I oktober var vi alexanderlærere så heldige å få Irmel Weber, en erfaren lærer fra Berlin, til å holde kurs for oss. Irmel er også tangoinstruktør og tema for kurset var «Teaching and Learning the Alexander Technique in Relation to Interactive Movement». Vi gjorde mye forskjellig i løpe av de tre timene kurset varte, men én veldig enkel øvelse synes jeg var spesielt nyttig.
Øvelsen gikk ut på vi gjorde en serie bevegelser etter hverandre. Det begynte helt enkelt med at vi skulle velge en bevegelse å gjøre med armen(e). Så skulle vi gå rundt i rommet og på et selvvalgt tidspunkt stoppe og gjøre armbevegelsen. Det som skjedde var at med én gang jeg tenkte på å gjøre armbevegelsen begynte jeg å gjøre den uten å ha stoppet først.
Dette er akkurat det som skjer når vi beveger oss til daglig. Vi tenke på å gjøre noe og så gjør vi det og det skjer i en kontinuerlig og automatisk strøm uten at vi er bevisst på hva vi gjør. Slik må det være. Det er en bra ting at vi kan bevege oss uten at vi behøver å tenke over hvordan vi gjør det.
Men det er to situasjoner hvor vi trenger å være mer oppmerksom på måten vi gjør ting på. Det er om vi skal endre bevegelsesvaner, eller når vi skal lære noe nytt. Da må vi ha en klar forestilling om hva vi gjør og ha muligheten til å ta bevisste valg. Den enkle øvelsen vi gjorde på kurset demonstrerer prosessen veldig godt.
Først har du en plan for hva du skal gjøre, sekvensen av bevegelser. En plan er et «means-whereby», et middel for å nå målet. (I motsetning til å prøve og feile uten noe plan, noe som fører til «end-gaining» og sløsing av krefter).
Før og mellom hver bevegelse stopper du. Det gjør det mulig å gjøre noe nytt, la være å handle vanemessig. Å stoppe gjør det mulig å bevisst forme en idé om retningen på neste bevegelse. I tillegg kan vi tenke indre retning i kroppen - «la nakken være fri slik at hodet går fram og opp» osv. Dette er preventive ideer som skal sørge for best mulig organisering av muskelskjelett-systemet.
Siste steg er å gjøre bevegelsen før du stopper på nytt.
Å planlegge og utføre en sekvens bestående av to enkle bevegelser, med et fullstendig stopp imellom, kan bidra til å belyse grunnleggende elementer i Alexanderteknikken.
Velg to bevegelser, det kan være å reise seg opp og sette seg ned, som ofte brukes i alexandertimer, eller noe annet, som å gå til døra og åpne den. Du vil oppdage at det å stoppe helt før du går videre kan være en utfordring. Det virker kunstig og unaturlig. Det er unaturlig i den forstand at det ikke er det vi pleier å gjøre, men evnen vi har til å velge bevisst å gjøre noe eller ikke gjøre noe er naturlig, vi bare bruker ikke denne evnen på en slik konkret måte.
Hvis du gjør øvelsen beskrevet ovenfor øver du på å stoppe, «inhibition» som vi kaller det i Alexanderteknikken. Øvelsen ligner et knep musikere kan bruke når de øver. På fiolin må vi noen ganger strekke lillefingeren får å nå en note. Dette kan føre til unødvendige spenninger som kommer flere toner før det aktuelle stedet, i påvente av den «vanskelige» tonen. Å spille fram til tonen for så å stoppe og plassere fingeren kan bevisstgjøre spenningen og hjelpe til å unngå den.
På samme måte kan øvelsen anvendt på dagligdagse bevegelser bevisstgjøre unødvendige spenninger. Du blir flinkere til å oppdage om du overforbereder eller om du har det for travelt. Å stoppe og ta seg tid til å gjøre en ting om gangen kan løse veldig mange problemer.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar