Å ta imot vekt

Alexanderteknikken er ikke øvelser, men du kan øve på Alexanderteknikken. Hva som helst kan brukes som øvelse.

Noe som jeg av og til bruker som en slags øvelse i timene er å la eleven ta imot vekt med hendene. Det har vist seg å være en enkel måte å få eleven til å begynne å bruke krefter på en effektiv måte, og til å la være å bruke unødvendig kraft. Samtidig demonstreres noen av Alexanderteknikkens grunnleggende prinsipper.

Noe av hensikten med Alexanderteknikken kan sies å være ikke å bruke mer krefter enn nødvendig i våre daglige aktiviteter. Når vi gjør ting i det daglige er hendene veldig ofte involvert, og bruken av hendene innebærer ofte at vi tar imot vekt, enten vi bærer ei veske, en handlepose eller et barn, eller vi bruker redskaper som kniv og gaffel eller en mobiltelefon. Hvordan vi tar imot vekt gjennom hendene er dermed et grunnleggende aspekt ved vårt praktiske liv.

Ta imot

På timen begynner vi gjerne med at eleven holder hendene frem og at jeg plasserer en relativt tung gjenstand i elevens hender. Gjenstanden kan for eksempel være en stabel med bøker eller en krakk. Hensikten med å bruke noe som har en betydelig vekt er at det er lettere for å eleven å forholde seg til hva denne vekten gjør med kroppen.

Mens eleven holder gjenstanden gjør jeg oppmerksom på at gjenstanden nå er en del av elevens vekt. Vekten av gjenstanden må «gjennom» elevens kropp. Eleven kan som oftest også oppleve at den ekstra vekten har ført til endring i kontakten mellom fotsålene og bakken.

Jeg ber så eleven tenke seg at gjenstandens vekt får gå uhindret gjennom kroppen. Kroppen må være «åpen». En kan tenke seg at beinbygningen tar seg av jobben med å ta imot og overføre vekt, slik at musklene kan gjøre minst mulig. På dette tidspunktet skjer det så og si alltid en endring i organiseringen av muskelspenninger i elevens kropp. Måten å tenke på reduserer unødig aktivitet, eleven «gjør» mindre og det fører til en reduksjon i unødvendig muskelspenning.

Inhibisjon

Neste steg er at jeg tar tilbake gjenstanden og lar eleven ta imot på nytt. Eleven vil nå ta imot gjenstanden på en bedre måte. Delvis har dette med at eleven nå vet hvor mye gjenstanden veier, men selve strategien eleven bruker vil være annerledes fordi eleven er innstilt på å la arbeidet fordeles over hele kroppen. Men eleven vil kanskje fremdeles gjøre noe unødvendig, særlig med hender og armer.

Det som oftest skjer er at eleven «griper» med hendene og samtidig løfter dem noe i stedet for å bare vente på å ta imot vekten av gjenstanden. Bevegelsen eleven gjør innebærer at armer og hender strammes unødvendig. Armene dras «inn» i kroppen. Å klare å la være å gjøre dette er et godt eksempel på det vi i Alexanderteknikken kaller «inhibisjon». Vi bruker for mye kraft/spenning fordi vi er vant til det, og vi forventer at det er nødvendig, dermed forbereder vi aktivitet med for mye spenning. Å redusere denne spenningen («pre-set» som det kalles på engelsk), er et avgjørende steg for å oppnå bedre kroppsbruk.

Når eleven blir i stand til å ta imot vekt uten unødvendig forberedelse vil prosessen med å integrere vekten av gjenstanden i egen kropp foregå mer effektivt. Eleven vil normalt også være mer følsom på effekten gjenstandens vekt har på kroppen. Ved å følge neste steg vil eleven oppnå enda mer effektivitet/følsomhet.

Retning

Den generell tendensen når vi bruker unødvendig mye muskelspenning er at det gjør kroppen kortere og smalere, vi komprimerer kroppen. Alt av vekt kroppen må bære, inkludert vekten av kroppen selv, vil også ha som konsekvens å komprimere kroppen. Muskelarbeid som komprimerer kroppen bidrar derfor ikke til å bære ekstra vekt. Muskelarbeid som skal ta imot vekt må gå i motsatt retning.

For å ta imot vekt effektivt er det derfor best å tenke seg at den ekstra vekten stimulerer til at kroppen utvider seg, at hendene blir større, armene lengre og ryggen blir bredere. Når eleven tenker på denne måten skjer det igjen en endring i organiseringen av elevens muskelskjelett-system, en reduksjon i eventuell unødvendig spenning, og mer dynamisk muskelbruk.

I Alexanderteknikken kaller vi denne måten å tenke på å «gi retning», vanligvis beskriver vi det som «lengde og bredde», men det innebærer også «dybde» fordi kroppen jo er tredimensjonal. Å tenke «lengde og bredde» kan virke noe søkt eller upresist, eller vagt. Men når det skjer i prosessen med å ta imot vekt blir det konkret fordi det er ikke noe eleven gjør, det er nok å la det skje som en respons på vekten/kraften som virker på elevens kropp. Særlig er dette nyttig for ideen om «bred rygg».

Mindre og mindre

Neste steg i «øvelsen» kan være å prøve med en mindre gjenstand. I prinsippet skjer det samme uansett hvor lett eller tung tingen er. Lette gjenstander har ingen effekt som kan føles i fotsålene, men rent fysisk går vekten av gjenstanden «gjennom» elevens kropp og ned i bakken. Det må den bare, ifølge fysikkens lover.

Å holde og bruke en penn eller blyant vil bli veldig annerledes med denne tenkemåten. Lokale spenninger i hånd og fingre vil ha en tendens til å forsvinne. Det samme med spenninger i nakke og skuldre. Dette er særlig nyttig for musikere som må holde vekten av et instrument. De kan få et helt nytt forhold til instrumentet, et instrument som de kanskje har holdt på akkurat samme måten i årevis. Det samme kan sies om det å holde en mobiltelefon.

Dytte

Neste steg er å la eleven støtte seg på hendene, for eksempel mot en vegg. (Dvs. jeg bruker døra fordi det er letter å fjerne fingermerker fra den). Hvis eleven legger tilstrekkelig med vekt på hendene vil han/hun merke at det gjør noe med kontakten mellom fotsålene og bakken. Igjen må kraft gå gjennom hele kroppen. Kraften som virker tilbake mot elevens hender fra veggen/døra, må gjennom elevens kropp og ned i bakken. Det blir dermed klart at tenkemåten vi brukte når eleven tar imot vekt med hendene også gjelder når bruken av hendene tilsynelatende er motsatt, når vi dytter på noe, når vi utøver kraft mot noe.

Løfte

Nå vi tar imot vekt gjør vi det vanligvis ikke ved at vi passivt står der klar med hendene. Vi tar tak i noe helt på egenhånd. Neste steg er derfor å se på prosessen med å ta imot vekt mer aktivt. Det jeg gjør da er for eksempel å la eleven løfte en gjenstand fra et bord. Når gjenstanden ligger på bordet er det bordet som har jobben med å overføre vekten til gulvet. Eleven skal nå ta over denne jobben. 

Det første eleven må gjøre er å skape kontakt med gjenstanden på samme måte som når eleven lente seg mot veggen/døra, dvs. med hele kroppen. Eleven lar hendene gå «inn» i gjenstanden og tenker seg at kraften som går motsatt vei tas imot med hender som blir større, armer som blir lengre og rygg som blir bredere. Eleven tar så vekten gradvis fra hendene og overfører den til føttene og lar den gå ned i bakken. Slik vil vekten av gjenstanden går fra å være på bordet til å være «på» elevens føtter. Ved å ta imot vekten og samtidig ekspandere har eleven integrert vekten i sin egen kropp på en god måte. Det er på den måten vi må ta imot all vekt.

Relaterte blogginnlegg:

Kraft

Hva gjør du på?

En liten gutt spurte faren sin om han var flink til å huske ansikter. Jo, faren mente han var rimelig god til det. «Det var bra pappa, for speilet du bruker når du barberer deg knuste i tusen biter».

Selv om vi kjenner ansiktet og kroppen vår som vår egen bukselomme har vi behov for å sjekke i speilet for hvordan det egentlig ser ut. Det er en naturlig grense for hva vi kan kjenne. Du kan prøve et eksperiment: Stå foran et speil, lukk øynene og løft begge armene strake rett fram med fingrene pekende mot speilet. Åpne øynene og se om fingrene på de to hendene er i samme høyde. Sjansen er stor for at det er en liten forskjell.

Det er ikke greit å vite helt hva vi gjør når vi beveger oss. Det er begrenset hva vi kjenner. Med trening kan vi kjenne mer. Men en ting som gjør at vi kan gjøre noe annet enn det vi tror, er vanene våre.

Vaner er ikke så lett å få øye på, selv ikke i speil. De kan være så små at de knapt er synlige. Selv om de knapt er synlige kan det være vaner som har store negative konsekvenser. Da kaller vi dem uvaner.

Alexanderteknikken går ut på å avlære uvaner. Men for å avlære uvaner må du bli klar over hva du gjør først. En Alexanderteknikk-lærers hender fungerer som en slags speil som gjør at du lettere kan observere hva du gjør.

Hver gang en annen Alexander-lærer legger hender på meg oppdager jeg noe mer enn det jeg kan observere på egen hånd. Det er er alltid ett eller annet som foregår som jeg ikke behøver å gjøre. 

Man kan lure på hvorfor det er slik. Hva er det vi gjør av unødvendige ting, og hvorfor gjør vi dem

For mye

Den enkleste formen for uvaner er rett og slett å bruke for mye kraft for å gjennomføre noe. Når vi lærer noe nytt er det helt normalt å bruke mer kraft enn nødvendig før man lærer seg å bruke akkurat passe. Men fordi vi er fornøyd med å klare å gjennomføre oppgaven er det ikke alltid at vi tar skrittet videre og reduserer kraften som trengs. Det kan være å trykke på en skjerm, åpne ei dør, trykke ned et dørhåndtak.

Jeg ser hele tiden mennesker som bruker ekstra kraft på ting. Dette er normalt og behøver ikke ha så mye å si. Men vi kan ikke se bort ifra at det i noen sammenhenger har helsemessige konsekvenser, i tillegg til at vi kaster bort mye energi.

Feil sted

En grunn til at vi bruker for mye kraft kan være at vi ikke bruker kraften på en effektiv måte. Vi bruker kreftene der det ikke behøves. Da er vi over på en litt mer kompleks form for «misbruk». Vi kan ende opp med å gjøre ting med en del av kroppen som egentlig skulle vært gjort av en annen del. Skal jeg for eksempel åpne et gjenstridig lokk på et syltetøyglass har jeg lett for å stramme i halsen og dra haka ned. Å stramme i halsen får selvfølgelig ikke opp lokket. Det går alltid lettere om jeg lar være.

Noe lignende skjer når noen skal reise seg fra en stol og heiser skuldrene og strammer nakken. Det hjelper veldig lite å heise skuldrene. Det er beina som må gjøre jobben med å løfte kroppen. Alexander skrev om et lignende tilfelle i en av sine bøker, en mann som gjorde med nakken det som egentlig skulle gjøres med ryggen: 

«Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting or other ordinary acts of life. This is a sign that he is endeavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notably those of the back» (Alexander 1996, s. 59).

Dette er snakk om ubevisst tillærte uvaner som kommer av manglende differensiering av bruken av krefter. Andre ganger kan det være snakk om bevisst tillærte uvaner.

Tillært uvane

Jeg ser mange eksempler på bevisst tillærte uvaner i mitt arbeid som Alexanderteknikk-lærer. Jeg ser folk som har lært «riktig» måte å gå på, eller som prøver å ha en «korrekt» kroppsholdning. Jeg ser folk som har lært øvelser i tai chi og yoga og som tror de har lært «riktig» måte å bevege seg på til daglig. Og jeg ser musikere som har fått velmente instruksjoner som har ført til at de gjør helt unødvendige ting når de spiller.

Vi har alle slike oppfatninger om «riktig» måte å gjøre ting på. (Alexanderteknikk-lærere er intet unntak, kanskje heller tvert imot). Det er vanskelig å gjøre endringer når vi tror vi har rett. Som et utgangspunkt for endring må vi derfor tenke oss muligheten av at vi tar feil. Det er ikke særlig fristende, for vi vil jo så gjerne ha rett. Jo mer rett vi vil ha jo vanskeligere blir det. Her er det følelser med i bildet.

Følelser

Følelsesmessige reaksjoner kan føre at koordinasjonen i muskelskjelett-systemet svikter. For eksempel hvis du skal utføre noe krevende, for eksempel når du spiller et instrument, kan du forstyrre prosessen ved å prøve for hardt, det selv om teknikken som ligger til grunne er god nok. Det samme kan skje om du blir for opptatt av ikke å gjøre feil. Eller du prøver å gjøre noe «bra» eller du prøver å være «flink». Slike intensjoner kan gjøre at fokuset blir tatt vekk fra det som egentlig er arbeidsoppgavene. I Alexanderteknikken kaller vi det «end-gaining».

Noen ganger opplever vi situasjoner som kan gi følelsesmessige reaksjoner som bokstavelig talt får oss ut av balanse. Følelser må vi bare akseptere som noe som skjer. Forsøker vi å «gjøre» noe med dem gjør vi bare ting vanskeligere – som for eksempel om en musiker som skal til å gå på scenen forsøker å «ikke være nervøs». Andre ganger kan en situasjon oppleveles som truende fordi vi tolker den til å være det. Igjen kan dette være noe vi «gjør» vanemessig. Det er ikke alltid enkelt å dra et skille mellom hva vi gjør som er unødvendig og ting som skjer automatisk og som må få lov til å skje. Et godt eksempel er pusten.

Pust og kroppsholdning

Å puste er en automatisk prosess som fungerer helt fint helt av seg selv. Samtidig er det fullt mulig for oss å kontrollere pusten bevisst. Det har både fordeler og ulemper. Den største ulempen er at det er fryktelig lett å legge seg til uvaner i forhold til pusten. Kort sagt går det ut på at vi gjør noe vi ikke behøver å gjøre.

Når vi gjør noe som forstyrrer pusteprosessen kan det også være et symptom på andre unødvendige ting vi gjør. Pusten er et barometer. Det kan for eksempel være det vi kaller «kroppsholdning» som ikke fungerer. Det er om mulig enda vanskeligere å oppdage om du gjør noe unødvendig for å holde kroppen oppe enn om du gjør noe unødvendig med pusten. Tyngdekrafta er jo der hele tiden, derfor er det ikke så enkelt å oppdage hvordan vi responderer på den, men det er mulig.

Slutt å holde

Vel hjelp av Alexanderteknikken kan du begynne å organisere deg annerledes i forhold til tyngdekrafta. Det vil ha innvirkning på hvordan du beveger deg, hvordan du puster og på hvordan du opplever og påvirkes av følelser. Det vil også gjøre at du letter oppdager når du gjør noe som er unødvendig i forhold til automatiske prosesser, enten det er kroppsholdning, pust eller følelser.

Det unødvendige vi gjør går som regel ut på at vi holder fast eller fikserer. Når vi oppdager det og kan slutte med det, kan vi spørre oss selv hvorfor vi holder på slik. Men det er en annen historie.

Relaterte blogginnlegg:

Bjelken i øyet

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. (1910) 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Hånden

I hodet har vi både bevisste og ubevisste forestillinger om hvordan kroppen er utformet og hvordan den er ment å kunne fungere. Det er ikke alltid at kartet vi har i hodet stemmer med terrenget. Andre ganger kan kartet være mangelfullt. Noen mennesker har for eksempel nesten ikke hofteledd, virker det som. Og leddet mellom hodet og nakken kan det hende de forestiller seg å være midt på halsen. Å bli kjent med hvordan kroppen din henger sammen kan bidra til å oppdatere kartet du beveger deg etter, og er et enkelt hjelpemiddel til å oppnå friere bevegelser og sunnerer kroppsbruk.

Som et hjelpemiddel har jeg har skrevet en lang serie blogginnlegg om skjelettet. Forrige gang skrev jeg om beina i underarmen, ulna og radius. Denne gangen er turen kommet til hånda.

Det er mye jeg kunne ha skrevet om hendene. Tenk bare på hvor følsomme de er, hvor mye vi bruker dem og er avhengige av dem. Tenk på alt det vi skaper med hendene. Men her skal jeg begrense meg til noen grunnleggende fakta om knokler og ledd som jeg håper kan være til praktisk nytte.

Håndleddet

Du vet hvor håndleddet er, men hvor er det helt nøyaktig? Om du ser på undersiden av håndleddet har du noen rynker på huden. Dissse strekene gir en indikasjon på hvor leddet er, men kan noen ganger være misvisende. Kjenn med fingrene og se om strekene stemmer. Kjenn etter og finn endene av underarmsbeina. Legg merke til at mellom hånden og albuebeinet (ulna) er det et mellomrom. Hånden er tettest forbundet med spolebeinet (radius) på tommelfingersiden.

I håndleddet har du bevegelse i flere retninger. Du kan bøye og strekke hånden, (fleksjon og ekstensjon); og du kan bevege hånden sideveis, (adduksjon – mot lillefingersiden og abduksjon – mot tommelfingersiden). Du kan også bevege hånden i sirkel. Dette er en kombinasjon av bøye-, strekke- og sidebevegelser.

Det er viktig å være klar over at du ikke har rotasjonsbevegelse i håndleddet. (Du kan rotere hånden passivt ved å holde den fast og rotere underarmen, men da er håndrotsknoklene involvert). Hvis du skal rotere hånden, håndflaten opp eller håndflate ned, er det beina i underarmen som må rotere. Radius roterer i forhold til ulna som du kan se i denne animasjonen: Pronation-supination 1 (2:22), Om ikke underarmen roterer fritt vil du kompensere ved å bøye eller strekke hånden og bruken av armen blir anspent. Underarmsrotasjon er helt avgjørende for fri bruk av hendene så ta gjerne en kikk igjen på artikkelen om ulna og radius

Nå har du sjekket håndleddet, men du har mer håndledd å bli kjent med.

Håndrotsknokler

Den nederste delen av hånden består av åtte små håndrotsknokler som grovt sett ligger i to rekker. Håndrota kan virke veldig solid og kompakt. Men de små knoklene glir i forhold til hverandre som du ser her: Wristkinematics (1min animasjon). 

Håndrotsknoklene må bevege på seg om du skal bøye eller strekke håndleddet maksimalt, for eksempel om du skal kunne stå i krabbestilling med vekten på håndflatene. De første par minuttene av denne animasjonen viser sammenhengen mellom bevegelsene i håndleddet og bevegelsen mellom håndrotsbeina: The wrist movements - the main factors restraining the wrist (2:59) 

Håndrotsbeina fungere tildels som en forlengelse av håndleddet. På engelsk kalles disse knoklene for «carpal bones» etter latinsk «carpus» som betyr håndledd. Kanskje det heller burde hett håndleddsknokler på norsk?

Håndrotsbeina danner en kurve eller bro. Hvis du støtter deg på hånden legger du vekten på endene av denne broen. På tommelfingersiden har du båtbeinet (scaphoid). Det er knokkelen som kan få brudd om du faller og tar deg for med hånden. På lillefingersiden er det «ertebeinet» (pisiformis) som er mest tydelig av håndrotsbeina. Det er feste for en av musklene som bøyer håndleddet. Du kan lett kjenne senen til muskelen. Mellom båtbeinet og ertebeinet (samt et par knokler i neste rad av håndrotsbein) går det et bånd av bindevev. Nederste del av håndflata er derfor noe elastisk, selv om den er ganske fast.

Under dette bindevevet finner du «the carpal tunnel». Du har kanskje hørt om carpal tunnel syndrome? Gjennom denne «tunnelen» går alle senene fra musklene i underarmen som beveger fingrene. Ulike medisinske årsaker kan gjøre det trangt i denne tunnelen og legge press på en nerve. I ekstreme tilfeller er det nødvendig med operasjon. Men med tanke på hvor bevegelig denne delen av hånden er, og hvor stor innvirkning bruken av arm, hånd og fingre har på forholdene i «the carpal tunnel», er det en god idé å vurdere å effekten av forbedret kroppsbruk før kirurgiske inngrep.

Lange fingre

Skjeletter ser ut som de har veldig lange fingre. Det er fordi mellomhåndsknoklene er synlige. Du har like lange fingre selv. Du kan bare ikke se det.

Kjenn på lillefingeren din og finn mellomhåndsbeinet som lillefingeren er forbundet til. Du kan bevege det ganske mye. Utforsk hvor mye du kan bevege de andre mellomhåndsbeina. Peke- og langfinger er sterkest forbundet, men også her vil du finne litt bevegelse eller «fjæring».

Prøv å finne ut hvor langt ned lillefingerens mellomhåndbein går og tenk på at alle de andre mellomhåndsbeins er omtrent like lange. Hvor i håndflaten din vil da rekken av ledd mellom håndrotsknokler og mellomhåndsknokler være? Du vil se at to tredjedeler av håndflaten din består av mellomhåndsknokler og er ganske så bevegelig.

Knokeledd

Knokeleddet er der vi vanligvis tenker at håndflata slutter og fingrene begynner. I knokeleddet har vi ganske mye bevegelse. Vi kan bøye og strekke fingrene og vi kan bevege fingrene sideveis. Om du vekselsvis spriker og samler fingrene bruker du noen små muskler som ligger mellom mellomhåndsbeina. Resten av musklene som beveger fingrene ligger i underarmen. Det er ingen muskler i selve fingrene.

Om du ser på håndflaten din har du tydelige streker i huden som samsvarer med knokeleddet. Eller gjør de det? Sett fingeren på en av strekene og prøv å bevege fingeren som hører til det leddet. Du vil oppdage at selve knokeleddet er lengre ned. Den øverste centimeteren av hud i håndflaten dekker over de bevegelige knokeleddene.

Håndflata er ikke som en flat og solid spade som mange kanskje tror, men er dynamisk, bevegelig og levende.

Tommelen

Det jeg har skrevet ovenfor gjelder mest for fingrene og ikke for tommelen. Tommelen er helt spesiell. Bør vi egentlig kalle den en finger i det hele tatt?

Hvor mange ledd har tommelen? Hvis du ikke tenker deg om vil du kanskje svare to. Tommelen har tre ledd. Det innerste tommelleddet er helt spesielt. Dette er tommelens knokeledd. Tommelen mangler nemlig mellomhåndsbein. Leddet er sadelformet slik at du kan bevege tommelen i alle mulige retninger. Ikke minst gir det muligheten til å plassere tommelen mot de andre fingrene. Vi mennesker hadde neppe vært i stand til å utrette alt det vi kan uten denne egenskapen. Utforsk tommelen og se om du kan få en klar forestillig om hvor det første tommelleddet er.

For å gjøre alle mulige bevegelser har tommelen mange egne muskler, noen ligger i underarmen, mange ligger i hånden rundt tommelens nederste del. Bruker du tommelen på en slik måte at musklene rundt tommelen stivner vil hele hånda blir anspent.

Når du støtter hånden mot et flatt underlag vil tommelen innta en posisjon i samme plan som de andre fingrene og håndflata. Det er viktig at dette skjer passivt uten bruk av muskler. Når du ellers ikke bruker hånda er tommelens nøytrale posisjon ikke i plan med de andre fingrene. Det skal være god plass mellom tommel og pekefinger.

Kronisk spenning i tommelen ser ut til å være et utbredt problem. Enkelte holder vanemessig tommelen klemt inntil siden av hånden. Dette er svært uheldig og fører til slitasje i tommelens sadel-ledd. Viktigheten av at tommelens første ledd er fritt og bevegelig og tommelen tilgjengelig for alle bevegelser, kan ikke understrekes nok.

Stive tomler er et lett synlig symptom på anspent bruk av armene og uhensiktsmessig bruk av krefter. Du har sikkert sett det. Kanskje du har merket det hos deg selv?

Håndspåleggelse

Hånden består av 27 knokler som alle har en viss grad av bevegelighet. En øvelse du kan gjøre for å utforske bevegelse og følsomhet i hånden er ganske enkelt å legge hånden på noe.

Legg hånden på en gjenstand eller flate og gjør minst mulig i hånd og fingre. Se om du kan la hånden tilpasse seg underlaget. Med hånden i kontakt med gjenstand/underlag, spør deg selv: «Hva kan denne kontakten fortelle meg om hva jeg berører?» Vi kan få en mengde informasjon fra kontakten vi har med omverdenen gjennom hendene.

Du kan også få veldig mye informasjon om deg selv. Hendene er så følsomme, og hvordan du bruker kroppen og armene vil innvirke på kvaliteten av kontakten du har med ting du berører. Hvordan er denne kontakten? Om du er anspent vil kontakten være anspent. La hendenes følsomhet fortelle deg hvor mye kraft du behøver å bruke. Kanskje er det mye mindre enn du tror?

Om du kan redusere bruken av kraft, se om du kan la reduksjonen spre seg til resten av kroppen. Når du har latt prosessen gått gjennom hele kroppen, finn noe annet å legge hendene på og gjenta prosessen.

Å la hendene tilpasse seg gjenstand eller underlag, og å ha åpne mottagende hender, er noe du kan tenke over når du gjør dagligdagse ting. Når du bruker passe med kraft i hendene kan du kanskje også etterhvert bruke mindre unødvendig kraft i resten av kroppen.

Skjelettet

I serien blogginnlegg om kroppens struktur og oppbygning har jeg nå gått gjennom hele skjelettet. Som nevnt i tidligere innlegg er kunnskap om skjelettet nyttig fordi det er tydelig og konkret og kan fortelle deg helt grunnleggende fakta om hvordan kroppen er ment å fungere.

I det jeg har skrevet har jeg utelatt mye detaljkunnskap. Det er mye mer å vite. Det kan for eksempel være aktuelt for musikere å ha enda større detaljkunnskap om hendene. Helt avgjørende er at denne kunnskapen blir noe du har i kroppen. Kunnskapen må bli del av ditt indre kart. Da først blir informasjonen nyttig. For at det skal skje må du ha med deg bevisstheten om kroppens struktur når du er i bevegelse.

Jeg skal fortsette å skrive om hvordan kroppen henger sammen. Jeg kommer helt sikkert også tilbake til skjelettet, men i første omgang vil det være naturlig at jeg nå skriver om muskler, bindevev og andre ting. Det vil alltid finnes noe nytt og spennende å skrive om. Menneskekroppen er fascinerende.

Relaterte blogginnlegg:

Ulna og radius 

Livets harde fakta

For flere innlegg om skjelettets struktur, klikk på etiketten «Anatomi (body mapping)» i ordskyen til høyre for teksten.

Lenker:

Kort animasjon (2:22) som viser pronasjon og supinasjon: 

Pronation-supination 1

Om du har vansker med å huske hva som er supinasjon og hva som er pronasjon gir denne videosnutten en huskeregel (1:21): 

Supination vs Pronation of the Hand 

Illustrasjon av venstre håndflate med håndrotsknoklene tegnet innvendig: 

Carpal bones, mayoclinic.org

Animasjon av bevegelsene til håndrotsknoklene (1 min): 

Wristkinematics.

Animert video av bevegelsene å håndleddet og bevegelsene i håndrotsknoklene. Det siste minuttet viser også muskelsener og bindevev (2:59): 

The wrist movements - the main factors restraining the wrist

Carpal tunnel syndrome: 

https://en.wikipedia.org/wiki/Carpal_tunnel_syndrome

Om hånden i Store Norske Leksikon: 

https://sml.snl.no/h%25C3%25A5nden

Om tommelen i Store Norske Leksikon: 

https://sml.snl.no/tommel

Litteratur:

Johnson, Jennifer. 2009. What Every Violinist Needs to Know About the Body. GIA Pubications.

Calais-Germain, Blandine. (1985) 1993. Anatomy of Movement. Eastland Press.

Feit

Hvis du spiser for mye blir du feit. Så enkelt er det. Blir du feit har du større risiko for diverse sykdommer og belastningsskader. Og så lever du kortere. Det er de triste fakta.

Det er lett å bli feit. Det er bare å følge instinktene. Jo feitere maten er, jo bedre smaker det. Vi er genetisk programmert til å foretrekke kaloriene. Kake med krem. Det føles helt riktig. Og sjokolade. Ingenting i veien med sjokolade. Aldri noe i veien med sjokolade.

Dessverre er det ikke slik at det som føles bra nødvendigvis er det beste for oss. Slik er det med maten vi spiser, og slik er det med måten vi bruker kroppen på. Sofaen er deilig og utallige helsestudio-abonnementer ligger ubrukt.

Men det finnes et skjult aspekt ved bevegelsene våre. Alle vet at passe med kalorier ikke er nok. (Egentlig heter det kilojoule nå som vi for lengst har gått over til det metriske system). Vi må ha et variert kosthold også. På samme måte må vi ha variasjon i vår fysiske aktivitet og bevegelsene vi gjør til daglig.

Det er bare ett problem. Måten vi bruker kroppen på er ikke nødvendigvis så variert som vi kan innbille oss.

Vi beveger oss som vi gjør, ikke fordi det er den beste måten å gjøre det på, men fordi den føles riktig, og det føles riktig fordi vi er vant med den.

Våre motoriske ferdigheter bygger på nedarvede egenskaper men er i stor grad tillært. Det gjelder selv fundamentale ferdigheter som å stå oppreist. Dermed er ikke det naturlige vår rettesnor, men det tillærte og tilvante.

I det store og hele fungerer dette bra. Vi har tross alt overlevd på planeten i flere hundretusen år som art. Men tidene forandrer seg. I dag er fedme et globalt helseproblem. Mat er tilgjengelig i mengder og hele tiden, på en måte den ikke var (stort sett ) i prehistorisk tid. Det funker ikke å stole på at instinktene skal styre hva du spiser. Du risikerer å bli feit.

På samme måte er vårt fysiske miljø fullstendig endret. Vi sitter på en stol det meste av dagen og er konstant foran en dataskjerm. Dette påvirket hvordan vi bruker oss selv med dertil hørende konsekvenser av stiv nakke, vonde skuldre, ryggsmerter og andre muskelskjelettlidelser.

Det er krevende å endre mønsteret vi har fordi det er så grunnleggende at det også påvirker hvordan vi forholder oss til tyngdekraften. Å kaste datautstyret, mobiltelefoner og alle stoler ville muligens gjort det noe lettere, men er vel neppe aktuelt. Løsningen på problemet er å bruke hue.

Vi må ta bevisste valg om hvordan vi bruker oss selv, akkurat som vi må ta bevisste valg når det gjelder kosthold. Men vi må ha noe å ta et valg i forhold til. Det er umulig å vite hvordan vi skal forbedre bevegelsene våre når vårt innebygde kompass er ute av kurs.

Det er her Alexanderteknikken kommer inn. Ved å avlære uvaner når det gjelder bruk av kraft og spenning blir du mer bevisst, og blir i stand til å gjøre valg om hvordan du gjør ting. Da kan du bevege deg på en sunnere måte. Det betyr ikke at det bare finnes én korrekt måte å bevege seg på. Det finnes uendelig mange måter. Akkurat som det finnes uendelig med ulike typer mat som alle er sunne å spise. Variasjon er viktig.

Å endre stereotype bevegelsesvaner krever litt disiplin, akkurat som å endre kosthold. Men du gir ikke avkall på nytelse og du får mye igjen for det. Å bevege seg blir bare bedre.

Relaterte blogginnlegg:

Ortomani