Jobber du hardt for å slappe av? Bare gi opp! Du er på feil spor.
Mitt inntrykk når jeg gir time til folk som er stressa er at de tror at de må gjøre noe for å slappe av. Det motsatte er tilfelle. For å bli roligere og oppnå avspenning er det noe de må slutte med.
Aktiv hvile
Når du har for mye spenning i kroppen betyr det at du holder for mye fast på deg selv med musklene dine. Legger du deg ned vil det alltid henge igjen rester av denne «holdingen». Det kan ta tid å gi slipp på den. Det mest effektive er å kunne gi slipp på hodet, da følger resten av kroppen etter. Min erfaring er at folk flest har en tanke om at de må gi slipp på armer og bein. Hodet tenker de ikke på.
Hvilestillingen vi ofte bruker i en Alexanderteknikk-time kalles «aktiv hvileposisjon» eller «semi-supine». Det er en ideell posisjon for å gi slipp på spenninger i nakke og skuldre. Men når en anspent elev legger seg ned på benken og skal «slappe av» støter vi på et problem: å «slappe av» er å gjøre noe!
Når noen prøver å «slappe av» går de etter følelsen av avspenning, og for å oppnå den følelsen gjør de noe med kroppen. De kan bli tung og slapp, eller til og med begynne å nesten umerkelig presse seg ned mot underlaget. Å bare å slutte å spenne seg, ved å la være å gjøre noe, virker helt annerledes. Spenningene løsner, men muskulaturen er lett og livlig.
Når eleven ligger på benken bruker jeg hendene for å «oppmuntre» armer, bein og nakke til å slippe taket. Enkelt fortalt går det på at jeg holder forsiktig på en slik måte at eleven kan holde mindre. Å holde mindre, å gjøre mindre, er hele tiden mål og arbeidsoppgave. Nye elever blir ofte forundret over at «så lite» kan ha så stor effekt.
Mindfulness in activity
Når du ligger i aktiv hvilestilling kan du for eksempel være oppmerksom på pusten eller på kontaktpunktene mot underlaget. Dette er ikke for å «slappe av» men for å bruke oppmerksomheten konstruktivt ved å fokusere på noe her og nå. Det har i seg selv en indirekte avspennende og beroligende effekt.
Men i Alexanderteknikken tar vi dette et skritt videre. Vi bruker oppmerksomheten konstruktivt i bevegelse. Det har en enda større effekt. Når du beveger deg utfordres balansen og hjernens aktivitet øker for å koordinere samspillet. Det foregår en konstant reorganisering av muskelskjelett-systemet, som det er om å gjøre å ikke forstyrre.
I Alexanderteknikken bruker vi «directions» som er praktiske, presise og preventive mentale beskjeder som sørger for at kroppen er fri og åpen. «Directions», eller «retninger» som vi kan kalle det på norsk, er som en serie «av-knapper» som sikrer at uvaner ikke forstyrrer.
Aller viktigst er å bruke «av-knappen» i det du skal til å bevege deg, slik at du gir deg selv tid til å tenke før du handler. Dette kalles «inhibition» og er helt nødvendig for at du skal ha mulighet for å gjøre bevegelsen på en ny og bedre måte.
Prosess og følelse
Med det samme du bestemmer deg for å rette oppmerksomheten mot noe, for eksempel mot pusten i en «mindfulness»-øvelse, skjer det noe i nervesystemet og muskelskjelett-systemet. Det er ikke sikkert at du merker endringen, men noe skjer. Blir endringene mange nok vil du merke effekten. Men det er først etterpå. Det betyr at underveis i arbeidet med «av-knappen» må du stole mer på prosessen og mindre på hva du føler. Det betyr også at du må akseptere hva du føler til enhver tid, selv ubehagelige spenninger. Om du går direkte inn og vil oppnå en bestemt følelse, for eksempel av avspenning, går du bare etter det du kjenner. Bevegelsene dine vil være vanestyrte og du vil ende opp med de samme spenningene du alltid har hatt.
Ingenting
Hvordan føles det å ikke gjøre noe, la være å gjøre noe? Hvordan føles ingenting? Alexanderteknikken er så enkel at den kan synes vanskelig iblant. Men når du tenker etter er det helt logisk. Spenninger og stress er noe vi gjør. Det er dine og mine muskler. Det er vi som spenner oss, ingen andre. Løsningen må være å gjøre mindre av noe, ikke mer.
Relaterte blogginnlegg:
Uslepne diamanter
Nei
Mitt inntrykk når jeg gir time til folk som er stressa er at de tror at de må gjøre noe for å slappe av. Det motsatte er tilfelle. For å bli roligere og oppnå avspenning er det noe de må slutte med.
Aktiv hvile
Når du har for mye spenning i kroppen betyr det at du holder for mye fast på deg selv med musklene dine. Legger du deg ned vil det alltid henge igjen rester av denne «holdingen». Det kan ta tid å gi slipp på den. Det mest effektive er å kunne gi slipp på hodet, da følger resten av kroppen etter. Min erfaring er at folk flest har en tanke om at de må gi slipp på armer og bein. Hodet tenker de ikke på.
Hvilestillingen vi ofte bruker i en Alexanderteknikk-time kalles «aktiv hvileposisjon» eller «semi-supine». Det er en ideell posisjon for å gi slipp på spenninger i nakke og skuldre. Men når en anspent elev legger seg ned på benken og skal «slappe av» støter vi på et problem: å «slappe av» er å gjøre noe!
Når noen prøver å «slappe av» går de etter følelsen av avspenning, og for å oppnå den følelsen gjør de noe med kroppen. De kan bli tung og slapp, eller til og med begynne å nesten umerkelig presse seg ned mot underlaget. Å bare å slutte å spenne seg, ved å la være å gjøre noe, virker helt annerledes. Spenningene løsner, men muskulaturen er lett og livlig.
Når eleven ligger på benken bruker jeg hendene for å «oppmuntre» armer, bein og nakke til å slippe taket. Enkelt fortalt går det på at jeg holder forsiktig på en slik måte at eleven kan holde mindre. Å holde mindre, å gjøre mindre, er hele tiden mål og arbeidsoppgave. Nye elever blir ofte forundret over at «så lite» kan ha så stor effekt.
Mindfulness in activity
Når du ligger i aktiv hvilestilling kan du for eksempel være oppmerksom på pusten eller på kontaktpunktene mot underlaget. Dette er ikke for å «slappe av» men for å bruke oppmerksomheten konstruktivt ved å fokusere på noe her og nå. Det har i seg selv en indirekte avspennende og beroligende effekt.
Men i Alexanderteknikken tar vi dette et skritt videre. Vi bruker oppmerksomheten konstruktivt i bevegelse. Det har en enda større effekt. Når du beveger deg utfordres balansen og hjernens aktivitet øker for å koordinere samspillet. Det foregår en konstant reorganisering av muskelskjelett-systemet, som det er om å gjøre å ikke forstyrre.
I Alexanderteknikken bruker vi «directions» som er praktiske, presise og preventive mentale beskjeder som sørger for at kroppen er fri og åpen. «Directions», eller «retninger» som vi kan kalle det på norsk, er som en serie «av-knapper» som sikrer at uvaner ikke forstyrrer.
Aller viktigst er å bruke «av-knappen» i det du skal til å bevege deg, slik at du gir deg selv tid til å tenke før du handler. Dette kalles «inhibition» og er helt nødvendig for at du skal ha mulighet for å gjøre bevegelsen på en ny og bedre måte.
Prosess og følelse
Med det samme du bestemmer deg for å rette oppmerksomheten mot noe, for eksempel mot pusten i en «mindfulness»-øvelse, skjer det noe i nervesystemet og muskelskjelett-systemet. Det er ikke sikkert at du merker endringen, men noe skjer. Blir endringene mange nok vil du merke effekten. Men det er først etterpå. Det betyr at underveis i arbeidet med «av-knappen» må du stole mer på prosessen og mindre på hva du føler. Det betyr også at du må akseptere hva du føler til enhver tid, selv ubehagelige spenninger. Om du går direkte inn og vil oppnå en bestemt følelse, for eksempel av avspenning, går du bare etter det du kjenner. Bevegelsene dine vil være vanestyrte og du vil ende opp med de samme spenningene du alltid har hatt.
Ingenting
Hvordan føles det å ikke gjøre noe, la være å gjøre noe? Hvordan føles ingenting? Alexanderteknikken er så enkel at den kan synes vanskelig iblant. Men når du tenker etter er det helt logisk. Spenninger og stress er noe vi gjør. Det er dine og mine muskler. Det er vi som spenner oss, ingen andre. Løsningen må være å gjøre mindre av noe, ikke mer.
Relaterte blogginnlegg:
Uslepne diamanter
Nei
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar