torsdag 21. desember 2017

Ikke ta det så tungt

Hvis du ber noen om å slappe av i kroppen er det stor sjanse for at de vil kollapse og bli tunge. Hvis de er ekstra ivrige på å slappe av vil de kanskje prøve å gjøre seg enda tyngre enn de egentlig er. Det som skjer er at de trykker seg mot underlaget, og/eller trykker kroppen mer sammen. Da føler de seg tyngre og tror dermed at de er mer avspent. De har bare oppnådd å gjøre tilstanden verre enn den behøvde å være.

Reduksjon av unødvendig muskelspenning er et viktig element i Alexanderteknikk-undervisningen, ikke fordi Alexanderteknikken handler om avspenning men fordi det er normalt å ha mer spenning i kroppen enn nødvendig. I timene brukes gjerne det vi kaller «aktiv hvilestilling» for å fremme en form for dynamisk avspenning. Elevens oppgave er å ikke hjelpe til mens læreren arbeider med å reorganisere elevens muskelskjelettsystem. For mange elever gir dette helt nødvendig trening i «inhibisjon» - evnen til å la være å reagere på stimuli som fører til spenning.

For at dette skal fungere må eleven tillate justeringene som finner sted. Hvis eleven prøver å «slappe av» på den måten som mange gjør vil det innebære at eleven motarbeider prosessen. Det kan være ganske frustrerende for læreren, men enda verre for eleven som er på blindspor.

Avspenning med retning
Som lærer kan jeg si ulike ting for å få eleven til å slutte å gjøre noe. Noen ganger hjelper det å prate bare for å distrahere eleven tilstrekkelig til at han eller hun glemmer å prøve å slappe av.
Mer pedagogisk nyttig er å lære eleven å tenke avspenning på en annen og konstruktiv måte. Det er egentlig ganske enkelt. Jeg pleier å forklare at musklene fungere ved at de trekker seg sammen. Hvis de trekker seg for nye sammen betyr det at vi er anspent. For å slappe av må vi derfor sørge for at musklene får tilbake sin optimale lengde og hviletonus. Vi gjør dette ved å tenke «directions» eller «retning». Det kan beskrives som å ønske avspenning i musklenes retning.

Dette betyr ikke at vi tenker avspenning for enkeltmuskler. Det er uhensiktsmessig og unødvendig. Det holder lenge å tenke ganske generelt, og retningene blir innlysende: I armer og bein går de fleste musklene i samme retning som knoklene og i kroppen er hovedretningen fra hodet til bekken.

Aktiv hvile
Aktiv hvilestilling har fått navnet blant annet fordi denne posisjonen brukes til å trene på å «tenke retning». Posisjonen egner seg fordi det å ligge slik i seg selv stimulerer til ekspansjonen vi ønsker.

Når du ligger i aktiv hvilestilling ønsker du selvfølgelig å redusere eventuell unødvendig muskelspenning, «slappe av» om du vil. Når spenningen reduseres vil du få bedre kontakt med underlaget, men unngå å prøve å bli tyngre. I stedet kan du utnytte kontakten med underlaget ved å tenke at du tar imot trykket fra bakken og lar dette trykket hjelpe deg til å la kroppen ekspandere. Støtten fra underlaget kan vi lettest utnytte om det er tydelig, dvs. når underlaget ikke er for mykt. Derfor er benken som alexanderlærere bruker ganske fast.

Aktivitet
Det geniale ved å tenke ekspansjon i stedet for tyngde ved avspenning er at du kan bruke denne måten å tenke på også når du er i aktivitet. Å være tung og slapp er lite forenlig med bevegelse. Bevegelse krever god organisering av muskelskjelettsystemet. God organisering er kjennetegnet ved en følelse av letthet. Å være tung å slapp er det motsatte av hva du ønsker.

Aktiv hvileposisjon tjener ikke bare til avspenning, men fungerer også som forberedelse til bevegelse. Tendens til ekspansjon betyr bedre samspill mellom muskler og skjelett. Generelt har muskler i optimal hvilelengde (ikke forkortet og ikke overstrukket) et bedre utgangspunkt for å utføre bevegelser.

Under bevegelse er det som sagt ikke mulig å slappe av. Å «tenke retning» som vi gjør i Alexanderteknikken har derfor egentlig ikke avspenning som hensikt. Hensikten er først og fremst preventiv. Dette aspektet blir tydelig etterhvert som du lærer å tenke retning under aktivitet. 

Å ligge i aktiv hvilestilling vil gi avspenning, det vil skje av seg selv, men det viktige er den mentale prosessen du øver på, og som du kan bruke i praksis. Tenk retning og ikke prøv å gjøre deg tyngre enn du er. 

Nå i jula kan det hende at du blir tyngre uansett. God jul!


Relatere blogginnlegg:

søndag 10. desember 2017

Advent

Advent kommer av det latinske ordet adventio som betyr «ankomme». Det betyr ikke «vente» slik man kanskje skulle tro, selv om det er det vi gjør. Vi venter på Jesus eller på julenissen og harde pakker, eller på ribbe med surkål og sprø svor. 
Selv om vi venter kommer julekvelden som på kjerringa. Vi venter, men likevel går allting alt for fort. Dette er en dårlig form for venting. Det er venting på et lavt nivå. Å vente er noe vi normalt ikke er så flinke til.

Å vente er det viktigste prinsippet av Alexanderteknikken. Hvis du får lyst til å gjøre noe og du gjør det uten å vente lenge nok til å tenke på en ny måte, vil bevegelsen du gjør bli som vanlig. Du har ikke gjort noe nytt og har ikke forandret noen ting. 

Noen ganger venter vi lenge, andre ganger kortere. Et brøkdel av et sekund kan være nok. Andre vil ikke legge merke om du gjør det. Andre ganger stopper vi og venter, og så venter vi helt til vi velger å gjøre noe annet. Det kan av og til være lurt å ikke gjøre det du hadde tenkt å gjøre i det hele tatt.

Å vente betyr ikke å nøle. Hvis du nøler har du ikke helt bestemt deg for om du vil vente eller ikke. Du må ta et valg og holde fast ved det. Jo sterkere en vane er, jo vanskeligere er det å vente. Trangen til å reagere umiddelbart kan virke overveldende. Desto viktigere er det å kunne vente for å tenke på en ny måte og bryte vanemønsteret. 

Forskning viser at den som klarer å vente på noe godt klarer seg best her i livet. Det er derfor god grunn til å dyrke evnen til å vente. Det passer fint nå i adventstida mens vi likevel venter. 


Relaterte blogginnlegg:

lørdag 2. desember 2017

To ting du bør vite

I forrige blogginnlegg skrev jeg om noe av innholdet på introduksjonskursene jeg pleier å holde. På kursene får deltagerne prøve Alexanderteknikk i praksis, for teknikken er først og fremst en praktisk teknikk, noe å bruke til daglig.

Kursdeltagerne får også nødvendig faktakunnskap. Å kunne noe grunnleggende anatomi har vist seg veldig nyttig. Denne kunnskapen må ikke bare være i hodet, men noe de har i kroppen. Når anatomikunnskapen fører til økt kroppsbevissthet kan det ha positive konsekvenser for hvordan noen beveger seg.

Det er to ting du bør vite om kroppen din. Du bør vite hvor leddet mellom nakken og hodet er, og hvor hofteleddene er, ikke bare vite intellektuelt, men ha en klar kroppslig forestilling om hvor leddene er og hva slags bevegelsesmuligheter de gir. 

Vi kan ikke kjenne leddet direkte. Kjenne leddene gjør vi bare om det er noe feil med dem, som når noen har artrose. Vi kan ha ulik grad av forestilling om hvordan kroppen henger sammen. Hvis det bildet vi har av kroppen er uklart, eller om vi ubevisst tror at kroppen bøyes et sted den ikke bøyes, da har det innvirkning på hvordan vi planlegger og utfører bevegelser.

Når det gjelder nakkeleddet er det normalt å ikke vite at nakken er bevegelig til like oppunder ørene, dermed er nakken stiv. For hofteleddene er problemet at folk flest tror at leddende sitter på høyde med hoftekammen. Dermed bøyer de ryggen i stedet for hoftene. Hoftene blir stive og ryggen overbelastes.

Jeg har forklart hvordan å finne hofteleddene i blogginnlegget Rompa di. Ytterligere informasjon finner du i Knokkelen uten navn. Jeg har skrevet om hode-nakkeleddet i for eksempel blogginnleggene Atlas og Hvor er du. Du kan også finne bilder på nettet og videoer på youtube som kan være til god hjelp. 
Hvis du ikke vet helt klart hvor leddene er, ta deg tid til å bli mer kjent med dem. Det er et fåtall som vet hvor disse leddene sitter, og jeg har sett gang på gang hvor mye det kan ha å si å oppdage hvor de er.

Relaterte blogginnlegg: