Håndspåleggelsen

Å kommunisere ved hjelp av berøring er et av Alexanderteknikk-lærerens nyttigste hjelpemiddel. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen der og da.

Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. Det handler om mer enn bare hendene. Hele kroppen må være optimalt koordinert. Forrige gang skrev jeg om hva vi må passe på for å ikke å forstyrre en naturlig god koordinasjon. Men det kritiske øyeblikket kommer når vi skal legge hendene på.

Balanse

Å løfte armene gir endring i kroppsbalansen som neppe er en utfordring for de fleste. Men sett i sammenheng med å bruke hendene i Alexanderteknikk-undervisning kan det ha mye å si. Bevegelsen kan ha en positiv eller negativ effekt på den generelle koordinasjonen.

I utdanningen av Alexanderteknikk-lærere gjøres derfor bevegelsene trinnvis. Først gjør Alexander-studenten «monkey» for å oppnå en mer dynamisk tilstand i muskelskjelettsystemet, deretter løftes armen(e). Hvis nybegynnere forsøker å gjøre monkey og løfte armene samtidig er det nærmest umulig å sikre god nok kvalitet på bevegelsene.

Når bevegelsene gjøres trinnvis har vi tid til å tenke før hvert nye steg. Og det er hva som skjer mentalt som er den store utfordringen.

Balanserte armer

Å bruke armene er noe vi gjør hele livet. Fra vi er født griper vi tak i det vi får fatt i. Slik fortsetter det ut livet. Forrige gang nevnte jeg at en Alexander-lærers bruk av hendene bygger på å bruke minst mulig av bøyemuskulaturen og heller bruke strekkemuskulaturen, muskulaturen vi bruker når vi bærer vekt. Vi bruker hendene som føtter. 

Bruken av hendene er sterkt knyttet til det å manipulere ting, gjøre noe. Dette blir en utfordring i Alexanderteknikken fordi vi må ha mest mulig nøytrale, åpne og lyttende hender. Hender som ikke er ute etter å manipulere, (selv om det er strengt tatt rent definisjonsmessig er det vi gjør. Alexander selv bruker uttrykket «expert manipulation» i en av sine bøker). (Alexander 2004, s.99). For mye bruk av bøyemuskulatur gjør at hendene trekkes tilbake samtidig som de skal legges på. Det fører til krig mellom spenningene.

Å bruke hendene som føtter, som når du krabber, motvirker både tendensen til å gjøre noe, og engasjerer mer av strekkemuskulaturen. Det betyr ikke at vi nødvendigvis legger vekt på hendene. Berøringen skal alltid i utgangspunktet være nøytral. Det vil si at læreren bærer vekten av sine egne armer. Igjen er dette avhengig av generell god og dynamisk koordinasjon i hele kroppen. Er beina stive blir armene stive. Læreren kan ikke bare «slappe av» i armene. Slappe armer vil bare føre til at armene blir tunge og læreren trekker armene til seg og mister kontakten. Ikke noen god opplevelse for eleven. Glem alt du har hørt og lært om avspenning. Balanserte og avspente armer er lette som fjær.

Intensjon

Før en Alexanderteknikk-lærer legger hånden på noen sørger han/hun for å være godt koordinert og organisert. Når hånden deretter legges på er det uten intensjon om å gjøre noe som helst. Hånden legger på for å registrere hva som skjer. Læreren kan godt ha en formening om elevens balanse og spenningsnivå, men mest mulig holdes det som foreløpige hypoteser. Forutinntatthet bør unngås. Det fører altfor lett til at læreren får til hensikt å gjøre noe bestemt, og dermed blir fokuset for snevert.

Å ha en nøytral innstilling er letter sagt enn gjort. Vi blir alle påvirket av det vi har foran oss. Særlig når det er snakk om en person vi er ute etter å hjelpe på en eller annen måte. For en Alexanderlærer-student begynner prosessen med å kunne ha en nøytral holdning lenge før han eller hun begynner å legge hendene på levende mennesker. At vi blir påvirket av det som er foran oss finner vi igjen i alle mulige sammenhenger. For studenter i Alexanderteknikken kommer utfordringen allerede når han eller hun blir bedt om å gjøre «monkey» og legge hendene på for eksempel et bord. Det enkle faktum at det står et bord foran vedkommende øker sjansen for kollaps. Jeg vil påstå at hvis du får noen til å bøye seg ned mens de står midt på gulvet, og så ber dem om å gjøre det samme stående foran et bord, vil 99 av 100 person kollapse mot bordet. Det er akkurat det samme som skjer når du sitter foran en dataskjerm, eller ser på mobilen din, så at den utfordringen også er tilstede når en Alexanderteknikk-lærer skal legge hendene på en elev er ganske naturlig.

Kontaktkvalitet

Alt det jeg har skrevet om nå handler egentlig bare om en eneste ting: å være i stand til å legge hendene/hånden på og oppnå god kontakt med god kvalitet. Alt handler om kvaliteten av kontakt. Uten at kvaliteten av kontakt er god kan ikke læreren gjøre noe som helst. Vi snakker om integrering av lærerens og elevens muskelskjelettsystem. Det krever bredbåndsforbindelse.

Hittil har jeg utelatt et viktig element i prosessen – å tenke retning. Å tenke retning, (f.eks at «nakken er fri, at hodet går fram og opp at og ryggen blir lang og bred, osv»), har først og fremst en preventiv hensikt. Retningen sørger for å bevare en naturlig god koordinasjon. De sørger også for at muskelskjelettsystem har en dynamisk, levende og fleksibel spenning. Denne spenningskvaliteten er nødvendig for å bevare god kontaktkvalitet, og gjør at lærerens muskelskjelettsystem kan fungere som et sanseorgan som kan «lese» elevens koordinasjon. 

Med god kontaktkvalitet kan læreren også gjøre mer enn bare å lytte. Hva er det læreren gjør? Det skal jeg skrive om en annen gang.

Relaterte blogginnlegg

Noen forutsetninger for god bruk av hendene

Berøre med hånden, føle med kroppen

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 2004. Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Noen forutsetninger for god bruk av hendene

Å kommunisere ved hjelp av berøring er et nyttig hjelpemiddel i Alexanderteknikk-undervisningen. Ikke noe annet kan gjøre deg så umiddelbart bevisst på hvordan du bruker kroppen der og da.

Å lære å bruke hendene er en sentral del av utdanning for Alexanderteknikk-lærere. De siste gangene har jeg skrevet om hva som ligger bak denne ferdigheten. Det handler ikke bare om hendene, men om hele kroppen.

Alexanderteknikk-lærere bruker hele kroppen som et slags redskap, og naturlig nok går en stor del av utdanningen i «hands-on»-ferdigheter ut på å bli bevisst egen kroppsbruk. Dette er ingen enkel prosess, som med alt annet krever det arbeid, disiplin og øving.

Hvis vi går ut fra at vi har medfødte og iboende egenskaper for god balanse, god koordinasjon og gode bevegelser, må vi i første omgang sørge for å ikke gjøre noe på en slik måte at vi forstyrrer disse egenskapene. 

Så hva må vi Alexanderteknikk-lærere unngå? I prinsippet akkurat det samme som enhver Alexanderteknikk-elev.

Kollaps og skvis

For å bruke hendene som en Alexanderteknikk-lærer må muskelskjelettsystemet være optimalt koordinert. Du er ikke optimalt koordinert om du kollapser. Musklene vil ikke ha et godt utgangspunkt å jobbe ut ifra.

Det er lett å kollapse. Vi gjør det hele tiden i større eller mindre grad. Om du ikke tror meg betyr det at du ikke er klar over at du gjør det. Det finnes et enkelt knep du kan bruke for å bli mer bevisst. Når du holder på med noe, stopp et øyeblikk og kom opp til det du mener er din fulle høyde. Du kan prøve her og nå. Det er det samme om du står eller sitter. Deretter kan du fortsette med det du holdt på med. Hvis du gjør dette noen ganger i løpet av dagen vil du fort bli klar over om du generelt pleier å kollapse.

Når jeg skriver «full høyde» har dette ingenting å gjøre med «riktig holdning», men med det som kan beskrives som nøytral posisjon der du ikke gjør noen ting. Det er selvfølgelig fristende å begynne å strekke seg opp for å bli lengre. Da blir du bare stiv. Det er en annen ting vi må prøve å unngå.

Monkeybusiness

For å gjøre muskelskjelettsystemet mer dynamisk vil en Alexanderteknikk-lærer vanligvis (men ikke nødvendigvis) bøye litt i knærne og bruke det vi beskriver som «monkey»-posisjon. «Monkey» er kanskje et lite passende ord. Det korrekte faguttrykket er «position of mechanical advantage». Forsøker du å se ut som en apekatt vil du antagelig kollapse i overkroppen. Det er nettopp hva de aller fleste gjør om de bøyer seg ned.

Igjen kan du prøve å finne ut om du er blant dem som kollapser når du bøyer deg ned. Du kan enten filme deg selv med mobilen, eller du kan sette opp et par speil slik at du kan se deg selv fra siden. Om du bare kollapser ørlite grann kan det være vanskelig å observere en kollaps uten trening i det å observere, men for de flestes vedkommende vil kollapsen være tydelig.

I tillegg til å kollapse kan det å bøye knærne gjøre at du stivner i beina eller strammer i nakken, holder pusten eller lar skuldrene kollapse. Å gjøre en god «monkey» er ingen selvfølge, selv om det burde være det. Faktisk kan det sies så sterkt at det å kunne gjøre en godt koordinert monkey er selve grunnlaget for å bruke hendene som en Alexanderteknikk-lærer. Hendene er underordnet. Mye tid og oppmerksomhet blir derfor brukt i utdannelsen av Alexanderteknikk-lærere på det å kunne utføre god «monkey» i alle varianter.

Berøre uten å gripe

En god monkey er en forutsetning, men ting kan gå galt med en gang læreren skal gjøre noe med hendene.

Vi mennesker bruker hendene hele tiden, og det vi bruker dem mest til er å gripe. Å gripe involverer bøyemusklene, og når vi bruker bøyemusklene kan vi lett trekke oss sammen. I tillegg har vi lett for å kollapse mot det vi tar etter, eller holder på med. Bare se på noen som holder på med mobilen sin, eller jobber foran en dataskjerm. Kanskje kollapser du selv nå?

For å motvirke tendensen til sammentrekning tar vi i utdanningen av Alexanderteknikk-lærere utgangspunkt i en annen måte å bruke hendene på. Vi tenker oss at vi bruker hendene som føtter, som når du krabber. Vi står på alle fire, men uten vekt på hendene selvfølgelig. Studenter som trener på å bli Alexander-lærere bruker mye tid på å gjøre monkey med hender på et bord eller en vegg i en slags firfotet posisjon. I tillegg gjør Alexanderteknikklærere og studenter øvelsen «hender på stolrygg» som går ut på å bruke hender og fingre uten å involvere bøyemusklene mer enn absolutt nødvendig.

Lærer og elev

Dette er noe av det en Alexanderteknikk-lærer må passe på å unngå når han eller hun bruker hendene. Listen kunne vært lengre om vi går i detalj. Dette kan virke som en veldig negativ vinkling ved første øyekast. Men det er egentlig bare sunn fornuft. Det er når alt kommer til alt mye enklere å forbedre noe om du først tenker preventivt.

Det kan også være godt å vite at læreren må jobbe med de samme tingene som du gjør selv. Det er ingen vei utenom om læreren skal kunne bruke hendene. En lærer må «walk the talk» som det heter. 

Det er selvfølgelig mye mer som skal til for å bruke hendene slik en Alexanderteknikk-lærer gjør. Her har jeg bare skrevet noe om det som kan kategorisere som «fysiske» forutsetninger. Bruken av hendene er mer en mental ferdighet. Det skal jeg skrive om en annen gang.

Relaterte blogginnlegg

Berøre med hånden, føle med kroppen

Hemmeligheten bak berøringen

Forrige gang skrev om hvordan vi Alexanderteknikk-lærere bruker hendene når vi underviser. Det handler mer om å bruke kroppen enn om å bruke hendene. Men hva skjer egentlig? Hvorfor kan det ha så stor effekt når vi bruker så lett berøring?

Jeg har tidligere sammenlignet bruken av hendene med det å dempe en ball eller ta imot noe som blir kastet til deg. Tenk deg at noen kaster ei eske eller en boks til deg. Du tar imot med hendene, men du bruker antagelig mer enn bare hendene. Hvis armene din er stive og strake vil du få problemer med å ta imot om boksen har en viss tyngde. Du lar armene være myke og bøyelige for å fungere som fjæring. Om du forventer at det er en ganske tung boks vil du kanskje også bøye knærne for å la hele kroppen være fjærende.

Forskjellen mellom dette eksempelet og Alexanderteknikk «hands-on» er at i Alexanderteknikken handler det om mer enn bare bevegelighet og fjæring. Det handler om en å ha en viss type kvalitet på muskelspenningen i kroppen.

Denne kvaliteten av muskelspenning er avhengig av å hele tiden tenke «retning». Det fører til mer dynamisk muskelspenning, en levende sitring. Du kan sammenligne det med en streng som vibrerer. Om du berører en streng som vibrerer er det veldig forskjellig fra å berøre en streng om er inaktiv. Ingenting skjer om du berører en streng som er i ro, men når du berører en vibrerende streng registrerer du forskjellen umiddelbart.

Denne kvaliteten på muskelspenning ser ut til å «smitte» over til eleven. (Smitte er kanskje ikke helt riktige ordet i disse tider ...). Vi vet ikke helt hvordan dette skjer. Læreren tenker noe om sin egen kropp som så har en observerbar effekt hos eleven.

Speilnevroner

Jeg har hørt enkelte Alexanderteknikk-lærere spekulere i om dette kan har noe å gjøre med det som kalles speilnevroner. Speilnevroner har vært ei stor greie de siste årene etter at de ble oppdaget, (hos aper riktignok). Speilnevroner er hjerneceller som aktiveres både når vi er i aktivitet, og når vi ser denne aktiviteten hos andre. Det er antagelig derfor vi har evnen til å leve oss inn i det vi ser på film for eksempel.

Hypotesen er at speilnevroner gjør det mulig å tolke intensjonen bak handlingen som observeres. Enkelte spekulerer i om det samme kan spille inn også når vi tolker proprioseptiv informasjon som berøring. Jeg vet ikke hvor sannsynlig det er. Det finnes et annet aspekt som kanskje kan forklare effekten av Alexanderteknikk-berøring på en mer konkret måte. 

Gjøre mindre

Hemmeligheten med Alexandeteknikk «hands-on»-teknikk er for det første, som jeg var inne på forrige gang, at det handler om mer enn bare hendene, og for det andre at det læreren tenker om egen muskelskjellett-koordinasjon smitter over på eleven. Et tredje aspekt kan være vel så viktig for å forklare effekten av håndspåleggelsen. Vi er ikke ute etter å gjøre noe!

Intensjonen er hele tiden at eleven gjør mindre, jamfør sammenligningen med å dempe en ball. Når læreren legger hendene på er det som å stille et spørsmål: Går det an å gjøre mindre her?

Vi er altså mer ute etter å ta bort enn å legge til.

Når eleven gjør mindre, og bare det nødvendige blir igjen, endres karakteren på muskelaktiviteten. Denne endringen er ikke proporsjonal med inngrepet fra læreren, snarere tvert imot. Endringen er altså noe som skjer i eleven og ikke noe læreren gjør, men noe læreren gir mulighet til. Det blir som å rulle en stein ned en bakke. Det er bare å slippe, bakken gjør resten. Alt læreren gjør er å få eleven til å slutte å gjøre noe. Endringen som følger er en naturlig konsekvens.

Det følger av dette Alexanderteknikk-læreren ikke kan gjøre noe om eleven ikke vil. Lærerens hender bare spør, eleven må si «ok». F.M. Alexander skal en gang stolt ha proklamert til sine lærerstudenter: «I can get it now in spite of them» (Westfeldt 1998). Alexander mente tydeligvis at han hadde nådd et nivå der elevens medvirkning var underordnet. Det kan godt være at Alexander og enkelte andre har oppnådd et slikt ferdighetsnivå, men man kan diskutere både det etiske ved holdningen Alexander viste, og den pedagogiske nytten.

«Hands-on» Alexanderteknikk er alltid et samarbeid. Det er nettopp det at eleven samtykker og mentalt sier ja til å la endringer skje som gir eleven erfaringen han eller hun har nytte av utenom timene.

Relaterte blogginnlegg 

Det lille som skal til 

Berøre med hånde, føle med kroppen 

Effekten av berøring

Litteratur

Westfeld, Lulie. 1998. FM Alexander, the man and his work: Memoirs of Training in the Alexander Technique 1931-34. Mouritz.

Berøre med hånden, føle med kroppen

Nå har jeg så smått begynt å gi timer på kontoret igjen. Fra 16. mars til 20. april var «hands-on» Alexanderteknikk-undervisning ikke tillatt. I denne perioden har jeg undervist på nett. Å undervise på nett fungerer overraskende bra med tanke på hvilken sentral rolle veiledning ved berøring har i undervisningen.

Med forbud mot normal virksomhet har det vært noen rolige uker. I tillegg har det vært påskeferie og jeg har hatt ekstra tid til å lese. Jeg har blant annet lest en samling artikler fra den internasjonale kongressen for Alexanderteknikk i Chicago i 2018. En av artiklene handler nettopp om det å bruke hendene i undervisningen. Artikkelen gir en veldig god forklaring på noe av det som er spesielt med hvordan vi Alexanderteknikk-lærere bruker hendene.

Taktil eller kinestetisk

Artikkelen beskriver en workshop under kongressen med tittelen «The Sensitive Touch» (Frigoli 2019)*. En av aktivitetene i workshopen var som følger:

Person A («læreren») holder ei flaske. (Det kan i prinsippet være et hvilket som helst objekt, men ei flaske passer fint i hånden og du kan enkelt holde rundt den med god kontakt). Person B tar tak i flaska og beveger den forsiktig i alle mulige retninger. Person A har øynene lukket og sanser bevegelsene ved å holde på to ulike måter: 

1) Holde lett og forsiktig, slik at flaska beveger seg i forhold til hånd og fingre, eller 

2) fast nok til at kontakten mellom hånd og flaske er konstant, bevegelsene skjer i stedet i person A sine ledd. 

Den første måten gir mange sanseinntrykk fra overflatekontakten. Den andre måten gir informasjon fra kroppssansen, fra person A sine sanseorganer i muskler, sener og ledd. Artikkelforfatteren kaller måte 1) «taktil» og måte 2) «kinestetisk». Det er denne «kinestetiske» måten vi bruker i Alexanderteknikken. Vi føler dypt.

Eksperimentet forklarer godt den store forskjellen mellom for eksempel massasje og måten alexandertelærere bruker hendene på. En massør beveger som oftest hendene i forhold til huden, en Alexanderteknikk-lærer gjør det som regel ikke. Å stryke over huden gir mye sanseinformasjon, men av feil type. Det blir som å prøve å se ned i vannet når vinden blåser. Jo mindre det skjer på overflaten jo bedre.

Eksperimentet forklarer også hvorfor det har lite å si hva en elev har på seg i timen. Vi er ikke interessert i det som skjer direkte under hånden. Vi er interessert i sammenhengen gjennom kroppen, mellom kroppsdelene og mellom kroppen og bakken. Den kan vi føle nærmest uansett hva eleven har på seg. Så lenge eleven kan bevege seg fritt pleier det å gå greit.

For det tredje forklarer eksperimentet at «hands-on» Alexanderteknikk-undervisning handler om mye mer enn at læreren bruker hendene. Alexanderteknikk-lærere berører med hendene, men vi føler med kroppen. Dette forklarer hvorfor det tar så lang tid å bli Alexanderteknikk-lærer, minst tre år. Du må lære å bruke kroppen som et sanseorgan der hendene bare er sugekoppene som tar imot signalene. Det tar tid og mye trening å lære å organisere muskelskjelettsystemet og å innøve måten å tenke på. Vi har så lett for å prioritere «taktil» sansing framfor «kinestetisk».

Etter flere uker hvor vi Alexanderteknikk-lærere har hatt forbud mot «hands-on»-undervisning klør vi i fingrene etter å komme i gang. (Eller skal vi si klør i kroppen?). 

Men selv om vi nå har lov til å utøve vår virksomhet vil vi ta visse forholdsregler, for eksempel kanskje ikke bruke hendene hele timen. De gangene vi bruker hendene blir desto viktigere.

* 

Frigoli, Paulo (2019): «The Sensitive Touch». I Paul Marsh (red.): The Congress Papers 2018, Advancing Global Perspectives, (s.216–220). STAT Books. 

Artikkelen går deretter dessverre over til å sammenligne Alexanderteknikk med kraniosakralterapi. Kraniosakralterapi er en alternativ terapi basert på pseudovitenskap. Jeg har tidligere skrevet innlegg om kraniosakralterapi.

Relaterte blogginnlegg

Ta den ring

Pass the Pudding

Det lille som skal til