinasjon underveis vil gjøre det tydeligere hva god/dårlig koordinasjon innebærer, og hvilken innflytelse det har på bevegelsene dine.

Om du begynner i en kollapset tilstand kan du gå over til å tenke retning, eller du kan prøve omvendt rekkefølge.

Liten pause.

Neste steg er å eksperimentere med andre måter å gjøre bevegelsen «dårlig» på. Det kan være å stramme nakken, eller i beina, eller holde pusten. Utforsk hvordan hver enkelt måte påvirker kvaliteten på funksjonen.

Når du har utforsket noen alternativer kan du spørre deg selv: på hvilke måter er det du pleier å gjøre bevegelsen (dårlig) på? Alle har sin måte å gjøre ting på, sitt eget mønster av uvaner. Å finne det ut er verdifullt.

En hvilken som helst bevegelse eller aktivitet kunne vært brukt i disse eksperimentene. Du kan prøve andre bevelser på egenhånd. Om du synes det var vanskelig å observere forskjeller kan du prøve en større bevegelse som involverer hele kroppen når du skal ha tak i noe med hånden. Det kan være å lene seg forover i sittende stilling for å rekke noe, eller bøye seg ned for å plukke opp noe fra gulvet.

Fordelen med å begynne med det aller enkleste og vanligste er at du har noe konkret å anvende Alexanderteknikken på, og så er du kanskje litt mer tilstede og bevisst i dagliglivets små øyeblikk.

*Eksperimentene er inspirert av Alexanderteknikk-lærer Cathy Madden som har skrevet boken Integrative Alexander Technique Practice for Performing Artists.

Relaterte blogginnlegg:

Din teknikk

Tenke først

Alcor

I stjernebildet Karlsvogna, der håndtaket på vogna har en knekk, ligger stjernen Mizar. Ved siden av ligger en svakere stjerne kalt Alcor. Det blir sagt at evnen til å kunne se denne stjernen en gang i tiden ble brukt av araberne som et mål på om noen hadde skarpt syn.

For å se et lyssvakt objekt med det blotte øye bruker astronomer knepet med å ikke se direkte på objektet. Grunnen til at du ser bedre i ytterkanten av synsfeltet er at i midten av netthinna der vi har skarpsyn har vi sensorer (tapper) som registrerer farge, men som ikke er spesielt sensitive, mens i området utenfor har vi flertall av sensorer som kun registrerer svart/hvitt, men som til gjengjeld er svært følsomme.

Dette er en av evolusjonsprosessens merkverdigheter. Evolusjon gir ikke perfekt resultat, bare godt nok. Vårt sanseapparater kan sies å ha visse svakheter, eller i alle fall særegenheter.

Alexanderteknikken handler i stor grad om den proprioseptive sans, kroppssansen. Egentlig kan den sies å være kombinasjonen av mange sanser, men jeg skal ikke gå inn på det her. Propriosepsjon blir noen ganger beskrevet som en glemt eller «skjult» sans. Den er også blitt kalt «den sjette sans». Tradisjonelt har det vært vanlig å regne med fem sanser – syn, hørsel, lukt, smak og berøring.

Vår kroppssans kan være feilkalibrert. Dette var en av hovedtesene til Alexander. Han kalte det «faulty sensory appreciation». Vi feiltolker sansesignaler. Dette er et ganske opplagt fenomen som kommer av at sansene våre først og fremst registrerer forskjeller. Et godt eksempel er luktesansen. Hvis du går inn i et rom med en spesiell lukt, for eksempel inn i et bakeri, så vil opplevelsen av ny lukt være sterkest helt til å begynne med, men etter kort tid blir du så vant til den at du kanskje ikke lenger legger merke til den.

Propriosepsjon, opplevelse av kroppen, fungerer på samme måte. Derfor kan du legge deg til uvaner med å bruke mye unødvendig muskelspenning for å gjøre en bevegelse, uten at du er klar over det. Vi blir blinde for uvaner.

Hva kan vi gjør med det? 

Det beste er å bruke en indirekte tilnærming, slik astronomene gjør. Å observere indirekte vil for kroppssansens del i praksis bety at du har et bredere oppmerksomhetsfelt. Mange gjør den feilen at de overfokuserer. For eksempel, om de kjenner seg stiv i nakken, fokuserer de på nakken og forsøker å «slappe av» i dette avgrensede området. Men det som skjer i nakken er i høyste grad avhengig av det som skjer i ryggen og beina og armene, og kanskje også kjeven, øynene, og pusten. Å fokusere hjelper ikke. Det kan til og med gjøre at du blir mer statisk og spenner deg mer. Generelt vil det å prøve å «kjenne etter» ofte medføre større problemer enn de løser.

Ha i stedet en generell oppmerksomhet som inkluderer omgivelsene og situasjonen du er i, hvordan kroppen er din er organisert og hva den er i kontakt med, og så har du nakkemusklene i øyekroken. Det er tilstrekkelig å få et glimt nå og da. Med denne innfallsvinkelen vil du i tillegg være i stand til å fange opp en rekke andre små og store glimt av hva som skjer ellers i kroppen din. Du vil oppleve, forstå og lære mer om hvordan kroppen din fungerer og hvordan du faktisk bruker den. Med en inndirekte fremgangsmåte vil du observere bedre og oppnå mer.

Relaterte blogginnlegg:

Å se

Smart telefon?

Jeg kjøpte min nokia 1200 for noen hundrelapper i 2007 Jeg var veldig godt fornøyd med den. En dag her i vinter glapp jeg telefonen. Den gjorde noen rundkast og traff hjørnet på et bord. «Knekk», sa det. Uheldigvis var det skjermen som traff. Den fikk en brist. Telefonen virket fremdeles, men ettehvert tenkte jeg det var tryggest å få en «frisk» telefon. Jeg kjøpte smarttelefon. Endelig skulle jeg følge med i tiden.

I begynnelsen hadde jeg noen innkjøringsproblemer. Det tar litt tid til å bli vant til alle funksjonalitetene og få stilt inn telefonen etter eget behov. Som jeg sa det: nå hadde jeg fått en telefon som var smartere enn meg.

Men hvor smart er egentlig en smarttelefon?

Min kjære gamle nokia lå veldig godt i hånden. Den nye smarttelefonen (Microsoft Lumia) er litt for stor og flat til å passe like godt. Berøringsskjermen gjør at det oftest er mest praktisk å bruke begge hender. En liten iphone er nok bedre rent ergonomisk.

I årevis har jeg observert hva smarttelefon-brukere gjør med seg selv. Jeg har sett hvordan de krøller seg sammen over telefonen, og lar telefonen dirigere koordinasjon av muskelskjelett-systemet. Ofte har jeg bedt elever ta fram telefonen sin i Alexanderteknikk-timene, så vi kan forske på hvordan de forholder seg til telefonen som en stimulus. Mange blir sjokkert når de oppdager hva det faktisk gjør med seg selv.

Med min nye telefon har jeg hatt muligheten til å sette meg i mine elevers sted og få oppleve på kroppen hva det vil si å eie og bruke en smarttelefon. Det som har overrasket meg litt er at det for meg ikke er sammensynkingen over telefonen, den vertikale forkortelsen av kroppen, som har vært verst. Mitt problem har vært hvor smal jeg blir over skuldrene.

Kanskje er jeg ekstra disponert til å trekke skuldrene sammen etter årevis med fiolinspilling. Men det kan godt være mulig problemet er mer generelt. Problemet kan ha sammenheng med behovet for å bruke begge hender på mobilen, slik at hendene føres helt sammen foran kroppen. Overarmene har lett for å bli trukket inn mot hverandre og brystkassa blir skvist fra hver side.

Min kjære gamle nokia kunne enkelt betjenes med ei hånd. Jeg har prøvd å bruke smarttelefonen med ei hånd. Det går forsåvidt bedre, men siden tommelen da må bevege seg over et ganske stort område, har armen lett for å følge etter for å «hjelpe» tommelen til å nå fram dit den skal. Konsekvensen er at overarmen likevel har lett for å bli dradd inn mot kroppen.

Fordelen med en smarttelefon er at du kan bruke den til så mye. Ulempen med en smarttelefon er at du kan bruke den til så mye. Du blir sittende og henge over den i lengre tid. Desto større innvirkning får bruken av telefonen på vår daglige «form». Den alminnelige organiseringen av muskelskjelett-systemet blir skadelidende og dermed også vår alminnelige funksjon.

Som utgangspunkt tror jeg det er viktig å finne et godt kompromiss mellom å se ned på telefonen og å løfte den. Dette er det ergonomiske grunnlaget. Men Alexanderteknikk er som kjent (eller i alle fall håper jeg det er kjent) uavhengig av ergonomi. Alexanderteknikken handler om «bruk», hvordan vi reagerer på ting og gjør ting.

Det hjelper ikke å finne det perfekte kompromiss mellom håndens høyde og nakkens kurve når du skal se ned på telefonen om du utfører handlingen på en dårlig måte som gjør at du skviser nakkevirvlene, kollapser i kroppen, heiser skuldrene, anspenner armen, etc etc.

Det som er avgjørende er dermed hvordan du kommer fra å være i en nøytral posisjon, og til det å holde telefonen og bruke den. Det er denne prosessen som må blir bedre. Å korrigere hvordan du holder telefonen når du allerede bruker den er vel og bra, men blir bare etterpåklokskap og reparasjon. Alexanderteknikken er preventiv og må anvendes i gjerningsøyeblikket (og gjerne før).

Men, så kan man jo spørre seg om bruken av en sånn liten dings som en mobiltelefon er så viktig. Den kan da ikke være farlig? Vi tar ikke noe direkte skade av den gjør vi vel? Nei, absolutt ikke. Du kan leve godt og lenge tett omslynget din kjære smarttelefon. Muskelskjelett-systemet er fantastisk fleksibelt og tilpasningsdyktig.

Men det er to ting å tenke over. Det første er at om du har muskelskjelett-plager av noe slag, er det verdt å være bevisst den kumulative effekten av alt du gjør. Hvis du er parkert foran en dataskjerm hele dagen og så i tillegg mye av den resterende tiden er vrengt rundt en smarttelefon, kan det være lurt å modifisere bruksmåten. (Og sikkert tidsbruken også).

Det andre som er verdt å tenke over er at en dagligdags dings vi bruker så mye oppmerksomhet på faktisk også kan være et hjelpemiddel. Det å være bevisst i dagligdagse aktiviteter gjør at de kan utføres med bedre kvalitet på bevegelsene. Du kan være mer tilstede og får dermed mer kontroll over hvordan du bruker deg selv. Du kan bruke krefter fornuftig og unngår å bli unødig anspent. De som har en konkret aktivitet å knytte Alexanderteknikken til, lærer fortere og bedre. Det kan være at de spiller et musikkinstrument, gjør taiji eller pilates. Bruken av smarttelefonen din kan ha samme funksjonen.

Jeg har hørt om noen Alexanderteknikk-lærere som anvender smarttelefonen som et hjelpemiddel på en annen måte også. De har utviklet en app som gir påminnelser og tips i hverdagen. Det kan være kjekt det, men ennå finnes ikke en app som er i stand til å registrere hvordan du bruker deg selv når du bruker smarttelefonen. Så smart er ikke smarttelefonen blitt ennå.

Relaterte blogginnlegg: 

Smartphone-trikset

Bjelken i øyet

En kollega av meg sa en gang at Alexanderteknikk-lærere var preget av å være ydmyke. Umiddelbart stusset jeg litt over det. Jeg kan komme på flere eksempler på Alexanderteknikk-lærere som slettes ikke kan beskrives som ydmyke. Men kanskje har min kollega rett? Å anvende Alexanderteknikken, slik enhver Alexanderteknikk-lærer gjør som del av arbeidsprosessen, innebærer å være intenst oppmerksom på sine uvaner. Vi er stadig ute etter å oppdage bjelken i eget øye. Å se sine uvaner i hvitøyet kan være et godt motmiddel mot innbilskhet. 

Likevel tror jeg vi Alexanderteknikk-lærere også er desto flinkere til å finne feil hos andre. («Bjelken i sin nestes øyet», som jeg pleier å si.) Vi Alexanderteknikk-lærere vet tross alt noe som de fleste andre ikke vet, og ser kanskje ting som andre ikke ser. Det er lett å være besserwisser når du ser noe som helst burde vært annerledes.

Å aktivt drive med Alexanderteknikk betyr å være i en utviklingsprosess. Å være i en utviklingsprosess betyr at ting kan forandre seg til det bedre. Dermed er det et ideal der framme som kanskje kan nås, i alle fall i teorien. Men hele tiden jobber vi med egne vaner og uvaner, og med vår egen begrensede kapasitet for oppmerksomhet. Man blir dermed også smertelig klar over sine begrensninger.

Så det naturlige er kanskje som min kollega mente at man blir ydmyk og at man får respekt for de utfordringene mennesker står over for og de problemene de kommer med på timen, og man får medfølelse med dem.

Alexander beskrev i sine bøker hvordan han møtte nye elever og gav dem sin diagnose av dem, dvs. fortalte dem hva slags feil de hadde. Jeg håper og tror det er en tilbakelagt fremgangsmåte. Selv om jeg i praksis kunne sagt både det ene og det andre til elevene om hva slags vaner og uvaner jeg kan se at de har, har det absolutt ingen hensikt å liste dem opp for eleven. For hva skal eleven gjør med den informasjonen? Før eleven har lært noe som helst av Alexanderteknikk, er det som oftest slettes ikke mye. Alt som oppnås er at eleven går rundt og tenker på alle sine feil og dermed forsterker dem.

Når eleven blir klar over en eller annen feil derimot, da er det stjerne i boka og gratulasjoner. Å bli bevisst en uvane er virkelig femskritt. Vi Alexanderteknikk-lærere gratulerer gjerne oss selv når vi oppdager (eller gjenoppdager) en uvane. Det skjer jevnlig. Bevisstgjøring av uvaner holder utviklingsprosessen i gang, og holder oss passe ydmyke håper jeg.

Relaterte blogginnlegg.

Å se

Intellektualisering

I skogen på Bygdøy har det kommet opp skilt som forteller deg hva du ser. «Natursti» tror jeg det kalles. Du kan lese om gran og hvitveis og skogsdrift før og nå. «Fint for barna», tenker du kanskje, men teksten er absolutt ikke skrevet for barn. Den må være ment for voksne. Jeg skjønner ikke vitsen. Hadde det enda vært noen spesielt sjeldne planter, trær eller naturfenomener som ble forklart. Hvis folk får lyst til å vite mer om gran kan de jo google det. Med smarttelefon trenger de ikke engang å vente til de kommer hjem. Skiltene er plassert ut av Skogeiernes landsforbund og minner om reklameplakater. Pengene hadde vært bedre anvendt om de ble brukt til å få fjernet søppelet som ligger og slenger rundt trestammene.

Å kjenne navn på trær og planter, fugler og dyr i skogen, og å forstå hvordan livet i skogen henger sammen, kan gi en ekstra dimensjon til naturopplevelsen. På samme måte kan opplevelsen av musikk få en ny dimensjon om du lærer noe om harmoni og akkordprogresjon og om takt og rytme. Å sette ord på ting og dermed kunne manipulere begrepene mentalt gir nye muligheter for forståelse.

I undervisningen av Alexanderteknikk spiller ord en viktig, men likevel varierende rolle. Å bli kjent med hvordan kroppen henger sammen, å bli kjent med skjelettet og hvordan det er ment å fungere, er som å bli kjent med topografien og sette navn på kartet.

Å bli kjent med begrepene i teknikken, som «retning» og «inhibisjon» og «primary control» kan også være en hjelp til økt bevisstgjøring, og gjøre det letter å anvende teknikken i praksis. Du kan få et mer konkret forhold til tankeprosessen, og det kan bli lettere å snakke om hva som skjer. At eleven setter ord på egne opplevelser kan også være nyttig for både lærer og elev.

Men ord har sine begrensninger. Selv leste jeg ei bok om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time. Etter noen timer innså jeg at jeg måtte prøve å glemme det jeg hadde lest. Ikke fordi det var feil, men fordi jeg ikke hadde forstått hvordan det jeg leste om var relevant for meg og min opplevelse av egen kropp (som var svært begrenset).

I årene som fulgte leste jevnlig om Alexanderteknikken. Men det slo meg at når jeg hadde lest ei bok eller to kom jeg til et punkt der det ikke var noen vits i å lese mer akkurat på det tidspunktet. Jeg måtte oppleve mer i praksis. Jeg måtte ha flere timer før jeg igjen fant nytte av å lese. Dette er en av grunnene til at jeg ofte anbefaler folk å ha noen Alexanderteknikk-timer før de begynner å lese om teknikken.

Jeg har fått inntrykk av gjennom årene at jo lengre akademisk utdannelse folk har, jo fjernere er de fra egen kropp, og dermed har de lengre vei til å forstå Alexanderteknikken. Det virker som lang akademisk utdannelse fører til økt evne til abstraksjon og dermed kommer de lengre bort fra her og nå. Sagt på en annen måte hjelper ikke lang utdannelse når du skal lære Alexanderteknikk. Jeg ga en gang timer til en trailersjåfør. På forhånd tenkte jeg at en trailersjåfør ville være noe utfordrende å undervise. Mine fordommer ble gjort grundig til skamme. Hun (det var en kvinnelig sjåfør) tok ideene i teknikken så lett som bare det. Jeg har knapt hatt enklere elev å undervise.

Ord er nødvendige i undervisningen av Alexanderteknikk. Ikke bare nødvendige, men viktige. Det finnes noen lærere som bruker mer ord enn andre, og mindre berøring. De argumenterer med at når de først bruker berøring, har berøringen større effekt og gir mer mening. Det er absolutt noe i det argumentet. Men det kan brukes andre veien også. Å bruke få ord kan gi ordene større vekt. 

Som musiker vil jeg heller bruke musikk enn ord, og heller bruke berøring enn ord. Når jeg så først sier noen håper jeg at ordene har større effekt, at det jeg sier står mer fram. Jeg vet ikke om det er tilfelle. Hvis jeg bommer med hva jeg sier blir ordene bare tomme og overflødige. Det blir akkurat som skiltet i skogen som forteller at jeg ser ei furu. Å forstå noe intellektuelt er også et mål, men det er ikke den eneste måten å forstå ting på.

Noen ganger kan en overintellektualisering av opplevelsen virke forstyrrende. Ord kan ikke erstatte opplevelsen fordi opplevelse alltid er noe mer. Opplevelsen av bevegelser og berøring er som musikk. «Musikken begynner der ordene ender» (Heinrich Heine). Uansett hvor viktige ord er i Alexanderteknikk-undervisningen, er de nyttige bare et stykke på vei.

Relaterte blogginnlegg:

Kritisk situasjonsfilosofi