Alexanderteknikken går ut på å bevege seg i samsvar med hvordan kroppen er ment å fungere. Vi har visse fysiologiske forutsetninger for hvordan vi beveger oss. Å kjenne forutsetningene er nyttig når du lærer Alexanderteknikk. Jeg har tidligere skrevet om de ulike delene av skjelettet (body mapping), og noe om muskler (f.eks om røde og hvite muskelfibre og om nakkemusklene).
Mitt inntrykk er at folk flest har en endimensjonal forestilling om muskler – at musklene enten strammes og slakkes og at det er alt. Men musklene dine er mer avanserte og komplekse enn du aner. Muskler fungere også som sanseorganer.
Muskelspoler
I musklene har vi sanseorganer som kalles muskelspoler. Muskelspolene registrerer lengdeforandringer i muskelen og hastigheten på endringene. Dette er sanseinformasjon som registreres ubevisst i nervesystemet og som vi ikke føler direkte, men som spiller avgjørende rolle for vår evne til bevegelse.
Muskelspolen består av en egen spesialisert muskelfiber omgitt av en bindevevskapsel. Rundt kapselen er det viklet en sansenerve, (derav navnet spole). Muskelspolen strekkes sammen med resten av muskelen og avgir signaler til sentralnervesystemet som er med på å regulere spenningen i muskelen. Generelt er spolen mest aktiv når muskelen strekkes, minst aktiv når muskelen er sammentrukket.
Det som er verdt å merke seg er at muskelspolens muskelfiber har en egen tilførsel av bevegelsesnerver kalt gammanevroner. Når signaler fra gammanevroner aktiverer spolens muskelfiber høynes sensitiviteten. Du kan sammenligne dette med det som skjer når to personer holder hver sin ende av et tau. Om tauet henger slapt kan personene bevege seg uten at den andre kjenner det gjennom tauet. Om tauet er akkurat stramt nok kan personene kjenne den andres bevegelser.
Generelt kan vi si at muskler er mest følsomme når de er relativt lange, relativt avspent og ikke for stramme. Samtidig er musklene mer følsomme når de er aktive enn når de er inaktive.
Alexanderteknikken
David Garlick var en australsk lege som jobbet ved University of New South Wales i Sydney. Han ga i 1990 ut ei lita bok med tittelen «The lost Sixth Sense - A medical Scientist looks at the Alexander Technique». Den «tapte» sansen er kroppssansen eller propriosepsjon.
I boken skriver Garlick:
As the person undertakes Alexander lessons so the trunk extenseor muscles become more active at a reflex level (partly due to muscle spindle activation) so that activation of cortical motor cells (with its feedback of a sense of effort) is not required. Also, there will be reduction in the over-contracted trunk flexor muscles which reduces intra-abdominal pressue. Both factors are likely to give the person a sense of decreased effort in standing, sitting or moving. There is sense of lightness and of ease (Garlick 1990, s. 43).
Garlicks hypotese er at økt aktivering av muskelspolene fører til økt automatisk aktivering av holdningsmuskulatur som igjen bidrar til redusert følelse av anstrengelse.
Jeg vil presentere en parallell hypotese og si at intensjonen vi har i Alexanderteknikken om å bevege oss med «lengde og bredde» i kroppen bidrar til optimale forhold for sanseregistrering fra muskelspolene. Musklene er relativt lange, relativt avspente, samtidig som de er aktive.
Primary Control
Kunnskapen om muskelspoler er relevant for Alexanderteknikkken også på andre måter. Vi har muskelspoler i all skjelettmuskulatur, men noen muskler har større tetthet av spoler enn andre. Dette er muskler som spiller en spesielt viktig sensorisk rolle. Vi har stor tetthet av muskelspoler i for eksempel øyemusklene og de dype musklene i nakken. Sanseorganene i nakkemusklene sender informasjon til hjernen om forholdet mellom hodet og nakken.
I boken The Neck and Human Balance av Michael Karlberg beskrives studier utført ved universtitetet i Lund på sammenhengen mellom nakkefunksjon og opplevelse av svimmelhet. Karlberg foreslår å betrakte hode, nakke og nakkemuskler som et balanseorgan, en slags otolitt. (Karlberg 1995).
At vi har særlig stor tetthet av spoler i nakkemusklene er et argument for at Alexander hadde rett når han betraktet forholdet mellom hodet og resten av kroppen for å være «the primary control», et forhold som må være fritt og dynamisk for at muskelskjelettsystemet som helhet kan være dynamisk og velkoordinert.
Hands-on
Funksjonen til muskelspolene er også med å forklare hvorfor vi alexanderlærere bruker berøring i undervisningen på den måten vi gjør.
I utgangspunktet er kvaliteten på berøring avgjørende for å integrere lærerens og elevens muskelskjelettsystem. Hva som skjer i de spesifikke musklene som berøres er mindre interessant enn forholdet mellom kroppsdelen som berøres og de andre delene av kroppen. Forholdet mellom kroppsdelene involverer som kjent sanseinformasjon fra muskelspolene.
Konsekvensen av dette er at alexanderlærere aldri benytter brå bevegelser fordi det vil utløse strekkrefleks i musklene, og at alexanderlærere som regel aldri masserer eller stryker muskler. Å massere eller stryke vil utløse massiv aktivitet fra sanseorgan i huden. Denne aktiviteten vil overdøve informasjon fra muskelspolene. Å masserer eller stryke er ikke Alexanderteknikk.
Men det finnes ett unntak. Jeg har opplevd at enkelte erfarne alexanderlærere gnir et lite område omtrent midt på og på siden av ryggsøyla når eleven står. Dette gjøres om eleven har stått i ro ei stund og blitt statisk i kroppen. Stimulusen læreren gir ved å gni er en kombinasjon av å utfordre elevens balanse samtidig som læreren gir støtte til et punkt på elevens ryggsøyle. Utført riktig er effekten at eleven slipper taket og slutter å holde seg oppreist med for mye spenning.
Om jeg opplever at eleven blir for statisk benytter jeg en mindre sofistikert løsning. Jeg ber ganske enkelt eleven om å gå litt rundt i rommet før vi fortsetter aktiviteten vi holdt på med.
Pålitelig muskelsans
Hensiktene med Alexanderteknikken kan sies å være å gjenopprette funksjonell kroppssans. Alexander skrev i sine bøker om å gjenopprette «reliable sensory appreciation» (Alexander 2000*).
Sanseinformasjonen fra muskler og andre organer er der (med mindre det er snakk om fysisk skade). Men vaner kan gjøre at vi tolker informasjonen feil. Vi alexanderlærere observere det hele tiden i undervisningen. Noen tror de er oppreist når de er sammensunket, eller at de har hodet i nøytral posisjon når de legger det bakover, eller de bruker mer spenning enn de behøver for å holde seg oppreist.
Den ubevisste oppfatningen vi har av kroppen oppdateres hele tiden når vi beveger oss. Men det hjelper lite når vi beveger oss på samme måte som vi alltid har gjort. Alexanderteknikken gir en strategi for å begynne å bevege seg på en ny og mer bevisst måte. Teknikken gir ny informasjon til musklene samtidig som den skjerper muskelsansen.
*«For the fundamental shortcoming underlying all human psycho-physical defects, imperfections, and peculiarities is an imperfect and often delusive sensory appreciation, and until those conditions are restored in which the sensory appreciation (sense register) becomes again a more or less reliable guide, all exercises are a positive danger. A reliable sensory appreciation, therefore, is an essential, and we will proceed to consider the part which this invaluable human endowment must play in any reasoned and satisfactory plan of education. I shall therefore devote the rest of this volume to an examination of the part played by sensory appreciation in the process called education, taking this word in its broadest sense, …» (Alexander 2004).
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Consctructive Conscious Control of the Individal. Mouritz.
Garlick, David. 1990. The Lost Sixt Sense: a medical scientist looks at the Alexander Technique. University of New South Wales.
Karlberg, Michael. 1995. The Neck and Human Balance. A Clinical and experimental Approach to 'Cervical Vertigo'. Universitetssykehuset i Lund.
