Ta tiden du trenger

Alexanderteknikken går i all enkelthet ut på å finne ut hva du gjør som du ikke behøver å gjøre og så slutte med det. Det du ønsker å slutte med er alt som hemmer deg: det å bli anspent og fiksert eller kollapset og uorganisert.

For å motvirke slike tendenser tenker vi «retning». Vi tenker lengde og bredde i kroppen, vi har en intensjon om utvidelse og ekspansjon. I Alexanderteknikken blir dette ønsket ofte formulert som å: la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Å tenke på denne måten krever at du tar deg tid til det. Hvor mye tid trenger du? 

Tid til å tenke

Beskrivelsen av retningene Alexanderteknikken kan virke omstendelig, men i sum beskriver retningene en enkelt bevegelse. (Husk at dette er en bevegelse du ikke kan utføre muskulært, en tenkt bevegelse som først og fremst er ment å fungere preventivt). I prinsippet behøver du ikke mer tid til å tenke retningene enn det vil ta deg å ønske å reise deg fra stolen, kanskje en brøkdel av et sekund. 

En nybegynner trenger mye mer tid, kanskje noen sekunder. Det tar tid å venne seg til å tenke. Egentlig tenker vi lengre enn brøkdelen av et sekund, for vi ønsker å fortsette å tenke mens vi er i aktivitet. Men det avgjørende øyeblikket er rett før vi setter igang bevegelse.

I Alexanderteknikk-timer får du mange anledninger til å tenke før du beveger deg. Den mest brukte aktiviteten i Alexanderteknikk-timer er å reise seg og sette seg. Vi kaller det «stolarbeid». Men det handler ikke om å sitte riktig, heller ikke å sette seg ned eller reise seg på «riktig» måte. Det handler om å tenke før du handler. Alexander sa: 

Boiled down, it all comes to inhibiting a particular reaction to a given stimulus—but no one will see it that way. They will see it as getting in and out of a chair the right way. It is nothing of the kind. It is that a pupil decides what he will, or will not, consent to (Alexander 1995, s.203).

Det gjør en enorm forskjell om eleven i en Alexanderteknikk-time tar seg tid til å tenke, eller om han eller hun bare beveger seg automatisk. Til å begynne med er det snakk om en enkelt tanke, som det å la være å stramme i nakken. 

Ikke stress

Hvis du er stressa kan det være vanskelig å ta seg tid til å tenke. Desto viktigere er det å gjøre det. Å fokusere på den umiddelbart forestående bevegelsen gir oppmerksomheten en konstruktiv oppgave. Nettverkene i hjernen vil begynne å arbeide i takt og du vil oppnå mer ro og opplevelse av kontroll. 

Om det ikke hjelper er det alltid nyttig å legge seg ned i «aktiv hvilestilling», noen kaller det også «konstruktiv hvile». «Aktiv» eller «konstruktiv» henspiller på at dette er en posisjon vi bruker til å øve på å tenke. Når du ligger i denne stillingen har du ingen umiddelbart forestående bevegelse å utføre. Du kan bruke den tiden du vil til å tenke «retning». Samtidig er dette en posisjon som stimulerer til endringer i kroppen, ekspansjon som tilsvarer det retningene beskriver.

Du behøver ikke å tenke hele tiden mens du ligger i aktiv hvilestilling. Det er fint å tenke litt helt i begynnelsen, og før du reiser deg igjen. Ellers kan du se dette som en hvilestilling for å gjøre ingenting, for å komme til en nøytral tilstand, noe som også kan ses som en forberedelse til bevegelse.

Øvelse og erfaring

Jo mer du tar deg tid til å tenke, enten det er når du bare sitter eller ligger, eller det er før du beveger deg, jo lettere vil det bli etter hvert. Dette er en ferdighet. Alexander skriver om da han utviklet teknikken at han «would give the new directions in front of the mirror for long periods together, for successive days and weeks and sometimes even months, without attempting to " do " them» (Alexander 1955, s.19).

Å ta seg tid til å tenke er det aller viktigste i Alexanderteknikken, i timene og ellers også. Med erfaring trenger du mindre tid, men med erfaring og øvelse blir du også bedre til å ta den tiden du trenger, enten den er kort eller lang. 

Relaterte blogginnlegg

Nøkkelen

Ønsketenkning

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1955. The Use of the Self. Integral.

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures Articles. Mouritz.

Ønsketenkning

I all enkelthet går Alexanderteknikken ut på å finne ut hva du gjør som du ikke behøver å gjøre og så slutte med det.

Det vi ønsker å slutte med er alt som hemmer oss. Det å bli anspent og fiksert eller kollapset og uorganisert. For å oppdage slike tendenser er det til hjelp å være oppmerksom på lengden og bredden i kroppen. Både anspenthet og kollaps gjør oss kortere. Det er som om vi tar mindre plass.

Oppmerksomhet om lengde og bredde, om rom og volum, kan være nok til at vi unngår å trekke oss sammen. Det fungerer preventivt. Men uvaner kan være sterke. Oppmerksomhet er ikke alltid nok. Vi må tenke mer proaktivt. Det vi kan gjøre er å aktivt ønske mer lengde.

Å ønske

Å ønske lengde virker sterkere enn bare å være oppmerksom på lengden. Det kan være flere grunner til at det fungerer slik.

For det første kan det å ønske lengde være en direkte motsats til en uønsket tendens. Hvis du for eksempel har for vane å stramme nakken og gjøre den kortere vil et ønske om å la nakken bli lengre virke preventivt ganske enkelt fordi det er umulig å gjøre nakken både lengre og kortere på en gang.

For det andre er ønsket om mer lengde et ønske om bevegelse. En intensjon om bevegelse setter i gang prosesser i kroppen for å forberede bevegelsen. Muskelskjelett-systemet blir med ett mer dynamisk. Potensialet for endring øker. Intensjonen om lengde gir større sjanse for positive endringer.

Mer lengde og bredde, rom og volum, betyr økt muskellengde, redusert spenningsnivå, økt følsomhet og økt arbeidspotensiale. 

Å ønske mer lengde (og bredde, osv.) innebærer vel og merke et ønske om en bevegelse som vi ikke kan utføre muskulært. Det er en tenkt bevegelse.

For det tredje er ønsket om lengde og bredde (osv.), på den måten vi anvender det i Alexanderteknikken, innebygget i vår fysiologi. Å ønske lengde og bredde blir vanligvis formulert som å: la hodet gå fram og opp slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Dette kan sies beskrive det som skjer når vi ønsker å være oppreist i forhold til tyngdekrafta. Det er motsatt av det som skjer når vi blir anspent og stressa. Da drar vi hodet bakover og ned og gjør oss kortere. Fordi det er en naturlig og innebygget respons i forhold til tyngdekrafta er det å bli lengre og bredere noe vi kan la skje av seg selv. 

Ren ønsketenkning 

Ønsket om lengde og bredde, (eller økt volum og ekspansjon), er et ønske om bevegelse som kan integreres i intensjonen til alle bevegelser vi gjør. Dette er en form for ferdighet. Som alle ferdigheter læres den litt eller litt, og over tid. Men det er ingen vanskelig ferdighet, ikke vanskeligere enn for eksempel å lære å kjøre bil.

Jo mer erfaring du får i å ønske lengde og bredde i aktivitet, jo lavere grad av oppmerksomhet er nødvendig for å tenke retningene. Det vil være tilstrekkelig å ha det i bakhodet. Med økt erfaring vil du også bli i stand til å tenke mer detaljert og mer i tråd med fysiologien og skjelettets struktur. Sist men ikke minst vil økt erfaring gjøre at du blir mer og mer i stand til å oppdage om du gjør mer enn å bare tenke. 

Det største hinderet for å lære det å tenke lengde og bredde mens du er i aktivitet, er at du forsøker å «gjøre» retningene, at ønsket om lengde og bredde er mer enn bare en intensjon. Ønsket om lengde og bredde, om å la hodet gå fram og opp og la ryggen bli lengre og bredere, må bare være et rent ønske. Ren ønsketenkning om du vil.

Relaterte blogginnlegg

Oppmerksomhet i bevegelse

Organisert oppmerksomhet 

Ønske om bevegelse

Tenke, ikke gjøre

Oppmerksomhet i bevegelse

I all enkelthet går Alexanderteknikken ut på å finne ut hva du gjør som du ikke behøver å gjøre og så slutte med det. For å finne ut hva du gjør må du være oppmerksom. Men oppmerksom på hva? Hvis det ikke er konkret blir det vanskelig å gjennomføre 

Lengde og bredde

I Alexanderteknikken organiserer vi oppmerksomheten på en bestemt måte. Vi er oppmerksomme på lengde og bredde, på avstander og rom. Vi inkluderer alltid forholdet mellom hodet og resten av kroppen.

Hva du gjør med hode påvirker det som skjer i resten muskelskjelett-systemet. Du kan bruke kroppen feil på to måter – du kan være anspent eller du kan kollapse. Er du anspent drar du hodet inn i kroppen, kollapser du synker du sammen. I begge tilfelle blir du kortere.

Ved å være oppmerksom på lengden fra hode til halebein kan du unngå å gjøre deg selv kortere. Ved å bevare lengden vil du lettere oppdage når du spenner deg. Musklene vil ha bedre lengde og vil være både potensielt sterkere og mer følsomme.

Kroppskunnskap 

Jo mer du vet og kan om kroppen din, jo lettere er det å ha en klar forestilling om lengden og bredden. Å vite hvordan kroppen henger sammen betyr ikke minst å vite hvor leddene er. Et viktig ledd er leddet mellom hodet nakken. Blir du kjent med hvordan hodet balanserer på toppen av ryggsøyla vil du lettere forstå hva du gjør med hodet i forhold til resten av kroppen. 

Leddene er ment for bevegelse. Vi ønsker mulighet for bevegelse i nakken, men også stabilitet. Blir nakken «slakk» kollapser kroppen. Å ha mulighet for bevegelse kan sammenlignes med ei lukket men ulåst dør. Den kan når som helt åpnes. I Alexanderteknikken beskriver vi det som å ha en «fri» nakke. Er nakken fri unngår du unødvendig spenninger og du beholder lettere lengden i kroppen.

I bevegelse

Tanken om lengde og bredde i kroppen kan du bruke når som helst. Størst effekt vil det ha når du beveger deg.

Det meste av bevegelse gjør vi uten å tenke over hvordan vi gjør det. For å ha oppmerksomhet om lengde og bredde mens du beveger deg, må du begynne å bli bevisst øyeblikket du får lyst til å gjøre en bevegelse. Ønsket om bevegelse setter kroppen i beredskap. Ønsket om bevegelse setter også i gang eventuelle uvaner du måtte ha.

Blir du vant til å være oppmerksom på øyeblikket når lysten til å gjøre en bevegelse dukker opp, kan du velge å la nakken være fri og ha lengde og bredde underveis i aktiviteten du gjør. Da kan du bevege deg med mindre spenning, lettere og mer følsomt. 

Relaterte blogginnlegg

Organisert oppmerksomhet 

Lengde og bredde 

Tenke i aktivitet

Hands on the Back of the Chair (part 2)

This article is written for Alexander Technique teachers, teacher trainees and advanced pupils. It is the translated and rewritten version of Hender på stolrygg (del 2).

In the Alexander Technique, any activity can be used as an 'exercise,' anything from simple everyday movements to highly skilled movements related to sports or playing a musical instrument. We can also use activities especially adapted for the purpose of learning and practising the Alexander Technique. The 'Hands on the Back of the Chair' procedure (HOBC) is such an activity, developed by Alexander himself. 

Last time I wrote about the origins and history of this exercise, or 'procedure' as we Alexander Technique teachers prefer to call it. In this and following instalments I'll have a look at the details of the procedure, and the physiological features that underlies its functioning.

In the Alexander Technique we always give priority to the central structure, the head, neck and back. This time I will for once go the other way and begin by taking into consideration the use of the fingers. When performing the HOBC procedure, we take hold of the top of the chair in a particular way. Why do we do that?

The Precision Grip

Alexander stressed the importance of following the instructions with regard to the particular use of hands and fingers when doing HOBC:

Special attention is directed in this connexion to the instructions given in the following illustration to the pupil in regard to the work to be done with his hands and arms, associated with a more or less co-ordinated body, and particularly to the position of his fingers, wrists, and elbows when placed on the chair as directed (Alexander 2004, p.110).

When performing HOBC, we take hold of the top rail of the chair with fingers and thumbs in a precision grip, more precisely defined as a type of pinch grip.(1)

It is clear from the very first description we have of this procedure, from 1910, that the fingers should be straight: 

The hands are placed so that the four fingers are kept quite straight on one side of the back of the chair and the thumb on the other side of the back of the chair. (Alexander 1995, p.103).

In the later and more detailed exposition in Constructive Conscious Control from 1923 he writes that the fingers should be as straight as possible, and also the thumb. (The italisation is Alexander's own): 

... GRASP THE TOP RAIL OF THE BACK OF THE CHAIR GENTLY AND FIRMLY, KEEPING THE FINGERS AS straight AS POSSIBLE AND QUITE FLAT AGAINST THE WOOD OF THE FRONT PORTION OF THE TOP RAIL OF THE CHAIR, THE THUMB ALSO TO BE KEPT AS STRAIGHT AS POSSIBLE, BEING CALLED UPON TO DO DUTY ON THE BACK PORTION OF THE TOP RAIL OF THE CHAIR, WITH THE WRIST CURVED SLIGHTLY INWARDS ... (Alexander 2004, p.117).(2)

If the fingers are kept straight, one is ensured, according to Alexander, that the minimum amount of tension is applied:

If the pupil will carry out the act ... whilst continuing to recognize as factors of primary importance the keeping of the fingers straight and the wrists curved inwards, the minimum tension will be exerted (ibid, p.121).

He adds that the position lends itself to observing one's hands and wrists to ensure correct performance:

... It should be remembered here that the pupil's position in this act is an ideal one for watching the hands and wrists. Therefore, if the pupil will watch carefully any tendency to the incorrect movements described above, these can be checked as soon as they show themselves (ibid).

I would anyway recommend doing HOBC in front of the mirror from time to time. There is always more to discover if you observe yourself from another angle. 

If your wrist or fingers deviates from the position, it is an indication that too much tension is applied:

Immediately the pupil interferes with the position of the fingers or wrists (in the latter case, tending to curve them outwards instead of inwards), this will indicate that the point of minimum muscular tension has been passed (ibid).(3)

Not allowing the wrists tending to go outwards is most easily achieved if the fingers are not only kept straight, but also vertical:

Straight in themselves and vertical (i.e. not slanting to left or right) (Langford 2004, p.138. See also: Dimon 2015, p.25; Soar 1999, p.27, Carey 2014, p.152).

The Earthworm Muscles 

If we are going to try to understand the rationale behind the position of hands and fingers in HOBC we have to have a closer look at the muscles involved.

The skeletal structure that makes up your palm consists of the carpal bones and the four metacarpal bones, (we disregard the thumb for now). Between the metacarpals there are three groups of small muscles. The dorsal interossei, closest to the back of your hand, spread your fingers. The two other groups, the palmar interossei and the lumbricals gather the fingers. All three groups contribute in the action of straightening the last two joints of the fingers. The main muscle responsible for extending the fingers (extensor digitorum) is not capable of performing this on its own.(4) 

Additionally, these muscles are used for flexing the fingers at the knuckle joint (metacarpophalangeal). In cooperation with the muscles moving the thumb, the interossei and lumbricals can perform the task of taking hold of the chair with straight fingers, involving mainly the small intrinsic muscles of the hands. 

The lumbricals, meaning 'earthworm' in Latin, plays an important part. What is special about these muscles is that they do not connect directly to bones. They arise from the tendons of the deep flexor muscle (flexor digitorum profundus) and ends in the ligaments of the extensor. (Dimon 2008, p.180). It could be said that by their function the lumbricals engage the deep flexor muscle to work partly as an extensor.(5)

The lumbricals are relatively weak, but very sensitive. They have a high density of muscle spindles and contribute to the precise and sensitive use of the fingers. They make it possible to take hold of the chair 'gently and firmly' as Alexander instructed (Alexander 2004 p.109).(6) 

To sum up we can describe three aspects characterising the particular use of the hands and fingers in HOBC:

1. This way of using the fingers and hand distributes the work among a high number of muscles, necessitating a lower level of tension in each, thereby leading to potentially higher sensitivity. (7)
2. The involvement of the intrinsic muscles of the hand reduces the demand on the larger muscles in the lower arm, facilitating release and 'lengthening,' particular of the flexors. (Dimon 2008, p.180)
3. The hold on the chair involves extensors as well as flexors. (Some Alexander teachers call this an 'extensor grip' (Dimon 2015, s 27).(8) Activating the extensor musculature counteracts the normal tendency of excessively engaging the flexors of the fingers, arms and shoulders when taking hold of something. Avoiding flexor overactivation is crucial to other physiological effects of the HOBC procedure.

A simple experiment illustrates the difference in the functioning of muscles between this type of precision grip and the commonly used 'power grip.' 

Hold a pencil or pen pointing vertically, using minimal amount of force, just sufficient to not drop it. Alternate between using a power grip, holding it as you would the shaft of a hammer; and using a precision grip, keeping fingers and thumb straight as when performing HOBC. 

With your other hand, lightly palpate and squeeze your lower arm, especially the area closest to the elbow. The differences in the organisation of muscular tension should be observable. 

Gently and firmly 

Alexander's instruction was to take hold of the chair ‘gently but firmly,’ (Alexander 1995, p.103). How firm is firmly? Walter Carrington is reported to have illustrated in it this way: 'If you are drying a good wine glass, you hold it firmly enough not to drop it, and gently enough not to crack it' (Langford 2004, p.138).

The contact with the back of the chair is to be a stable and neutral point of reference. You are not to put any weight on the chair, nor at the outset actually lift or pull. Alexander writes about a 'gentle forearm pull' and 'supporting the torso with [the] arms' (Alexander 2004 p.120). This primarily describe sensations which are the result of the process of directing and the organisation of passive muscular pulls, not necessarily something performed directly. I will return to this in later instalments. 

Exercises

To take full advantage of the HOBC procedure you ought to be able to perform the grip on the rail of the chair with straight fingers. Not everybody can do this. Below are some exercises that highlights this way of using fingers and hands. In the exercise instructions, pausing and planning, Inhibition and direction, is taken for granted.(9)

A) Forearm on table. (Dimon 2015, p.27, Grennell, p.52)

Sit at a table, (alternatively you can stand by a shelf of suitable height). Place your forearm on the table and let your hand find its natural position. Normally there will be a space between the table surface and the knuckle joint of the index finger. 

Lift the index finger so that it forms a straight line with the metacarpal bone. Do this with each finger in turn as you gather them one by one (except the thumb), keeping them all lifted. Your hand and fingers makes one single surface. 

Leaving your wrist and thumb on the table, extend your hand so that the fingers point more in an upwards direction. Go only as far as you can comfortably go. 

Next, let your hand itself (metacarpals) stay in the position while you flex the fingers at the knuckles. One or more fingertips will probably end up touching the table. 

Letting the fingertip(s) stay in contact with the table as you move your wrist and and arm upwards so that the fingers are pointing vertically into the table.

In this position, let the thumb lengthen and move to touch the fingers, which and where depends on the flexibility of your hand, fingers and thumb. 

Having formed this grip, you can lift your hand from the table and move it around, maybe use this grip to take hold of an object if you wish.

B) Knuckles on Wall (Dimon 2015, p.28).

Stand (or sit) in front of a wall. Place the knuckles of you hand(s) against the wall so that the fingers are pointing down, and the bones of the hand, the metacarpals are pointing straight into the wall. In other words – you are using the contact with the wall to help flex the fingers at the knuckle joint. 

Next, gather and straighten the fingers, (they will normally be more or less gathered and straight already). And then let the thumb move to touch a finger of your choice. 

If you are performing this with one hand, you can use the other hand to put an object, like a pen or small book, against your fingers before placing the thumb on the object. Then take your hand away from the wall, holding the object in a ‘precision grip.’ If performing this exercise with both hands, you may want to place the hands sufficiently close together so that the wrists are pointing slightly inwards and the elbows out.

C) Thumbs first.

Sit, or stand in a ‘monkey’ position behind an ordinary straight backed dining room chair, close enough to easily take hold of the sides of the chair. 

Start by gathering the fingers, except the thumb, and point them towards floor. Avoid engaging the thumb. 

Lift your hands and place the thumbs against the side of the back of the chair, in such a way that the other fingers are pointing forward by the side of the chair. 

Move you hands forward, slightly stretching the thumbs, until you are able to place the fingers on the front of the side of the chair by bending at the knuckles. (If you find this difficult, you can easily modify the setting by letting you elbows move out to the sides and/or lean forwards so that less flexion is required in the hand and fingers). 

To finish, move the hands to the top of the chair. 

As a rule of thumb, (literally), it can be advantageous to place the fingers against the rail of the chair first, then the thumb, when performing variations of HOBC. This exercise is an exception. 

D) With the help of a book.

Variation 1

Hold a book with one hand, the front of the book towards you. Begin by letting the other arm hang by your side. Point and gather the fingers, leaving the thumb alone. Lift your hand and place the flat, straight fingers against the back of the book. The elbow will be pointing out to the side. 

Next, let the thumb touch the front of the book. Then, let it slide towards the centre of the front of the book, taking the rest of the hand with it. The knuckles will have to bend, the wrist will have to bend, and the elbow will come closer to the body. You will end up holding the book between the thumb and the straight fingers. Let go of the book with the other hand. 

While keeping the position of hand and fingers holding the book, turn you hand so that the fingers are pointing down. Allow the weight of the book help directing length in the fingers and thumb, and to stimulate lengthening up the rest of the arm.

Variation 2

Before performing this variation, take a look at the palm of your hand. Ask yourself whether you know exactly where the knuckle joints are, looking at your hand from this side. As an experiment, place the index finger of your other hand on the innermost or bottom crease of the middle finger. Try to bend this middle finger at the knuckle joint. You will discover that the joint itself is not where the crease is, but a little bit towards the palm. Unlike the other finger joints, the location of this joint does not correspond to the location of the crease. (Johnson 2009, p.110. Langford 2004, p.138. Langford 2008 p.140).

Begin as in the first variation with the book in one hand, the front of the book facing you, the other arm hanging by your side. Straighten and gather the fingers, pointing towards the floor, leaving the thumb alone. 

Lift your hand and place it against the spine of the book so that the spine of the book lies across your palm, and sufficiently close to the base of the fingers that it just allows you to freely move your fingers at the knuckle joints. 

Next, bend you fingers at the knuckle joints so that the straight, flat fingers are resting against the back of the book. 

Then, let the thumb come into contact with the front of the book. Let it glide along the front surface until it opposes the index-, middle-, or maybe even ring finger. 

As in the first variation, let go of the book with your other hand. Turn the hand holding the book so that the fingers are pointing down, allowing the weight of the book to lengthen you fingers and thumb, and subsequently your lower and upper arm.

In this last exercise the contact between the palm and the spine of the book is used to create awareness of where the movement takes place when you bend at the knuckle joint. When we are performing HOBC, the palms of the hands are not to touch the rail of the chair, only the fingers and thumbs.

Some further remarks on the position of fingers and thumbs

Some of the above exercises requires you to bend fully at the knuckles. This is not necessary when performing HOBC.

Alexander Technique teachers perform ‘Hands on the Back of a Chair’ with lots of variations when it comes to the detailed position of hands, fingers and thumbs. Some gather the fingers, flex fully at the knuckles, rotate the thumb and place it more or less opposite the tips of the fingers, with the back of the hand more or less horizontal. Others flex only a little at the knuckles, leave the fingers spread out, and do not rotate the thumb but place its side against the back of the chair, keeping the wrists higher than the fingers.

These differences are largely associated with the different teaching styles stemming from prominent first generation teachers.(10) One can wonder how and why these differences developed. Maybe it had to do with whether HOBC was performed mainly sitting or standing in ‘monkey’; or maybe it had to do with the furniture available? (A tall teacher standing using a low chair would probably tend to have the wrists fairly high in relation to the hands). 

Or maybe it had direct relevance to the positioning of the hands in teaching?(11) Or could it be that different teachers were emphasising or seeking different physiological effects when performing the procedure?(12)

One thing is certain: there is more than one way to perform ‘Hands on the Back of a Chair’. This means that the procedure can be a rich source for experimentation and exploration. 

The only requirement during exploration is that there is no strain anywhere caused by the chosen position. Also, based on the description above, I would suggest that to utilise fully the inherent properties of our physiological make-up the fingers should be straight and vertical, and that at least some flexion in the knuckle joint would be useful.(13)

Gripping without gripping

I have heard comments, even from Alexander teachers, that the grip we use in HOBC is not ‘relaxed’. This is true. We engage much of the musculature in the hand, especially the sensitive lumbricals. Some versions of the grip demands a high degree of flexibility in the fingers, thumbs and hands. When practised it will help develop suppleness that is useful in many instances, not the least when putting hands on someone's neck.(14)

We are securely anchoring the hands in a sensitive ‘extensor’ precision grip which facilitates other effects of the procedure. One way of putting it is to say that we grip the chair in a way that makes it possible to ungrip the shoulders. Gripping the chair with straight vertical fingers also facilitates the dynamics of the lower arm, with opposition between hand and elbow. This will be the subject of the next article in this series. 

Related blog posts

Hands on the Back of the Chair (part 1)

Hender på stolrygg (del 2)

Notes

1) The pinch grip is a form of precision grip where by an object is pinched between the palmar surface of the fingers and the opposing thumb. (precision-pinch-grip)

In Mind and Muscle Elisabeth Langford uses the term 'pincer grip', giving an example of a person reading a newspaper holding it between straight fingers and thumb (Langford 1999, p.188)

Several Alexander teachers describes this as 'cortical opposition' (Grennell 2002, p.6, Carrington D. 2017, p.275). I have not been able to find an exact definition of the term. 

2) Alexander Technique books where you can find descriptions of the positioning of the fingers and hands on the back of the chair (the list is not exhaustive): 

Alexander Technique in Everyday Activity (Carey 2014, p.152/156), Alexander Technique Workbooks (Nicholls 2014, p.36), Articles and Lectures (Alexander 1995, p.103) , An Evolution of the Alexander Technique (Carrington, Dilys 2017, p.275), Body Breath and Being (Nicholls 2008, p.149), Constructive Conscious Control (Alexander 2004, p.117), Defining the Alexander Technique (Soar 1999, p.27), Directed Activities (Grennell 2002, pp.6, 65, 75, 77, 94, 129), Mind and Muscle and Music (Langford 2008, p.138-139), Notes on the work of Dilys Carrington (Nicholls 2013, p.92) , Only Connect (Langford 2004, p.138), Secrets of the Alexander Technique (McDonald/Ness 2001, p.122), The Ground Rules (Barlow 2011, p.122) , The Use of the Hands in Teaching (Dimon 2015, p.22-23), Think More Do Less (Carey 2017, p.120-122), Thinking Aloud (Carrington 1994, p.142), You Guide to the Alexander Technique (Gray 1994, p.128-127).

3) In her Alexander Technique Woorkbooks 1 Carolyn Nicholls says: 'If you let your fingers curve, you have allowed the flexor muscles to come into play too much' (Nicholls 2014, p.36). Wrong position of hands and fingers could of course just as well be caused by general collapse, or too little muscle tension where tension is needed. 

4) Several species has some degree of opposable grip but: 'The pad-to-pad pinch between the thumb and index finger is made possible because of the human ability to passively hyperextend the distal phalanx of the index finger.' https://en.wikipedia.org/wiki/Thumb 

5) In a note to his article 'The Emancipation of the Upper Limbs: "Hands of the Back of a Chair' Revisited" Malcolm Williamson cites David Gorman's The Body Movable: Vol. II, The Upper Limb: 'In effect because of their diagonal course, contraction of [the] lumbricals displaces functionally the insertion of flexor digitorum profundus from the front to the back of the distal phalanx and transforms it into an extensor muscle (Gorman 1981 p.121)' (Williamson 2019, p.59).

6) ‘With the smallest physiological cross-sectional area in the upper extremity, the lumbrical muscles have weak motor function, which is only 1/10 of the interosseous muscle. Because it is spindle-rich, the lumbrical muscles play an important role in the sensory feedback of the distal interphalangeal, proximal interphalangeal and metacarpalphalangeal joints of the fingers’. A Biomechanical and Evolutionary Perspective on the Function of the Lumbrical Muscle 

7) As a general rule the higher the tension, the lower the sensitivity. This is related to the Weber-Fechners Law.  

8) One of the exercises in The Use of the Hands in Teaching is titled «Extending Hand at Wrist to Form an Extensor Grip» (Dimon 2015, p.27). This exercise is more or less identical with exercise A) in this article.

The sources and inspiration for these exercises are to be found in The Use of the Hands in Teaching (Dimon 2015), Directed Activity (Grennell 2002), Body Breath and Being (Nicholls 2008) and Alexander Technique Workbooks 1 (Nicholls 2011).

10) The ‘Carrington style’ is to bend more or less fully at the knuckles. An example: ‘Drop and rotate your thumbs to bring them opposite your finger tips, allow the palm to drop and the wrists to curve inwards’ (Nicholls 2014, p. 39)

The version with high wrists is typical 'Macdonald style’: ‘Can I ask you about “Hands on the back of a chair” again? I was trained to raise my wrists. “Wrists up and in”. You don't do that. Pat did that. I don't know where that came from – I suppose it's to get a lengthening of the fingers, isn't it? Did Pat develop that later on, or was that something that he was doing while with F:M.? No, he wasn't doing it in the training course. F.M. didn't. It was always like that (flat wrists) and then flat fingers‘ (Barlow 2002, p.254). 

11) Ted McNamara showed me during a workshop in Oslo in September 2014 how the ‘Macdonald style’ hand position was directly transferable from the back of the chair to a pupil's neck and chin. Place the hands ‘Macdonald style’ on the back of the chair, lift the hands and rotate so that the fingers are pointing towards each other, and you will more or less have the hand positions seen at about 30 seconds out in this youtube video of Macdonald teaching in 1966: https://www.youtube.com/watch?v=FDuKWWo8EnU. You can see that even when putting hands on the pupil's neck Macdonald keeps the fingers relatively straight, as in the HOBC procedure. 

12) According to Marjory Barlow, thumb placement could influence shoulders and back: ‘Marjory told me that the pad of the thumb can be placed opposite any of the other fingers but that through experimentation she had found it useful to place it in opposition to the second finger as that action facilitated release in the armpit and a widening of the back’ (Carey 2017, p.124).

13) Pedro de Alcantara points out in the first edition of his book Indirect Procedures that: ‘The positions of the arms and hands are much less important than their directions’ (Alcantara 1997, p.124). He is correct, of course. Any contact with the chair can be taken advantage of by directing. But why not take advantage of the inherent properties of our hands as well?

14) My own experience from practicing HOBC extensively when researching this article is that performing the procedure is, maybe counterintuitively, a very efficient means for limbering up the hands.

Literature

Alcantara, Pedro de. 1997. Indirect Procedures. A Musician's Guide to the Alexander Technique. Oxford University Press. Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.
Alexander, Frederick Matthias. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.
Barlow, Marjory; Davis, Trevor Allan (ed). 2002. An examined Life: Marjory Barlow and the Alexander Technique. Mournum Time Press.Barlow, Marjory. 2011. The Ground Rules: Marjory Barlow in Conversation with Sean Carey. Hite Books.
Carey, Sean. 2017. Think More, Do Less: Improving Your Teaching and Learning of the Alexander Technique with Marjory Barlow. HITE Books.
Carrington, Walter. 1994. Thinking Aloud: Talks on Teaching the Alexander Technique. Mournum Time Press.
Carrington, Walter and Dilys. 2017. An Evolution of the Alexander Technique: Selected Writings. The Sheildrake Press. 
Dimon, Theodore Jr. 2008. Anatomy of the Moving Body: A Basic Course in Bones, Muscles, and Joints. North Atlantic Books (2.ed).
Dimon, Ted 2011. The Body in Motion Its Evolution and Design. North Atlantic Books
Dimon, Theodore. 2015. The Use of the Hands in Teaching. Dimon Institute (egenpublisert).
Gray, John. 1994. Your Guide to the Alexander Technique. Victor Gollancz Ltd.
Grennell, Gerard. 2002. Directed Activities: A Diary of Practical Procedures for Students and

Teachers of the F.M.Alexander Technique as Taught at the Constructive Teaching Centre (1989-1992). Mouritz.
Johnson, Jennifer. 2009. What Every Violinist Needs to Know About the Body. GIA Publications Inc.
Langford, Elisabeth. 1999. Mind and Muscle. An Owner's Handbook. Garant Uitgevers.
Langford, Elisabeth. 2004. Only Connect: Reflections on Teaching the Alexander Technique. Alexandertechniek Centrum vzw.
Langford, Elisabeth. 2008. Mind and Muscle and Music: A companion to Mind and Muscle: an owner's handbook. AT Centrum vzw, Leuven.
Nicholls, Carolyn. 2008. Body, Breath and Being. A new guide to the Alexander Technique. D&B Publishing.

Nicholls, Carolyn. 2014. Alexander Technique Workbooks 1: Hands on the back of the chair. Blurb (egenpublisert). 
Soar, Tim. 1999. Defining the Alexander Technique. Publisert privat.

Williamson, Malcolm. 2019. ‘The Emancipation of the Upper Limbs: “Hands of the Back of a
Chair” Revisited’ in The Alexander Journal 27, 2019.

Hender på stolrygg (del 2)

(Denne bloggartikkelen er skrevet for Alexanderteknikk-lærere og viderekomne elever). 

En hvilken som helst aktivitet kan brukes som øvelse i Alexanderteknikken, alt fra små og store hverdagslige bevegelser, til bevegelser knyttet til spesifikke ferdigheter som det å spille et instrument. Vi kan også bruke aktiviteter spesielt tilpasset det å lære Alexanderteknikken. 

«Hender på stolrygg» er en av øvelsene, eller «prosedyrene» som vi foretrekker å kalle det, som Alexander selv utviklet i den hensikt.

Forrige gang skrev jeg om øvelsens opprinnelse og utvikling. I denne og de neste delene av artikkelen skal vi se på detaljene i øvelsen og de fysiologiske forutsetningene den bygger på. 

I Alexanderteknikken begynner vi alltid med den sentrale strukturen, hodet, nakken og ryggen. Denne gangen skal jeg for en gangs skyld gå andre veien og begynne med fingrene. I «hender på stolrygg» holder vi i stolen på en helt bestemt måte med fingrene. Hvorfor gjør vi det? 

Presisjonsgrep

Alexander var svært nøye med hva eleven skulle gjøre med hender og fingre under utførelsen av «hender på stolrygg»:

Special attention is directed in this connexion to the instructions given in the following illustration to the pupil in regard to the work to be done with his hands and arms, associated with a more or less co-ordinated body, and particularly to the position of his fingers, wrists, and elbows when placed on the chair as directed (Alexander 2004, s.110)

Stolryggen gripes med strake fingre på forsiden og tomlene tilsvarende på baksiden. Dette er en variant av «presisjonsgrep» og har kanskje mest til felles med det som betegnes som «pinsett-grepet».

Allerede i den første beskrivelsen vi har av øvelsen fra 1910 er Alexander klar på at fingrene skal være rette: 

The hands are placed so that the four fingers are kept quite straight on one side of the back of the chair and the thumb on the other side of the back of the chair. (Alexander 1995, p.103).

I den neste og mer detaljerte beskrivelsen sies det at fingrene skal være så rette som mulig, (bruken av store bokstaver er Alexanders egen). 

… GRASP THE TOP RAIL OF THE BACK OF THE CHAIR GENTLY AND FIRMLY, KEEPING THE FINGERS AS straight AS POSSIBLE AND QUITE FLAT AGAINST THE WOOD OF THE FRONT PORTION OF THE TOP RAIL OF THE CHAIR, THE THUMB ALSO TO BE KEPT AS STRAIGHT AS POSSIBLE, BEING CALLED UPON TO DO DUTY ON THE BACK PORTION OF THE TOP RAIL OF THE CHAIR, WITH THE WRIST CURVED SLIGHTLY INWARDS … (Alexander 2004, s. 117) (1)

Om fingrene er rette vil man kunne ifølge Alexander forsikre seg om at man bruker minimalt med spenning:

If the pupil will carry out the act … whilst continuing to recognize as factors of primary importance the keeping of the fingers straight and the wrists curved inwards, the minimum tension will be exerted. [obs italic her] (ibid, s.121)

Han legger til at det i denne posisjonen er det enkelt å observere hender og fingre visuelt for at sikre korrekt utførelse:

… It should be remembered here that the pupil's position in this act is an ideal one for watching the hands and wrists. Therefore, if the pupil will watch carefully any tendency to the incorrect movements described above, these can be checked as soon as they show themselves (Ibid).

Jeg vil likevel anbefale å gjøre «hender på stolrygg» foran et speil av og til. Å se hender og fingre (og resten av deg selv), fra en annen vinkel kan gi nyttig informasjon. 

Kommer hender og fingre ut av posisjon er det tegn på bruk av mer spenning enn nødvendig:

«Immediately the pupil interferes with the position of the fingers or wrists (in the latter case, tending to curve them outwards instead of inwards), this will indicate that the point of minimum muscular tension has been passed [Sjekk italics her] (ibid).(2)

For å forhindre at håndleddene faller utover holdes fingrene ikke bare rette, men også vertikale:

«Straight in themselves and vertical (i.e. Not slanting to left or right)» (Langford 2004, s.138). (Se også Dimon 2015, s.25 og Soar 1999, s.27, Carey 2014, s.152).

Ormmusklene

Skal vi forstå hensikten med håndens og fingrenes posisjon i hender på stolrygg må vi se nærmere på musklene som er involvert.

Skjelettet i håndflaten din består av håndrotsbein og fire mellomhåndsbein. (Tommelen ser vi bort ifra her). Mellom mellomhåndsknoklene har du tre grupper av muskler. De bakre mellomhåndsmusklene, nærmest håndryggen, gjør at du kan sprike med fingrene. De to andre gruppene, de palmare mellomhåndsmuskler (dvs. de nærmest håndflaten) og «ormmusklene» (lumbrical), samler fingrene. Alle tre grupper muskler bidrar til å rette ut fingrene. Fingerstrekkeren (extensor digitorum) på oversiden av underarmen kan ikke gjøre dette alene. I tillegg bidrar også disse musklene til å bøye fingrene i knokeleddet. Sammen med muskler som fører tommelen mot fingrene kan disse musklene utføre grepet på stolryggen med miminal involvering av de store musklene i underarmen. 

Ormmusklene (lumbrical) spiller en viktig rolle. Det spesielle med disse musklene er at de ikke har utspring eller feste i knoklene. De springer ut fra senene til den dype fingerbøyeren (flexor digitorum profundus) og ender i bindevevet til fingerstrekkeren. Ved sin funksjon kan disse musklene sies å involvere fingerbøyeren også som strekkemuskel.(3)

Ormmusklene er relativt svake, men til gjengjeld svært sensitive. De har stor tetthet av muskelspoler og bidrar til følsom og nøyaktig bruk av fingrene.(4) De gjør mulig å ta tak i stolen «gently and firmly» og med minimal bruk av muskelspenning slik Alexander instruerte (Alexander 2004 s.109). 

Oppsummert kan vi beskrive følgende tre aspekter ved dette spesielle grepet:

1. Grepet gjør at muskelarbeidet spres over flere muskler slik at hver muskel kan fungere med et lavere spenningsnivå og dermed på en mer følsom måte.(5)
2. Involvering av de små musklene i hånden gjør at de større musklene i underarmen ikke behøver å engasjeres på måten de ellers ville gjort. Vi kan dermed lettere få «lengde» i underarmen, og særlig i fingerbøyerne.
3. Grepet involverer i stor grad bruken av strekkemuskler såvel som bøyemuskler. Noen Alexanderlærere betegner dette grepet som et «extensor grip» (Dimon 2015, s 27).(6)  Aktiveringen av strekkemuskulatur motvirker den typiske tendensen til å bruke for mye av bøyemuskler i fingre, arm og skulder når vi griper noe. For mye sammentrekning unngås. Dette er avgjørende med tanke på andre fysiologiske effekter av «hender på stolrygg» som jeg skal komme tilbake til senere.

Et enkelt eksperiment kan illustrere forskjellen i organiseringen av muskelbruk ved dette grepet sammenlignet med et mer vanlig «kraft-grep»: Hold en blyant eller penn loddrett med minimal bruk av kraft, akkurat nok til ikke å miste den. Hold den vekselsvis med et «kraftgrep», som om du skulle holde i skaftet på en hammer; og med et «presisjonsgrep», mellom strake fingre og tommel, som når du gjør «hender på stolrygg». Klem med den andre hånden rundt underarmen, særlig i området nærmest albuen og observér forskjellene i organisering av muskelspenning i de to grepene. 

Forsiktig men fast
Alexander skrev at stolen skulle holdes «gently but firmly», (Alexander 1995, s.103). Hvor fast er fast? Walter Carrington som var Alexanders assistent i mange år skal ha sagt det på denne måten: «If you are drying a good wine glass, you hold it firmly enough not to drop it, and gently enough not to crack it» (Langford 2004, s.138). 

Kontakten med stolryggen skal være et stabilt og nøytralt utgangspunkt. Du skal ikke legge vekt på stolen, heller ikke løfte eller dra. Alexander skriver om «gentle forearm pull»og «supporting the torso with [the] arms» (Alexander 2004 s.120). Dette er først og fremst beskrivelser av en opplevelse og et resultat av retninger og organisering av muskelspenninger, ikke noe du nødvendigvis gjør aktivt. Jeg kommer tilbake til dette i senere blogginnlegg.

Øvelser

For å få fullt utbytte av å gjøre «hender på stolrygg» må du være i stand til å utføre grepet på stolryggen med strake, vertikale fingre. Ikke alle er i stand til det. Her følger forslag til noen øvelser du kan gjøre for å bli kjent med denne måten å bruke fingre og hånd på. Jeg forutsetter at du stopper opp og tenker retning for hvert steg og sørger for å inkludere oppmerksomhet om resten av kroppen.(7)

A) Underarm på bord. (Dimon 2015, s.27)

Sitt ved et bord og legg en eller begge underarmer på bordet. La hånden ligge på bordet i den posisjonen den faller av seg selv. Det vil normalt være et mellomrom mellom bordflaten og knokeleddet til pekefingeren. Løft og pek med pekefingeren slik at den danner en rett linje med pekefingerens mellomhåndsbein. Gjør det samme med de andre fingrene etter tur samtidig som du samler fingrene. La tommelen bli liggende på bordet.

Løft hånden noe mer, så langt det går med håndledd og tommel fortsatt liggende på bordflaten. La så hånden være i samme posisjon mens du bøyer fingrene fra knokeleddet. Tuppen av langfingeren og eventuelt en eller to andre fingre vil berøre bordflaten. (Tommelen kan eventuelt føres mot de andre fingrene nå ved at du lar den gli langs bordflaten). 

La fingertuppene fortsatt være i berøring med bordflaten mens du løfter hånden til fingrene er vertikale. Før tommelen mot pekefinger, eventuelt langfinger. Løft hånden/hendene fra bordet. 

(Øvelsen kan også gjøres stående ved ei hylle med passende høyde). 

B) Knoker mot vegg. (Dimon 2015, s.28)

Stå eller sitt foran en vegg. Legg knokene mot veggen. Fingrene vil automatisk bli bøyd ved knokeleddet. Samle fingrene i den grad de ikke allerede er samlet. Før tommelen mot pekefingeren, eventuelt mot en av de andre fingrene. Ta hånd/hender vekk fra veggen. 

C) Tomlene først. 

Sitt eller stå i monkey bak en vanlig spisestuestol, så nærme at du lett kan ta tak i sidene på stolen. Begynn med å peke aktiv med fingrene mot gulvet med samlede fingre. Tommelen lar du være passiv og for seg selv. Løft hånden og plasser tommelen mot baksiden av stolen slik at du kan la fingrene peke forover på hver side. Før hendene forover noe slik at du lar tomlene strekkes inntil du kan la de andre fingrene legges på forsiden av stolen ved å bøye fingrene fra knokeleddet. Du holder nå i stolen fra sidene med et presisjonsgrep. Deretter kan du flytte ei og ei hånd til toppen av stolryggen om du vil.

Som tommelfingerregel (bokstavelig talt), kan vi si det er en fordel å plassere fingrene mot stolryggen først, deretter la tommelen finne sin plass. Denne øvelsen er et unntak.

D) Fingre på bok. 

Variasjon 1 
Sitt med med ei bok i ene hånden, forsiden av boken mot deg. Begynne med å la den andre armen henge langs siden. Pek med fingrene mot gulvet og samle fingrene, la tommelen være. Løft hånden og legg de flate rette fingrene mot bokens bakside. Du må la albuen peke ut til siden. 

La tommelen komme i berøring med bokens forside. La tommelen gli inn på bokens forside og ta resten av hånden med seg. Håndleddet bøyes og albuen kommer nærmere siden av kroppen. 

Du holder nå boken mellom fingre og tommel. Slipp tak i boken med den andre hånden og snu hånden slik at fingrene peker nedover. Behold posisjonen med fingre og tommel og la vekten av boken hjelpe deg til å tenke retning på fingrene. 

Variasjon 2
Før du gjør denne varianten, ta en kikk på håndflaten din og spør deg selv om du vet hvor knokeleddet er når du ser hånden fra denne siden. Som eksperiment, sett høyre pekefinger på den innerste eller nederste streken på langfingeren på venstre hånd. Forsøk å bøye langfingeren. Du vil oppdage at knokeleddet sitter et lite stykke inn i håndflaten. Finn ut hvor langt inn du må sette pekefingeren for at du lett skal kunne bøye langfingeren. I motsetning til de to andre strekene på fingeren motsvarer ikke den innerste streken lokaliseringen av leddet. (Johnson 2009, s.110. Langford 2004, s.138. Langford 2008 s.140).

Begynn som i forrige variasjon med boka i den ene hånden, forsiden mot deg. Den andre armen hengende langs siden. Pek mot gulvet med fingrene, samle fingrene. Løft hånden og plasser den mot ryggen av boka slik at bokryggen ligger på tvers håndflata, akkurat langt nok vekk fra fingrene til at du fritt kan bøye fingrene i knokeleddet. Bøy fingrene i knokeleddet slik at du har de rette, flate fingrene liggende på bokens bakside. La tommelen komme i kontakt med forsiden. La den gli innover til kontakten tilsvarer peke- eller langfinger. Slipp taket med den andre hånda. Snu boka slik at du holder den med fingrene pekende nedover. La vekten av boka gjøre fingrene lengre. 

I denne siste øvelsen var boka i berøring med håndflaten som en hjelp til å bevisstgjøre hvor bevegelsen skjer når du bøyer fingrene i knokeleddet. Når du gjør «hender på stolrygg» skal ikke håndflaten være i berøring med stolen, bare fingrene. 

Tomler til slutt 
Noen av øvelsene ovenfor krever at du bøyer ganske mye i knokeleddet. Hvor mye du bøyer og hvilken posisjon hånden har kan variere når du utfører «hender på stolrygg». Alexander gav ingen andre instruksjoner enn at tommelen skulle være: «on the other side of the back of the chair. (Alexander 1995, p.103), og «… to be kept as straight as possible …» (Alexander 2004 s.117).

Lærerne Alexander utdannet utførte «hender på stolrygg» på litt ulike måter og dermed har det oppstått ulike tradisjoner i måten å utføre øvelsen på. Noen lærere bøyer lite i knokeleddet og lar siden av tommelens ytterste del berøre stolen. Andre plasserer tuppen av tommelfingeren på høyde med fingertuppene og må dermed bøye maksimalt i knokeleddet. Hvilken finger tommelen møter kan også variere, enten det er peke- eller langfinger, eller midt mellom de to.(8)

Noen øvelser relatert til «hender på stolrygg» går ut på å rette ut og peke med samlede fingrene før hånden føres til stolen. Tommelen legges da gjerne inntil de andre fingrene slik at hånd og fingre er i samme plan. Dette har både fordeler og ulemper. Fordelen er at hånden ligner mer på en fot, noe som fremmer bruk av strekkemuskler og demper bruk av bøyemuskler. Ulempen er at det ikke er slik tommelen er ment å fungere.(9)

I senere bogginnlegg skal jeg skrive mer om ulike variasjoner i utførelsen av «hender på stolrygg».

Holde for å slippe

Jeg hørt flere gi uttrykk for at grepet vi benytter i «hender på stolrygg» ikke er et «avspent» grep. Det er riktig. Grepet krever en viss tonus. Det krever også mykhet i fingre og hånd. Paradoksalt nok vil den aktive bruken av fingre og hender gjøre dem mykere etter hvert. Dermed blir kontakten med stolen etter hvert mer følsom. Men denne følsomheten er også avhengig av hva som skjer i resten av systemet. 

En forklaring på hvorfor vi griper tak i stolen «gently but firmly» er at vi holder med fingrene for å kunne slippe andre steder, særlig i skulderpartiet. Hensikten med «hender på stolrygg» er like mye å redistribuere tonus som å avspenne. Den helt bestemte posisjonen på hender og fingre gir de nødvendige forutsetningene for at noe skal skje i andre deler av armen. Det skal jeg fortelle mer om i neste artikkel i denne serien.

Relaterte blogginnlegg 

Hender på stolrygg (del 1)

Hands on the back of the chair (part 1)

Noter

1) Andre Alexanderteknikk-bøker hvor du finner fingrenes grep på stolryggen beskrevet er:

The Use of the Hands in Teaching (Dimon 2015, s.22-23) 

Alexander Technique Workbooks (Nicholls 2014, s.36) 

Think More Do Less (Carey, s.120-122)

Only Connect (Langford 2004, s.138)

Mind & Muscle & Music (Langford 2008, s.138-139) 

Thinking Aloud (Carrington 1994, p.142-143)
An Evolution of the Alexander Technique (Carrington, Dilys 2017, s.275)

The Ground Rules (Barlow 2011, s.122) 

You Guide to the Alexander Technique (Gray 1994)

Body Breath and Being (Nicholls 2008)

Directed Activities (Grennell 2002)
Defining the Alexander Technique (Soar 1999)
2) Carolyn Nicholls i sin lille bok om hender på stolrygg hevder at: «If you let your fingers curve, you have allowed the flexor muslces to come into play too much» (Nicholls 2014, s 36). Feil posisjon på hender og fingre kan selvfølgelig også være tegn kollaps og mangel på muskelspenning der spenning er påkrevd. 
3) Malcolm Williamson siterer David Gormans anatomiverk The Body Movable: Vol. II, The Upper Limb i en fotnote til artikkelen «The Emancipation of the Upper Limbs: ‘Hands of the Back of a Chair’ Revisited»: «The fingers are flexed at the large knuckels (the metacarpophalangeal joints) by action of the Lumbrical muslces in the hand. Gorman explaines why the fingers remain straight: ‘In effect because of their diagonal course, contraction of [the] lumbricals displaces functionally the insertion of flexor digitorum profundus from the front to the back of the distal phalanx and transforms it into an extensor muslce’ (Gorman, p. 121)» (Williamson 2019, s. 59).
4) «With the smallest physiological cross-sectional area in the upper extremity, the lumbrical muscles have weak motor function, which is only 1/10 of the interosseous muscle. Because it is spindle-rich, the lumbrical muscles play an important role in the sensory feedback of the distal interphalangeal, proximal interphalangeal and metacarpalphalangeal joints of the fingers». A Biomechanical and Evolutionary Perspective on the Function of the Lumbrical Muscle
5) Generelt gjelder at jo høyere muskelspenning, jo lavere sensitivitet. Dette har å gjøre med Weber-Fechners lov. 
6) En av forøvelsene til å gjøre hender på stolrygg beskrevet i The Use of the Hands in Teaching har beskrivelsen «Extending Hand at Wrist to Form an Extensor Grip» (Dimon 2015, s.27). Denne er mer eller mindre identisk med øvelse A) i denne artikkelen. 
7) Utgangspunktet og inspirasjon for disse øvelsene er å finne i The Use of the Hands in Teaching. (Dimon 2015), Directed Activity (Grennell 2002), Body Breath and Being (Nicholls 2008) og Alexander Technique Workbooks 1 (Nicholls 2011). 

8) Tradisjonen etter Walter Carrington er å bøye mye i knokeleddet. Her er ett eksempel: «Drop and rotate your thumbs to bring them opposite your finger tips, allow the palm to drop and and the wrists to curve inwards» (Nicholls 2014, s. 39)

Marjory Barlow, Alexander niese og en som la vekt på å holde på tradisjoner, mente det var en fordel å plassere tommelen overfor langfingeren: «Marjory told me that the pad of the thumb can be placed opposite any of the other fingers but that through experimentation she had found it useful to place it in opposition to the second finger as that action facilitated release in the armpit and a widening of the back» (Carey 2017, s.124).
9) At one time, the thumb's use in keyboard playing used to be indicated with a cross. Later, when noting reminders to themselves or their pupils, pianists took to calling the thumb ‘1’ - the 1st finger. So who cares, what's in a name? Except that a few players try to use it s though it really were another finger – and this is very dangerous indeed, since the thumb's natural movements, evolved for the primary purpose of grasping objects, are approximately at right angles to those of the fingers. (Langford 2004, s.148).

Litteratur

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures Articles. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. 2004. Consctructive Conscious Control of the Individual. Mouritz.

Barlow, Marjory. 2011. The Ground Rules: Marjory Barlow in Conversation with Sean Carey. Hite Books.

Carey, Sean. 2017. Think More, Do Less: Improving Your Teaching and Learning of the Alexander Technique with Marjory Barlow. HITE Books.

Carrington, Walter. 1994. Thinking Aloud: Talks on Teaching the Alexander Technique. Mournum Time Press.

Carrington, Walter & Dilys. 2017. An Evolution of the Alexander Technique: Selected Writings. The Sheildrake Press.

Dimon, Theodore Jr. 2008. Anatomy of the Moving Body: A Basic Course in Bones, Muscles, and Joints. North Atlantic Books (2.ed).

Dimon, Ted 2011. The Body in Motion Its Evolution and Design. North Atlantic Books

Dimon, Theodore. 2015. The Use of the Hands in Teaching. Dimon Institute (egenpublisert).

Gray, John. 1994. Your Guide to the Alexander Technique. Victor Gollancz Ltd.

Grennell, Gerard. 2002. Directed Activities: A Diary of Practical Procedures for Students and

Teachers of the F.M.Alexander Technique as Taught at the Constructive Teaching Centre (1989-1992). Mouritz.

Johnson, Jennifer. 2009. What Every Violinist Needs to Know About the Body

Langford, Elisabeth. 2004. Only Connect: Reflections on Teaching the Alexander Technique. Alexandertechniek Centrum vzw.

Langford, Elisabeth. 2008. Mind and Muscle and Music: A companion to Mind and Muscle: an owner's handbook. AT Centrum vzw, Leuven.

Nicholls, Carolyn. 2008. Body, Breath and Being. A new guide to the Alexander Technique. D & B Publishing.

Nicholls, Carolyn. 2014. Alexander Technique Workbooks 1: Hands on the back of the chair. Blurb (egenpublisert). 

Soar, Tim. 1999. Defining the Alexander Technique. Publisert privat.

Williamson, Malcolm. 2019. «The Emancipation of the Upper Limbs: ‘Hands of the Back of a Chair’ Revisited» i The Alexander Journal 27, 2019.