Knær eller rygg?

Bøyer du knærne eller bøyer du ryggen?

I løpet av en dag har du behov for å bøye deg ned mange ganger. Du må bøye deg ned hver gang du vil nå noe som er lavere enn omtrent hoftehøyde. Har du små barn må du helt sikkert plukke opp ting fra gulvet ganske ofte. Du bøyer deg kanskje over vasken når du pusser tennene, og du må bøye deg hver gang du setter deg.

Noen ganger er vi nødt til å bruke knærne, som for eksempel når vi setter oss i en stol. Andre ganger kan vi komme unna med å la beina være rette og bøye bare ryggen. (Eller bare i hoftene, men det er ikke så vanlig å gjøre).

«Bøy knærne og løft med beina», er et godt råd om du skal løfte noe tungt. «La ryggen være rett». Løfter du tungt kan belastningen for korsryggen fort bli større enn den er vant til å tåle.

Kan rådet være godt også når du ikke løfter tungt?

Min erfaring som Alexanderteknikk-lærer er at folk flest gjør der motsatte av å bøye knærne når de skal bøye seg ned. De stiver av knærne for å bøye ryggen i stedet. De gjør det til og med når de skal sette seg - strammer beina og kollapser eller presser overkroppen sammen som første del av bevegelsen. Du kommer ikke ned i stolen på den måten. Når elever i en Alexanderteknikk-time blir klar over det absurde i det de forsøker å gjøre får de seg ofte en god latter.

Det samme mønsteret er til stede når de skal plukke opp noe. I tillegg til å stramme beina og kollapse i overkroppen strammes nakken slik at hodet går bakover og skuldrene heises. Dette ligner mønsteret som oppstår når vi opplever stress eller blir skremt av en plutselig høy lyd.

Å bøye ryggen i stedet for knærne er ikke feil i og for seg. Problemet er at bevegelsen utføres så dårlig. Vi skaper et mønster av ukoordinert spenning. Vi stresser oss selv.

Å gjøre det motsatte, være stiv i nakke og rygg for å bøye knærne, er selvfølgelig heller ikke bra. Men det er lettere å oppnå god koordinasjon av spenning om vi lar knærne bøyes.

Knær er skapt for å bøyes. Å bøye seg ned er en bevegelse som er innebygget i skjelettsystemet. Når vi lar knærne bøye seg i samspill med hofter og ankler er det lettere å la ryggen være lang og bred og nakken fri.

Du behøver ikke bøye knærne hele tiden. Vi må ha et stort repertoar av bevegelser og alle muligheter åpne.

Sliter du med spenninger i nakke og skuldre gjør du for mye i det området. Lar du knærne være ledige og tilgjengelige for bevegelse kan du kanskje gjøre mindre i nakke og skuldre. Du kan erstatte spenningene med ledige knær.

Slipp knærne løs, det er vår!

Relaterte blogginnlegg

Bøy knærne

Trigonometri

Knær

Knær forover

Nakkehemming

I Alexanderteknikken legges stor vekt på forholdet mellom hodet og resten av kroppen. Vi snakker om å ha en «fri» nakke. Sagt veldig enkelt: unngår du spenne nakken mer enn nødvendig har det positiv effekt på hva som skjer i resten av systemet. Forskning tyder på at dette stemmer.

Men det omvendte er også tilfelle. Hva som skjer i resten av kroppen har innvirkning på nakken. Det finnes enkelte uvaner som av naturlige grunner har en negativ innflytelse, og som vil forhindre deg fra å ha en fri nakke. 

Skuldrene 

Det er alment akseptert at å dra skuldrene opp mot ørene ikke er bra. Du hører stadig vekk at noen skal «senke skuldrene». Opphengte skuldre kan være et tegn på engstelse, stress eller frykt; eller det kan være tegn på manglende koordinasjon, eller begge deler. For å heise skuldrene må du bruke muskler i nakken. Å tenke «la nakken være fri» som vi gjør i Alexanderteknikken betyr i praksis å gi slipp på skuldrene, men på en indirekte måte som ofte fungerer mer effektivt. Heiser du skuldrene på grunn av manglende koordinasjon er det ikke nok å tenke på å la nakken være «fri» eller å «senke skuldrene». Du må lære å koordinere forholdet mellom hodet, nakken og ryggen; og koordinere bruken av armer og hender. Først da vil du kunne la nakken være virkelig fri. 

Kjeve og tunge 

Vi har sterke muskler som lukker kjeven. Disse musklene kan lett bli for anspente. Det er delvis fordi vi alltid må ha noe spenning i kjevemusklene, ellers ville vi gått rundt med kjeften hengende åpen. Siden kjeven er en bevegelig del av hodet vil hva vi gjør med kjeven kunne påvirke hodebalansen og dermed det som skjer i nakken. En anspent kjeve vil derfor lett kunne føre til et statisk forhold mellom hodet og nakken. Mange muskler er også festet til kjeven nedenfra og kjevespenning er ofte assosiert med en tendens til å dra haka ned. 

Blant musklene som er forbundet med kjeven er muskler som styrer tunga. Tunga er selv en muskel som kan beveges på mange forskjellig måter og som har mange muskler festet til seg. Spenning i disse musklene vil kunne bidra til at hodet holdes mer fast. Nærmere bestemt har noen av musklene festet til tunga sitt utspring i nærheten av leddet mellom hodet og nakken. 

Siden vi bruker kjeven og tunga hele tiden, blant annet hver gang vi svelger; og i viktige aktiviteter som å spise og drikke og snakke, er uvaner knyttet til kjeve og tunge utfordrende å endre. Samtidig er unødvendige spenninger i kjeve og tunge ofte tydelige og dermed noe konkret å forholde seg til. Noe bedring er som oftest innen rekkevidde om innsatsen er der. En tilleggsgevinst er at nakken også vil bli friere med avspent kjeve og tunge.

Bruk av øynene

Øynene kan, som kjeven, ses på som bevegelige deler av hodet. Av praktiske fysiologiske årsaker er det en intim sammenheng mellom musklene i nakken og musklene som styrer øynene. En stor del av sanseinformasjon fra synet brukes til optimalisere balanse og bevegelser. Vi beveger hodet for å se, og nakkemusklene gir beskjed om hva som skjer mellom hodet og resten av kroppen.

Kvaliteten på bruken av øynene speiler oppmerksomheten. Vi benytter oss av dette i Alexanderteknikken ved å sørge for å ha et aktivt blikk, se på det som er rundt oss samtidig som vi er oppmerksomme på oss selv. På den måten medvirker vi også at nakken er dynamisk. Den intime forbindelsen mellom øynene og nakken gjør at om du er stiv eller fjern i blikket vil nakken også være stiv.

Har du synsproblemer vil det lett kunne bidra til mer spenninger i nakken. Om du anstrenger deg for å se er det vanskelig å gjøre det uten at nakken blir anspent. Om du myser kan det være på tide å skaffe seg briller. Aktivering av musklene du bruker til å rynke panne og øyenbryn vil også kunne aktivere nakkemuskler mer enn strengt tatt nødvendig. 

Føtter og bakkekontakt

Ser vi på den store sammenhengen har nakkemusklene en jobb å gjøre i arbeidet for å koordinere balansen av hele kroppen. Om nakken er fri balanserer vi bedre. Men det kan også fungere andre veien. Om vi ikke er i balanse, om vi ikke har tilstrekkelig kvalitet på bakkekontakten, vil det lett føre til at vi spenner også i nakken. Har du for vane å stramme tærne kan det være noe du må jobbe med for at også nakken skal bli friere.

Pust

Når du lar nakken være «fri», som vi sier i Alexanderteknikken, vil det gjøre at du slipper pusten til. Igjen kan vi si at det omvendte også kan være tilfelle, at om du holder pusten vil heller ikke nakken være fri.

Det kan være mange grunner til at vi holder igjen pusten og ikke puster så fritt som vi ellers ville ha gjort. Mer enn de andre uvanene nevnt her, er pusten noe det er best å jobbe med indirekte. Om du merker at du holder pusten er det selvfølgelig fint om du lar være å gjøre det der og da, men du kan også spørre deg selv hva som er den underliggende årsaken. Det er sjelden at det er pusten sin feil som sådan.

Det er med nakken som med pusten – det kan være underliggende årsaker til at nakken ikke er fri. I denne artikkelen har jeg nevnt noen konkrete årsaker. Du kan kanskje komme på flere?

Relaterte blogginnlegg:

Noen tanker om «fri nakke» 

«Fri nakke» - ønske eller tilstand?

Nakken i perspektiv

«Fri nakke» - ønske eller tilstand?

De siste ukene har jeg skrevet om «fri nakke», et uttrykk mye brukt blant Alexanderteknikk-lærere. Dessverre er det ikke alltid klart hva vi mener når vi sier at nakken skal være «fri». I ei bok jeg leste nylig skrev en Alexanderteknikk-lærer at «Letting the neck be free is of the same nature as letting go of a fist».

Er dette en god beskrivelse?

Før jeg besvarer spørsmålet vil jeg gjerne gjøre klart noe jeg bare indirekte har skrevet om i de foregående blogginnleggene. Når vi Alexanderteknikk-lærere snakker om «fri» nakke kan det dreie seg om to forskjellige ting. På den ene siden har vi «fri nakke» som beskrivelse av tilstanden i nakken, på den andre har vi «la nakken være fri» som mental selv-instruksjon. Det er avgjørende å holde disse to betydningene fra hverandre.

Ønske

«La nakken være fri» som mental selv-instruksjon eller «direction» (retning) har først og fremst preventiv hensikt. Hensikten er å unngå å spenne nakken. Da blir det klart at «letting the neck be free» ikke er som å gi slipp på en knyttet neve. Det kan bedre sammenlignes med et ønske om ikke å knytte neven.

Om nakken er anspent i utgangspunktet vil et ønske om ikke å spenne nakken, om å la nakken være fri, kunne føre til reduksjon i muskelspenning. Her må vi skille mellom ønsket og effekten av ønsket. Den mentale selvinstruksjonen er ønsket, spenningsreduksjonen er en effekt som kan finne sted, men ikke alltid. Igjen kan vi si at «letting the neck be free» ikke er av samme kategori som å gi slipp på en knyttet neve. Det er mer presist å si at det er ønsket om å gi slipp, uavhengig om spenningsreduksjonen skjer eller ikke. Som jeg har skrevet om i foregående blogginnlegg er tilstanden i nakken avhengig av flere faktorer. Å tenke «la nakken være fri» er en betydelig faktor, men det er ikke et proporsjonalt forhold mellom å tenke «fri nakke» og spenningsnivået i nakken.

Tilstand 

Om vi ser på «fri nakke» som tilstandsbeskrivelse, er det da likheter mellom det å ha fri nakke og det å gi slipp å en knyttet neve? 

Å ønske «fri nakke» vil i de aller fleste tilfeller innebære en viss spenningsreduksjon, så på den måten er det en viss likhet. Men jeg håper du ser den innlysende forskjellen. Gir du slipp på en knyttet neve kan du la fingre og hånd være helt avspent. Du kan ikke gjøre det samme med nakken. Å gå med haka på brystet, eller å la nakken kollapse og hodet synke, er aldri hensiktsmessig eller ønskelig.

En tilstand vi kan beskrive som «fri nakke» ligner mer det å holde en gjenstand i en knyttet men relativt avspent neve. Hånd og fingre er avspent, men samtidig relativt aktive.

Hva blir så konklusjonen? Er det å la nakken være fri «of the same nature as letting go of a fist»? Nei, ikke helt. Det gjelder både om vi snakker om fri nakke som ønske eller som tilstand. Fortsatt forvirret? Ta en time hos en lærer. «The proof of the pudding is in the eating», som det heter, og den sikreste veien til å oppleve hva en fri nakke innebærer er å ta timer i Alexanderteknikk.

Relaterte blogginnlegg

Nakken i perspektiv

Ikke fri nakke likevel

Noen tanker om «fri nakke»

Nakken i perspektiv

(Dette blogginnlegget er ikke skrevet for nybegynnere. Er du nybegynner i Alexanderteknikken kan du lese om Fri nakke).

Jeg skrev forrige gang at Alexander hadde betenkeligheter med å bruke instruksjonen «la nakken være fri» som vi Alexanderteknikk-lærere stadig anvender. Jeg avsluttet med å si at instruksjonen kan brukes så lenge den forstås på riktig måte og ses i riktig perspektiv. Men hvordan skal instruksjonen forstås og hva er riktig perspektiv?

Alexander 

Noen sitater fra Alexander gir en pekepinn. (Sitatene er tatt med i sin helhet for de spesielt interessert. Om du vil kan du gå videre til avsnittet med overskriften «Indirekte»).

I sin første bok skrev Alexander: 

Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting, or other ordinary acts of life. This is a sign that he is endeavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notably those of the back. Now if he is told to relax those stiffened muscles of the neck and obeys the order, this mere act of relaxation deals only with an effect, and does not quicken his consciousness of the use of the right mechanism which he should use in place of those relaxed. The desire to stiffen the neck muscles should be inhibited as a preliminary (which is not the same thing at all as a direct order to relax the muscles themselves), and then the true uses of the muscular mechanism, i.e., the means of placing the body in a position of mechanical advantage, must be studied, when the work will naturally devolve on those muscles intended to carry it out, and the neck will be relaxed unconsciously. In this case the conscious orders, by which I mean the orders given to the right muscles, are preventive orders, and the due sequence of cause and effect is maintained. (Alexander 1996, s 59)

I sin andre bok bruker han samme eksempel: 

Let us take, for example, the case of a pupil who has been accustomed to stiffen the muscles of his neck in all his daily activities. His teacher points this out to him, and explains that this habit of stiffening his neck has come about because he is endeavouring to make his neck perform the functions of other parts of his psycho-physical mechanism, so that it is not an isolated defect, but connected with other harmful imperfections in the use of himself. His stiffened neck, in fact, is merely a symptom of general mal-co-ordination in the use of the mechanisms, and any direct attempt to relax it means that he is dealing with it as a " cause " and not as a " symptom," and such an attempt will result in comparative failure unless a satisfactory co-ordinated use of the mechanism in general is restored. The teacher further explains that, as the pupil's sensory appreciation is unreliable, it is unlikely that he will be able to do anything himself to remedy these defects, but that if he will inhibit his desire to stiffen his neck, and give himself the guiding orders or directions to relax it, the teacher will be able by means of manipulation to bring about such a general readjustment of his body that, as a result, his neck will be relaxed. 

If, after this explanation, the pupil gives himself the order to relax his neck (i.e., inhibits his desire to stiffen it), his teacher, provided he has the necessary knowledge and experience, will be able to assist him to bring about those general conditions upon which relaxation of the neck depends. If, on the other hand, the pupil forgets to inhibit, and so, when he is asked to order his neck to relax, tries to relax it by direct means (i.e., according to his own idea of relaxing it), he will in this attempt either do exactly what he has always done with his neck (i.e., stiffen it), or else bring about in one or more parts, or perhaps in the whole organism, a more or less collapsed condition, and until he stops trying to relax it by direct means, the teacher, be he ever so expert, will be able to do little towards bringing about those conditions which make for a satisfactory state of relaxation of the neck (Alexander 2004, s 103).

I en fotnote skriver Alexander at elevene som har minst pålitelig kroppssans er mest tilbøyelige til å ville gjøre noe og ikke bare tenke preventivt. 

In this regard, it is significant that the pupil whose sensory appreciation in connexion with the use of his organism is most unreliable (the pupil, for example, who "feels" that his head is going forward when he is carefully putting it back) is the one who is most unwilling to believe that he really does not know what he is doing with himself, and who, in spite of all remonstrances, will persist in trying to carry out the orders himself, instead of inhibiting this desire and allowing the teacher to assist him in carrying them out (ibid). 

Senere i samme bok gir Alexander en liste over instruksjoner eller «ordrer»:

3. Relax the Neck. There is considerable confusion on the part of the pupil when he attempts to obey directions to relax some part of the organism. In ordinary teaching, pupils and teachers are quite convinced that if some part of the organism is too tense, they can relax it -- that is, do the relaxing by direct means. This is a delusion on their part, but it is difficult to convince them of it. In the first place, if they do chance to get rid of the specific tension it will be by a partial collapse of the parts concerned, or of other parts, possibly even by a general collapse of the whole organism. In the second place, it is obvious that if some part of the organism is unduly tensed, it is because the pupil is attempting to do with it the work of some other part or parts, often work for which it is quite unsuited (Alexander 2004, s 115).

Indirekte

Alexander beskriver en stiv nakke som et symptom. Anspent nakke er symptom på manglende generell koordinasjon. Han beskriver dette som et forsøk på å gjøre med nakken det som skal gjøres av andre deler av kroppen.

Nakken kan ikke avspennes direkte men bare gjennom å koordinere resten av kroppen. Et forsøk på å avspenne nakken direkte vil kunne føre til kollaps, ikke bare i nakken men også i resten av kroppen. 

Alexander bruker uttrykket «relax the neck». (Såvidt jeg vet skrev han aldri om at nakken skulle være «free» i noen av sine bøker). «Relax the neck» er ment som en mental preventiv ordre, ikke en fysisk handling. Det samme gjelder «la nakken være fri». Den viktigste forutsetningen for å forstå hva som menes med «fri nakke» og å bruke instruksjonen på riktig måte er å vite at hensikten først og fremst er preventiv.

Lærerens hender

Alexander skriver at eleven sørger for å tenke preventivt, å unngå å spenne nakken, mens læreren sørger for riktig koordinasjon ved hjelp av berøring. Det er interessant at han i den første boken skriver at en «position of mechanical advantage» må anvendes. Med det menes en posisjon som gjør det lettere å skape god generell koordinasjon. I neste bok skriver han at om eleven sørger for preventiv tenkning vil læreren «be able by means of manipulation to bring about such a general readjustment of his body that, as a result, his neck will be relaxed». Kanskje viser dette en utvikling av Alexanders ferdigheter med hendene og at han nå var mindre avhengig av elevens posisjon.

Deg selv

Alexander skriver bare om undervisningssituasjonen der du har hjelp fra en lærer. Hva med når du er på egen hånd?

Å tenke «la nakken være fri» (eller lignende), kan ha en effekt, som vist i forskningen jeg nevnte i forrige blogginnlegg. Større sjanse for å ikke å stramme nakken vil du ha om du også tar med «la hodet gå fram og opp» og «la ryggen være lang og bred» (eller lignende).

Å kunne tenke retning er en god start. Men det i seg selv er ikke nok. Retningene er først og fremst preventive. Det skjer ikke så mye om du bare sitter der, om noe i det hele tatt. Endringene skjer når vi kombinerer retningene med bevegelse.

Hvor fri nakken er vil avhenge ikke bare av om du tenker retning, men også av hvor hensiktsmessig du utfører bevegelsen. I Alexanderteknikk-timer brukes ofte det å reise seg opp og sette seg ned som aktivitet. En god grunn til det er nettopp at manglende koordinasjon på bevegelsene blir veldig tydelig. Manglende koordinasjon er også veldig vanlig.

Når noen reiser seg fra en stol er det vanlig å stramme i beina for tidlig. Det gjør at overkroppen trekkes ned. Når vekta etterhvert kommer over føttene og personen skal trykke mot gulvet vil kroppen trekkes sammen og hodet dras bakover og ned. I en slik situasjon er det umulig å la nakken være fri. Å tenke «la nakken være fri» kan kanskje gjøre at situasjonen ikke blir verre enn den er, men «fri» vil nakken aldri være.

Primære og sekundære

Vi kan kalle retningene (la nakken være fri osv.) for «primære retninger». Disse er preventive. I tillegg har vi det vi kan kalle «sekundære retninger». Sekundære retninger er forestillingen vi har om bevegelsen eller aktiviteten vi skal utføre. Det kan inkludere retning og rekkefølge på bevegelser, «timing», og retningen på bruk av kraft. (Ofte går retning på bruken av kraft i samme retning som de primære retningen, men ikke alltid).

For eksempel, en som reiser seg fra en stol må la vekta komme over føttene før han/hun begynner å bruke beina.

En klar forestilling om hensiktsmessige sekundære retninger kan være avgjørende for om du kan la nakken være fri. Når vi skal avlære uvaner eller lære oss nye ting lønner det seg derfor å tenke over hva aktiviteten innebærer av bevegelser, og prøve å forstå hva som kreves av bevegelser. Og danne seg en klar forestilling om bevegelsene.

Under press

Situasjoner hvor vi er under press gjør det ekstra vanskelig å «la nakken være fri». I en stresset situasjon vil spenningene i kroppen øke, inkludert i nakken. Du vil kanskje føle at nakken spennes. Likevel vil det være nyttig å tenke å la nakken være fri. Men ikke forvent at den vil føles avspent. Det vil være å forsøke å få til det umulige. «End-gaining» kan vi også kalle det.

I en slik situasjon vil sekundære retninger bety å ha en konstruktiv plan for aktivitet. En konstruktiv plan å organisere oppmerksomheten om har alt å si for hvordan den utfordrende situasjonen takles. 

I hvilken grad nakken er «fri» avhenger om det har vært en del av forberedelsene. Hvis du har øvd på en dårlig måte, en måte som gjør at du spenner nakken mer enn nødvendig, kan du ikke forvente å kunne la nakken være fri når du trenger det mest.

Hva vi oppfatter som stressende eller truende er veldig forskjellig. I tillegg til å tenke primære og sekundære retninger for å organisere deg selv i aktiviteten, kan det lønne seg å tenke over om du har riktig oppfattelse av selve situasjonen. Kanskje har du en negativ fortolkning av situasjonen som ikke stemmer? Kanskje er det en gammel vane? Med et konstruktivt forhold til resten av omgivelsene og det som foregår vil det alltid være lettere å la nakken være fri.

Relaterte blogginnlegg 

Ikke fri nakke likevel

Noen tanker om fri nakke 

Bevegelse eller retning

Fri nakke 1

Litteratur

Alexander, FM. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Alexander, F.M. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz 

Ikke fri nakke likevel

Jeg skrev forrige gang at vi Alexanderteknikk-lærere ofte snakker om å la nakken være «fri». I nærmere hundre år har vi mast om det. Men en gang sa Frederick Matthias Alexander selv at alexanderlærere burde slutte be folk om å tenke på å la nakken være fri: 

At tea FM said that he had, at last, decided that we must cut out in future teaching all instructions to order the neck to relax or to be free because such orders only lead to other forms of doing. If a person is stiffening the neck, the remedy is to get them to stop projecting the messages that are bringing about this condition and not to project messages to counteract the effects of the other messages. He said that the implied contradiction had worried him for a long time but, after working on Hallis this morning, he saw that it must be changed so all orders in the future will be framed so as to emphasis 'non-doing' (Carrington 1996 s. 59).

Alexander påpeker to problemer ved det å instruere noen til å «la nakken være fri». Det første problemet er at en slik instruksjon ofte fører til at eleven prøver å gjøre noe direkte for å få nakken til å være «fri». Noen typiske reaksjoner er å dra haka ned slik at nakken strekkes, eller ubevisst gjør små bevegelser med hodet i et forsøk på å frigjøre nakken, eller rett og slett stramme nakken mer i forsøket på å få noe til å skje. I sitatet nevner Alexander en person ved navn Hallis som må ha vært en elev Alexander hadde samme dagen, og som antagelig reagerte negativt på instruksjonen om «fri nakke».

Det andre problemet Alexander berører er at selv om eleven lykkes i å la nakken være fri vil ikke dette nødvendigvis nødvendigvis fjerne årsaken til at nakken er anspent. Ofte er nakken anspent som en konsekvens av manglende koordinasjon. Alexander beskriver det på denne måten i en av sine bøker:

… his unduly stiffened neck—with perhaps his head too far pulled back—is really not the fault of his neck at all, but is due to the fact that he is trying to do with the muscles of his neck what should be done by other mechanisms (Alexander 2004, s 190) 

En stiv nakke kan være et symptom. Å forsøke å frigjøre nakken direkte vil være å forsøke å fjerne symptomet, men løser ikke problemet. Et godt eksempel er Alexanders egen historie om hvordan han eksperimenterte for å løse sine stemmeproblemer. Han fant ut at å la nakken være fri minsket symptomene, men at han også måtte få kontroll over hva han gjorde med resten av kroppen:

Observation in the mirror shewed me that when I was standing to recite I was using these other parts in certain wrong ways which synchronized with my wrong way of using my head and neck, larynx, vocal and breathing organs, and which involved a condition of undue muscle tension throughout my organism. I observed that this condition of undue muscle tension affected particularly the use of my legs, feet, and toes, my toes being contracted and bent downwards in such a way that my feet were unduly arched, my weight thrown more on to the outside of my feet than it should have been, and my balance interfered with. 

... what I was doing with my legs, feet, and toes when standing to recite was exerting a most harmful general influence upon the use of myself throughout my organism. This convinced me that the use of these parts involved an abnormal amount of muscle tension and was indirectly associated with my throat trouble, (Alexander 1985, s 32-34). 

Enkel løsning 

Hvorfor snakker vi Alexanderteknikk-lærere likevel hele tiden om å «la nakken være fri»? En årsak kan være at enkle løsninger frister mest. Alexander falt for fristelsen en gang på 1920-tallet da han hørte om forskningen til den tyske vitenskapsmannen Rudolf Magnus. 

Magnus forsket på nakkereflekser og fant ut at hos forsøksdyr som hadde fått deler av hjernen koblet ut (såkalt decerebrering) bestemte hodets orientering posisjonen til for- og bakbein. Områdene i hjernestammen som styrer refleksene kalte han for «der Zentralapparat».

Alexander ante allerede at forholdet mellom hodet og resten av kroppen hadde en rolle å spille, og inspirert av Magnus kalte han dette for «the primary control». Under et foredrag1925 sa Alexander:

The direction of the head and neck being of primary importance, he found [Magnus], as I found, that if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter (Alexander 1995 s. 148). 

Nå er ting dessverre ofte litt mer komplisert enn det Alexander beskriver her, og som vi så i det første sitatet modererte Alexander seg kraftig med årene. De fleste Alexanderteknikk-lærere er klar over kompleksiteten. Når de likevel velger den enkle forklaringen kan det ha pedagogiske årsaker. Men det er en årsak til, og det er at å ha en fri nakke faktisk har en effekt. 

Preventivt virkemiddel 

I en studie publisert i 2017 ble effekten av å la være å stramme nakken undersøkt. En gruppe fiolinister (og noen bratsjister) ble studert mens de fikk i oppgave å løfte instrumentet og spille. De kunne samtidig observere aktiviteten i nakkemusklene sine via en skjerm som viste ultralydbilde av nakken. Da musikerne fikk instruks om å minimere muskelaktivitet i nakken hadde dette positiv effekt på bevegelsene generelt i form av reduksjon av unødvendige bevegelser og reduksjon i muskelspenning. I studien sies de at: «Neck muscle inhibition imposes a proximal constraint on the global motor plan, forcing a change in highly automated sensorimotor control. The proximal location ensures global influence» (Loram et al 2017).

Å la være å spenne nakken, «la nakken være fri», har en innvirkning på resten av kroppen. Dette var noe Alexander fant ut da han drev og eksperimenterte for å løse sine stemmeproblemer. Han oppdaget at han hadde tre uønskede tendenser hos seg selv: 

When, however, I came to try to make practical use of this discovery, I found myself in a maze. For where was I to begin ? … After some months I found that when reciting I could not by direct means prevent the sucking in of breath or the depressing of the larynx, but that I could to some extent prevent the pulling back of the head. This led me to a discovery which turned out to be of great importance—namely, that when I succeeded in preventing the pulling back of the head, this tended indirectly to check the sucking in of breath and the depressing of the larynx.

 … A further result which I also noted was that with the prevention of the misuse of these parts I tended to become less hoarse while reciting, and that as I gradually gained experience in this prevention, my liability to hoarseness tended to decrease. What is more, when, after these experiences, my throat was again examined by my medical friends, a considerable improvement was found in the general condition of my larynx and vocal cords (Alexander 1985, s 27-28). 

Ved å la nakken være fri kunne Alexander begynne å få kontroll med uvanene som påvirket stemmen. Dermed hadde han tatt første skritt på veien til å finne løsningen på problemet. Du kan fortsatt tenke tanken om å la nakken være fri så lenge det forstås på riktig måte og ses i riktig perspektiv. 

Relaterte blogginnlegg 

Noen tanker om fri nakke 

Mirakelmekanismen 

Litteratur 

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz. 

Alexander, FM. 1995. Articles and Lectures: Articles, Published Letters and Lectures on the F.M. Alexander Technique. Mouritz. 

Alexander, F.M. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz 

Carrington, Walter. 1996. A Time to Remember: Personal Diary of Teaching the F.M.Alexander Technique in 1946. The Sheildrake Press. 

Loram ID, Bate B, Harding P, Cunningham R & Loram A. Proactive Selective Inhibition Targeted at the Neck Muscles: This Proximal Constraint Facilitates Learning and Regulates GlobalControl. Transactions On Neural Systems And Rehabilitation Engineering, Vol. 25, No. 4, April 2017.

Noen tanker om «fri nakke»

Vi Alexanderteknikk-lærere prater mye om nakken bør være «fri». Om nakken er fri eller ikke påvirker det som skjer i resten av kroppen, og omvendt – det som skjer i kroppen kan påvirke om nakken er fri. Men hva betyr det at nakken er «fri»?

En alexanderlærer jeg kjenner sier vi aldri kan vite hva en fri nakke er. På en måte har han rett. Når forholdene i nakken er optimale vil alt fungere uten at vi kjenner noe spesielt. Vi kan først og fremst kjenne når ting går galt. Nakken er til en viss grad, i likhet med pusten, et barometer for hvordan ting fungerer.

Med erfaring kan vi begynne å lære hva en «fri nakke» innebærer. Vi kan begynne å merke bittesmå forskjeller når ting går bedre, eller dårligere. Ofte er det ikke i selve nakken at vi merker forskjellene. Vi kan merke det mer i andre deler av kroppen, eller på bevegelsene vi gjør eller på pusten. 

Satt på spissen og veldig forenklet kan vi si at nakken til en viss grad er fri om du kan bevege på hodet. En stiv nakke er ikke fri. Men bevegelighet i seg selv er ikke nok. Det hjelper ikke å dra hodet ned mot skulderen, eller trekke haka inn for å strekke nakken. En overstrukket nakke er fremdeles stiv, og nakken kan mangle dynamisk muskelspenning selv om den er bevegelig.

En nakke kan også være relativt fri selv om den føles stiv. Om du har fått et kink i nakken og ikke har full bevegelighet kan det være mer enn nok bevegelighet til å la nakke-hode-mekanismen til å fungere. Å tenke «fri nakke» vil fremdeles fungere som sikkerhetsventil mot unødvendige spenninger, og som et hjelpemiddel til å forbedre generell koordinasjon.

Når det gjelder graden av muskelspenning i nakken er det store individuelle forskjeller. Noen har ganske høy spenning i nakkemusklene, og tilsvarende generell høy tonus i musklene i kroppen. Andre har lav spenning. Selv om vi i Alexanderteknikken vil ha en myk nakke og ikke en nakke som er stram, er likevel det avgjørende evnen til å skap endring, ikke nødvendigvis graden av spenning. Evnen til å skape endring avhenger fullstendig av mentale egenskaper, hva du tenker. Det generelle spenningsnivået i nakken er faktisk underordnet.

At nakken blir «friere» vil i de aller fleste tilfelle bety at spenningen reduseres. Det betyr ikke at nakken vil føles avspent. Har du en følelse av avspent nakke er det stor sannsynlighet for at den er kollapset. En kollapset nakke er det verste som fins. En fri nakke har dynamisk tonus. En viss grad av muskelspenning er nødvendig. Et godt eksempel er tilstanden i nakken når du står på alle fire (i krabbestilling). Om du slapper helt av i nakken vil den kollapse, nakken og hodet vil synke ned mot gulvet. Om du lar hodet gå «ut» slik at nakken er lang, vil flere av musklene jobbe mer. Det samme gjelder for en fri nakke i oppreist stilling. Vi vil ha nakkemuskler som er dynamiske og aktive, men med bare det nødvendige av spenning. Det kan bety at noen muskler må jobbe mindre, og andre mer. Det handler ikke bare om avspenning, men mer om organisering av spenning, litt som når du stemmer en gitar, noen strenger må bli strammere, andre slakkere.

En «fri» nakke er ikke noe som oppnås direkte. Nakken er fri når forholdene tilsier det. På den måten ligner en fri nakke på pusten. Vi kan ikke gjøre pusten fri, bare la være å forstyrre den.

Vi jobber indirekte for å få en fri nakke. Å tenke på å la hodet gå «fram og opp», innebærer at nakken frigjøres. Å tenke at ryggen kan være «lang og bred» kan også hjelpe til at nakken er friere, eller å det å gi slipp på beina. Alexander fant ut den gangen han studerte sine uvaner, at det han gjorde med føttene hadde en negativ innvirkning på hode-/nakkebalansen. Bedre koordinasjon gir også indirekte en friere nakke. Alexander gir et eksempel på dette i boken i sin første bok (Alexander 1996, s. 59). Vi koordinerer kraften i riktig retning, noe som muliggjør en friere nakke.

Forutsetningene i alle disse eksemplene er at vi tenker på å la nakken være fri, som en preventiv selvinstruksjon. Ideen om «fri nakke» er først og fremst preventiv, et hjelpemiddel eller virkemiddel. Med riktig fremgangsmåte vil nakken med tiden bli friere og mer dynamisk. Samtidig vil nakken bli mer følsom for unødvendig spenning. Du vil bli mer bevisst på når nakken ikke er «fri». Når du kommer så langt vil du ha et valg om hva du gjør med det.

Relaterte blogginnlegg

Fri nakke 1

Fri nakke 2

Fri nakke 3

Litteratur

Alexander, FM. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz.

Se opp

I det siste har jeg skrevet flere blogginnlegg som har å gjøre med nakken. Jeg har skrevet om hodebevegelse, om dype nakkemuskler og om bruk av øynene. 

Kort sagt ønsker vi i Alexanderteknikken å ha en «fri» nakke. En nakke som er dynamisk og bevegelig og uten for mye muskelspenninger. Å la være å spenne nakken unødig er i utgangspunktet en god strategi. Men hva med situasjoner eller aktiviteter som krever at du bruker nakkemusklene aktivt og mer enn normalt, som for eksempel om du skal se opp i taket?

I forbindelse med at jeg flyttet inn i et nytt kontor nylig måtte jeg arbeide med armene over hodet flere ganger for å gjøre ting som å rengjøre lysarmatur, skru ned gamle lamper, montere gardinstenger og henge og gardiner. Det var en utfordring for nakken og fikk meg til å tenke mer over problemet. Eller kanskje vi skal si utfordringen for å være pedagogisk.

Utfordringen

Jeg hørte en gang om noen Alexanderteknikk-lærere som var på besøk i ei kirke som hadde et vakkert takmaleri. For å nyte synet av maleriet la de seg på ryggen i «aktiv hvilstilling» på kirkebenkene. På den måten unngikk de å måtte stå med hodet bakoverbøyd. 

Hvis du må utføre arbeid der du må se opp og ha armene over hodet er det lurt å legge forholdene til rette slik at belastningen blir minst mulig. Men det er ingen god idé å løse problemet ved å aldri legge hodet bakover for å se opp. Det er en naturlig bevegelse vi har bruk for å kunne gjøre, akkurat som det å kunne løfte armene over hodet eller å bøye seg ned.

I Alexanderteknikken vil vi ikke bare ha en «fri nakke», men også at hodet går «fram og opp». Dette kan få noen til å tro at det er feil å legge hodet bakover. Men for å ha en virkelig fri nakke må hodet også kunne bevege seg bakover i det øverste nakkeleddet. For å fullt ut forstå dynamikken mellom hodet, nakken og resten av kroppen må vi også forstå hvordan vi kan se opp i taket med god bruk av nakken. 

Stivhet eller kollaps

En som tror at det er feil å legge hodet bakover vil måtte gjøre nakken stiv for å se i taket. Men det som er mer vanlig er å la nakken kollapse. 

Når hodets tyngdepunkt kommer rett over nakkeleddet, eller lengre bak, har musklene bak i nakken ikke lenger den vante jobben med å holde hodet oppe og nakken har lett for å kollapse. Det gir et veldig dårlig utgangspunkt for å bruke armene. Hvis nakken kollapser vil også øvre del av ryggsøyla gjøre det samme, og alle musklene som beveger armene får dårlige arbeidsforhold.

Samtidig som nakken kollapser er det veldig vanlig å stramme mer enn nødvendig i musklene som trekker hodet bakover. Hodet låses på en måte fast i forhold til den øverste nakkevirvelen og den øverste delen av nakken komprimeres.

Gradvis tilnærming 

Har du nakkeproblemer eller får ubehag av noe slag bør du ikke gjøre bevegelsene foreslått nedenfor. Det er forutsatt at du har praktisk erfaring med Alexanderteknikken.

For å forstå hvordan det er mulig å se opp i taket med godt organisert forhold mellom hode og nakke kan det være en idé å prøve bevegelsen i litt andre posisjoner. Du kan for eksempel utforske bevegelsen mens du står på alle fire. 

I krabbestilling har musklene bak i nakken fortsatt jobben med å holde hodet. De vil ha en viss tonus hele veien og det kan være lettere å la være å la nakken kollapse. (Det forutsetter selvfølgelig at nakken ikke allerede har kollapset når du inntar i stillingen).

Når nakken og hodet er i nøytral vil du se rett ned i gulvet. For å se forover må du la hodet bevege seg bakover. Å tenke «hodet fram og opp» er fremdeles det som organiserer kroppen før bevegelsen. Tenk også at «fram» er å gi slipp på hodet og at det setter bevegelsen i gang. La øynene lede og la nakken være fri til å følge øynene, samtidig som nakken er «lang» uten å bli stiv. Nakken har lettere for å kollapse om munnen er åpen, så i utgangspunktet skal munnen være lukket. Sørg for å ikke holde pusten og gjør bare en bevegelse som er så liten at den er behagelig hele veien.

Om det er vanskelig å stå på alle fire kan du gå rett over til neste trinn som er å sitte litt foroverlent, eller du kan stå i en foroverlent «monkey»-posisjon. Gå fra nøytral posisjon med hodet med blikket skrått nedover til å se forover eller mer opp. Legg merke til at selv om bare hodet og nakken beveger seg vil det skje små justeringer langs hele ryggsøyla. 

Det neste du kan prøve er å sitte bakoverlent i en stol. Da er det lettere å se opp. Hensikten her er å la blikket gå opp og ha tanke om å ha lengde i kroppen slik at verken nakken eller noen del av ryggsøyla kollapser. Etterhvert kan du prøve å sitte rett opp og ned uten å ha støtte i ryggen, deretter kan du prøve i stående. Legg merke til forskjellen det gjør for ryggsøyla og nakken om du sitter eller står. 

Hvis du kommer så langt at du kan legge hodet bakover uten å stramme nakken, og med lengde i nakken uten at den kollapser, kan du legge til å løfte ei arm, eventuelt begge. Lettest å løfte armene blir det om du lar hodet gå «opp». Prøv også ut hvordan det er å løfte armen eller armene om du lar nakken kollapse.

Har du problemer med noen av disse bevegelsene kan du be om hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer.

Praksis

Å se opp i forhold til det øverste nakkeleddet er noe vi har bruk for i ganske mange sammenhenger. Det er ikke så ofte vi har behov for å se rett opp i taket (avhengig av hva slags jobb du har), men hvis du for eksempel sykler vil du kunne ha behov for noe av den samme bevegelsen. Svømming er et annet eksempel, og når du skal nå noe som er over hodehøye, som øverste hylle på kjøkkenet. 

Bevegelsen er noe vi bør holde vedlike, som det å kunne sitte på huk. Ellers kan det skje at vi en vakker dag oppdager at vi ikke lenger kan gjøre bevegelsen, og så går vi glipp av sjokoladen noen har gjemt øverst i skapet. Det ville jo være synd. 

Det ville også være synd å ikke lenger kunne se på stjernene.

Relaterte blogginnlegg:

Hodebevegelse

Dyp nakkemuskler 

Blikket 

Mirakelmekanismen

Blikket

Forrige gang skrev jeg om de dype nakkemusklene. De dype musklene i nakken er svært følsomme og registrerer hver minste bevegelse av hodet i forhold til kroppen. Nakkemusklene kan sies å være del av systemet som sørger for at vi er i stand til å holde balansen og kan bevege oss omkring. Fordi hodebalansen spiller en så viktig rolle i dette systemet kalte Alexander forholdet mellom hode, nakke og rygg for «the primary control».

Noe som også har mye å si for balanse og bevegelser er synssansen. Synet er en dominerende sans hos mennesker. Se på de som tusler rundt og spiller Pokemon Go som er så populært nå. De har blikket plantet på mobilen det meste av tiden, og kroppen tar form deretter.

Øynene leder

En tysk vitenskapsmann som forsket på posturale reflekser sa at «hodet leder og kroppen følger etter».* Ofte er det slik at øynene leder hodet, og dermed resten av kroppen. Noen ganger er det en ulempe, som når du dras inn og ned mot skjermen.

Fysioterapeutene Fadnes og Leira påpeker i sin bok «Balansekoden» at synssansen kan bli en krykke som fungerer på bekostning av den proprioseptive sans, kroppssansen. Synet er en dårlig erstatning for kroppssansen. Et interessant eksempel i den sammenheng er mannen som mistet kroppsfølelsen men som klarte å trene seg opp til å bruke synet for å koordinere bevegelsene. Det er mulig, men ikke lett.

Samtidig er det slik at synet også er en positiv bidragsyter til bevegelsesprosessen. Over halparten av informasjonen vi får gjennom øynene dreier som om avstand og retning, og er informasjon vi bruker når vi beveger oss. Denne funksjonen er i alle fall i noen grad ubevisst og kan være tilstede selv hos mennesker som har fått skader på selve synsbarken og ellers er blinde (blind sight).

Samspill

Forskning viser at det er kommunikasjon begge veier mellom øyemuskler og nakkemuskler. I dette eksperimentet forsket de på hvordan nakkemusklene stadig får beskjeder for at hode og nakke og øyne skal samspille. Et annet eksperiment (som jeg ikke kan finne lenke til i skrivende stund) ble forsøkpersonene gitt i oppgave å spille et dataspill som simulerte bilkjøring. Forsøkspersonene fikk noen ganger nakken spjelket så hodet ikke kunne bevege seg i forhold til nakken. Det reduserte sanseinformasjon fra nakkemusklene som igjen gjorde at de utførte oppgaven dårligere. Sanseinformasjon fra nakkemusklene var nødvendig for at hjernen skulle tolke inntrykket av hastighet og avstander. Kanskje er det slik at du er dårligere til å kjøre bil når du er stiv i nakken?

I Alexanderteknikk-verdenen er det diskusjon om synet skal regnes som del av «the primary control» eller om synet faktisk er mer «primary». Det er i alle fall sikkert at synssansen kan påvirke hvordan vi beveger oss og at det er en faktor vi må ta hensyn til.

Indikator

Øynene kan være en indikator på om ting fungerer eller ikke, akkurat som pusten. Hvis du holder pusten vil kan det tyde på at du er anspent. På samme måte kan det tyde på at ting ikke fungerer optimalt om du blir stiv eller fjern i blikket. I en Alexanderteknikk-time er elevens øyne en av de tingene som læreren observerer. Om eleven blir fjern i blikket er fokuset feil. Eleven prøver å «kjenne etter» og er for mye tilstede innvendig. Blir blikket stivt er det tegn på at eleven prøver for hardt. Begge deler kan være aktuelt i forhold til det å «tenke retning» i Alexanderteknikken. Blir blikket stivt eller fjernt når eleven for eksempel tenker på å «la ryggen være lang og bred», er det indikator på feil tenkemodus.

Å bli stiv i blikket er noe som kan skje i mange sammenhenger der du prøver å gjøre noe som er ekstra krevende. Musikere som øver på en intrikat passasje vil kunne ha veldig nytte av å observere om det skjer.

Det kan være mer enn bare blikket som blir stivt. Noe jeg har observert hos egne fiolinelever er at de gjerne lener seg mot notene når de skal spille noe de opplever som «vanskelig», selv om de lett kan se notene på to meters avstand. Følelsen av å se notene bedre fordi de er nærmere gir kanskje en følelse av at ting blir lettere, men oppgaven blir i alle fall ikke enklere når koordinasjonen gå ad undas.

Instruksjoner

Alexanderteknikk-lærere gir gjerne instruksjoner som gjelder bruk av øynene. Vanligst er antagelig å «se ut», dvs. ha et levende og interessert blikk. Det har den dobbelte hensikt av både å sørge for at blikket verken blir stivt eller fjernt, og å hjelpe til å utvide oppmerksomheten til også å inkludere omgivelsene.

En instruksjon som noen gang kan være nyttig er å «ha myke øyne», (med en viss fare for at blikket kan bli fjernt). En annen populær instruksjon er å be eleven være oppmerksom på periferien av synsfeltet. Fordi man gjerne får «tunnelsyn» i stressede situasjoner kan det tenkes at oppmerksomhet om vidden og omfanget av synsfeltet kan virke anti-stressende. En annen effekt ser ut til å være at det da blir letter å tenke seg at også hele kroppen «lang og bred» og at man tar den plassen man trenger. Å bruke opplevelsen av avstand og forhold til gjenstander i omgivelsene kan ha en lignende effekt. Opplevelsen av volum og dybde kan inspirere til også å ha rom i kroppen.**

Når noen lærer å «tenke retning» i Alexanderteknikk-timer er det ikke uvanlig at de blir stiv eller fjern i blikket. Å bruke visuell informasjon bevisst kan motvirke at det skjer og i tillegg være en hjelp til det å tenke retning.

Semisupine 

Å utforske samspillet mellom nakkemusklene og øynene kan gi en bedre forståelse av hva som er en «fri» nakke. Det kan også være praktisk nyttig ved at du blir mer bevisst på hva som faktisk skjer i nakken din.

Det enkleste er å ligge i semisupine (aktiv hvilestilling) og observere hva som skjer når du flytter blikket. Jeg skrev «enkleste», men dette er ikke lett å observere. Dette var noe vi eksperimenterte med da jeg utdannet meg til Alexanderteknikk-lærer. Den gangen kunne jeg ikke føle noen ting, så dette er noe som kan kreve en god del erfaring, men er likevel verdt å prøve ut.

Når du ligger i semisupine har du minimalt med spenning i nakken og det er mulig å observere om du strammer unødig når du for eksempel lar blikket gå til den ene eller andre siden. Ligg en stund før du begynner for å falle helt til ro og slik at du har gitt slipp på spenninger i nakken. Ta pauser og ikke gjør for mange repetisjoner. La blikket komme tilbake til nøytral mellom hver bevegelse. Pass på at du ikke holder pusten.

Se til ytterkanten av synsfeltet. Hva skjer?

* Sitatet er fra foredraget Physiology of Posture av Rudolf Magnus fra 1926. Hele setningen lyder: «The mechanism as a whole acts in such a way that the head leads and the body follows». Magnus beskriver forsøksdyr som har fått deler av hjernen kirurgisk fjernet slik at refleksene trer tydelig fram. Av naturlige grunner kan man ikke gjøre lignende forsøk på mennesker. Hos friske mennesker er refleksene mindre framtredende, selv om tendensene antagelig kan sies å være der.

**For mer om å tenke retning «tredimensjonalt» se del 4 av boken «How you stand, how you move, how you live» av Missy Vineyard.

Relaterte blogginnlegg:

Synssansen

Dype nakkemuskler

Mirakelmekanismen

Dype nakkemuskler

Jeg skrev forrige gang at forholdet mellom hodet og kroppen har stor innflytelse på organiseringen av muskelskjelett-systemet. Forholdet mellom hode, nakken og ryggen blir i Alexanderteknikken gjerne kalt «the primary control». Alexander sa selv i et av sine foredrag: 

... if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter (Alexander 1995 s 148).

Alexander overdrev en smule den gangen. I praksis er det ikke alltid så enkelt. I bøkene han skrev er han mer nyansert, og med årene forandret han definisjonen av hva som utgjør «the primary control». Selv i dag er det ikke full enighet om hva som ligger i begrepet.

En av Alexanders elever og tilhengere var legen Andrew Murdoch. Han mente de dype nakkemusklene som forbinder hodet med de to øverste nakkevirvlene var nøkkelen i en slik «primary control». (Her er bilde av noen av dem) I en artikkel fra 1937 skriver han : 

I suggest that these muscles are the primary movers of the cranial globe and constitue the primary mechanism used in the control of ourselves. I submit that these movements should be primary, and being due to the action of voluntary muscles are therefore under control, so that their use establishes a mechanism man can use for conditioning his muscular reflexes ... (Murdoch 2015 s 255).

Du kan få inntrykk av at primary control går ut på å kontrollere de dype nakkemusklene spesifikt og direkte. Det er ikke slik det fungerer. Men Murdoch er inne på noe. 

Det Murdoch antagelig ikke visste den gang var at de dype nakkemusklene som er med på å balansere hodet er blant de mest følsomme i hele kroppen. Så og si alle muskler i kroppen inneholder sanseorganer kalt muskelspoler som registerer strekk i musklene. Muskler som styrer bevegelser med høy presisjon har høy tetthet av muskelspoler, som for eksempel muskler i hendene, i øynene, og i nakken.

En svensk lege som forsket på nakkerelatert svimmelhet foreslo å beskrive hodet som en otolitt (Karlberg 1995). Otolitter er krystaller i ørelabyrinten. Når du beveger hodet påvirker krystallene følehår og utløser nervesignaler. Signalene gir informasjon om hodets posisjon og bevegelse. På samme måte forteller signaler fra de dype nakkemusklene om hodets bevegelse og stilling i forhold til ryggsøyla.

Murdoch beskrev de små indre nakkemusklene som fingre som holder og beveger hodeskallen. Han kalte dem "handmaids of the cranial globe". (Min anatomilærer fortalte oss at det var kineserne som brukte dette uttrykket, men det har jeg ikke klart å verifisere*).

Hvis du legger en gjenstand på fingertuppene, f.eks ei bok, og beveger deg rundt i rommet, vil du kjenne de små bevegelsene mellom gjenstanden og fingertuppene. Slike små bevegelser må av nødvendighet også finne sted mellom nakken og hodet ditt.

Forskning tyder på at sanseinformasjon fra nakkemusklene spiller en viktig rolle for balanseprosessene og er et element i det noen har kalt «The Head-Neck Sensory Motor System».

Kontroll i Alexanderteknikken er alltid indirekte, og «control» i «primary control» går ut på å ikke forstyrre hode-nakke-systemets funksjon.

Nylig kom jeg over et leserbrev i tidsskriftet for Den Norsk Legeforening fra den tid slyngebehandling var relativt nytt innen fysioterapi. Legen gir i brevet eksempler på pasienter som har blitt bedre gjennom slyngebehandling og skriver videre:

Mange pasienter med kroniske nakkeplager lider antakelig av muskulær ubalanse og vil kunne ha god nytte av slik stabiliserende behandling. [...] Jeg foreslår å innføre begrepet 'reaktivering av dype nakkemuskler' i fysioterapien. Det er tydeligvis ulike metoder for å oppnå dette (Wiig 2005).

Murdoch er inne på en lignende tanke allerede i 1937: 

... the technique is just such as to re-educate the primary control to correct use by inhibiting the wrongly directed activity of the large neck muscles which allows the sup-occipital group to be re-educated to their primary and original function (Murdoch 2015 s 261).

Forskjellen på slyngebehandling og Alexanderteknikk (rent bortsett fra at Alexanderteknikk ikke er terapi), er at i Alexanderteknikk-undervisningen brukes lett berøring mens eleven utfører vanlige aktiviteter. Etterhvert er det eleven selv som skal kunne sørge for ikke å forstyrre hode-nakke-dynamikken. 

Enkelte ganger trenger «the head-neck sensory motor system» større utfordring i form av fysisk aktivitet for å stimuleres til reorganisering. Men stort sett er normal aktivitet tilstrekkelig. Alexanderteknikken er derfor både mer praktisk anvendelig og mer sofistikert.

*Murdoch feilsiterer en Dr Cave ved Royal College of Surgeons' Museum i Edinburgh som bruker uttrykket «handmaids of the cranial globe», men da om de to øverste nakkevirvlene, atlas og axis. 

Relaterte blogginnlegg:

Den himmelske kules tjenerinner

Mirakelmekanismen

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Karlberg, Michael. 1995. The Neck and Human Balance. A Clinical and experimental Approach to 'Cervical Vertigo'. Universitetssykehuset i Lund. 

Murdoch, Andrew. 2015 (1937). The Function of the Sub-Occipitals – The Key to Posture, Use and Functioning. I: Fischer (red) A Means to an End. Mouritz.

Wiig, E. 2005. «Reaktivering av dype nakkemuskler». Tidsskrift for Den norske legeforening; 125:68.