Passivitet

Å være nybegynner kan være vanskelig. Du må være tålmodig, ta små skritt og det er lett å gjøre feil. Alt er nytt og uvant og misforståelser kan oppstå. Å være nybegynner i Alexanderteknikk er intet unntak. Jeg kunne listet opp en lang rekke med typiske nybegynnerfeil, men i denne omgang skal det handle om å bli passiv.

Et grunnleggende element i Alexanderteknikken er det vi kaller «inhibition» Med det menes evnen til å velge å la være å reagere. I praksis kan det bety å ta tid til å tenke før du handler. En brøkdel av et sekund er tilstrekkelig, men en nybegynner kan trenge mye lengre tid.

Det å la være å gjøre noe kan være en utfordring for mange. Å stoppe opp, ta en pause, kan føre til en form for statisk passitivitet eller fiksering. Det kan være like vanskelig som å stå stille på sykkel.

Noen mennesker har større vansker med dette enn andre. De er aldri i ro. I en alexandertime vil de få hjelp av lærerens hender til å gjøre mindre. De vil oppnå en tilstand som vi kan beskrive som "non-doing".

Non-doing er et uttrykk som blir ofte brukt i Alexanderteknikken men det kan diskuteres om det egentlig er et Alexanderteknikk-konsept. Alexander nevner non-doing i sin siste bok fordi han hadde hørt det av sin venn filosofen John Dewey. Non-doing betyr ikke at du ikke gjør noe. Non-doing betyr at du bare gjør det som er nødvendig. Du kan altså sykle eller løpe i en tilstand av non-doing.

I en «hands-on» alexandertime får eleven hjelp til å gjøre bare det som er nødvendig. At læreren har hendene på eleven medfører gjerne i praksis at eleven sitter, står eller ligger i ro lengre tid om gangen. Dette gir god anledning for eleven til å øve «inhibisjon», men samtidig er det en potensiell fare for at eleven blir passiv. Det er lærerens oppgave å påse at det ikke skjer, og at eleven får nok mulighet til å bevege seg. Det gjelder særlig nybegynnere. Et relatert problem et at den tilstand av balansert avspenning som «hands-on» alexanderundervisning skaper kan gi eleven lyst til å la være å bevege seg for å kunne bevare følelsen. Å bevare følelsen er selvfølgelig ikke mulig og fører også til passitivitet og fiksering.

Passitivitet er antagelig et mindre problem når undervisningen foregår med mindre bruk av berøring. Men selv ved instruksjon via Skype, helt uten berøring, kan passivitet være et problem. Du må uansett undervisningsmetode lære å stoppe. Uten evnen til å stoppe er det ikke Alexanderteknikk du driver med.

Hva er så løsningen?

Det handler som alltid å finne rette måten å tenke på. I undervisningen pleier jeg noen ganger å gjøre et eksperiment for å gi eleven praktisk opplevelse av forskjellen mellom å stoppe ved å fiksere og stoppe uten å fiksere. Eksperimentet går ganske enkelt ut på at eleven går rundt i rommet ganske raskt. Jeg gir så eleven beskjed om å stoppe på kommando. Siden farten er stor, og dermed momentet, vil eleven helt naturlig bruke muskelkraft for å stoppe bevegelsen. Eleven får deretter i oppgave igjen å gå i raskt tempo og stoppe på kommando, men denne gangen bare stoppe uten å «sette på bremsene». Det er denne formen for stopping uten å gjøre noe som vi er ute etter.

Vi kan så eksperimentere videre i timen med at eleven med vilje strammer nakken for å stoppe, og deretter utforsker forskjellen mellom å stoppe ved å stramme nakken og det å la nakken være «fri».

Det er den samme åpne og frie tilstanden vi ønsker enten det er snakk om å stoppe bevegelse eller begynne bevegelse.

Når vi eksperimenterer med ulike aktiviteter i en alexandertime (eller når du gjør det på egen hånd), er det alltid en god idé å begynne fra nøytral. Du er ikke i nøytral om du har satt på bremsene, dvs strammet musklene. Du er heller ikke i nøytral om du kollapser og synker sammen. Da er du på vei nedover. Å begynne fra nøytral betyr at du er fri til å bevege deg i hvilken som helst retning.

Her ligger løsningen til å unngå at «inhibisjon» leder til passitivitet. Du stopper for å være i nøytral som en forberedelse til bevegelse. Du er forberedt på hvilken som helst bevegelse eller aktivitet. Du gjør ingenting, for det ville bety at du allerede har startet, men du er i en våken og dynamisk tilstand. Du er i ro, men uten å være passiv.

Relaterte blogginnlegg:

Stopp, ikke stopp
Treiginger

Tilbake til nøytral

Non-doing

Ikke-gjøre

Paradokset

Det kan virke som et paradoks at Alexanderteknikken som handler om «bevisst kontroll» i så stor grad undervises gjennom ordløs kommunikasjon, gjennom berøring. Hendene er lærerens viktigste hjelpemiddel.

Hvorfor er det slik?

Begynnelsen

Da F.M. Alexander fikk problemer med stemmen (rundt 1890) brukte han speil for å kunne observere seg selv og finne ut hva han gjorde feil. Etter hvert fant han ut at speilet var helt nødvendig. Det var ikke alltid han gjorde det han trodde han gjorde. Når det gjelder uvaner kan sansene være upålitelige.

Da Alexander senere skulle undervise sin teknikk til andre møtte han de samme problemene hos eleven. I tillegg kom utfordringen med å kommunisere verbalt. Instruksjoner fra læreren «oversettes» og filtreres gjennom elevens vaner.

Vi vet ikke helt, men det er sannsynlig at Alexander benyttet speil i undervisningen i begynnelsen Det var noe han hadde fra karrieren som skuespiller, og kanskje spesielt fra sitt arbeid med Delsarte-metoden. Men ganske tidlig må Alexander ha begynt å bruke hendene i undervisningen for å få eleven til å forstå hva han mente.

Noen hevder dette var fordi Alexander ikke var spesielt flink til å forklare ting. Lulie Westfeldt som gikk på Alexanders første lærerutdanning skriver i boken F Matthias Alexander, The Man and His Work: 

A man indeed, whose inability to explain verbally what he meant was keeping his pupils from learning the first rudiments of his work. ... Colleagues in the training course, as well as private pupils who had had a great deal of work, were going around in a fog, not knowing how to carry on the work by themselves and doing some quite wrong things, so that most often they were destroying some of the benefits they had received (Westfeldt 1998, s. 49).

Selv om Alexander må ha vært eksepsjonelt tålmodig i arbeidet med egne uvaner virker det som han hadde liten tålmodighet med andre mennesker.

Da Alexander begynte å bruke hendene sine må han ha oppdaget at det var en mer effektiv metode enn å bare forklare med ord. Bare prøv å følge en brukanvisning uten illustrasjoner, så ser du hvor kronglete det er med kun verbale instruksjoner.

Å endre uvaner tar tid, og raske, merkbare endringer må ha betydd mye i arbeidet med å overbevise andre om at metoden han hadde utviklet fungerte. Da Alexander bodde og virket i London fra 1904 og utover var det vanlig at elevene kom 5 dager i uken i flere uker. På den måten klarte han å frembringe store, nærmest mirakuløse endringer i elevenes bevegelsesevne, kroppsholdning og helsetilstand.

Noen av dem som kom til Alexander for timer ser ut til å ha hatt betydelige fysiske problemer, f.eks bevegelseshemninger. I slike tilfeller er veiledning med hendene spesielt nyttig. Det kan ha vært en medvirkende årsak til Alexanders fokus på bruk av berøring.

Alexander utviklet stadig sine ferdigheter i å bruke hendene. Han skal ha fortalt at omkring 1912 begynte han å bruke hendene sine på en ny og antagelig mer følsom måte. Westfeldt skriver i sin bok at han en dag, dette var tidlig på trettitallet, uttalte: ‘«I can get it now in spite of them.’» Hun fortsetter: 

He said that his hands were now sufficiently skilled to get the new HN&B pattern going [forholdet mellom hode, nakke og rygg] without the pupil's help. He spoke as if a great burden had been lifted from him, as if he were freed from the frustrating struggle of trying to get the pupil to understand him (Westfeldt 1998, s. 51). 

Man kan stille spørsmål ved det etiske ved Alexanders uttalelse, men det viser at han hadde nådd et svært høyt nivå. For oss andre alexanderlærere, og i alle fall for meg, er det slik at elevens medvirkning er nødvendig. Ingenting skjer om ikke eleven vil. 

Betinging

På denne tiden begynte Alexander å bruke uttrykket «conditioning», betinging. et uttrykk han brukte i sine to siste bøker. Betinging kjenner vi fra eksperimentene Pavlov gjorde med hunder og vi forbinder det med automatiske innlærte reaksjoner. Noen tror derfor at Alexander mente han med hendene innøvde en automatisk og bedret kroppsbruk, en prosess som gjorde eleven til passiv mottaker. 

Men Alexander mente noe annet med uttrykket betinging. I The Use of the Self skriver han:

The fact that I was able, through my employment of the primary control, to bring about such an improvement in my reaction to the stimulus to use my voice that vocal activity did not result in hoarsness, is proof that quite early in my experiences a practical means had been found, whereby my habitual reflex activity was ‘conditioned’ as a natural consequence of the procedure adopted, ... (Alexander 1985, s. 50).

 Og videre skriver han: 

Indeed, my continued experience convinces me that unless the building up of a conscious direction of use ... is made a primary consideration ... we are not likely to develop a method for meeting the problem of the control of conscious, or, as it is sometimes called, ‘conditioned’ behaviour (ibid s. 51-52). 

Betinget aktivitet er aktivitet som er brakt under bevisst kontroll. 

Her må vi huske at Alexander ikke skilte mellom det fysiske og det mentale. Ingen tanke eller ide eller innskytelse til handling eksisterer fullstendig uavhengig av sanseinntrykk på ett eller annet plan. Reorganisering av elevens muskelskjelettsystem muliggjorde nye inntrykk som gjorde nye, bevisste handlingsmønstre mulig. Gjennom veiledning ved berøring får eleven økt proprioseptiv og kinestetisk informasjon som langt overgår hva som er mulig å gi eller motta gjennom ord. Det blir som forskjellen mellom å høre musikken og det å bare høre den omtalt.

Det enkleste eksempel på dette er når en alexanderlærer har hånden på elevens nakke. Alle som opplever det vil erfare at lærerens hånd gjør det mye lettere å oppdage om man strammer nakken, og mye lettere å la være å stramme nakken, selv uten at læreren gjør noe som helst aktivt. Lærerens berøringer fungerer som proprioseptive speil.

Speilvendt

Som nevnt i forrige blogginnlegg finnes det alexanderlærere som benytter berøring i mindre grad enn vanlig i tradisjonell alexanderundervisning. De underviser gjerne i gruppe, og i ekstreme tilfeller via Skype. Noen lærere prøver å gjenskape det de mener er Alexanders opprinnelige måte å undervise på, kun verbal instruksjon og bruk av speil som hjelpemiddel. Det er et prisverdig prosjekt. Det kan være mye å lære av det å gå tilbake til utgangspunktet Alexander hadde. Men vi finner nok aldri ut hvordan Alexander underviste til å begynne med. 

Jeg har sett det bli hevdet at det å instruere uten bruk av berøring er «bedre». Fordelen er at eleven er nødt til å være mer uavhengig, men bortsett fra det kan jeg ikke se at det er noen fordel å ha en kommunikasjonskanal mindre. Undervisning i Alexanderteknikk kan være god eller dårlig uavhengig av undervisningsmetode. 

Det er ingen motsetning mellom undervisning basert på veiledning med hendene og Alexanderteknikkens «bevisste kontroll» Det mentale og det fysiske er uadskillelig, og det er heller slik at bruk av berøring er det viktigste hjelpemiddelet til å bringe ubevisste tendenser inn i oppmerksomhetsfeltet. 

Det finnes en potensiell risiko at eleven blir mer opptatt av de fysiske endringene og den behagelige opplevelsen timene leder til, enn av læringsprosessen. Hvis det skjer kan det hemme videre utvikling. Ved ikke å bruke berøring unngår man selvfølgelig det problemet, men da finnes nok av andre fallgruver. Mer om det en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg:

Skype

Effekten av berøring

Litteratur: 

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1931). The Use of the Self Its Conscious Direction in Relation to Diagnosis, Functioning and the Control of Reaction. Victor Gollancz.

Westfeld, Lulie. 1998. FM Alexander, The Man and His Work. Memoirs of Training in the Alexander Technique 1931-34. Mouritz. 

Skype

Look, no hands!

Alexanderteknikken har alltid vært preget av tradisjoner. En årsak kan være at teknikken i mange år var et engelsk fenomen. Engelskmenn tviholder på sine tradisjoner. Alt som er gammelt er bra nesten uansett. En annen årsak kan være at Alexanderteknikken er såkalt «gurubasert», dvs. den har opprinnelse hos en enkelt person. Det utvikler seg en tradisjon hvor alt opphavsmannen sa, gjorde og skrev blir ansett som riktig fordi det ble sagt, gjort og skrevet av opphavsmannen.

I løpet av de siste tiårene har det skjedd en utvikling. Prinsippene har hele tiden vært de samme, men alexanderlærere har forsøkt å finne andre måter å beskrive og forklare teknikken på. Noen ganger går det så langt at du kan begynne å lure på om det er Alexanderteknikken det handler om, men alt i alt har det vært en positiv utvikling.

De største endringene har skjedd i undervisningsmetodikken. Det tradisjonelle formatet er individuelle timer hvor aktivitetene er å sitte, stå og ligge på en benk, og hvor læreren har hendene på eleven mer eller mindre kontinuerlig. Alexanderteknikken undervises hovedsakelig på denne måten fortsatt, men mange prøver ut andre undervisningsformer.

Gruppeundervisning 

Utviklingen begynte allerede på 70-tallet da Marjorie Barstow begynte å instruere grupper ved et universitet i USA. Barstow var den første Alexander formelt utdannet til lærer. Hun hadde den fordelen at hun hadde bakgrunn som blant annet danseinstruktør. Hun hadde derfor allerede erfaring i visuell observasjon og verbal instruksjon som mange alexanderlærere mangler. 

I mange tiår raste debatten blant alexanderlærere om det var mulig å undervise teknikken i grupper. Debatten pågår fortsatt, men flere og flere innser at det er fullt mulig å lære noe av teknikken i gruppe. I noen sammenhenger har gruppeformater til og med visse fordeler. Ulemper og begrensninger finnes også selvfølgelig. Ingen undervisningsmetode er fullkommen.

Barstow utviklet sin egen metodikk hvor eleven ble undervist individuelt men i en gruppe, slik at gruppen kunne ta del i læringsprosessen. Eleven ble oppfordret til selv å foreslå aktiviteter og Barstow hadde en utforskende samtale med eleven underveis.

Selv om fokuset var på samtalen med eleven og elevens tenkning, pleide Barstow å ha hendene sine på eleven det aller meste av tiden. Senere representanter for tradisjonen etter Barstow har gått lengre i ikke å bruke berøring.

Det aller siste nå er alexandertimer via Skype. Er det mulig å lære Alexanderteknikken via Skype? For få år siden hadde jeg tvilt sterkt på det. Nå har jeg prøvd det ut selv og ser at det er mulig å lære noe på den måten også, selv om det er ganske opplagte og store begrensninger.

Skype 

Fordelen ved undervisning der berøring ikke brukes er at eleven er nødt til å være uavhengig. Det er hele tiden klart at de endringene som skjer finner sted på grunn av endringene i elevens tenkning, og ikke som følge av noe læreren gjør med sine hender. En av kritikkene mot berøringsbasert undervisning har vært at eleven kommer i en bedre tilstand, men uten å ha anelse om hvordan han/hun kom dit, langt mindre hvordan å komme dit på egen hånd.

En alexanderlærer som i betydelig grad anvender undervisning uten berøring hadde en noe provoserende tittel på en workshop under en internasjonal kongress: «Teaching without touching, touching without teaching» (Kettrick & Ribeaux 2009).

Du kan ha «hands-on» alexandertimer uten at du lærer å tenke selv. Hensikten med undervisning i Alexanderteknikk er at eleven blir i stand til å tenke på egen hånd, «jobbe» med seg selv og bruke teknikken i sine daglige aktiviteter. Undervisningen kan foregå på mange måter, også via Skype.

Ulempene ved skype-instruksjon er at det lett kan oppstå misforståelser. Det er så mye enklere å kommunisere når man er i samme rom. Selv om jeg som lærer får mye informasjon gjennom å observere hvordan eleven beveger seg og gjennom å lytte til hva eleven sier, kan jeg ikke være helt sikker på hva som egentlig skjer. Eleven kan heller ikke være sikker på å forstå hva læreren mener. Eleven får mye mer informasjon i timer der læreren også bruker berøring. Uten fysisk veiledning må eleven klare seg mer på egen hånd, som kan være en fordel som nevnt tidligere, men det krever også mer selvdisiplin av eleven.

Opplegget må være ganske enkelt. Det er jo alltid en fordel i en undervsiningssituasjon, men det er en fare for at fortsåelsen blir overfladisk. Det blir som bare å spille Lisa gikk til skolen og aldri Bach eller Mozart. Resultatet kan bli at teknikken blir noe mekanisk, noe man gjør fysisk istedet for en måte å tenke på i aktivitet. Eleven vil nå lengre med «hands-on» undervisning. En berøring kan bety mer enn tusen ord og mange skype-timer.

Men for de fleste elever er det viktigste å lære det helt grunnleggende. Hvis de benytter seg daglig av det lille de har lært vil det kunne gjøre stor forskjell på lang sikt uansett læringsmetode.

Relaterte blogginnlegg:

Ord

Selvhjelpsmetode

Litteratur:

Kettrick & Ribeaux. 2009. Teaching without Touching, Touching without Teaching. The Congress papers: From Generation to Generation Volume 1. StatBooks.

Fin fasong

I en diskusjon på facebook nylig hevdet noen at vi alexanderlærere er for opptatt av å ha en «rett» kroppsholdning. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i kritikken. 

Jeg møter rett som det er personer som sier at de har «dårlig holdning» uten at de egentlig har det. Jeg forteller dem at de er innenfor normalen. Det kan godt være at de har dårlig holdning når de utfører visse aktiviteter, og de kan alltids koordinere bruken av krefter bedre. Bedre koordinasjon av krefter vil kunne forbedre det de oppfatter som «kroppsholdning», men det er ikke kroppsfasongen som er problemet.

Det er interessant å tenke over hvilke idealer vi har, og hvorfor vi har dem. Vårt ideal for kroppsholdning kan være påvirket av anatomiske illustrasjoner. Anatomiske plansjer blir ofte brukt for å illustrere «god holdning». Men plansjene er basert på kroppene til døde mennesker. Døde mennesker har ingen muskeltonus og kroppene kan være urealistisk rette. Som min anatomilærer sa: det burde ikke være noe ideal å være død.

Det er innlysende at mindre energi er påkrevd når kroppens deler er fint stablet oppå hverandre, og tilsvarende innlysende at det er en større belastning for musklene i nakke og rygg jo lengre forover hodet er i. Når vi legger til at Alexanderteknikken ofte fører til at folk er mer oppreist og mindre foroverbøyd, er det fullt forståelig at det er slike visuelle framstillinger AT- lærer bruker i sin markedsføring, og korresponderende enkle forståelse man kan få av teknikken.

Misoppfatningen blir total når folk tolker det de ser på sin egen måte. Å være rettere i ryggen tolker de som stivt, anstrengende og kunstig. De tror god holdning er noe de gjør og at Alexanderteknikken er kroppsholdningsøvelser. 

Det kan være fint å tenke på at den menneskelige organisme er et dynamisk system som har utviklet seg over millioner av år, og således ganske garantert er i stand til å fungere optimalt innenfor et vidt spekter av konfigurasjoner, deriblant det som av noen vil bli betegne som «dårlig holdning».

En annen ting å tenke på er at alle har sin egen struktur og at individuell kroppsfasong kan variere veldig mye. Å forbedre «bruken av deg selv», som vi sier i Alexanderteknikken, betyr blant annet å ta hensyn til strukturen du har, og anvende den på best mulig måte i forhold til dine spesielle forutsetninger. Det beste utgangspunktet er at du aksepterer din fasong som den er.

Opp gjennom årene har det vært alexanderlærere som av ulike årsaker har vært veldig runde i ryggen, med kroppsholdning som visuelt bedømt var elendig. Men dette var blant de fremste av alexanderlærere. Måten de «brukte» seg selv på var helt sikkert umerket. Alexanderteknikk er noe mer enn kroppsholdning.

Å ta hensyn til egen struktur innebærer å gi slipp på uvaner som gir dårligere holdning, derfor kan kroppsholdningen din bli bedre ved hjelp av Alexanderteknikken. Hva resultatet blir avhenger av dine individuelle forutsetninger. Om ikke holdningen blir så rett som du kunne ønske blir den i alle fall sunnere for deg.

Relatere blogginnlegg:

Kroppsholdning eller bevegelser

Våg å være så høy som du er

Viskelær