Blokkade

I Gaza lever 1,5 millioner mennesker innesperret. En konvoi på sju skip er på vei med nødhjelp og bygningmaterialer. Den Israelske marine ligger klar for å stoppe dem.

Det å være i stand til å stoppe noe betyr at du er i kontroll. Det er like viktig i det indre som i det ytre. Vi mennesker må kunne stoppe oss selv for å være i kontroll, for å kunne velge hvordan vi skal handle. Måten vi stopper på er avgjørende. Det må skje på en fredelig måte, for stoppet skal bety at vi får frihet til å velge å gå i hvilken som helst retning etterpå.

I Alexanderteknikken brukes begrepet «inhibition» om det å stoppe. Noen ganger oversettes det med «hemming», som overhodet ikke passer. Hemming betyr fortrenging, en slags blokkade. Å blokkere er ikke en fredelig måte å stoppe på, det blir som å prøve å stoppe én uvane med en annen.

For å illustrere forskjellen mellom å stoppe ved å gjøre noe, og det å bare la være å gjøre noe, kan du eksperimentere med å gå i raskt tempo og stoppe helt opp underveis. Du kan eksperimentere med å stoppe på to ulike måter: ved å aktivt spenne muskler, eller du kan prøve å bare å slutte å gå. Stopper du uten spenning vil leddene være mye friere.

Dette er bare en illustrasjon, for noen ganger må vi bruke muskelspenning for å stoppe en bevegelse. Men det betyr ikke at du behøver å stivne til.

Når du bøyer deg ned for å plukke opp noe kan du la tyngdekraften gjøre jobben. Men på ett tidspunkt må du stoppe bevegelsen med muskelspenning før du ender på gulvet. Når du reiser deg opp i igjen kan du legge merke til om det blir lettere å puste. Blir det lettere er det stor sannsynlighet for at du holdt pusten når du bøyde deg ned. Du stivnet. Å stoppe (inhibition) skal ikke være å stivne, for å stivne er å gjøre noe.

Inhibition betyr ganske enkelt å la være å gjøre noe. Det høres enkelt ut, og er i prinsippet enkelt, men er noe alle bør gjøre mye oftere. Stoppe på en fredelig måte.

Hvis du bøyer deg ned ved å la hodet og hofter slippe i hver sin retning, og knær og hofter i hver sin retning, da åpner du opp. Du bevarer lengden og bredden i ryggen og friheten til å puste. Du unngår å blokkere.

Gaza puster ikke fritt, innestengt mellom Israel og Egypt, og med Hamas på ryggen. Samfunnet er i ferd med å kveles. Det blir ingen løsning før det blir en fredelig stopp. Ingen kan leve uten å puste.

Voksesmerter

Forrige gang skrev jeg at Alexanderteknikk gir reduksjon av smerte, men at Alexanderteknikken ikke er en terapi mot smerter. Jeg vil gå enda et skritt videre: Ikke bare er Alexanderteknikken ikke en terapi mot smerte, noen ganger kan prosessen det er å lære Alexanderteknikk i seg selv innebære smerte eller ubehag.

Stort sett er timer i Alexanderteknikk behagelige. Svært behagelige. Rett og slett en dans på roser og du svever på en sky. «Høy» får utvidet mening med Alexanderteknikken, det går an å bli hekta. (Jeg må vel innrømme jeg er en Alexander junkie). Men rosen har torner. Alexanderteknikken innebærer stadig forandring. Og forandring er ikke alltid behagelig.

De fleste går rundt og er lykkelig uvitende om de spenningene de går rundt med. De er så vant til spenninger at de vet ikke om annet. Økt oppmerksomhet om tingenes tilstand kan derfor være en ubehagelig overraskelse. Når du begynner å slippe spenninger kan du begynne å bli mer bevisst på de spenningene du faktisk har.

Muskuløse menn med vond nakke er typiske. De har ofte lagret så mye spenning over lang tid at de fort begynner å klage når de legger mer merke til den. Min utfordring er å forklare at det de kjenner er del av noe de gjør, og at løsningen må være å endre aktivitetsmønster. Men tøffe gutter er det minst adaptive av alle vesener. Mer enn én gang har slike feiget ut og i stedet gått for manipulasjon, massasje og status quo.

Men kanskje har de grunn til å være redd. Noen ganger kan det være skumle ting som ligger under og lurer. Alle spenninger har en eller annen følelsesmessig ladning som kan komme til overflaten.
I alexandertimene er det sjeldent noe problem. Alt foregår så rolig og forsiktig at eleven har full kontroll. En veldig sjelden gang hender det noen må gråte litt, men det er helt greit.

Alexanderteknikken inneholder løsningen i seg selv. Det å slippe spenning og være mer oppreist og være «lang og bred» vil også bety at eleven bokstavelig talt lettere kan romme følelsene sine.
Men er det snakk om store og alvorlige følelser er det bra å søke profesjonell hjelp. Oftest er det eleven som finner det ut selv. Alexanderteknikk og psykoterapi kan være en fin kombinasjon. Vi graver fra hver vår retning så og si.

Forandringer kan rive og slite i både kropp og sjel. Muskler er svært følsomme, og med Alexanderteknikken vil ofte noen muskler måtte begynne å gjøre mer enn de har gjort på ganske lenge. Da kan det hende du hører fra dem. Men muskler er også svært elastiske og det du også kan føle, når spenninger slipper taket, er strekk i bindevev som ligger rundt alle muskler. Noen ganger kan det føles som om spenningen faktisk øker. Bindevev trenger mer tid på å tilpasse seg nye forhold, derfor kommer strukturelle endringer alltid etter endring av bruk. Til gjengjeld er slike endringer mer varige enn når bindevevet manipuleres direkte.

Det er heldigvis svært sjeldent at alexandertimer gjør vondt. Og hvis du skulle kjenne noe er det oftest vondt på en «god» måte, et tegn på at ting endrer seg til det bedre. Om du går gjennom en slik ommøblering forsøker jeg å hele tiden ta hensyn til det i timene og tilpasse aktivitetene. Smerter kan være hemmende for oppmerksomheten og dermed læringen, så det er ikke meningen at det skal gjøre vondt. Hvis du er usikker på om noe er vondt på en «god» eller «dårlig» måte går du selvfølgelig til legen.

Å ta timer i Alexanderteknikk en gang i uka er en stille revolusjon. En gradvis lysning. En langsom flukt til friheten. Noe annet er å utdanne seg til alexanderlærer. Da holder vi på i flere timer om dagen. Da kan det virkelig rive og slite i litt av hvert. Selv opplevde jeg minimalt med fysisk ubehag, men ei som gikk omtrent samtidig med meg hadde en rygg som gjennomgikk en større ombygging.
En dag beklaget hun seg til læreren hun jobbet med. «My back is killing me». Læreren, en ytterst høflig og sympatisk engelskmann, smilte fornøyd og brøt ut i et langtrukkent «good!»

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Smerter

I en stor spørreundersøkelse i England ble personer som tok timer i Alexanderteknikk spurt om hvilket utbytte de hadde av timene. Det vanligste svaret var reduksjon av smerter. Dette er et paradoks. Hvis en alexanderlærer faller for fristelsen til å fokusere på smerter fører det til en innsnevring av oppmerksomheten om eleven. Oppmerksomheten begrenses til enkelte kroppsdeler og læreren mister lett helheten av syne. Det blir vanskelig å oppfatte hele personen.

Det samme gjelder for elevens oppmerksomhet. Å gi timer til noen som har gravd seg ned i egen smerte kan være veldig tungt. Alt må gjøres for å få eleven engasjert i positiv aktivitet.
Det betyr ikke at smerter skal ignoreres. Smertene er en del av landskapet eleven beveger seg i. Smerter kan prege det kroppslige landskapet som sand og stein preger en ørken. Desto større inntrykk gjør små tegn til liv, tegn til bedring. Når eleven har den rette innstillingen gir ingenting sterkere motivasjon til å lære Alexanderteknikk enn smerter.

Når reduksjon av smerte skårer høyt i spørreundersøkelsen har det sammenheng med at et eller annet fysisk problem fortsatt er den vanligste årsaken til at folk tar timer i Alexanderteknikk. Det er egentlig synd. Det hadde vært en stor fordel om de kom før de fikk vondt.

At det helsemessige aspektet har vært så tydelig gjør også at Alexanderteknikken stort sett blir misforstått. I en NOU (Norsk offentlig utredning) fra 1998 er Alexanderteknikken definert som «en manipulering av muskler og holdningsøvelser mot smerter i rygg/skjelett». Definisjonen kan til nød ses på som et dårlig forsøk på å beskrive noe som kan foregå i en alexandertime, men går fullstendig glipp av hva selve teknikken går ut på. Den foregår jo inne i hodet til eleven. Lindring av smerter er en bieffekt.

I den grad vi har oppmerksomhet mot smerter er det for å tilpasse aktivitetene i undervisningen. For eksempel vil en person med korsryggsmerter ikke ha godt av å reise seg og sette seg for mange ganger i løpet av timen.

Men hvorfor kan Alexanderteknikken hjelpe mot smerter? Det mest nærliggende er å tenke seg at reduksjon i muskespenning gir reduksjon i smerter. Men det kan ikke være hele forklaringen. Ofte er ikke smertenivå proporsjonalt med spenningsnivå.

Nevrologen Per Brodal er i boka Læringsnøkkelen inne på en annen forklaringsmodell. I hjernen er det flere områder som har å gjøre med smerter, et nettverk av områder som må samarbeide. På samme måte har vi nettverk for funksjoner som kroppsoppfattelse, oppmerksomhet og følelser (emosjoner). Brodal påpeker at områder i hjernen kan tilhøre flere nettverk samtidig og at det er en kamp om resursene.

Nettverkene for kroppsoppfattelse og oppmerksomhet har noen felles områder med nettverkene for smerte og følelser. Smerter og angst kan derfor forstyrre oppmerksomhet og kroppsoppfatning. I motsatt retning kan oppmerksomhet om målrettede bevegelser engasjere nettverkene for oppmerksomhet og kroppsoppfatning og skape orden i samspillet mellom nettverkene. Opplevelsen av smerte kan på den måten reduseres.

I Alexanderteknikken har vi oppmerksomhet på bevegelser for å endre vaner. Vi re-organiserer muskel-skjelettsystemet og oppnår effektiv kroppsbruk. For de flestes vedkommende vil det innebære avspenning. Samtidig kan det være at vi balanserer nettverk i hjernen og reduserer angst og smerter.

Løpetid

Forrige lørdag hjalp jeg til under en konsert på Youngstorget. Samtidig var det gateløp og mens storbandet spilte makedonsk folkemusikk i sju-åttendelstakt passerte horder av løpere opp Youngsgate bak scenen. På et surrealistisk vis passet det sammen.

Nå når det er blitt litt varmere finner flere og flere fram joggesko og durer i vei med bikinisesong i blikket. For at innsatsen ikke bare skal bli selvpining, men også egenpleie, vil jeg gjerne komme med noen tips.

Hvis du ikke har løpt hele vinteren må du ta det veldig med ro når du setter i gang. Stort sett holder jeg det gående vinteren gjennom, men hvis det er lenge siden jeg har løpt går jeg mer enn jeg løper. Jeg løper kanskje bare 30-40 meter om gangen.

Noe av det mest interessante du kan gjøre er å veksle mellom å gå og å løpe. Veldig mange som er ute og løper lener seg for mye forover og lander tungt med føttene. For å finne ut om du er en av dem kan du for det første følge med på hva som skjer i overgangen fra å løpe til å gå. Kanskje opplever du at du er mer oppreist når du går, at du kan komme «opp igjen» når du slutter å løpe og begynner å gå? Prøv flere ganger for å få et klart inntrykk av forskjellene.

Neste steg er å sette i gang å løpe uten å være mindre oppreist. Hvis du er en av dem som er skikkelig «frampå» vil det føles veldig uvant og du vil kanskje til og med tro at det ikke er mulig. Det er mulig. Jeg har vært der selv. Det kan være en god hjelp å ha blikket rettet forover når du setter i gang. Og selvfølgelig å la hodet slippe oppover og la ryggen være brei, hvis du har peiling på Alexanderteknikk.

Når du løper mer oppreist får beina dine bedre plass under deg, og de vil bevege seg mer av seg selv. Det betyr også at arbeidet beina gjør kan være noe uvant, så ikke løp for lenge av gangen om du må legge om stilen.

Hvis formen er bra nok til at du kan løpe i et jevnt tempo kan du prøve følgende:
Legg inn en spurt nå og da og følg med på hva du gjør med hodet. Når du tar litt mer i er det mulig du gjør unødvendige ting med hodet. Særlig typisk er å enten dra haka ned eller legge hodet bakover. Ikke gjør noen av delene. Den ekstra innsatsen du gjør skal ned i bakken, ikke sløses bort i nakke og skuldre. Heller ikke prøv å kompensere ved å «slappe av» ved å la hodet dingle. Det er enormt uhensiktsmessig. Hodet ditt veier mange kilo.

Et godt alternativ til å legge inn en spurt er å finne et sted der du kan først løpe flatt og så opp en bakke. Hold samme fart i oppoverbakken uten å gjøre noe unødvendig med hodet.

Til slutt en liten idé om knær. Knær går alltid forover når vi bruker beina. Det er en fin ting, for å slippe knær forover er det som skal til for å frigjøre spenning i lår og legg. Så la alltid begynnelsen av bevegelsen skje ved at du slipper kneet forover. Det gjelder enten du løper eller går.
Slipp knærne løs, det er vår.