Forsakelse og bønn

En gang for lenge siden bodde jeg i en liten by hvor bedehusene lå tett. Hvis jeg fortalte om Alexanderteknikken ble jeg noen ganger spurt om teknikken hadde noe med religion å gjøre. Jeg ble alltid overrasket over spørsmålet. Hvordan kunne de komme på å spørre om noe slikt?

Alexanderteknikken har ingenting med religion, mystisisme eller det overnaturlige å gjøre. Men felles for både Alexanderteknikken og religionsutøvelse er at begge kan ha dyp innvirkning på menneskers dagligliv. Å sammenligne prinsipper i Alexanderteknikken med visse sider ved religiøs praksis er fullt mulig, om ikke annet, så for moro skyld.

I morgen er det bots- og bededag. Hva passer vel bedre enn å skrive om forsakelse og bønn?

Forsakelse
Alle våre bevegelser kommer som et resultat av en impuls til å gjøre noe. Alexander skriver i The Universal Constant in Living:
Every living human being is a psycho-physical unity equipped with marvellous mechanisms, and it is through these when set in motion by the stimulus of some desire or need that all reactions take place. (UCL s 5)

Alexander bruker ofte ordet «desire» når han skriver om impuls til handling. Et gammeldags ord, men svært treffende. Når vi har ønske om en bevegelse har vi også samtidig ønsket om sanse-bekreftelse på at bevegelsen ble utført og at den ble utført som forventet.
Sansene våre, som gir oss en behagelig tilbakemelding når vi gjør som vi er vant til, er ifølge Alexander «fordervet». Vi kan ikke lenger stole på dem. De leder oss bare inn i fristelse til å gjenta en uvane. Han skriver om et case:
... he must have been beset with a condition of debauched kinaesthesia, the result of imperfect coordination, imperfect adjustment, and unreliable and delusive sensory appreciation. (CCC s 60)
Alexander høres noen ganger ut som den reneste svovelpredikant.

For å fri oss fra uønskede vaner må vi som først skritt la være å reagere på stimuli til handling. I Alexanderteknikken kaller vi dette for inhibisjon. Alexander definerte inhibisjon som:
the act of refusing to respond to the primary desire to gain an "end" (CCC s 123)

Når vi lar være å reagere på impulsen til handling, det vil si vi «inhiberer», gir vi samtidig avkall på tilfredsstillelsen ved å utføre bevegelsen. Det kan oppleves som et tap, og er en av grunnene til at å endre vaner kan være så vanskelig. Vi må være villige til å gi avkall på noe, til forsakelse. Dette er eneste mulighet for å kutte vanens lenker, og bli frelst fra uvaner. Men som alle vet – vi får vår lønn i himmelen.

Bønn
Vi forsaker, avstår fra å reagere på stimuluset til handling. Vi har unngått veien til fortapelse og kan velge ny retning. Men hvordan skal vi forhindre at vi faller tilbake til gamle synder? Vi må bruke tankens kraft.

Alexanderteknikk «directions» er mentale beskjeder. De er en slags kinestetisk tenkning, tenkning i kroppen. «Retningene» har en dobbel hensikt – preventivt mot unødvendig spenning og samtidig forberedelse til bevegelse. Det er avgjørende å bare tenke retningene, be om det, og ikke gjøre noe. Alexander skriver:
And it is rare in my experience to find adult pupils who are awake to the necessity of preventing themselves from falling back into their old subconscious habits, even though the necessity for this is proved to them over and over again. Very few, moreover, have any idea of giving themselves a guiding order or direction without making an attempt to carry it out. (CCC s 102)

Alexander brukte begrepet «ordre». Alexanderteknikk-lærere nå til dags bruker heller ordet «ønsker» som bedre beskriver holdningen som er nødvendig, en holdning som kan ha visse kvaliteter til felles med bønn. Når noen ber en bønn er det uten å kunne være sikker på å bli bønnhørt, eller om noen i det hele tatt hører.

Når vi tenker directions utnytter vi bredbåndskapasiteten mellom hjerne og muskler. Uansett hva du ønsker skal skje er det nesten ikke til å unngå at tanken har effekt på en eller annen måte. Å tenke retning som vi gjør i Alexanderteknikken kan beskrives som å ønske en bevegelse vi ikke kan gjøre. Å ønske en bevegelse setter i gang prosesser i hjernen som organiserer balansen.

Vi kan ikke føle directions, vi kan ikke føle vår egen tanke. Vi kan bare vite hva vi tenker. Fristelsen er stor til å gjøre noe for å føle en umiddelbar effekt. Alexander skriver:
He (læreren) tells the pupil that, on receiving the directions or guiding orders, he (eleven) must not attempt to carry them out; that, on the contrary, he must inhibit the desire to do so in the case of each and every order which is given to him. (CCC s 99)
Igjen må vi forsake, avstå fra å gjøre noe.

I natt er sommertiden slutt. Klokken stilles en time tilbake. En time mer til forsakelse og bønn!


Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias, Constructive Conscious Control of the Individual (1923/24) Mouritz 2004
Alexander, Frederick Matthias, The Universal Constant in Living, Mouritz 2000

Relaterte blogginnlegg
Ingen engler

Sceneskrekk

Jeg skrev negativt om homeopati for noen uker siden og fikk beskjed i en kommentar om å holde meg til mitt fag. Jeg er utdannet både som lærer i Alexanderteknikk og musiker og skal holde meg til begge fag denne gangen. Sceneskrekk er noe som kan være en plage for både musikere og normale mennesker.


Akseptere
Det finnes ingen enkel løsning for å bli kvitt sceneskrekk, men én ting er absolutt nødvendig: å akseptere at du blir nervøs. Forsøker du å unngå følelsen har du feil fokus og du vil bare forsterke problemet. Å kjempe mot følelsen av nervøsitet er som å forsøke å svømme uten å bli våt.

Nervøsitet er en naturlig og automatisk respons på en situasjon som oppleves som truende. Kroppen settes i beredskap til å prestere. Opprinnelig var det for å kunne flykte eller slåss, men verken å stikke av eller å slå til noen vil normalt være konstruktive valg i vårt samfunn. Du må heller innstille deg på å surfe på bølgen av ekstra energi.


Forberede
For å styre den ekstra energien nervøsiteten gir deg, må du ha en klar forestilling om hva du skal gjøre. Du må forberede deg. En klar forestilling om hva du skal gjøre betyr at du kan ha et konstruktivt fokus for oppmerksomheten, enten du skal synge, spille, danse, eller tale for en forsamling. I Alexanderteknikk beskriver vi dette som å fokusere på «the means whereby».
Alle aspekter ved fremføringen, både innhold og gjennomføring, bør forberedes. Det kan inkludere å bli kjent med lokalene der det skal foregå, om du skal sitte/stå, hvor du skal stå, osv.

Noen ganger kan manglende forberedelse være årsaken til sceneskrekk. Det å grue seg til det som skal komme kan gjøre at du utsetter arbeidet. Følelsen av ulyst må aksepteres, og tilstrekkelige forberedelser gjøres. Problemer med nervøsitet og sceneskrekk kan ikke løses ved å satse på flaks.

Alexanderteknikken hjelper deg med å bruke minst mulig unødvendig muskelspenning når du øver på det du skal gjøre. Unødvendig muskelspenning vil føre til at du drar hodet bakover og ned, trekker skuldrene opp og trykker kroppen sammen. Dette ligner på det som skjer hos dyr når de blir skremt, og som også skjer hos mennesker. Sagt på en annen måte øver du på å bli anspent og nervøs om disse spenningene er der når du øver.

Alexanderteknikkens «directions» - nakken fri, hodet fram og opp, ryggen lang og bred – motvirker tendensen til dette spenningsmønsteret. Alexanderteknikken har dermed innebygget i seg en slags anti-nervøsitets-funksjon som gjør at den muskulære reaksjonen på nervøsitet ikke trigges så lett.

Det er en forutsetning å bruke ideene fra Alexanderteknikken når du øver. Om Alexanderteknikken ikke er en naturlig del av bevegelsene dine er det minimalt med sjanser for at du skal kunne bruke teknikken i fremføringssituasjonen.

En god måte å forberede fremførelse på er mental gjennomgang mens du ligger i aktiv hvilestilling (semi-supine). Da er du samtidig både avspent og våken, og velorganisert spenningsmessig - det samme som du ønsker å være under fremførelsen. Du vil også kunne merke om uønskede spenninger dukker opp underveis.

Står du foran en viktig forestilling eller presentasjon vil jeg anbefale å ha en gjennomgang med publikum til stede, om det så bare er én person. Prøv ut i praksis om du kan bruke det du har lært av Alexanderteknikk. Det du overlater til tilfeldighetene forblir tilfeldig.


Romme
Et viktig konsept i alexanderteknikken er «lengde og bredde». Fysiologisk er dette en preventiv mental beskjed som gjør at du unngår å trekke deg sammen, og unngår unødvendig muskelspenning. Men ideen om lengde og bredde kan ha en videre psykologisk betydning. Det kan også innebære å romme følelsene, og særlig følelsen av nervøsitet. Det gjør at du mestrer og er i kontroll av følelsene.

Dette fungerer også andre veien. Du kan la den økte emosjonelle energien du opplever inspirere til mer lengde og bredde. Nervøsitet er bensin på tanken og ryggen din må være lang og bred for å romme alt. På denne måten utnytter du nervøsiteten til å tenke konstruktivt.

I en fremføringssituasjon er det nyttig å tenke at lengden og bredden fortsetter utenfor deg selv, ut i rommet rundt deg. Nervøsitet kan føre til både fysisk og mental sammentrekning. Inkluderende oppmerksomhet kan være en god hjelp til å bevare ro og kontroll, og gjøre at du har god kontakt med publikum.

Hva du konkret tenker blir en individuell tilpasning. «Utenfor»-retningene kan ta oppmerksomheten vekk fra deg selv. Du må finne en måte å tenke på som gjør at oppmerksomheten om rommet rundt deg er en fortsettelse av den indre ideen om lengde og bredde. Når denne utvidede oppmerksomheten fungerer vil den til gjengjeld gjøre det lettere å bevare tanken om indre rom.


Velge
Alexanderteknikken handler om hvordan vi reagerer på stimuli. Å akseptere nervøsiteten innebærer å velge å la være å reagere. Å velge å ikke reagere kalles «inhibisjon» og er et grunnleggende prinsipp i Alexanderteknikken. I psykologien betyr «inhibisjon» å fortrenge, for eksempel fortrenge følelser. Alexanderteknikkens inhibisjon har altså motsatt effekt.
Tanken på å skulle opptre for noen kan være et sterkt stimuli som gir alle mulige slags negative reaksjoner. Den automatisk fysiologiske respons kan du ikke stoppe, men forstyrrende tanker kan være like hemmende. Hvis du sier til deg selv at «dette kommer aldri til å gå» eller «dette klarer jeg ikke», virker det ganske destruktivt. Inhibisjon innebærer å la negative tanker passere. Hvis du først kan la være å reagere vil du ha større sjanse til å avdekke vanemessige tankemønstre som du helt sikkert bruker i andre situasjoner også.

En vanlig tanke før en forestilling er ønsket om å tilfredsstille publikum. Ønsket om å tilfredsstille publikum kan føre til det som i Alexanderteknikken kalles «end-gaining». End-gaining er det motsatte av «means whereby» og betegner forsøk på å nå et mål uten tilstrekkelig fokus på hvordan du skal nå det.
Faktum er at du aldri har noe som helst sjanse til å kontrollere hvordan andre bedømmer deg. Det eneste du kan gjøre er å sørge for å fremføre budskapet best mulig ut ifra dine forutsetninger. Det betyr ikke at du ikke skal ønske å kommunisere, eller ønske å formidle noe. Men du kan bare ikke ta på deg ansvaret for hvordan budskapet vil mottas. Du kan ikke styre publikums reaksjoner. Det ligger hinsides din kontroll, så ikke prøv.

For noen kan negativ indre dialog, eller skravling, være overveldende. Her er det på sin plass å vurdere om du behøver mer hjelp enn den Alexanderteknikk-læreren kan gi deg.
Idrettspsykologer har spesiell kompetanse på tenkning i forhold til prestasjon. Å samarbeide med en psykolog gir mulighet til å bearbeide tanker og følelser det kanskje ikke passer å ta opp i en Alexanderteknikk-time


Fremføre
Under fremførelsen må fokus være på det du skal gjøre. Alexanderteknikk-tanker har du i beredskap, i bakhodet så og si. Om du har brukt Alexanderteknikken aktivt og bevisst under forberedelsene vil tenkemåten være en del av bevegelsene dine.

I en presset situasjon har du begrenset kapasitet, så tankene/ideene du bruker må være enkle og noe som fungerer godt for deg. Individuell utprøving og tilpasning er nødvendig. Det er umulig å gi råd som skal fungere for alle.

Det er viktig å være klar over at det å tenke Alexanderteknikk «directions» kan være ganske annerledes når du er nervøs, fordi kroppen din er annerledes. Om du er vant til å oppnå en følelse av avspenning ved å tenke «directions» er det likevel lite sannsynlig at du oppnår en slik følelse i en stress-situasjon. Husk at «directions» fungerer preventivt, du unngår spenninger selv om du ikke opplever avspenning. Det er den preventive funksjonen som gir deg kontroll.

En annen ting å være klar over er at å jobbe med Alexanderteknikken gjør deg mer følsom. Du blir blant annet mer følsom for spenninger i nakken. Det kan gjøre deg mer bevisst på at du er nervøs. Du kan få følelsen av å være mer sårbar, men samtidig blir du istand til å ta affære tidligere i prosessen. Husk at følelsen av nervøsitet ikke er noe negativt i seg selv, men noe du må akseptere og utnytte. Det er i denne forbindelsen det er nyttig å tenke på å gi rom til følelsen.

Under en fremførelse vil det så og si alltid være øyeblikk der du kan komme tilbake til deg selv, være tilstede i hode-nakke-ryggsøyle, ha bakkekontakt. Dette er mulig om du har øvd på det under forberedelsene.


Erfare
Som nevnt finnes ingen enkel løsning på scene-skrekk/nervøsitet. Erfaring må til for å finne strategier som virker for den enkelte. Ekte erfaring kan du bare få gjennom å utsette deg for situasjoner som innebærer å bli nervøs. Bare på den måten kan du ha sjanse til å prøve ut strategier som virker og utvikle nødvendige ferdigheter.

Folk flest er mest nervøse for er å skulle tale for en forsamling. En årsak kan være at dette er noe man gjør relativt sjeldent. Hvem som helst kan bli ekstra nervøs om de må prestere noe i en uvant situasjon. Min bakgrunn fra klassisk musikk har jeg rikelig erfaring i det å opptre. Det gjør at jeg normalt ikke er særlig nervøs når jeg skal si noe i en forsamling. Er du plaget av nervøsitet og vil overkomme problemet holder det ikke å opptre av og til. Du må gjøre det ofte nok.



Relaterte blogginnlegg
Møte med sjefen 

Tankens makt 

Sirkel 1

Tibia og fibula

Deler av dette innlegget forutsetter at du har praktisk erfaring med Alexanderteknikken

Den som har fulgt med på denne bloggen har kanskje lagt merke til at jeg med ujevne mellomrom skriver om ulike deler av kroppen. Den som har fulgt riktig godt med har kanskje lagt merke til at det er en plan bak. Jeg er ute på en «Grande Tour» gjennom skjelettet. Begynnelsen var blogginnlegget Atlas, forrige gang handlet det om Knær. Nå er vi nede ved leggen.

I leggen er det to bein, tibia og fibula. Som så mye annet kommer navnene fra latin eller gresk og beskriver hva knoklene ligner. «Tibia» betyr fløyte på latin. Navnet ble brukt om det greske instrumentet aulos - som egentlig er mer som en obo enn ei fløyte.
Knokkelen er bredest øverst hvor den er med og danner kneleddet, smalner på midten og blir bredere igjen ned mot ankelleddet. Fibula betyr brosje eller brystnål og er det tynne beinet som ligger på utsiden av leggen. Sammen kan tibia og fibula se ut som nålene som ble brukt i klærne før knapper ble oppfunnet. Fibula når ikke opp til kneleddet men er festet til toppen av Tibia. Tibia er den største knokkelen og bærer vekt, mens fibula er feste for muskler og er med på å danne ankelleddet.


Realitetsorientering
Leggen er en kroppsdel som ikke er så forbundet med feil kroppsoppfatning som andre deler av kroppen. Den er ganske grei sånn. Den går rett opp og ned fra kne til fot. Du kan liksom ikke ta feil. Et par ting kan det likevel lønne seg å bli mer bevisst på.

Tibia har to store leddflater som de runde endene av lårbeinet hviler mot. Det kan være nyttig å tenke at kneleddet er her hvor tibia og lårbein (femur) møtes, og ikke den store klumpen vi kaller kneet, som egentlig er enden av lårbeinet. Det gir en klarere oppfatning av hvor bevegelse skjer, og kan gjøre det lettere å gi slipp på unødvendig spenninger i legg og lår. Kan du finne møtepunktet for tibia og femur på deg selv?

I den nederste enden har tibia en tapp på den ene siden som går lengre ned en resten av knokkelen. Den danner den store kulen på innsiden av ankelen, kalt «laterale malleolus» . Klumpen på andre siden av ankelen er «mediale malleolus» og er den tykke enden av fibula. Malleolus er latin og betyr liten hammer. Ankel-leddet ditt ligger mellom disse to klumpene, og antagelig ligger det høyere opp enn du tror. Kjenn etter selv.


Knær forover & de-rotasjon
En av de grunnleggende mentale «directions» i Alexanderteknikk er er å tenke «knær forover». Siden de store musklene i låret er festet til toppen av tibia, er en variant av «kne forover» å tenke seg at det er toppen av leggen som får gå forover. (For eksempel når du bøyer knærne i «monkey»).

De to halvdelene av kneleddet er ikke like, noe som gjør det mulig for oss å rotere leggen i forhold til lårbeinet når kneet er bøyd. Dette er en helt nødvendig innebygget egenskap. Men når noen beveger seg med for mye spenning vil de som oftest ha en økt tendens til utover-rotasjon. Dette medfører at tærne peker mer ut til i siden, at foten ikke gjør jobben sin ordentlig i forhold til bakken, og til såkalt «overpronasjon».

En «retning» det kan være aktuelt å prøve ut er derfor å tenke at leggen deroterer slik at tærne peker mer forover. Det er viktig at dette ikke er noe som gjøres. Det er en preventiv tanke. Effekten av derotasjon kan være at du strammer mindre i lår, og andre steder. Spenningene som fører til utoverrotasjon av leggen er alltid del av et mønster som går hele veien fra foten til hodet. Når rotasjonstendensen unngås vil foten kunne gjøre en bedre jobb, særlig stortåa får gjort det den skal, og overpronasjon reduseres.

Overpronasjon er et symptom på for mye spenning og at kraft går i feil retning, og kan aldri fikses på ved hjelp av skotøy.


«Lengde»
Muskelspenningen som fører til rotasjonstendens kan også unngås eller reduseres ved å tenke «lengde» langs utsiden av leggen, langs fibula.
Det er morsomt å eksperimentere med ulike variasjoner av «lengde». Du kan også tenke lengde langs innsiden av leggen, på baksiden, eller på forsiden. Hver måte å tenke på kan ha ulik effekt og føre til reduksjon av spenning forskjellige andre steder.

Noe jeg ofte bruker selv er å tenke lengde fra hælen og tvers gjennom leggen til forsiden av kneet. Det er særlig noe jeg bruker når jeg gjør bøyer meg ned i «monkey».


Leggmuskler
Tibia heter skinnebein på norsk. Knokkelen har en trekantet from og en av flatene kan du kjenne som skinnleggen. Du kan få inntrykk av at det er mye bein og ikke så mye muskler i leggen, men selve knoklene er relativt smale og det er god plass til muskler på begge sider. Så og si alle muskler som er i leggen går ned til foten. Dette er sterke muskler som er viktige når vi beveger oss, særlig de to store på baksiden av leggen. Gastrocnemius («beinets mage») ligger ytterst og soleus («sandal-muskelen») ligger dypere. Soleus er spesiell fordi den har ekstra mye langsomme eller «røde» muskelfibre og jobber hele tiden med å holde oss balansert over føttene. Den bidrar også til å pumpe blodet i venene tilbake til hjertet.

Leggmuskulaturen kan ofte ha for mye statisk spenning. Det smarte er å angripe problemet indirekte. Som jeg var inne på går disse musklene ned til foten. Å gi slipp på foten og la foten ligge mest mulig på bakken er en tanke som vil lede til at leggmusklene ikke gjør mer arbeid enn de strengt tatt behøver.


Praktiske konsekvenser.
Nå har jeg beskrevet og foreslått ymse måter å tenke Alexanderteknikk «retning» på. Dette er ting du kan prøve ut, men det er dumt å henge seg for mye opp i detaljer. Hvis noe ikke fungerer eller ikke gir mening for deg, så dropp det.

Når du utforsker og lærer mer om skjelettet og kroppens struktur på denne måten så er det to ting som er nødvendig for å få fullt utbytte av det du oppdager. For det første må du sette den nye kunnskapen inn i helheten. Når du f.eks. tenker «lengde» i leggen må det ses i sammenheng med at du lar knærne slippe forover slik at ryggen blir lengre og bredere og slik at du kan gi mer slipp på hodet og armene.

For det andre må du ta den nye kunnskapen med deg i bevegelsene dine. Det betyr ikke at du behøver å tenke på det hele tiden, men at informasjonen må være tilgjengelig for oppmerksomheten mens du er i aktivitet. Bare på den måten kan du integrere det nye og få praktisk nytte av det. Å kunne noe i teorien er ikke nok. Hadde teoretisk anatomikunnskap vært tilstrekkelig hadde leger, fysioterapeuter og kiropraktorer beveget seg mye bedre enn de gjør.

Nå foreslår jeg at du rusler en tur med tibia og fibula.


Relaterte blogginnlegg:
Knær
Atlas

Stiv nakke

«I Ching» er en gammel kinesisk spådomsbok. I en utgave jeg hadde stod det i kommentarene at det finnes et kinesisk ordtak som lyder: «Nakken er alltid den stiveste delen av kroppen». Jeg har ikke funnet ordtaket noe annet sted, men det er noe sant i det. Nakken må alltid ha noe spenning for at vi skal fungere. Nakken kan ikke være avspent og slakk som for eksempel en arm kan være. Samtidig er det slik at jo mindre stiv nakken er, jo friere blir resten av kroppen.

Hva skal du gjør om du har stiv nakke?

Å tøye ut eller gjøre andre øvelser har bare kortvarig effekt. Det samme gjelder behandlinger som massasje eller akupunktur etc. Du bruker nakken din absolutt hele tiden og er det noe som ikke fungerer med nakken må det være noe feil med hvordan du bruker den.


Bevissthet
Første skritt til en mindre stiv nakke er å bli bedre kjent med hvordan den er oppbygd. Det viktigste er å vite hvor du har ledd. Glem musklene i første omgang. Det er få som vet hvor leddet mellom hodet og nakken er, særlig blir mange overrasket når de forstår hvor høyt oppe det sitter. Er det noe rart nakken er stiv når du tror (ubevisst) at den er ubevegelig?

Nakken inneholder 37 ledd og er tvert imot veldig bevegelig, selv om de fleste av bevegelsene er så små at du ikke merker dem. Jeg leste nylig et sted at nakkeleddene beveger seg 600 ganger i timen, og det også når du sover. Hvordan kan nakken være «stiv» når den er så mye i bevegelse?
Bevissthet om nakkeleddene og en tanke om å tillate den naturlige bevegeligheten som er der kan være nok til at nakken blir friere.


Feilsansing
Siden vi alltid må ha noe spenning i nakken for å balansere hodet er vi ikke utviklet til å behøve å føle den grunnleggende spenningen vi har i nakken. Hvis du har en «avspent» nakke, eller «fri nakke» som vi heller sier i Alexanderteknikken, er det lite sannsynlig at du føler noe som helst i nakken.

Og om du har for mye spenning i nakken, en stiv nakke, har du egentlig fortsatt samme problem. Du vil antagelig være så vant til mye av den unødvendige spenningen at du egentlig ikke føler den. I Alexanderteknikken kalles dette «feilsansing».

De som har en «stiv nakke» vil gjerne gjøre alt for at nakken skal bli mer avspent. Du kan se disse menneskene legge hodet over til siden og dra i det med armen, eller de ruller med hodet eller gjør andre bevegelser for å løse opp. Det føles godt, men som sagt har dette bare forbigående virkning.
Verre er at for mye av slik gymnastikk bidrar til å maskere problemene. Du strekker på noen muskler men strammer andre, og har ikke endret noen ting. Er du en av dem som driver mye med slike øvelser bør du vurdere om skal begrense det.

Økt bevissthet om nakken betyr ikke at du skal gjøre noe ekstra. Tvert imot vil bevegelser for å «kjenne etter» bare gjøre at du kjenner bevegelsen du nettopp gjorde, og at du ikke får mer peiling på den egentlige tilstanden i nakken. Du har laget bølger i vannet som forstyrrer utsikten til det som ligger under overflaten.


Slakke strenger
Det er mulig å «slappe av» i musklene i nakken ved å legge hodet litt bakover. Da kommer hodets tyngdepunkt rett over leddet mellom hodet og nakken, og musklene som er festet i bakhodet kan ta fri. Dette fører til kollaps. Det er som å slakke alle strengene på en gitar, og akkurat som gitaren blir kroppen ubrukelig.

Hodets tyngdepunkt ligger litt foran leddet mellom hode og nakke. Det gjør at de dype musklene i nakken, som er veldig følsomme og som balanserer hodet, blir naturlig aktivert. Dette er med på å aktivere resten av den dype muskulaturen nedover langs ryggsøyla som gjør jobben med å holde deg oppreist. Legger du hodet bakover for å «slappe av i nakken» vil du begynne å bruke musklene i resten av kroppen feil. Har du en slik uvane er det best du slutter med den.


Indirekte tenkemåte
En stiv nakke er vanligvis bare et symptom på feil bruk av muskelspenning generelt. Alexander skrev i sin første bok:
Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting, or other ordinary acts of life. This is a sign that he is eneavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notable those of the back. Now if he is told to relax those stiffened muscles of the neck and obeys the order, this mere act of relaxation deals only with an effect and does not quicken his consciousness of the use of the right mechanism which he should use in place of those relaxed. The desire to stiffen the neck muscles should be inhibited as a preliminary (which is not the same thing at all as a direct order to relax the muscles themselves), ... *

Spenning i nakken kan bety at du forsøker å gjøre med nakkemusklene det som skal gjøres med muskler andre steder i kroppen, Særlig musklene i ryggen, ifølge Alexander. Å la være å spenne nakken er første steg i prosessen med å omorganisere bruken av muskelspenning. Virkelig fri blir nakken først når resten av systemet er koordinert i forhold til nakken.

Det å tenke på å tillate naturlig bevegelse i nakken, som jeg beskrev ovenfor, er ment å være en indirekte og preventiv tenkemåte for å unngå spenninger. Nakkeleddene må være «åpne» slik at mange små ørsmå justeringer av hodebalansen kan finne sted. Det er som en slags sikkerhetsventil.


Lære mer
Hvis du vil lære mer om hvordan å unngå stiv nakke kan du ta en time i Alexanderteknikk. Kontakt meg på mobil-nr 41 41 90 96 eller send epost til halvard@alexanderinfo.no


Relaterte blogginnlegg:
Nakkesmerter
Mirakelmekanismen
Atlas

*Alexander (1910), Man's Supreme Inheritance, Mouritz 1996 s.59