Hva er Alexanderteknikk?

Det passer fint å begynne det nye året med å skrive om hva Alexanderteknikken er. «Alexanderteknikk? Hva er det?», er det første folk spør om. En grei definisjon er: 

• et hjelpemiddel til å forbedre måten du beveger deg på

Alexanderteknikken kan være så mye mer. Den kan være ulike ting for ulike mennesker. Folk kommer til teknikken av mange forskjellige grunner. Men grunnleggende handler det om bevegelse. Bevegelse i videste forstand. Å puste er bevegelse og å være oppreist avhenger av at vi kan bevege oss.

Vi beveger oss hele tiden, og for det meste med minimal oppmerksomhet om hvordan vi gjør det. Det meste er automatisk og vanemessig.

Evnen til bevegelse og grunnlaget for bevegelsene er medfødt, men bevegelse er også noe vi lærer og utvikler. Vi mennesker lærer fort og lett, derfor lærer vi også lett uvaner Bevegelsene vi gjør er ikke nødvendigvis optimale. De er gode nok, men det er vanligvis rom for forbedring. 

Typisk er at vi bruker mer muskelspenning enn nødvendig eller vi bruker muskelkraft i feil retning. Uhensiktsmessig bruk av spenning har det kjennetegnet at den bidrar til å presse kroppen sammen i stedet for å hjelpe til med å holde den oppreist og i bevegelse. 

I all enkelhet kan vi si at Alexanderteknikken går ut på å unngå å skvise kroppen.

Hvordan du kan få det til skal jeg skrive om neste gang.

Relaterte blogginnlegg: 

Alexandersvada

4 minutter
Økseskaft

Hvafornoe

Her en dag ble jeg spurt om hva jobber med. Jeg har to jobber og når jeg sier jeg underviser fiolin på Asker kulturskole går det helt greit. Men når jeg forteller at jeg er lærer i Alexanderteknikk ser de rart på meg. De får et spørrende uttrykk i ansiktet som avslører at de overhodet ikke har peiling på hva jeg snakker om.

Noen er nesten litt brydd over ikke å vite hva Alexanderteknikken er. Det har de ingen grunn til. Vi er færre enn 20 lærere i Norge. Har du ikke hørt om oss er ikke det noe rart. Vi blir ikke akkurat fornærmet av å bli møtt med uvitenhet. Det er heller slik at jeg blir positivt overrasket de gangene noen faktisk har hørt om teknikken. Vi Alexanderteknikklærere er i alle fall vant til å måtte forklare hva vi driver med.

Men hva skal vi svare? 

Fag og fagidiot

Å svare på spørsmålet om hva Alexanderteknikken blir både vanskeligere og lettere med med årene. Som med alt annet blir det lettere med trening. Når du har forklart Alexanderteknikken tusenvis av ganger går det en viss automatikk i det. Man blir også mer trent i å vurdere hva slags beskrivelse som passer best til personen man snakker med, og man får selvfølgelig stadig nye ideer til hvordan man kan forklare Alexanderteknikken.

Det siste er kanskje også det som medfører problemer. Enhver som fordyper seg i et felt tilegner seg en masse kunnskap. Bare en brøkdel av denne er nødvendig eller interessant for en totalt nybegynner. Som ekspert er det lett å gå seg vill i detaljene og å ville forklare for mye på en gang. Å uttrykke seg enkelt blir vanskeligere jo flere aspekter og nyanser man ser gjennom mange års erfaring. Det gjør at noen som har hatt ti timer i Alexanderteknikk godt kan gi en vel så bra forklaring som en erfaren fagidiot av en lærer.

Faguttrykk er også en fare for forståeligheten til en fagidiot. Heldigvis er det fullt mulig å forklare Alexanderteknikken med helt vanlige ord. Men ordene er ikke alltid så lett å finne.

En forklaring 

Da jeg fikk spørsmålet nylig om hva Alexanderteknikken er svarte jeg at det er et hjelpemiddel til å forbedre kvaliteten på bevegelsene vi gjør. Det er bare en av mange måter å forklare hva Alexanderteknikk går ut på. Jeg valgte denne forklaringen fordi det var mange musikere til stede. Musikere er avhengige av kvaliteten på bevegelsene. De trener på bevegelser hele tiden og forstår godt hvor viktig det er.

Forklaringen er ikke like fengende for alle. Alle beveger vi oss hele tiden, om ikke annet så puster vi. Når vi slutter å bevege oss, dør vi. Så bevegelse er ganske viktig.

Men vi kan bevege oss mye uten at vi behøver å tenke over det. Noen foretrekker det slik, - slippe å tenke. I så tilfelle kan det være mer interessant for dem å høre om mulige fordeler ved å lære Alexanderteknikken. Veldig ofte forteller alexanderlærere om utbyttet av å lære teknikken når de skal forklare hva den går ut på. Men det er ikke svar på spørsmålet om hva teknikken er.

Når jeg sier at Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å forbedre kvalitet på bevegelser har jeg heller ikke sagt noe om hvordan den fungerer dvs. hva Alexanderteknikken faktisk er. Men det kommer i andre omgang, om tilhørerne blir interessert i å høre mer.

Mer om det en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg:

Gule sider

Cochrane

Å gjøre Alexander

Det kan være farlig å vite bare litt om en ting. Du tror du vet noe, men det du vet kan være feil. Det opplevde jeg da jeg diskuterte gravitasjon og kontaktkrefter med noen andre Alexanderteknikk-lærere nylig. Siden ingen av oss var fysikere tok vi alle feil på ett eller annet punkt.

Fra tid til annen møter jeg mennesker som har hatt bare noen få timer i Alexanderteknikk. Selv om de kan ha hatt mye utbytte av timene kan de også ha fått feil inntrykk av hva Alexanderteknikken er. De tror de vet hva den går ut på, men egentlig har de ikke helt fått taket på det.

En slik feil forestilling er at Alexanderteknikk er noe du gjør når du legger deg ned i «aktiv hvilestilling». At de misforstår er forståelig. Ofte dreier det seg om mennesker med problemer av fysisk art som gjør at det er hensiktsmessig at eleven er i liggende stilling en betydelig del av timen. Å ligge i aktiv hvileposisjon er også det enkleste eleven kan gjøre hjemme. Derfor er det også lett for at det å «gjøre» Alexanderteknikk begrenser seg til å legge seg ned.

Dette er ikke noe stort problem. Da har de i alle fall lært noe de har nytte av, selv om de ikke har fått med seg hva Alexanderteknikken egentlig går ut på. Litt verre er det når de har misforstått hensikten med å legge seg ned, og tror at det er meningen at de skal bevege på armer, bein og hode slik Alexanderteknikk-læreren ofte gjør i timen. Å ligge i aktiv hvileposisjon kan være en øvelse, men ikke på den måten. Det er tenkningen som er poenget. Noen lærere venter med å anbefale eleven å legge seg ned i aktiv hvileposisjon til eleven har forstått noe av tenkemåtene «å stoppe» og å «tenke retning».

Problemet for mange er at de «gjør» for mye. Det er for mye unødvendig aktivitet i kroppen. Når de ligger i aktiv hvileposisjon er de fortsatt veldig aktive. Selv om det å hvile i posisjonen gir en positiv effekt i seg selv, vil de få mer ut av det om de er i stand til å oppdage, og lar være å gjøre, alle de små tingen som de allerede gjør. Hvis de da tror at det er meningen å bevege på armer og bein, vil det bare føre til at de øver på seg enda mer unødvendige vaner.

Det er ikke noe galt i å bevege seg mens du ligger i aktiv hvileposisjon. Men det forutsetter at du gjør det i forbindelse med at du «tenker retning». Når du ligger i aktiv hvileposisjon vil kroppen naturlig ekspandere av seg selv etter hvert som muskelspenningen avtar. Du kan stimulere prosessen ved mentalt å tillate ekspansjon ved å tenke, eller «ønske», at kroppen blir lengre og bredere. Du gir signaler fra hjernen til musklene. Å gjøre for eksempel en armbevegelse kan være en øvelse i å fortsette å tenke retning selv om du beveger deg. Det er nemlig hensikten med å kunne tenke retning – å bruke ferdigheten mens du er i aktivitet. Å gjøre bevegelser bare for å gjøre dem er bortkastet.

Det fører oss over til en annen form for misforståelse det er lett å få, nemlig at Alexanderteknikken går ut på å gjøre noe «riktig» eller på en bestemt måte. Vanligvis vil det bety at du tror det er meningen du skal sitte på en bestemt måte. Å sitte er den mest brukte aktiviteten i Alexanderteknikken, så det er ikke rart at misforståelsen oppstår.

De færreste er i stand til å sitte rett opp og ned og balansere på sitteknutene. Med Alexanderteknikk-lærerens hjelp sitter de plutselig på en ny og uvant måte. Da er det lett å tro at Alexanderteknikken går ut på å sitte slik. Det er også ganske vanlig at Alexanderlæreren plasserer elevens hender på lårene med håndflatene opp under arbeidet med å gjøre armene friere. Posisjonen blir enda mer ny og spesiell.

Å øve på å sitte oppreist og balansere på sitteknutene kan være en god idé, men det er ikke det som er Alexanderteknikken. Alexanderteknikken er hva du tenker. En Alexanderteknikk-lærer sa en gang at om noen ser ut som om de gjør Alexanderteknikk så gjør de ikke Alexanderteknikk.

Noen ganger, hvis du øver på å bruke Alexanderteknikk mens du beveger deg, kan det være hensiktsmessig å senke tempoet litt. Da vil noen kunne se at du gjør noe annerledes. Men ellers hvis du gjør vanlige bevegelser i normalt tempo, vil ikke andre oppdage det.

I timene er det ofte hensiktsmessig å gjøre ting langsommere enn du pleier. Noen kan derfor få den oppfatningen at Alexanderteknikk, det er å gjøre ting langsomt. Ofte kan dette være blandet sammen med en misforståelse av prinsippet om «inhibition», å stoppe eller å vente. «Inhibition» betyr at du lar være å reagere umiddelbart. Det betyr ikke at du deretter gjør bevegelsen langsomt. Men når du først øver på det å la være å reagere, kan det være lurt å ta seg ekstra god tid, så du sørger for at du faktisk ikke gjør noe. Med erfaring er tiden det tar å «stoppe» bare brøkdelen av et sekund. Du trenger bare tiden det tar å tenke en tanke, og den er ikke lang.

Med erfaring og øvelse vil det også ikke lengre være nødvendig å gjøre ting veldig langsomt. Ja, faktisk er det ofte best om eleven etter å ha gjort noe langsomt noen ganger, prøve i normalt tempo. Å gjøre ting langsomt kan øke faren for å overkontrollere bevegelsene og dermed øke spenningen. Å gjøre bevegelsene i normalt tempo krever at eleven tenker lett og forsiktig, dvs. bare tenker og ikke gjør noe. Alexanderteknikken går ikke ut på å gjøre ting «riktig», men det kan sies at Alexanderteknikken går ut på å tenke på rette måten.

Det er denne tenkemåten du bruker når du «gjør Alexanderteknikk».

Den beste måten å «gjøre Alexanderteknikk» på, er å bruke teknikken i dagliglivet. Hvilke situasjoner, aktiviteter eller bevegelser er det du bruker Alexanderteknikken i? 

Om du har hatt en del timer i Alexanderteknikk er det mulig at du bruker Alexanderteknikken uten at du tenker over det. Det som lønner seg er å finne øyeblikk eller situasjoner i løpet av de daglige rutinene der du kan ta «fri» i 30 sekunder være oppmerksom på hva du gjør. Det kan også lønne seg å velge noen få helt enkle aktiviteter å bruke Alexanderteknikken i. Spør Alexanderteknikk-læreren om råd og prøv ut aktivitetene i en time. Da blir det lettere når du skal «gjøre Alexanderteknikk» på egenhånd etterpå.

Relaterte blogginnlegg:

Alexanderteknikk i dagliglivet

Gule sider

Da jeg kom tilbake fra England høsten 2000 ble jeg sjokkert over å lese følgende definisjon av Alexanderteknikken i Gule sider:
Alexanderteknikk er en manipulering av muskler og holdningsøvelser mot smerter i rygg/skjelett.

Definisjonen var hårreisende misvisende. Jeg var ganske irritert ganske lenge.

Rett over nyttår 2001 registrerte jeg meg som selvstendig næringsdrivende i Brønnøysundsregisteret. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde ei dame fra Gule sider på tråden. Hun ville selge meg en oppføring. Jeg svarte sint at det kom overhodet ikke på tale. Jeg forklarte henne hva jeg syntes om definisjonen de brukte. Dessverre ikke helt rolig og behersket, jeg kjeftet på henne i flere minutter. Hun skjønte nok ingenting stakkar.

Senere fant jeg ut at definisjonen kommer fra en norsk offentlig utredning, NOU 1998 nr. 21 Alternativ behandling (og gjentatt i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling mv.), men den historien skal jeg ta en annen gang.

I 2003 var jeg med på å gjenopplive Norsk forening for lærere i Alexanderteknikk, NFLAT. En av de første sakene vi jobbet med var å få endret definisjonen i Gule sider. Vi fikk omsider inn denne definisjonen:
Undervisning i å bruke seg selv på best mulig måte enten man er i ro eller i bevegelse.

Ingen super definisjon, men grei nok. Vi forsøkte også å få Alexanderteknikk kategorisert som egen bransje, men det gikk ikke. Vi var for få. Vi ble stående under bransjen Alternativ behandling. 
Med ny definisjon prøvde jeg en oppføring. Jeg har ingen statistikk over hvor mange henvendelser jeg fikk. Jeg kan huske å bli oppringt et par ganger av noen med akutte ryggsmerter. De måtte jeg henvise til andre tilbud. Jeg ba dem eventuelt vente til akuttfasen var over. Ingen av dem ringte tilbake.

Jeg hadde en vanlig oppføring under Alternativ behandling helt til jeg en dag i 2007 ble oppringt av ei hyggelig dame fra Gule sider. Jeg husker hun sa hun kom fra et lite sted på vestlandet. Hun kunne tilby meg en«grunnpakke» som bestod av lenke til hjemmeside + 8 søkeord, til den nette sum av 6500 kr inklusive moms. (Siden Alexanderteknikk er undervisning og ikke momspålagt betyr det at vi heller ikke kan trekke fra momsen på utgiftene). Få søker på «alexanderteknikk». Flere søkeord ville gjøre oppføringen mer synlig. Jeg tenkte det var verdt forsøket i alle fall.

Med «grunnpakken» fulgte det månedlig statistikk. I løpet av et helt år var det neppe mer enn ti stykker som klikket seg videre til min hjemmeside. Fikk jeg flere henvendelser? Det jeg husker fra denne perioden var å bli oppringt minst to ganger av personer som ønsket tarmskylling. Jeg måtte dessverre skuffe dem.

Etter dette var jeg lei. Jeg gikk tilbake til vanlig oppføring, men ba om å bli flyttet til bransjen «Musikk- og sangundervisning - Institutter skoler etc». Jeg underviser mange musikere og håpet å bli mer synlig for denne gruppen.Hvordan gikk det så? Jo, denne oppføringen har jeg hatt i flere år. Om det har kommet noen via Gule sider kan det neppe dreie seg om mer enn et par elever i året, toppen. De henvendelsene jeg kan huske å ha fått er fra folk som spør etter sang- eller pianoundervisning, og en gang noen som hadde et piano å gi bort. Det kunne jeg dessverre ikke ta imot.

Jeg har for lenge siden gitt opp å få elever via Gule sider. Når jeg fortsatt står oppført er det fordi «alle» andre gjør det. Jeg har tenkt at en oppføring i Gule sider kanskje gir et lite snev av seriøsitet. Men nå er det slutt.

I fjor høst ble jeg oppringt av en som sa han var min «kundekontakt» i Gule sider. Som «kundekontakt» var hans oppgave å være til hjelp. Han skulle ikke selge meg noe. Vi gikk gjennom korrektur for oppføringen. (Dette er noe alle nettkataloger gjør, vanligvis som påskudd for å selge noe). Min «kundekontakt» snakket ivrig om hvor viktig det var med Gule sider mobil, det måtte jeg vel ha? Tilfeldigvis satt jeg med et brev fra Gule sider som jeg hadde mottatt noen uker i forveien. Der stod det at Gule sider mobil var inkludert i oppføringen. Var dette feil? «Kundekontakten» svarte såpass vagt at jeg fikk inntrykk av at det vi nå holdt på med dreide seg om en ren teknikalitet. I tillegg skulle jeg få søkeord knyttet til tjenesten.

Han snakket om hvor enkelt det var for eksempel å søke på «kebab» og få opp på mobilen hvor nærmeste kebab-sjappe var. Jeg ignorerte høflig den latterlige sammenligningen. Han la ut om hvor mange «treff» det var i søk på min bransje. Jeg visste tallene var irrelevante og ignorerte også dem. Mest sannsynlig dreide det seg om treff på min oppføring som kommer fordi jeg står oppført sammen med dem som tilbyr musikkundervisning. Typisk nettkatalog-salgstriks. Men søkeord var greit å ha det, når det ikke skulle koste noe.

Dagen etter leste jeg gjennom dokumentet jeg hadde klikket «godkjenn» til. Der kunne jeg lese at jeg hadde sagt ja til «mobilpakke bronse» til 4362.50 kroner. Jeg skulle betale det dobbelte av det jeg allerede betalte,og det bare for noen skarve søkeord på Gulesider mobil. Jeg hadde allerede grunnoppføring for mobil.

Jeg forsøkte i flere dager å få fatt i min «kundekontakt». Da jeg endelig lykkes ba han meg sende en epost. Jeg skrev og spurte hva hans «tilbud» egentlig hadde gått ut på. Jeg kunne ikke se noen fordeler ved avtalen. Svaret hans var så klønete og komisk at jeg tok vare på eposten: 
Hei
Alexander , altså en grunnpakke koster 3490 og mobil kanalen koster 3495 , men nå tokk jeg ikke med ink moms , men den prisen du fikk i går er for både grunpakken din og mobil kanalen for da 12 nye måneder så du sparer der en del kroner kan du si, så ja du har fått med mobil kanalen , ikke minst med en rang nivå 3 altså du vil få en 3 plass innen for din bransje , som du er i . bare send meg de søke ordene så legger jeg det også
MVH
(Han skal få lov å være anonym)

Han hadde ikke hjerne til å forstå sin egen faktura. Jeg sparte ikke en krone. Jeg ringte Gule siders kundetelefon, forklarte situasjonen og ble rådet til å fylle ut klageskjema. I løpet av få dager var den nye avtalen opphevet, men mitt inntrykk av Gule sider som seriøs aktør sto ikke til å redde.

Min «kundekontakt» i Gule sider hadde rett i én ting: mobil-løsningen til Gule sider blir bare viktigere og viktigere. Papirkatalogen er så godt som borte. Den vanlige nettutgaven er også på nedtur. Det nye markedet er på mobile plattformer. Vel å merke hvis du er rørlegger eller selger kebab. Nettkataloger er generelt uegnet som formidlingskanal for Alexanderteknikken.

Nå har jeg hatt oppføring i Gule sider i nærmer ti år. Kostnadene har bare økt og økt. Samlede utgifter nærmer seg 30 000 kroner. Det har vært bortkastede penger. Nylig fylte jeg ut skjema for oppsigelse av oppføring og sa pent takk for meg. En vakker dag når Alexanderteknikk blir kategorisert som egen bransje skal jeg vurdere å bli kunde igjen.

Cochrane

The Cochrane Collaboration er et internasjonalt forskningssamarbeid som utgir metastudier av helserelatert forskning. En «metastudie» sammenfatter resultatet av mange studier. Svaret du får av en metastudie er det nærmeste du kommer gjeldende vitenskapelig sannhet.

Alexanderteknikken er nevnt hos The Cochrane Library i en artikkel om astma. Det er bare gjort en eneste studie på Alexanderteknikk og pust, og den er gjort på mennesker som ikke led av astma. konklusjonen til Cochrane er derfor:
The currently available evidence is insufficient to assess the potential for Alexander technique in the treatment of asthma.

Det som er interessant i artikkelen på The Cochrane Library er derimot definisjonen av Alexanderteknikken. Cochrane er en autoritet innen helse, og det Cochrane presenterer blir brukt som referanse når offentlige instanser skal skrive om Alexanderteknikken.

I artikkelen hos Cochrane står det om Alexanderteknikken at den:
has been defined as "lessons in proprioceptive musculoskeletal education (without exercises)" but can be more simply described as a type of taught physical therapy involving a series of movements designed to correct posture and bring the body into natural alignment with the object of helping it to function efficiently.

Her er det ikke bare én, men to definisjoner av Alexanderteknikken. Begge er feil. Begge er feil om vi skal være pinlig nøyaktige, og det synes jeg vi skal være. Begge definisjoner beskriver undervisningen av Alexanderteknikken, ikke selve teknikken.

Dette er ikke Cochranes skyld. Alexanderteknikk-lærere har i alle år brukt betegnelsen «Alexanderteknikk» om både teknikken og undervisningsmetoden. Ikke rart det blir rot.

Vi Alexanderteknikk-lærere har en jobb å gjøre der. Det kan dessverre ta sin tid, men det skal jeg skrive mer om en annen gang. Inntil videre må vi leve med å bli konsekvent misforstått.

Selve Alexander-«teknikken» står beskrevet i første kapittel av boken The Use of the Self. Der skriver Alexander om hvordan han måtte tenke i forhold til bevegelsene sine for å endre vaner. Han måtte bruke det vi kaller «inhibition» og «direction», som er en form for mentale ferdigheter.

Men tilbake til Cochranes beskrivelser av undervisnings-metoden. Her er det noe ganske interessant og ganske morsomt. Den første beskrivelsen lyder:
lessons in proprioceptive musculoskeletal education (without exercises)
Den er jo kjempefin. Her er det propriosepsjon, undervisning, og ingen øvelser. Kunne godt vært skrevet av en Alexanderteknikk-lærer.

Men så ser det ut som om forfatteren tenker at – nei, dette blir for avansert, må gjøre det litt enklere for at folk skal forstå hva det dreier seg om. Dermed kommer:
but can be more simply described as a type of taught physical therapy involving a series of movements designed to correct posture and bring the body into natural alignment with the object of helping it to function efficiently.
Nå er det plutselig «fysikalsk terapi». Det er så jeg får lyst til å rive meg i håret, kunne jeg bare fått tak.

«A series of movements»? Hva slags bevegelser? I en tradisjonell Alexanderteknikk-time kan bevegelser begrense seg til å sette seg ned og reise seg opp. Det er vel ikke en teknikk? Kanskje det siktes til å bevegelsene læreren gjør med elevens hode, armer og bein når eleven ligger? Men det finnes ikke noe fast regel for hvordan de bevegelsene skal være, ikke noen «serie» av bevegelser. Og det å bevege er egentlig valgfritt. Læreren behøver ikke å bevege noe som helst.

«Designed to correct posture and bring the body into natural alignement»? Jeg får skrekkelige assosiasjoner til Mensendieck.
Vi korrigerer ikke kroppsholdning, vi tar bort uvanene som gjør kroppsholdningen dårlig. Jeg forsøker med mine hender å hjelpe eleven til å holde mindre fast. Når eleven greier det, og særlig om han eller hun greier det under en bevegelse, vil «kroppsholdningen» normalt bli bedre.

Målet med undervisningen er, som beskrivelsen sier, å bedre funksjon. En av kildene til Cochrane-artikkelen er Wilfred Barlows «The Alexander Principle». «Alexanderprinsippet» er ifølge Barlow at bruk påvirker funksjon, use affects functioning. Prinsippet kan forklare eventuelle helsemessige effekter av Alexanderteknikken. Barlow var lege så det er naturlig at han legger vekt på dette, og det er bra at Cochrane fremhever dette prinsippet i sin artikkel.
Langt bak i Barlows bok står det et kapittel som heter «The Alexander Technique». Barlow bruker betegnelsen tradisjonelt, for å beskrive undervisningsmetoden og lærerens bruk av berøring. Ikke rart at Cochrane bruker betegnelsen på samme måte.

Cochrane forfølger oss. (Nei, jeg er ikke paranoid schizofren). Jeg var nylig involvert i arbeidet med å revidere utkast til ny tekst om Alexanderteknikken hos NIFAB, Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling. Deler av teksten var tydeligvis hentet fra artikkelen på The Cochrane Library. Det var for eksempel snakk om «et sett av bevegelser». Ellers var teksten fra NIFAB preget av dårlig oversettelse fra engelsk, symptomatisk når det gjelder offentlige instansers omtale av Alexanderteknikken.

Jeg er generelt skeptisk til kvaliteten på arbeidet til NIFAB. Cochrane, derimot, har ord på seg for å være grundige. Det kan bli lenge til Cochrane publiserer noe mer om Alexanderteknikken. God forskning tar tid. For å lage en metastudie, «Cochrane Review» som de kaller det, behøves flere studier av god kvalitet. Foreløpig er det bare gjort enkeltstudier av Alexanderteknikken, og foreløbig bare én av særlig størrelse, men flere er på vei. Kanskje en dag, om 10 eller 20 år, kan The Cochrane Library gi deg informasjon om Alexanderteknikken virkelig kan hjelpe mot astma, eller om det bare er ønsketenkning.

Relaterte blogginnlegg
Alexandersvada

Lenker
www.thecochranelibrary.com
Alexander technique for chronic asthma

Kraft

En definisjon jeg ofte bruker på Alexanderteknikken er:
En selvhjelpsmetode du kan bruke for å unngå unødvendige muskelspenninger.


For mange kan det å redusere unødvendig spenning være et akutt behov. For dem kan Alexanderteknikken være en svært effektiv «avspenningsmetode», men Alexanderteknikken er mye mer enn det.


Bruker du muskler utøver du kraft. Sagt på en annen måte handler Alexanderteknikken om å ikke bruke unødvendig kraft, heller å bruke kraft på en effektiv måte. Samtidig som du bruker kraft når du beger deg, virker krefter tilbake på kroppen, og gjennom kroppen. Alle disse kreftene er del av samme system. Alexanderteknikken hjelper deg å organisere systemet av krefter.


Her kommer noen praktiske eksperimenter du kan prøve. Du trenger en gjenstand som veier en kilo eller mer, for eksempel ei stor bok, en flat hard stol, og en vegg du kan lene deg mot.


Ta imot vekt
Når du står og lar boka hvile i håndflata tar du imot vekta, og vekta av boka går gjennom kroppen din og ned i bakken. Hvis boka, eller gjenstanden du holder er tilstrekkelig tung, kan du kjenne at kontakten mellom føtter og bakken er annerledes enn om du ikke holdt noe vekt. Uansett hva du gjør vil vekta av tingen gå ned i bakken. Ditt mål er å la «overføringen» av vekt gjennom kroppen skje så effektivt som mulig. Det er to litt ulike tenkemåter du kan prøve for å la det skje ved å la kroppen være mest mulig dynamisk.


Den ene måten er å tenke bevegelighet. Som alltid ellers i Alexanderteknikken kan du tenke på å la leddet mellom hode og nakke være fritt. I tillegg kan du tenke at anklene er frie, og at alle ledd mellom hode og føtter også er potensielt mobile slik at alle nødvendige justeringer kan skje. Du kan teste ut ideen ved å holde gjenstander av ulik tyngde, og du kan med vilje stramme ankler eller knær for å ha noe å sammenligne med.


Den andre måten går ut på å tenke «lengde og bredde». Du kan forestille deg at boka (eller tingen) som hviler mot håndflata klemmer hånda slik at den utvider seg og blir lengre og bredere. Du lar håndflata utvide seg mot trykket. Du tar imot trykket, eller vekta, lar den gå inn i hånda og gjøre den lengre og bredere, gjennom armen, som også kan bli lengre og bredere, og inn i ryggen, som også utvider seg. Du lar vekta du tar imot stimulere til lengde og bredde. Dette er lettest å få til med en gjenstand som er litt tung. Du kan prøve ulike tyngder. I prinsippet kan du tenke slik om du holder noe så lett som en blyant.


Å utøve kraft
Har du fått en slags forståelse for hvordan vekt kan stimulere til lengde og bredde i ryggen, er det på tide å finne en vegg å lene seg mot. Her kan du bruke samme prinsipp.
Stå litt på skrå foran veggen slik at den ene foten er litt lengre bak enn den andre. Legg først håndflata mot veggen uten noe vekt. La bare hånda hvile mot veggen. Øk trykket mot veggen ved å la hånda og armen hvile mer og mer mot veggen. Len deg etterhvert mot døra, men beveg deg minst mulig. Forestill deg at du tar imot trykket fra veggen med hånda, lar trykket gå gjennom armen, inn i ryggen, ned i beina og ned i bakken.

Ettersom trykket mot veggen øker vil trykket mellom føtter og bakken øke, særlig mellom bakken og den bakerste foten. Få trykket til å gå fritt mellom bakfoten og hånda. Når trykket blir tilstrekkelig stort kan du løfte den forreste foten opp fra bakken.


Har du tenkt riktig nå har du også hele tiden husket å la nakken være fri. Hvis ikke kan du ta hånda ned fra veggen og prøve en gang til, denne gangen med fri nakke. Du vil oppdage at om du får kreftene til å gå i riktig retning, det vil si inn i døra og ned i bakken, kan du bruke mye kraft uten at du behøver å stramme i hals eller nakke. Det dynamiske presset mot vegg og gulv kan til og med være en hjelp til å la hodet frigjøres oppover, opp fra bakken og fra hånda. Du kan tenke ekspansjon i hele kroppen.


Når du har lent deg mot veggen med ene hånda, prøv også med den andre. Deretter kan du forsøke med begge.


Legg begge hender på veggen først helt uten press. La hendene hvile seg mot overflata. Etterhvert som du øker trykket er det nå helt nødvendig og samtidig la nakken være fri, la hodet gå opp og la ryggen bli lengre og bredere. Det er veldig lett å gå forover og ned med kroppen når du lener deg mot veggen. Ikke la det skje.
Igjen lar du trykket fra veggen utvide hendene, gjøre armene lengre og ryggen bredere. Du lar trykket gå gjennom kroppen, ned i beina og ned i bakken.


Denne måten å tenke på bruker jeg i alle mulige slags sammenhenger, i alt fra å åpne syltetøyglass, løfte ting, eller trykke til på sykkelpedalene. Prinsippet om ekspansjon er det samme selv om retningene kan være ulike.
Driver du med noen som helst form for styrketrening er det helt nødvendig å få til denne måten å utøve kraft på. Kraft du ikke bruker riktig vei, vil du bruke til å klemme kroppen din sammen. Du vil øve på å bruke unødvendig spenning. I lengden vil det virke destruktivt. 


Hvis du ikke synes du får til eksperimentene trenger du kanskje flere timer i Alexanderteknikk. Dette er ikke noe jeg gjør med nybegynnere. Elever har ofte hatt ti timer eller mer før vi prøver noen av disse eksperimentene i timen.


Ikke prøv mer enn to tre ganger på hvert eksperiment. Oppmerksomheten må være på topp, så ta pause om du ikke er hundre prosent tilstede.


Sittende
Hvis du fortsatt føler deg opplagt kan du finne fram boka eller tingen du holdt på til å begynne med og finne en vanlig stol eller krakk med fast og flat sitteflate.


Hold gjenstanden i begge hender. Nå går vekta av gjenstanden gjennom armer og rygg og ned i sitteknutene. Tenk på samme måte som før – utvidelse av hender og av rygg.
Len deg over på siden slik at du får vekten på én sitteknute, deretter den andre. Bruk den ekstra tyngden til å bli mer kjent med sitteknutene og hvordan du kan ta imot vekt gjennom dem.


Legg så vekk boka eller gjenstanden du holdt og bare sitt på stolen. Kjenn trykket mellom sitteknuter og stolsetet. Det du kjenner er et resultat av tyngdekrafta, men det er ikke tyngdekrafta, men det som i fysikken kalles «kontaktkraft». (Det er denne krafta som gjør at du kan gå på isen, og mangelen på den som gjør at du ikke kan gå på vannet).
Molekylene i stolsetet «dytter» mot sitteknutene dine akkurat like mye som vekta av kroppen din «dytter» mot stolen. Det samme skjer i hvert eneste ledd opp gjennom kroppen din. Du kan forestille deg at du tar imot trykket fra stolen og lar det gå gjennom sitteknuter, gjennom bekken, inn i korsbeinet og oppover langs ryggsøyla.

Sitt først på den ene sitteknuten, deretter den andre og forestill deg hvordan du lar rykket fra bakken gå opp gjennom sitteknute, bekken og ryggsøyle, helt opp til hodet. Å tenke slik oppover gjennom ryggen ligner det mange Alexanderteknikk-lærere beskriver som «thinking up along the spine».


Sitt på begge sitteknuter igjen. La trykket fra stolen komme opp gjennom sitteknutene. Tenk at det samme kan skje som når du tok imot vekt med hendene. Du tar i mot trykket med sitteknutene og lar det gjøre bekken og rygg bredere, og skuldre bredere, helt opp til nakken og hodet. All kraft, om den kommer utenfra eller er et resultat av dine egne muskler kan tas imot på samme måte, med ekspansjon.

Det meste av tiden er du i kontakt med bakken. Det er mer eller mindre stadig trykk mellom bakken og kroppen din, enten du står, går eller sitter. Om du tenker på riktig måte er kraften  fra bakken til hjelp når du organiserer dine egne krefter.


May the Force be with you!

4 minutter

Under Forskningsdagene arrangeres «Forsker grand prix» hvor deltagerne får 4 minutter på å presentere sitt forskningsprosjekt for publikum og dommerpanel. Fire minutter på å fortelle om flere års arbeide er en tøff oppgave. Etter år med intenst og dyptgående studium på et fagområde er du blitt så vant til å tenke lange og dype tanker at det å fatte seg i korthet kan føles som en form for faglig selvskading. Du har en stor og fin idé og du vil ikke plukke den i småbiter. Og om du skulle velge en bit, hvilken skulle du velge?

I tillegg kan det være fagidioten i deg som står i veien. Han eller hun som snakker et språk kun de innvidde forstår. Du må lære et nytt språk før du kan begynne å kommunisere med normale mennesker.

Som nyutdannet Alexanderteknikk-lærer, når jeg fikk spørsmål om hva Alexanderteknikken var, fikk jeg ofte lyst til å svare: ja, si det ...

Etterhvert fikk jeg trening i å komme med korte forklaringer, forklaringer som har endret seg med tiden, og som er forskjellig etter hvem jeg snakker med. Nå svarer jeg noe sånt som: Alexanderteknikken er en selvhjelpsmetode du kan bruke for å unngå unødvendig muskelspenning.

Den beskrivelsen sier selvfølgelig ikke noe om hva teknikken egentlig går ut på, eller hvordan den virker. Men det er normalt alt det er tid til, og det er et svar som er greit nok.

Får du fire minutter, derimot, har du tid til mye mer. Da burde det være mulig å gi en beskrivelse som ikke bare forteller om hva Alexanderteknikken handler om, men også hva selve teknikken går ut på og hvordan den virker. Som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan Alexanderteknikk-lærere snakke og skrive mye om teknikken uten å fortelle hva Alexanderteknikken er. Vi går gjerne runde på runde om Alexanderteknikkens fantastiske effekter, om hvordan vi underviser, hvor teknikken kommer fra og hvem som bruker den, osv. Men hva er Alexanderteknikken, egentlig?

Hvis vi tar utgangspunkt forklaringen at Alexanderteknikken er en selvhjelpsmetode du kan bruke for å unngå unødvendig muskelspenning. Hva ville den videre forklaringen bli?

4 prinsipper
Hvis jeg fikk fire minutter foran et publikum kunne jeg for eksempel fortelle om Alexanderteknikkens fire prinsipper. Strengt tatt er det flere enn fire prinsipper, akkurat hvor mange er det ikke helt enighet om, men det er fire prinsipper som er helt essensielle.

Når jeg har introduksjons-kurs i Alexanderteknikken får jeg vanligvis deltagerne til å legge armene i kors. Deretter ber jeg dem om å folde armene andre veien. Alternativt kan du folde hendene for så å bytte om rekkefølgen på fingrene. Ofte begynner en eller flere kursdeltagere å le. Å legge armene andre veien enn de er vant til føles så ... uvant. Dette er fordi sansene våre først og fremst registrerer endringer. Sansene våre er relative. Når du er vant til å gjøre en ting på bestemt måte kan det til og med være at det du sanser ikke helt stemmer med hva som faktisk skjer. I Alexanderteknikken beskriver vi det som «feiltolkning» av sansing.

Hvis du nå gjør en bevegelse, f.eks reiser deg opp og setter deg ned igjen, har du antagelig gjort bevegelsen omtrent slik du pleier å gjøre. Akkurat som når du legger armene i kors den veien du er vant til. Du kan forsøke å reise deg opp på en annen måte. Det finnes uendelig mange måter å reise seg opp på. Men hvordan kan du være sikker på at du ikke bruker mer spenning enn nødvendig? Det kan du aldri være helt sikker på. Det som er sikkert er at om bevegelsen føles «riktig» eller «normal» bruker du sannsynligvis omtrent så mye spenning som du pleier å bruke. Hvordan gjøre en endring?

Musklene trekker seg sammen når de får signaler fra nervesystemet. For at musklene skal få andre signaler må du tenke annerledes. Du må stoppe og tenke det om før du gjør noe. Alexanderteknikken er med andre ord først og fremst en mental teknikk.

Å stoppe kan bety å stoppe helt opp, men ikke nødvendigvis å stoppe bevegelse. Det kommer an på sammenhengen. Men i utgangspunktet er det enklest å se på det å sette i gang en bevegelse, og da kan du begynne med å stoppe helt opp og ikke gjøre noe som helst.

Det neste du gjør er å tenke «retning». «Retningene» er mentale beskjeder eller ønsker som er ment å virke preventivt. Det er ikke noe du skal gjøre, men noe du skal tenke, og tankene er konkrete. Hvis du bruker for mye spenning presses kroppen sammen. «Retning» går derfor ut på å ønske lengde og bredde eller ekspansjon, mens du beveger deg. Denne utvidelsen er ikke noe du skal, eller kan, gjøre muskulært, men noe du tenker for å unngå spenning.

Siden vi mennesker er virveldyr som alltid går med hodet først (selv om det ikke kan se slik ut), er det smart å prioritere hode og ryggsøyle når du tenker «lengde». Ryggsøyla er kjernen i kroppen, som du både holder deg oppe og beveger deg med. Aller viktigst er det å ikke stramme musklene i nakken, da unngår du å dra hodet ned og komprimere ryggsøyla.

Feilsansning, stoppe, tenke «lengde» og prioritere nakke/ryggsøyle. Hvordan fungerer det i praksis?

Eksperimentere
Hvis du har ønske om å bruke mindre muskelspenning enn du pleier, kan du ikke være sikker på hvordan det kommer til å kjennes ut. Det blir et eksperiment. Faktisk kan du aldri være helt sikker på hvordan det kommer til å kjennes ut. Å bruke Alexanderteknikken er derfor alltid å eksperimentere.

En måte å eksperimentere på kan være for eksempel å gjøre en bevegelse, deretter gjøre bevegelsen mens du tenker på å la nakken være myk, eller at ryggen skal være lang. Noen idéer vil ha en effekt på bevegelsen, andre ikke. Mellom hver bevegelse kan du stoppe helt opp og gjøre ingenting, for så å forsøke å observere øyeblikket da bevegelsen settes i gang.

Du kan finne ut ganske mye på denne måten. Men det er selvfølgelig mye enklere med hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer. Det å «stoppe» og å tenke «retning» er ferdigheter som kan læres og som det går an å øve på. Da er det også mulig å lære seg det feil når man forsøker på egenhånd.

Hadde jeg fått 4 minutter på Forsker grand prix skulle jeg gjøre et mye bedre show enn det jeg har gjort her, selvfølgelig. Med saftige eksempler, geniale formuleringer og innlysende sannheter.

Alexanderteknikken hadde passet fint inn på forskningsdagene i alle fall. Å bruke Alexanderteknikken er et pågående forskningsprosjekt. I over 20 år har jeg holdt på, og finner stadig ut nye ting. Som all forskning er Alexanderteknikken krevende å videreformidle. Å skrive blogg er øving. I en Alexanderteknikk-time bruker jeg hendene. Det er lettere å bruke hendene enn å bruke ord.

Relaterte blogginnlegg:
Alexandersvada
Derfor har du en hjerne
To innfallsvinkler

Alexandersvada

Jeg forsøker å følge med på det som skrives om ryggsmerter på nettet. Da kommer jeg borti litt av hvert. Her en dag snublet jeg over ei nettside som reklamerte for en dings som kan helbrede deg, et håndholdt apparat som leser ditt energi-felt og som sender signaler tilbake for å «gjenopprette kroppens naturlige balanse». Slikt har jeg sett før. Det kalles «energimedisin» eller «kvantemedisin». Ren og skjær sprøyt.

Siden jeg hadde 5 minutter til overs klikket jeg meg videre i ren nysgjerrighet for å finne en forklaring på hvordan denne vidunderlige maskinen virket. Jeg lette forgjeves. Bare den samme generell svadaen om «energi-felt», «naturlig» og «balanse».

Det er slettes ikke rart at jeg ikke fant noen forklaring på hvordan dingsen virket, for den virker ikke. Folka som bruker slike dingser vet heller ikke hvordan de virker, men de tror at de virker, så det er ikke med overlegg de narrer stakkars mennesker som kommer til dem med plagene sine.

Så slo en tanke ned i meg. Hva om jeg var en person som aldri hadde hørt om Alexanderteknikken og som søkte på nettet etter informasjon. Hva ville jeg finne? Ville jeg få samme resultat som min mislykkede søken etter sannheten om den energimedisinske duppeditten?

Hva er Alexanderteknikk? Jeg bestemte meg for å søke bredt og googlet «alexander technique». Hva sier verdensveven om teknikken? Øverste treff er «The Complete Guide to the Alexander Technique». Ja, ikke dårlig. Her måtte jeg da finne svaret. På alexandertechnique.com står det:
The Alexander Technique is a way to feel better, and move in a more relaxed and comfortable way... the way nature intended.
Føle seg bedre, bevege seg avslappet og komfortabelt, "naturlig". Lover ikke godt, her oser det alternativ velvære.

Neste setning:
An Alexander Technique teacher helps you to identify and lose the harmful habits you have built up over a lifetime of stress and learn to move more freely.
Bli bevist uvaner og lære å bevege seg friere. Jo, høres bra ut. Men hvordan skal dette skje?

Jeg leste videre:
The Alexander Technique is for you if you are ready to feel more comfortable in your own body.
Ja, klar som et egg. Men hvordan? Jeg klikket meg videre i menyen til venstre på siden «What is the Alexander Technique and what are its benefits».

På den siden stod det:
The Alexander technique is a way of learning how you can get rid of harmful tension in your body. Although certainly not a full definition of the Alexander Technique, this is a good start.Ja, ok begynnelse. Det handler om å bli kvitt unødvendig spenninger. Men hva går metoden ut på?

Videre stod det:
The Alexander Technique is a way of learning to move mindfully through life.
Mindfullness er positivt, bra forutsetning for å gjøre endringer. Men hvordan skal jeg bruke denne mindfullheten?

The Alexander process shines a light on inefficient habits of movement and patterns of accumulated tension, which interferes with our innate ability to move easily and according to how we are designed. It’s a simple yet powerful approach that offers the opportunity to take charge of one’s own learning and healing process, because it’s not a series of passive treatments but an active exploration that changes the way one thinks and responds in activity. It produces a skill set that can be applied in every situation. Lessons leave one feeling lighter, freer, and more grounded.

«Shines a light», «inate ability», «simple yet powerful», «healing process», «lighter, freer and more grounded». Det begynner å klø i alternativ-allergien min.
Men her står det noe konkret praktisk også: «active exploration that changes the way one thinks and responds in activity. It produces a skill set that can be applied in every situasjon». «Active exploration» er bra, utforskning. «Skill set». Her har vi det jo! Hva går så disse ferdighetene ut på. Leser spent videre.

The Alexander Technique is a method that works to change (movement) habits in our everyday activities. It is a simple and practical method for improving ease and freedom of movement, balance, support and coordination. The technique teaches the use of the appropriate amount of effort for a particular activity, giving you more energy for all your activities. It is not a series of treatments or exercises, but rather a reeducation of the mind and body. The Alexander Technique is a method which helps a person discover a new balance in the body by releasing unnecessary tension. It can be applied to sitting, lying down, standing, walking, lifting, and other daily activities...

Fillern. Bare mer av det samme. Her står det at teknikken lærer meg å bruke passe med krefter i en bestemt aktivitet. Skal jeg lære det for alle aktiviteter? Må da ta uendelig lang tid. Og stemmer ikke med inntrykket av en universalteknikk, et «sett med ferdigheter». Hva er nå disse ferdighetene jeg kan lære meg å bruke?

Hvis jeg nå ikke hadde hatt mer tid til å surfe sorgløst rundt på verdensveven ville jeg stoppet der, nysgjerrig, men ikke mye klokere. Alexanderteknikken handler i det minste om noe så konkret om muskelspenning, balanse og bevegelse. Sånn sett har teknikken bestått testen i forhold til «energimedisin». Alexanderteknikken handler om noe som finnes.

Jeg googler «alexanderteknikk» på norsk. Øverste treff er siden til Norsk forening for lærere i Alexanderteknikk, NFLAT. Denne siden er bedre. På siden om «Alexanderteknikk» står det: ferdighet i å observere egne reaksjoner, og en nøkkel til å forandre disse
Nøkler? Har jeg funnet nøkkelen?

Nederst står det «litt om prinsippene». Her står det om sammenhengen mellom hodebalanse, muskelspenning og kroppsholdning. Forholdet mellom hodet og resten av kroppen er med på å avgjøre om responsen på tyngdekraften «skjer på en fri og uanstrengt måte».

Det er én nøkkel i alle fall. Det står også noe om å «stoppe et vanemønster», som er selve Nøkkelen i Alexanderteknikken. I tillegg står det om hvordan nye vaner kan føles fremmede, at vi helst vil gjøre det som kjennes «riktig», noe som kan gjøre endring vanskelig å oppnå.

Tre av de fire (etter min mening) viktigste prinsippene er ikke verst, selv om de kunne vært enda mer eksplisitt formulert. Og kanskje med eksempler også.

Jeg surfer videre til min egen side. Er selvfølgelig enda mer fornøyd med den. Men ikke strålende fornøyd. Jeg innser (nok en gang) at vi Alexanderteknikk-lærere må bli flinkere til å forklare hva teknikken går ut på. Vi er ganske flinke til å fortelle generelt hva den handler om, og hva slags effekt den kan ha. Men ganske dårlige når det gjelder kort og forståelig beskrivelse av selve teknikken, «sett of skills», det du skal lære å bruke.

Kanskje kommer jeg med den geniale ultimate forklaring i neste blogginnlegg, eller blir det uken etter? Følg med!

tv8

Da jeg studerte i England satt jeg en gang på Gatwick og ventet på å ta flyet tilbake til Norge på juleferie. Da ble jeg oppmerksom på en mann som stod ved en av informasjons-skrankene. Det var noe merkelig ved ham, men jeg kunne ikke helt si hva. For en raring, tenkte jeg, tenk å se ut slik! Øyeblikket etter gikk det opp for meg hvorfor jeg hadde lagt merke til ham: Han så jo ut som meg!

Jeg hadde noe av den samme følelsen da jeg så meg selv på tv her en dag. Onsdag var jeg i studioet til Tv8 Follo og gav et intervju om Alexanderteknikken. Før du leser videre kan du jo se innslaget her: tv8 Follo: Alexanderteknikk

Med bare seks minutter til rådighet måtte jeg gjøre noen harde prioriteringer på hva jeg skulle presentere. Jeg hadde noen spørsmål å besvare og skulle gjøre en demonstrasjon.

Intervjuet

Jeg valgte definisjonen «en teknikk du kan bruke for å unngå unødvendig muskelspenning». Den sier både at teknikken er noe du bruker, altså en ferdighet, og at det dreier seg om å unngå unødvendig muskelspenning, noe som er så enkelt og konkret at alle har et forhold til det.

Siden programlederen snakket om utøvende kunstnere i sin intro kunne jeg med god samvittighet holde meg til de som kommer fordi de har vondt. (Det gjelder forsåvidt mange av de utøvende kunstnerne også). Jeg lot hennes utsagn om «pasienter» passere siden hun gjorde anførselstegn med fingrene.

Jeg synes det var viktig å få med sammenhengen mellom det folk gjør og smertene de har, sammenhengen mellom «bruk» og «funksjon». Jeg tror folk flest skjønner sammenhengen. Det de ikke skjønner er konsekvensene – at øvelsene de får fra fysioterapeutene ikke er løsningen på problemene deres. Skulle jeg tatt med det og provosert litt?

De tre, fire første spørsmålene var planlagt på forhånd. Planen var å besvare så kort som mulig for så å gå over til demonstrasjonen. Jeg kunne vært enda kortere når jeg omtalte undervisningen. Det hadde holdt å si at vi bruker hendene for å føle muskelspenningen. Det var alt jeg gjorde med hånden under demonstrasjonen. Det vil si – berøringen av nakken gjorde henne også mer bevisst på sin egen nakke. Berøring innebærer alltid noe toveis kommunikasjon.

Noe av det jeg er minst fornøyd med var mitt svar på spørsmålet utbyttet av alexandertimene «spesifikt».

Hva ville hun vite? Jeg hadde allerede nevnt rygg, nakke, skuldre. Ville hun ha mer av det samme? Min første innskytelse var at hun var ute etter effekter på spesifikke diagnoser. Å ramse opp anekdotiske helbredelser har jeg ikke særlig sansen for. Spesifikke helsemessige effekter er sekundære i Alexanderteknikk, og vanskelig å forutsi på forhånd.

Jeg endte opp med å si noe tåkete om at du kjenner hvor godt det er å bli kvitt en uvane først når du er kvitt den. Sant nok. Men ikke noe godt svar. Et typisk alexanderlærersvar. Forståelse av Alexanderteknikken avhenger i stor grad av erfaring, og alexanderlærere har en tendens til å gi svar av typen: det vil du se når du kommer dit. Pedagogisk uholdbart. I timene forsøker jeg alltid å gi et svar som gir mening for eleven, selv om jeg ikke alltid får det til.

I ettertid ser jeg at jeg kunne ha gått ut fra det å unngå spenning og relatere det til bedre kroppsholdning, blodsirkulasjon, pust. Sammenhenger som er ganske opplagte. Eller jeg kunne benyttet sjansen til å påpeke forskjellen mellom avspenningsøvelser og Alexanderteknikk. Lettheten etter en alexandertime kommer av avspenning fordi unødvendig muskelspenning drar oss ned. Folk flest forbinder avspenning med å bli tung og kollapse. Dette siste alternativet ville passet bra inn i demonstrasjonen, for det var jo akkurat det å ikke trekke seg sammen og ned som var poenget.

Demonstrasjonen

Jeg grublet lenge over hva slags demonstrasjon jeg skulle gi. Jeg hadde sett klipp fra et annet intervju og ville gjerne knytte demonstrasjonen til stolen programlederen satt i til vanlig og en situasjon som seerne kjente.

Jeg var først inne på tanken å arbeide på henne mens hun satt der, instruere henne i å tenke «directions» og forbedre organiseringen av muskelspenning i posisjonen hun sitter i til vanlig, dvs med beina i kors. Men seerne ville neppe forstått hva «retninger» egentlig innebærer, og det ville blitt lite action.

Jeg valgte bevegelsen opp fra stolen fordi da kunne jeg gi henne et par veldig enkle instruksjoner som er eksempler på preventiv tenkning, inhibition, og som alle kan få til umiddelbart. Det burde også være åpenbart hvorfor instruksjonene var effektive for å unngå spenning som var uhensiktsmessig for bevegelsen. Skulle jeg gjort dette en gang til ville jeg forklart det åpenbare – at å reise seg vil si å få hodet lengre vekk fra føttene og at spenninger som drar hodet ned, drar knær mot mage og føtter mot baken, dermed er uhensiktsmessige.

Jeg ville også latt forsøkspersonen legge hånda på egen nakke for å kjenne musklene under bevegelsen, kjenne at det er lett å kjenne at det skjer noe der, og dermed fullt mulig å registrere en forandring. Det ville også være noe seerne kunne gjøre selv for å forstå bedre det som foregikk.

Forstod seerne det som foregikk? Sannelig om jeg vet. I ettertid har jeg tenkt på at det tross alt kanskje kunne vært bedre å tatt for seg bevegelsen ned i stolen. Den vil normalt gå langsommere og det vil kunne vært lettere for seerne å se forskjeller. (Å reise seg langsomt er unaturlig fordi du må stoppe refleksene som hjelper deg til å rette ut beina). I tv-opptaket er dessverre ikke alle bevegelsene filmet i helfigur. Det er likevel mulig å se tydelig forskjell på alle tre bevegelsene. Men det gjør vel neppe noen som ikke er alexanderlærer?

Et utfordring ved å gjøre en slik demonstrasjon er at du vet aldri hva som kommer til å skje. Programlederen hadde faktisk erfaring med Alexanderteknikken fra drama-utdanning i England, men jeg ante ikke hvor mye det dreide seg om. Alt jeg hadde sagt på forhånd var at jeg kom til å legge ei hånd på nakken hennes og be henne reise seg, og at hun ville reise seg tilsammen tre ganger, de to siste gangene med instruksjoner. Jeg ville at demonstrasjonen skulle være mest mulig spontan og ekte, og det fungerte. Vi tok hele intervjuet og demonstrasjonen i ett. Ingenting ble tatt om igjen, så det er nesten som live-tv.

I en vanlig undervisnings-situasjon, eller et foredrag der jeg har bedre tid, ville jeg diskutert med eleven hva han/hun opplevde. Problemet med akkurat det formatet jeg hadde valgt er at det er veldig usikkert hva eleven opplever av redusert spenning, eller endringer i det hele tatt, som følge av den første instruksjonen om «myk nakke». Og den andre, selv om den kan gi dramatisk endring i synlig karakter på bevegelsen, kan gi følelse av økt muskelarbeid på tross av redusert spenning. Musklene i beina vil måtte kunne arbeide ganske annerledes enn det personen er vant til, og gi inntrykk av at han eller hun må bruke mer krefter, ikke mindre.

Under en vanlig demonstrasjon ville jeg arbeidet noen minutter på forsøkspersonens hode-nakke-balanse. Med hjelp fra mine hender vil personen gi mer slipp på hodet, ikke bare unngå spenning under selve bevegelsen. Gjennomfører personen bevegelsen med «fri» nakke og hodet «fram og opp», vil det stimulere til omorganisering av muskelspenninger gjennom hele kroppen, og dermed kunne gi opphav til følelsen av letthet. Men selv om jeg klarer å få personens hode til å gå «fram og opp» er det ikke garantert hvordan personen vil oppleve endringen, eller om de opplever den i det hele tatt.

Bevegelsen opp fra stolen er velegnet for å få til denne omorganiseringen (hodet fram og opp, ryggen lengre og bredere), og er en av grunnene til at vi bruker bevegelsen i timen. At aktiviteten er praktisk for læreren, som jeg sa intervjuet, er også en grunn, men tross alt ikke den viktigste. På det punktet forventer jeg kjeft fra mine kolleger.

Resultatet

Tv-opptaket ble på flere måter bedre enn jeg hadde forventet. Opptaket ble gjort med 3 kameraer og bortsett fra at demonstrasjonsbevegelsene kunne vært filmet i helfigur gjorde de en bra jobb med klippingen.

Det er rart å se seg selv på tv, selv om jeg var godt forberedt. Jeg hadde nemlig øvd meg foran web-kameraet på forhånd. Det viste seg å være veldig nyttig. Jeg fikk øvd på å snakke tydelig og finne rette nivå av intensitet. For kontrollert og det blir kjedelig, for engasjert og det virker stressa. Noen uvaner ble jeg ekstra bevisst på også.

Under utdanningen hadde vi noe vi kalte «Speak-easy». Det var timer der vi øvde på å forklare Alexanderteknikken for normale mennesker. Utover det var det dårlig med utvikling av mediakompetanse.

Vi alexanderlærere trenger å komme på tv for å bli hørt og sett, for å markedsføre teknikken. Den direkte markedsføringseffekten av dette innslaget var nok minimal. Jeg har sjekket statistikken for NFLATs og min egen hjemmeside og har ikke registrert noen økning i trafikk. Selv om jeg synes resultatet var relativt vellykket er det altså ikke sikkert at innslaget var vellykket som budskap til seerne. Men hvor mange er det egentlig som ser lokal-tv en onsdags ettermiddag med deilig vårvær? Nei, det er nok NRK eller TV2 som gjelder.

Men nå vet jeg litt mer om å opptre på tv. Nå er det bare å øve mer. Kanskje kan jeg være vikar for Nærum i Nytt på nytt? Jeg er ganske god på sarkasmer.

Foran og bak

(Nei, dette er ikke fortsettelsen av forrige innlegg...)

Med jevne mellomrom googler jeg «Alexanderteknikk» for å se hva for noe rart som skrives om teknikken på nettet. For en tid tilbake fant jeg et foredrag holdt på Norges Musikkhøgskole i fjor høst av kommunikolog og psykomotorisk fysioterapeut Merete Sparre. Tittelen på foredraget var «Fra eple til frukt» (se lenke nederst).

Hun sier:
«Å diskutere hva som er best av Qigong, Pilates, Alexander eller Feldenkrais, er som å diskutere hva som er best av eple, pære, appelsin og banan. I stedet for å snakke om frukt! Hva er det som er så bra med frukt? Hvilke nyttige ingredienser er det i frukt som det finnes mer eller mindre av i alle frukter?

I kommunikologien fant Sparre verktøyet hun trengte:
«Da jeg utdannet meg til kommunikolog, lærte jeg ikke en ny teknikk eller metode, men jeg kan si at jeg fikk installert et "filter". Dratt gjennom dette filteret, ble det mening i mangfoldet av metoder jeg allerede hadde med meg. Isteden for tilsynelatende motsetninger, satt jeg igjen med det de hadde felles, nemlig "nøklene". Et resultat av denne filtreringen var det man i kommunikologien kaller grunnsorteringer. Vi kan også kalle det grunnleggende balanseforhold. Eksempler på grunnsorteringer er oppe og nede, foran og bak, venstre og høyre, indre og ytre, bevisst og ubevisst, dissosiert og assosiert osv.
Bevegelser kan i tillegg deles inn i bøyninger og strekninger, rotasjoner og diagonaler.»

Hun sier videre:
«Vi kan sortere i metodene ved å se på hvilke bevegelser og hvilke grunnsorteringer de ivaretar. I taijien har man mye diagonaler, som vi vet ivaretar høyre/venstre balansen, både i kroppen og i hjernen, Feldenkrais er uovertruffen på rotasjoner, og både Feldenkrais og qigong er lite utenfra - eller pedagogstyrt og lar eleven komme godt inn på indre bane, noe som regulerer bevisst/ubevisst og ytre/indre balansen godt, Alexanderteknikk er glimrende på foran/bak-sorteringen, osv. osv.»

«Foran/bak-sortering»? Her skimter jeg et overfladisk kjennskap til Alexanderteknikken. Hvis jeg skulle «sortere» Alexanderteknikken på en sånn måte ville nok det først som falt meg inn være «opp og ned» fordi Alexanderteknikken rent fysiologisk handler mye om hvordan vi organiserer oss selv i forhold til tyngdekraften. Eller jeg ville si «lengde og bredde» siden det er ord vi ofte bruker for å beskrive den bevisste intensjonen vi har i bevegelse.

Repertoar
Siden Sparre ser ut til å sortere ut i fra bevegelser som anvendes kan det tenkes hun har hatt noen timer i Alexanderteknikk hvor bevegelses- repertoaret stort sett var å reise og sette seg. Det blir som når et barn har to fiolintimer og lærer melodier på to toner. Fiolin er glimrende for melodier på kvintintervallet siden det er spranget mellom to strenger, men fiolin kan brukes til mer, noe fiolin-eleven forhåpentligvis vil oppdage. Og sånn er det med Alexanderteknikken også.

Det er ingen grenser for hvilke bevegelser Alexanderteknikken kan benyttes i. Jeg har elever som spiller musikkinstrument på timen, eller gjør Qigong eller Taiji. Qigong og Taiji er glimrende aktiviteter å bruke Alexanderteknikken i.
En god del Alexanderteknikk-lærere jobber utelukkende med utgangspunkt i aktiviteter som eleven selv foreslår. Det er bra for elevens motivasjon og interesse, men kan jo også ende i stereotypi. Andre lærere er konsekvent utforskende, mer á la Feldenkrais.
Mange Alexander-lærere er svært opptatt av spiraler. Det går tilbake til anatomen Raymond Dart, en ivrig tilhenger av Alexanderteknikken. Han beskrev muskelsystemet som bestående av en dobbel heliks. Han utviklet også sine egne bevegelses-øvelser basert på menneskets evolusjon. I 1970 holdt han the F.M Alexander Memorial Lecture som nok var med på å bidra til mye krabbing og andre mindre vanlige bevegelser i Alexander-miljøet.

Det er debatt blant Alexander-lærere om i hvilken grad en stol bør brukes i undervisningen. Hvis det blir for mye av det samme, og hvis læreren i for stor grad er den som initierer bevegelsene, kan eleven gå glipp av både uavhengighet og forståelse. Sparres sortering kan derfor ses som en betimelig kritikk av noe av Alexanderteknikk-pedagogikken. Men hvis det skal være en beskrivelse av hva selve Alexanderteknikken er, går hun glipp av poenget.

Dimensjoner
Hvis Sparre har mer enn et overfladisk kjennskap til Alexanderteknikken kan det hende hennes «foran/bak»-sortering henspiller på hvilke ord som oftest brukes for å beskrive «retninger» i Alexanderteknikken: La nakken være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, og slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Hvis du opplever kroppen som todimensjonal kan det være lett å tolke disse «retningene» også som todimensjonale.

Vi har få eksempler på at Alexander beskrev spesifikke «retninger». Stort sett er han generell, og henviser alltid til at læreren må ta hensyn til individuelle forhold. Når han i 1923 formulerer «retningene» i ord, noe han visstnok senere angret på, sier han at ordene er «most inadequate». «Retningene» i Alexanderteknikken er fast bare i den grad vi har den samme anatomiske strukturen. Ellers er de alltid i forandring. Hvordan jeg tenker retning i dag er ikke identisk med hva jeg tenkte for tre uker siden.
Du skal ikke lete lenge blant Alexander-lærere før du finner et vell av kreative beskrivelser av «retning» som for mange kan fungere langt bedre enn Alexanders egne formuleringer.

Tankeprosess
Alexanderteknikk «retninger» er tanker. Alexanderteknikken er en tankeprosess. Når Sparre skriver:
«Langsom bevegelses trening som Feldenkrais, qigong, taiji, yoga m.fl. har mye oppmerksomhet på indre bane og har dermed innebygget oppmerksomhetstrening», kunne hun tatt med Alexanderteknikken i samme slengen.

Jeg tror den vanligste «sorteringen» jeg gjør av Alexanderteknikken, i alle fall for meg selv, er «bevisst/ubevisst». Allerede etter få timer med Alexanderteknikk slo det meg hvordan den hele tiden foregår i skjæringspunktet mellom det jeg vet og det jeg ikke vet, mellom ubevisst vane og bevisst handling, mellom medfødt refleks og tillært bevegelsesmønster.
Men spør ti ulike Alexander-lærere og du vil få ti ulike svar. Noen vil kanskje til og med synes at "foran og bak" er en glimrende sortering.

Balansenøkler
Jeg fant etterhvert ut at Merete Sparre har skrevet en bok som heter «Balansenøkler». Siden hun hadde nevnt Alexanderteknikken i sitt foredrag var jeg nysgjerrig på om teknikken var nevnt i boka. Jeg er nå nettopp ferdig med å lese den. Alexanderteknikken er ikke nevnt, men hva jeg fant er verdt å skrive om. Neste gang.

Foredrag NMH 21.08.09: Fra eple til frukt