Jeg ble spurt nylig om Alexanderteknikken var «fysisk eller mental». Jeg svarte at Alexanderteknikken først og fremst er mental. Min bror som også var tilstede foreslo «mindfulness in activity», noe som er en god beskrivelse.
Når du først blir kjent med Alexanderteknikken kan du få inntrykk av at den handler om det «fysiske». Det er mye snakk om bevegelse, balanse og muskelspenning, og når vi underviser bruker vi berøring.
Men alle handlinger skjer som en følge av et ønske eller impuls til handling, altså noe som vi vil betegne som «mentalt». Når vi blir bevisst impulsen til handling kan vi velge å la handlingen skje, eller vi kan velge å la være (inhibition). I begge tilfeller har vi en intensjon om å ha lengde og bredde i kroppen (direction). Alexanderteknikken foregår på et mentalt plan, i prosessen fra tanke til handling.
Spørsmålet om Alexanderteknikken er fysisk eller mental avslører hvordan vi har laget et kunstig skille mellom tenkning og det kroppslige. Vi ser handlingen men glemmer at det må ligge et minimum av mental aktivitet til grunn, selv om denne i stor grad er ubevisst. Problemet forsterkes hvis vi begrenser oppfatningen om hva som menes med å tenke til det å abstrahere, intellektualisere eller fantasere. Etter min erfaring er dette et generelt problem i vårt samfunn, og sannsynligvis et resultat av hva vi legger vekt på i skole og utdanning.
Tenkningen i Alexanderteknikken er praktisk og konkret tilstedeværelse. Inntil det nylig ble populært med «mindfulness» har ikke denne formen for tenkning hatt særlig høy status. Unntaket finnes blant de som driver med meditasjon. Selv når jeg har hatt foredrag og introduksjonskurs for musikere har jeg fått spørsmålet: men er jeg nødt til å tenke på dette hele tiden? Som om idealet er å være bevisstløs.
Når bevegelser skal gjøres på en ny måte kreves det større oppmerksomhet enn om den utføres automatisk. Det gjelder alle aktiviteter, også når du er i ferd med å lære Alexanderteknikken. Det finnes ingen vei utenom fordi det handler om bevisst læring. Kanskje derfor det heter «paying attention» på engelsk. Læring koster.
Når du har lært Alexanderteknikken godt nok til å bruke den i praksis er det veldig lite som skal til av oppmerksomt nærvær for å bruke den. Problemer oppstår om du overfokuserer og gjør det vanskeligere enn det er.
De fleste begynner å ta timer i Alexanderteknikk på grunn av ett eller annet «fysisk» problem. Det kan være kroppsholdning, muskelspenninger, smerter eller bevegelsesutfordringer. «Fysiske» problemer forsøkes vanligvis løst med fysiske virkemidler som trening eller behandling. Men om problemene forårsakes av noe du gjør nytter det ikke å gjøre mer uten å gjøre noe annerledes. Å gjøre noe annerledes krever ny tenkning, ganske enkelt fordi musklene styres av signaler i nervesystemet.
Men så har vi det dilemma at vi oppfatter, tolker og forstår verden gjennom kroppen og sansene. Tankene er ikke uavhengige av det fysiske. Endringen i tenkning som vi er ute etter kan være utenfor forestillingsevnen. Det er her det fysiske aspektet i Alexanderteknikk-timene kommer inn. Veiledningen du får gjennom lærerens hender.
Ny opplevelse gir mulighet for nye måter å tenke på. Måten vi tenker på er konkret og praktisk oppmerksomhet, som inkluderer kroppen. Hvilken annen måte kan vi være tilstede på?
Spørsmålet om Alexanderteknikken er fysisk eller mental er egentlig umulig å svare på.
Hvis jeg må velge ville si at Alexanderteknikken først og fremst er en form for mental ferdighet, men som du kanskje skjønner er det ikke enten eller. Alexanderteknikken handler om hvordan vi bruker oss selv i aktivitet. Når vi er i aktivitet er det umulig å skille mellom det fysiske og mentale. Det ene kan ikke eksistere uten det andre.
Relaterte blogginnlegg
Nei
Alexanders plan
Når du først blir kjent med Alexanderteknikken kan du få inntrykk av at den handler om det «fysiske». Det er mye snakk om bevegelse, balanse og muskelspenning, og når vi underviser bruker vi berøring.
Men alle handlinger skjer som en følge av et ønske eller impuls til handling, altså noe som vi vil betegne som «mentalt». Når vi blir bevisst impulsen til handling kan vi velge å la handlingen skje, eller vi kan velge å la være (inhibition). I begge tilfeller har vi en intensjon om å ha lengde og bredde i kroppen (direction). Alexanderteknikken foregår på et mentalt plan, i prosessen fra tanke til handling.
Spørsmålet om Alexanderteknikken er fysisk eller mental avslører hvordan vi har laget et kunstig skille mellom tenkning og det kroppslige. Vi ser handlingen men glemmer at det må ligge et minimum av mental aktivitet til grunn, selv om denne i stor grad er ubevisst. Problemet forsterkes hvis vi begrenser oppfatningen om hva som menes med å tenke til det å abstrahere, intellektualisere eller fantasere. Etter min erfaring er dette et generelt problem i vårt samfunn, og sannsynligvis et resultat av hva vi legger vekt på i skole og utdanning.
Tenkningen i Alexanderteknikken er praktisk og konkret tilstedeværelse. Inntil det nylig ble populært med «mindfulness» har ikke denne formen for tenkning hatt særlig høy status. Unntaket finnes blant de som driver med meditasjon. Selv når jeg har hatt foredrag og introduksjonskurs for musikere har jeg fått spørsmålet: men er jeg nødt til å tenke på dette hele tiden? Som om idealet er å være bevisstløs.
Når bevegelser skal gjøres på en ny måte kreves det større oppmerksomhet enn om den utføres automatisk. Det gjelder alle aktiviteter, også når du er i ferd med å lære Alexanderteknikken. Det finnes ingen vei utenom fordi det handler om bevisst læring. Kanskje derfor det heter «paying attention» på engelsk. Læring koster.
Når du har lært Alexanderteknikken godt nok til å bruke den i praksis er det veldig lite som skal til av oppmerksomt nærvær for å bruke den. Problemer oppstår om du overfokuserer og gjør det vanskeligere enn det er.
De fleste begynner å ta timer i Alexanderteknikk på grunn av ett eller annet «fysisk» problem. Det kan være kroppsholdning, muskelspenninger, smerter eller bevegelsesutfordringer. «Fysiske» problemer forsøkes vanligvis løst med fysiske virkemidler som trening eller behandling. Men om problemene forårsakes av noe du gjør nytter det ikke å gjøre mer uten å gjøre noe annerledes. Å gjøre noe annerledes krever ny tenkning, ganske enkelt fordi musklene styres av signaler i nervesystemet.
Men så har vi det dilemma at vi oppfatter, tolker og forstår verden gjennom kroppen og sansene. Tankene er ikke uavhengige av det fysiske. Endringen i tenkning som vi er ute etter kan være utenfor forestillingsevnen. Det er her det fysiske aspektet i Alexanderteknikk-timene kommer inn. Veiledningen du får gjennom lærerens hender.
Ny opplevelse gir mulighet for nye måter å tenke på. Måten vi tenker på er konkret og praktisk oppmerksomhet, som inkluderer kroppen. Hvilken annen måte kan vi være tilstede på?
Spørsmålet om Alexanderteknikken er fysisk eller mental er egentlig umulig å svare på.
Hvis jeg må velge ville si at Alexanderteknikken først og fremst er en form for mental ferdighet, men som du kanskje skjønner er det ikke enten eller. Alexanderteknikken handler om hvordan vi bruker oss selv i aktivitet. Når vi er i aktivitet er det umulig å skille mellom det fysiske og mentale. Det ene kan ikke eksistere uten det andre.
Relaterte blogginnlegg
Nei
Alexanders plan