Non-doing

Translated and expanded version of the blogpost ‘Ikke-gjøre’. Intended for the advanced Alexander pupil, and for teachers.

‘Non-doing’ is one of the Alexander Technique principles. It's not a principle the average Alexander pupil needs to know about. But if you delve deeper into the technique, and if you read about the theory behind it, you can't avoid encountering the concept of ‘non-doing’. 

Alexander seems to have heard about ‘non-doing’ from John Dewey. In the 1925 lecture ‘An Unrecognised Principle’ Alexander is quoted as having said: ‘When Professor Dewey read the MS [manuscript] of my last book, he came in to me one morning and said, “Alexander, I am delighted that you hit upon that wonderful principle of non-dong in your technique.” [...] He had just come back from China [...]’ (Alexander 1995, p. 147).

‘Non-doing’ stems from Eastern philosophy but what is its meaning in the context of the Alexander Technique?

‘Non-doing’ is often equated with ‘inhibition’, the decision not to respond to a stimulus. Non-doing and inhibition are related concepts but they are not the same.

Alexander writes in The Universal Constant in Living:

In my work we are concerned primarily with non-doing in the fundamental sense of what we should not do in the use of ourselves in our daily activities; in other words, with preventing that habitual misuse of the psycho-physical mechanisms which renders these activities a constant source of harm to the organism (Alexander 2000a, p. 99).

It is clear from this that ‘non-doing’ does not mean sitting absolutely still and not doing anything. According to Alexander it is about what we should not do in the use of ourselves ‘in our daily activities’, i.e. while we are in activity.

Alexander writes further about ‘putting into practice the idea of non-doing’ (ibid, p. 100). Non-doing is an idea, an attitude or an overall intention to be process-oriented. To follow the principle of non-doing entails that you are attending to the means-whereby and that you are using your ability to choose not to respond to a stimulus (inhibition): ‘... the idea of non-doing leads to the employment of indirect “means-whereby” of preventing [...] misdirection’, (ibid, p. 101). 

But he can also be interpreted as saying that non-doing is the same as inhibition: 

... [non-doing] is an act of inhibition which comes into play when, for instance, in response to a given stimulus, we refuse to give consent to certain activity, and thus prevent ourselves from sending those messages which would ordinarily bring about the habitual reaction resulting in the “doing” within the self of what we no longer wish to “do”. (ibid, p 101).

It is my opinion that ‘non-doing’ is best defined as an overarching concept, and ‘inhibition’ as a specific action.

There is an indication of this in one of Alexander's aphorisms: ‘Specific prevention is permissible only under conditions of non-doing, not of doing.’ (Alexander 2000b)

Here we see that non-doing also can be seen as a condition. It is a condition in which everything that can happen by itself, happens by itself. A condition in which nothing superfluous is taking place.

Patrick Macdonald regarded non-doing to be related to the process of sending directions: ‘The question of doing and non-doing, again in our special sense, is one that is intimately bound up with that of giving directions, and is one that has caused a great deal of confusion’. 
But he continues by giving this simple definition: ‘The long and short of it is that we, as teachers, require that certain activities should, as we say “do themselves”. This we call non-doing.’ (Macdonald, p. 82) 

‘“Non-doing” and “direction sending” are the life-blood of the Alexander Technique, though they are not of course the whole of IT’ (ibid, p. 86).

Alexander again:

It follows that the putting into practice of the theory of non-doing where the manner of use of the self is concerned is a fundamental experience, and is the most valuable experience to be gained by those who wish to learn to prevent themselves from harmful 'doing' in carrying out activities outside themselves (Alexander 2000a, p. 101).

‘Non-doing’ is what you attain by following the process of ‘inhibition’ and ‘direction’, by focusing on ‘the means-whereby’. 

But perhaps there is a shortcut?

Negative directions

In her book ‘How You Stand, How You Move, How You Live’ (or ‘the book with the difficult title’ which I tend to call it), Missy Vineyard describes how she experimented with not reacting to a stimulus. For example, she would lie in semi-supine (active rest) and practice having an intention to lift the leg but at the same time decide not to do it; or she would sit in a chair, framing in her mind the intention to stand up, but refraining from reacting to the wish. Alexander made similar experiments when trying to get rid of bad habits related to the use of his voice. (Binkley, p. 104)

Vineyard then goes a step further and explores the possibility of thinking more generally. One day feeling stressed at the thought of having to teach a new pupil, she says to herself, ‘I'm not teaching today’. In this way she was able to change her condition and the stress subsided. One night she had difficulties sleeping by the thought of a busy schedule the following day, she was thinking: ‘I do not have anything to do tomorrow’ (Vineyard 2007, p. 122).

It is debatable whether this is a constructive response to a challenge, or if it is self-deception. Choosing to totally refrain from activity can however make one aware of any unnecessary or disproportionate reactions that are subconsciously elicited. The mere thought of an activity, especially if it is one we dislike, can cause a lot of ‘doing’ that is not at all helpful in fulfilling the task. If we decide to do absolutely nothing, we can then go on and choose to do something differently.

But Vineyard goes even one step further. In an interview with Robert Rickover she recounted a stressful car journey. While driving she said to herself, ‘I'm not driving’. (Robert Rickover publishes interviews on the Alexander Technique on bodylearningcast.com. The interview in question is unfortunately no longer to be found on the site). 

Vineyard is saying to herself that she is not performing the action she is actually performing. Again, it is debatable whether this amounts to self-deception, but there is no doubt that it could have an effect. The brain is easily fooled. Saying to yourself that you are not performing the action you are performing can allow you slightly more distance to the situation, and make room for reduction of unwanted reactions.

Rickover is using this way of ‘self-directing’ also in connection with the more traditional Alexander Technique directions. Instead of ‘let the neck be free’ he says, ‘I'm not tensing my neck’. This Rickover calls ‘negative directions’.

The term ‘negative directions’ is potentially misleading. The Alexander Technique ‘directions’ are already negative. The basic directions: ‘to let the neck be free, etc’ have a preventive purpose. Alexander himself used the expression ‘preventive orders’. One might just as well think of not tensing the neck. (See for instance Alexander 1996, p. 60, or Alexander 2004, p. 115).

A practical interpretation was given by senior Alexander Technique teacher Marjorie Barstow who is reported to have said: ‘If your head is moving forward and up, haven't you already inhibited it going back and down?’

The term ‘negative directions’ was already used by Patrick Macdonald in his influental book ‘The Alexander Technique As I See It’ as one of a number of interpretations of the term ‘direction’: ‘Negative Directions (i.e., do not stiffen your neck)’ (Macdonald 1989, p. 67). 

I have myself from time to time pupils who much prefer to phrase the basic directions in the negative. I think it is a good idea for teachers to try this out with every pupil as a matter of routine. Even if the pupil does not find this way of thinking appealing to them, it does at least clarify the preventive nature of Alexander Technique directions. Since direction must precede action it would be natural to formulate it as an intention: ‘I'm not going to ...’, which then of course will be continued during the action.

Non-doing directions

What may give Rickover's version of the basic directions a tint of something new is the use of the -ing form of the present tense in English, which may stress the fact that you are not doing something you are actually doing. This will not necessarily have the same hue in other languages, like Norwegian, which doesn't have this way of expressing present tense. In Norwegian ‘I'm not going to ...’ will, on the other hand, be phrased ‘I will not ...’, which covers both future intention and what you are doing at this very moment.

A more appropriate name than ‘negative directions’ would be ‘non-doing directions’.

In this connection it is important to realise that the words are not the directions. The words are only labels. This fact is mentioned by several of the senior teachers interviewed in the newly published book ‘Living the Alexander Technique’. With experience, they were no longer thinking in words. Using different words does not mean that you have found a new way of directing. Most probably you have only found a new way of describing the process. Which, of course, in a teaching situation can be very valuable.

New ways to formulate the Alexander Technique directions are always a welcome addition to the teaching methods. But to tell yourself that you are not to tensing your neck when you can feel that you are actually doing it, might not always be wise. A fundamental aspect of the Alexander technique, and often formulated as a step in the process, is to ‘analyse the conditions of use present’ (Alexander 1985, p 39), to be aware of your situation as it is. This includes accepting the reality of the situation.

Saying to yourself that you are not tensing your neck may in some cases amount to denying reality. The Alexander Technique is based on the opposite. For a musician on his way out on stage, feeling the level of tension in body and neck increasing, ‘I'm not tensing my neck’, is hardly the most constructive way of thinking.

It is vitally important to realise the difference between telling yourself you are not doing something you are doing that you don't want to do (like stiffening the neck), and not doing something you are doing that you wish to be doing (like walking, talking, running etc.).
Having a pupil think of not tensing the neck may be like asking them to not think of a pink elephant. Thinking about not performing a normal activity is a different animal. The former is problematic, especially if the pupil is actually tensing the neck. The latter, which I would describe as the ‘true’ non-doing direction, still has the potential of self-deception or of leading to passivity, but can have some very interesting effects and are well worth trying out.

For example, you may imagine that you are not walking when you are out walking, or that or you are not cycling when riding a bike. Try it out and see what happens. It is quite possible that you will discover new aspects of the way you do things.

What might be called a variation of non-doing directions was described by Alexander Technique teacher John Appleton in another interview with Robert Rickover: Using Posture Release Imagery for Better Health (Appleton has developed visualisation exercises called Posture Release Imagery. This is maybe not strictly Alexander Technique, but something worth trying out if you have a preference for thinking visually).

Put briefly, the exercise suggested by Appleton is to imagine your body, or parts of your body, being in another position than they actually are. For instance, imagine that you are standing when you are sitting, that the legs are straight and that your feet are not on the floor, but much further down. Likewise, you can imagine that you are sitting when you are standing.

You can try out the same procedure with your arms, hands or head and neck. For example, try out what happens when you imagine that you have your arms hanging straight down when you are actually lifting them out to the sides.

You might be able to fool your brain into stop making unnecessary effort. In this way, the use of these ‘non-doing directions’ may bring you closer to what could be described as a state of non-doing.

Not-having directions

I have myself occasionally used an extreme version of ‘non-doing direcitons’, perhaps inspired by Missy Vineyard. I've been thinking ‘I have no arms’. It has sometimes helped me to not tighten the shoulders. (Maybe I should market this as a new variant of the Alexander Technique-directions: ‘not-having directions’. Yes, maybe you'll even see it trademarked soon!)

Your imagination can help you. Use it! Just remember that most important and most difficult of all when learning the Alexander Technique, is to become aware of how things actually are and to accept it.

Although I have in certain circumstances found it helpful to imagine that I had no arms when my shoulders were tense, I nevertheless believe that in the long term it will benefit me more accepting my shoulders as they are. The important thing is, after all, to learn to use the arms in the best possible way. Non-doing is not doing nothing.

Related blog post:

Ikke-gjøre (in Norwegian)

Literature:

Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, Frederick Matthias. (1995). Articles and Lectures. Mouritz
Alexander, Frederick Matthias. (1996). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. (2000a). Universal Constant in Living. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. (2000b). Aphorisms. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias. (2004). Constructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Binkley, Goddard. (1993). The Expanding Self. STAT Books.

Macdonald, Patrick. (1989). The Alexander Technique As I See It. Rahula Books. 

Rootberg, Ruth. (2015). Living the Alexander Technique. Off the Commons Books.

Vineyard, Missy. (2007). How You Stand, How You Move, How You Live. Marlowe and Company

Ikke-gjøre

Skrevet for viderekomne Alexanderteknikk-elever.

«Non-doing» er et av prinsippene i Alexanderteknikken. Det er et prinsipp den gjennomsnittlige alexanderelev strengt tatt ikke behøver å vite om. Men hvis du går dypere og hvis du leser om teorien bak Alexanderteknikken kan du ikke unngå å støte på konseptet. Hva betyr «non-doing»?

Ofte sidestilles «non-doing» med «inhibition», det å velge å la være å reagere på en stimulus. Non-doing og inhibition er relaterte begreper, men er ikke helt det samme.

Alexander skriver i The Universal Constant in Living:

In my work we are concerned primarily with non-doing in the fundamental sense of what we should not do in the use of ourselves in our daily activities; in other words, with preventing that habitual misuse of the psycho-physical mechanisms which renders these activities a constant source of harm to the organism (Alexander 2000, s. 99).

For det første er det opplagt at «non-doing» ikke betyr det å sitte helt i ro og ikke gjøre noenting. Alexander skriver jo om det vi ikke skal gjøre «i våre daglige aktiviteter», dvs. mens vi er i aktivitet.

Alexander skriver videre «putting into practice the idea of non-doing» (ibid, s. 100). Non-doing er en idé, en holdning eller innstilling, en overordnet intensjon om å være prosessorientert Å følge prinsippet om «non-doing» innebærer at du bruker evnen du har til å velge å la være å reagere på stimulus (inhibition): « ... the idea of non-doing leads to the employment of indirect "means-whereby" of preventing [such] misdirection» (ibid, s. 101).

Men Alexander er ikke helt klar i sin definisjon. Han ser også ut til å sidestille «non-doing» med «inhibition»:

... [non-doing] is an act of inhibition which comes into play when, for instance, in response to a given stimulus, we refuse to give consent to certain activity, and thus prevent ourselves from sending those messages which would ordinarily bring about the habitual reaction resulting in the "doing" within the self of what we no longer wish to "do." (ibid, s 101).

Jeg mener det er best å definere «non-doing» som et overordnet begrep, «inhibition» som en praktisk handling.

Jeg mener også, (kanskje uten å ha dekning for det i Alexanderteknikk-litteraturen), at «non-doing» kan brukes som betegnelse på en tilstand. En tilstand der alt som kan skje av seg selv skjer av seg selv. En tilstand der ingenting unødvendig gjøres i aktiviteten. 

It follows that the putting into practice of the theory of non-doing where the manner of use of the self is concerned is a fundamental experience, and is the most valuable experience to be gained by those who wish to learn to prevent themselves from harmful "doing" in carrying out activities outside themselves (ibid, s 101).

«Non-doing» er det du oppnår ved å følge Alexanderteknikkens prosess bestående av «inhibition» og «direction». Du oppnår «non-doing» gjennom å fokusere på det Alexander kalte «the means-whereby».

Men kanskje det går an å ta en snarvei?

Non-doing directions

I boken «How you stand, how you move, how you live» (eller «boka med den håpløse tittelen» som jeg pleier å kalle den) beskriver Missy Vineyard hvordan hun eksperimenterte med det å ikke reagere på stimulus. F.eks kunne hun ligge i semisupine (aktiv hvilestilling) og øve på å ha en intensjon om å løfte beinet men samtidig bestemme seg for at hun ikke skulle gjøre det; eller hun satt i en stol med et ønske om å reise, samtidig som hun var bevisst at hun ikke ville reagere på ønsket. Alexander eksperimenterte på lignende måte når han prøvde å bli kvitt uvanene sine relatert til stemmebruk.

Vineyard går et skritt videre og tenker mer generelt. En dag hun kjenner at hun blir stresset ved tanken på at hun skal undervise, sier hun til seg selv: «I'm not teaching today». På den måten klarte hun å sette seg selv i en annen situasjon og ble roligere. En kveld hun ikke fikk sove ved tanken på en travel morgendag, tenkte hun: «I don't have anything to do tomorrow» (Vineyard 2007, s. 122).

Det kan diskuteres om dette er en konstruktiv respons på en utfordring, eller om det er et forsøk på å lure seg selv. Men å gi totalt avkall på å skulle utføre en oppgave kan være med å øke oppmerksomheten for ubevisste og uforholdsmessige reaksjoner. Bare tanken på noe kan gjøre at vi stresser og «gjør» mye i oss selv som overhodet ikke er noen hjelp til å løse oppgaven. Hvis vi begynner med å ikke gjøre noe som helst kan vi velge å gjøre ting på en annen måte.

Men Vineyard går enda et skritt videre. I et intervju med Robert Rickover fortalte hun om en stressende biltur hvor hun sa til seg selv: «I'm not driving». (Robert Rickover publiserer intervjuer på nettstedet bodylearningcast.com. Det aktuelle intervjuet ser dessverre ut til å være fjernet fra siden). Vineyard sier altså til seg selv at hun ikke utfører handlingen hun faktisk er i ferd med å utføre. Igjen kan det diskuteres om dette er å lure seg selv, men det er ikke tvil om at det kan ha en effekt. Hjernen lar seg lure. Du får mer avstand til det du holder på med og slutter å stresse.

Rickover har begynt å bruke dette også ved de tradisjonelle Alexanderteknikk-retningene. Istedet for «la nakken være fri» sier han «I'm not tensing my neck». Han kaller det «negative directions».

Betegnelsen «negative directions» er misvisende. Alexanderteknikk «directions» er allerede negative. «Å la nakken være fri» har en preventiv hensikt. Man kan like gjerne tenke på å la være å stramme nakken. Et bedre navn enn «negative directions» ville vært «non-doing directions».

Det som til en viss grad er nytt ved Rickovers formulering av retingene er «ing»-formen av presens på engelsk som gjør det tydeligere at du ikke vil gjøre noe du allerede er i ferd med å gjøre. Nyansen kommer kanskje ikke så tydelig fram på norsk hvor vi ikke har den samme formen av verbet.

Nye måter å formulere Alexanderteknikk-retningene på er alltid velkomne og verdt å prøve ut. Men å si til seg selv at du ikke strammer nakken når du kan kjenne at du faktisk gjør det, er kanskje ikke alltid like lurt. Grunnleggende i Alexanderteknikken, og ofte formulert som et steg i prosessen, er «analyse the conditions of use present» (Alexander 1985, s 39) - å bli klar over sin nåværende situasjon. Å si til seg selv at du ikke strammer nakken kan i noen sammenhenger være å fornekte virkeligheten. Alexanderteknikken går ut på det motsatte.

For en musiker på vei ut på scenen, som kjenner spenningene i kropp og nakke øke, er «jeg strammer ikke nakken min», neppe den mest konstruktive måten å tenke på.

Men når det er sagt er «non-doing directions» absolutt noe å prøve ut. For eksempel kan du tenke at du ikke går når du er ute og går, at eller at du ikke sykler når du sykler. Prøv det ut og se hva som skjer. Det er godt mulig du vil se nye sider ved måten du gjør ting på.

En annen variant er blitt foreslått av Alexanderlærer John Appleton som går på posisjon av kroppen. Kort fortalt kan du forestille deg at du står når du sitter, at beina er rette og føttene ikke befinner seg på gulvet, men mye lengre ned. På samme måte kan du forestille deg at du sitter når du står.

Du kan gjøre det samme med armene, hendene eller hodet og nakke. Prøv for eksempel ut hva som skjer når du forestiller deg at du har armene hengende rett ned når du løfter dem ut til sidene. Øvelsen kan bidra til at du blir oppmerksom på om du har unødvendig aktivitet i muskulaturen.

Du kan høre John Appleton beskrive disse øvelsene i dette intervjuet med Robert Rickover: Using Posture Release Imagery for Better Health (Appleton har utviklet visualiserings-øvelser kalt Posture Release Imagery som strengt tatt ikke er Alexanderteknikk, men som er noe å prøve ut for de som liker å tenke visuelt).

Selv har jeg av og til brukt en ekstremversjon av dette noen ganger, kanskje inspirert av Missy Vineyard. Jeg har tenkt «jeg har ingen armer». Det har noen ganger hjulpet meg til ikke å stramme skuldrene. (Kanskje jeg skal markedsføre det som en ny variant av Alexanderteknikk-retninger: «not-having directions»?)

Fantasi kan hjelpe. Bruk den! Bare husk at det vanskeligste og viktigste når vi lærer Alexanderteknikk er å bli klar over hvordan ting faktisk er, og å akseptere at ting er som de er.

Selv om det i visse sammenhenger skulle være til hjelp at jeg forestilte meg at jeg ikke hadde armer når skuldrene er stive og anspente, tror jeg like fullt at jeg på lengre sikt vil ha mest igjen av å akseptere skuldrene som de er. Det viktigste er tross alt å lære å bruke armene på en best mulig måte. Hvordan skulle jeg ellers ha skrevet blogg?

Relaterte blogginnlegg:

Kritisk situasjonsfilosofi

Ingenting skjer og alt fungerer

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. (1985). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, Frederick Matthias. (2000). The Universal Constant in Living. Mouritz.

Vineyard, Missy. (2007). How You Stand, How You Move, How You Live. Marlowe and Company.

Hullete sokker

Før eller siden får sokkene hull. Litt etter litt blir de slitt og en dag er det hull på dem. Det er ikke til å unngå.

Heldigvis er det ikke slik med føttene. Med føttene er det omvendt. Huden blir hardere der føttene utsettes for slitasje. Hadde vi ikke gått med sko hele tiden hadde huden under føttene blitt tykkere. Ikke bare det, tærne hadde også blitt kraftigere. Knoklene våre blir sterkere ved bruk.

Selv har jeg en venstre lillefinger som er større enn den høyre fordi jeg i årevis har brukt den for å trykke ned strengene på fiolinen. Kroppen formes etter bruk og blir sterkere der vi trenger det. En fantastisk egenskap vi må utnytte til det beste.

Denne egenskapen har også ulemper. En av mine lærere på Alexanderteknikk-utdanningen i England fortalte at han hadde gitt timer til en profesjonell cricket-spiller. År etter år med å kaste en ball på en veldig unaturlig måte hadde gitt asymmetri i kroppen som førte til problemer. Musikere på instrumenter som fiolin og tverrfløyte kan utsettes for noe lignende. En medstudent av meg som spilte bratsj hadde en Alexanderteknikk-time og fikk høre at hun var «en av disse skrudde menneskene». (Sagt på spøk vel og merke).

Bruker vi kroppen på en god måte i de daglige aktivietene vil også tilpasningene som skjer i kroppen over tid være de beste. Kroppen blir sterkere uten å at funksjonsevnen kompromiteres. Da kan kroppen tåle det utroligste, selv det som kan kalles «unaturlig».

Ikke bare kroppen blir sterkere. Enda viktigere er det at mønsteret av hjerneaktivitet blir sterkere, den usynlige plan for hvordan vi bruker kroppen. Vanene forsterkes. Dette har avgjørende betydning når noe går galt. Da kan det være nødvendig å endre vaner. Ryggsmerter er et godt eksempel.

Har du vondt i ryggen beveger du deg annerledes for å unngå smerter. Ganske snart blir du så vant til den kompenserende måten å bevege deg på at du ikke tenker over det. Det er som å ta på seg sokkene om morgenen og etter en stund kjenner du ikke at du har dem på en gang.

Men hvis du beveger deg som om du har ryggsmerter vil du bare fortsette å ha ryggsmerter. Norske leger har hatt gode resultater ved å oppfordre ryggpasienter til å bevege seg «normalt» og ikke unngå vanlige bevegelser. I utgangspunktet er dette det enkleste og beste rådet om du får vondt i ryggen: Å komme seg i normal aktivitet.

Men hva om det ikke virker?

Ryggsmerter kan tilsynelatende komme plutselig. Du skulle bare plukke noe opp fra gulvet, og så står du der. Men mønsteret for hvordan ryggmusklene aktiveres er noe som formes gjennom vanemessig bruk opp gjennom årene. Det kan godt tenkes at mønsteret som disponerer for ryggsmerter har vært der lenge før smertene kommer. Å gå tilbake det som var «normalt» er i så tilfelle ikke godt nok.

Å endre bruken av ryggmusklene betyr å endre måten du holder deg oppreist på. Det er lettere sagt enn gjort. Med en gang du reiser deg opp om morgenen bruker du kroppen på din vante måte i forhold til tyngdekraften. Det er vanskelig, kanskje umulig, å forestille seg hvordan ting kunne vært annerledes.

I Alexanderteknikken løser vi problemet ved at læreren bruker hendene når han eller hun veileder eleven gjennom dagligdagse bevegelser. Eleven får oppleve en ny måte å bevege seg på. Det er som om eleven får prøve på seg et nytt og uvant plagg. De aller fleste opplever det som svært behagelig fordi vanligvis vil eleven kunne bevege seg med mye mindre muskelspenning enn vanlig. Eleven føler seg lett.

Studier har vist at Alexanderteknikken kan endre reguleringen av kroppsholdningsmuskulaturen, og at dette kan være en årsak til at Alexanderteknikken har effekt på ryggsmerter.

Alexanderteknikken kan endre kroppsholdningen, redusere ryggsmerter og gjøre at du beveger deg lettere. Beveger du deg bedre sliter du kanskje mindre på sokkene også.

Relaterte blogginnlegg:

Alexanderteknikk, trening og massasje mot ryggsmerter

Når ryggen krangler

Lenker:

Increased dynamic regulation of postural tone through Alexander Technique training

Improvement in Automatic Postural Coordination Following Alexander Technique Lessons in a Person With Low Back Pain

Pusteøvelser

Hvis du reiser deg fra stolen vil pusten forandre seg. Hvis du strekker deg etter et glass i kjøkkenhylla vil pusten forandre seg. Om du ligger i sofaen og ser på tv vil pustebevegelsene være annerledes enn om du satt oppreist. Hvis du må åle deg under sofaen for å finne fjernkontrollen må pusten følge bevegelsene dine. Hvis du må løpe etter bussen må pusten følge etter. Hvis du står foran en forsamling og skal si noe og er nervøs, vil pusten følge energinivået ditt. Hvis noen sier «bø» bak ryggen din og du blir skremt vil pusten din også blir skremt. Hvis noen forteller en vits og du ikke klarer å la være å le, kan ikke pusten din la være å påvirkes heller. Hvis du sier noe forandrer pusten seg. Hvis du tenker på et vanskelig problem vil pusten forandre seg.

Pusten tilpasser seg det du gjør. Likevel er det mange som tror at når de gjør en pusteøvelse så puster de «riktig». En bestemt måte å puste på er «riktig» bare av og til, akkurat som ei klokke som står stille. Den er riktig to ganger i døgnet.

Pusteøvelser kan være fine å gjøre. Når du gjør pusteøvelser gjør du noe bevisst som påvirker pusten på en bestemt måte. Best er det å gjøre noe på utpusten. Innpusten kan ta vare på seg selv.

Du kan gjøre noe på utpusten som senker pustefrekvensen slik at pusten blir roligere, og du blir roligere. Du kan fokusere på pusten som et hjelpemiddel under meditasjon. Du kan gjøre noe på utpusten for å forlenge den for å trene på å møte utfordringer når du synger eller spiller et instrument. 

«Vanlig» pust trenger du ikke å trene på. Heller ikke trenger du å trene på pust i forhold til fysiske aktiviteter. Det holder at du gjøre den fysiske aktiviteten og pusten blir trent samtidig. Noen former for trening (pilates og tildels yoga) går ut på å synkronisere pusten med bevegelsene. Du kan gjøre det av og til, men blir det en vane er det destruktivt. Hos oss mennesker er pusterytmen uavhengig av bevegelsesrytme. Vi kan gå og snakke samtidig. Hos firbeinte dyr må pusten følge bevegelsene. Hvis du låser pustefrekvensen til bevegelsene har du mistet muligheter. Å øve på noe skal gi deg flere muligheter, ikke færre.

Pust er enkelt. Du skal bare passe på et par ting: at du ikke holder pusten (når du ikke må) og at du puster gjennom nesa og ikke munnen (når du ikke må).

Ellers er pusten avhengig av en eneste ting: organiseringen av muskelskjelett-systemet. Hvis muskel-skjelettsystemet er dårlig organisert hjelper ikke all verdens pusteøvelser. «Dårlig organisert» betyr udynamisk og ineffektivt. Organiser muskelskjelett-systemet slik at det kan fungere dynamisk og effektivt og pusten vil fungere dynamisk og effektivt.

Alexanderteknikken går ut på å utvikle kunnskap og ferdigheter som gjør dynamisk organisering av muskel-skjelett-systemet mulig. Pusteøvelser som sådan blir overflødige. Hvis du gjør pusteøvelser bør fokus være på den generelle koordinasjonen av muskel-skjelettsystemet, ikke bare pusten. Øvelsen kalt «hviske-a», ofte brukt i Alexanderteknikk-undervisningen, er et eksempel på pust brukt som hjelpemiddel i forbindelse med å forbedre generell koordinasjon.

Men om du liker å gjøre pusteøvelser så bare fortsatt med det. Tro bare ikke at en pusteøvelse kan representere den «riktige» måten å puste på. Da er du lik en organist som bare øver på en eneste tone på orgelet sitt fordi han mener denne ene tonen er den eneste riktige. Det er galskap.

Relaterte blogginnlegg:

Yogapust

Hviske-a